Redigerer Lennart Meri

{{Infoboks person med verv
| verv = [[Republikken Estlands president|Estlands president]]
| fra = 6. oktober 1992
| til = 8. oktober 2001
| forgjenger = [[Konstantin Päts]] <br><small>(siste president før Sovjetunionens anneksjon)</small> <br>[[Heinrich Mark]] <br><small>(siste statsoverhode i eksil)</small> <br>[[Arnold Rüütel]] <br><small>(siste formann i presidiet i Det øverste sovjet)</small>
| etterfølger = [[Arnold Rüütel]]
| verv2 = [[Liste over Estlands utenriksministre|Estlands utenriksminister]]
| fra2 = 11. mars 1990
| til2 = 24. mars 1992
| regjering2 = [[Edgar Savisaars regjering|Edgar Savisaar]] og [[Tiit Vähis første regjering|Tiit Vähi I]]
| forgjenger2 = [[Olev Olesk]] <br><small>(siste utenriksminister i eksilregjeringen)</small> <br>[[Arnold Green]] <br><small>(siste utenriksminister i estiske SSR)</small>
| etterfølger2 = [[Jaan Manitski]]
}}
'''Lennart-Georg Meri''' (1929–2006) var en [[Estland|estisk]] politiker, diplomat, forfatter og filmskaper som var [[Republikken Estlands president|Estlands president]] fra 1992 til 2001. Han var den første reelt demokratisk valgte etter [[oppløsningen av Sovjetunionen]].

I sovjettiden var Meri en populær skildrer av de [[Finsk-ugriske språk|finsk-ugriske]] folkenes kulturhistorie gjennom [[dokumentarfilm]]er og bøker.

Meri ansees ofte som Estlands fremste [[statsmann]] etter uavhengigheten. Han forbindes med Estlands omstilling fra sovjetrepublikk til et [[liberalt demokrati]]. Meri bidrog sterkt til å bygge opp utenrikstjenesten, til tilbaketrekningen av russiske militære styrker fra Estland, og til å forberede medlemskap i [[NATO]] og [[Den europeiske union|EU]] i 2004.

Meri var aldri medlem av noe politisk parti, men ble støttet av den konservative valgalliansen «[[Isamaa]]».

== Oppvekst og deportasjon til Sibir ==
Lennart-Georg Meri ble født 29. mars 1929 i Estlands hovedstad, [[Tallinn]]. Foreldrene var Georg Meri, estisk [[diplomat]] og senere [[Oversettelse|oversetter]] av [[William Shakespeare|Shakespeare]], og Alice-Birgitta, født Engmann, som tilhørte den [[Estlandssvensker|estlandssvenske]] minoriteten. Han hadde en lillebror, Hindrek, som senere ble riksrevisor i Estland.<ref name="presidenten CV">{{Kilde www|url=https://vp1992-2001.president.ee/eng/vp/Faktid.asp|tittel=Lennart Meri, President of the Republic of Estonia: CV in Facts|utgiver=Office of the President of the Republic of Estonia|besøksdato=2024-05-24|språk=en|arkiv-dato=2024-07-27|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20240727143324/https://vp1992-2001.president.ee/eng/vp/Faktid.asp|url-status=yes}}</ref><ref name="Woehrel">{{Kilde bok|etternavn=Woehrel|fornavn=Steven|år=2003|artikkel=Lennart Meri|tittel=Worldmark Encyclopedia of the Nations|bind=6|utgave=11|forlag=Gale|språk=en}} Tilgjengelig via databasen Gale In Context: Biography, besøkt 24. mai 2024.</ref><ref name="president">{{Kilde www|url=https://president.ee/en/republic-of-estonia/heads-of-state/440|tittel=Lennart Meri|utgiver=Office of the President of the Republic of Estonia|besøksdato=2024-05-24|språk=en}}</ref>

Han bodde som diplomatbarn i [[Berlin]] og [[Paris]] i årene før den [[andre verdenskrig]]. Senere mintes han skoledagene ved [[Lycée Janson-de-Sailly]] med stor glede.<ref name="president"/> I tillegg til morsmålet estisk behersket han flytende finsk, fransk, tysk, engelsk og russisk.<ref name="presidenten CV"/><ref name="Woehrel"/>

Familien bodde i Tallinn da [[Sovjetunionen]] invaderte og annekterte Estland i 1940. Faren ble arrestert og sendt i [[Gulag]]-leir, mens resten av familien ble [[Sovjetunionens deportasjoner fra Estland|deportert til Sibir]] i 1941. Han begynte 12 år gammel som skogsarbeider for å ha mat på bordet. Alle fire i familien overlevde og fikk vende tilbake til Estland i 1946.<ref name="Woehrel"/><ref name="president"/><ref name="Piirimäe og Grönholm">{{Kilde artikkel|forfatter=Piirimäe, Kaarel og Grönholm, Pertti|år=2016|tittel=Historical consciousness, personal life experiences and the orientation of Estonian foreign policy toward the West, 1988–1991|publikasjon=Ajalooline Ajakiri: The Estonian Historical Journal|bind=157–158|nummer=3–4|side=477–511|issn=1406-3859|doi=10.12697/AA.2016.3-4.07|språk=en}}</ref>

== Dokumentarist, forfatter og oversetter ==
Lennart Meri studerte språk og historie ved [[Universitetet i Tartu|Statsuniversitetet i Tartu]] og ble uteksaminert med beste karakter i 1953. Han arbeidet noen år ved Vanemuineteateret i [[Tartu]]. Fra 1955 til 1961 produserte han radioteater for statsradioen i [[Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk]]. Deretter arbeidet han som manusforfatter og produsent ved det statskontrollerte filmstudioet Tallinnfilm.<ref name="presidenten CV"/><ref name="Woehrel"/><ref name="president"/>

Etter en reise til fjellkjeden [[Tian Shan]] i 1958 gav han ut en [[reiseskildring]] som ble godt mottatt. Meri deltok i flere ekspedisjoner, blant annet til [[Kamtsjatkahalvøya|Kamtsjatka]] og [[Sakha|Jakutia]] tidlig i 1960-årene, skrev reiseskildringer og laget filmer.<ref name="Woehrel"/><ref name="president"/><ref name="writings">{{Kilde www|url=https://vp1992-2001.president.ee/eng/vp/Kuusi.asp|tittel=Writings of Dr. Lennart Meri|utgiver=Office of the President of the Republic|etternavn=Kuusi|fornavn=Matti|besøksdato=2024-07-21|språk=en|url-status=yes}}</ref>

Slektskapet mellom de [[Finsk-ugriske språk|finsk-ugriske]] [[estlendere|esterne]] og folkeslagene lengre øst var et gjennomgangstema i Meris arbeider. Under et studiebesøk i Finland uttalte han at den sovjetiske litteraturen hadde gjort det å «skrive mellom linjene» til «en høyt utviklet kunstform».<ref name="writings"/> En av Meris filmer, ''Linnutee tuuled'' (oversatt: «Fugleveiens vinder») (1977), ble forbudt vist i Sovjetunionen.<ref name="president"/><ref name="Farbregd">{{Kilde artikkel|etternavn=Farbregd|fornavn=Turid|år=1983|tittel=Omkring nativismen i Estland|publikasjon=Vinduet|nummer=4|bind=37|side=9–15|issn=0042-6288}}</ref> Den vant en sølvmedalje under [[Filmfestivalen i New York]].<ref name="president"/>

Viktigst i Meris forfatterskap er dobbeltverket ''Hõbevalge'' («Sølvhvitt») (1976) og ''Hõbevalgem'' («Sølvhvitere») (1984). Det er bygget opp som en reiseskildring, men er egentlig en høytsvevende tolkning av finsk-ugrisk kulturhistorie og verdensbilder.<ref name="president"/><ref name="Farbregd"/> Den estiske litteraten [[Jaak Jõerüüt]] har sammenlignet Lennart Meri med [[Thor Heyerdahl]]:

{{Sitat|… en lidenskapelig reiser, kompetent historiker, skarpøyd etnograf og en overbevist talsmann for kultur og økologi. Hans fine penn lar disse karaktertrekkene forenes i bøker som representerer dokumentarprosaen […]. Lennart Meris dokumentarisme er sterkt nyskapende. Essayistiske og belletristiske elementer smelter sammen med reisedagboken til en organisk helhet.<ref name="Joeruut">{{Kilde artikkel|etternavn=Jõerüüt|fornavn=Jaak|år=1987|tittel=Et terra incognita? Kort innføring i estisk litteratur|publikasjon=Dyade: tidsskrift for kultur, filosofi, psykologi, samfunn|bind=19|nummer=6|side=11–15|issn=0332-5792}}</ref>}}

Meris metodebruk og hypoteser ble møtt med kritikk av faghistorikere, men fikk stor betydning for esternes kulturelle selvforståelse.<ref name="Joeruut"/>

Meri oversatte også verker av [[Erich Maria Remarque]], [[Graham Greene]], [[Jean Bruller]], [[Pierre Boulle]] og [[Aleksandr Solzjenitsyn]] til estisk.<ref name="presidenten CV"/><ref name="president"/>

== Den syngende revolusjonen ==
Meri måtte søke mange ganger før han fikk utreisevisum fra Sovjetunionen. Det var fremfor alt i Finland at han fikk anledning til å møte politikere, journalister og estere som levde i eksil.<ref name="president"/> Han måtte rapportere fra utenlandsreisene til det hemmelige sovjetiske politiet [[KGB]], men angav ingen enkeltpersoner.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/>

[[Fil:Mikk Mikiver, Jüri Jaama and Lennart Meri at the plenary session of the Cultural Unions of the Estonian SSR (1988) (EAMFk3665).tif|miniatyr|Meri, til høyre, i samtale med skuespiller og teaterdirektør Mikk Mikiver og byarkitekt Jüri Jaama under det store kulturmøtet i 1988. {{Byline|Kalju Suur / Det estiske arkitekturmuseet}}]]

Han var internasjonal sekretær for den estiske forfatterforeningen fra 1985 til 1987 og tillot seg i [[glasnost]]tiden å drive mer politisk aktivisme. På et stort kulturmøte i Tallinn i 1988 var han blant de forfatterne og kunstnerne som fremsatte krass regimekritikk. Møtet oppfattes i ettertid som viktig i den tidlige fasen av «[[den syngende revolusjonen]]».<ref name="president"/>

Meri var den første til å protestere i utlandet mot Sovjetunionens planer om [[fosfat]]utvinning i Estland sist i 1980-årene. Esterne så for seg naturødeleggelser og stor tilflytting av russere. Miljøvernbevegelsen ble på denne måten også en nasjonal mobilisering mot [[russifisering]]. Meri sluttet seg på samme tid også til den estiske kulturvernbevegelsen. Han kom med i ledelsen i den demokratiske massebevegelsen [[Folkefronten (Estland)|Folkefronten]].<ref name="president"/><ref name="Piirimäe og Grönholm"/>

Kampen om sannheten om hvordan de baltiske statene ble annektert av Sovjetunionen, ble viktig under den syngende revolusjonen. Det ble kjent at Sovjetunionen og Tyskland hadde avtalt delingen av Sentral- og Øst-Europa gjennom et hemmelig tillegg til [[Molotov–Ribbentrop-pakten]]. Meri satt i redaksjonen for en dokumentsamling som viste at Sovjetunionen stod bak kommunistenes maktovertagelse i Estland i 1940.<ref name="president"/> Politikere og historikere i de baltiske sovjetrepublikkene krevde at Sovjetunionen innrømte realitetene. Demonstrasjonene toppet seg med «[[Den baltiske vei]]» i 1989, da mer enn én million mennesker holdt hender fra Estlands hovedstad [[Tallinn]], via Latvias hovedstad [[Riga]] til Litauens hovedstad [[Vilnius]], en strekning på om lag 600 kilometer.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/><ref name="Bergmane">{{Kilde bok|etternavn=Bergmane|fornavn=Una|år=2015|artikkel=Diplomacy and Diasporas, Self-Perceptions and Representations: Baltic Attempts to Promote Independence, 1989–1991|redaktør=Clerc, Louis, Glover, Nikolas og Jordan, Paul|tittel=Histories of Public Diplomacy and Nation Branding in the Nordic and Baltic Countries: Representing the Periphery|side=195–216|utgivelsessted=Leiden og Boston|forlag=Brill|isbn=978-90-04-30548-9|doi=10.1163/9789004305496_011|språk=en}}</ref>

I 1988/1989 etablerte han Det estiske institutt, som fremmet kulturutveksling og studieopphold i Vesten, men som i realiteten fungerte som en utenrikstjeneste utenfor sovjetstatens kontroll. Utlandskontorene dannet senere grunnlaget for ambassader og konsulater.<ref name="Woehrel"/><ref name="president"/><ref name="Piirimäe og Grönholm"/>

== Utenriksminister og ambassadør ==
Meri ble våren 1990 valgt inn i ledelsen for [[Den estiske kongressen]], som utfordret legitimiteten til de sovjetiske statsorganene. Kongressen mente at Estland hadde blitt annektert av Sovjetunionen i strid med [[folkerett]]en i 1940 og at førkrigsrepublikken skulle gjenopprettes, etter et prinsipp om rettslig kontinuitet.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/> Lennart Meri kunne derfor også fremholde overfor sine internasjonale kontakter at Estland ikke behøvde noen ny anerkjennelse som uavhengig stat.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/><ref name="Bergmane"/><ref name="Holmström">{{Kilde www|url=https://svenska.yle.fi/a/7-1469590|tittel=De estniska diplomaterna i Finland började från noll: ‘Vi visste inte hur man skulle göra’|utgiver=Svenska Yle|dato=2020-06-13|etternavn=Holmström|fornavn=Patrick|besøksdato=2024-06-04|språk=sv}}</ref>

[[Fil:Toompea 15.05.90 (30) ENSV Ülemnõukogu.jpg|miniatyr|Meri, i midten, og resten av regjeringen synger nasjonalsangen, etter at en stor folkemengde har strømmet til parlamentsbygningen for å avverge et kuppforsøk i mai 1990. {{Byline|Jaan Künnap}}]]

Samme vår fikk Folkefronten og kommunister som ønsket estisk uavhengighet flertall ved valget til Det øverste sovjet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk, som vedtok en overgang til nasjonalt, demokratisk styre. Meri ble utenriksminister i [[Edgar Savisaars regjering|Edgar Savisaars overgangsregjering]]. Regjeringen var preget av maktkamper og ulike syn på Estlands fremtid. Meris gamle venn [[Endel Lippmaa]] hadde, som minister for østpolitikken, ansvar for forholdet til Moskva, men ikke sjelden trådte de inn på hverandres enemerker. Forholdet til [[Edgar Savisaar]], som var utpreget østvendt, var vanskelig.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/>

Historikerne Kaarel Piirimäe og Pertti Grönholm skriver:

{{Sitat|Lennart Meri så ut til å legemliggjøre de restene av europeiskhet som fortsatt fantes i Estland etter femti år med påtvunget sovjetstyre, med sin kunnskap om språk og vestlige kulturelle troper. Ideen om at Estland aldri hadde skilt lag med Europa, men at Europa hadde forlatt Estland, ble senere et gjennomgangstema i Meris taler og diplomati.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/>}}

Estlands utenriksministerium måtte bygges opp nærmest fra grunnen. Meri ansatte mange nyutdannede uten koblinger til det gamle regimet, eller som hadde levd i eksil og tilegnet seg språk- og kulturkunnskap, men også noen gamle kommunister.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/><ref name="Piirimäe">{{Kilde artikkel|forfatter=Piirimäe, Kaarel|år=2020|tittel=Estonia ‘has not time’: Existential Politics at the End of Empire|publikasjon=Connexe: Les espaces postcommunistes en question(s)|bind=6|side=21–50|språk=en|issn=2673-2750|doi=10.5077/journals/connexe.2020.e334}}</ref> Han la til grunn at Estland, som en liten stat, måtte handle raskt for å sikre sin uavhengighet. Under [[Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991|augustkuppet i 1991]] viste utenrikstjenesten sin handlekraft; den 20. august 1991 erklærte Estland seg på nytt som en selvstendig stat. Noe av årsaken til at Meri måtte gå av som utenriksminister våren 1992, var det ekstreme arbeidspresset som han over tid utsatte sin stab for.<ref name="Piirimäe"/>

I april 1992 ble Meri, som den første etter at Estland på nytt ble uavhengig, utnevnt til ambassadør til Finland.<ref name="Holmström"/><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Estlands förre utrikesminister Lennart Meri får ta hand om ambassaden i Helsingfors|avis=Dagens Industri|dato=1992-04-22|side=12|språk=sv}}</ref>

== President ==
=== Valg og forhold til andre statsmakter ===
[[Fil:Regierungskrise Estland 1992.jpg|miniatyr|Meri på vei ut fra parlamentsbygningen i januar 1992, da overgangsregjeringen ikke fikk støtte for sin krisepolitikk. Meri sluttet senere krefter med de unge og radikale reformatorene i estisk politikk. {{Byline|Jens-Olaf Walter}}]]

Høsten 1992 skulle Estland avholde både [[presidentvalget i Estland 1992|president]]- og [[parlamentsvalget i Estland 1992|parlamentsvalg]]. I juli 1992 ble Meri nominert som presidentkandidat av de fem høyrepartiene i valgalliansen «[[Isamaa]]» («Fedreland»), som ønsket gjennomgripende reformer i økonomien og forvaltningen.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Tänasest on meeskonna nimi ‘Isamaa’|avis=Päevaleht|dato=1992-07-02|side=2|språk=et|url=https://dea.digar.ee/article/paevaleht/1992/07/02/14.3|url-tilgang=åpen}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Tänkbar president|avis=Dagens Nyheter|dato=1992-08-20|side=11|språk=sv}}</ref> De reformivrige [[Det sosialdemokratiske partiet (Estland)|sosialdemokratene]] stilte også seg bak Meri.<ref name="Holte 1992">{{Kilde artikkel|tittel=Estland i økonomisk krise velger president|etternavn=Holte|fornavn=Elisabeth|avis=Aftenposten|utgave=morgen|dato=1992-09-17|side=8}}</ref>

Meris hovedmotstander var [[Arnold Rüütel]], tidligere formann i presidiet i Det øverste sovjet, som var fungerende president i overgangsperioden. Både Rüütel og Meri ble anklaget for å ha hatt forbindelser til [[KGB]], men en uavhengig granskning fant ikke beviser mot noen av dem.<ref name="Holte 1992"/><ref>{{Kilde artikkel|etternavn=Rimehaug|fornavn=Erling|dato=1992-09-19|tittel=KGBs skygger hviler over estisk valg|avis=Vårt Land|side=9}}</ref> Rüütel fikk flest stemmer i første valgomgang, men fordi det var en tredje kandidat, [[Rein Taagepera]], fikk ikke Rüütel rent flertall. Taagepera unngikk å drive valgkamp mot Meri.<ref name="Taagepera">{{Kilde artikkel|etternavn=Taagepera|fornavn=Rein|år=1993|tittel=Running for President of Estonia: A Political Scientist in Politics|publikasjon=PS: Political Science & Politics|bind=26|nummer=2|side=302–304|språk=en|issn=1049-0965|doi=10.2307/419848}}</ref>

Den andre valgomgangen ble holdt i det nyvalgte parlamentet, [[Riigikogu]], der de som ønsket et oppgjør med sovjettiden var i klart overtall. Lennart Meri vant med to tredjedeler av stemmene, og høyrepartiene og sosialdemokratene dannet regjering med 32 år gamle [[Mart Laar]] som statsminister.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Trang start for Estlands demokrati|avis=Morgenbladet|dato=1992-10-08|side=21|etternavn=Røsjø|fornavn=Bjarne|byrå=NTB}}</ref>

Estlands grunnlov av 1992 foreskrev en svak presidentmakt. Likevel viste Lennart Meri en vilje til å påvirke den nasjonale politikken. Han nektet å sanksjonere mange parlamentsvedtak som han mente var grunnlovsstridige, og Riigikogu måtte enten avvente domstolsprøving eller endre vedtakene i tråd med presidentens ønsker. Ved ett tilfelle prøvde han også å blande seg inn i statsministerens rett til å sammensette sin egen regjering.<ref name="Toomla">{{Kilde bok|etternavn=Toomla|fornavn=Rein|år=2013|artikkel=The Presidency in the Republic of Estonia|side=167–190|redaktør=Hloušek, Vít|tittel=Presidents above Parties? Presidents in Central and Eastern Europe, Their Formal Competencies and Informal Power|utgivelsessted=Brno|utgiver=International Institute of Political Science (IIPS) ved Masaryk-universitetet|isbn=978-80-210-6687-8|språk=en}}</ref><ref name="Raun">{{Kilde artikkel|etternavn=Raun|fornavn=Toivo U.|år=2001|tittel=Estonia in the 1990s|publikasjon=Journal of Baltic Studies|bind=32|nummer=1|side=19–43|språk=en|issn=0162-9778|doi=10.1080/01629770000000221}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|etternavn=Taagepera|fornavn=Rein|år=1994|tittel=Estonia’s constitutional assembly, 1991–1992|publikasjon=Journal of Baltic Studies|bind=25|nummer=3|side=231|språk=en|issn=0162-9778|doi=10.1080/01629779400000141}}</ref>

Ved sin egenmektighet og påståtte arroganse støtte Meri en del parlamentarikere fra seg. De partiene som stod bak ham, mistet flertallet ved [[parlamentsvalget i Estland 1995|parlamentsvalget i 1995]]. Da presidentvalget i 1996 skulle holdes i Riigikogu, var utfallet uvisst.<ref name="Woehrel"/><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Ingen favoritt i Estlands presidentvalg|avis=Aftenposten|utgave=morgen|etternavn=Holte|fornavn=Elisabeth|dato=1996-08-24|side=7}}</ref> Hverken Meri eller utfordreren Rüütel klarte å få de påkrevde to tredjedeler av stemmene i Riigikogu, så valget gikk videre til et større [[valgmann]]skollegium, hvor det var tilstrekkelig med et [[simpelt flertall]]. Flere kandidater ble foreslått. Meri ble gjenvalgt til «svak og høflig applaus».<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Meri valgt for fem nye år|avis=Aftenposten|utgave=morgen|etternavn=Holte|fornavn=Elisabeth|dato=1996-09-21|side=7}}</ref> Han ble langt mer populær i sin siste presidentperiode.<ref name="Mihelson">{{Kilde www|url=https://news.postimees.ee/4419957/who-is-our-best-loved-president|tittel=Who is our best-loved president?|etternavn=Mihelson|fornavn=Helen|avis=Postimees|dato=2018-02-23|besøksdato=2024-07-22|språk=en|url-tilgang=åpen|sitat=(…) Lennart Meri towers head and shoulders above the competition: he was the president of choice for 64.5 percent of people questioned.}}</ref>

=== Store nasjonale kompromisser ===
[[Fil:Lennart Meri, Johan Saar, Tarmo Kõuts (KLMET5458F 1).tif|miniatyr|Meri, oberst Johan Saare og marinekaptein Tarmo Kõuts, som senere ble Estlands forsvarssjef. Estland måtte bygge opp sitt nasjonale forsvar på nytt etter 1991. {{Byline|Det estiske krigsmuseet}}]]

Et av de største politiske problemene som det uavhengige Estland ble stilt overfor, var hvordan staten skulle forholde seg til den russisktalende minoriteten, som for det meste hadde innvandret i løpet av sovjettiden. Meri og regjeringen ønsket å innrømme dem så få rettigheter som mulig. Mens han ennå var utenriksminister, uttalte Meri overfor USAs utenriksminister [[James Baker]] at Estland, som hadde vært okkupert, ikke var noen etterfølgerstat til Sovjetunionen, og følgelig ikke hadde noe ansvar for russerne.<ref>{{Kilde bok|etternavn=Zubok|fornavn=Vladislav M.|år=2021|tittel=Collapse: The Fall of the Soviet Union|forlag=Yale University Press|side=347|isbn=978-0-300-26244-5|doi=10.12987/9780300262445|språk=en}}</ref> Esterne var misfornøyde med at [[Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa|KSSE]] og [[Europarådet]] betraktet russere i tidligere sovjetrepublikker som likeverdige med andre minoriteter.<ref name="Smith">{{Kilde artikkel|etternavn=Smith|fornavn=David J.|år=2003|tittel=‘The Devil and the deep Blue Sea’: European integration, national identity and foreign policy in post-communist Estonia|publikasjon=Journal of Communist Studies and Transition Politics|bind=19|nummer=3|side=156–177|språk=en|issn=2159-9165|doi=10.1080/13523270300660022}}</ref>

Mellom 1991 og 1993 vedtok Riigikogu statsborgerskapslover som gjorde det vanskelig for etniske minoriteter som ikke hadde tilknytning til landet før 1940 eller behersket estisk, å oppnå statsborgerskap. President Meri grep inn og sørget for visse tillempinger, så saken ikke ble stående i veien for Estlands inntreden i Europarådet. Det var også uro for at Russland kunne bruke grensetvister og gjenværende militære styrker i Estland som pressmidler, om ikke minoritetsspørsmålet ble minnelig løst.<ref name="Raun"/><ref name="Smith"/>

I juli 1994 ferdigforhandlet Meri og Russlands president [[Boris Jeltsin]] en avtale om tilbaketrekning av de siste russiske militære styrkene fra Estland. Meri løste en presserende sak, underhånden hjulpet av vestlige diplomater, men overtrådte sine fullmakter. Avtalen innebar også at over {{formatnum:10000}} pensjonerte offiserer fikk oppholdstillatelse og garantier om sosiale goder i Estland, noe som vakte stor forargelse.<ref name="Woehrel"/><ref name="Raun"/><ref name="Smith"/>

=== Tilknytning til Europa ===
[[Fil:Photograph of President William J. Clinton Participating in a Quadrilateral Meeting with Leaders of Lithuania, Latvia, and Estonia - NARA - 3666727.jpg|miniatyr|Presidentene i de tre baltiske statene, [[Algirdas Brazauskas]], [[Guntis Ulmanis]] og Meri, møter USAs president [[Bill Clinton]] i september 1993. Kort tid etter tok USA initiativ til [[Partnership for Peace]], som de baltiske statene sluttet seg til. {{Byline|National Archives and Records Administration}}]]

Meris distré, intellektuelle fremtoning kunne oppfattes av estere som snobberi og arroganse, men de samme egenskapene tjente ham ofte vel overfor utenlandske ledere, som oppfattet ham som fargerik og sjarmerende. De intellektuelle spilte en viktig politisk rolle i mange av de tidligere [[østblokken|østblokklandene]], og Meri har ofte blitt sammenlignet med den tsjekkiske dramatikeren og statsmannen [[Václav Havel]].<ref name="Kuus">{{Kilde bok|etternavn=Kuus|fornavn=Merje|år=2007|artikkel=Cultural Geopolitics and Cultured Geopoliticians|tittel=Geopolitics Reframed: New Visions in Security|side=83–96|utgivelsessted=New York|forlag=Palgrave Macmillan|språk=en|isbn=978-1-349-53196-7|doi=10.1057/9780230605497_5}}</ref><ref name="Mälksoo">{{Kilde bok|etternavn=Mälksoo|fornavn=Maria|år=2021|artikkel=Envisioning Europe from the East: À la recherche du temps perdu with Václav Havel and Lennart Meri|redaktør=Kavaliauskas, Tomas|tittel=Europe Thirty Years After 1989: Transformations of Values, Memory, and Identity|side=175–192|utgivelsessted=Leiden og Boston|forlag=Brill|isbn=978-90-04-44211-5|doi=10.1163/9789004443587_010|språk=en}}</ref>

Meri fremholdt at Estland ikke tilhørte noen russisk kultursfære, men lå på Europas yttergrense. Han anså Russland som et imperium utenfor denne grensen. Meri snakket begeistret om russisk høykultur, men uttrykte avsky for det han oppfattet som russisk [[imperialisme]] og undertrykkelse av egne minoriteter, slik som [[den første Tsjetsjenia-krigen|krigen i Tsjetsjenia]].<ref name="Kuus"/><ref name="Käkönen">{{Kilde bok|etternavn=Käkönen|fornavn=Jyrki|år=2012|artikkel=Talking Estonia into the World: President Lennart Meri’s Narratives about Estonia’s Place in the World|side=87–106|redaktør=Andrássy, György, Käkönen, Jyrki og Nagy, Noémi|tittel=European Peripheries|utgivelsessted=Pécs|forlag=Publikon|språk=en|isbn=978-615-5001-53-6}}</ref>

Han la til grunn at Estland, så lenge Russland var svekket, hadde et lite tidsvindu for å bli med i NATO. Estland, Latvia og Litauen ble, som tidligere sovjetrepublikker, møtt med større tilbakeholdenhet enn andre tidligere østblokkland.<ref name="Kasekamp 2020">{{Kilde artikkel|etternavn=Kasekamp|fornavn=Andres|år=2020|tittel=An uncertain journey to the promised land: The Baltic states' road to NATO membership|publikasjon=Journal of Strategic Studies|bind=43|nummer=6–7|side=869–896|issn=0140-2390|doi=10.1080/01402390.2020.1803066|språk=en}}</ref><ref name="Kasekamp">{{Kilde bok|forfatter=Kasekamp, Andres og McNamara, Eoin Micheál|år=2018|artikkel=From the Cold War’s End to the Ukraine Crisis: NATO’s Enduring Value for Estonia’s Security Policy|redaktør=Kammel, Arnold H. og Zyla, Benjamin|tittel=Peacebuilding at Home: NATO and its ‘new’ Member States after Crimea|side=43–58|utgivelsessted=Baden-Baden|forlag=Nomos|isbn=978-3-8487-4705-4|doi=10.5771/9783845289359-43|språk=en}}</ref><ref name="Praks">{{Kilde artikkel|etternavn=Praks|fornavn=Henrik|år=2014|tittel=Estonia’s First Steps in the Direction of NATO and National Defence|publikasjon=Eesti Sõjaajaloo Aastaraamat: Estonian Yearbook of Military History|bind=4|nummer=1|side=113–141|språk=en|issn=2228-0669}}</ref> Mange vesteuropeiske land satte forholdet til Russland først, og balternes medlemskapsønsker ble først oppfattet som urealistiske.<ref name="Kasekamp 2020"/> Meris tillitsfulle forhold til NATOs generalsekretær [[Manfred Wörner]] og USAs presidenter [[George H.W. Bush|George Bush]] og [[Bill Clinton]] kom i så måte til nytte.<ref name="Praks"/><ref>{{Kilde www|url=https://nato.mfa.ee/timeline-of-estonias-accession-to-nato/|tittel=Timeline of Estonia’s accession to NATO|utgiver=Permanent Representative of Estonia to NATO|besøksdato=2024-07-27|språk=en}}</ref>

Meri så ikke bare NATO- og EU-medlemskap som [[sikkerhetspolitikk|sikkerhetspolitiske]] og økonomiske allianser, men som verdimessige forankringer i Vesten.<ref name="Kuus"/><ref name="Mälksoo"/><ref name="Käkönen"/> Han mistrodde Russland og anså ikke en [[nøytralitet]]spolitikk som en tilstrekkelig garanti for Estlands uavhengighet.<ref name="Käkönen"/><ref name="Kasekamp"/> Han sa til en av Clintons sentrale rådgivere at den eneste måten å unngå at Estland på nytt ble okkupert, når Jeltsin en dag måtte vike for en «en mer tradisjonell russisk leder», var å være i NATO og under beskyttelse av USAs «atomparaply».<ref>{{Kilde bok|etternavn=Talbott|fornavn=Strobe|år=2002|tittel=The Russia Hand: A Memoir of Presidential Diplomacy|utgivelsessted=New York|forlag=Random House|side=94|språk=en|isbn=978-0-375-50714-4}}</ref> Meri trosset amerikanerne og hentet inn eksilesteren [[Aleksander Einseln]], pensjonert [[oberst]] i [[United States Army]], som Estlands første forsvarssjef. Einseln fikk i oppdrag å ruste landet mot en militær trussel fra øst.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Our man in Estonia: A retired American colonel leads a Baltic army – and risks his citizenship|publikasjon=People Magazine|dato=1993-08-02|bind=40|nummer=5|språk=en|issn=0093-7673}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=En general vender tilbake|avis=Dagens Næringsliv|dato=1993-08-04|side=15}}</ref>

Et vennskapelig forhold mellom det lille Estland og det store Russland forutsatte, slik Meri så det, at Russland behandlet Estland som en normal europeisk stat.<ref name="Käkönen"/> I 1994 vurderte han reformene i [[Russlands historie#Russland etter kommunismens fall|Russland etter kommunismens fall]] som mislykkede, men oppfattet at realitetene ikke hadde sunket inn i Vesten. Han advarte i 1994 mot Russlands «nyimperalistiske» utenrikspolitikk, som tok mål av seg å beskytte russiske minoriteter i den tidligere Sovjetunionen. Han forutså [[Ukraina]] som et konfliktområde.<ref>{{Kilde www|url=https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2022/05/autocracy-could-destroy-democracy-russia-ukraine/629363/|tittel=There is no liberal world order|avis=The Atlantic|etternavn=Applebaum|fornavn=Anne|dato=2022-03-31|besøksdato=2024-07-24|språk=en|url-tilgang=abonnement}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://vp1992-2001.president.ee/eng/k6ned/K6ne.asp?ID=9401|tittel=Address by H.E. Lennart Meri, President of the Republic of Estonia, at a Matthiae-Supper in Hamburg on February 25, 1994|utgiver=Office of the President of the Republic|besøksdato=2024-07-23|språk=en|url-status=yes}}</ref>

{{Sitat|Alle påstår at kommunismen er død, men ingen har ennå sett liket.|Lennart Meri i en tale til [[Det nordatlantiske råd]] i 1996.<ref>{{Kilde www|url=https://www.postimees.ee/2473375/lennart-meri-kommunism-on-ellu-arganud-ja-juba-ringutab-natol-pole-eelistusi-kalle-klandorf-keeldub-vastamast-sia-erikomisjonile-klandorf-pole-ainus-savisaare-vaide-pole-oige|tittel=Lennart Meri: kommunism on ellu ärganud ja juba ringutab, NATOl pole eelistusi, Kalle Klandorf keeldub vastamast SIA erikomisjonile, Klandorf pole ainus, Savisaare väide pole õige|avis=Postimees|dato=1996-03-28|besøksdato=2024-07-27|språk=et|url-tilgang=åpen|sitat=Meri kordas taas, et kõik küll väidavad, et kommunism on surnud, ent keegi pole näinud selle laipa.}}</ref>}}

=== Oppgjør og forsoning med sovjettiden ===
[[Fil:Lennart Meri greeting a former deportee (043822 ERM Fk2811 24 043822).tif|miniatyr|Meri, til høyre, tildeler professor emeritus Elmut Laanele den brukne kornblommen. Laanele satt fengslet åtte år i [[Vorkutlag]] og engasjerte seg for de tidligere politiske fanger og forvistes rettigheter. {{Byline|Estlands nasjonalmuseum}}]]

Estland hadde vært okkupert av både Tyskland og Sovjetunionen, og særlig spørsmål om [[kollaboratør]]er, slik som estiske frivillige i [[Waffen-SS]], viste seg vanskelig å bearbeide. Dette var også et utenrikspolitisk problem. I siste halvdel av 1990-årene begynte den estiske staten å straffeforfølge og offentliggjøre navn på personer som hadde arbeidet for [[Gestapo]] og [[KGB]]. Den estiske offentligheten begynte også å behandle [[holocaust]] med større åpenhet.<ref name="Koresaar">{{Kilde bok|etternavn=Kõresaar|fornavn=Ene|år=2018|artikkel=World War II Remembrance and the Politics of Recognition: An Outline of the Post-1989 Mnemohistory of Estonian ‘Freedom Fighters’|redaktør=Fleishman, Lazar og Weiner, Amir|tittel=War, Revolution, and Governance: The Baltic Countries in the Twentieth Century|side=174–178|utgivelsessted=Boston|forlag=Academic Studies Press|isbn=978-1-61811-621-5|doi=10.1515/9781618116215|språk=en}}</ref><ref name="Pettai">{{Kilde artikkel|etternavn=Pettai|fornavn=Eva-Clarita|år=2015|tittel=Negotiating History for Reconciliation: A Comparative Evaluation of the Baltic Presidential Commissions|publikasjon=Europe-Asia Studies|bind=67|nummer=7|side=1079–1101|språk=en|issn=0966-8136|doi=10.1080/09668136.2015.1064862}}</ref>

I 1998 satte Meri ned [[Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten]]. Kommisjonen skulle komme frem til den historiske sannheten om forbrytelser begått av de tyske og sovjetiske okkupasjonsmaktene og deres estiske medløpere, inkludert holocaust.<ref name="Koresaar"/><ref name="Pettai"/> Det ble satt ned kommisjoner med lignende mandater i Latvia og Litauen. Meri sørget for at kommisjonen fikk ressurser til å granske arkiver. Arbeidet fikk ikke samme prioritet etter at han gikk av. Kommisjonen la frem sin tredje og siste rapport i 2008, om den sovjetiske okkupasjonen i perioden fra 1944 til 1991.<ref name="Pettai"/>

Massedeportasjonene til Sibir hadde ikke lenger den samme plassen i den nasjonale minnekulturen. Meri ønsket å rette på dette, mens mange av de forviste ennå levde. I 2001 oppfordret Meri skoleelever over hele Estland til å samle inn personlige beretninger fra slektninger og naboer. Meri fulgte opp med en rundreise der han møtte overlevende og delte ut en medaljong med en brukket [[kornblom]], Estlands nasjonalblomst. At presidenten selv hadde vært deportert, hadde stor symbolsk betydning.<ref name="Koresaar"/><ref>{{Kilde bok|etternavn=Melchior|fornavn=Inge|år=2020|tittel=Guardians of Living History: An Ethnography of Post-Soviet Memory Making in Estonia|side=179–181|isbn=978-90-485-4143-0|språk=en|doi=10.1515/9789048541430}}</ref>

Lennart Meri engasjerte seg også for andre små folkegrupper som hadde opplevd fordrivelse og undertrykkelse under krig og okkupasjon, slik som [[baltiske tyskere]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.gfbv.de/de/pm/meri-was-a-great-european-man-small-nationalities-and-minorities-have-lost-a-brave-advocate-3057/|tittel=Meri was a great European man: Small nationalities and minorities have lost a brave advocate|utgiver=Gesellschaft für bedrohte Völker|dato=2006-03-15|besøksdato=2024-07-27|språk=en}}</ref>

== Siste leveår og ettermæle ==
Grunnloven tillot ham ikke å stille til gjenvalg i 2001, og Rüütel ble overraskende valgt til å etterfølge ham.<ref name="Toomla"/><ref name="Raun"/> På sin siste dag som president brukte Meri sin rett til å legge frem grunnlovsforslag for Riigikogu. Han foreslo direkte presidentvalg, men det ble ikke gjennomført.<ref name="Toomla"/>

Den nylig avgåtte presidenten talte på stiftelsesmøtet for partiet [[Res Publica (parti)|Res Publica]], som presenterte seg som en ung politisk reformbevegelse. Meri meldte seg aldri inn, men han ble oppfattet som partiets «åndelige leder». Partiet gikk senere opp i [[Isamaa]].<ref>{{Kilde artikkel|etternavn=Taagepera|fornavn=Rein|år=2006|tittel=Meteoric trajectory: The Res Publica Party in Estonia|publikasjon=Democratization|bind=13|nummer=1|side=78–94|issn=1351-0347|doi=10.1080/13510340500378274|språk=en}}</ref>

I 2002 etablerte Meri en stiftelse i sitt eget navn. Stiftelsen arrangerer, sammen med en tankesmie, den årlige Lennart Meri-konferansen om utenriks- og sikkerhetspolitikk.<ref name="Mälksoo"/><ref>{{Kilde www|url=https://lmc.icds.ee/about-us/|tittel=About Lennart Meri Conference|utgiver=International Centre for Defence and Security|språk=en|besøksdato=2024-07-21}}</ref>

=== Sykdom, død og begravelse ===
[[Fil:Lennart Meri haud.IMGP7007.JPG|miniatyr|upright|Lennart Meris gravminne. {{Byline|Ave Maria Mõistlik}}]]

Meri fikk i 2005 påvist en kreftsvulst i hjernen, men til tross for en vellykket operasjon, var han fortsatt alvorlig syk og mange ganger innlagt på sykehus. Han døde av hjerneødem i mars 2006.<ref>{{Kilde www|url=https://www.valitsus.ee/en/news/statement-lennart-meris-family-members|tittel=Statement by Lennart Meri’s family members|dato=2006-03-16|utgiver=Office of the President of the Republic of Estonia|besøksdato=2024-05-24|språk=en}}</ref>

Lennart Meri var gift to ganger og fikk tre barn, som alle overlevde ham. Hans eldste sønn, Mart Meri, har sittet flere perioder i Riigikogu for sosialdemokratene, også mens faren var president.<ref name="president"/>

Lennart Meri fikk en [[statsbegravelse]] med flere utenlandske statsoverhoder til stede. Det ble holdt en [[økumenikk|økumenisk]] seremoni i Karlskirken i Tallinn, og han ble så begravet på skogskirkegården i [[Kloostrimetsa]].<ref>{{Kilde www|url=https://vm.ee/en/news/state-funeral-president-lennart-meri|tittel=The State Funeral of President Lennart Meri|utgiver=Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Estonia|dato=2006-03-23|besøksdato=2024-06-04|språk=en}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.baltictimes.com/news/articles/14999/|tittel=Leaders bid honorable farewell to Lennart Meri|avis=The Baltic Times|dato=2006-03-29|besøksdato=2024-06-04|språk=en|url-tilgang=åpen}}</ref>

=== Ettermæle ===
Lennart Meri regnes ofte som den mest respekterte presidenten i Estlands historie. Det er i hovedsak bildet av den kultiverte statsmannen som står igjen etter ham.<ref name="Mihelson"/><ref>{{Kilde bok|etternavn=Miljan|fornavn=Toivo|år=2015|artikkel=Meri, Lennart-Georg|tittel=Historical Dictionary of Estonia|utgave=2|side=304–305|utgivelsessted=Lanham|forlag=Rowman & Littlefield|språk=en|isbn=978-0-8108-7513-5}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://estonianworld.com/people/lennart-meri-the-president-many-loved-and-everybody-respected/|tittel=Lennart Meri, the president many loved, and everybody respected|avis=Estonian World|etternavn=Hankewitz|fornavn=Sten|dato=2024-03-29|besøksdato=2024-07-22|språk=en|url-tilgang=åpen}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://estonianworld.com/people/top-12-most-outstanding-estonian-statespeople/|tittel=Top 12 most outstanding Estonian statespeople|avis=Estonian World|dato=2020-08-19|besøksdato=2024-07-22|språk=en|url-tilgang=åpen|sitat=[Meri] is arguably one of the greatest – if not the greatest – of statespeople Estonia has seen in the last 30 years.}}</ref>

Den allmenne tilliten til presidentembedet i Estland økte sterkt mens han var president. Presidenten hadde mye mer tillit enn andre politiske institusjoner, som kunne være kaotiske i de første årene etter uavhengigheten.<ref name="Toomla"/><ref name="Raun"/>

I 2009 ble Estlands hovedflyplass, [[Lennart Meri Tallinn lufthavn]], oppkalt etter den bereiste presidenten.<ref name="Mälksoo"/><ref>{{Kilde www|url=https://vp2006-2016.president.ee/en/media/press-releases/1866-president-ilves-attended-the-ceremony-to-name-the-tallinn-airport-after-lennart-meri/index.html|tittel=President Ilves attended the ceremony to name the Tallinn Airport after Lennart Meri|utgiver=Office of the President of the Republic of Estonia|dato=2009-03-29|besøksdato=2024-07-20|språk=en|arkiv-dato=2024-07-20|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20240720132509/https://vp2006-2016.president.ee/en/media/press-releases/1866-president-ilves-attended-the-ceremony-to-name-the-tallinn-airport-after-lennart-meri/index.html|url-status=yes}}</ref>

== Ordensutnevnelser ==
Meri ble tildelt kjede (særklasse, tilsvarende storkors) av [[Riksvåpenets orden]] og [[Terra Mariana-korsets orden]]. Han ble tildelt en mengde utenlandske ordener mens han var president, deriblant storkorset av den norske [[St. Olavs Orden]].<ref name="presidenten CV"/> Meri tok imot kong [[Harald V|Harald]] og dronning [[Sonja av Norge|Sonja]] på [[statsbesøk]] i Estland i 1998.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Høstlig velkomst i Tallinn|avis=Aftenposten|utgave=aften|etternavn=Nordrum|fornavn=Per|dato=1998-08-31|side=3}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Føler nære bånd til Norge|avis=Aftenposten|utgave=aften|etternavn=Nordrum|fornavn=Per|dato=1998-09-01|side=17}}</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* {{Kilde bok|forfatter=Liivak, Krõõt og Heinapuu, Andres|år=1991|tittel=Lennart Meri: personaalnimestik|utgivelsessted=Tallinn|utgiver=Estlands nasjonalbibliotek|språk=et|isbn=978-9949-797-27-1|url=http://www.digar.ee/id/nlib-digar:284893|url-tilgang=åpen}} Bibliografi over Lennart Meris forfatterskap.
* {{Kilde bok|forfatter=Kurvet, Mare og Ennosaar, Virve|år=2001|tittel=President Lennart Meri: bibliograafia: juuli 1992 – september 2001|utgivelsessted=Tallinn|utgiver=Estlands nasjonalbibliotek|isbn=9985-9334-7-8|url=http://www.digar.ee/id/nlib-digar:409807|url-tilgang=åpen|språk=et}}
* {{Kilde bok|forfatter=Pruuli, Tiit og Pärmann, Silvia|år=2009|tittel=Lennart Meri: rajaleidja, the pathfinder|utgivelsessted=Tallinn|forlag=Varrak|isbn=978-9949-18-346-3|språk=estisk og engelsk}}
* {{Kilde bok|forfatter=Meri, Mart og Lucas, Edward|år=2009|tittel=Lennart Meri: a European mind: selected speeches|andre=Forord av Edward Lucas|utgivelsessted=Tallinn|utgiver=Lennart Meri European Foundation|isbn=978-9949-18-381-4|språk=en}}
* {{Kilde bok|etternavn=Oplatka|fornavn=Andreas|år=1999|tittel=Lennart Meri, ein Leben für Estland: Dialog mit dem Präsidenten|utgivelsessted=Zürich|forlag=Verlag Neue Zürcher Zeitung|isbn=978-3-85823-762-0|språk=de}}

== Video ==
* ''Lennart Meri – ein Leben für Estland'' (1994). TV-dokumentar produsert av Irmgard von zur Mühlen. [https://www.youtube.com/watch?v=Q5Y4vU9lhyA Tilgjengelig på YouTube] (tysk tale).
* ''Veelinnurahvas'' (1973). TV-dokumentar produsert av Lennart Meri. [https://www.youtube.com/watch?v=hYzYe3jAOyQ Tilgjengelig på YouTube] (engelsk utgave).
* ''Linnutee tuuled'' (1977). TV-dokumentar produsert av Lennart Meri. [https://www.youtube.com/watch?v=Vgc1Nu3oSVs Tilgjengelig på YouTube] (engelsk utgave).

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Språkikon|et}} [https://lennartmeri95.rara.ee Digital utstilling om Lennart Meri]. Estlands nasjonalbibliotek.

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Meri, Lennart}}
[[Kategori:Estiske presidenter]]
[[Kategori:Estiske utenriksministre]]
[[Kategori:Estlands ambassadører til Finland]]
[[Kategori:Terra Mariana-korsets orden]]
[[Kategori:Storkors av St. Olavs Orden]]
[[Kategori:Finlands hvite roses orden]]
[[Kategori:Serafimerordenen]]
[[Kategori:Elefantordenen]]
[[Kategori:Den islandske falkeorden]]
[[Kategori:Den hvite ørns orden]]
[[Kategori:Æreslegionen]]
[[Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden]]
[[Kategori:Mottakere av prisen for ytringsfrihet (Four Freedoms Award)]]
[[Kategori:Personer fra Tallinn]]
{{utmerket}}