Redigerer Libanon-krigen 1982

{{Infoboks slag
| navn = Libanon-krigen
| bilde = Israeli troops in south Lebanon (1982).jpg
| konflikt = 
| dato = 6. juni 1982 &ndash; juni 1985
| sted = [[Libanon]]
| resultat = Israelsk politisk nederlag<ref>[http://mfa.gov.il/MFA/AboutIsrael/History/Pages/Operation%20Peace%20for%20Galilee%20-%201982.aspx The Lebanon War: Operation Peace for Galilee (1982)], Israel Ministry of Foreign Affairs. Retrieved 4 February 2014.</ref><br />Økt syrisk innflytelse i Libanon<ref>[http://www.globalsecurity.org/military/library/report/1987/SGC.htm Globalsecurity.org, THE ISRAELI EXPERIENCE IN LEBANON, 1982–1985], Major George C. Solley, Marine Corps Command and Staff College, 10 May 1987. Retrieved 7 February 2014.
:''"The third goal was to remove Syrian presence from Lebanon. The recognition that this goal was obviously unsuccessful must betempered by an awareness of the Lebanese situation since 1982. Even when the first two aims seemed to have been met, Syrian recalcitrance acted as a stumbling blocks the Syrians would by nomeans agree to a withdrawal from Lebanon in conjunction with the Israelis and therefore were able to effectively scuttle the 17 May, Agreement between Israel and Lebanon before it had any chance of fulfillment; Syria offered a haven for PLO fighters in the Bekaa Valley from which they could stage raids on the IDF in Lebanon and from which many have now moved back into Beirut and Sidon; and despite having taken severe losses during the June fighting, Syria was able to quickly replace those losses with better Soviet equipment accompanied by a  number of Soviet advisors."''</ref>
*PLO trekker seg ut av Libanon.
*Slutt på Israels allianse med libanesiske falangister, forsøk på å oppnå en fredsavtale mellom Israel og Libanon mislykkes.
*Fortsatt konflikt mellom Israel og libanesiske geriljaer i Sør-Libanon inntil mai 2000.
| part1 = {{flagg|Israel|størrelse=22px|lenke}}  <br />{{flagg|Libanon|størrelse=22px}} [[Al Qouwat al Lubnania|LF]]<br />[[Den sørlibanesiske armé|SLA]]
| part2 ={{flagg|Palestina|størrelse=22px}} [[PLO]] <br />{{flagg|Syria|1982|størrelse=22px}} [[Syria]] <br />{{flagg|Libanon|størrelse=22px}} [[Den libanesiske nasjonalbevegelsen|LNM]]<br />[[Fil:InfoboxHez.PNG|22px|border]] [[Hizbollah]] <br />[[Fil:Flag of the Amal Movement.svg|22px|Amalbevegelsens flagg|border]] [[Amal-bevegelsen|Amal]]
| styrke1 = '''Israel:'''

78&nbsp;000 tropper

800 stridsvogner

1500 [[Pansret personellkjøretøy|PPK]]

634 fly

'''LF:'''

30&nbsp; 000 tropper

'''SLA:'''

5000 tropper

97 stridsvogner
| styrke2 = '''Syria:'''

22&nbsp;000 tropper

352 stridsvogner

300 [[Pansret personellkjøretøy|PPK]]

450 fly

350 artillerienheter

225 [[Luftvernmissil|SAM]]

'''PLO:'''

15&nbsp;000 tropper

300 stridsvogner

150 [[Pansret personellkjøretøy|PPK]]

350+ artillerienheter

250 [[Luftvernmissil|SAM]]

| tap1 = 657 drept<ref>Perioden 1982-1985</ref><br />

Minst 4000 skadet<ref>{{Kilde www |url=http://www.liberty05.com/civilwar/civi2.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2010-07-05 |arkiv-dato=2012-04-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120419021422/http://www.liberty05.com/civilwar/civi2.html |url-status=yes }}</ref>

| tap2 = 9798 drept

Et ukjent antall skadde

17&nbsp;825 libanesere drept (beregnet)<ref>{{Kilde www |url=http://users.erols.com/mwhite28/warstat3.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-05-07 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090506031637/http://users.erols.com/mwhite28/warstat3.htm |arkivdato=2009-05-06 |url-status=død }}</ref>

| kommandant1 = {{flagg|Israel|størrelse=22px}} [[Menachem Begin]]<br />{{flagg|Israel|størrelse=22px}} [[Ariel Sharon]]<br />[[Saad Haddad]] <br />[[Bashir Gemayel]]

| kommandant2 = {{flagg|Palestina|størrelse=22px}} [[Yasir Arafat]] <br />{{flagg|Syria|1982|størrelse=22px}} [[Hafez al-Assad]]
}}
{{Kampanjeboks Libanon-krigen 1982}}

'''Libanon-krigen 1982''' (hebraisk: מלחמת לבנון הראשונה‎, ''Milhemet Levanon Harishona''), (arabisk: الإجتياح‎, Al-ijtiyāḥ, «Invasjonen»), offisielt kalt ''Operasjon Fred for Galilea''  (hebraisk: מבצע שלום הגליל, eller מבצע של"ג ''Mivtsa Shlom HaGalil'' eller ''Mivtsa Sheleg''‎) i [[Israel]] og senere ''Libanon-krigen'' og ''den første Libanon-krigen'' begynte den [[6. juni]] [[1982]] da [[Israels forsvar|Israel]] invaderte det sørlige [[Libanon]]. Det er antatt at attentatet på israels ambassadør i [[Storbritannia]] var den utløsende årsaken til israels invasjon. 

Etter å ha kjempet seg forbi kombinerte styrker fra [[PLO]], [[Syria]] og flere libanesiske fraksjoner, okkuperte Israel den sørlige halvdelen av Libanon og beleiret etter hvert [[Beirut]], Libanons hovedstad. Den syriske hæren ble tvunget til å signere våpenhvile etter en omringing, og PLO ble etterhvert stående alene mot overmakten i Vest-Beirut. Etter kraftige bombardementer overgav PLO seg, og i en påfølgende våpenhvileavtale ble PLO nødt til å forlate Libanon. Internasjonale fredsbevarende styrker ble stasjonert i Libanon for å se til at tilbaketrekningen fant sted, noe som ergret flere libanesiske fraksjoner. Etter tilbaketrekningen av PLOs styrker forsøkte Israel å få til en permanent fredsavtale med Libanon, men denne planen slo feil da [[Bashir Gemayel]] ble myrdet. En mann ved navn [[Habib Tanious Shartouni]] fra [[Det syriske sosialistiske nasjonale parti]] ble anklaget og dømt for drapet. Etter dette lyktes man ikke i å samle de libanesiske fraksjonene gjennom en fredsavtale, og [[den libanesiske borgerkrigen|borgerkrigen]] i landet fortsatte. Israelske tropper forble stasjonert i Libanon inntil de omsider trakk seg ut leddvis i 1985. Israel beholdt en såkalt «sikkerhetssone» i Sør-Libanon som de mente var nødvendig for å forsvare Nord-Israel mot terrorangrep. Denne ble omsider returnert til libanesisk kontroll i 2000.

Rundt 18&nbsp;000 ble drept og ca. 30&nbsp;000 såret. 90&nbsp;% av ofrene var sivile libanesere.<ref>[http://nrk.no/nyheter/verden/1.743090 NRK – Libanons blodige historie (18.7.2006)]</ref>

==Forhistorien==

Så tidlig som 1976, hadde Israel begynt å gi militærhjelp til de libanesiske falangistene som kjempet mot [[PLO]]. I løpet av [[Operasjon Litani]] i 1978 etablerte Israel en sikkerhetssone i Sør-Libanon. Denne sonen inneholdt i stor grad kristne innbyggere, og herfra forsynte Israel de kristne militsene med militær trening og våpen. Dette førte til opprettelsen av [[Den sørlibanesiske armé]] (SLA), som var Israels allierte og forlengede arm i Libanon. Israels hovedpartner var [[Falangistpartiet (Libanon)|Falangistpartiet]], som ble ledet av [[Bashir Gemayel]]. Falangistene hadde lenge alliert seg med Syria og hadde invitert de syriske styrkene til Libanon for å hjelpe dem mot PLO. Etter hvert hadde imidlertid Syria begynt å ta PLOs parti og benyttet anledningen til å styrke sin posisjon i Libanon. I 1978 erklærte Israels statsminister [[Menachem Begin]] at Israel ikke ville tillate et folkemord rettet mot de kristne libaneserne. Hundrevis av libanesiske militser ble trenet av den israelske hæren. Samarbeidet mellom Israel og [[Den maronittiske kirke|maronittene]] utviklet seg etter hvert til å bli en politisk-strategisk allianse, og medlemmer av den israelske regjeringen, som [[Ariel Sharon]], begynte å klekke ut en plan om å hjelpe en falangist-dominert regjering til makten i Libanon. Dette passet godt med Gemayels målsetting, som var å fjerne PLO fra landet.

Den 10. juli 1981 intensiverte kampene i Sør-Libanon og Nord-Israel mellom PLO og israelske styrker etter at Israel gjenopptok flyangrep mot mål i Sør-Libanon nord for [[UNIFIL]]. Søndag 12. juli gjennomførte Israel en serie flyangrep mot palestinske mål i kystbyene [[Damour]] og [[Naameh]] i det som utgjorde den største angrepet på lenge.<ref>{{ Kilde avis | utgivelsesår = 13. juli 1981 | tittel = Sandefjords Blad | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19810713_87_157_1 | side = 6}}</ref> Israel gjengjeldte et bombardement fra PLO med å bombe PLOs stillinger langs grensen. Den 17. juli bombet [[Heyl Ha'Avir|det israelske flyvåpenet]] PLOs bygninger i [[Beirut]], noe som medførte store menneskelige tap. Israel fokuserte hovedsakelig på å bli kvitt PLOs raketter i grenseområdene uten særlig suksess. PLOs taktikk, som senere ble adoptert av [[Hizbollah]], gikk ut på å spre ammunisjonen over store områder. Dette gjorde det umulig for selv et mektig israelsk flyvåpen å ødelegge alle våpnene fortløpende. 

Som et resultat av kampene flyktet mange israelere som bodde nord i landet, sørover. Samtidig som Israel feilet i å oppnå sitt mål om å nøytralisere PLOs ildkraft i grenseområdene, opplevde PLO store menneskelige og materielle tap. Da [[USA]] omsider fremforhandlet en våpenhvile, ble den godtatt av begge parter. Etter dette forble grensen rolig i nesten ett år. 

Vinteren og våren 1982 ble det klart at partene hadde en sterk uenighet om hva våpenhvilen egentlig sa. Palestinske styrker mente at den bare gjaldt området mellom Israel og Libanon og fortsatte derfor sine angrep på andre fronter. Dette bidrog til at den israelske regjeringen bestemte seg for å klarere Libanon for PLO-soldater for godt.

== Målene med krigen ==
Invasjonen av Libanon hadde fem strategiske mål:<ref>[http://www.globalsecurity.org/military/library/report/1987/SGC.htm GlobalSecurity.org – The Israeli Experience In Lebanon, 1982-1985]</ref>
:1) Eliminere PLO-trusselen ved Israels nordgrense,
:2) Ødelegge PLOs infrastruktur i Libanon,
:3) Presse Syria ut av Beka-dalen og redusere landets militære innflytelse i Libanon,
:4) Stable på beina en stabil libanesisk regjering, og
:5) Indirekte styrke Israels kontroll over Vestbredden.

== Krigen ==
[[Fil:Syrian SAM.jpg|thumb|left|En syrisk SAM-installasjon i Beeka-dalen ved krigens innledning. Disse ble slått ut i [[Operasjon Jordkreps 19]].]]
[[Fil:Syrian team with Milan.jpg|thumb|right|Syrisk antitank-gruppe med MILAN-missiler under krigen.]]
[[Fil:Merkava-1-latrun-1.jpg|left|thumb|En israelsk [[Merkava]]-stridsvogn lik dem som ble brukt i krigen.]]
[[Fil:PikiWiki Israel 4865 Politics of Israel.jpg|left|thumb|Israelsk demonstrasjon mot landets okkupasjon av Libanon (1984)]]
[[Fil:Civil war Lebanon map 1983a.gif|thumb|Den politiske situasjonen i Libanon i 1983. <br /> Gult = Kontrollert av Israel <br /> Lilla = Kontrollert av falangistene <br /> Grønt = Kontrollert av Syria <br /> Blått = [[UNIFIL]]s tilstedeværelse]]

[[Fil:Green Line, Beirut 1982.jpg|thumb|«Den grønne linje» inne i Vest-Beirut]]

[[Fil:Lebanon PLO ammunition stadium 1982.jpg|thumb|Skadet fotballstadion i Beirut etter et israelsk bombeangrep]]

[[Fil:Lebanese Army APC, Beirut 1982.jpg|thumb|Libanesisk pansret personellkjøretøy i Beirut under krigen]]

[[Fil:Destroyed MEA aircraft 1982.jpg|thumb|Et ødelagt libanesisk fly ved Beiruts internasjonale lufthavn]]

Hovedmålet for Israel var å angripe de palestinske basene lokalisert i [[Tyr]]-området, ved [[Sidon]] og [[Damour]].  Israels statsminister [[Menachem Begin]] uttalte at målet var å opprette en 40 km bred «sikkerhetssone» i det sørlige Libanon, der ingen palestinske soldater kunne oppholde seg. Denne sonen skulle sikres av internasjonale styrker, ifølge Israel. Israelske styrker invaderte Sør-Libanon i en tredelt offensiv. De erobret strategiske posisjoner gjennom landet, hvorav de hardeste kampene ble utkjempet ved [[Beaufort -borgen]] i [[Nabatieh]] og i den syrisk-okkuperte byen [[Jezzine]]. Israels flyvåpen satte igang [[Operasjon Jordkreps 19]] for å bekjempe det syriske flyvåpenet og sikre dominans i luftrommet. Operasjonen var en suksess, og ifølge IAF ble 27 syriske fly styrtet og 17 antiflymissil-batterier satt ut av spill. IAF mistet ingen fly i operasjonen. Etter dette satte IAF fokuset på PLOs infrastruktur, og israelske krigsskip bombarderte store kystområder for å kutte PLOs forsyningslinjer. Israelske styrker kjempet seg frem til den syrisk-okkuperte byen [[Sultan Yacoub]]. Her ble de omringet av de syriske styrkene, men klarte å kjempe seg ut. For å kutte PLOs retrettruter ble det landsatt stridsvogner, pansrede personellkjøretøy og fallskjermjegere nord for [[Sidon]]. Disse styrkene nådde snart Beirut, og okkuperte forsteder og flyplassen under harde kamper. Som følge av invasjonen ble PLOs tilstedeværelse i Sør-Libanon fjernet fullstendig. [[Tyr]] og [[Sidon]] ble hardest rammet i angrepet, og i Beirut var det også forholdsvis store tap både militært og sivilt.

Sommeren 1982 var det meste av oppmerksomheten rettet mot kampene ved Beirut. De syriske styrkene hadde trukket seg ut av byen, og PLO stod alene mot overmakten. Den vestlige delen av byen ble utsatt for et konstant bombardement fra luften, sjøen og fra artilleri. En mengde våpenhviler ble inngått og brutt. Israel blokkerte samtidig forsyningene av mat og andre nødvendigheter til innbyggerne i Vest-Beirut, noe som rammet omtrent 500.000 sivile libanesere og palestinere i bydelen. Etter harde slag lyktes de israelske styrkene å erobre Beirut, og i en påfølgende våpenhvileavtale ble PLO tvunget til å forlate Libanon. [[Den multinasjonale styrken i Libanon]], som bestod av tropper fra [[Frankrike]], [[Italia]] og [[USA]], ble stasjonert i landet for å påse at tilbaketrekningen fant sted i henhold til avtalen, og at ingen av partene brøt våpenhvilen. PLO opprettet sitt nye hovedkvarter i [[Tunisia]], men flere medlemmer flyktet også til [[Jemen]], [[Jordan]], [[Syria]], [[Irak]], [[Sudan]] og [[Hellas]]. USA forsikret PLO om at palestinske sivile i flyktningleirene i byen ikke ville bli skadet.

Den [[14. september]] ble den nylig valgte libanesiske presidenten [[Bashir Gemayel]] drept av [[Habib Shartouni]] fra [[Det syriske sosialistiske nasjonale parti]]. Dette satte et hardt støkk i libanesisk politikk, og fraksjonene begynte å splittes igjen ettersom håpet om en fredelig slutt på borgerkrigen begynte å svinne hen. Neste dag okkuperte israelske styrker Vest-Beirut, i strid med Habib-avtalen. Israel ønsket at falangistene mer aktivt skulle hjelpe Israel med jobben som var å gjøre, og flyktningleirene [[Sabra og Shatila]] ble overlatt i falangistenes ansvar. Israel hadde regnet med at PLO hadde gjemt hundrevis av krigere i leiren, noe som viste seg å ikke stemme. Men da denne feiltakelsen nådde dagens lys, var skaden allerede skjedd. Verden ble sjokkert når man fikk vite nyheten om at falangiststyrkene hadde drept minst 800 sivile i de beryktede [[massakrene i Sabra og Shatila]]. Selv om Israel ikke hadde tatt del i massakren, ble forsvarsminister [[Ariel Sharon]] anklaget for å ikke ha gjort nok for å forhindre at falangistene tok hevn over drapet på Gemayel. En israelsk undersøkelse konkluderte med at Sharon bar «personlig ansvar» for å ha mislykkes i å forhindre et massakre og for å ha feilet i å handle når han fant ut hva som foregikk. Komiteen anbefalte at Sharon trakk seg som forsvarsminister, noe Sharon først nektet å gjøre. Først etter et dødsfall under en stor anti-krigsdemonstrasjon i Israel valgte Sharon å trekke seg fra sin post.

Til tross for PLOs tilbaketrekning fra Libanon, fortsatte kampene i Libanon. Flere libanesiske grupperinger motsatte seg den israelske tilstedeværelsen i landet. [[4. november]] ble de [[israel]]ske styrkenes hovedkvarter i den [[Libanon|libanesiske]] byen [[Tyr]] rammet av en bombe som drepte 60 mennesker, inkludert 28 israelere. I februar 1983 ble multinasjonale styrker på nytt utplassert, denne gangen for å hjelpe libaneserne med å gjenopprette stabiliteten i landet. Den 17. mai kom Israel og Libanon frem til en avtale som gjorde slutt på krigen mellom de to landene, og banet vei for en etappevis israelsk tilbaketrekning fra landet. Avtalen tillot Israel å etablere en såkalt sikkerhetssone i Sør-Libanon, og patruljere denne så lenge de fant det for godt. Den libanesiske regjeringen møtte skarp kritikk for å ha undertegnet det enkelte anså som en kapitulasjonsavtale. Når Israel til slutt trakk sine styrker ut, opplevde de multinasjonale styrkene hard motstand, og måtte omsider trekke seg ut etter store tap forårsaket av libanesiske fraksjoner. Samtidig led den libanesiske hæren nederlag i den såkalte [[Fjellkrigen (Libanon)|fjellkrigen]], som Israel unngikk å bli involvert i, og landet ble på nytt kastet inn i en borgerkrig. Denne skulle vare inntil det omsider ble undertegnet en fredsavtalen i [[1989]].

== Propagandakrigen ==

Rapporter om israelske angrep mot sivile mål ble brukt av palestinerne. Israel på sin side, viste frem store palestinske våpenlagre de hadde erobret i Sør-Libanon. Israel anklaget også PLO for å bruke sivile som skjold under kamphandlingene.

Krigen ble etter hvert en stor belastning for Israel og dets støttespillere, med USA i spissen. Selv internt i Israel vokste det frem en misnøye med invasjonen. [[8. november]] 1982 må statsminister Begin forklare seg for en undersøkelseskommisjon vedrørende [[Massakrene i Sabra og Shatila|massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila]].

[[31. oktober]] 1982 ble det avholdt en nordisk «Libanon-høring» i [[Oslo]]. Der ble det hevdet at den israelske krigføringen i Libanon brøt med [[Folkeretten]].

== Etter de innledende kamphandlingenes avslutning ==
[[Fil:Beirutembassy.jpg|left|thumb|Den amerikanske ambassaden etter bombeangrepet i 1983]]

Etter beleiringen av [[Beirut]] ble [[PLO]] tvunget til å forlate Libanon, of organisasjonen flyttet sitt hovedkvarter til [[Tunis]].<ref>Khalidi, Rashid – The Iron Cage: The Story of the Palestinian Struggle for Statehood, Oneworld, 2006</ref> Det syriske militæret, spesielt flyvåpenet, ble også svekket.<ref>http://www.realclearpolitics.com/articles/2006/08/israels_lost_moment.html</ref> Imidlertid lyktes ikke Israel i å få en slutt på [[den libanesiske borgerkrigen]] gjennom en fredsavtale<ref>http://www.mfa.gov.il/MFA/History/Modern+History/Centenary+of+Zionism/The+Arab-Israeli+Wars.htm</ref>, og alliansen mellom [[Israel]] og [[Falangistpartiet (Libanon)|falangistene]] opphørte.<ref>[[#refMorris1999|Morris, s. 551]]</ref> Israelske styrker ble stående i Libanon i håp om at fraksjonene ville bli enige seg imellom til slutt, men da det viste seg at dette ikke kom til å skje bestemte Israel seg for å trekke styrkene sine ut av mesteparten av Libanon. I [[1983]] begynte Israel en tilbaketrekning som var oppdelt i flere ledd, og i [[1985]] var tilbaketrekningen fra mesteparten av landet fullført. Israel holdt på en sikkerhetssone i Sør-Libanon som de mente var nødvendig for å forsvare landet. Denne ble omsider gitt tilbake til Libanon i [[2000]].

Grovt sett kan det hevdes at Israel vant krigen militært, men tapte politisk.<ref>[http://www.globalsecurity.org/military/library/report/1987/SGC.htm Globalsecurity.org - The Israeli Experience In Lebanon, 1982-1985]</ref> Selv om Israel lyktes i å tvinge PLO ut av landet og etablere sikkerhetssonen i sør, var det flere politiske mål med krigen som ikke ble nådd.<ref name=Aftenposten1985>[https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=055004198506110103&serviceId=2 Aftenposten Morgen - Israels mislykkede krig -  11.06.1985  -  Side: 8] <br />1. «I første omgang ble krigen på offisielt hold i Jerusalem fremstilt som en lynkrig for å fjerne truselen fra PLO i Syd-Libanon. I stedet ble det en langvarig krig som kom til å koste Israel dyrt - 650 er drept og 3500 israelske soldater er såret. Innad i Israel skapte krigen bitter strid, utad ble den en alvorlig påkjenning for landets internasjonale anerkjennelse».<br />2. «Blant israelerne ble krigen upopulær på grunn av de store tapene. Israel  er et lite samfunn og hver enkelt blir derfor berørt når tapene når opp i flere tusen drepte og sårede. Dernest følte israelerne seg ført bak lyset av sine ledere».<br />3. «Hensikten med krigen var ikke bare å slå til mot PLO og sikre bosetningen i den nordlige delen av Israel mot angrep. Sharon og Begin ønsket å skape en ny politisk situasjon i Libanon. En israelskvennlig regjering i Beirut skulle slutte fred med Israel. Når resultatet i stedet ble et regime som i ett og alt er avhengig av Syria, er det forstålig at et større flertall i Israel ser på krigen som mislykket».</ref> En av målsettingene var å få innsatt en Israel-vennlig regjering i Libanon som kunne slutte fred med Israel, men i stedet fikk Libanon et regime som i stor grad ble avhengig av Syria.<ref name=Aftenposten1985/> Blant israelerne ble krigen upopulær på grunn av de store tapene, samt at de følte seg ført bak lyset av lederne.<ref name=Aftenposten1985/> Det at krigen trakk ut i tid ble også et problem.<ref name=Aftenposten1985/> Innad i Israel skapte krigen bitter strid, utad ble den en alvorlig påkjenning for landets internasjonale anseelse.<ref name=Aftenposten1985/> [[Massakrene i Sabra og Shatila]] var blant de hendelsene i krigen som skadet Israels internasjonale omdømme mest. Forsvarsminister [[Ariel Sharon]] ble av en israelsk undersøkelseskommisjon holdt personlig ansvarlig for massakren, selv om ingen israelske soldater var delaktig, og ble anbefalt å frasi seg sin stilling. Først nektet han, men gikk til slutt med på å trekke seg etter at en fredsdemonstrant ble drept når en granat ble kastet inn i et demonstrasjonstog.<ref>[http://gov.il/FirstGov/TopNavEng/EngSubjects/EngSElections/EngSEKnessets/EngSE9-11 Israel Government Portal] {{Wayback|url=http://gov.il/FirstGov/TopNavEng/EngSubjects/EngSElections/EngSEKnessets/EngSE9-11 |date=20110817102216 }}</ref>

Etter invasjonsfasen fortsatte krigen i mindre intensitet, og israelske styrker ble stående i Libanon for å bekjempe PLO-styrker som etter hvert returnerte til landet. PLO beholdt sitt fotfeste i enkelte flyktningsleirer, men ble tvunget på retrett når også Syria utviklet seg til å bli en fiende for organisasjonen. I desember 1983 trakk [[Yasir Arafat]] seg fra Libanon for andre gang, men mindre styrker ble stående i landet. Mot krigens avsluttende fase skjedde det forbausende, stilltiende alliansebytter da [[Israel]], [[Syria]] og [[Amal-bevegelsen]] alle kjempet mot PLO, som for øvrig ikke hadde nevneverdig utenforstående støtte.<ref>{{Kilde www |url=http://www.liberty05.com/civilwar/civil87.html |tittel=Lebanese Civil War The combat returned to Beirut in 1987 |besøksdato=2012-03-28 |arkiv-dato=2019-10-05 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20191005135839/http://www.liberty05.com/civilwar/civil87.html |url-status=yes }}</ref> Israel fortsatte å operere aktivt mot PLO i Libanon etter tilbaketrekningen, i form av hyppige luftangrep mot bevegelsens baser sør i landet.

== Sikkerhetssonen ==

Med amerikansk assistanse kom [[Israel]] og [[Libanon]] frem til en avtale i mai [[1983]]. Denne avtalen, som fikk tilnavnet [[17. mai-avtalen]], innebar en etappedelt israelsk tilbaketrekning fra Libanon og fortsettende israelsk patruljering i en «sikkerhetssone» sammen med den libanesiske hæren. Avtalen inkluderte flere forpliktelser om strategisk samarbeid mellom Israel og Libanon for å forhindre at PLO infiltrerte grenseområdene mellom de to landene. Avtalen var kontroversiell i den arabiske verden, og Libanons president [[Amin Gemayel]] ble stemplet som en forræder for å ha gått med på det mange arabere anså som en kapitulasjon. Imidlertid lyktes ikke Israel og Libanon i å holde avtalen. Den libanesiske hæren ble oppløst i februar [[1984]], og dermed kunne ikke Libanon holde sin del av avtalen. Libanon trakk seg fra avtalen i mars [[1984]], etter press fra [[Syria]] etter at [[USA]] plutselig trakk seg ut av landet før fristen, og Israel ble dermed overlatt ansvaret for sikkerhetssonen på egen hånd.

I november [[1984]] innledet Israel og Libanon de såkalte Nakura-samtalene, hvor detaljene rundt Israels tilbaketrekning ble diskutert. Mens Israel krevde at SLA skulle forbli utplassert i Sør-Libanon, nektet Beirut å gå med på dette. Samtalene brøt dermed sammen uten at noe var oppnådd.<ref>[http://archive.jta.org/article/1984/12/21/3000401/israel-warns-it-may-not-resume-talks-with-lebanon-after-the-xmas-recess Jewish News Archive – Israel Warns It May Not Resume Talks with Lebanon After the X-mas Recess]</ref> I januar [[1985]] ble tilbaketrekningen fra resten av de okkuperte områdene iverksatt, og i juni var den fullført. Israel kontrollerte nå kun områdene som lå nærmest grensen, sør for Litani-elva. Her hadde man bare en mindre styrke utstasjonert, mellom 1000 og 1500 soldater om gangen. Patruljeringen av sikkerhetssonen var det stort sett SLA som stod for, selv om den libanesiske regjeringen protesterte mot dette. Okkupasjonen av området førte til en varig lavintensivitets-konflikt med [[Hizbollah]], en militant organisasjon som ble opprettet i 1982 som følge av den israelske invasjonen. Konflikten var en langvarig stillstand; Hizbollah hadde ikke mulighet eller ressurser til å kaste ut okkupantene, og Israel hadde ikke viljen til å gå til krig mot dem som støttet den libanesiske organisasjonen. Etter hvert fikk Hizbollah tak i raketter som kunne nå over sikkerhetssonen og inn i Israel, noe som førte til at Israel satte igang [[Operasjon Accountability]] i [[1993]] og [[Operasjon Grapes of Wrath]] i [[1996]]. Begge operasjonene hadde et umiddelbart utfall med at situasjonen roet seg for en stund, men freden varte ikke lenge. Israel gav til slutt sonen tilbake til [[Libanon]] i [[2000]] under ledelse av statsminister [[Ehud Barak]] som en del av en større plan for fredsavtaler med Syria og Libanon.<ref>http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/Peace/lebwith.html</ref> Denne planen mislyktes, og man endte opp med en spent situasjon som til slutt kulminerte med [[Libanon-krigen 2006|krigsutbruddet]] i [[2006]]. Denne krigen endte med at Hizbollah trakk seg fra områdene sør for Litani-elva og etableringen av en [[FN]]-kontrollert buffersone i Sør-Libanon.

== Se også ==
*[[Operasjon Jordkreps 19]]
*[[Operasjon Litani]]
*[[Konflikten i Sør-Libanon 1982-2000]]
*[[Libanon-krigen 2006]]
*[[Den libanesiske borgerkrigen]]
* [[Midtøsten-konflikten]]
* [[Israel–Libanon-krisen 2006]]
* [[Liste over kriger Israel har deltatt i]]

==Referanser==
<references/>

== Litteratur ==
* {{Kilde bok
  | ref= refMorris1999
  | forfatter= Benny Morris
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 1999
  | artikkel=
  | tittel= Righteous Victims
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted= New York
  | forlag= [[Alfred A. Knopf]]
  | sider= 768
  | isbn=0679421203
  | id=
  | språk= Engelsk
  | kommentar=
  | url=
 }}

{{Israel}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Libanon-krigen 1982| ]]