Redigerer Lordene av Galloway

[[Fil:Dumfries and Galloway topo.png|thumb|350px|Topografisk kart over Galloway.]]
'''Lordene av Galloway''' besto av en slekt med lorder (herrer eller småkonger) som hersket over Galloway i sørvestlige Skottland i løpet av [[høymiddelalderen]]. Mange regioner i Skottland, inkludert Galloway og Galloway og [[Moray]], hadde tidvis egne «sterke menn» som styrte som konger eller småkonger, tilsvarende som de i middelalderens Irland. Den skotske monarken ble oppfattet tilsvarende som den irske [[overkonge (Irland)|overkonge]] ([[skotsk-gælisk]]: ''Ard-Righ'').<ref> [https://www.merriam-webster.com/dictionary/ardri «ardri»], ''Merriam-Webster''; [https://www.thefreedictionary.com/ardrigh «ardri»], ''The Free Dictionary'' </ref> Lordene av Galloway kan ha enten betalt skatt til den skotske monarken, eller i andre perioder å ha ignorert ham. Lordene av Galloway er noenlunde godt nedtegnet på 1100- og 1200-tallet, men disse er ofte ufullstendige eller tidvis motstridende. Senere ble disse småkongene kjent som «lorder» ved det skotske hoffet, og som «konger» på sitt eget område, og til sist tiltalt som «lorder» i begge arenaer.

Grensene eller omfavnet av det riket som Galloway utgjorde var dårlig definert, og varierte over tid. I løpet av mange tidsperioder var Galloway større enn i dag, og omfattet også deler av sørlige [[Ayrshire]], som [[Carrick]], Upper Douglasdale og Nithsdale. Grovt sett var det landområdet fra tidlig på 1100-tallet og fram til 1234 som lå vest for elven [[Nith]] og sør for vannskillet i vestlige delen av [[Southern Uplands]]. Dette området ble styrt av slekten som nedstammet fra [[Fergus av Galloway|Fergus]] (død 1161) som lorder av Galloway. Som en politisk enhet var disse herskerne en av de som eksisterte lengst av de ulike underavdelingene i middelalderens Skottland, og overlevde som en adskilt enhet fram til 1455 da det ble direkte underlagt den skotske kronens besittelser. Fram til 1234 hadde Galloways herskere en makt som hadde betydelig innflytelse på Skottland og England, og utøvde selv makt på kongeriket [[Man]].<ref name="Oram_117-129">Oram, Richard D. (1991 ): [https://ssns.org.uk/resources/Documents/Books/Galloway_1991/08_Oram_Galloway_1991_pp_117-130.pdf «Fergus, Galwway and The Scots»] {{Wayback|url=https://ssns.org.uk/resources/Documents/Books/Galloway_1991/08_Oram_Galloway_1991_pp_117-130.pdf |date=20151222091207 }} (PDF) i: Oram, Richard D. & Stell, Geoffrey P., red.: [https://ssns.org.uk/resources/Documents/Books/Galloway_1991/00_FrontMatter_Galloway_1991.pdf ''Galloway: Land and Lordship''] {{Wayback|url=https://ssns.org.uk/resources/Documents/Books/Galloway_1991/00_FrontMatter_Galloway_1991.pdf |date=20171206140333 }} (PDF), Scottish Society for Northern Studies, s. 117 (117-129)</ref>

== Kongedømmet Galloway ==

[[Suibne mac Cináeda]] (død 1034) er den første dokumenterte konge av Gall-ghàidhil, folket i Galloway, en [[Norrøn-gælere|blandet befolkning]] av både [[norrøn]]e og [[Skotsk-gælisk|gællere]]. Skjønt det er ikke før rundt 1138 at etterfølgelsen er skikkelig nedtegnet.<ref> Charles-Edwards, T. M. (2012): [https://books.google.no/books?id=azpoAgAAQBAJ&pg=PA574&lpg=PA574&dq=Suibne+mac+Cin%C3%A1eda&source=bl&ots=OyS9yWmz1y&sig=85kvyeVI6iU6NLKBYUiSmpuCuU0&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwilv5zwuejXAhUGApoKHek0CoIQ6AEILzAF#v=onepage&q=Suibne%20mac%20Cin%C3%A1eda&f=false ''Wales and the Britons, 350-1064''], OUP Oxford, s. 574</ref><ref>Downham, Clare (2010): [https://books.google.no/books?id=nhYwDwAAQBAJ&pg=PT159&lpg=PT159&dq=Suibne+mac+Cin%C3%A1eda&source=bl&ots=B4sLWfUzsP&sig=5vKK4-Ruy7nDdmnanfT-hv0xVL8&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwilv5zwuejXAhUGApoKHek0CoIQ6AEILDAE#v=onepage&q=Suibne%20mac%20Cin%C3%A1eda&f=false ''Viking Kings of Britain and Ireland: The Dynasty of Ívarr to A.D. 1014''] {{Wayback|url=https://books.google.no/books?id=nhYwDwAAQBAJ&pg=PT159&lpg=PT159&dq=Suibne+mac+Cin%C3%A1eda&source=bl&ots=B4sLWfUzsP&sig=5vKK4-Ruy7nDdmnanfT-hv0xVL8&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwilv5zwuejXAhUGApoKHek0CoIQ6AEILDAE#v=onepage&q=Suibne%20mac%20Cin%C3%A1eda&f=false |date=20171206135836 }}, Dunedin Academic Press</ref> Dynastiet til Fergus synes å ha fortsatt fram til 1234 og lovverket i Galloway forble i kraft fram til 1426. Det er antatt at dette lovverket opprinnelig fikk sin autoritet fra kongene av Galloway.<ref>MacQeen, Hector L. (1991): [https://ssns.org.uk/resources/Documents/Books/Galloway_1991/09_MacQueen_Galloway_1991_pp_131-144.pdf «The Laws of Galloway. A preliminary survey»] {{Wayback|url=https://ssns.org.uk/resources/Documents/Books/Galloway_1991/09_MacQueen_Galloway_1991_pp_131-144.pdf |date=20171206140330 }} (PDF) i: Oram, Richard D. & Stell, Geoffrey P., red.: [https://ssns.org.uk/resources/Documents/Books/Galloway_1991/00_FrontMatter_Galloway_1991.pdf ''Galloway: Land and Lordship''] {{Wayback|url=https://ssns.org.uk/resources/Documents/Books/Galloway_1991/00_FrontMatter_Galloway_1991.pdf |date=20171206140333 }} (PDF), Scottish Society for Northern Studies, s. 131-144</ref>

I motsetning til en del populære forestillinger er det ingen bevis for at Galloway noen gang var en del av [[kongedømmet Strathclyde]]. Galloway (i det minste vest for elven Nith) lå også utenfor det tradisjonelle området som tilhørte [[Alba|kongeriket Alba]] (det senere Skottland), det rike som etterfulgte Strathclyde i område. Galloway, definert som hele området sør og vest for [[Clyde]] og vest for elven [[Annan (elv)|Annan]], lå utenfor det tradisjonelle skotske området. Selv om det utgjorde en del av den nordlige delen av Britannia, var Galloway like mye en del av Irskesjøområdet; en del av [[Norrøn-gælere|hiberno-norrøne]] verden av Gall-Gaidhel-herrene av [[Man]], [[Dublin]] og [[Hebridene]].<ref> [http://thedockyards.com/origins-norse-gaels-ireland-scotland/ «The Origins of The Norse-Gaels in Ireland and Scotland»], ''The Dockyards''</ref><ref> [http://irisharchaeology.ie/2013/11/some-irish-words-with-norse-origins/ «Some Irish words with Norse Origins»], ''Irish Archaeology'' 21. november 2013</ref> Den tidligere kongen av Dublin og Man, [[Echmarcach mac Ragnaill]], hadde tittelen som ''Rex Innarenn'' (muligens «konge av rhinnerne»)<ref> Na Renna, eller kongeriket til rhinnerne, var en norrøn-gælisk herredømme som opptrer i nedtegnelser på 1000-tallet. Rhinnerne (skotskgælisk: ''Na Rannaibh'') var en provins i middelalderens Skottland og utgjorde sammen med halvøya [[Machars]] (Farines) det senere [[Wigtownshire]].</ref> tilskrevet ham ved hans død i 1065. De vestlige delene av Galloway hadde vært bestemt knyttet til øya Man, og norrøne og norrøne-gæliske bosetningsnavn fra 900-tallet og 1000-tallet er spredt over hele kystlandene i sør-vestlige «Skottland» og nordvestlige «England».<ref>Fellow-Jensen, Gillian (1991): [https://ssns.org.uk/resources/Documents/Books/Galloway_1991/06_Fellows-Jensen_Galloway_1991_pp_77-96.pdf «Scandinavians in Dumfriesshie and Galloway: Place-name Evidence»] {{Wayback|url=https://ssns.org.uk/resources/Documents/Books/Galloway_1991/06_Fellows-Jensen_Galloway_1991_pp_77-96.pdf |date=20170313130612 }} (PDF), ''Scottish Society for Northern Studies'', s. 77-96</ref>

=== Magnus Berrføtt ===
[[Fil:Kong-magnus-berrfott-menn.jpg|thumb|Magnus Berrføtts menn ved Irskesjøen, illustrasjon av [[Christian Krohg]].]]
På slutten av 1000-tallet ledet den norske kong [[Magnus Berrføtt]] en hær inn i Irskesjøverden for å ta direkte kontroll over særlig de norrøne områdene. I 1097 sendte han sin mann Ingemund for å ta kontroll over [[kongedømmet Mann og Øyene]] ([[Hebridene]], øyene utenfor dagens [[Skottland]], og [[Man]]). Han opprettet sin base på [[Lewis (Hebridene)|Lewis]], nord på Hebridene. I henhold til lokale kilder oppførte denne Ingemund seg ille, horet og drakk, og høvdingene samlet seg for å gå imot ham. I ly av natten brente de ham og hans menn inne.<ref> McDonald, R.A. (2007): ''Manx Kingship in its Irish Sea Setting, 1187–1229: King Rǫgnvaldr and the Crovan Dynasty''. Dublin: Four Courts Press. ISBN 978-1-84682-047-2; 168, 175; Forte, A.; Oram, R.D.; Pedersen, F. (2005): ''Viking Empires''. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-82992-2, s. 236</ref> Da denne mannen ble drept satte kong Magnus i gang den første av sine to store hærtokt i vest, kampanjene i 1098-1099 og i 1102-1103. I det første toktet tok han direkte kontroll over de vestlige øyene i dagens Skottland og i henhold til den engelske krøniken til [[Orderic Vitalis]], ''Historia ecclesiastica'', fra 1100-tallet, var Man preget av kaos da Magnus gjorde landgang grunnet dynastisk stridigheter mellom sønnene til den lokale kongen [[Godred Crovan]] (1095). En av dem, [[Lagman av Man|lagman]], hadde tatt makten etter å nedkjempet broren Harald.<ref> Power, R. (2005): [https://web.archive.org/web/20130412173927/http://www.vsnrweb-publications.org.uk/Saga-Book%20XXIX.pdf «Meeting in Norway: Norse-Gaelic Relations in the Kingdom of Man and the Isles, 1090–1270»] (PDF). Saga-Book. 29, s. 5–66. ISSN 0305-9219. Arkivert fra [http://www.vsnrweb-publications.org.uk/Saga-Book%20XXIX.pdf originalen] (PDF) den4. desember 2013, s. 13.</ref><ref> Power, R. (1986): «Magnus Barelegs' Expeditions to the West» i: ''Scottish Historical Review''. '''65''' (2): 107–132. eISSN [https://www.worldcat.org/issn/1750-0222 1750-0222]. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0036-9241 0036-9241]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/25530199 25530199], s. 119</ref> Hans ankomst kan ha vært påtvunget av striden mellom brødrene, som endte med at Lagman stakk ut øyene på broren og lot ham kastrere.<ref> Power, R. (1986): «Magnus Barelegs' Expeditions to the West», s. 118–119.</ref> Magnus tok kontrollen over Man, tok Lagman til fange og avsatte ham. Han bygde også minst to festninger der, og hvor [[Snorre Sturlason]] har fortalt i Magnus Berrføtts saga at han sendte folk til Galloway for å skaffe tømmer,<ref> Førsund, Randi Helene (2012): ''Magnus Berrføtt''. Sagakongene. Saga Bok/Spartacus. ISBN 978-82-430-0584-6, s. 61–62</ref> noe som indikerer at kongen også hadde tatt kontroll over den norrøne delen av Galloway. I løpet av dette krigstoktet seilte han også ned til Wales og deltok på [[Wales|walisisk]] side i et slag mot [[normannere]]. Her drepte han personlig [[Hugh av Montgomery, 2. jarl av Shrewsbury|Hugh av Montgomery]], jarl av Shrewsbury, med en pil gjennom det ene øyet.<ref> Hunt, William: [https://en.wikisource.org/wiki/Hugh_(d.1098)_(DNB00) «Hugh (d.1098) (DNB00)»], ''Dictionary of National Biography, 1885-1900'', 28</ref> I tillegg greide Magnus å sikre seg anerkjennelse fra [[Edgar av Skottland|Edgar, sønn av Malcolm]] (''Etgair mac Maíl Coluim''), konge av [[Alba]], som det skotske riket het, for at alle de ytre øyene, inkludert [[Man]], var norske og under autoriteten til den norske kongen.

På hans andre stor kampanje dro Magnus Berrføtt til Man, og med en stor flåte angrep han Dublin og forsøkte bringe [[Muirchertach Ua Briain]], den irske konge av [[Munster]] i sørlige Irland, til underkastelse. Irske kilder hevder at han kom for å «ta Irland», «invadere Irland» eller «beleire Irland».<ref> Duffy, Sean, red. (1997): ''Ireland in the Middel Ages''. Dublin: Gill and Macmillan, s. 111</ref> Dette endte i et kompromiss ved at det ble inngått en allianse som ble forseglet i et ekteskap mellom den norske kongens sønn [[Sigurd Jorsalfare|Sigurd]] til Muircertachs datter Blathmin Ua Briain (som i norske kilder omtales som ''Bjaðmunjo Mýrjartaksdóttir''). Alliansen dempet trusselen fra Domnall Ua Lochlainn, irsk konge av [[Cenél Conaill]] og [[Ailech]], og tvang fram en stabilitet i verden rundt Irskesjøen, og sikret Magnus’ nye Irskesjørike. Imidlertid gikk alt galt da Magnus ble drept på vei tilbake til Norge ved en mindre tokt i Ulster på jakt etter forsyninger. Det meste av hans arbeid lå i ruiner, og hans unge sønn Sigurd etterlot sin irsk forlovede i Irland da han dro tilbake til Norge for å bli konge sammen med sine brødre.

== Slekten til Fergus ==
[[Fil:RomanDeFergus.PNG|thumb|Fergus av Galloway, utsnitt fra et illuminert manuskript.]]
[[Fil:Cliffs by Cruggleton Woods (Geograph-2993842-by-Andy-Farrington).jpg|thumb|Kystfestningen ved Cruggleton, nå i ruiner. Den kan ha vært maktsenteret til Fergus.]]
[[Fergus av Galloway]] slo seg opp som konge av Galloway en gang mellom 1110 og 1120. Hans bakgrunn er noe uklar,<ref> Oram, RD (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/49360 «Fergus, Lord of Galloway (d. 1161)»], ''Oxford Dictionary of National Biography''. Oxford University Press. doi:[https://doi.org/10.1093%2Fref%3Aodnb%2F49360 10.1093/ref:odnb/49360] <small> ''betalingsmur''</small></ref> men sannsynligvis var han av [[Norrøn-gælere|norrøn-gælisk]] opphav, og er første gang dokumentert da han opptrådte som vitne på et charter til kong [[David I av Skottland]] i 1136. Det er sterke hentydninger til at han ble gift med en av døtrene som Henrik I av England hadde utenfor ekteskap, men hun er ikke sikkert dokumentert i kildene.<ref> Thompson, K (2003): «Affairs of State: The Illegitimate Children of Henry I» i: ''Journal of Medieval History''. '''29''' (2), s. 129–151. doi:[https://doi.org/10.1016%2FS0304-4181(03)00015-0 10.1016/S0304-4181(03)00015-0]. eISSN [https://www.worldcat.org/issn/1873-1279 1873-1279]. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0304-4181 0304-4181], s. 150</ref><ref> Oram, R.D. (2000): ''The Lordship of Galloway''. Edinburgh: John Donald. ISBN 0-85976-541-5, s. 60 </ref> Begge forbindelsene antyder Fergus’ politiske betydning i regionen mellom kongerikene Skottland og England. Da Fergus døde i 1161 ble Galloway overlatt til hans to sønner, [[Uhtred av Galloway|Uchtred]] og [[Gilla Brigte av Galloway|Gille Brigte]] (Gilbert). I 1174 døde Uchtred etter å ha blitt brutalt blindet og kastrert av Gille Brigte og hans sønn Máel Coluim (Malcolm) slik at Gille Brigte kunne ta kontrollen over hele Galloway alene. Da han døde noen få år senere var det Uchtreds sønn [[Lochlann av Galloway|Lochlann]] (Roland) som klarte å ta kontrollen over Galloway mens under press fra den engelske kongen fikk Gilla Brigtes overlevende sønn [[Donnchadh, jarl av Carrick|Donnchadh]] utskilt et område nord for Galloway hvor han ble gjort til [[mormaer]]/[[jarl av Carrick]]. Det finnes ingen nedtegnelser av noen hoffbestemmelse, men [[Gesta Annalia]] («Årlige hendelser»), en viktig krønike om Skottlands historie, forteller at Donnchadh ble gitt Carrick på betingelsen at han hold freden med Lochlann og vektlegger betydningen til kong [[Vilhelm I av Skottland]] (i motsetningen til Henrik I av England) som bilegger av konflikten.<ref> Corner, David J.; Scott, A.B.; Scott, William W.; Watt, D.E.R., red. (1994): ''Scotichronicon by Walter Bower, in Latin and English, Scotichronicon by Walter Bower: New Edition in Latin and English with Notes and Indexes'' (hovedredaktør D.E.R. Watt), Aberdeen: Aberdeen University Press, ISBN 1-873644-35-3, s. 366–369</ref>

Lochlann giftet seg med Helen, datter av Richard de Moreville, konstabel av Skottland, og arvet sin svigerfars tittel. Hans sønn [[Alan av Galloway]] var den mektigste av alle lordene av Galloway. Han arvet tittelen som konstabel av Skottland av sin far, holdt også land i både Irland og England foruten betydelig politisk innflytelse i Skottland. Hans involvering i de bitre ættestridighetene i [[kongedømmet Mann og Øyene]] (de ytre øyene i dagens Skottland, inkludert Hebridene), som formelt sto under autoriteten av kongen i Norge, ved å gi sin støtte til en frende mot en annen, provoserte fram en mektig militær reaksjon av [[Håkon Håkonsson]], konge av Norge i 1217–1263. Det førte til en alvorlig krise for den skotske kronen. 

Ved Alans død i 1234 ble hans besittelser delt mellom hans tre døtre og deres ektemenn. I Galloway ble det forsøkt å etablere Thomas (Tomás mac Ailein), Alans sønn utenfor ekteskap (ikke til å forveksles med hans nevø [[Thomas av Galloway]]), som ny lord av Galloway. Dette feilet da kong [[Aleksander II av Skottland]] la ned forbud mot hva som tidligere hadde vært akseptabelt, at en hvilken som helst sønn kunne arve sin far. En reaksjon på dette var at Thomas, sammen med en høvding fra Galloway, Gille Ruadh, ledet et opprør mot den skotske kongen i 1235 for å opprettholde Galloways delvise uavhengighet. [[Matthew Paris]] hevder at de fikk støtte fra krigere fra Man og Irland.<ref> Oram, Richard (2000): ''The Lordship of Galloway'', Edinburgh, s. 141–146.</ref> Opprøret feilet og den skotske kongen tok regionen under besittelse, noe som innebar slutten for Galloway som en selvstendig rike. Han delte Galloway mellom Alans tre døtre som hver av dem var gift med normannere: [[Roger de Quincy, 2. jarl av Winchester|Roger de Quincy]], [[John I de Balliol]], og [[William de Forz, 4. jarl av Albemarle|William de Forz]]. 

== Douglas-lordene ==
I 1353 hadde [[William Douglas, 1. jarl av Douglas]], tvunget den østlige delen av Galloway inn under den skotske kronen, og i 1369 ble [[Archibald Douglas, 3. jarl av Douglas]], utnevnt til lord av Galloway av kong [[David II av Skottland]], ''«becaus he tuke git trawell to purge the cuntrey of Englis blude»''; [[mellomengelsk]] for at han gikk til store besværligheter for å renske landet for engelsk blod.<ref>Maxwell, Herbert (1902): ''A History of the House of Douglas'' (2 bind), London: Freemantle & Co., s. 117</ref> Ved 1372, etter å ha bekreftet kontrollen over den østlige delen, kjøpte han seg jarldømmet Wigtown (vest i Galloway) fra Thomas Fleming, og således konsoliderte sin makt over hele Galloway, for første gang til en hersker siden 1234. Archibalds erobring av Galloway ble avbildet på hans segl som viser to «villmenn» ([[Villmann|heraldiske villmenn]]) som holder opp hans våpenskjold.

På 1370-tallet bygget han festningen [[Threave Castle]] på en øy i elven [[Dee (Galloway)|Dee]], sentralt i Galloway, 2,5 km vest for [[Castle Douglas]] i den nåværende regionen [[Dumfries and Galloway|Dumfries og Galloway]].<ref> [http://portal.historicenvironment.scot/designation/SM90301 «Threave Castle - SM90301»], ''Historic Environment Scotland''</ref> Det var hovedbasen for «de svarte Douglas», [[Jarl av Douglas|jarlene av Douglas]] og lordene av Galloway, fram til deres fall i [[1455]] i striden mot en annen grein av familien, [[Jarl av Angus|«de røde Douglas»]].

*[[William Douglas, 1. jarl av Douglas]], lord av Galloway
*[[Archibald Douglas, 4. jarl av Douglas]], lord av Galloway
*[[Archibald Douglas, 5. jarl av Douglas]], lord av Galloway
*[[Margaret Douglas, grevinne av Galloway]]

==Liste over lordene av Galloway==
Følgende liste er over de lordene som styrte Galloway som et eget rike med egne lover.

{| class="wikitable"
|-
! Herskere
! Fransk navn
! Styre
|-
| ?[[Suibne mac Cináeda|Suibne]] || --- || død 1034
|-
| - || --- || -
|-
| ?[[ Echmarcach mac Ragnaill]] || --- || død 1065
|-
| - || --- || -
|- 
| [[Fergus av Galloway|Fergus]]|| --- || død 1161
|-
| [[Uhtred av Galloway|Uchtred]]|| --- || 1161–1174
|-
| [[Gilla Brigte av Galloway|Gille Brigte]] || Gilbert || 1174–1185
|-
| [[Lochlann av Galloway|Lochlann]] || Roland || 1185–1200
|-
| [[Alan av Galloway|Alan]] || --- || 1200–1234
|- 
|}

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Skottlands historie]]