Redigerer M1 Karabin

{{Infoboks moderne skytevåpen
|             navn = M1 Carbine
|            bilde = M1_Carbine_Mk_I_-_USA_-_Armémuseum.jpg
|             land = {{Flagg|USA|lenke}}
|             type = [[Karabin]]
|        produsent = Se artikkel
|          innført = [[1941]]
|          brukere = [[USA]] og [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]], [[Israel]], [[Norge]], [[Sør-Vietnam]], [[Brasil]], [[Sør-Korea]]
|          kaliber = [[.30 Carbine]]
|        mekanisme = [[Halvautomatisk skytevåpen|Halvautomatisk]]
|        skuddtakt = 
|             vekt = 2,36
|         laddvekt = 
|           lengde = 904
|       løpslengde = 458
| magasinkapasitet = 15 og 30
|      siktemidler = [[Hullsikte]]
}}

'''United States Carbine, M1''', også kjent som '''M1 Carbine''' (approbert av [[Forsvaret]] som '''selvladekarabin (SLK)''', også kjent som '''US karabin''' eller '''M1 karabin''') er en amerikansk [[semiautomatisk|halvautomatisk]] [[karabin]] som ble utstedt til det [[USAs forsvar|amerikanske forsvaret]] under [[andre verdenskrig]], [[Koreakrigen]] og [[Vietnamkrigen]].<ref name="M1_Collector2">{{cite web|author1=Meche, W. Derek|title=M1 Carbine: The collector's item you can actually use|website=Guns.com|date=6. juni 2013|url=https://www.guns.com/news/review/m1-carbine/|archive-url=https://web.archive.org/web/20160304083429/http://www.guns.com/review/2013/06/06/m1-carbine/|archive-date=2016-03-04|df=dmy-all}}</ref> 

M1 karabinen ble produsert i flere varianter og ble mye brukt av [[Paramilitær|paramilitære]] og [[Politi|politistyrker]] over hele verden etter andre verdenskrig. M2-karabinen er den selektive utgaven av M1 karabinen, som kan skyte i både halvautomatisk og [[Helautomatisk skytevåpen|helautomatisk]]. M3 karabinen var en M2 karabin med et aktivt [[Infrarød stråling|infrarødt]] [[Kikkertsikte|siktesystem]].<ref name="Century 2000. page 2902">{{cite book|title=Military Small Arms of the 20th Century|edition=7th|url=https://books.google.com/books?id=teAAHt1GaE8C|author1=Hogg, Ian V.|author2=Weeks, John S.|publisher=Krause Publications|date=10. februar 2000|page=290|isbn=978-0-87341-824-9}}</ref>

Til tross for at den har et lignende navn og fysisk ytre utseende, er ikke M1 karabinen en karabinversjon av [[M1 Garand|M1 Garand riflen]].

1. juli 1925 begynte den [[United States Army|amerikanske hæren]] å bruke den nåværende navnekonvensjonen der «M» er betegnelsen for «Model» og tallet representerer den sekvensielle utviklingen av utstyr og våpen.<ref>International Encyclopedia of Military History. James C. Bradford. Routledge, 1 Dec 2004. p. 886</ref> Derfor var «M1 karabin» den første karabinen utviklet under dette systemet. «M2 karabin» var den andre karabinen utviklet under systemet, osv.

== Utviklingshistorie ==

=== Begrensninger for våpen i det amerikanske arsenalet ===
Før andre verdenskrig mottok den amerikanske hærens våpenavdeling rapporter om at M1 riflen var for tung og uhåndterlig for mange støtteavdelinger (stab, artillerister, radiomenn osv.). Under feltøvelser før og tidlig i krigen ble det oppdaget at M1 Garand begrenset soldatenes bevegelighet ved at den ofte satte seg fast i vegetasjon eller tippet hjelmen fremover. Riflen gled også av skulderen med mindre den ble båret diagonalt, noe som hindret bruk av standard feltsekker.<ref>{{cite web|url=https://www.swatmag.com/article/the-carbine-conundrum-two-steps-forward-one-step-back/|title=THE CARBINE CONUNDRUM: Two Steps Forward, One Step Back|last=Dabbs|first=Will|date=21. januar 2019|archive-url=https://web.archive.org/web/20230208224640/https://www.swatmag.com/article/the-carbine-conundrum-two-steps-forward-one-step-back/|archive-date=8. februar 2023}}</ref>

[[Nazi-Tyskland|Tysklands]] bruk av [[Fallskjermsoldat|fallskjermstyrker]] til overraskelsesangrep bak fronten utløste et behov for et nytt, kompakt infanterivåpen.<ref name="George, John 1981 p. 394">{{cite book|author1=George, John|title=Shots Fired In Anger|url=https://archive.org/details/shotsfiredinange0000geor|edition=2nd Revised & Enlarged|location=Washington, D.C.|publisher=National Rifle Association of America|isbn=978-0-935998-42-9|date=1981|page=[https://archive.org/details/shotsfiredinange0000geor/page/n421 394]}}</ref><ref name="Weeks">{{cite book|author1=Weeks, John S.|title=World War II Small Arms|url=https://archive.org/details/worldwariismalla0000week|url-access=registration|publisher=Chartwell House|isbn=978-0-88365-403-3|date=1. mai 1989|page=[https://archive.org/details/worldwariismalla0000week/page/130 130]}}</ref> Det skulle være lettere enn både [[M1 (Thompson)|Thompson maskinpistolen]] og M1 riflen, men med større rekkevidde, presisjon og ildkraft enn en [[pistol]].<ref name="George, John 1981 p. 394" /> Hæren bestemte at en karabin kunne oppfylle disse kravene, og spesifiserte at den nye modellen ikke skulle veie mer enn 2,3 kg og ha en rekkevidde på 270 meter.<ref>Archived at [https://ghostarchive.org/varchive/youtube/20211211/2ozvYaxr6iQ Ghostarchive]{{cbignore}} and the {{cite web|url=https://www.youtube.com/watch?v=2ozvYaxr6iQ|title=M1 Carbine at 300 Yards|date=2. oktober 2012|website=YouTube|format=Video|access-date=2024-11-03|archive-date=2017-05-03|archive-url=https://web.archive.org/web/20170503094206/https://www.youtube.com/watch?v=2ozvYaxr6iQ|url-status=unfit}}{{cbignore}}: {{cite web|url=https://www.youtube.com/watch?v=2ozvYaxr6iQ|title=M1 Carbine at 300 Yards|date=2. oktober 2012|website=YouTube|format=Video}}{{cbignore}}</ref><ref name="Ruth">{{cite book|author1=Ruth, Larry L.|title=M1 Carbine: Design, Development & Production|publisher=The Gun Room Press|url=https://www.abebooks.com/M1-CARBINE-DESIGN-DEVELOPMENT-PRODUCTION-Ruth/22379562692/bd|date=1988|isbn=0-88227-020-6|quote=contains many Ordnance documents related to the "Light Rifle" specification that led to the M1 carbine}}</ref> En versjon med sammenleggbar kolbe ble også utviklet for fallskjermsoldater.<ref>{{cite web|url=https://www.guns.com/news/review/gun-review-inland-m1a1-paratrooper-carbine-in-30-carbine|title=Gun Review: Inland M1A1 Paratrooper Carbine in .30 Carbine|last=Herbert|first=Terril|archive-url=https://web.archive.org/web/20221201025631/https://www.guns.com/news/review/gun-review-inland-m1a1-paratrooper-carbine-in-30-carbine|archive-date=1. desember 2022}}</ref>

=== Design ===
I 1938 ba infanterisjefen våpenavdelingen om å utvikle en lett rifle eller karabin, men kravet ble formelt godkjent først i 1940. [[Winchester Repeating Arms Company|Winchester]] utviklet [[.30 Carbine|.30 Carbine-ammunisjonen]], men leverte ikke en karabindesign da de jobbet på Winchester G30 riflen, opprinnelig designet av [[John Moses Browning]]. Etter Browning døde, ansatte Winchester David Marshall Williams, kjent for sitt kortslags gasstempel, for å fullføre arbeidet. Williams’ endringer resulterte i .30 M2 Winchester Military Rifle.

Flere av de første karabinprototypene ble vurdert som utilfredsstillende av våpenavdelingen.<ref name="Ruth" /> Major René Studler så potensialet i Winchesters M2 design og ba om en prototype raskt. På 13 dager laget Winchester teamet en nedskalert modell basert på Williams' siste .30-06 M2, som umiddelbart vakte hærens interesse.<ref name="Canfield, Bruce N. 2009">{{cite magazine|url=https://www.americanrifleman.org/articles/2016/4/7/carbine-williams-myth-reality/|author1=Canfield, Bruce N.|title='Carbine' Williams: Myth & Reality|magazine=The American Rifleman|publisher=NRA Publications|date=7. april 2016|format=February 2009 Reprint|archive-url=https://web.archive.org/web/20180305062952/https://www.americanrifleman.org/articles/2016/4/7/carbine-williams-myth-reality/|archive-date=5 March 2018}}</ref><ref>{{Cite book|last=Bishop|first=Chris|title=The Encyclopedia of Weapons of World War II|place=New York|publisher=Orbis Publishing Ltd|year=1998|isbn=0-7607-1022-8}}.</ref>

Etter tester i 1941 ble en forbedret modell utviklet, og Winchester vant kontrakten. Den ble standardisert som M1 karabinen 22. oktober 1941. Historien inspirerte filmen ''Carbine Williams'' (1952), selv om Williams’ bidrag hovedsakelig var hans gasstempel. Williams jobbet isolert fra resten av teamet, og hans endelige design kom først i desember, etter at M1 karabinen var valgt. Winchesters Edwin Pugsley understreket at M1 karabinen var et samarbeid mellom flere ingeniører og teknologier.<ref>E.H. Harrison, "Who Designed the M1 Carbine?", in ''U.S. Caliber .30 Carbine'', NRA American Rifleman Reprint.</ref>

== Egenskaper ==

=== Ammunisjon ===
[[.30 Carbine|.30 Carbine-patronen]] er en rimløs versjon av den gamle .32 Winchester Self-Loading-patronen, men med nyere krutt som øker kraften med ca. 27 %. En standard .30 Carbine-kule veier 110 grains (7,1 g) og har en utgangshastighet på 610 m/s og en energi på 1 311 [[joule]] fra M1 karabinens løp.

Sammenlignet er [[.30-06 Springfield]]-patronen i [[M1 Garand]] nesten tre ganger så kraftig, mens .30 Carbine patronen er dobbelt så kraftig som .[[.45 ACP|45 ACP]]-patronen i Thompson maskinpistolen.<ref name="George, John 1981 p. 3942">{{cite book|author1=George, John|title=Shots Fired In Anger|url=https://archive.org/details/shotsfiredinange0000geor|edition=2nd Revised & Enlarged|location=Washington, D.C.|publisher=National Rifle Association of America|isbn=978-0-935998-42-9|date=1981|page=[https://archive.org/details/shotsfiredinange0000geor/page/n421 394]}}</ref> Karabinen gir derfor bedre rekkevidde, presisjon og gjennomtrengningsevne enn maskinpistolen, samtidig som den veier halvparten og bruker lettere ammunisjon.<ref name="Rottman_Green">{{cite book|url=https://www.amazon.com/Green-Beret-in-Vietnam-1957-73/dp/B001W0SF22/ref=tmm_hrd_swatch_0?_encoding=UTF8&qid=&sr=|title=Green Beret in Vietnam: 1957–73|author1=Rottman, Gordon L.|publisher=Osprey Publishing|isbn=978-1-78200-051-8|date=20. juni 2012|page=41}}</ref>

M1 karabinen plasseres mellom maskinpistol og [[automatgevær]] og regnes som en forløper til dagens [[Personlig selvforsvarsvåpen|personlige forsvarsvåpen]].<ref name="George, John 1981 p. 3943">{{cite book|author1=George, John|title=Shots Fired In Anger|url=https://archive.org/details/shotsfiredinange0000geor|edition=2nd Revised & Enlarged|location=Washington, D.C.|publisher=National Rifle Association of America|isbn=978-0-935998-42-9|date=1981|page=[https://archive.org/details/shotsfiredinange0000geor/page/n421 394]}}</ref> En annen nyhet var bruken av ikke-korroderende tennhetter for å forhindre skader på gassystemet, som ikke kunne demonteres i felt.<ref name="Dunlap">{{cite book|author1=Dunlap, Roy F.|title=Ordnance Went Up Front|publisher=R&R Books|date=1993|pages=240, 293–297|edition=1st|url=https://www.abebooks.com/servlet/BookDetailsPL?bi=30503157727&tab=1&searchurl=sortby%3D17%26tn%3Dordnance%2Bwent%2Bup%2Bfront&cm_sp=snippet-_-srp1-_-seller6}}</ref><ref name="Shore, C. 1988 pp. 191-195">{{cite book|author1=Shore, C. (Capt)|title=With British Snipers To The Reich|url=https://www.abebooks.com/9780935856026/British-Snipers-Reich-C-Shore-0935856021/plp|publisher=Lancer Militaria|date=1988|pages=191–195|quote=Small-statured men such as Capt. Shore and Sgt. [[Audie Murphy]] liked the carbine, as its small stock dimensions fit them particularly well.}}</ref>

=== Sikter, rekkevidde og nøyaktighet ===
M1 karabinen kom først med et enkelt sikte med to innstillinger: 150 og 300 yards (140 og 270 m).<ref name="FM23-7">{{cite web|url=http://www.ibiblio.org/hyperwar/USA/ref/FM/PDFs/FM23-7.PDF|title=BASIC FIELD MANUAL - U.S. CARBINE, CALIBER .30, Ml|date=20. mai 1942|publisher=War Department|format=FM 23-7|archive-url=https://web.archive.org/web/20230405200655/http://www.ibiblio.org/hyperwar/USA/ref/FM/PDFs/FM23-7.PDF|archive-date=5. april 2023}}</ref> Felttester viste imidlertid at siktet var utilstrekkelig, og i 1944 ble det erstattet med et justerbart sikte med fire innstillinger: 100, 200, 250 og 300 yards, samt vindjustering.

På 100 yards (91 m) kan M1-karabinen oppnå grupperinger på 3–5 tommer (76–127 mm), som er tilstrekkelig for nærforsvar. Den har en maksimal effektiv rekkevidde på 300 yards (270 m), men kulefallet er betydelig etter 200 yards (180 m). Dermed er den praktiske rekkevidden omtrent 200 yards.<ref name="BAR">{{cite book|url=https://www.abebooks.com/9780873491785/Cartridges-World-Complete-Illustrated-Reference-0873491785/plp|author1=Barnes, Frank C.|title=Cartridges of the World|location=Iola, WI|publisher=DBI Books Inc.|isbn=978-0-87349-033-7|edition=6th|date=1997|pages=52,127}}</ref><ref name="Hogg_Gander_Jane's">{{cite book|url=https://books.google.com/books?id=w2vcMiH4J1MC|title=Jane's Gun Recognition Guide|author1=Hogg, Ian|author2=Gander, Terry|publisher=Harper Collins Publishers|date=20. september 2005|page=330|isbn=978-0-00-718328-9}}</ref>

=== Magasiner ===
M1 karabinen ble først levert med et rett 15 skudds magasin. Da M2 karabinen ble introdusert i oktober 1944,<ref name="rjmilitaria.com">{{cite web|url=http://www.rjmilitaria.com/m1carbine.htm|title=The M1 carbine – short history|publisher=RJ Militaria|access-date=29. oktober 2015|archive-url=https://web.archive.org/web/20230425135736/https://www.rjmilitaria.com/the-m1-carbine-a-brief-history/|archive-date=25. april 2023}}</ref> kom også et buet 30 skudds magasin, kjent som «bananmagasin».<ref name="Rottman_Marines">{{cite book|title=US Marine Corps 1941–45|url=https://ospreypublishing.com/us-marine-corps-1941-45|author1=Rottman, Gordon L.|publisher=Osprey Publishing|date=15. mai 1995|page=14}}</ref> Etter andre verdenskrig ble 30 skudds magasinet standard for både M1 og M2, selv om 15 skudds magasinet var i bruk helt til slutten av Vietnamkrigen.<ref name="Rottman_Green" />

Det mest brukte tilbehøret til M1 karabinen var en magasintaske som ble tredd over kolben og holdt to ekstra 15 skudds magasiner. Etter introduksjonen av 30 skudds magasinet, begynte soldater å tape to magasiner sammen, kjent som «[[jungelmagasin]]». For å erstatte tapemetoden lanserte hæren en metallklemme for å feste to magasiner sammen.<ref>{{cite book|title=The M1 Carbine|author=Leroy Thompson|page=57|isbn=978-1-84908-619-6|year=2011|publisher=Bloomsbury USA}}</ref>

De tyngre 30 skudds magasinene passet dårlig i den originale M1 karabinens magasinholder, som var designet for 15 skudds magasinet. Dette kunne føre til at magasinet vippet, noe som svekket påliteligheten, eller falt ut. For å løse problemet ble eldre M1 karabiner utstyrt med type IV magasinholderen fra M2, som sikret bedre feste.<ref>{{cite web|url=http://forums.thecmp.org/showthread.php?t=5377|title=Carbine magazine catches|publisher=Civilian Marksmanship Program|date=januar 2010|access-date=10. februar 2016|archive-date=2016-06-30|archive-url=https://web.archive.org/web/20160630033944/http://forums.thecmp.org/showthread.php?t=5377|url-status=yes}}</ref>

Tidlige rapporter viste også at soldater i kamp ofte forvekslet magasinutløseren med sikringen, noe som førte til at magasinet falt ut. Som løsning ble sikringen redesignet til en roterende spak.<ref name="M1_Warrior">{{cite magazine|url=http://www.gunsandammo.com/blogs/history-books/m1-carbine-americas-unlikely-warrior/|magazine=Guns & Ammo|title=M1 Carbine: America's Unlikely Warrior|author1=James, Garry|date=6. oktober 2014|quote=The M1 carbine (M1A1 shown) was one of America's most widely used arms in three major conflicts and a popular lend/lease item to Allied countries.|archive-url=https://web.archive.org/web/20230109173307/https://www.gunsandammo.com/editorial/m1-carbine-americas-unlikely-warrior/249858|archive-date=9 January 2023}}</ref>

=== Tilbehør ===
Opprinnelig hadde ikke M1 karabinen [[Bajonett (våpen)|bajonettfeste]], og soldater fikk ofte M3 kampkniv. På forespørsel ble karabinen modifisert i 1945 for å inkludere et bajonettfeste på løpet.<ref>{{cite web|url=http://www.rjmilitaria.com/m1carbineb.htm|title=Collecting The M1 carbine|publisher=RJ Militaria|access-date=29. oktober 2015|archive-url=https://web.archive.org/web/20230128111001/https://www.rjmilitaria.com/m1-carbine-collectors-guide/|archive-date=28. januar 2023}}</ref> Få slike karabiner nådde fronten før slutten av andre verdenskrig, men etter krigen ble mange M1 karabiner utstyrt med bajonettfeste under arsenaloppgraderingene. Ved Koreakrigen var dette standard, og nå er det sjeldent å finne en original M1 karabin uten bajonettfeste. M1 karabinen bruker M4 bajonetten, basert på M3 kniven, som senere inspirerte M5, M6 og M7 bajonettene.

En versjon med foldestokk, M1A1, ble utviklet for fallskjermsoldater. Inland Division av [[General Motors]] produserte 140 000 av disse i 1942, først til 82. og 101. luftbårne divisjoner og senere til alle amerikanske fallskjermenheter og [[United States Marine Corps|marinekorpset]]. M1A1 stokken låses ikke i åpen eller lukket posisjon, men holdes på plass av en [[Fjærstift|fjærbelastet kam]].<ref name="rjmilitaria.com" />

Under restaurering ble M1 karabinene oppgradert med nye deler som magasinfeste, baksikte og bajonettløse løpsbånd. Mange halvautomatiske M1 karabiner ble også ombygd til helautomatiske M2 karabiner ved hjelp av konverteringssett som inkluderte modifisert avtrekkerhus og sikring for både halv- og helautomatisk skyting.<ref name="Firearm_ID">{{cite book|title=Cartridges and Firearm Identification|author1=Walker, Robert E.|publisher=CRC Press|edition=1st|page=254|isbn=978-1-4665-0206-2|date=2012-11-26}}</ref>

Under krigen ble T23 (M3) [[flammedemper]] utviklet, men den ble først brukt på M3 karabinen. M2 karabintester førte også til en forespørsel fra hæren som resulterte i T13-rekylbremsen, godkjent i september 1945.<ref name="Ruth, Larry L. 1992 pp. 621-623">{{cite book|author1=Ruth, Larry L.|title=War Baby: The U.S. Caliber .30 Carbine, Vol. 1|publisher=Collector Grade Publications|isbn=978-0-88935-117-2|edition=1st Limited|date=1992|pages=621–623}}</ref><ref name="Dunlap" />

== Produksjon ==
Mer enn 6,1 millioner M1 karabiner ble produsert, noe som gjorde den til det mest produserte håndvåpenet for det amerikanske militæret under andre verdenskrig. Selv om designet kom fra Winchester, ble de fleste karabinene laget av andre selskaper. Inland divisjonen i General Motors var største produsent, men selskaper som [[IBM]], Underwood Typewriter Company og Rock-Ola Manufacturing Corporation bidro også. De fleste produsentene laget ikke alle delene selv, men kjøpte fra andre leverandører som [[Marlin Firearms]] eller Auto-Ordnance. Delene måtte være utskiftbare, og produksjonsdeler ble ofte sendt mellom selskaper for å holde opp produksjonstakten. En uvanlig kombinasjon var «Un-quality»-merket, laget av Underwood og Quality Hardware, med deler fra Union Switch and Signal.<ref>{{cite web|url=http://cmpauction.thecmp.org/uploaded/2013-1-21/c912644d2Dfc9b2D418d2Db7d72D5741cbccf5e6DSC5F0020.JPG|archive-url=https://web.archive.org/web/20131111230959/http://cmpauction.thecmp.org/uploaded/2013-1-21/c912644d2Dfc9b2D418d2Db7d72D5741cbccf5e6DSC5F0020.JPG|archive-date=11. november 2013|title=UN-QUALITY Stamp|date=11. november 2013|format=Photo}}</ref>

Etter krigen ble mange karabiner restaurert med blandede deler, så originale eksemplarer fra krigen er spesielt ettertraktede blant samlere.<ref name="Fulton_Armory">{{cite web|url=http://www.fulton-armory.com/M1Carbine.htm|title=A Pocket History of the M1 Carbine|author1=Gibson, Robert|website=Fulton Armory|archive-url=https://web.archive.org/web/20071012152834/http://fulton-armory.com/M1Carbine.htm|archive-date=2007-10-12|df=dmy-all}}</ref>

== Stridsbruk av USA ==

=== Andre verdenskrig ===
M1 karabinen med sin svakere .30-kaliber patron var ikke opprinnelig ment som et hovedvåpen for [[Infanteri|infanteriet]], men den overgikk .45-kaliber maskinpistoler i både presisjon og gjennomslagskraft, samtidig som den lettere ammunisjonen tillot soldater å bære mer.<ref name="George, John 1981 p. 394" /> Karabinen ble raskt utbredt blant [[Offiser|offiserer]], fallskjermjegere, [[Underoffiser|underoffiserer]], ammunisjonsbærere og andre soldater i frontlinjen. De første M1 karabinene ble levert i midten av 1942, med prioritet til de europeiske styrkene.<ref name="Rush_GI">{{cite book|author1=Rush, Robert S.|title=GI: The US Infantryman in World War II|url=https://archive.org/details/giusinfantrymani0000rush|publisher=Osprey Publishing Ltd.|date=21. november 2003|isbn=1-84176-739-5|pages=[https://archive.org/details/giusinfantrymani0000rush/page/n36 33]–35|quote=Officers were issued .45 M1911 pistols as individual weapons until 1943, when they were issued the M1 carbine in place of the pistol}}</ref>

En standard amerikansk infanterikompanis utrustning inkluderte 28 karabiner: ni i kompani-hovedkvarteret, seksten i våpenplutongen og én i hver av de tre geværplutongene.<ref name="auto">{{cite web|url=http://www.militaryresearch.org/7-17%2026Feb44.pdf|title=T/O&E 7-17 Infantry Rifle Company|date=1944-02-26|work=U.S. Government (War Department)|access-date=15. juni 2018|archive-url=https://web.archive.org/web/20230405202158/http://www.militaryresearch.org/7-17%2026Feb44.pdf|archive-date=5. april 2023}}</ref>

Karabinen fikk ros for sin kompakte størrelse, lette vekt og ildkraft, men blandede tilbakemeldinger fra frontlinjene, særlig under operasjoner på [[Sicilia]] i 1943 og senere i 1944, indikerte manglende gjennomslagskraft. I det asiatiske stillehavsområdet var karabinen populær i jungelkrigføring, men hadde begrenset stoppkraft i tett kamp, spesielt i [[Filippinene]], der rapporter om svak gjennomslagskraft kom fram.<ref name="Brotherhood">{{cite book|author1=McManus, John C.|title=The Deadly Brotherhood: The American Combat Soldier in World War II|location=New York|publisher=Random House Publishing|url=https://www.goodreads.com/book/show/325362.The_Deadly_Brotherhood|isbn=978-0-89141-655-5|date=27. april 1998|page=52|quote=Armored infantryman Herb Miller, of the [[U.S. 6th Armored Division]], pointed out one of the M1's strong points, "I was very happy with the carbine... It's fast, it's easy to use in a hurry. For churches and houses and things like that, it was good".}}</ref><ref>{{cite book|author1=Gavin, James M. (Lt. Gen.)|title=War and Peace in the Space Age|location=New York|publisher=Harper and Brothers|date=1958|pages=57, 63|url=https://www.amazon.com/War-peace-space-James-Gavin/dp/B0006AVLH0|quote=Col. [[James M. Gavin|Gavin]]'s love affair with his M1A1 carbine ended in Sicily, when his carbine and that of Maj. [[Benjamin H. Vandervoort|Vandervoort]] jammed repeatedly.  Noticing that carbine fire rarely suppressed rifle fire from German infantry, he and Vandervoort traded with wounded soldiers for their M1 rifles and ammunition; Gavin carried an M1 rifle for the rest of the war.}}</ref><ref name="Burgett">{{cite book|author1=Burgett, Donald|title=Seven Roads To Hell|url=https://archive.org/details/sevenroadstohell00burg_0|location=New York|publisher=Presidio Press|date=14. april 1999|isbn=0-440-23627-4|pages=[https://archive.org/details/sevenroadstohell00burg_0/page/n180 153]–154|quote=[[Donald Burgett|Burgett]], a machine-gunner in the 101st Airborne from Normandy to the Battle of the Bulge, witnessed several failures of the .30 carbine to stop German soldiers after being hit.}}</ref>

Bruken av ikke-korrosive tennhetter viste seg ideell i fuktige områder i Stillehavet, hvor korrosjon var et problem, men noen soldater i Europa rapporterte feiltenning på grunn av fukt.<ref name="Dunlap" /><ref name="Shore, C. 1988 pp. 191-195" />

=== Koreakrigen ===
Under [[Koreakrigen]] erstattet M2 karabinen i stor grad maskinpistolen i amerikanske styrker og ble den mest brukte karabinvarianten,<ref name="Canfield">{{cite magazine|author1=Canfield, Bruce|url=http://www.americanrifleman.org/articles/arms-chosin-few/|title=Arms of the Chosin Few|magazine=American Rifleman|date=2. november 2010|access-date=10 May 2011|archive-url=https://web.archive.org/web/20230316143904/https://www.americanrifleman.org/articles/arms-chosin-few/|archive-date=16 March 2023}}</ref> selv om halvautomatiske M1 også ble mye brukt, særlig blant støttetropper.<ref name="The M16 2011. page 6">{{cite book|url=https://ospreypublishing.com/the-m16|title=The M16|author1=Rottman, Gordon L.|publisher=Osprey Publishing|date=20. desember 2011|page=6}}</ref><ref name="Dill">{{cite book|url=https://www.americanheritage.com/winter-yalu|author1=Dill, James|title=Winter of the Yalu|publisher=Changjin Journal|date=desember 1982|quote=A soldier remembers the freezing, fearful retreat down the Korean Peninsula after the Chinese armies smashed across the border|archive-url=https://web.archive.org/web/20230407083459/https://www.americanheritage.com/winter-yalu|archive-date=7. april 2023}}</ref><ref name="Hammel_Chosin">{{cite book|author1=Hammel, Eric|title=Chosin: Heroic Ordeal of the Korean War|publisher=Presidio Press|edition=1st|isbn=978-0-7603-3154-5|date=1. mars 1990|page=205}}</ref> Karabinen fikk imidlertid et rykte for å låse seg i sterk kulde, noe som ble sporet til svake returfjærer, frosne deler på grunn av tykk olje og redusert rekylkraft ved lave temperaturer.<ref name="S.L.A. Marshall, 1951">{{cite book|author1=S.L.A. Marshall|title=Commentary on Infantry and Weapons in Korea 1950–51, 1st Report ORO-R-13 of 27 October 1951, ''Project Doughboy'' [Restricted]|publisher=Operations Research Office (ORO), U.S. Army}}</ref><ref name="Clavin">{{cite book|author1=Clavin, Tom|author2=Drury, Bob|title=Last Stand of Fox Company: A True Story of U.S. Marines in Combat|url=https://archive.org/details/laststandoffoxco00bobd|location=New York|publisher=Atlantic Monthly Press|isbn=978-0-87113-993-1|date=2009|pages=[https://archive.org/details/laststandoffoxco00bobd/page/n105 82],113,161|quote=In addition to their bulky cotton-padded ''telegroika'' coats, which could freeze solid with perspiration, Chicom infantry frequently wore vests or undercoats of thick goatskin.}}</ref>

Soldater klaget også på at karabinens kuler ofte ikke stoppet tungt påkledde eller utstyrsladede nordkoreanske og kinesiske soldater, selv på kloss hold.<ref name="O'Donnell_Korean">{{cite book|author1=O'Donnell, Patrick K.|title=Give Me Tomorrow: The Korean War's Greatest Untold Story: The Epic Stand of the Marines of George Company|publisher=Da Capo Press|edition=1st|isbn=978-0-306-81801-1|date=2. november 2010|pages=88,168,173}}</ref><ref name="Jowett">{{cite book|author1=Jowett, Philip S.|url=https://ospreypublishing.com/the-chinese-army-1937-49-pb|title=The Chinese Army 1937–49: World War II and Civil War|publisher=Osprey Publishing|isbn=978-1-84176-904-2|date=10. juli 2005|page=47}}</ref> I noen tilfeller beordret marinesoldater fra 1st Marine Division karabinskyttere til å sikte mot hodet.<ref name="Clavin2">{{cite book|author1=Clavin, Tom|author2=Drury, Bob|title=Last Stand of Fox Company: A True Story of U.S. Marines in Combat|url=https://archive.org/details/laststandoffoxco00bobd|location=New York|publisher=Atlantic Monthly Press|isbn=978-0-87113-993-1|date=2009|pages=[https://archive.org/details/laststandoffoxco00bobd/page/n105 82],113,161|quote=In addition to their bulky cotton-padded ''telegroika'' coats, which could freeze solid with perspiration, Chicom infantry frequently wore vests or undercoats of thick goatskin.}}</ref><ref name="O'Donnell_Korean" /> Selv fiendtlige soldater som brukte erobrede karabiner mislikte våpenet av samme grunn.<ref name="Spurr">{{cite book|author1=Spurr, Russell|title=Enter the Dragon: China's Undeclared War Against the U.S. in Korea, 1950–51|url=https://www.abebooks.com/first-edition/Enter-Dragon-Chinas-Undeclared-Against-Korea/15445827432/bd|location=New York, NY|publisher=Newmarket Press|isbn=978-1-55704-914-8|date=1988|page=182|quote=Chinese frontline PLA troops disliked the M1/M2 carbine, as they believed its cartridge had inadequate stopping power. Captured U.S. carbines were instead issued to runners and mortar crews}}</ref>

En offisiell evaluering fra 1951 rapporterte at det var få bevis for karabinens treffsikkerhet over 50 meter, og at 95 % av drapene med karabinen skjedde på kortere avstand. Evalueringen nevnte også at soldatene ofte sløste ammunisjon i kamp før de lærte å bruke den automatisk ild-funksjonen fornuftig, noe som krevde erfaring og kamptrening.<ref name="S.L.A. Marshall, 1951" />

Til tross for sitt blandede rykte, gjorde M2 karbinens ildkraft den ofte til det foretrukne våpenet når det kom til nattpatruljer i Korea.<ref name="S.L.A. Marshall, 1951" />

=== Vitenamkrigen ===
M1 og M2 karabiner utstedt til amerikanske styrker ble først gitt til amerikanske militærrådgivere i [[Vietnam]] i 1956, senere også til [[U.S. Air Force Security Forces]] og [[U.S. Army Special Forces|spesialstyrker i hæren]]. Disse karabinene begynte å bli erstattet av [[M16]] i 1964, og var generelt ute av tjeneste på 1970-tallet. Ved krigens slutt var det anslått at totalt 1,5 millioner M1  og M2 karabiner var igjen i Vietnam.<ref name=":0">{{Cite web|last=Laemlein|first=Tom|title=The M1 Carbine in Vietnam|url=https://www.americanrifleman.org/articles/2018/6/13/the-m1-carbine-in-vietnam|website=American Rifleman|archive-url=https://web.archive.org/web/20181127120522/https://www.americanrifleman.org/articles/2018/6/13/the-m1-carbine-in-vietnam/|archive-date=27. november 2018}}</ref>

Minst 793 994 M1 og M2 karabiner ble overført til [[Sør-Vietnams hær|Sør-Vietnamesiske styrker]] og var mye brukt gjennom [[Vietnamkrigen]].<ref name="bmc">{{cite web|url=http://www.bavarianm1carbines.com/carbinesnara.html|title=Foreign Military Assistance and the U.S. M1 & M2 Carbines|website=BavarianM1Carbines.com|date=1963|archive-url=https://web.archive.org/web/20230317121239/http://www.bavarianm1carbines.com/carbinesnara.html|archive-date=17. mars 2023}}</ref> Flere av disse karabinene ble også tatt til fange av [[Front national de liberté|Viet Cong]],<ref>{{Cite book|last=Diagram Group|title=Weapons: An international encyclopedia from 5000 B.C. to 2000 A.D.|place=New York|publisher=St. Martin's Press, Inc.|year=1991|url=https://archive.org/details/weaponsinternati00diag|isbn=0-312-03950-6|url-access=registration}}</ref> og noen ble modifisert ved å forkorte løpet og/eller kolben for å gjøre dem mer kompakte. Selv om karabinens lette vekt og høye ildhastighet gjorde den godt egnet for småvokste soldater, ble den ansett for å ha utilstrekkelig slagkraft og gjennomtrengning. Etter hvert ble karabinen utkonkurrert av [[AK-47|AK-47 automatgeværet]].<ref name="Rottman_Green" />

== Norske forhold ==
Avdelinger i det norske forsvaret var satt opp med US Karabin frem til ca. 1970.<ref>{{Kilde www|url=https://digitaltmuseum.no/021028350727/vapen|tittel=Våpen|besøksdato=2024-11-03|språk=nb|verk=digitaltmuseum.no}}</ref> Utfasingen av våpenet startet med leveringen av enhetsriflen [[AG-3]] fra [[Kongsberg Våpenfabrikk]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=håndskytevåpen|url=https://snl.no/h%C3%A5ndskytev%C3%A5pen|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2024-09-26|besøksdato=2024-11-03|språk=no|fornavn=Thomas Winje|etternavn=Øijord}}</ref>

== Produsenter (antall i parentes) ==
* Inland (2&nbsp;632&nbsp;097)
* [[Winchester Repeating Arms]] (828&nbsp;059)
* Underwood (545&nbsp;616)
* Saginaw Gear (517&nbsp;212)
* Irwin-Pedersen (produsert av Saginaw)
* National Postal Meter (413&nbsp;017)
* Quality Hardware (359&nbsp;666)
* IBM (346&nbsp;500)
* Standard Products (247&nbsp;100)
* Rock-Ola (228&nbsp;500)

== Referanser ==
<references />
[[Fil:M2CarbineGTAPage3.jpg|miniatyr|høyre|Diagram av M1 Karabin]]

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{WWIIInfanterivåpenUSA}}
{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

[[Kategori:Halvautomatgeværer]]
[[Kategori:Våpen fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,62 mm]]
[[Kategori:Skytevåpen fra USA]]