Redigerer Mænade

[[Fil:Mainade Staatliche Antikensammlungen 2645.jpg|thumb|right|Rasende mænade som bærer en ''[[thyrsos]]'' og en panter med en slange rullet opp over sitt hode. [[Tondo (kunst)|Tondo]] av en antikk gresk hvitbunn [[kylix]] (drikkeskål) fra 490-480 f.Kr. (Staatliche Antikensammlungen, München).]] 
[[Fil:Fragment Maenad Louvre G160.jpg|thumb|Mænade. Fragment av en attisk rødfigur kopp, cirka 480 f.Kr.]]
'''Mænader''' ([[gresk]] μαινάδες, ''mainádes'') eller ''meanader'' var de kvinnelige tilhengerne av guden [[Dionysos]] ([[Bacchus]] i [[romersk mytologi]]), gud for mystikk, vin og berusning. Deres navn ''mænade'' betyr bokstavelig «de rasende» eller «de ville». De ble også kalt for ''bakkantinnene'' grunnet gudens [[Romerriket|romerske]] navn. 

Mænaderne er framstilt som inspirert av Dionysos i en tilstand av [[Ekstase|ekstatisk]] raseri gjennom en kombinasjon av [[dans]] og overstadig inntak av vin,<ref>Wiles, David (2000): [http://www.cambridge.org/catalogue/catalogue.asp?isbn=052164027X ''Greek Theatre Performance: An Introduction'']. Cambridge, England: Cambridge University Press.</ref> engasjert i ukontrollert [[Seksualitet|seksuell]] oppførsel, og ritualisert jakt og sønderslitning av dyr — og, i det minste i [[myte]]n, noen gang menn og barn — og fortærte rått kjøtt. I løpet av disse ritualene kunne mænaderne kle seg i hjorteskinn og bære en ''[[thyrsos]]'', en lang stang omspunnet av [[eføy]] eller blader fra [[Ekte vinranke|vinranker]] og med en bunt løv på toppen. De kunne bære eføykranser på hodene og ofte håndtere eller bære [[slange]]r.<ref>Abel, Ernest L. (2006): ''Intoxication in Mythology: A Worldwide Dictionary of Gods, Rites, Intoxicants, and Place'', McFarland; Jefferson, NC og London.</ref>

Dionysoskulten og de [[dionysiske mysterier]] inspirerte kvinnene til å bli ville og gale. I det klassedelte samfunnet i [[antikkens Hellas]] hadde [[kvinne]]r få rettigheter, og kunne ikke delta i de samme offentlige rom som menn, hadde ikke tilgang til utdannelse og var forpliktet til gi greske menn rettmessige barn og til å være trofaste voktere av deres hjem.<ref>Pseudo-Demosthenes: ''Against Naeara'', 122. Se også artikkelen ''[[Prostitusjon i antikkens Hellas]]''</ref> Således var mænadernes oppførsel både skremmende og grenseoverskridende. [[Evripides]]' drama ''[[Bakkantinnene]]'' antyder at mænadene utgjorde en farlig og skremmende makt. Dramaet forteller at i byen [[Theben (Hellas)|Theben]] dreper mænadene kong [[Pentheus]] etter at han hadde forbudt dyrkelsen av Dionysos da mænadene nektet kongen guddommelighet. Pentheus' egen fetter lurte ham inn i skogen hvor mænadene slet kongen i småbiter. Han lik ble mishandlet av hans egen mor Agave som rev av ham i hodet i den tro at det var en [[løve]]. En gruppe mænader drepte også Orfeus.<ref>Apollodorus ([[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Pseudo Apollodorus]]): [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Apollod.+1.3.2 ''Library and Epitome'', 1.3.2]. «Orpheus also invented the mysteries of Dionysus, and having been torn in pieces by the maenads he is buried in Pieria.» (Orfeus oppfant også mysteriene til Dionysos, og etter å ha blitt slitt i stykker av mænadene er han gravlagt i Pieria)</ref>

I [[Greske vaser|gresk vasemaleri]] er lystige mænader og Dionysos ofte et tema avbildet på greske [[kratér]], skåler og kar som ble benyttet til å blande vin med vann. Disse scenene viser gale og opphissede mænadene som løper rundt i skogene, tidvis mens de sliter i stykker ville dyr.

== Kvinnelig ekstase og galskap ==
[[Fil:Terracotta dancing maenad MET 12.232.13.png|thumb|Dansende mænade gjort i terrakotta, opprinnelig malt i klare farger, fra 200-tallet f.Kr.]]
I henhold til [[Plutark]]s biografi over Aleksander den store, ''Livet til Aleksander'', ble mænanderne i [[oldtidens Makedonia]] kalt for ''mimallones'' og ''klodones'', epiteter avledet spinnehjulet som tilhørte kvinnenes håndverk.<ref>Macurdy, Grace Harriet (1913): «Klodones, Mimallones and Dionysus Pseudanor» i: ''The Classical Review'' 27.6 (September 1913), ss. 191-192, og i (1925): ''Troy and Paeonia. With Glimpses of Ancient Balkan History and Religion'', s. 166.</ref> Disse krigerske ''parthenoi'' («jomfruer») i fjellene, assosiert med en [[Sjamanisme|sjamanistisk]], dionysisk oppførsel, slo tilbake en angripende hær.<ref>I henhold til en makedonsk militærskribent fra 100-tallet e.Kr., Polyinus: IV.1; han gir for øvrig en fantasirik [[etymologi]].</ref> I sørlige Hellas ble de beskrevet som ''bacchæ'' (bakkantinnene), ''bassarides'', ''thyiades'', ''potniades'' og andre tilnavn.<ref>Harrison (1922): «The Maenads» i: ''Prolegomena to the Study of Greek Religion'', 3. utg. (388-400), s. 388.</ref> I [[Romerriket]] ble de kjent som ''bassarids'' (eller ''bacchæ'' eller ''bacchantes'') i henhold til [[romersk mytologi]] etter Dionysos' tilsvarende romerske gud [[Bacchus]] ved at de bar reveskinn, en ''bassaris''.

Den tyske [[Filologi|filologen]] [[Walter Friedrich Otto]] skrev at:

:''[[Bakkantinnene]]'' til [[Evripides]] gir oss det mest levende bildet av de fantastiske omstendighetene hvor, som [[Platon]] sier i [dialogen] ''[[Ion (Platon)|Ion]]'', gudeberuset ritualfeirende som drikker melk og honning fra strømmene. De hamrer på berg med thyrsos og vannet strømmer fram. De senker thyrsos til jorden, og en kilde med vin bobler opp. Om de ønsker melk, skraper de bakken med sine fingre og trekker til seg den melkholdige væsken. Honning drypper ned fra thyrsos gjort av eføytreet, de fester slanger på seg selv og lar dåkalver og ulvunger suge som barn fra sine bryster. Ild brenner dem ikke. Ingen jernvåpen kan skade dem og slanger kan harmløst slikke svekken fra deres opphetede kinner. Bistre okser faller mot bakken, ofre av talløse, rivende kvinnehender, og robuste trær blir revet opp med røttene ved deres felles anstrengelser.<ref>Otto, Walter Friedrich (1965): ''Dionysus: Myth and Cult'', Indiana University Press; Bloomington and Indianapolis, s. 96</ref>

Antikkens ville greske kvinnene ble [[mytologi]]sert som gale kvinner og som hjelperskene som oppfostret Dionysos i fjellet [[Nysa (mytologi)|Nysa]]. I Homers Iliaden fortelles det om kong [[Lykurgos av Thrakia]] «forfulgte hjelperskene til den vanvittige Dionysos gjennom de hellige fjellene i Nysa, og hellige tilbehør slapp ned på bakken fra en og alle da den morderiske Lykurgos hogde dem ned med sin oksepigg.»<ref>Homer: ''Iliaden'', VI.130ff, i Wikipedias oversettelse.</ref> De dro opp i fjellene om natten og praktiserte merkelige ritualer.<ref>Lever, Katherine (1956): ''The Art of Greek Comedy''.</ref>

[[Fil:Lens, Cornelis - Tanz der Mänaden.jpg|thumb|left|Dansende mænader, oljemaleri av Andries Cornelis Lens, 1700-tallet.]]
De maskekledte prosesjoner som var knyttet til Dionysoskulten er blitt sett på som aspekter av [[teater]]ets begynnelse. [[Friedrich Nietzsche]] i ''Om tragediens fødsel ut av musikkens ånd'' (1873) mente at [[tragedie]]n oppsto fra Dionysosritualene. Tragedien viser altså til naturkreftene, «den dionysiske tilstand» som ingen kan flykte fra, og som menneskene kommer nærmest i rusen. Kontrasten er i henhold til Nietzsche «det [[apollinsk]]e», etter guden [[Apollon]], som representerer drømmekraften, det visjonære og [[Estetikk|estetisk]] skjønne som vil løfte mennesket utover seg selv.<ref name="NRK">[http://www.nrk.no/nyheter/kultur/lesekunst/1937789.html «Rusen i teksten. Det tragiske og det komiske»], NRK 20. juni 2002</ref>

[[Bakkanal]] (italiensk ''Bacchanalia'') var i [[antikken]]s [[Italia]] en ekstatisk og religiøs fest knyttet til dyrkelsen av romerske Bacchus (Dionysos) som ble feiret på [[Aventinerhøyden]] i [[Roma]]. I dag benyttes begrepet «bakkanal» i overført betydning for enhver vill fest med mye [[Alkoholholdig drikke|alkohol]]. I Italia ble det feiret bakkanaler fram til år 186 f.Kr. da [[det romerske senatet]] forbød virksomheten etter påstander om ville, overstadige og seksuelle orgier. De var etter sigende karakterisert av manisk dansing til høy musikk, trommer og cymbaler hvor festdeltagerne, ''bacchantes'', bakkantinere, svingte seg, skrek, ble fulle og egget hverandre opp i en stadig større villskap. Målet var å oppnå en tilstand av [[ekstase]] hvor deltagernes sjeler ble midlertidig frigjort fra sine jordiske legemer og kunne inngå i et fellesskap med Baccus., og således få et glimt av hva de en dag ville møte i evigheten. Ritualene hadde sitt klimaks i en framføring av vanvittige innslag av styrke og galskap, blant annet i å rive opp trær med røttene, slite i stykker en [[okse]] (symbolet på Dionysos) med sine nakne hender, en handling kalt for ''sparagmos'',<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?term=sparagmos «Sparagmos»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> og spise dets kjøtt rått, en handling kalt ''omophagia''.<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?allowed_in_frame=0&search=omophagia&searchmode=none «Omophagia»] ''Online Etymology Dictionary''</ref> Den siste handlingen var et [[sakrament]] beslektet til et fellesskap hvor deltakerne fikk styrken og vesenet til guddommen ved symbolsk å spise hans legeme og drikke hans blod, deltagerne ble besatt av Dionysos.

== Mytene ==
[[File:Death Pentheus Louvre G445.jpg|thumb|300px|Pentheus rivers i stykker av Agave og Ino. Attisk rødfigurmaleri på ''lekanis'' (kosmetikkbolle), ca. 450-425 f.Kr. (Louvre)]]
[[Fil:Bacchae opening ritual.jpg|thumb|300px|Bakkantinnenes åpningsrituale, en forestilling regissert av Brad Mays, 2000.]]
Opprinnelsen til Dionysos er usikker, og kultdyrkelsen av ham tok mange former. I en del antikke kilder henvises hans opprinnelse som [[Thrakia|trakisk]], andre som innlandsk gresk.<ref>McEvilley, Thomas (2002): [http://books.google.co.za/books?id=vTfm8KHn900C&lpg=PA118&dq=dionysus%20thracian&pg=PA118#v=onepage&q&f=false ''The Shape of Ancient Thought''], Allsworth press, ss. 118-121</ref> Han ble uansett en betydelig og populær figur i [[gresk mytologi]] og [[Gresk religion i antikken|religion]] som en merkelig fremmed gud, men også som en døende gud som gjenoppstår<ref>Burkert, Walter (1985): ''Greek Religion'', ss. 64, 132</ref> Han er guden som ankommer triumferende med åpenbaringer og i hans triumf er et stort følge av tilhengere, særlig kvinner, mænadere. Festivalene i hans navn ble den drivende kraft bak utviklingen av [[Antikkens greske teater|gresk teater]].<ref>[http://www.greekmythology.com/Other_Gods/Dionysus/dionysus.html Dionysus], Greekmythology.com</ref> De tidligste kultbildene av Dionysos viser en voksen mann med skjegg og kappe, mens de senere bilder viser ham uten skjegg, sensuelt naken eller som halvnaken [[androgyn]] ungdom, og litteraturen beskriver ham som feminin, eller «mann-kvinnelig».<ref>Otto, Walter F. (1995): ''Dionysus Myth and Cult''. Indiana University Press. ISBN 0-253-20891-2.</ref> Dionysos er representert som beskytteren av de som ikke tilhørte det konvensjonelle samfunn og symboliserte således alt som var [[Kaos|kaotisk]], farlig og uventet, alt hva som unnslipper menneskelig (eller [[Maskulinitet|maskulin]]) [[fornuft]] og som kan kun tilskrives gudenes uberegnelige handlinger.<ref>Danielou, Alain (1992): [http://books.google.no/books/about/Gods_of_love_and_ecstasy.html?id=QDQK7l13WIIC&redir_esc=y ''Gods of love and ecstasy: the traditions of Shiva and Dionysus ''], Inner Traditions / Bear & Co, s.15</ref>

I en av mytene ankom Dionysos til sitt fødested Theben, slik som fortalt av Euripides, hvor verken Pentheus, hans fetter, som nå var konge av Theben, eller Pentheus' mor Agave, tante av Dionysos og søster av [[Semele]], anerkjente hans guddommelighet. Dionysos straffet Agave ved å gjøre henne sinnssyk, og i denne tilstanden drepte hun sin sønn og rev ham i småbiter. Fra Theben dro Dionysos til [[Argos]] hvor alle kvinnene unntatt døtrene til kong Proetos deltok i dyrkelsen av ham. Dionysos straffet dem ved å gjøre dem gale, og de drepte et av deres barn som ammet ved brystet. Han gjorde det samme med døtrene til [[Minyas]], konge av byen [[Orchomenos (Boiotia)|Orchomenos]] i [[Boiotia]], og forvandlet dem deretter til [[flaggermus]]. Han er karakterisert som «den rasende» og «den gale», og mænadenes vesen, som har gitt deres navn, er derfor hans vesen.<ref>Otto, Walter F. (1995): ''Dionysus: Myth and Cult''; Indiana University Press; Bloomington and Indianapolis 1965. ss. 135.</ref> Slik Dionysos var farlig, var også mænadenes det samme.

En annen [[myte]] forteller, i henhold til [[Plutark]]s [[essay]] ''Om kvinners heltemot'', at en gang i løpet av en krig på midten av 200-tallet f.Kr. skal en gruppe mænader ha utslitt etter deres ''oreibasia'', nattlig fjellseremoni,<ref>[http://en.wiktionary.org/wiki/oreibasia «Oreibasia»], ''Wiktionary''</ref> ha gått seg bort og havnet i [[Amfissa]], en by fylt av soldater og som ikke lå langt fra [[Delfi]]. Der sank de utmattet sammen på markedsplassen og ble overveldet av en dyp søvn. Kvinnene i Amfissa dannet en beskyttende ring rundt dem og da de våknet sørget de for at thyiadene kunne reise hjem uantastet. Plutark forteller også om de frosne thyiadere (mænadere) på fjellet [[Parnassos]], hvilket er muligens den samme fortellingen, som ble overrasket av en snøstorm.<ref name="Forrest"> Forrest, M. Isidora: [http://www.hermeticfellowship.org/Dionysion/Maenads.html ''The Mænads and Ecstatic Dance'']</ref><ref>Karl Kerényi (overs. Ralph Manheim) (1976): ''Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life'', Bollingen Series LXV 2; Princeton University Press. ss. 220.</ref>

En tradisjon, redegjort av Plutark, henviser også til at man mente at Dionysos var en [[profet]] som kunne fortelle om framtiden. I Euripides' ''Bakkantinnene'' kalles Dionysos for ''mantic'' (profetisk), og historikeren [[Herodot]] feller at i [[Thrakia]] var det en helligdom for Dionysos med en profetisk prestinne, slik det også var et [[orakel]] for [[Apollon]] i [[Delfi]]. Euripides kaller Dionysos for «trakernes profet».<ref name="Forrest" /> Det kan også være en hentydning på gresk [[synkretisme]], at kultene på de ulike steder tok til seg og blandet seg med andre lokale tradisjoner. 

== Ulike mænader ==
[[Fil:Dancing maenad Python BM VaseF253.jpg|thumb|Dansende mænade. Detalj fra en antikk gresk [[paestum]], [[Rødfigurvaser|rødfigur]] [[skyfos]], gjort av Python, ca. 330-320 f.Kr.. [[British Museum]], London]] 
Betegnelsen «mænade» har blitt brukt også i en bredere betydning for et mangfold av kvinner; overnaturlige, mytologiske og historiske,<ref>Jane Ellen Harrison bemerket om den (mannlige) klassisist på 1800-tallet at «så vedholdende er misnøyen med det vanlige fakta at vi er gjentatte ganger blitt fortalt at mænadene er helt og holdent mytologiske skapninger og at mænadiske orgier har historisk aldri skjedd i Hellas.» Innledning til ''Study of Greek Religion'' (1903; 1922), s. 388.</ref> som er knyttet til guden Dionysos og dyrkelsen av ham.

=== Hjelpersker og nymfer ===
I den overnaturlige verden er kategorien med [[Nymfe (mytologi)|nymfe]]r som hjelpersker, som steller (kanskje i betydningen [[amme]]r) og fostrer unge Dionysos, og fortsetter i hans dyrkelse etter hvert som vokser til. Det er fortalt at det var guden [[Hermes]] som fraktet den unge Dionysos til nymfene i Nysa.

I en annen myte, da hans mor [[Semele]] er drept, falt omsorgen for unge Dionysos på hennes søstre, [[Ino (mytologi)|Ino]], [[Agave (mytologi)|Agave]], og [[Autonoë]], som senere er blitt avbildet som deltagende i ritualene og tok et lederskap blant de andre mænadene.

=== Motstandere ===
[[Fil:Kylix by Makron Mainade Satyros Staatliche Antikensammlungen 480BC Kat 94 02.jpg|thumb|left|Mænade og [[satyr]]. [[kylix]] ved vasemaleren Makron, 490-480 f.Kr. Staatliche Antikensammlungen München, Kat. 94]]
Begrepet «mænade» er også benyttet for å referere til en kategori kvinner i mytologien som motsetter seg dyrkelsen av Dionysos, og er derfor drevet av hat mot ham og tvunget mot sin vilje til å delta i de fryktelige ritualene. De tvilende kvinner i Theben, de typiske mænader, eller «gale kvinner», forlot sine hjem for å leve i villmarken i nærheten av fjellet [[Kitherónas]]. Da de oppdaget at kong [[Pentheus]] av Theben spionerte på dem, utkledd som en mænade, i henhold til [[Evripides]], rev de ham i stykker, lem for lem.<ref>Euripides: ''Bakkantinnene''</ref>

Dette skjedde også med de tre døtrene til [[Minyas]] som avviste Dionysos og forble tro til sine plikter i hjemmet. De ble deretter forskrekket av usynlige trommer, fløyter, [[cymbal]]er og oppdaget eføy hengende ned fra deres [[vevstol]]er. Som straff for deres motstand ble de sinnssyke, valgte et av sine barn ved lodd, og rev det i stykker slik kvinnene i fjellene gjorde med ville dyr.<ref>[http://www.theoi.com/Heroine/Minyades.html Minyades]</ref> En lignende fortelling med tragisk slutt er fortalt om døtrene til [[Proitos]].<ref>[http://www.fjkluth.com/proitos.html Daughters of Proitos, Proetus, Proetides] {{Wayback|url=http://www.fjkluth.com/proitos.html |date=20120412174521 }}</ref>

=== Frivillige festdeltagere ===
Ikke alle kvinner var tilbøyelig til å motstå kallet til Dionysos. Mænader, fylt med gudens ånd, reiste med ham fra [[Thrakia]] til det greske fastlandet i hans søken etter anerkjennelse av sin guddommelighet. Det er sagt at Dionysos skal ha danset ned fra fjellet [[Parnassos]] ifølge av jomfruer fra [[Delfi]], og at selv som unge piker skal kvinnene i [[Boiotia]] ha praktisert ikke bare hemmelige ritualer, men også ha danset og båret ''thyrsos''. Når [[Diodorus Siculus]] spesielt nevner Boiotia må det bety at mænadene var særlig framtredende her.<ref name="Dillon"> Dillon, Matthew (2003): [http://books.google.no/books?id=h8XRyWmwVtoC&pg=PA146&lpg=PA146&dq=Boeotia+thyrsos&source=bl&ots=eHa1jUsCrV&sig=jZpdaFiQ0xR87cwAS2zQ9OuwPP0&hl=no&sa=X&ei=7eR4T-_tMeLm4QSjqJWiDw&ved=0CC8Q6AEwAg#v=onepage&q=Boeotia%20thyrsos&f=false ''Girls and women in classical Greek religion''], Routledge, s. 146</ref>

[[Fil:Satyroi Mainade Louvre K19.jpg|thumb|To satyrer og en mænade. Side A fra en gresk kylyx-[[kratér]] fra [[Puglia|Apulia]], 380–370 f.Kr.. [[Louvre]], Paris.]] 
Opphavsmyten er antatt å ha blitt framført hvert eneste år i løpet av den [[Boiotia|boiotiske]] festivalen ''Agronia''.<ref>Allen, Morrill, & Wardwell (1849): [http://books.google.no/books?ei=xuZ4T_qoKObO4QT-7JztDg&hl=no&id=-1AoAAAAYAAJ&dq=the+Agronia&q=Agronia#v=snippet&q=Agronia&f=false ''Bibliotheca sacra and theological review''], bind 6, s. 98</ref> Her organiserte kvinnene fra Theben seg i tre dansegrupper og sprang av sted til fjellet Kitherónas med rituelle rop om «Til fjellene!» Som «vanvittige kvinner» jaget de og drepte, kanskje ved lemlesting (''sparagmos''), symbolisert som «kongen», muligens representert av en [[geit]]. Mænadene skal ha spist kjøttet fra geiten rå (''omophagia'') eller ha ofret det til Dionysos. Til sist ble kvinnene befridd for sin galskap og dratt tilbake til Theben og deres vanlige liv, men under festivalens tid hadde de en intens ekstatisk opplevelse. Agrionia ble feiret i flere greske byer, men særlig i Boiotia. Hver boiotisk by hadde sin egen særskilte opphavsmyte for den, men mønsteret i myten var stort sett det samme: Dionysos' ankomst, motstand mot ham, kvinnenes flukt mot fjellene, drapet på Dionysos' forfølger, og til sist forlikelse med guden.<ref>Dillon, Matthew (2003): ''Girls and women in classical Greek religion'', s. 144</ref>

=== Dionysos' prestinner ===
Innenfor kategoriene «mænader» funnet i senere referanser, er prestinnene av Dinoysoskulten. På 200-tallet f.Kr. da en by i [[Anatolia]] ønsket å opprette en mænadisk kult for Dinoysos, bød [[oraklet i Delfi]] dem sende til Theben etter både instruksjoner og tre profesjonelle mænader: «Gå til Thebens hellige slette slik at dere kan gå mænader som er fra familien til Ino, datter av Kadmos. De vil gi til dere både ritualer og gode skikker, og de vil opprette Dionysos' dansegrupper (''thiasoi'')<ref>Versnel, H. S. (1990): [http://books.google.no/books?id=5fWxUKirtYEC&pg=PA119&dq=thiasoi&hl=no&sa=X&ei=det4T6GyMcyN4gScs_ycDw&ved=0CFoQ6AEwBw#v=onepage&q=thiasoi&f=false ''Inconsistencies in Greek and Roman Religion: Ter Unus. Isis, Dionysos, Hermes''], BRILL, s. 119</ref> i deres by.»<ref>[http://www.macquirelatory.com/Spirit%20of%20God%20or%20Spirit%20of%20Bacchus.htm Spirit of the Most High or Spirit of Bacchus?] {{Wayback|url=http://www.macquirelatory.com/Spirit%20of%20God%20or%20Spirit%20of%20Bacchus.htm |date=20101218171146 |df=iso }}</ref>

=== Andre grupper ===
Andre grupper med kvinner som kan bli karakterisert som mænader er ''laphystiai'', ''dionysiades'', ''leucippides'', ''bassarai'', ''dysmainai'', ''klodones'', og ''mimallones''. Dette er antagelig assosiering av kvinner med betydninen av mænader ved at de hovedsakelig har andre navn ved andre steder og andre skikker.<ref>Otto, Walter Friedrich (1965): [http://books.google.no/books?id=XCDvuoZ8IzsC&pg=PA175&lpg=PA175&dq=laphystiai&source=bl&ots=fMcX0jNLvS&sig=iVXLzDk_udxtLsHygtd3YwveRPM&hl=no&sa=X&ei=9e14T-ebOO_Y4QSN9PXtDg&ved=0CCsQ6AEwAQ#v=onepage&q=laphystiai&f=false ''Dionysus: Myth and Cult''], Indiana University Press; Bloomington and Indianapolis, s. 175</ref> 

Et folkeminne i henhold til [[Károly Kerényi]] om thyiadene og deres cymbaler, som folk mente at de fortsatt hørte, var fortsatt levende i nabolaget av fjellet Parnassos på begynnelsen av [[1900-tallet]]. For bøndene her hadde thyiadene blitt ''neraides'', «spøkelseskvinner»,<ref>Se for øvrig artikkelen om [[Nereider]]</ref> som folk ærefrykt trodde hadde den makten som Dionysos selv hadde.<ref>Kerényi, Karl (1996): [http://books.google.no/books?id=cXL-QIIhn5gC&pg=PA237&lpg=PA237&dq=Thyiades+had+become+Neraides,+ghost+women&source=bl&ots=Ygst39u6q7&sig=z9OUm3U6b9Hk3IGrIrlBJawXtlA&hl=no&sa=X&ei=2-94T9zvIebl4QSt3tziDg&ved=0CD4Q6AEwAw#v=onepage&q=Thyiades%20had%20become%20Neraides%2C%20ghost%20women&f=false ''Dionysos: archetypal image of indestructible life''], Princeton University Press, s. 237</ref>

== I kunsten ==
Mænadene har i [[kunst]]en blitt framstilt som uberegnelig, farlige og rasende kvinner i beruset tilstand, det mest opplagte eksempelet er nettopp [[Evripides]]' drama ''[[Bakkantinnene]]''. Både i hans skuespill og i annen kunstframstilling er de heftige dansene for guden hva som står igjen som de direkte manifestasjonene av den euforiske besettelsen, tidvis også fortæring av rått kjøtt.

I billedkunsten var mænadene et yndet billedmotiv på gresk drikkekar og begre, og annen keramikk, både i form av [[Rødfigurvaser|rød-]] som [[Svartfigurvaser|svartfigur]]er, i tillegg ble de også framstilt på smykker og i form av statuetter og statuer. Fragmenter av [[relieff]]er av de kvinnelige tilhengerne av Dionysos har også blitt avdekket i [[Korint]].<ref>Richardson, Rufus B.: ''A Group of Dionsiac Sculptures from Corinth''</ref> Mark W. Edwards i hans avhandling «Representation of Maenads on Archaic Red-Figure Vases» sporet utviklingen av mænader på rødfigurvaser. Han konstaterer et skille mellom «nymfer» og «mænader» i motivene, sistnevnte identifiseres i deres karakteristiske påkledning som dyreskinn, ''nebris'', og ved deres dionysiske attributter, blant annet at de ofte bærer slanger. Det er derimot ikke noe stort skille i hva nymfene og mænadene gjør, enten det er å danse eller overrekke vin til Dionysos. Det er større forskjeller mellom svartfigur- og rødfigurvaser enn det er mellom mænader og nymfer.<ref>Edwards, Mark W.: [http://www.jstor.org/discover/10.2307/628377?uid=3738744&uid=2129&uid=2&uid=70&uid=4&sid=47698833605947 ''Representation of Maenads on Archaic Red-Figure Vases''], utdrag fra Jstore</ref>

Fra og med [[renessansen]] og fram til moderne tid ble mænander igjen et yndet motiv i billedkunsten, men fra å være dansende, ekstatiske og farlige kvinner, blir de som regel framstilt yndige, nakne og pikante, slik antikke mytologiske motiver ofte var en unnskyldning for å gjøre. En bronsestatue av [[Auguste Rodin]] fra [[1889]],<ref>[http://collection.nmwa.go.jp/en/S.1959-0038.html «Orpheus and the Maenads»], National Museum of Western Art</ref> er navnet «mænade» gjenværende kun i tittelen da ingen av de klassiske attributtene er tilstede, men farligheten, ved at den nakne kvinnefiguren løfter mannsfiguren over hodet, er beholdt.

{{-}}
<gallery>
Fil: Ny Carlsberg Glyptothek - Mänade und Silen.jpg|Fragment av antikk gresk terrakottafigur av en mænade og Silenus. Ny Carlsberg Glyptothek i København
Fil:NAMA - Statue of a sleeping Maenad 04.jpg|Statue av sovende mænade, liggende på skinnet av en panter på et fjellaktig overflate; sør for Akropolis i Athen, ca 117-138 e.Kr.
Fil:Borghese Vase Louvre Ma86 n1.jpg|Mænade som spiller på en krotale (venstre) og satyr som spiller på dobbeltfløyte. B-siden av en vase i marmor, gjort i Attika ca 40-30 f.Kr., gjenfunnet i 1569 i Roma.
Fil:Ring maenad Louvre Bj1052.jpg|Ring med inngravert representasjon av en mænade, antikk gresk kunsthåndverk, ca 200-tallet f.Kr. [[Louvre]], Paris
Fil:Annibale Carracci 001.jpg|Bakkatine, utsnitt av maleri av Annibale Carracci (ca 1590)
Fil:Nicolas Poussin - Le Triomphe de Neptune ou La Naissance de Vénus (détail) (2).jpg|Neptuns trimftog (Baccanal Richelieu), detalj fra maleri av Nicolas Poussin (1634-1637)
Fil:Cornelis de Vos - Triumph of Bacchus.jpg|Bakkus' triumftog, maleri av Cornelis de Vos (1600-tallet)
Fil:Etty William Bacchante Playing the Tambourine.jpg|Dansende bakkatine spiller på tamburin, maleri av William Etty (begynnelsen av 1800-tallet)
Fil:Pruszkowski-Bachantka.jpg|''Bachantka'', maleri av Witold Pruszkowski (1855)
Fil:Dansende bacchantinde.jpg|Dansende Bachantinde. Gipsfigur av Bertel Thorvaldsen (1817)
</gallery>

== Senere kultur ==
[[Fil:William-Adolphe Bouguereau (1825-1905) - Bacchante (1894).jpg|thumb|150px|''Bacchante'' av [[William-Adolphe Bouguereau]]]]
En mænade opptrer i [[Percy Bysshe Shelley]]s dikt «Ode til vestvinden», skrevet i Italia 1819, utgitt i England året etter.

''Die Bassariden'', komponert i 1964-65, premiere 1966, til en libretto by [[W. H. Auden]] og [[Chester Kallman]], er den mest berømte opera som er skrevet av [[Hans Werner Henze]].

Mænader, sammen med [[Dionysos|Bacchus]] og [[Silenos|Silenus]], opptrer i [[C.S. Lewis]]' ''[[Prins Caspian]]'', en bok i serien ''[[Narnia|Historien om Narnia]]'', utgitt 1951. Mænadene er framstilt som ville, larmende unge barn som danser og utfører saltomortaler.

Mænader er hovedsymbolet for byen [[Tetovo]] i [[Nord-Makedonia]] og er avbildet på byens våpenskjold. Mænadene ble lagt til i 1932 da en liten statuett fra 500-tallet f.Kr. ble funnet i byen. "Tetovo Maenad" ble også avbildet på baksiden av den makedonske 5000-pengeseddelen som ble utgitt i 1996.<ref>[http://www.nbrm.gov.mk National Bank of the Republic of Macedonia]. Macedonian currency. Banknotes in circulation: [http://www.nbrm.gov.mk/default-en.asp?ItemID=061547767D9F93459B8971DBBE74A75A 5000 Denars]   {{Wayback|url=http://www.nbrm.gov.mk/default-en.asp?ItemID=061547767D9F93459B8971DBBE74A75A |date=20090427003831 }}</ref>

I ''Fables and Reflections'' (Fabler og refleksjoner, syvende bind av [[Neil Gaiman]]s tegneserie ''[[The Sandman]]'', mænadene opptrer i fortellingen ''Orpheus'' hvor de på grusomt vis myrder [[Orfeus|tittelfiguren]] etter at han nektet å boltre seg med dem, noe som er et ekko av den faktiske greske myten om Orfeus.

[[Donna Tartt]]s [[roman]] ''[[Den hemmelige historien]]'' handler om en liten gruppe studenter som forsøker å fremkalle dionysisk ekstase, og ved et fryktelig uhell kommer til å drepe en forbipasserende.

[[Charlaine Harris]]' ''[[The Southern Vampire Mysteries]]'' er en rekke romaner som har blitt innspilt for TV kalt ''[[True Blood]]''. I andre sesong, som ble vist sommeren 2009 i [[USA]], opptrådte en mænader i form av figuren Callisto og hennes fjernsynsrepresentant Maryann. I episoden ønsket Maryann å ofre figuren Sam Merlotte i håp om å påkalle hennes gud Dionysos.<ref>[http://www.tvguide.com/News/True-Blood-Forbes-1007953.aspx TVguide.com]</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Abel, Ernest L. (2006): ''Intoxication in Mythology: A Worldwide Dictionary of Gods, Rites, Intoxicants, and Place'', McFarland & Co., Inc., Publishers; Jefferson, NC and London.
* Edwards, Mark W. (1960): «Representation of Maenads on Archaic Red-Figure Vases» i: ''The Journal of Hellenistic Studies'' 80 (1960), s. 78-87
* Manheim, Ralph (overs.) (1976): ''Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life'', Bollingen Series LXV 2; Princeton University Press.
* Mikalson, Jon D. (2005): ''Ancient Greek Religion'', Blackwell Publishing Ltd; Malden, MA.
* Morford, Mark P.O.; Lenardon, Robert J. (2003): ''Classical Mythology'', 7. utg., Oxford University Press, Oxford.
* Otto, Walter F. (1965): ''Dionysus: Myth and Cult'', Indiana University Press; Bloomington and Indianapolis.
* Richardson, Rufus B. (1904): «A Group of Dionsiac Sculptures from Corinth» i: ''American Journal of Archaeology'' 8, no.3 (Juli- september 1904), s. 288-296

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* Chisholm, Hugh, red. (1911): [http://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Maenads «Maenads»] i ''[[Encyclopædia Britannica]]'' (11. utg.). Cambridge University Press.
* [https://web.archive.org/web/20060111162120/http://www.cnr.edu/home/bmcmanus/bacchaebg.html Background and Images for the Bacchae], bakgrunn og bilder
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Gresk mytologi]]
[[Kategori:Mysteriereligioner]]
[[Kategori:Dionysos]]