Redigerer Logik der Forschung

{{DISPLAYTITLE:''Logik der Forschung''}}
'''''Logik der Forschung''''' (engelsk ''The Logic of Scientific Discovery''; dvs. «Forskningens logikk» resp. «Den vitenskapelige oppdagelsens logikk») er den [[Østerrike|østerriksk]]-[[Storbritannia|britiske]] [[vitenskapsfilosofi|vitenskapsfilosofen]] [[Karl Raimund Popper]]s hovedverk. Boka kom ut i [[1934]] (første engelske utgave i [[1959]]) og revolusjonerte forståelsen av den vitenskapelige metode ved å skifte fokuset fra å ''[[verifikasjon (vitenskap)|verifisere]]'' («bevise») eller ''[[sannsynlighet|sannsynliggjøre]]'' [[hypotese]]r til å ''[[test]]e'' og ''[[falsifikasjon|falsifisere]]'' («motbevise») dem.

Popper foreslår i denne boka en løsning på to [[erkjennelsesteori|erkjennelsesteoretiske]] (eller «erkjennelseslogiske») problemer – induksjons- og avgrensningsproblemet:
# ''Induksjonsproblemet'' er spørsmålet «om og når [[induksjon (filosofi)|induktive]] slutninger [dvs. slutninger fra observasjon til teori] er gyldige» i vitenskapen («[[David Hume|Humes]] problem»). Poppers svar er enkelt og greit: «nei» (på ''om''-spørsmålet) og «aldri» (på ''når''-spørsmålet). Vi kan mao. ''aldri'' anse en antagelse, [[hypotese]] eller [[teori]] som [[bevis (vitenskap)|bevist]] eller [[verifikasjon (vitenskap)|verifisert]] gjennom empiriske observasjoner eller eksperimentelle tester (jf. [[fallibilisme]]). Hvis en forutsigelse som ble avleda av en hypotese, er uforenlig med en observasjon, blir hypotesen automatisk ''[[falsifisert]]'' («motbevist») sammen med prediksjonen. Hvis forutsigelsen og observasjonen derimot er forenlige, blir ikke hypotesen derved verifisert («bevist»), men bare «''[[styrkningsgrad|styrka]]''» (''bewährt'', ''corroborated'') – fremtidige observasjoner kan jo fremdeles falsifisere den. (Selv tusen hvite svaner kan ikke vise at «alle svaner er hvite» er en sann antagelse; men én svart svane kan vise at «alle svaner er hvite» er en ''usann'' antagelse.)
# ''Avgrensningsproblemet'' er spørsmålet om hvilket kriterium som skiller mellom den [[empiri]]ske [[vitenskap]]en på den ene siden og «[[matematikk]], [[logikk]] og andre ‘[[metafysikk|metafysiske]]’ systemer» på den andre siden (''Abgrenzungskriterium'', ''criterion of demarcation''). Poppers svar er at ''[[falsifiserbarhet]]'' bør brukes som et slikt kriterium – en teori må mao. kunne vise seg å være feil, for at den kan kalles for vitenskapelig (jf. [[falsifikasjonisme]]). Bare [[tautologi]]er er nødvendigvis sanne, men kan nettopp derfor ikke fortelle oss noe nytt om verdenen. Samtidig legger ikke Popper noen verdivurdering i en slik avgrensning: Mange «utenomvitenskapelige» (og dermed metafysiske) utsagn er meningsfulle og viktige, noen danner sågar grunnlaget for vitenskapelig fremskritt.

== Innhold ==
Løsningen på induksjons- og avgrensningsproblemet beskrives i kortform allerede i kapittel&nbsp;I («Erkjennelseslogikkens grunnleggende problem», avsnitt 1–8). Resten av boka utdyper og illustrerer hva disse løsningene innebærer.

Kapittel II («Om metodelærens problem», avsnitt 9–11) poengterer at [[vitenskap]]en kjennetegnes ved sin metode (ikke ved formale krav til dens språk, eller ved dens resultater). Det trengs derfor [[metodologi]]ske regler eller ''[[norm]]er'', som man må bestemme seg for (de kan ikke i sin tur avledes vitenskapelig). Den viktigste metodologiske normen Popper foreslår, er at vitenskapsfolk bør gjøre sine hypoteser så testbare som mulig, dvs. gjøre dem så åpne for [[kritikk]] som mulig. Popper understreker også at metodologien utelukkende berører ''diskusjonen og undersøkelsen'' av nye ideer, mens ''frembringelsen'' av nye ideer er en kreativ prosess som det ikke fins noen metode for.

Kapittel III («Teorier», avsnitt 12–18) forklarer det [[logikk|logiske]] grunnlaget for bokas hovedtese. Vitenskapelige utsagn er ''[[allutsagn]]'' (av typen «alle ravner er svarte») og kan derfor oppfattes som setninger som «forbyr» visse typer observasjoner (dvs. forutsier at visse typer observasjoner ikke er mulig: «det fins ingen ravner som ikke er svarte»). ''[[Eksistensutsagn]]'' (av typen «det fins kvite ravner») oppfyller ikke Poppers krav til vitenskap, siden de ikke «forbyr» noen observasjon. Observasjoner beskrives gjennom ''singulære utsagn'' (av typen «jeg ser her og nå en svart ravn»), som potensielt kan [[falsifisere]] (men ikke verifisere) et allutsagn og [[verifikasjon (vitenskap)|verifisere]] (men ikke falsifisere) et eksistensutsagn.

I kapittel IV («Falsifiserbarhet», avsnitt 19–24) fremhever Popper at man må skille skarpt mellom ''[[falsifiserbarhet]]'' og ''[[falsifikasjon]]''. Det første er en logisk egenskap ved en teori («forbyr» den visse observasjoner?). Det andre er derimot en hendelse eller avgjørelse: En hypotese skal bare oppfattes som falsifisert hvis man har ''anerkjent'' et singulært utsagn som er uforenlig med teorien. Ikke-reproduserbare enkeltobservasjoner er ikke tilstrekkelig for å falsifisere en hypotese; man bør ha identifisert en reproduserbar ''effekt'' som motsier hypotesen, før denne forlates ''til fordel for en bedre hypotese''. Dette innebærer samtidig at heller ikke falsifikasjon på noen måte er enkel eller endelig: Man kan alltid bortforklare uforenlige observasjoner (og derved forhindre falsifikasjonen av en hypotese som bør anses som falsifisert), og man kan også forkaste en hypotese for tidlig (f.eks. før man fikk testa om falsifikasjonen er reproduserbar). Begge feilkilder kan begrenses (men ikke forhindres) gjennom metodologiske normer. (Se utdypende artikkel om ''[[falsifikasjon]]''.)

Kapittel V («Det empiriske grunnlagets problem», avsnitt 25–30) handler om de singulære utsagnene som beskriver empiriske observasjoner og kan falsifisere et allutsagn. Disse singulære utsagnene er i seg selv testbare. Fra ethvert singulært utsagn kan man mao. avlede nye singulære utsagn som testes empirisk (f.eks. kan måleinstrumentenes pålitelighet utsettes for tester). Denne prosessen kan potensielt fortsettes i det uendelige uten at man noen gang vil komme til et singulært utsagn som er absolutt ''sikkert''. Dette kan bare løses ved å gjøre en bevisst og skjønnsmessig ''overenskomst'' om foreløpig å ''anerkjenne'' et visst sett med singulære utsagn (f.eks. å anta at måleinstrumentene er tilstrekkelig pålitelige). Ved behov kan man likevel på et senere tidspunkt revurdere denne overenskomsten (og «gravere dypere»). Vitenskap klarer seg altså ikke uten skjønn, men Popper distanserer seg tydelig fra [[konvensjonalisme]]n ved å påpeke at det er ''observasjonene'' (singulære utsagn) som anerkjennes ved skjønn, ikke ''teoriene'' (allutsagn).

I kapitlene VI («Grader av etterprøvbarhet», avsnitt 31–40) og VII («Enkelhet», avsnitt 41–46) forklarer Popper at en teoris ''empiriske innhold'' og dens ''enkelhet'' øker med dens falsifiserbarhet. Jo mer en teori «forbyr», desto større grad av falsifiserbarhet har den (fordi den kan komme i konflikt med desto flere tenkelige observasjoner), men forteller oss også desto mer om verden, dvs. har et større empirisk innhold. Samtidig er den mest falsifiserbare av flere teorier også den enkleste, i den forstand at den trenger færre parametere for å beskrives (og dermed færre observasjoner for å tilbakevises).

I et lengre kapittel om «[[Sannsynlighet]]» (VIII, avsnitt 47–72) tar Popper for seg [[statistikk|statistiske]] sammenhenger i naturen, og hvordan disse kan testes vitenskapelig. Han viser at statistiske teorier i utgangspunktet verken er verifiserbare eller falsifiserbare (fordi verken eksistens- eller allutsagn kan avledes fra statistiske teorier). Hans løsningsforslag er å gjøre statistiske teorier falsifiserbare gjennom en metodologisk overenskomst om å anse teorien som falsifisert hvis en observert sekvens har en veldig liten sannsynlighet gitt at teorien er sann (der verdien som tilsvarer en «veldig liten sannsynlighet» er opp til forskersamfunnet, men må spesifiseres før testen gjennomføres).<ref>På veien til denne konklusjonen klarer Popper dessuten å bevise [[de store talls lov]] uten å forutsette [[konvergens (matematikk)|konvergens]] som et [[aksiom]].</ref>

I kapittel IX («Kommentarer til kvantemekanikken», avsnitt 73–78) anvender Popper de nyvunne innsiktene på et aktuelt forskningsfelt, nemlig [[kvantemekanikk]]en. Popper aksepterer fullt ut [[Werner Heisenberg|Heisenbergs]] ''matematiske beskrivelse'' av [[Heisenbergs uskarphetsrelasjon|uskarphetsrelasjonen]] («Heisenberg-''formelen''», som han kaller den), men er uenig i Heisenbergs ''interpretasjon'' av denne formelen som en «ubestemthetsrelasjon». Istedenfor mener han at hver enkelt partikkel har en nøyaktig definert og målbar bane (posisjon og [[bevegelsesmengde]]). Heisenberg-formelen angir bare spredninga som partikler blir utsatt for ved måling, slik at ''forutsigelsen'' av partiklenes egenskaper ''etter'' en måling kun er mulig som et ''statistisk'' utsagn. (Se utdypende artikkel om [[Poppers kvantemekaniske eksperiment|Poppers tolkning av kvantemekanikken]].)

Bokas siste kapittel (X, «Velprøvdhet», avsnitt 79–85) forklarer i detalj hva Popper mener med at en teori blir ''styrka'' eller er ''velprøvd'': [[velprøvdhet|Styrkningsgraden eller velprøvdheten]] til en ikke falsifisert hypotese kan defineres som strengheten av testene som hypotesen har blitt utsatt for. Selv om styrkning kan ses på som en form for positiv støtte til hypotesen, er styrkning alltid bare tentativ (midlertidig), og må derfor ikke tolkes som hypotesens ''bekreftelse''. Popper forklarer også at styrkningsgrad ikke er et mål på teoriens [[sannsynlighet]]. Tvert imot har en teori mer empirisk innhold jo ''mindre'' sannsynlig den er, mens teoriens velprøvdhet ''øker'' med dens empiriske innhold. (Se utdypende artikkel om ''[[velprøvdhet]]''.)

Appendiksene (som økte i antall fra 7 i 1934 til 27 i 1994) utdyper og utvider noen av bokas emner. Blant mye annet inneholder de en ny aksiomatisering av [[sannsynlighetsregning]],<ref>Poppers aksiomatisering av sannsynlighetsregning er utvikla uavhengig av og er mer generell enn [[Andrej Kolmogorov|Kolmogorovs]] aksiomatisering ({{Kilde bok
| forfatter=A.N. Kolmogorow
| utgivelsesår=1933
| tittel=Grundbegriffe der Wahrscheinlichkeitstheorie
| utgivelsessted=Berlin
| forlag=Springer}}), og den gir opphav til en alternativ [[semantikk]] for [[utsagnslogikk]]en</ref> formler for [[velprøvdhet]] og for [[sannhetsnærhet]].

== Betydning ==
''Logik der Forschung'' var den grundigste kritikken av det [[logisk positivisme|positivistiske]] vitenskapssynet, og bokas konsekvente [[fallibilisme]] og [[falsifikasjonisme]] utgjorde den første sammenhengende beskrivelsen av en alternativ rasjonalistisk [[vitenskapelig metode]]. Den er oversatt til 18 språk og har satt et stort preg på den vitenskapelige praksis i mange fagfelt. Blant annet har boka antagelig mesteparten av æren for at positivismen er «så død som en filosofosk skole noen gang blir».<ref>{{Kilde bok
| forfatter=J. Passmore
| redaktør=P. Edwards
| utgivelsesår=1967
| artikkel=Logical Positivism
| tittel=The Encyclopaedia of Philosophy
| bind=5
| utgivelsessted=New York
| forlag=Macmillan
| side=52–57}}</ref>

Tidligere vitenskapsteoretikere hadde enten tatt konsekvensen av [[David Hume|Humes]] bevis på umuligheten av [[induksjon (filosofi)|induksjon]] ved å forkaste [[rasjonalisme]]n (dvs. blitt [[nihilisme|nihilister]], [[relativisme|relativister]] eller [[skeptisisme|skeptisister]]), eller så hadde de holdt fast ved rasjonalismen, men ved å ignorere Humes problem (som positivistene). Poppers løsning var den første (og så langt eneste) som tar Humes problem innover seg uten samtidig å gi opp rasjonalismen. Løsninga bestod i å vise at induksjon (dvs. [[verifikasjon (vitenskap)|verifikasjon]] av teorier gjennom observasjoner) ikke er nødvendig for å oppnå kunnskap, så lenge man tar innover seg at all kunnskap er usikker. Dette synet, som ser vitenskapens fremste oppgave i å eliminere feilaktige hypoteser, er nå kjent som [[kritisk rasjonalisme]].

Flere forskere har kommentert at begeistringa for boka har vært større blant vitenskapsfolk enn blant filosofer.<ref>{{Kilde bok
| forfatter=[[W.W. Bartley]]
| redaktør=P. Levinson
| utgivelsesår=1982
| artikkel=A Popperian Harvest
| tittel=In Pursuit of Truth: Essays on the Philosophy og Karl Popper
| side=249–289
| utgivelsessted=Atlantic Highlands
| forlag=Humanities Press
}}</ref> Så har f.eks. [[biologi|biologen]] [[Peter Medawar]] betegna ''Logik der Forschung'' som «ett av det tjuende århundrets viktigste filosofiske verk»,<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=P.B. Medawar
| utgivelsesår=1959
| tittel=The Logic of Scientific Discovery
| publikasjon=New Scientist
| bind=5
| dato=1959-04-02
| side=763}}</ref> mens [[kosmologi|kosmologen]] [[Hermann Bondi]] har påpekt at «Popper taler som en utøvende vitenskapsmann til en utøvende vitenskapsmann».<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=H. Bondi og C.W. Kilmister
| utgivelsesår=1959
| tittel=The Impact of ''Logik der Forschung''
| publikasjon=British Journal for the Philosophy of Science
| bind=10
| side=55–57
| url=http://www.jstor.org/stable/685778}}</ref> [[Historie|Historikeren]] [[Peter Munz]] har utdypa:<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=H. Bondi og C.W. Kilmister
| utgivelsesår=1959
| tittel=The Impact of ''Logik der Forschung''
| publikasjon=British Journal for the Philosophy of Science
| bind=10
| side=55–57
| url=http://www.jstor.org/stable/685778}}</ref> «Poppers alternativ til positivismen var ikke bare den første realistiske forklaringa av kunnskapens vekst, men også i seg selv en stor befrielse» – en befrielse fra den gamle oppfatninga om at forskeren måtte unngå å gjøre feil. Popper oppmuntra til å gjøre feil (men også å innrømme feil og rette opp feil), fordi det bare er via feil vi kan komme til nye innsikter.

Poppers filosofkolleger har gjennomgående vært mer tilbakeholdne. Men mye av deres kritikk (at falsifikasjon ikke er endelig, at observasjoner ikke er sikre, at statistiske hypoteser ikke er falsifiserbare, m.m.) blir, som f.eks. [[Ian Jarvie]] har påpekt,<ref>{{Kilde www
| forfatter=I.C. Jarvie
| dato=1998
| tittel=Popper, Karl Raimund (1902–94)
| url=https://www.rep.routledge.com/articles/biographical/popper-karl-raimund-1902-94/v-1
| besøksdato=2016-11-24}}</ref> allerede tatt opp og direkte besvart av Popper i selve ''Logik der Forschung''. Popper selv formoda at mange kritikere, istedenfor å lese boka, simpelthen registrerte at den var kommet ut i [[Wienerkretsen]]s skriftserie, og derfor tilla Popper nettopp de [[logisk positivisme|positivistiske]] holdningene som boka tilbakeviser.<ref>{{Kilde bok
| forfatter=K.R. Popper
| utgivelsesår=1994
| tittel=[[The Myth of the Framework]]
| utgivelsessted=London
| forlag=Routledge
| ved=kap.&nbsp;3}}</ref>

== Sitater ==
{{sitat|Vitenskapen bygger ikke på fjellgrunn. Den er heller et sumplende, som dens dristige teorikonstruksjoner løfter seg opp av. Den er bygd på pæler, som senkes ned i sumpen ovenfra – men ikke ned til noe naturlig eller ‘gitt’ nivå. Når man slutter med å drive pælene enda dypere, er det ikke fordi man har nådd fast bunn. Man bare nøyer seg inntil videre med pælenes stabilitet, når man har grunn til å tro at de kan bære bygget.|§&nbsp;30}}

{{sitat|Ærgjerrigheten etter å beholde rett røper en misforståelse: Det er ikke ''besittelsen'' av viten, av ugjendrivelige sannheter, som utgjør vitenskap, men den forbeholdsløse og uavlatelige ''letinga'' etter sannhet.|§&nbsp;85, uthevelser i originalen}}

== Utgaver ==
Popper jobba med boka frem til sin død i [[1994]], og den kom ut i en rekke forbedra utgaver (frem til 1980 på engelsk og 1994 på tysk). Teksten til førsteutgava ble likevel beholdt så godt som uendra gjennom alle senere utgaver. Istedenfor å revidere hovedteksten, tilføyde (og utvida eller korrigerte) han fotnoter, sluttnoter og appendiks. Sideombrekket ble derfor ikke berørt av endringene (for de tyske utgavene 2–10 og de engelske 1–17).

På tysk utkom ''Logik der Forschung'' med de følgende utgavene:
* 1. utgave '''1934''' [med årsangivelsen «'''1935'''» i bokas [[kolofon]]{{)!}}; med undertittelen ''Zur Erkenntnistheorie der modernen Naturwissenschaft'' («Om den moderne naturvitenskapens erkjennelsesteori»); [[Springer Science+Business Media|Springer]], Wien; 248&nbsp;sider
* 2. utgave '''1966''', utvida med enkelte tilføyelser i teksten og en revidert tysk oversettelse av de nye fotnotene og appendiksene *I–*XII fra den andre engelske utgava; heretter uten undertittel; Mohr Siebeck, Tübingen; 441&nbsp;sider
* 3. utgave '''1969''', utvida med ni tilføyelser (s.&nbsp;76, 96, 105, 226, 308, 328, 338, 372, 373); Mohr Siebeck, Tübingen; 441&nbsp;sider
* 4. utgave '''1971''', utvida med én tilføyelse (s.&nbsp;96); Mohr Siebeck, Tübingen; 441&nbsp;sider
* 5. utgave '''1973''', uendra; Mohr Siebeck, Tübingen; 441&nbsp;sider
* 6. utgave '''1976''', utvida med én tilføyelse (s.&nbsp;373); Mohr Siebeck, Tübingen; 441&nbsp;sider
* 7. utgave '''1982''', utvida med appendiksene *XIII–*XVIII og tre tilføyelser (s.&nbsp;76, 226, 328); Mohr Siebeck, Tübingen; 468&nbsp;sider
* 8. utgave '''1984''', utvida med appendiks *XIX og to tilføyelser (s.&nbsp;297, 442); Mohr Siebeck, Tübingen; 477&nbsp;sider
* 9. utgave '''1989''', forbedra; Mohr Siebeck, Tübingen; 477&nbsp;sider
* 10. utgave '''1994''', utvida med appendiks *XX; Mohr Siebeck, Tübingen; 481&nbsp;sider
* 11. utgave '''2005''', utvida med oversettelser av de tilføyelsene som bare forekom i de engelske utgavene; Mohr Siebeck, Tübingen; 601&nbsp;sider [med avvikende sideombrekk fra utgave&nbsp;2–10]
Den første utgaven var bind&nbsp;9 i [[Wienerkretsen]]s skriftserie ''Schriften zur wissenschaftlichen Weltauffassung''. Utgave&nbsp;2–10 var bind&nbsp;4 i serien ''Die Einheit der Gesellschaftswissenschaften''. Utgave&nbsp;11 utgjør bind&nbsp;3 av serien ''Karl Popper. Gesammelte Werke in deutscher Sprache''.

Den engelske oversettelsen ''The Logic of Scientific Discovery'' har hatt de følgende utgavene:
* 1. utgave '''1959''', oversatt fra den første tyske utgava, utvida med en rekke fotnoter og tolv nye appendiks; Hutchinson, London (parallelt ved Basic Books, New York); 479&nbsp;sider
* 2. utgave '''1960''', forbedra; Hutchinson, London (parallelt ved Basic Books, New York); 479&nbsp;sider
* 3. utgave '''1962''', uendra; Hutchinson, London; 479&nbsp;sider
* 4. utgave '''1965''', forbedra; Hutchinson, London (parallelt ved Harper & Row, New York); 479&nbsp;sider
* 5. utgave '''1968''', utvida med fire tilføyelser (s.&nbsp;358, 362, 386, 441); Hutchinson, London (parallelt ved Harper & Row, New York); 479&nbsp;sider
* 6. utgave '''1972''', utvida med sju tilføyelser (s.&nbsp;111, 135, 145, 281, 377, 386, 419); Hutchinson, London; 479&nbsp;sider
* 7.–9. utgave '''1974'''–'''1977''', uendra; Hutchinson, London; 479&nbsp;sider
* 10. utgave '''1980''', forbedra; Hutchinson, London; 479&nbsp;sider
* 11.–12. utgave '''1983'''–'''1987''', uendra; Hutchinson, London; 479&nbsp;sider
* 13.–17. utgave '''1992'''–'''2000''', uendra; [[Routledge]], London; 479&nbsp;sider
* fra '''2002''' som [[trykk på forespørsel]] og [[e-bok]], uendra; Routledge, London (i serien ''Routledge Classics''); 513&nbsp;sider [med avvikende sideombrekk fra utgave 1–17]

== Relaterte publikasjoner av Popper ==
''Logik der Forschung'', slik boka ble publisert, var en sterkt forkorta versjon av et opprinnelig mye lengre manuskript. Halvparten av originalmanuskriptet ser ut til å ha gått tapt, men de bevarte delene ble publisert i [[1979]] som ''Die beiden Grundprobleme der Erkenntnistheorie. Aufgrund von Manuskripten aus den Jahren 1930–1933'' («Erkjennelsesteoriens to grunnproblem: basert på manuskript fra årene 1930–1933»; Mohr Siebeck, Tübingen; 476 sider). Boka ble oversatt til engelsk i [[2009]] (''The Two Fundamental Problems of the Theory of Knowledge'', Routledge, London; 510 sider).

Under oversettelsen av ''Logik der Forschung'' til engelsk jobba Popper med et «postskriptum» som skulle utdype og supplere ulike sider ved ''Logik der Forschung''. Planen var opprinnelig å utgi dette som et supplementbind under tittelen ''Postscript: After 20 Years'' samtidig med den første engelske utgava av ''Logic of Scientific Discovery''. Manuskriptet ble ferdigstilt i [[1956]], men utgivelsen skjedde av ulike grunner først 25&nbsp;år senere (1982/1983) som ''Postscript to The Logic of Scientific Discovery'', fordelt over tre bind:
# ''[[Realism and the Aim of Science]]''
# ''[[The Open Universe: An Argument for Indeterminism]]''
# ''[[Quantum Theory and the Schism in Physics]]''

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* [http://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/primo_library/libweb/action/dlSearch.do?vid=BIBSYS&institution=BIBSYS&query=creator,contains,Popper%2C+Karl&query=title,contains,logik+forschung Utgaver registrert i Oria]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Bøker av Karl Popper]]
[[Kategori:Bøker fra 1934]]
[[Kategori:Bøker fra 1935]]
[[Kategori:Tyske bøker]]
[[Kategori:Epistemologi]]