Redigerer Lanfranc

{{Infoboks biografi}}
'''Lanfranc''' (født ca. 1005 i [[Pavia]], død [[28. mai]] [[1089]] i [[Canterbury (Kent)|Canterbury]]) var den første [[Normannere|normanniske]] [[erkebiskop av Canterbury]]. Han var en lærd, og satte i gang store reformer av [[den engelske kirke]], blant annet å flytte bispesetene til urbane områder i henhold til fransk ordning, og således også indirekte oppmuntre handel med kontinentet. Prosessen med å skifte ut [[Angelsaksere|angelsaksiske]] geistlige med normanniske, som [[Vilhelm Erobreren]] hadde startet, ble akselerert under Lanfranc.

== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
Lanfranc ble født i de første årene av [[1000-tallet]] i [[Pavia]] i regionen [[Lombardia]] i det nordlige [[Italia]]. Den senere tradisjonen vil ha det til at hans far, Hanbald, hadde posisjonen som løslig tilsvarte en [[magistrat]], en høyere øvrighetsperson. Han ble foreldreløs i ung alder.<ref>[http://en.wikisource.org/wiki/Catholic_Encyclopedia_(1913)/Lanfranc «Lanfranc»]. ''Catholic Encyclopedia''. New York: Robert Appleton Company. 1913.</ref>

Lanfranc fikk opplæring i de frie kunstarter (humanistiske studier) som nordlige Italia på den tiden var berømt for.<ref>Det er liten eller ingen bevis for å støtte myten at hans utdannelse omfattet sivilrett, og ingen av dem forbinder ham med [[Irnerius av Bologna]], en pioner innenfor dette studiet.</ref> Av ukjente grunner på en ukjent dato krysset han [[Alpene]] og ble lærer i [[Frankrike]] og til slutt også i [[Normandie]]. En gang rundt 1039 ble han mester for katedralskolen i [[Avranches]] hvor han underviste i tre år med betydelig suksess. I 1042 ble han munk ved den nylig grunnlagte benediktinerklostret i [[Le Bec Hellouin|Bec]], [[Abbaye Notre-Dame du Bec]], og fram til [[1045]] levde han ved Bec i fullstendig avsondring.

=== Lærer og lærd ===
Lanfranc ble overtalt av abbed Herluin for å starte en skole i klosteret. Fra begynnelsen av ble han hyllet som ''totius Latinitatis magister''. Hans elever kom ikke bare fra Frankrike og Normandie, men også fra [[Gascogne]], [[Flandern]], [[Tyskland]] og Italia. Mange av dem fikk senere høyere posisjoner i kirken; det er mulig at en av dem, Anselm av Badagio, ble pave under navnet [[Alexander II (pave)|Alexander II]]. På dette viset satte Lanfranc sitt preg på den intellektuelle aktivitet til reformbevegelsen som Bec ble sentrum for. Favorittemnene i hans forelesninger var [[logikk]] og [[Dogme|dogmatisk]] [[teologi]]. Han ble derfor invitert til å forsvare doktrinen om forvandling (Transsubstansiasjon) mot angrep fra [[Berengar av Tours]]. Han påtok seg oppgaven med betydelig iver til tross for at Berengar hadde vært en nær venn av ham. Han var talsmann for rettroenhet ved kirkemøtene i [[Vercelli]] (1050), [[Tours]] (1054) og [[Roma]] (1059).

Til hans innflytelse kan tilskrives frafallet fra Berengars sak ved Hildebrand og de mer vidsynte kardinaler. Vår kunnskap om Lanfrancs polemikker er hovedsakelig avledet fra avhandlingen ''De corpore et sanguine Domini'', som han skrev mange år senere (etter 1079), da Berengar hadde blitt endelig fordømt. Selv om det viser ingen tegn for metafysisk evne er hans arbeid sett på som endelig og ble for en tid en lærebok for undervisningen. Det viktigste av de bevarte verkene tilskrevet Lanfranc, med tanke på hans omdømme, er noe spinkelt og skuffende.

Lanfranc søkte blant annet formulere hva som skjer når brød og vin forvandles til Jesu Kristi kropp og blod i forbindelse med [[nattverden]]s innstiftelsesord. Han uttrykte det på følgende vis: «De jordiske substansene forvandles til Herrens lekmenn, mens gestaltene (''species'', det vil si de ytre formene av brød og vin) forblir det samme». <!-- Sjekk dette sitatet på svensk Wikipedia! --><ref>Bischofberger, Erwin: ''För att världen skall leva''. Stockholm: Veritas 2004, s. 95. Forfatteren støtter seg her på Jorissen, Hans, «Transsubstantiation», ''Lexikon für Theologie und Kirche'', bd X. Freiburg: Herder Verlag 2001.</ref>

=== Prior og abbed ===
Midt i hans [[Skolastikk|skolastiske]] og kontroversielle aktiviteter ble Lanfranc en politisk kraft. Senere tradisjon hevder at mens han var prior ved Bec satte han seg i mot ekteskapet mellom [[Vilhelm I av England|Vilhelm]], [[hertug av Normandie]], og [[Matilda av Flandern]] (1053) ved at det ikke var kirkerettslig (ektefellene var for nært blodsbeslektet)., og han trakk saken så langt at han ble dømt til landflyktighet Striden ble bilagt da han var klar til og reise, og tok da på seg den vanskelig saken å få pavens godkjennelse av ekteskapet. Dette oppdraget utførte han så tilfredsstillende at det samme kirkerådet ble vitne til hans tredje seier over Berengar (1059), og fikk dessuten hertug Vilhelms takknemlighet. I 1066 ble Lanfranc den første abbed av Sankt Stefans ved [[Caen]], et religiøst hus som hertugen etter sigende skal ha grunnlagt som bot for sin ulydighet mot [[Den hellige stol]].

Fra denne tid skal Lanfranc ha utøvet betydelig innflytelse på hertugens religiøse politikk. Vilhelm adopterte [[Cluny-klosteret|cluniske]] programmet for kirkereform, og fikk støtte fra Roma til å invadere England ved å påta seg [[korsfarer]]rollen mot [[skisma]] og korrupsjon. Det var pave [[Alexander II (pave)|Alexander II]], muligens en tidligere elev av Lanfranc, og sannsynligvis en nær venn, som ga den normanniske erobringen en pavelig velsignelse – en betydelig fordel for hertug Vilhelm i øyeblikket, men senere en årsak til betydelige forlegenheter.

=== Erkebiskop av Canterbury ===
Da bispedømmet i [[Rouen]] ble ledig i 1067 vendte man seg til Lanfranc, men han avslo æren, og han ble deretter nominert som [[erkebiskop av Canterbury]] så snart som [[Stigand]] hadde blitt kirkerettslig avsatt den 15. august [[1070]]. Lanfranc  ble raskt innviet den 29. august 1070.<ref name=Handbook232> Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): ''Handbook of British Chronology'' (3. reviderte utg.). Cambridge: Cambridge University Press. s. 232. ISBN 0-521-56350-X.</ref> Den nye erkebiskopen begynte straks en politikk med reorganisering og reformer. Hans første vanskelighet var med [[Thomas av Bayeux]], erkebiskop-valgt ved York, en annen tidligere elev, som holdt fast ved at hans bispesete var uavhengig av Canterbury og krevde jurisdiksjon over den største delen av midt-England. Dette var begynnelsen på en langvarig strid mellom bispesetene Canterbury og York, vanligvis kjent som [[Canterbury-York-striden]], og fikk historiske konsekvenser.<ref name=Church39> Barlow, Frank (1979): ''The English Church 1066–1154: A History of the Anglo-Norman Church''. New York: Longman. s. 39-42. ISBN 0-582-50236-5.</ref>

I løpet av et besøk til paven for å motta sin [[pallium]] ble Lanfranc beordret av pave Alexander II om at striden måtte bli avgjort i et engelsk kirkemøte. Dette ble holdt i [[Winchester (England)|Winchester]] i [[1072]]. Her fikk Lanfranc bekreftelse på det overherredømme som han søkte, men han fikk aldri sikret formell pavelig godkjennelse for det samme, muligens som et resultat av pave [[Gregor VII]] etterfulgte på Den hellige stil i [[1073]].

Lanfranc støttet Vilhelm Erobreren i å opprettholde den engelske kirkes uavhengighet, og det synes som om han en tid favoriserte tanken på ta et nøytralt standpunkt i striden mellom pavedømmet og Det tysk-romerske rike. I de hjemlige affærer viste erkebiskopen større iver. Hans store mål var å redde kirken fra korrupsjon. Han var sjenerøs bidragsyter til klostre. Han krevde [[sølibat]] for det verdslige presteskapet.

Han fikk kongens tillatelse til å avgjøre kirkens affærer i kirkemøter. I sakene mot [[Odo av Bayeux]] (1082) (se ''[[Rettssaken ved Penenden Heath]]'') og mot [[William av St Calais]], [[biskop av Durham]] (1088), benyttet han sin juridiske skarpsindighet for å rettferdiggjøre en rettssak mot biskopene for en domstol av lekmenn.

Han akselererte prosessen med å erstatte angelsaksere med normannere i alle betydningsfulle posisjoner i kirken; og skjønt hans utnevnelser var vanligvis respektable, det kan ikke bli sagt at alle av dem var bedre enn de menn som ble byttet ut. Det var en lang tradisjon at geistlige hadde en nær posisjon ved kongens råd, og når Vilhelm Erobreren var fraværende i England fungerte Lanfranc som en av hans viseregenter.

Lanfranc største politiske tjeneste til Vilhelm Erobreren ble gitt i 1075 da han oppdaget og avslørte en konspirasjon som hadde blitt dannet av jarlene av Norfolk og Hereford. Den angelsaksiske [[Waltheof II av Northumbria]], [[jarl av Northumbria]], en av lederne, mistet snart motet og bekjente konspirasjonen til Lanfranc. Lanfranc ba for Waltheofs liv som et skyldig offer for andres forbrytelser. Waltheof overga seg til Vilhelms nåde i Normandie. Da han kom tilbake til England sammen med kongen ble han likevel arrestert, og etter at han var blitt brakt fram for kongens domstol to ganger ble han dømt til døden. Den 31. mai 1076 ble han halshugget på [[St. Giles's Hill]], i nærheten av Winchester. Således var Lanfranc forbønn enten ikke inderlig nok eller ikke betydelig nok i verdslige saker.

Da Vilhelm døde i 1087 sikret Lanfranc etterfølgelsen av Vilhelms nest eldste sønn [[Vilhelm Rufus]] som konge av England, til tross for den anglo-normanniske adelens misnøye. I 1088 var det på hans formaninger at den engelske militsen kjempet side ved side av den nye kongen mot Odo av Bayeux og andre som støttet kongens eldre bror, hertug [[Robert Curthose]] av Normandie. For denne støtten krevde Lanfranc et rettferdig styre av Rufus og var ikke redd for å kreve løftene innfridd. Så lenge som han levde var han en garanti mot de verste tilbøyelighetene til kongens administrasjon. I 1089 ble han syk av feber og døde den 24. mai. 

=== Senere minne ===
Lanfranc var en av de mest framtredende av de som bidro til å fremme det harde normanniske styret på England og den engelske kirke etter erobringen. Som statsmann fremmet han de tradisjonelle idealene for sin posisjon; som geistlig fremmet han presteskapets disiplin og utdannelse. Hans reformer førte også til et anstrengt forhold mellom kirken og kongen etter Vilhelm Erobrerens død for den likevekt han hadde etablert var altfor avhengig av hans personlige innflytelse på Vilhelm.

Anstrengelsene til kristkirken i Canterbury, den senere [[Canterburykatedralen]], å få Lanfranc helgenerklært fikk kun begrenset effekt utenfor den engelske benediktinersirkler. Rundt 900 år senere ble han æret med at en skole fikk hans navn i [[Croydon]],<ref>[http://www.lanfranc.com/ The Archbishop Lanfranc School] {{Wayback|url=http://www.lanfranc.com/ |date=20091208070930 }}</ref> ettersom [[Croydon Palace]] var sommerresidensen til erkebiskopene av Canterbury. [[Canterbury Christ Church University]] har navngitt deres boligblokk for Lanfranc House. Han er også minnet i rekke gatenavn i London og [[Worthing]], [[West Sussex]].

==Episkopalgenealogi==
Hans [[episkopalgenealogi]] er:

* Erkebiskop [[Robert Champart|Robert av Jumièges]] (?-1070)
* Biskop [[William the Norman]] (?-1075) *bispeviet 1051
* Erkebiskop ''Lanfranc'' O.S.B. (1005-1089) *1070<ref>[http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/blanfranc.html lanfranc], lest 14. november 2021</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Gibson, M. (1978): ''Lanfranc of Bec'', Oxford

{{startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Stigand av Canterbury|Stigand]]|Hva=[[Liste over erkebiskoper av Canterbury|Erkebiskop av Canterbury]]|Startår=[[1070]]|Sluttår=[[1089]]|Etterfølger=[[ Anselm av Canterbury]] (i 1093)}}
{{sluttboks}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Engelske benediktinere]]
[[Kategori:Kirkelærere]]
[[Kategori:Italienske katolske teologer]]
[[Kategori:Engelske katolske teologer]]
[[Kategori:Katolske erkebiskoper av Canterbury]]
[[Kategori:Ikkeengelske katolske biskoper i England]]
[[Kategori:Italienske katolske biskoper]]
[[Kategori:Linjen Jumièges (ekstinkt)]]
[[Kategori:Personer fra Pavia]]