Redigerer Lucilio Vanini

{{infoboks filosof}}
'''Lucilio Vanini''' (pseudonym '''Julius Caesar Vanini''', italiensk '''Giulio Cesare Vanini'''; født [[1585]] i [[Taurisano]] ved [[Lecce]] i [[Terra di Otranto]]; død [[9. februar]] [[1619]] i [[Toulouse]]) var en italiensk filosof og teolog. Han tilhørte renessansefilosofiens [[aristotelisk]]e retning. Han forfattet det til skinnet ortodokse arbeidet ''Amphitheatrum aeternae Providentiae divino-magicum'' (1615) og ''De admirandis naturae, reginae, deaeque mortalium, arcanis'' (1616), seksti dialoger, i hvilke han forkynner en [[panteisme]] som står nær [[ateismen]], og en [[libertinisme|libertinsk]] og [[sensualisme|sensualistisk]], etter datidens normer usedelig [[etikk]]. Han ble radbrukket og brent som kjetter.

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Lucilio Vanini stammet fra en gammel napolitansk slekt, og begynte sine studier ved [[universitetet i Napoli]] i 1599.<ref name="Galileo Project">{{cite web |url=http://galileo.rice.edu/Catalog/NewFiles/vanini.html |title=Vanini, Giulio Cesare |last1=Westfall |first1=Richard S. |website=The Galileo Project |publisher=Rice University, USA |accessdate=26. november 2014}} (based on works by Emile Namer and Andrzej Nowicki)</ref> Han studerte teologi, filosofi (spesielt [[Aristoteles]]) og rettsvitenskap i Roma og Padova. De viktigste påvirkningskildene var [[Naturfilosofi|naturfilosofene]] [[Pietro Pomponazzi]], [[Bernardino Telesio]], [[Gerolamo Cardano]] og [[Andrea Cesalpino]].

=== Prest, ateistisk/panteistisk forfatter ===
Etter å ha blitt presteviet i [[Padova]] for [[karmelittene]] levde Vanini et omflakkende liv som underviser og forkynner av radikale ideer. Han var i [[Frankrike]], i [[Sveits]] og i [[Nederlandene]]; de radikale tanker han forkynte skapte problemer for ham.

Han måtte flykte til [[England]] i 1612 sammen med sin genovesiske ledsager Bonaventure Genocchi. De gav seg tilkjenne for den anglikanske erkebiskop uten å gå i detaljer om sine oppfatninger, og bodde i hans residens i [[Lambeth]] i London, og i juli 1612 avsverget de katolisismen og gikk over til [[anglikanismen]]. Men i 1613 fikk Vanini sine tvil, og appellerte til paven om å bli tatt imot igjen i den katolske fold, men som sekularprest istedenfor ordensmann. Dette ble innvilget av paven personlig.<ref name="Galileo Project" /> Tidlig i 1614 besøkte Vanini universitetene i Cambridge og Oxford og betrodde til noen bekjentskaper at han snart skulle flykte fra England. Erkebiskopen fikk vite om det hele, og på hans ordre ble de to arrestert, og satt fengslet i [[London]] for 49 dager.<ref name="EB1911">"Vanini, Lucilio". Encyclopædia Britannica. 27 (11th ed.). Cambridge University Press. p. 895.</ref> De klarte så å flykte og komme seg ut av landet.

Tilbake i Italia forsøkte han å undervise i [[Genova]] men ble igjen fordrevet til Frankrike, der han forsøkte å bilegge mistankene mot ham ved å utgi en mot [[ateismen]]: ''Amphitheatrum Aeternae Providentiae Divino-Magicum'' (1615, «det evige forsyns amfiteater»). Skjønt hans fremstilling av Gud der er noe pateistisk, tjente boken til hans umiddelbare formål. Skjønt han ikke gav uttrykk for hele sitt syn i denne første boken, gjorde han det i sin annen: ''De Admirandis Naturae Reginae Deaeque Mortalium Arcanis'' (Paris, 1616, «om de fantastiske hemmelighetene til de dødeliges dronning og gudinne, naturen»). Selv om to doktorer ved [[Sorbonneuniversitetet]] først tillot verket, ble det senere reeksaminert av universitetet og fordømt, og [[Bokbål|offentlig brent]].

Vanini forlot så Paris, hvor han ble huskapellan for [[François Bassompierre|Marechal de Bassompierre]], og begynte å undervise i [[Toulouse]]. I november 1618 ble han arrestert. Den drivende kraft i prosessen mot ham var [[Guillaume Catel]], rådgiver til parlementet i Toulouse. Etter en langtrukken rettssak på seks måneder for kjetteri og blasfemi ble Vanini dømt til å få tungen skåret ut, til å bli kvalt og til at hans døde legeme skulle brennes. Dommen ble eksekvert den 9. februar 1619.<ref name="EB1911"/>

=== Filosofi, betydning ===
Vanini fullførte overgangen fra renessansens [[Averroës|averroistiske]] [[aristotelisme]] til en [[Panteisme|panteistisk]] [[naturfilosofi]] inspirert av Cardano og Telesio. Han framstiller Gud som et uendelig, evig og tidløst vesen som skapte verden ut av seg selv og som virker ved å være i alt og alle. Guds kraft virker i naturen, ja for Vanini ''er'' naturen Gud selv. Verden er evig, den enhetlige mengden materie er konstant, bare formene endrer seg.

Som tenker regnes Vanini i dag underlegen [[Giordano Bruno]], og huskes mest for den brutale måten han ble henrettet på. På begynnelsen av 1800-tallet var stjerna hans høyere: [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] viet ham et sju siders avsnitt i en forelesningsserie om filosofihistorie (1833/36) og [[Arthur Schopenhauer]] lovpriste italienerens antiteistiske posisjon.

== Verk ==
* Iulius Caesar Vanini: ''Amphitheatrum aeternae providentiae divino-magicum, christiano-physicum, nec con astrologo-catholicum, adversus veteres philosophos, Atheos, Epicureos, Peripateticos et Stoicos'', Lugduni, apud viduam Antonii de Harsy, 1615 ([http://books.google.no/books?id=x_ATAAAAQAAJ&pg=PP5#v=onepage&q&f=false digitalisering]).
* Iulius Caesar Vanini: ''De admirandis naturae, reginae deaeque mortalium arcanis, libri IV'', Lutetiae, Adrianus Perier, 1616 ([http://books.google.no/books?id=qghcAAAAQAAJ digitalisering]).
* Giulio Cesare Vanini: ''Opere'', red. Giovanni Papuli og Francesco Paolo Raimondi, Galatina, Congedo, 1990.
* Luigi Corvaglia, red.: ''Le opere di Giulio Cesare Vaninie e le loro fonti'', I–II (Milano), (1933–1934).
* Fransk oversettelse, ved X. Rousselot: ''Œuvres philosophiques de Vanini traduites pour la première fois'', Paris, Gosselin, 1842.
* Italienske oversettelser, ved Guido Porzio, ''Le opere di Giulio Cesare Vanini tradotte per la prima volta in italiano con prefazione del traduttore'', I–II, Lecce, Bortone, 1912; Francesco Paolo Raimondi og Luigi Crudo, ''L’Anfiteatro dell’eterna provvidenza'', Galatina, Congedo, 1981; og Francesco Paolo Raimondi, ''I meravigliosi segreti della natura, regina e dea dei mortali'', Galatina, Congedo, 1990.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* {{treccani|ID=giulio-cesare-lucio-vanini_(Dizionario-di-filosofia)|Artikkel=Vanini, Giulio Cesare Lucio|Forfatter=|Kommentar=''Dizionario di filosofia''  (2009)}}
* {{treccani|ID=giulio-cesare-vanini_(Il-Contributo-italiano-alla-storia-del-Pensiero:-Filosofia)|Artikkel=Giulio Cesare Vanini|Forfatter=Francesco Paolo Raimondi|Kommentar=''Il Contributo italiano alla storia del Pensiero – Filosofia'' (2012)}}
* W. D. Fuhrmann: ''Leben und Schicksale, Geist, Charakter und Meynungen des L.V., eines angeblichen Atheisten im siebzehnten Jahrhundert'', Leipzig, bey Johann Gottfried Grassé, 1800. ([http://books.google.de/books?id=SYMfAAAAYAAJ Digitalisat])
* J.-R. Armogathe: ''Jules-César Vanini: une rhétorique de la subversion'', “Kairos. Revue de la Faculté de Philosophie de l’Université de Toulouse-Le Mirail”, 12, 1998, pp.&nbsp;143–58.
* F. Bozzi: ''La ratio e le leges in Giulio Cesare Vanini'', “Il Pensiero Politico”, VIII, 1975, pp.&nbsp;299–321.
* J. P. Cavaille: ''Dis/simulation Jules-César Vanini, François La Mothe Le Vayer, Gabriel Naudé, Louis Machon et Torquato Accetto. Religion, morale et politique au XVIe siècle'', Paris, Champion, 2002.
* Antonio Corsano: ''Per la storia del pensiero del tardo Rinascimento, II. G. C. Vanini'', “Giornale Critico della Filosofia Italiana”, XXXVII, 1958, pp.&nbsp;201–44
* D. M. Fazio: ''Giulio Cesare Vanini nella cultura filosofica tedesca del Sette e Ottocento. Da Brucker a Schopehnauer'', Galatina, Congedo, 1995.
* D. Foucalt: ''Un philosophe libertin dans l’Europe baroque: Giulio Cesare Vanini (1585 –1619),'' Paris, Champion, 2003.
* T. Gregory: ''Erudizione e ateismo nella cultura del Seicento. Il Theophrastus redivivus'', “Giornale storico della Filosofia Italiana”, LI (LIII), 1972, pp.&nbsp;194–240.
* T. Gregory: ''Etica e religione nella critica libertina'', Napoli, Guida, 1986;
* T. Gregory: ''Genèse de la raison classique de Charron à Descartes'', Paris, Puf, 2000.
* T. Gregory: ''Apologeti e libertini'', “Giornale Critico della Filosofia Italiana”, LXXIX (LXXXI), 2001, pp.&nbsp;1–35.
* {{BBKL|archiveurl=https://web.archive.org/web/20070629070921/http://www.bautz.de/bbkl/v/vanini_l.shtml |band=19|autor=Wolfdietrich von Kloeden|spalten=1464-1470}}
* Ernst Münch: ''Giulio Cesare (Lucilio) Vanini''. In: Ders.: ''Biographisch-historische Studien''. Hallbergersche Verlagshandlung, Stuttgart 1836, Band 1, S. 321–454.
* Fritz Mauthner: ''Der Atheismus und seine Geschichte im Abendlande, Band 2'', Stuttgart, 1921 ([https://web.archive.org/web/20160304042258/http://www.fritzmauthner.com/homepagemauthner/download/Mauthner_Atheismus_Erstausgabe_Band2.pdf Digitalisat der Erstausgabe] (PDF; 241&nbsp;MB))
* É. Namer: ''La vie et l’oeuvre de Jules-César Vanini, Prince des libertins, mort à Toulouse sur le bucher en 1619'', Paris, Librairie Philosophique J. Vrin, 1980.
* A. Nowicki: ''Centralne kategorie filozofii Vaniniego'', Warszawa, Państwowe Wydawnictwo Naukowe, 1970.
* G. Papuli: ''Le interpretazioni di G. C. Vanini'', Galatina, Congedo, 2006.
* G. Papuli: ''Studi vaniniani'', Galatina, Congedo, 2006.
* F. P. Raimondi: ''Le Retour de Vanini dans le Monde Catholique à la lumière de nouveaux documents londiniens'', “La Lettre Clandestine”, 11 (2001), pp.&nbsp;135–155.
* F. P. Raimondi: ''Il soggiorno vaniniano in Inghilterra alla luce di nuovi documenti spagnoli e londinesi'', “Bollettino di Storia della Filosofia dell’Università degli Studi di Lecce”, XII, 1996–2002, S. 96–147.
* F. P. Raimondi: ''Giulio Cesare Vanini nell’Europa del Seicento, con una appendice documentaria'', Pisa-Roma, Istituti Editoriali e Poligrafici Internazionali, 2005.
* F. P. Raimondi (ed.): ''Giulio Cesare Vanini e il libertinismo. Atti del Convegno di Studi tenutosi a Taurisano il 28-30 ottobre 1999'', Galatina, Congedo, 2000.
* F. P. Raimondi (ed.): ''Giulio Cesare Vanini: dal tardo Rinascimento al Libertinisme érudit. Atti del Convegno di Studi Lecce-Taurisano 24-26 ottobre 1985'', Galatina, Congedo, 2002.
* F. P. Raimondi: ''Vanini e il 'De tribus impostoribus’'', Ethos e Cultura, Studi in onore di E. Riondato, Miscellanea erudita LI-LII, v. I, Padova, Antenore, 1991, pp.&nbsp;265–290.
* G. Spini: ''Vaniniana'', “Rinascimento”, I, 1950, pp.&nbsp;71–90.
* G. Spini: ''Ricerca dei libertini. La teoria dell’impostura delle religioni nel Seicento italiano'', Firenze, La Nuova Italia, 1983.
* C. Vasoli: ''Riflessioni sul problema Vanini'', in S. BERTELLI, ''Il libertinismo in Europa'', Milano-Napoli, 1980, pp.&nbsp;125–167.

== Eksterne lenker ==
* {{Commons category|Giulio Cesare Vanini|Lucilio Vanini}}
* {{DNB-Portal|119373211}}
* {{wikisource-en|1911 Encyclopædia Britannica/Vanini, Lucilio}}

{{autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Vanini, Lucilio}}
[[Kategori:Italienske filosofer]]
[[Kategori:Italienske forfattere]]
[[Kategori:Karmelitter]]
[[Kategori:Italienske katolske prester]]
[[Kategori:Personer fra provinsen Lecce]]
[[Kategori:Henrettede filosofer]]
[[Kategori:Ateistiske filosofer]]
[[Kategori:Panteister]]