Redigerer Leif Welding-Olsen

{{Infoboks biografi
| dødsårsak = Forblødning etter skuddsår
| ektefelle = Mary Welding (f. 1898)
| utdannelse = [[Sjøkrigsskolen]]
| foreldre = Erik Olsen (1844–1930) og Thora Caroline Andreassen (1855–1937)
}}
'''Leif Welding Olsen''' (født [[15. august]] [[1895]] i [[Horten]], død [[8. april]] [[1940]]) var en norsk sjøoffiser, mest kjent for sin innsats som sjef på bevoktningsfartøyet «Pol III» ved [[Operasjon Weserübung|den tyske invasjonen av Norge i 1940]]. Welding Olsen var den første nordmann som falt i kamp mot invasjonsstyrkene, natt til 9. april 1940 i [[ytre Oslofjord]]. Flere norske sjøfolk omkom under [[torpedo|torpederinger]] før denne tid, men Welding Olsen var den første som falt i forsvar av Norge. Han falt før midnatt, dvs. 8. april. 

== Andre verdenskrig ==
Welding Olsen var kaptein og sjef på det lille bevoktningsfartøyet [[HVB «Pol III»|«Pol III»]], en [[hvalbåt]] tilhørende hvalfangstselskapet «Polaris» i [[Larvik]] og disponert av Melsom & Melsom. Høsten 1939 ble hun rekvirert av marinen til bruk i [[nøytralitetsvern]]et. 11 slike vaktbåter var stasjonert i [[Tønsberg]]. Om kvelden 8. april 1940 var stemningen anspent, [[fyrtårn|fyrlykter]] beordret slukket, og «Pol III» tildelt ansvaret for strekningen mellom [[Torbjørnskjær fyr|Torbenskjær]] og [[Færder]].<ref>[https://www.oyene.no/nyheter/historie/farder/dette-er-historien-til-pol-iii/s/5-39-78485 Svend E. Hansen: «Dette er historien til «Pol III»», ''Øyene'' 18. november 2018]</ref>

Tre vaktbåter patruljerte ytre Oslofjord: «Fram», «Skudd 2» og 200-tonneren «Pol III». På strekningen mellom [[Bolærne]] og [[Rauøy]] patruljerte [[minesveiper]]en «Kjæk» i tett tåke. «Pol III» snudde ved Færder og var på vei østover igjen, da [[løytnant]] Hans Bergan fra sin utkikkspost på broen skimtet to mørklagte skip på vei inn fjorden. Han varslet kaptein Olsen. De ble enige om at dette måtte være krigsskip og fyrte derfor varselskudd med kanonen på fordekket. Det ene skipet stoppet, mens det andre fortsatte. På «Pol III» rakk de å høre tyske stemmer før de rygget unna og sendte opp én hvit og to røde raketter («Fremmede krigsskip trenger forbi») kl 23:07 til [[Rauøy fort]]. [[Telegrafist]]en kontaktet [[Horten]] med en radiomelding som ble oppfanget også på det tyske skipet. Tyskerne slo på en kraftig [[lyskaster]] og ropte at vaktbåten skulle overgi seg. «Nei!» ropte kaptein Olsen fra [[baug]]en, og tyskerne åpnet ild. Meldingen fra telegrafisten ble avbrutt, og kaptein Olsen ble truffet i beina.<ref>[[Bjørn Bjørnsen]]: ''Det utrolige døgnet'' (s. 41), Gyldendal, ISBN 82-05-10552-9</ref>

Thorbjørn Storemyr opplyste i [[intervju]] 50 år senere at han skulle på hvalfangst høsten 1939, da han i stedet ble innkalt til nøytralitetstjeneste om bord på «Pol III». 8. april 1940 la de ut fra  [[Kjøpmannskjær]] på [[Nøtterøy]], som var båtens base. Maskinsjefen hørte på [[radio]] at alle fyrlykter skulle slukkes og ga beskjed om dette. Storemyr gikk opp på dekket, fikk øye på en kjølvannsstripe og ropte opp til broen at det kom en båt akterut. Like etter at varselskudd var avfyrt og raketter sendt opp, støtte den tyske [[torpedobåt]]en [[«Albatros» (1926)|«Albatros»]] voldsomt sammen med vesle «Pol III».<ref>[https://skipshistorie.net/Larvik/LVK200Melsom%20Melsom/Tekster/LVK20019260400002%20POL%20III.htm Intervju med Thorbjørn Storemyr,] ''[[Tønsbergs Blad]]'' i 1990</ref> 

Mannskapet på «Pol III» løp til [[livbåt]]ene, men kuleregnet tvang dem til å ta en pram på le-siden i stedet.<ref>Bjørn Bjørnsen: ''Det utrolige døgnet'' (s. 42)</ref> Thorbjørn Storemyr fortalte at ved sammenstøtet sprang to av nordmennene over på den tyske torpedobåten, som deretter sirklet rundt «Pol III» og beskjøt den. Den sterkt blødende kaptein Olsen måtte bæres ned fra broen, og tolv mann prøvde å få plass i prammen. En mann ble tilbake på «Pol III» fordi han skjønte at prammen var for liten til så mange; den ble overbelastet og kantret. Han hjalp da de andre om bord i «Pol III» igjen. Kaptein Olsen klamret seg til [[esing]]en en stund før han ga opp og forsvant i det iskalde vannet. Før han gled ned i sjøen, skal han ha sagt: «''Bry dere ikke om meg, gutter Jeg er ferdig likevel. Men kommer dere hjem, så hils fra meg.''» 10. april ble mannskapet satt i land i Oslo, hvor de måtte marsjere fra [[Akershus festning|Akershus]] opp til [[Møllergata 19 (Oslo)|Møllergata 19]]. Der måtte de skrive under på at de ikke skulle yte motstand mot invasjonsstyrkene. Så fikk de dra hjem.<ref>[https://skipshistorie.net/Larvik/LVK200Melsom%20Melsom/Tekster/LVK20019260400002%20POL%20III.htm Intervju med Thorbjørn Storemyr, ''Tønsbergs Blad'' i 1990]</ref> 

«Albatros» tok opp resten av mannskapet. Det andre skipet var borte, men rakettene var sett og meldingene oppfanget, og gikk igjennom til admiralstaben i Oslo og derfra til forsvarsminister [[Birger Ljungberg]] som ringte og vekket statsminister [[Nygaardsvold]]. Statsministeren spurte om minelegging kunne foretas; men Ljungberg svarte at det var for mørkt.<ref>Bjørn Bjørnsen: ''Det utrolige døgnet'' (s. 42)</ref> At Welding Olsen klarte å gi varsel, fikk vesentlig betydning for at mannskapene ved [[Oscarsborg]] rakk å treffe de nødvendige beslutninger og forberedelser som førte til at [[«Blücher»]] ble senket ved [[Drøbak]] i grålysningen.

«Pol III» var skutt i brann og ble ansett som tapt, men 9. april ble hun funnet drivende av «Skudd 2» og tauet inn til [[Kaldnes (Tønsberg)|Kaldnes i Tønsberg]]. Alt 14. april ble hun beslaglagt av ''[[Kriegsmarine]]'' i Tønsberg og slept inn til Oslo for reparasjon før hun kom i tysk tjeneste som vaktbåt «NO-05 Samoa».<ref>[https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/22695 Thor Eickstedt: «Pol III», ''Krigsseilerregisteret]</ref> «Pol III» eksisterte fram til 2011 som [[brønnbåt]] under navnet «Arnøytrans», da hun ble sendt til opphugging.

== Utmerkelser og erkjentligheter ==
* [[St. Olavsmedaljen med ekegren|St. Olavsmedaljen med eikegren]] (''[[post mortem]]'') <ref>{{Kilde bok| utgivelsesår = 1995 | tittel = Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren | isbn = 8250421906 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl Dreyer | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022504087#205 | side = 202 }}</ref> 
* [[Krigsmedaljen]] (''post mortem'')
* Statue i bronse, helfigur. [[Carl E. Paulsen]], avduket 8. mai 1950 i [[Horten]].
* Maleri i halvfigur, 1951. [[Marinemuseet]], Horten.
* [[SHV-205 «Welding»]], fartøy tilhørende [[Sjøheimevernet]].
* [[Welding Olsens vei (Oslo)|Welding Olsens vei]], i [[Oslo]].
* {{Ikkerød|Leif Weldings gate (Horten)|Leif Weldings gate}}, i Horten. 
* {{Ikkerød|Leif Weldings vei (Sandefjord)|Leif Weldings vei}}, i [[Sandefjord]].

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Jacobsen, Alf R.: ''Krysseren Blücher'', Vega forlag, 2011, ISBN 978-82-8211-161-4
* [https://web.archive.org/web/20160306024957/http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=vaarefalne2&sideid=5&innhaldid=1&storleik= ''Våre falne'', bd. 2, 1950, s. 4–5 , bd. 3, 1950, s. 518] 
* Steen, Erik Anker: ''Norges sjøkrig 1940-1945'' Bd. 1-2.  
* Jensen, Rolf (Red): ''Sjømilitære Samfunds kalender'', Horten 1964

== Eksterne lenker ==
* {{Commonscat|Leif Welding Olsen}}
* [http://nbl.snl.no/Leif_Welding_Olsen Om Leif Welding-Olsen], fra ''[[Norsk biografisk leksikon]]''


{{Autoritetsdata}}
{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Welding-Olsen, Leif}}
[[Kategori:Personer fra Horten kommune]]
[[Kategori:Krigsmedaljen]]
[[Kategori:St. Olavsmedaljen med ekegren]]
[[Kategori:Norsk militærpersonell drept under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Marineoffiserer]]