Redigerer Kunsthistorie

[[Fil:Venus de Milo Louvre Ma399 n4.jpg|thumb|250px|right|[[Venus fra Milo]], klassisk kvinneskulptur, utstilt i [[Louvre]]]]
'''Kunsthistorie''' er et akademisk studium av [[kunst]]objekter i deres historiske utvikling og stilistiske sammenheng ([[sjanger|sjangre]], formgivning, format og utseende<ref>[http://wordnet.princeton.edu/perl/webwn?s=art%20history «Art History»] {{Wayback|url=http://wordnet.princeton.edu/perl/webwn?s=art%20history |date=20200625180214 }}. WordNet Search - 3.0, princeton.edu</ref>). I tillegg er kunsthistorie generelt forskningen på kunstnere og deres kulturelle og sosiale bidrag til samfunnet. Kunsthistorie kan defineres som utviklingen innen de forskjellige former for kunst fra [[oldtiden]] til i dag. Med forskjellige former for kunst menes tradisjonelt [[malerkunst|maleri]], [[arkitektur]] og [[skulptur]], men det er også vanlig å inkludere [[fotografi]], [[design]] og andre uttrykksformer. Faget kunsthistorie omfatter også [[kulturminnevern]] og [[byplanlegging]]. Studiet av kunsthistorie inngår også som del av andre fag, spesielt [[arkeologi]].

Som begrep består kunsthistorie (som også er kunstens historie) av flere metoder i studiet av visuelle kunstobjekter som strekker seg vidt til en rekke disipliner som overlapper blant annet [[kunstkritikk]] og [[kunstteori]]. [[Ernst Gombrich]] sa en gang at «feltet kunsthistorie er som Cæsars Gallia: delt i tre deler og bebodd av tre ulike, skjønt ikke nødvendigvis fiendtlige, stammer; (i) kunstskjønnerne<ref>Gombrich benytter begrepet ''connoisseurs''.</ref>, (ii) kritikerne og (iii) de akademiske kunsthistorikerne».<ref>Gombrich, Ernst (1996): ''The Essential Gombrich'', side 7. London: Phaidon Press</ref>

Rent faglig må det skilles mellom kunsthistorie og henholdsvis '''kunstkritikk''', som går ut på å vurdere den kunstneriske kvaliteten til enkeltverker i forhold til andre, stilmessig sammenlignbare verker, og '''kunstteori''', som er et studium av kunstens grunnleggende vesen. En gren av kunstteorien er [[estetikk]]en, som blant annet går ut på undersøke det opphøyde eller ''[[sublim]]e'' i kunsten og finne ut hva skjønnhetens kjerne består i. Teknisk sett er kunsthistorie ikke noe av dette, ettersom kunsthistorikere benytter [[historisk metode|historiske metoder]] for å finne svar på spørsmålene «Hvorfor skapte kunstneren dette verket?» «Hvem var oppdragsgiveren?» «Hvem var kunstnerens læremester(e)?» «Hvem var publikummet?» «Hvem var kunstnerens disipler?» «Hvilke historiske krefter bidro til å forme kunstnerens samlede verker?» Og «hvordan påvirket henholdsvis kunstneren og kunstverket den kunstneriske, politiske og/eller samfunnsmessige utviklingen?» Det er imidlertid tvilsomt om slike spørsmål kan besvares på tilfredsstillende vis uten at man samtidig tar hensyn til grunnleggende spørsmål knyttet til selve kunstens natur. I nyere tid har det fra akademisk hold<ref>Se 'Art History versus Aesthetics', ed. James Elkins (New York: Routledge, 2006)</ref> blitt fremholdt at det faglige skillet som pr. i dag finnes mellom kunsthistorien og kunstfilosofien, eller estetikken, ofte står i veien for en slik bred tilnærming til kunsten.

== Definisjon ==
Kunsthistorie er en relativ ny akademisk virksomhet som begynte på [[1800-tallet]].<ref>Mansfield, Elizabeth: [http://www.questia.com/PM.qst?a=o&d=108042146 ''Art History and Its Institutions: Foundations of a Discipline'']. Routledge, London 2002</ref> Mens eksempelvis [[politikk]], [[litteratur]] og [[vitenskap]] i analyser av historiske retninger drar fordel av klarheten og flyttbarheten i det skrevne ord, må kunsthistorikere være avhengig av formelle analyser, [[ikonologi]], [[semiotikk]] ([[strukturalisme]], [[poststrukturalisme]], og [[Dekonstruksjon (filosofi)|dekonstruksjon]]), [[psykoanalyse]] og [[ikonografi]]<ref>Adams, Laurie: ''The Methodologies of Art: An Introduction''. Perseus, 1999</ref>; foruten også primærkilder og reproduksjoner av kunstverk som et springbrett for diskusjon og forskning.<ref>Carrier, David: ''Principles of Art History Writing''. Penn State Press, 1991</ref> Utviklingen i [[fotografi]]sk reproduksjon og [[trykkeri]]teknikker etter [[den andre verdenskrig]] har økt tilgjengeligheten av nøyaktige reproduksjoner av kunstverk, men verdsettelsen og studiet av visuell kunst har vært et forskningsområde for mange i siste tusen år. Definisjonen av kunsthistorie reflekterer dikotomien (todelingen) innenfor kunsten; det vil si kunst som [[historie]] og i en [[antropologi]]sk sammenheng; og kunst som en studie i former (systemer og metoder).

Studiet av visuelle kunstarter kan bli tilnærmet via en rekke brede kategorier innenfor [[kontekstualisme]] og [[formalisme]].<ref>Shiff, Richard & Nelson, Robert S.: ''Critical Terms for Art History''. University Of Chicago Press; 2003. Side 413. Damme, Wilfried Van: ''Beauty in Context: Towards an Anthropological Approach in Aesthetics''. (Philosophy of History and Culture). [[Brill]], 1996. Side 143.</ref> De kan bli beskrevet som følgende:

*;'''Kontekstualisme''' 
::Tilnærmingen hvor et kunstverk er undersøkt i sin tidssammenheng; med respekt for kunstverkets skaper og dennes motiver og imperativer; med hensyn til de ønsker og fordommer for kunstverkets patroner og sponsorer; med en komparativ analyse av temaer og tilnærminger til skaperens miljø, kollegaer og lærere; og med hensyn til [[Kristen ikonografi|religiøs ikonografi]] og tidsmessig [[symbolisme]]. I korthet, denne tilnærmingen undersøker kunstverket i konteksten innenfor den verden som kunstverket ble skapt i.

*;'''Formalisme'''
::Tilnærmingen hvor et kunstverk er undersøkt gjennom en analyse av dens form; det er skaperens bruk av linjer, former, [[farge]]r, tekstur, og [[komposisjon (billedkunst)|komposisjon]]. Denne tilnærmingen undersøker hvordan kunstneren benytter et todimensjonalt billedflate (eller tre dimensjoner ved [[skulptur]] og [[arkitektur|arkitektonisk rom]]) for å skape sitt verk. En formell analyse kan videre beskrive kunsten som representativ ([[Figurativ kunst|figurativ]]) eller ikke-representativ ([[Abstrakt kunst|ikkefigurativ]]); noe som besvarer spørsmålet om kunstneren etterligner et objekt eller bilde som finnes i [[natur]]en? Om så er de det representativt. Jo nærmere kunstverket streber etter perfekt [[etterligning]] jo mer [[Realisme (kunst)|realistisk]] er det. Om kunstverket legger mindre vekt på etterligning og mer på [[symbolisme]], eller på en betydningsfull måte streber etter å fange naturens essens heller enn å imitere den direkte, jo mer [[Abstrakt kunst|abstrakt]] er kunstverket. [[Impresjonisme]] er et eksempel på en representativ stil som ikke er direkte etterlignende, men streber etter å skape et «inntrykk» av naturen. Selvfølgelig, realisme og abstraksjon eksisterer i et kontinuum (sammenhengende hele). Om kunstverket ikke er en figurativ representasjon av naturen, men et uttrykk for kunstnerens følelser, behov og lengsler, eller kunstnerens søken etter det ideelle i [[skjønnhet]] og form, er verket ikke figurativ eller et [[Ekspresjonisme|ekspresjonistisk]] verk.<ref>Stokstad, Marilyn: ''Art History's History''. Englewood Cliffs, 2. utg. 2000</ref>

== Historisk utvikling ==
=== Antikkens verden ===

Det tidligste bevarte skrift om kunst som kan bli klassifisert som kunsthistorie er ordskifte i [[Plinius den eldre]]s ''[[Naturalis Historia]]'', et verk som hovedsakelig var en [[encyklopedi]] over vitenskapene, men som også omtalte utviklingen av [[Gresk kunst i antikken|gresk skulptur og maleri]]. Fra ''Naturalis Historia'' er det mulig å spore tankene til [[Xenokrates av Sikyon]], en skulptør fra [[antikkens Hellas]] som kan karakteriseres til verdens første kjente kunsthistoriker. Som et resultat av Plinius’ verk, som var uforholdsmessig innflytelsesrik med vedrørende kunsten fra [[renessansen]] og framover, særlig de områdene som beskrev teknikker som ble benyttet av kunstmaleren [[Apelles (maler)|Apelles]]. Tilsvarende, skjønt uavhengig, skjedde en utvikling på [[500-tallet]]s [[Kina]] hvor en [[Kanon (kultur)|kanon]] av verdige kunstnere ble etablert av forfattere i den lærde samfunnsklasse (som ved å være kyndige i [[kalligrafi]] var kunstnere i egen rett), og ''[[De seks prinsipper for kinesisk maleri]]'' ble formulert av [[Xie He]], en skribent, kritiker og kunsthistoriker på 500-tallet.

=== Begynnelsen på en moderne kunsthistorie ===
[[Fil:Giorgio Vasari Selbstporträt.jpg|thumb|[[Giorgio Vasari]], ''Selvportrett'' ca. 1567]]
[[Fil:Johann Joachim Winckelmann (Anton von Maron 1768).jpg|thumb|''Portrett av [[Johann Joachim Winckelmann]]'', av [[Anton von Maron]], 1768.]]
Mens personlig minne og mening av og om kunst har lenge blitt skrevet og lest, se [[Lorenzo Ghiberti]] som det beste tidlige eksempel, var det [[Giorgio Vasari]] ([[1511]] – [[1574]]), en maler, skulptør og forfatter fra [[Toscana]], som skrev den innflytelsesrike boken ''Malernes liv'', den som førte an og åpnet en ny dør for kunsthistorien med sin vektlegging på kunstens framgang og utvikling, en milepæl for dette feltet. Han ga både en personlig som en historisk redegjørelse, og skrev [[biografi]]er over de individuelle [[Italia|italienske]] kunstnerne, mange som var hans samtidige og personlige venner. Den mest berømte av disse var [[Michelangelo]], og Vasaris utlegning er opplysende, skjønt partisk til tider.

Vasaris oppfatninger om kunst holdt stand fram til [[1700-tallet]] da det ble rettet kritikk mot hans særegne stil som gjorde historien personlig. Lærde som [[Johann Joachim Winckelmann]] (1717–1768) kritiserte Vasaris «kult» av kunstnerisk personlighet, og argumenterte at den virkelige vektleggingen ved studiet av kunst tilhørte meningene til den kyndige tilskuer og ikke det unike synsvinkelen til den karismatiske kunstneren. Winckelmanns skriv ble således begynnelsen på [[kunstkritikk]]en som eget fag eller område.

Winckelmann ble berømt for sin kritikk av de kunstneriske uttrykkene til [[barokken]]s og [[rokokko]]ens former og voldsomme uttrykk, og ble deretter medvirkende i å reformere kunstsmaken til fordel for den mer edruelige og besindige [[nyklassisismen]], og som sådan en tilbakevending til elementær renessansetenking. 

[[Jacob Burckhardt]] (1818–1897), en av grunnleggerne av kunsthistorie, anmerket at Winckelmann var «den første til å skille mellom periodene i antikkens kunst og til forbinde stilens historie med en verdenshistorie». Bemerkelsesverdig har kunsthistorien fra Winckelmann og fram til begynnelsen av [[1900-tallet]] var dominert av [[tysk]]språklige akademikere.

=== Den kritiske tradisjon ===
Winckelmanns arbeid førte kunsthistorien inn i en [[filosofi]]sk diskurs i tysk kultur. Winckelmann ble lest ivrig lest av [[Johann Wolfgang von Goethe|Goethe]] og [[Friedrich Schiller|Schiller]], og begge begynte å skrive om kunsthistorie, og Winckelmanns framstilling av skulpturgruppen ''[[Laokoon]]'' førte til et svar fra Lessing. Framkomsten av kunst som et betydelig emne for filosofisk spekulasjon ble videre sementert av [[Immanuel Kant]]s ''Kritikk av omdømmekraften'' (''Kritik der Urteilskraft'') i [[1790]], og ble ytterligere preget av [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel|Hegels]] ''Forelesning om estetikken'' (''Vorlesungen über die Ästhetik''). Hegels filosofi tjente direkte som inspirasjon for [[Karl Schnaase]]s arbeid og hans ''Nederlandske brev'' (''Niederländische Briefe'') etablerte det [[teori|teoretiske]] grunnlaget for kunsthistorien som en selvstendig fagdisiplin. Schnaases ''Den bildende kunstens historie'' (''Geschichte der bildenden Künste'') var en av de første historiske undersøkelser av kunsthistorien fra [[antikken]] til [[renessansen]], og lettet undervisningen av kunsthistorie i tyskspråklige universitet. Schnaases undersøkelse ble utgitt samtidig med et tilsvarende verk av [[Franz Theodor Kugler]].

=== Wölfflin ===
Den meget anerkjenne [[Heinrich Wölfflin]] (1864–1945), som studerte under [[Jacob Burckhardt]] i [[Basel]], kan karakteriseres som far til den moderne kunsthistorie. Wölfflin gjorde de første formelle feltanalyser og introduserte en vitenskapelig tilnærming til kunsthistorie, basert på tre konsepter. For det første, han forsøkte å studere kunst ved hjelp av [[psykologi]], delvis basert på arbeidet til [[Wilhelm Wundt]], en av grunnleggerne av vitenskapelig psykologi. Et vesentlig, om enn anstrengt, vitenskapelig begrep var at det kunstneriske ideal av materiell samsvar, det vil si at kunst og arkitektur er gode om de ligner det menneskelig [[legeme]]. Eksempelvis, hus er gode om deres [[fasade]]r ligner på [[ansikt]]er. For det andre, han introduserte ideen om å studere kunst ved sammenligning. Således ved å sammenligne enkeltstående [[malerkunst|maleri]]er med hverandre var man i stand til å gjøre karakteristiske stilskiller. Hans bok om renessansen og barokken utviklet denne ideen, og var den første som viste hvordan disse stilistiske periodene skilte seg fra hverandre. I kontrast til Giorgio Vasari var Wölfflin helt uinteressert i kunstnernes biografier. Faktisk foreslo han opprettelsen av «kunsthistorie uten navn». For det tredje, han studerte kunst basert på ideer om nasjonal enhet. Han var spesielt interessert i om det var en iboende «italienske» og en iboende «tysk» stil. Denne siste interessen ble mest artikulert i hans monografi over den tyske kunstneren [[Albrecht Dürer]].

Wölfflin benyttet sammenligning – en analyse basert på kontrasterende typer, og mente at både renessanse- og barokkarkitekturen «snakket» det samme [[språk]] – det av den klassiske Hellas og [[Roma]], skjønt med ulike [[dialekt]]er.

Han underviste på universiteter i [[Berlin]], [[Basel]], [[München]] og [[Zürich]]. Et antall av hans studenter gikk videre til fremragende karrierer innenfor kunsthistorie, blant annet Jakob Rosenberg og Frida Schottmuller.

=== Wienskolen ===
* ''Se hovedartikkel, [[Wienskolen i kunsthistorie]]''

Samtidig med Wölfflins karriere ble en betydelig retning eller skole av kunsthistorisk tanker utviklet ved [[Universitetet i Wien]]. Den første generasjonen fra Wienskolen var dominert av [[Alois Riegl]] og [[Franz Wickhoff]], begge elever av [[Moritz Thausing]], og ble karakterisert av en tendens til revurdere neglisjerte eller forsømte perioder i kunsthistorien. Riegl og Wickhoff skrev omfattende om kunsten i den sene antikken, som før dem hadde blitt sett på som en periode med nedgang fra det klassiske ideal. Riegl bidro også til en revurdering av barokken.

Den neste generasjonen av professorer ved Wienskolen omfattet [[Max Dvořák]], Julius von Schlosser, Hans Tietze, Karl Maria Swoboda, og [[Josef Strzygowski]]. En rekke av de mest kjente kunsthistorikere fra [[1900-tallet]], inkludert [[Ernst Gombrich]], mottok sine akademiske grader i [[Wien]] på denne tiden.

Imidlertid er begrepet «Den andre Wienskolen» (eller «Den nye Wienskolen») vanligvis reservert for den påfølgende generasjonen av forskere i Wien, innbefattet [[Hans Sedlmayr]], Otto Pächt, og Guido Kaschnitz von Weinberg. Disse forskerne begynte på [[1930-tallet]] å vende tilbake til arbeidet til den første generasjonen, spesielt til Riegl og hans konsept ''kunstviljen'' (''kunstwollen''), og forsøkte å utvikle den til en komplett og moden kunsthistorisk metodelære. Særlig Sedlmayr avviste den minutiøse studiet av [[ikonografi]], patroner og kunder, og andre tilnærminger som var grunnet i en historisk kontekst, og han foretrakk isteden å konsentrere seg om kunstverkenes estetiske kvaliteter. Som et resultat fikk Den andre Wienskolen et omdømme for uinnskrenket og upålitelig [[formalisme]], og ble videre farget av Sedlmayrs åpenbare [[rasisme]] og medlemskap i [[NSDAP|det nazistiske partiet]]. Dette siste var på ingen måte delt av alle de andre medlemmene av skolen; eksempelvis Pächt var [[jøde]] og ble tvunget til å forlate Wien på 1930-tallet grunnet [[nazismen]]s ekstreme intoleranse.

=== Panofsky og ikonografien ===
[[Fil:Aby Warburg.jpg|thumb|[[Aby Warburg]] ca. 1900, av ukjent fotograf.]]
Den motsatte tendensen, å fokusere mer, ikke mindre – skjønt ikke utelukkende – på ikonografi, ble utviklet av en løs gruppe forskere som var basert i [[Hamburg]] på [[1920-tallet]]. Den mest framtredende blant dem var [[Erwin Panofsky]], [[Aby Warburg]], og [[Fritz Saxl]]. I sine tidligste arbeider utviklet Panofsky teoriene til Riegl, men ble etterhvert stadig mer opptatt av ikonografi, særlig utbredning av temaer knyttet til klassisk antikk i [[middelalderen]] og renessansen. I denne hensynet kom hans interesser til være sammenfallende med de til Warburg, en sønn av en rik familie som hadde samlet et imponerende bibliotek i Hamburg viet studiet av den klassiske tradisjonen i den postklassiske kunsten og kulturen. Under Saxls beskyttelse ble dette biblioteket utviklet til et forskningsinstitutt tilknyttet [[Universitetet i Hamburg]] hvor Panofsky underviste.

Warburg døde i [[1929]] og på 1930-tallet ble Saxl og Panofsky, begge jøder, tvunget til å forlate Hamburg. Saxl bosatte seg i [[London]] og brakte med seg Warburgs bibliotek og etablert der [[Warburginstituttet]] (i dag tilknyttet [[University of London]]). Panofsky reiste til [[USA]] og bosatte seg i [[Princeton]] ved [[Institute for Advanced Study]]. I denne respekt var de begge en del av en ekstraordinær tilførsel av tyske kunsthistorikere inn i den engelsktalende akademiske verden på 1930-tallet, den såkalte «émigré scholars» – emigrerte forskere, som også omfattet [[Ernst Kitzinger]], [[Richard Krautheimer]], [[Otto Brendel]], [[Rudolf Wittkower]] og andre. Disse forskerne var i stor grad ansvarlige for etableringen av kunsthistorie som et rettmessig forskningsfelt i den engelsktalende verden, og påvirkningen av Panofskys metodelære som særlig påvirket retningen for forståelsen av amerikansk kunsthistorie for minst en generasjon.

=== Opprettelse av kunsthistorie i Norge ===
[[Fil:Lorentz Dietrichson.jpg|thumb|Lorentz Dietrichson]]
I [[Norge]] ble kunsthistorie et nytt og ikke minst et akademisk fagdisiplin da [[Lorentz Dietrichson]] ([[1834]] – [[1917]]) ble ekstraordinær professor i kunsthistorie. Faget skulle heve, ble det sagt, «folkets kunstsans, virke for håndverkets vekst og støtte kulturinstitusjonene».<ref>Museum for universitets- og vitenskapshistorie (MUV): [http://www.muv.uio.no/fagene/humaniora/kunsthistorie/kunsthist-mbguleng-140508.xml ''Kunsthistorie blir universitetsfag'']</ref> Dietrichson hadde først starte med et [[teologi]]ske studium, men byttet etter en tid til [[litteratur]] og [[estetikk]]. Han ble i [[1860]] ansatt som dosent ved [[Uppsala universitet]], men ble etterhvert dratt over til kunsthistoriske studier. I [[1866]] ble han amanuensis ved det svenske nasjonalmuseet, og lærer ved Kunstakademiet i Stockholm. Der ble han [[1869]] ekstraordinær professor. I [[1875]] greide [[Stortinget]] å bevilget en gasje for ham som ekstraordinær professor ved [[Kristiania universitet]] slik at Dietrichson kunne fortsette sin virksomhet i [[Oslo|Kristiania]]. Med Dietrichson fikk utviklingen av norsk kunsthistorie en betydelig [[Sverige|svensk]] påvirkning som fortsatt er merkbar, skjønt i Sverige het faget «konstvetenskap», noe som markerte et bredere interessefelt enn den norske som var preget av en mer rendyrket historisk som biografisk tilnærming til kunstnerne.

I tiltredelsesforelesningen gjorde den nyutnevnte Dietrichson det klart at kunsthistorie i Norge hadde en mulighet til å virke kulturbyggende, og det betingelse at det var en sterk forbindelse mellom vitenskap og [[samfunn]]. Det måtte reises tre nye kunstmuseer og en ny kunstskole, og forbindelsen mellom universitet og de nye institusjonene skulle utformes symbolsk i et storslått bygningskompleks fra [[Karl Johans gate]] til [[Kristian Augusts gate (Oslo)|Kristian Augusts gate]]. Dietrichson fikk således en avgjørende rolle i opprettelsen av [[Kunstindustrimuseet]], samt i styrelsen av [[Skulpturmuseet]] og [[Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design|Nasjonalgalleriet]]. 

Kunsthistorie i Norge i de første årene var mer et populært fag enn et akademisk sådann. Dietrichsons universitetsforelesninger trakk mange tilhørere, gjennomsnittlig opp til 150 til hans siste forelesningsrekke da han var 82 år gammel høsten [[1916]]. Derimot var det intet [[pensum]] og heller ingen mulighet for å avlegge [[eksamen]]. Forelesningene var offentlige og de som fulgte forelesningene hovedsakelig preget av byens dannede [[borgerskap]]. Dietrichsons grunnleggende arbeid skal dog ikke undervurderes, særlig betydningsfull ble forskningen på norsk kunsthistorie, som dekket alt fra norsk arkitekturhistorie generelt og [[stavkirke]]r spesielt, til [[kunsthåndverk]], [[skulptur]] og [[malerkunst]].

Dietrichsons professorat var personlig, og faget sto i fare for å bli nedlagt til tross for flere av hans tidligere studenter kunne fortsette hans arbeid. Først tre år etter hans død ga Stortinget i [[1920]] ytterligere en bevilgning for et ordinært embete i kunsthistorie som ble gitt til [[Carl Wille Schnitler]], som dessverre døde tidlig. Stillingen ble derfor stående ubesatt fra [[1927]] til [[1935]] da [[Anders Bugge]] ble professor. Med Bugge ble kunsthistorie i Norge etterhvert et modent og moderne fag.

== Psykoanalytisk kunsthistorie ==
[[Fil:Sigmund Freud LIFE.jpg|thumb|Sigmund Freud psykoanalyserte Leonardo da Vinci i ettertid.]]
Heinrich Wölfflin var ikke den eneste lærde som benyttet psykoanalytiske teorier i studiet av kunsten. Psykoanalytikeren [[Sigmund Freud]] skrev en bok i [[1910]] om kunstneren [[Leonardo da Vinci]] hvor Freud benyttet Leonardos malerier for å avhøre kunstnerens barndom, [[psyke]] og seksuelle orientering. Freud trakk konklusjonen av sin analyse at Leonardo sannsynligvis var [[homoseksuell]].

Å benytte seg av posthum materiale for å bedrive psykoanalyse er meget kontroversielt, i tillegg er de seksuelle skikkene på Leonardos tid og Freuds tid svært forskjellig. Et av Freuds nøkkelbevis var basert på en oversettertabbe, om enn ikke hans egen, men som ga Freud betydelig kritikk og svekket hans konklusjon.<ref>Leonardo hadde et minne om en ørn mens han var i krybben, men Freud ble forledet til å tro at det var en gribb, og ettersom gribber symbolsk sett var hunkjønn var gribben et utmerket morssymbol. At Leonardo hadde beskrevet en drøm hvor en fugl hadde plassert sin hale i et barns munn Freud tolket som barnets mors brystvorte som senere ble omgjort til en mannlig organ, således ga konklusjon om Leonards homoseksualitet, jfr. Andersen, Wayne: [http://www.pep-web.org/document.php?id=APA.050.1375A ''Freud, Leonardo Da Vinci, and The Vulture's Tail: A Refreshing Look At Leonardo's Sexuality'']. New York 2001</ref>

En annen betydelig og berømt eksponent for psykoanalytisk teori på kunstnere og deres verker er [[Carl Jung]]. Hans ideer om det kollektive [[underbevissthet]] og [[arketype]]bilder ble særlig populære blant amerikanske abstrakte ekspresjonister på [[1940-tallet|1940-]] og [[1950-tallet]].<ref>Jung definerte den kollektive underbevissthet som beslektet med instinkter i ''The Archetypes and the Collective Unconscious''.</ref> Det [[Surrealisme|surrealistiske]] konseptet med å tegne bilder fra [[drøm]]mene, og den ubevisste bevissthetsstrøm i skrift og maleri definerte praksisen til flere kunstnere på [[1900-tallet]]. Jungs tilnærming til psykologi poengtere forståelsen av psyken gjennom å undersøke drømmer, kunst, [[mytologi]], verdensreligioner og filosofi. En stor del av hans liv ble benyttet på undersøkelser av østlig og vestlig filosofi, [[alkymi]], [[astrologi]], [[sosiologi]] foruten også [[skjønnlitteratur]] og billedkunst. Hans mest kjente bidrag omfattet hans konsept for psykologiske arketyper, den kollektive underbevissthet, og hans teori om synkronisitet (meningsfulle sammentreff som mangler årsak).

Et illustrerende eksempel kan være forfatteren [[August Strindberg]] som selv var tidlig preget av psykoanalyse. Like interessant er det at Strindberg han malte bilder, ikke mange, men de han malte gjorde han i affekt: «Att gå til staffeliet var som att sätta sig att sjunga.».<ref>Strindberg, August: ''Tjänstkvinnans son''. 1886. Nyutgivelse Stockholm 1972</ref> I hans [[essay]] «Nya konstriktningar! eller Slumpen i det konstnärliga skapandet» (1894) beskrev han en måte å tenke kunst på som foregriper etterkrigsårenes [[ekspresjonisme]]: Bildets meningen blir ikke gitt av motivet, men vokser fram i dialog med bildet og de som ser på det.<ref>Nationalencyklopedin: [http://www.ne.se/artikel/1200028 August Strindberg]</ref>

Jung framhever viktigheten av balanse og harmoni. Han advarte mot at det moderne menneske støttet seg for kraftig på [[vitenskap]] og [[logikk]], og isteden ville ha fordeler av å integrere åndelighet med forståelsen av underbevisstheten. Den amerikanske kunstneren [[Jackson Pollock]] er kjent for å ha skapt en rekke tegninger som ledsaget hans sesjoner med psykoanalyse med den jungianske psykoanalytikeren Joseph Henderson. Henderson utga senere tegninger med tekst trofast til Pollocks sesjoner for å anskueliggjøre hvor kraftige tegninger var som et terapeutisk redskap.<ref>Naifeh, Steven & Smith, Gregory White: ''Jackson Pollock An American Saga'', Clarkson N. Potter, Inc.1989. ISBN 0-517-56084-4</ref>

Etter Freud og Jung har flere andre forskere forsøkt å benytte psykoanalytisk teori på kunst. [[Jacques Lacan]]s bok ''The Four Fundamental Concepts of Psychoanalysis'' er en av de mest innflytelsesrike tekster som omhandler underbevissthetens labyrint. En annen velkjent forsker er [[Laurie Schnieder Adams]] som skrev en populær lærebok under tittelen ''Art Across Time''. Den framtredende [[Feminisme|feministiske]] kunsthistorikeren [[Griselda Pollock]] har trukket fra psykoanalyse både i hennes lesning av samtidig kunst som i hennes nylesninger av [[Modernisme|modernistisk]] kunst. Med Griselda Pollocks lesning av fransk feministisk psykoanalyse og særlig skriftene til [[Julia Kristeva]] og [[Bracha L. Ettinger]], tilsvarende med [[Rosalind Krauss]] lesning av Jacques Lacan og [[Jean-François Lyotard]], og [[Catherine de Zegher]]s kuratoriske gjenlesning av kunsten, har gitt nye innblikk på både kvinnelige som mannlige kunstnere i kunsthistorien.

== Moderne kritiske tilnærmingsmetoder ==
Siden Heinrich Wolfflins tid har kunsthistorie omfavnet sosialhistorie ved å benytte en kritisk tilnærming. Målet for disse tilnærmingene er å vise hvordan kunst samhandler med samfunnets maktstrukturer. Den første kritiske tilnærming benyttet var [[marxisme]]. Marxistisk kunsthistorie forsøkte å vise hvordan kunst var knyttet til bestemte samfunnsklasser, hvordan bilder inneholdt informasjon om de økonomiske forhold, og hvordan bilder ideologisk bidro til opprettholde ''status quo''. 

[[Clement Greenberg]] ble kjent i løpet av slutten av [[1930-tallet]] med hans essay «Avant-Garde and Kitsch», først gang utgitt i tidsskriftet ''Partisan Review'' i [[1939]].<ref>Greenberg, Clement: ''Art and Culture'', Beacon Press, 1961</ref> Her hevdet Greenberg at [[avant-garde]] oppsto for å forsvare estetiske målene mot en nedgang i kunstsmaken i [[forbrukersamfunn]]et, og så på [[kitsch]] og [[kunst]] som motsetninger. Greenberg hevdet videre at avantgarde og [[modernisme|modernistisk]] kunst var midler for å motstå nivellering av kulturen fremmet av [[Kapitalisme|kapitalistisk]] [[propaganda]]. Greenberg benyttet seg av det tyske begrepet «kitsch» for å beskrive denne [[konsumerisme]]n, skjønt dens [[konnotasjon]]er har siden endret seg til en mer bekreftende forestilling av restmaterialer fra kapitalistkulturen. Greenberg ble ofte referert til som en marxistisk kunstkritiker / kunsthistoriker, men hans hovedtanker var mer innenfor en formalistisk kunstkritikk, og hans viktigste essayer har bidratt til forståelsen av moderne kunsthistorie og særlig modernismen.<ref>Greenberg, Clement: [http://www.sharecom.ca/greenberg/postmodernism.html ''Modernism and Postmodernism''] {{Wayback|url=http://www.sharecom.ca/greenberg/postmodernism.html |date=20201127012956 }}, seventh paragraph of the essay</ref>

Marxisme har vært benyttet i kunstfortolkningen, og [[Meyer Schapiro]] var den første kunsthistoriker i etterkrigstiden som sto solid i den akademiske verden som mente at marxisme hadde viktige bidrag i en kunsthistorisk sammenheng og som metode. Mens han skrev tallrike bidrag om metoder og temaer i kunsten er han best husket for hans kommentarer om [[skulptur]]er i den sene middelalder og tidlig renessanse hvor han så bevis på kapitalismens begynnelse og [[føydalisme]]ns tilbakegang. [[Arnold Hauser]] skrev den første sammenhengende marxistiske undersøkelse av vestlig kunst kalt ''Kunstens og litteraturens sosialhistorie'' (''Sozialgeschichte der Kunst und Literatur'', [[1951]]). I sitt verk forsøkte han å vise hvordan klassebevissthet ble reflektert i betydelige kunstepoker. Hans bok var både ujevn som kontroversiell da den ble utgitt ettersom den fremmet grove generaliseringer for hele tidsepoker, og mange andre kunsthistorikere stilte seg sterkt avvisende, blant annet den innflytelsesrike [[Ernst Gombrich]] som var meget nådeløs i sin kritikk i en artikkel i ''Art Bulletin'', mars [[1953]].<ref>Essayet ble utgitt på nytt i Gombrichs tekstsamling ''Meditations on a Hobby Horse'', 1963</ref> Uansett, på grunn av Hausers konsekvente kunstsyn har boken vært i trykk i tiden etter som en klassisk kunsthistorisk tekst. 

Den engelske kunstkritikeren [[John Berger (forfatter)|John Berger]] (som også hadde en karriere som forfatter og maler) fremmet ikke et sammenhengende marxistisk syn som Hauser, men hans kritiske innfallsvinkel, som var tuftet på marxisme, hadde en større gjennomslagskraft i hans essaysamling ''Ways of Seeing'' ([[1972]]) ved at den ble fulgt om med en fjernsynsserie på [[BBC]] og har siden blitt benyttet som en lærebok.

De innflytelsesrike modernistiske kunsthistorikerne og kunstkritikerne [[Barbara Rose]] og [[Michael Fried]] var medvirkende i forståelsen og populariteten av betydningsfull amerikansk [[samtidskunst]] på [[1960-tallet|1960-]] og [[1970-tallet]]. Både [[Rosalind Krauss]] og [[Lucy Lippard]] var også en betydelig innflytelse i samme periode. Introduksjonen av [[Postminimalisme|postminimalistisk]] teori og den såkalte radikale kunstkritikk på 1970- og [[1980-tallet]] ble karakterisert av kunsthistorikerne og kunstkritikerne Krauss, Lippard og Griselda Pollock i deres respektive forfatterskap. [[Timothy James Clark]] var den første kunsthistoriker som har blitt karakterisert som en som skrev fra et marxistisk perspektiv og samtidig unngikk [[Marxistisk filosofi|vulgærmarxisme]] som sådan. Hans skrev marxistisk kunsthistorier om flere [[Impresjonisme|impresjonistiske]] og [[Realisme (kunst)|realistiske]] kunstnere, innbefattet [[Gustave Courbet]] og [[Édouard Manet]]. Disse bøkene fokusert tett på den politiske og økonomiske klimaet i den tid da den omtalte kunsten ble skapt.

== Semiotisk kunsthistorie ==
{| class="toccolours" style="float:right; margin:0 0 1em 1em; width:222px; text-align:left; clear:right;"
|-
|[[Fil:MonaLisa sfumato.jpeg|thumb|200px|center|Detalj av Leonardo da Vincis ''Mona Lisa'', malt på begynnelsen 1500-tallet]]
----
<div style="background:#f8eaba; text-align:center;"> Kunsthistoriens perioder </div>
----
Det er vanlig å dele kunsthistorien inn i periodene:

*[[Gresk kunst]]
**[[Gresk arkitektur]]
**[[Gresk skulptur]]
**[[Greske vaser]]
*[[Romersk kunst]]
**[[Romersk arkitektur]] 
*[[Tidlig kristen kunst]]
*[[Bysantinsk kunst]]
**[[Bysantinsk arkitektur]]
*[[Middelalder]]
**[[Romansk]] 
**[[Gotikk]]  
*[[Renessanse]]
**[[Renessansearkitektur]] 
*[[Barokken|Barokk]]
**[[Barokk arkitektur]]
*[[Rokokko]]
*[[Klassisisme]]
*[[Romantikken]]
*[[Historisme]]
*[[Modernisme]]
**[[Jugendstil|Art nouveau/Jugendstil]]
**[[Impresjonisme]]
**[[Funksjonalisme (arkitektur)|Funksjonalisme]]
***[[Bauhaus]]
*[[Postmodernisme]]
|}

[[Semiotikk]] i kunsthistorien er en tilnærming til en kunsthistorisk metode som låner fra etablerte semiotiske teorier. Ordet semiotikk kommer fra [[gresk]]e ''semion'' som betyr «[[tegn]]» og er læren om tegntydning. Semiotikken søker å avdekke kodet mening eller meninger i et estetisk objekt ved å undersøke dets sammenheng til en felles bevissthet.<ref>Bann, S.: «Meaning/Interpretation», i Nelson, R. S. & Shiff, R.: ''Critical Terms for Art History''. 2. utg. Chicago 2003. Side 128.</ref> Å overføre en [[språk]]basert filosofi til visuelle media gir medbrakte problemer og av den grunn ønsker kunsthistorikere ofte å bidra med andre metoder som tillater politiske og historiske overveielser.<ref>Potts, A.: «Sign», i Nelson, R. S. & Shiff, R.: ''Critical Terms for Art History''. 2. utg. Chicago 2003. Side 31.</ref>

Kunsthistorikere benytter semiotikk for å bryte ned myten om kunst som en uoppsettelig og absolutt visjon om verden, et vindu hvor objektet kan bli beskuet uten ytre mellomkomst. I en tradisjon som antar at den visuelle mening kan bli umiddelbart erkjent og avdekket kan kompleksiteten i bilder kan kun bli adekvat og tilfredsstillende adressert om bildene også blir som om de var [[tekst]]. Standardisering av stil og form erstatter ord for å tilkjennegi mening. Akkurat som ordbøker er utilstrekkelige i å gi den sanne meningen til ord, er naturen utilstrekkelig som den endelige referanse for visuelle tegn (om forestilling av det [[platon]]ske ideal er gitt opp).<ref name="avsnitt"> Alle tankene i dette avsnittet har referanse hos A. Potts, «Sign», i ''Critical Terms for Art History'', 2003</ref>

Som motsatt til [[ikonografi]], som søker å identifisere mening, er semiotikk opptatt av hvordan mening blir skapt. [[Roland Barthes]]’ [[konnotasjon|konnoterte]] og [[Denotasjon|denoterte]] meninger er overordnet til denne undersøkelsen. I ethvert særskilt kunstverk avhenger tolkningen på identifikasjonen av den denoterte mening – gjenkjennelsen av et visuelt tegn, og den konnoterte mening – de umiddelbare kulturelle assosiasjoner som kommer med gjenkjennelse. Det viktigste for semiotiske kunsthistorikere er å komme opp med måter for å styre og fortolke konnoterte meninger<ref name = "avsnitt" />.

Kunsthistorikere er vanligvis ikke forpliktet til en bestemt utgave av semiotikken, men konstruerer heller en sammenslått utgave som de kan innlemme i deres samling av analytiske verktøy. Eksempelvis, [[Meyer Schapiro]] låner fra [[Lingvistikk|lingvisten]] [[Ferdinand de Saussure]]s differensiale mening for å kunne lese tegn som om de eksisterte innenfor et system.<ref>Hatt, M. & Klonk, C.: ''Art History: A Critical Introduction to its Methods''. Manchester 2006. Side 213.</ref> I henhold til Schapiro, for å forstå meningen forsiden av et bestemt billedmessig kontekst må den være differensiert fra, eller sett i forhold til, vekslende muligheter som en profil eller en annen synsvinkel. Schapiro kombinerte denne metoden med verkene til den banebrytende amerikanske semiotikeren [[Charles Sanders Peirce]] hvis objekt, tegn, og tolkning ga en struktur for hans tilnærming. [[Alex Potts]] demonstrerte anvendelsen av Peirces konsepter på visuelle representasjoner ved å undersøke dem i relasjon til Leonardo da Vincis kjente maleri ''[[Mona Lisa]]''. Ved å se ''Mona Lisa'' som eksempelvis noe hinsides dets beskaffenhet er å identifisere det som et tegn. Det er deretter gjenkjent som en referanse til et objekt utenfor seg selv, en kvinne, eller Mona Lisa. Bildet synes ikke å denotere en religiøs mening og kan derfor bli antatt å være et [[portrett]]. Denne fortolkningen førte til en kjede av mulige fortolkninger: hvem var modellen i forhold til kunstneren? Hvilken betydning hadde hun for ham? Eller, kanskje hun er et ikon for samtlige av kvinnekjønnet? Den kjeden av fortolkninger, eller «ubegrenset semiosis» er endeløs: det er kunsthistorikerens arbeid å sette grenser for mulige fortolkninger slik at det avslører nye muligheter.<ref name="potts24"> A. Potts, «Sign», i ''Critical Terms for Art History'', 2003. Side 24.</ref>

Semiotikere arbeider under teorien at et bilde kan kun bli forstått fra tilskuerens perspektiv. Kunstneren er fortrengt av tilskueren som leverandør av mening, selv til det omfang at en fortolkning er fortsatt gyldig uansett hva kunstneren selv hadde som hensikt for det<ref name="potts24" />. [[Rosalind Krauss]] forfektet dette konseptet i sitt essay «In the Name of Picasso». Her avviste hun kunstnerens monopol på mening, og insisterte at meningen kan kun bli utledet etter at kunstverket har blitt fjernet fra dets historiske og sosiale sammenheng. [[Mieke Bal]] argumenterte tilsvarende at meningen eksisterer ikke inntil bildet blir observert av en tilskuer. Det er kun etter erkjennelsen av dette at meningen kan åpne opp for andre muligheter som eksempelvis feminisme eller psykoanalyse.<ref>Hatt, M. & Klonk, C.: ''Art History: A Critical Introduction to its Methods''. Manchester 2006. Side 205-208.</ref>

== Metodelære ==
Kunsthistorikere benytter en rekke [[Vitenskapelig metode|metoder]] i sin forskning på kunstobjektenes kvaliteter, vesen og historie.

En ''formell analyse'' er en av disse som fokuserer på formen av objektet som undersøkes. Formelementer omfatter linje, form, farge, komposisjon, rytme og videre. På det enkleste nivå er en slik analyse kun form for [[eksegese]] og et spørsmål om å kunne se, men den støtter seg tungt på kunsthistorikerens evne til å tenke kritisk, intuitivt og visuelt.

En ''stilistisk analyse'' er en som fokuserer på den bestemte kombinasjon av formelle elementer i en sammenhengende stil. Ofte gjør en stilistisk analyse referanser til kunstbevegelser eller kunstretninger som midler for å streke opp innvirkningen og viktigheten av et bestemt kunstobjekt.

En ''ikonografisk analyse'' er en som fokuserer på et bestemt formelement til et kunstobjekt. Ved en nær lesning av slike elementer er det mulig å spore deres avstamning, og med den trekke konklusjoner i henhold til opprinnelse og trajektorie (linje) av disse motivene. Det er også mulig å gjøre en rekke observasjoner med henhold til sosial, kulturelle, økonomiske og / eller estetiske verdier hos de som var ansvarlig for å skape kunstobjektet.

Til sist, mange kunsthistorikere benytter teori for å ramme deres undersøkelser. Teori er oftest benyttet når man arbeider med nyere objekter, de fra 1800-tallet og framover. Et noe vagt begrep, teoretisk tilnærming til kunst kan strekke seg bredt fra psykologisk analyse til estetisk og til marxistisk kritikk og videre.

== Kunsthistorikere ==
Kunsthistorien har tradisjonelt vært beskrevet som en utviklingshistorie. Den første boken i allmenn kunsthistorie var [[Franz Kugler]]s (1808–1858) ''Handbuch der Kunstgeschichte'' skrevet i 1842.
 
Andre viktige kunsthistorikere er: 
*[[Giorgio Vasari]] 1511-1574
*[[Johann Joachim Winckelmann]] 1717–1768 
*[[Aloïs Riegl]] 1858–1905
*[[Heinrich Wölfflin]] 1864–1945
*[[Erwin Panofsky]] 1892–1968
*[[Arnold Hauser]] 1892–1978

== Andre emner ==
*[[Estetikk]]
*[[Ikonografi]]
*[[Ikonologi]]
*[[Kunstkritikk]]

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Arntzen, E., & Rainwater, R. (1980): ''Guide to the literature of art history''. Chicago: American Library Association.
* Carrier, D. (1991): ''Principles of art history writing''. University Park, Pa: Pennsylvania State University Press.
* de Zegher, C., (red.) (1996): ''Inside the Visible''. Massachusetts: MIT Press.
* Div. forf.: ''Gardner's Art through the Ages: The Western Perspective'', USA, 12. utg. 2005
* Fitzpatrick, V. L. N. V. D. (1992): ''Art history: a contextual inquiry course''. Point of view series. Reston, VA: National Art Education Association.
* Johnson, W. M. (1988): ''Art history: its use and abuse''. Toronto: University of Toronto Press.
* Kemal, Salim, & Ivan Gaskell (1991): ''The Language of Art History''. Cambridge University Press. ISBN 0-521-35384-X
* Hauser, A. (1959): ''The philosophy of art history''. New York: Knopf.
* Holly, M. A. (1984): ''Panofsky and the foundations of art history''. Ithaca, N.Y.: Cornell University Press.
* Pollock, G., (1996): ''Generations and Geographies in the Visual Arts''. Routledge. ISBN 0-415-14128-1
* Wölfflin, H. (1940): ''Principles of art history; the problem of the development of style in later art''. [New York]: Dover Publications.

== Eksterne lenker ==
* [http://kunsthistorie.com/wiki/index.php/Hovedside Kunsthistorie.com]
* [https://web.archive.org/web/20060228190606/http://www.artmovements.co.uk/home.htm Art movement oversikt]
* [http://www.all-art.org/contents.html A World History of Art] {{Wayback|url=http://www.all-art.org/contents.html |date=20070810174548 }}
* [https://web.archive.org/web/20160306190600/http://witcombe.sbc.edu/arthlinks.html Art History resourses on the Web] Christopher Witcombes lenkesamling
* [https://web.archive.org/web/20070928031819/http://www.chart.ac.uk/vlib/ The World Wide Web Virtual Library] Virtual Library med tema kunsthistorie
* [http://folk.uio.no/sveinen/Kunstlex.pdf Kunstordliste] (PDF), utarbeidet av Svein Engelstad
* [https://web.archive.org/web/20070609162442/http://www.ub.uio.no/uhs/sok/fag//kunst/diverse.html Emneportaler] Internettressurser
* [https://web.archive.org/web/20070908181240/http://www.ub.uio.no/uhs/sok/fag/kunst/index.html Kunsthistorie] Oversikt over kunsthistorie fra UiO
* [http://www.arssummum.es/ Ars Summum Projekt ] {{Wayback|url=http://www.arssummum.es/ |date=20070927043550 }}
* Utdanning.no: [http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/kunsthistoriker Yrkesbeskrivelse av kunsthistoriker]
* Utdanning.no: [https://web.archive.org/web/20110301045126/http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/kunst_og_kulturformidler Yrkesbeskrivelse av kunst- og kulturformidler]


{{Portal|Kunst}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kunsthistorie| ]]
[[Kategori:Akademiske disipliner]]