Redigerer Leilending

'''Leilending''' (senere også kalt ''bygselmann'') var en person som leide skyldsatt jord (eiendom) av en jordeier. En leilending var [[bonde]], men hans status var lavere enn [[odel]]sbonden, om gårdene ellers var like. Frem til [[1700-tallet]] var de fleste norske [[bonde|bønder]] leilendinger. 

Jordeierne var i de fleste tilfelle adelsmenn, kirken – etter [[reformasjonen]] kongen – og [[byborger]]e. Viktig for leilendingen var at jordeierne oftest bodde langt unna. På denne måten hadde norske bønder helt andre og friere vilkår enn standsfrendene ellers i Europa. 

==Middelalderen==
På [[1100-tallet]] kunne man ikke bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann (altså først som sønnesønns sønn av en [[løsingssønn]]). Leilendigen hadde rett til å tåle [[mannebot]] for noen typer forseelser, i stedet for fysisk straff. For en mindre forseelse var manneboten 2 [[tellet mark|mark]] eller tilsvarende 214,32 gram [[sølv]] på 1100-tallet.

Omkring 1300 eide kirken og klostre 40 % av jorden i Norge, konge og adel eide knapt 30 %. Jorden ble leid ut til brukerne som da var leilendinger. I tillegg til kirke, konge og adel kunne også stormenn eie jord som ble leid ut. Leieavtaler med kirken kunne arves, men det fantes også ettårskontrakter.<ref>Øye, Ingvild: ''Norges landbrukshistorie''. Bind 1. Samlaget, 2002.</ref>

==Livsvarig bygselkontrakt==
Bonden skrev som regel en såkalt bygselkontrakt med eieren av [[gård]]en. Fra sen[[middelalderen]] av var slike kontrakter ofte på livstid (såfremt man ikke misligholdt avtalen), og kontrakten kunne i de fleste tilfeller gå i arv mot at en ny kontrakt ble skrevet på arvingen. En bygselkontrakt gjaldt også for leilendingens enke; men hvis hun giftet seg opp igjen, måtte kontrakten skrives på nytt med hennes nye mann. 

En leilending måtte betale [[landsskyld]] til jordeieren. Landskylden var en årlig leieavgift fastsatt i forhold til jordens bruksverdi og var jevnt over rundt 1/6 av normal bruttoavkastning av bruket. Landskylden ble beregnet i vanlige jordbruksprodukter som korn eller smør. Den øvrige plikten, ifølge leilendingskontrakten, var såkalt påbud som at bygninger på eiendommen skulle vedlikeholdes og (i noen tilfeller) at man skulle hjelpe til på jordeierens gård ved behov. På 1200-tallet var jordleie så utbredt at [[Magnus Lagabøtes landslov|Landsloven av 1274]] fastsatte leidangsskatt etter landskyld.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1991 | tittel = Grunntrekk i norsk historie: fra vikingtid til våre dager | isbn = 9788200212737 | isbn = 8200212734 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007092600035 | side = }}</ref> 

''Åbud'' (senere kalt åbod eller åbot) er den andre av to hovedytelser (i tillegg til landskylden) en leilending måtte betale til jordeieren for å drive jorda. Åbud var plikter som fulgte med det å bo på et bruk og drive det,<ref>https://naob.no/ordbok/%C3%A5bud</ref> som å vedlikeholde jord, holde jorda i hevd og unngå tapping av utmarksressursene. Begrepet er kjent fra middelalderen blant annet i ''Konungsbók'' ([[Codex Regius]]) i den [[norrøn]]e formen ''ábúð''. I høymiddelalderen var åbud (eller åbod) og landskyld de obligatoriske og lovfestede ytelsene fra norske leilendinger.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Magnús Stefánsson  | utgivelsesår = 2000 | tittel = Staðir og staðamál: studier i islandske egenkirkelige og beneficialrettslige forhold i middelalderen | isbn = 8290992092 | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Historisk institutt, Universitetet i Bergen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102200016 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Helle, Knut | utgivelsesår = 1995 | tittel = Under kirke og kongemakt: 1130-1350 | isbn = 8203220312 | isbn = 8203220134 | isbn = 8203220282 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022800047 | side = }}</ref> I en dom fra 1297 ble det lagt ned forbud mot at jordeieren kunne kreve andre ytelser enn åbud og landskyld.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1978 | tittel = Jus og jord: heidersskrift til professor dr. juris Olav Lid på 70-årsdagen, 24. april 1978 | isbn = 8252107869 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Det Norske samlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008053004025 | side = }}</ref>

En bonde kunne i tillegg til å leie jord også eie jord, og kunne med andre ord være både [[selveier]] og leilending på én og samme tid. I [[1710]] fikk han forkjøpsrett hvis jordeier ville selge eiendommen.

== Bedre forhold i senmiddelalderen ==
I [[Senmiddelalder i Norge|senmiddelalderen]] ble de materielle og økonomiske forholdene bedre for leilendingene. For en leilending i [[høymiddelalder]]en gikk to tredjedeler av utbyttet fra åkerbruket til såkorn og til å betale [[landskyld]], [[skatt]] og [[tiende]]. Som følge av dette var sult, feilernæring og utpint jord vanlig. I senmiddelalderen snudde dette. På grunn av [[pest]]epidemien [[svartedauen]] ble befolkningen kraftig redusert. Dermed var det færre til å dyrke jorda. De som overlevde fikk derfor bedre forhold. Landskylda gikk ned, og det var mange gårder å velge mellom. De dårligste gårdene ble derfor forlatt (ødegårder), og folk kunne velge seg langt bedre gårder.<ref>Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Familien overlever alt». Hentet 1. des. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/hus-og-hjem/1004-familien-overlever-alt.html.</ref>

==Frikjøp av leilendingsjord==
Fra 1700-tallet har norske bønder kjøpt leilendinggårdene. I noen områder av landet var det få leilendinger, også i middelalderen; dette gjelder spesielt i Telemark og Agder. I andre landsdeler, som i Nord-Norge og på Vestlandet, og spesielt i fiskeridistriktene, var leilendingen den vanligste.

==Leilendingen og sedelighetstilstanden==
I sin bok ''Haram'' skriver sosiologen og folkelivsgranskeren [[Eilert Sundt]] om sammenhengen mellom folkets sedelighetstilstand og jordeie. Sundt hadde konstatert at [[Haram]] på [[Sunnmøre]] var det sted i landet der det ble født færrest barn utenfor ekteskap. Han reiste dit for å gjøre en studie av sammenhengene. Han konstaterte at bøndene, [[fiskerbonden|fiskerbøndene]], på Haram var leilendinger. De var ikke interessert i å forbedre sine gårder; det kunne føre til øket landskyld. Derfor var de heller ikke interessert i å ha [[husmann|husmenn]] til gårdene sine. Alle unge visste at det var umulig å få en husmannsplass. Et leilendingsbruk (et gårdsbruk), kunne en ung mann bare skaffe seg ved å inngå ekteskap med en eldre enke. De fleste ekteskap ble derfor inngått som [[ekteskap|fornuftsekteskap]]. Sundt konstaterte at selv om sedelighetstilstanden tilsynelatende var god, var Haram likevel preget av svært alderdommelige sosiale forhold.<ref>Sundt: Haram. kap.5</ref>

==Referanser==
<references/>

== Litteratur ==
* [[Steinar Imsen]] og [[Harald Winge]]: ''Norsk historisk leksikon.'' Kultur og samfunn ca. 1500&ndash;ca. 1800 (2. utgave, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1999)
* [[Eilert Sundt]]: [https://web.archive.org/web/20160304194638/http://www.rhd.uit.no/sundt/bind3/eilert_sundt_bd3c.html''Harham – Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne''].  1859.

== Eksterne lenker ==
* [https://snl.no/leilending Leilending], artikkel hos [[Store norske leksikon]]
* [http://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/teknologi-og-okonomi/0905-middelalderens-okonomi-bytte-og-kjope.html Middelalderens økonomi], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]
* [http://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/hus-og-hjem/0903-gaardslivet-i-middelalderen.html Gårdslivet i middelalderen], artikkel hos Norgeshistorie.no
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Landbrukshistorie]]
[[Kategori:Middelalderen]]
[[Kategori:Sosiale grupper]]