Redigerer Kritisk rasjonalisme

'''Kritisk rasjonalisme''' er en [[filosofi]]sk og [[vitenskapsteori|vitenskapsteoretisk]] strømning som anser [[kritikk]] og [[test]]ing som forutsetningen for kunnskapsøkning. Ny innsikt oppnås ved gjentatt [[prøving og feiling]]. Som i den klassiske [[rasjonalisme]]n antas [[virkelighet]]en å være tilgjengelig for [[erkjennelse]]n, men ikke på en slik måte at man noen gang kan være ''sikker'' på at en gitt beskrivelse av virkeligheten er [[sannhet|sann]]. Den kritiske rasjonalismen forutsetter derfor [[kritisk realisme]] som sitt [[ontologi]]ske og [[fallibilisme]]n som sitt [[erkjennelsesteori|erkjennelsesteoretisk]]e utgangspunkt.

Den kritiske rasjonalismen ble grunnlagt (og begrepet myntet) av [[Karl Popper]] og er i dag en innflytelsesrik vitenskapsteoretisk skole. Målt i antall erklærte tilhengere er den neppe dominerende; men dens betydning for å prege dagens vitenskapelige praksis har vært enorm. Viktige representanter er, ved siden av Popper, [[Hans Albert]], [[W.W. Bartley]], [[Ian Jarvie]], [[Imre Lakatos]], [[David Miller (filosof)|David Miller]], [[Peter Munz]], [[Alan Musgrave]] og [[John Watkins]].<ref>Albert ([[#a68|1968]]); Bartley ([[#b90|1990]]); Jarvie ([[#j16|2016]]); Lakatos ([[#l76|1976]]); Miller ([[#m94|1994]]); Munz ([[#mp93|1993]]); Musgrave ([[#ma93|1993]]); Watkins ([[#w84|1984]])</ref>

== Kritisk rasjonalisme i naturvitenskapene ==
Den kritiske rasjonalismen var opprinnelig en reaksjon mot [[wienerkretsen]]s [[logisk empirisme|logiske empirisme]]. Ifølge denne [[positivisme|positivistiske]] strømningen kunne [[vitenskap]]elige utsagn [[bevis (vitenskap)|bevises]] ved [[induksjon (filosofi)|induksjon]], dvs. at man kunne ''avlede'' f.eks. [[naturlov]]er fra et endelig antall [[iakttagelse]]r. Popper viste at dette ikke er mulig:<ref>Popper ([[#p34|1934]])</ref> Man kan aldri være sikker at ikke en senere iakttagelse motbeviser [[hypotese]]n. Vitenskapelige hypoteser kan altså bare [[falsifikasjon|falsifiseres]] (avkreftes), ikke [[verifikasjon (vitenskap)|verifiseres]] (bekreftes). Faktisk kan et utsagn bare kalles for [[vitenskap]]elig hvis det er [[falsifiserbar]]t, dvs. hvis det kan vise seg å være uforenlig med [[empiri]]ske funn om verdenen.

Vitenskapelig fremgang består ifølge dette synet i de følgende trinnene:
# Man setter frem nye, «dristige» ''hypoteser'' for å forklare et problem (f.eks. et uforklarlig fenomen).
# Man ''[[deduksjon|deduserer]]'' (avleder) forutsigelser fra denne hypotesen
# Man ''tester'' disse forutsigelsene empirisk, dvs. sammenligner forutsigelsen med nye observasjoner.
# Er forutsigelse og observasjon i konflikt, ''falsifiseres'' (forkastes) hypotesen.<ref>Forutsatt at observasjonen er pålitelig og kan gjentas. Popper ([[#p34|1934]], avsn. 9, 19, 22, 29) har påpekt at dette krever en avgjørelse fra forskersamfunnet, og at denne slett ikke trenger å være triviell.</ref> Er forutsigelse og observasjon i samsvar, ''[[styrkningsgrad|styrkes]]'' hypotesen, men verifiseres ikke.

Den kritiske rasjonalismens vitenskapsmetode kalles derfor ''[[falsifikasjonisme|falsifikasjonistisk]]'' og kan beskrives som ''[[hypotetisk-deduktiv metode|hypotetisk-deduktiv]]''.

Kritiske rasjonalister antar at det fins en objektiv sannhet ([[realisme]]), men at man aldri kan være ''sikker'' på å være i besittelse av sannheten ([[fallibilisme]]). Hvis man er flink til å «luke&nbsp;ut» feilaktige antagelser, kan man i hvert fall ''nærme'' seg sannheten (se [[sannhetsnærhet]]). I&nbsp;Poppers ord er det «ikke ''besittelsen'' av [...] ugjendrivelige sannheter som utgjør vitenskap, men den forbeholdsløse og uavlatelige ''letinga'' etter sannhet.»<ref>Popper ([[#p34|1934]], avsn.&nbsp;85, uthevelser som i originalen)</ref>

[[Objektivitet]] er ifølge den kritiske rasjonalismen ikke noe den enkelte forsker kan oppnå (selv om hun/han bør prøve så godt hun/han kan). Objektivitet kan i beste fall oppnås på et høyere nivå (forskersamfunnet), ved at av ulike forskere med ulike meninger og utgangspunkt samarbeider om å kritisere hverandres teorier og å lete etter feil i dem.

== Kritisk rasjonalisme i samfunnsvitenskapene ==
[[Samfunnsvitenskap|Samfunns-]] og [[historie]]vitenskapene kan ifølge Popper bruke samme metode som naturvitenskapene, i den forstand at alle antagelser bør formuleres som testbare hypoteser, som så bør utsettes for kritikk og falsifiseringsforsøk. Popper påpekte imidlertid én viktig forskjell: I&nbsp;samfunnsvitenskapene eksisterer det ikke noen allmenngyldige lover, slik som [[naturlov]]er i naturvitenskapene.<ref>Popper ([[#p57|1957]])</ref> Grunnen er at alle samfunnsendringer er frembragt bevisst eller ubevisst av mennesker; selv om samfunnsendringer kan være betinget av [[tradisjon]]er og «kanalisert» av [[institusjon]]er, er de ikke dermed underlagt uforanderlige lovmessigheter (siden også tradisjoner og institusjoner er menneskeskapt, og derfor kan endres, om enn muligens sakte). Det er derfor prinsipielt umulig å ''forutsi'' samfunnsutviklinger (i&nbsp;motsetning til f.eks. en [[planet]]bane), men det er mulig å ''forklare'' dem.

Samfunnsvitenskapelige og historiske hypoteser har dermed ikke karakter av [[universelt utsagn|''universelle'' utsagn]] («for ''alle'' A gjelder B»), men av singulære utsagn («for én konkret A gjelder B»). Siden også singulære utsagn er [[falsifiserbar]]e, oppfyller samfunnsfagene Poppers definisjon på vitenskap.

== Kritisk rasjonalisme i politikk og statsvitenskap ==
Popper utvidet den kritiske rasjonalismen også til [[samfunnspolitikk|samfunnspolitiske]] og [[statsvitenskap]]elige spørsmål. I likhet med falsifikasjonismen i vitenskapene mente han at også politikk bør handle om å korrigere feil, heller enn å virkeliggjøre et gitt mål. Man bør ikke spørre «hvordan kan vi sikre at samfunnet ledes av dem som er best egnet til å styre,» men «hvordan kan vi sikre at samfunnet kan ''kvitte'' seg med ledere som ''ikke'' er egnet til å styre?» [[Demokrati]]et gir det beste svaret på dette spørsmålet, siden det åpner for å avsette makthavere gjennom fredelige [[valg]], dvs. uten blodsutgytelse.<ref>Popper ([[#p45|1945]], kap.&nbsp;7, avsn.&nbsp;I)</ref>

Poppers idealstat var [[det åpne samfunn]], der statens oppgave er å garantere borgernes frihet og fravær av nød, og der alle vedtak og avgjørelser er transparente, etterprøvbare og kritiserbare. Til dette trengs det en kritisk offentlighet, [[pluralisme|meningspluralisme]] og [[tankefrihet|-frihet]].

Betegnende er Poppers utsagn at man må «la teorier dø i stedet for mennesker».<ref>f.eks. Popper ([[#p63|1963]], kap.&nbsp;1; [[#p94|1994]], kap.&nbsp;1)</ref> Utsagnet fremhever ikke bare betydningen av kritikk; det fremhever samtidig ukrenkeligheten av menneskeliv. Popper minnet ofte om at utallige mennesker har måttet dø i forsøkene på å virkeliggjøre fremtidsutopiene som det politiske lederskapet anså som sanne og udiskuterbare (bl.a. under [[fascisme]]n og [[kommunisme]]n).

== Kritisk rasjonalisme i etikken ==
I [[etikk]]en mente Popper at det er viktigere å minimere [[urettferdig|urett]] og [[lidelse]] enn å maksimere [[lykke]] eller [[velvære]]. Akkurat som forskere bør strebe etter å falsifisere feilaktige hypoteser, heller enn å verifisere antatt sanne antagelser, bør en moralsk aktør strebe etter å ''forhindre lidelse'', heller enn å ''etablere velvære''.<ref>Popper ([[#p45|1945]], kap.&nbsp;9, spesielt note&nbsp;2)</ref> Denne oppfatningen har i etterkant blitt betegnet som [[negativ utilitarisme]], siden den snur [[utilitarisme]]ns maksime på hodet.

Popper begrunnet denne oppfatningen med at det ikke kan være noens oppgave å gjøre andre mennesker lykkelig – å&nbsp;oppnå lykke er opp til hver og én. Derimot bør man kreve av både stater og enkeltpersoner at de ikke gjør andre mennesker ulykkelig.

== Kritisk rasjonalisme i metafysikken ==
[[Falsifiserbarhet]] avgrenser ifølge Popper vitenskap fra [[metafysikk]]. Han anså likevel metafysisk «spekulasjon» som nødvendig og fruktbar. Også på dette punktet tok han avstand fra den logiske empirismen, som forsøkte å innføre et ''meningskriterium'' for å skille mellom «meningsfulle» (vitenskapelige) og «meningsløse» (metafysiske) utsagn. Man bør imidlertid stille krav til metafysiske teorier også, nemlig om de løser et problem, og om de løser problemet bedre enn andre metafysiske teorier. Dermed er også metafysiske utsagn åpen for kritikk, argumenter og forbedring.<ref>Popper ([[#p63|1963]], kap. 8)</ref>

Dette kan illustreres med den kritiske rasjonalismen som eksempel på et metafysisk utsagn: Ønsket om at man skal lytte til kritiske argumenter og være åpen for å innrømme feil, kan i seg selv begrunnes og forsvares rasjonelt (f.eks. ved å påpeke at denne holdningen kan unngå voldelige konflikter mellom to parter med ulike oppfatninger). Men ønsket kan bare begrunnes med [[verdi (etikk)|verdivalg]], ikke vitenskapelig, og kan ikke falsifiseres. Dermed er kritisk rasjonalisme ifølge Poppers definisjon en ''metafysisk'' overbevisning – men en viktig sådan, siden den løser et problem. Som moteksempel nevner Popper [[determinisme]], [[idealisme]], [[irrasjonalisme]] og [[nihilisme]], som er metafysiske teorier som ikke løser noe problem.<ref>Popper ([[#p63|1963]], kap. 8)</ref>

== Kritisk rasjonalisme i andre fagfelt ==
Prinsippene til kritisk rasjonalisme har også vist seg å være fruktbare i andre fagfelt. Således har f.eks. [[Ernst Gombrich]] anvendt den på [[kunsthistorie]]n, [[Thomas Szasz]] på [[psykiatri]]en, [[Imre Lakatos]] på [[matematikk]]en, [[Reinhold Zippelius]] på [[rettsvitenskap]]en, [[Richard Bailey]] på [[pedagogikk]]en og [[Franz Wuketits]] m.fl. på [[legevitenskap]]en.<ref>Gombrich ([[#g60|1960]]); Szasz ([[#s61|1961]]); Lakatos ([[#l76|1976]]); Zippelius ([[#z82|1982]]); Bailey ([[#b0|2000]]); Wuketits m.fl. ([[#w7|2007]])</ref>

== Opphav og historie ==
I sin ''[[Logik der Forschung]]'' ([[1934]]) beskrev Popper først den kritisk-rasjonalistiske metode for naturvitenskapene. Han utvidet metoden til samfunnsvitenskapene, politikken og etikken i ''[[The Open Society and its Enemies]]'' ([[1945]]), der han også brukte begrepet ''kritisk rasjonalisme'' for første gang.<ref>Popper ([[#p45|1945]], kap. 24, avsn. I)</ref> I&nbsp;[[1958]] utvidet han metoden til metafysikken, ved å fremheve at også utenomvitenskapelige overbevisninger kan begrunnes, kritiseres og forsvares rasjonelt.<ref>I et radioforedrag holdt i 1958, gjengitt av Popper ([[#p63|1963]], kap.&nbsp;8)</ref>

Popper brukte begrepet ''[[rasjonalisme]]'' ikke (bare) om en erkjennelsesteoretisk skole (som står i motsetning til [[empirisme]]), men [[synonym]]t med ''[[rasjonalitet]]''. Han definerte rasjonalisme (eller rasjonalitet) slik:
::«[R]asjonalisme er en innstilling om å lytte til kritiske argumenter og å lære fra erfaring. I&nbsp;grunnen er den en innstilling om å innrømme at ‘jeg kan ta feil og du kan ha rett, og hvis vi anstrenger oss, kan det hende at vi kommer nærmere sannheten’. [... Den] rasjonalistiske innstillingen [...] ligner sterkt på den vitenskapelige, på troen på at vi trenger samarbeid når vi leter etter sannhet, og at vi ved hjelp av argumenter kan nærme oss en slags objektivitet.»<ref>Popper ([[#p45|1945]], kap. 24, avsn. I)</ref>

Han avgrenset den kritiske rasjonalismen fra pseudo-rasjonalisme og ukritisk rasjonalisme:<ref>Popper ([[#p45|1945]], kap. 24, avsn. I–III)</ref>
* Pseudo-rasjonalisme er troen på ens egne overlegne intellektuelle evner. Pseudo-rasjonalister tror å være i besittelse av sikker kunnskap, og er derfor ikke innstilt på å lære av feil.
* Ukritiske rasjonalister forkaster alle antagelser som ikke er bekreftet gjennom argumenter eller erfaring. Ukritisk rasjonalisme overser imidlertid at ikke alle antagelser kan bekreftes (selv om noen kan avkreftes eller i det minste kritiseres og forbedres).

I sin selvbiografi sammenfattet han situasjonen slik:
::«Tidligere hadde filosofer trodd at rasjonalitet betyr rasjonell ''rettferdiggjørelse'' (av ens antagelser); min tese var [...] at rasjonalitet betyr rasjonell ''kritikk'' (av ens egen teori og konkurrerende teorier). [... Vi] kan aldri rettferdiggjøre en teori. Men iblant kan vi ‘rettferdiggjøre’ (i en annen betydning) vår ''preferanse'' for en teori»<ref>Popper ([[#p76|1976]], kap. 33, kursivering som i originalen)</ref>

== Kritikk og motkritikk ==
Den kritiske rasjonalismen har blitt kritisert på varierende grunnlag. Kritikken har på sin side blitt imøtegått av Popper eller andre kritiske rasjonalister. De viktigste kritikkene (og motkritikkene) har vært de følgende:
* Falsifikasjoner trenger ikke å være endelige. De kan senere vise seg å ha blitt gjort på feilaktig grunnlag.
** Denne innvendingen ble først fremsatt av Popper selv.<ref>Popper ([[#p34|1934]], avsn. 
9, 19, 22, 29)</ref> Han besvarte den med at ''ingen'' kunnskap (verken positiv eller negativ) noen gang er ''sikker'' eller endelig. Men en hypotese kan betraktes som falsifisert («inntil videre») ''så sant'' forskersamfunnet kan enes om å godta en observasjon som er uforenlig med hypotesen. En hypotese kan derimot aldri betraktes som verifisert (ikke en gang «inntil videre») ''selv om'' forskersamfunnet kan enes om å godta en observasjon som er forenlig med hypotesen.
* Den kritiske rasjonalismen tar ikke høyde for [[statistisk lov|statistiske lover]]. Disse kan ikke verifiseres, men er heller ikke falsifiserbare ved hjelp av én enkelt observasjon.
** Denne innvendingen ble først fremsatt av Popper selv.<ref>Popper ([[#p34|1934]], avsn. 
65–68)</ref> Han besvarte den ved å anbefale at forskeren bør spesifisere en sannsynlighetsterskel. Er den faktiske observasjonen mindre sannsynlig, gitt hypotesen, enn terskelen, anses hypotesen som tilbakevist. Dette svarer til dagens praksis med å spesifisere et [[signifikansnivå]] og beregne [[p-verdi|''p''-verdier]].
* I [[positivismestriden]] ble den kritiske rasjonalismen kritisert for å være lite fruktbar i samfunnsvitenskapene.
** Poppers syn om at man bør formulere sine antagelser som testbare hypoteser og utsette egne og andres hypoteser for kritikk, gjaldt like mye for samfunns- som for naturvitenskapene. Poppers motstandere i positivismestriden ([[Frankfurtskolen]]) tok aldri stilling til Poppers teser.<ref>Popper ([[#p84|1984]], kap. 5)</ref> At kritisk rasjonalisme ''kan'' brukes i samfunnsvitenskapene, er i hvert fall dokumentert ved at flere ''har'' brukt den i samfunnsvitenskapene.<ref>Popper ([[#p45|1945]]; [[#p57|1957]]); Albert ([[#68|1968]]); Shearmur ([[#s96|1996]]); Stokes ([[#s98|1998]]); Gorton ([[#g6|2006]]); Jarvie ([[#j16|2016]])</ref>
* Den kritiske rasjonalismen ser for seg at vitenskapelig fremskritt skjer ved stadige, små endringer (i&nbsp;tråd med læring ved prøving og feiling). Fremskritt kan imidlertid også skje gjennom [[paradigmeskifte]]r, som ligner mer på vitenskapelige revolusjoner enn på gradvise endringer.
** Popper benektet ikke store vitenskapelige revolusjoner – tvert imot så han også på «vanlig» vitenskapelig praksis som en «kontinuerlig revolusjon».<ref>"revolution in permanence" (Popper, [[#p94|1994]], kap.&nbsp;1, avsn.&nbsp;VIII)</ref> I&nbsp;motsetning til [[Thomas Kuhn]] betraktet han paradigmeskifter som et resultat nettopp av ''rasjonale'' diskusjoner mellom forskere, og kritiserte Kuhns begrep ''[[normalvitenskap]]'' for å representere fraværet av og ikke «normaltilstanden» for vitenskapelig aktivitet.<ref>Popper ([[#p70|1970]]; [[#p74|1974]], avsn. 39 og 40; [[#p94|1994]], kap. 1 og 2)</ref>
* Den kritiske rasjonalismen kan ikke anvende sine egne prinsipper på seg selv.
** Kritisk rasjonalisme krever at vitenskapelige hypoteser skal være [[falsifiserbar]]e, men er ikke selv falsifiserbar. Grunnen er at den kritiske rasjonalismen ikke er en vitenskapelig hypotese. Den er (ifølge Popper) en ''metafysisk'' oppfatning, som kan kritiseres, begrunnes og potensielt forbedres ([[#Kritisk rasjonalisme i metafysikkenq|se over]]). Den kritiske rasjonalismen oppfyller dermed kravene den stiller til metafysiske oppfatninger.<ref>Popper ([[#p63|1963]], kap. 8)</ref>

== Se også ==
* [[Falsifiserbarhet]]
* [[Det åpne samfunn]]
* [[Negativ utilitarisme]]
* [[Erkjennelsesteori]]
* [[Hypotese]]
* [[Hypotetisk-deduktiv metode]]
* [[Karl Popper]]
* [[Positivisme]]
* [[Rasjonalisme]]
* [[Realisme (erkjennelsesteori)|Realisme]]
* [[Vitenskapsteori]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* {{Kilde bok
| ref=a68
| forfatter=H. Albert
| utgivelsesår=1968
| tittel=Traktat über kritische Vernunft
| utgivelsessted=Tübingen
| forlag=Mohr Siebeck
| kommentar=engelsk som ''Treatise on Critical Reason'' (1985)
}}
* {{Kilde bok
| ref=b0
| forfatter=R. Bailey
| utgivelsesår=2000
| tittel=Education in the Open Society: Karl Popper and Schooling
| utgivelsessted=Aldershot
| forlag=Ashgate
}}
* {{Kilde bok
| ref=b90
| forfatter=W.W. Bartley
| utgivelsesår=1990
| tittel=Unfathomed Knowledge, Unmeasured Wealth: On Universities and the Wealth of Nations
| utgivelsessted=La Salle
| forlag=Open Court
}}
* {{Kilde bok
| ref=g60
| forfatter=E. Gombrich
| utgivelsesår=1960
| tittel=Art and Illusion: A Study in the Psychology of Pictorial Representation
| utgivelsessted=London
| forlag=Phaidon
}}
* {{Kilde bok
| ref=g6
| forfatter=W.A. Gorton
| utgivelsesår=2006
| tittel=Karl Popper and the Social Sciences
| utgivelsessted=Albany
| forlag=SUNY Press
}}
* {{Kilde bok
| ref=j16
| forfatter=I. Jarvie
| redaktør=J. Shearmur og G. Stokes
| utgivelsesår=2016
| artikkel=Popper's Philosophy and the Methodology of Social Science
| tittel=The Cambridge Companion to Popper
| utgivelsessted=Cambridge
| forlag=Cambridge University Press
| side=284–317
}}
* {{Kilde bok
| ref=l76
| forfatter=I. Lakatos
| utgivelsesår=1976
| tittel=Proofs and Refutations: The Logic of Mathematical Discovery
| utgivelsessted=Cambridge
| forlag=Cambridge University Press
}}
* {{Kilde bok
| ref=m94
| forfatter=D.W. Miller
| utgivelsesår=1994
| tittel=Critical Rationalism: A Restatement and Defence
| utgivelsessted=Chicago
| forlag=Open Court
}}
* {{Kilde bok
| ref=mp93
| redaktør=P. Munz
| utgivelsesår=1993
| tittel=Philosophical Darwinism: On the Origin of Knowledge by Means of Natural Selection
| utgivelsessted=London
| forlag=Routledge
}}
* {{Kilde bok
| ref=ma93
| redaktør=A. Musgrave
| utgivelsesår=1993
| tittel=Common Sense, Science and Skepticism: A Historical Introduction to the Theory of Knowledge
| utgivelsessted=Cambridge
| forlag=Cambridge University Press
}}
* {{Kilde bok
| forfatter=H.-J. Niemann
| utgivelsesår=2004
| tittel=Lexikon des Kritischen Rationalismus
| utgivelsessted=Tübingen
| forlag=Mohr Siebeck
}}
* {{Kilde bok
| ref=p34
| forfatter=K. Popper
| utgivelsesår=1934
| tittel=[[Logik der Forschung]]
| utgivelsessted=Wien
| forlag=Springer
| kommentar=engelsk som ''The Logic of Scientific Discovery'' (1959)
}}
* {{Kilde bok
| ref=p45
| forfatter=K. Popper
| utgivelsesår=1945
| tittel=[[The Open Society and Its Enemies]]
| utgivelsessted=London
| forlag=Routledge & Kegan Paul
}}
* {{Kilde bok
| ref=p57
| forfatter=K. Popper
| utgivelsesår=1957
| tittel=[[The Poverty of Historicism]]
| utgivelsessted=London
| forlag=Routledge
}}
* {{Kilde bok
| ref=p63
| forfatter=K. Popper
| utgivelsesår=1963
| tittel=[[Conjectures and Refutations]]
| utgivelsessted=London
| forlag=Routledge
}}
* {{Kilde bok
| ref=p70
| forfatter=K. Popper
| redaktør=I.&nbsp;Lakatos og A.&nbsp;Musgrave
| utgivelsesår=1970
| artikkel=Normal Science and its Dangers
| tittel=Criticism and the Growth of Knowledge
| side=51–58
| utgivelsessted=Cambridge
| forlag=Cambridge University Press
| doi=10.1017/CBO9781139171434.007
}}
* {{Kilde bok
| ref=p74
| forfatter=K. Popper
| redaktør=A. Schilpp
| utgivelsesår=1976
| artikkel=Replies to my Critics
| tittel=The Philosophy of Karl Popper
| side=959–1197
| utgivelsessted=La Salle
| forlag=Open Court
}}
* {{Kilde bok
| ref=p76
| forfatter=K. Popper
| utgivelsesår=1976
| tittel=[[Unended Quest]]
| utgivelsessted=La Salle
| forlag=Open Court
}}
* {{Kilde bok
| ref=p84
| forfatter=K. Popper
| utgivelsesår=1984
| tittel=[[Auf der Suche nach einer besseren Welt]]
| utgivelsessted=München
| forlag=Piper
| kommentar=engelsk som ''In Search of a Better World'' (1992)
}}
* {{Kilde bok
| ref=p94
| forfatter=K. Popper
| utgivelsesår=1994
| tittel=[[The Myth of the Framework]]
| utgivelsessted=London
| forlag=Routledge
}}
* {{Kilde bok
| ref=s96
| forfatter=J. Shearmur
| utgivelsesår=1996
| tittel=The Political Thought of Karl Popper
| utgivelsessted=London
| forlag=Routledge
}}
* {{Kilde bok
| ref=s98
| forfatter=G. Stokes
| utgivelsesår=1998
| tittel=Popper: Philosophy, Politics and Scientific Method
| utgivelsessted=Cambridge
| forlag=Polity Press
}}
* {{Kilde bok
| ref=s61
| forfatter=T. Szasz
| utgivelsesår=1961
| tittel=The Myth of Mental Illness: Foundations of a Theory of Personal Conduct
| utgivelsessted=New York
| forlag=Harper & Row
}}
* {{Kilde bok
| ref=w84
| forfatter=J.W.N. Watkins
| utgivelsesår=1984
| tittel=Science and Scepticism
| utgivelsessted=Princeton
| forlag=Princeton University Press
}}
* {{Kilde bok
| ref=w7
| redaktør=F.M. Wuketits, G. Burdin, W. Feigl og E. Oeser
| utgivelsesår=2007
| tittel=Karl Popper und die Medizin
| utgivelsessted=Wien
| forlag=Wiener Universitätsverlag
}}
* {{Kilde bok
| ref=z82
| redaktør=R. Zippelius
| utgivelsesår=1982
| tittel=Rechtsphilosophie
| utgivelsessted=München
| forlag=Beck
}}

== Eksterne lenker ==
* [http://www.iep.utm.edu/cr-ratio/ Artikkel om kritisk rasjonalisme på ''Internet Encyclopedia of Philosophy''] (engelsk)
* [http://www.criticalrationalism.net/ Critical rationalism blog] (engelsk)

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Vitenskapsteori]]
[[Kategori:Karl Popper]]
[[Kategori:Vitenskapelig epistemologi]]