Redigerer Kurfyrste

{{Adelens rangering}}
[[Fil:Balduineum Wahl Heinrich VII.jpg|thumb|De syv kurfyrster velger [[Henrik VII av det tysk-romerske rike|Henrik VII]] til romersk konge i 1308.]]

'''Kurfyrste''' ([[tysk]] ''Kurfürst'', av [[middelhøytysk]] ''kur'', «valg» og ''fürste'' «fyrste», [[latin]] ''princeps elector imperii'' eller ''elector'')<ref name="naob">[https://naob.no/ordbok/kurfyrste «kurfyrste»], ''NAOB''</ref> var en tittel for de [[fyrste]]ne i det [[tysk-romerske rike]] som utgjorde '''kurfyrstekollegiet''' og som fra slutten av [[1200-tallet]] var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: ''kure'', jf. norsk ''kåring'')<ref>[https://naob.no/ordbok/k%C3%A5re_3 «kåre»], ''NAOB''</ref> av [[konge av romerne|romersk konge]]. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til [[tysk-romersk keiser]] (fram til 1500-tallet av [[pave]]n ved [[Vatikanstaten|Vatikanet]] [[Roma]]). [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] (valgt 1519) var den siste keiseren som ble kronet (1530). Hans etterfølgere antok tittelen «valgt keiser av romerne» (tysk: ''erwählter Römischer Kaiser''; latin: ''electus Romanorum imperator'') ved deres kroning som konger.

Verdigheten i å være kurfyrste hadde stor prestisje og ble ansett for å stå bak bare keiseren, kongene og de øverste hertugene.<ref>[https://www.heraldica.org/topics/royalty/nations.htm «Precedence among Nations»], ''Heraldica.org''.</ref> Kurfyrstene hadde eksklusive privilegier som ikke ble delt med andre fyrster av imperiet, og de fortsatte å ha sine opprinnelige titler ved siden av å være kurfyrster.

De syv kurfyrstene fungerte som elektorat fra 1273, da den første [[Habsburgerne|habsburgske]] keiseren Rudolf I av Habsburg ble valgt, og denne valgordningen ble offisielt forankret i den tyske riksforfatningen av 1356, kalt [[den gyldne bulle]].<ref name="Wolf">Wolf, Armin (26. februar 2020): [https://www.historisches-lexikon-bayerns.de/Lexikon/EN:Electors «Electors»], ''Historisches Lexikon Bayerns''</ref> I denne «grunnloven» ble også kurfyrstenes rettslige immunitet innenfor sine respektive territorier fastslått.<ref name="Wolf"/> Gjennom valgordningen bidro kurfyrstene til å holde sentralmakten svekket ved å hindre arvelig keiserembete, og suvereniteten kurfyrstene oppnådde i 1356 gjorde at det tyske statsapparatet i stor grad utviklet seg innenfor disse [[riksfyrste|riksfyrstedømmene]] fremfor hos keisermakten.<ref name="Wolf"/><ref>[https://avalon.law.yale.edu/medieval/golden.asp «The Golden Bull of the Emperor Charles IV 1356 A.D.»], ''Avalon Project''</ref>

== Sammensetning av kurfyrstekollegiet ==
Fra senmiddelalderen til 1600-tallet besto kurfyrstekollegiet av syv [[riksfyrste|riksfyrster]], tre geistlige og fire verdslige:

* erkebiskopen av [[Mainz bispedømme|Mainz]]
* erkebiskopen av [[Kurfyrstedømmet Köln|Köln]]
* erkebiskopen av [[Trier bispedømme|Trier]]
* [[Pfalzgrevskapet ved Rhinen|pfalzgreven ved Rhinen]]
* [[Kurfyrstedømmet Sachsen|kurfyrsten av Sachsen]]
* markgreven av [[Brandenburg]]
* [[Böhmens regenter|kongen av Böhmen]]

I det [[17. århundre]] ble kollegiet utvidet med:

* hertugen av [[Bayern]]
* hertugen av [[Braunschweig-Lüneburg]] (det senere kongeriket Hannover)

Riksdeputasjonshovedbeslutningen fra [[1803]] opphevet de geistlige kurene Köln og Trier samt den pfalziske kur, og overdro Mainz-kurverdigheten til det nye fyrstedømmet [[Regensburg-Aschaffenburg]]. Fire nye riksfyrster mottok kurverdigheten, men kunne ikke lenger utøve den etter det gamles rikets ende i [[1806]]. Disse var:

* erkebiskopen av [[Salzburg (delstat)|Salzburg]]
* hertugen av [[Württemberg]]
* markgreven av [[Baden]]
* landgreven av [[Hessen-Kassel]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Bagge, Sverre (2004): ''Europa tar form''. Oslo: Cappelen.
* Bryce, J. (1887): ''The Holy Roman Empire'', 8. utg. New York: Macmillan.
* Chambers, Ephraim, red. (1728): [https://search.library.wisc.edu/digital/A4C5AV6Q7LZ5DY8E/pages/AINHCTHET2XNQV8J?view=one «Elector»], ''Cyclopædia, or an Universal Dictionary of Arts and Sciences''
* Imsen, Steinar (2000): ''Europa 1300–1550''. Oslo: Universitetsforlaget.
* Johannes, Klaus-Frédéric (2008): «Die Goldene Bulle und die Praxis der Königswahl 1356–1410», ''Archiv für mittelalterliche Philosophie und Kultur''. Bd. 14, s. 179–199.
* Wolf, Armin, red. (2002): ''Königliche Tochterstämme, Königswähler und Kurfürsten''. Klostermann, Frankfurt am Main , {{ISBN|978-3-465-03200-7}}, (''Studien zur europäischen Rechtsgeschichte'' 152).

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Tysklands historie]]
[[Kategori:Adelige titler]]