Redigerer Konvoi

:''For filmen fra 2023 med samme tittel, se [[Konvoi (film)|Konvoi]].
[[Fil:Panama Canal Gatun Locks.jpg|thumb|Oversiktsbilde av [[Sluse|slusene]] på atlanterhavssiden i Panamakanalen, for å effektivisere gjennomfarten benyttes konvoier {{byline|Stan Shebs}}]]
'''Konvoi''' er en gruppe [[skip]] som forflytter seg sammen for felles støtte, i forbindelse med krig eller opprør. Konvoi kan også benyttes for å effektivisere transportsystemer, i [[Panamakanalen]] benyttes det konvoier for dette.

I moderne sjøfartsterminologi vil en konvoi bestå av bevæpnet støtte i form av [[krigsskip]] som kan avskrekke mulige angripere. 
Bruken av konvoier til sjøs har lange tradisjoner, og ble sist brukt under den såkalte «tankerkrigen» i [[Persiabukten|Den persiske gulf]].

(En ''convoy'' kan også referere til [[kolonnekjøring]], gjerne med lastebiler.)

==Opprinnelsen til konvoier==
Ordet ''konvoi'' kommer fra det gamle franske ordet ''convoier'', som igjen stammer fra det [[latin]]ske ordet for «å gå sammen»; ''conviare''. Bruken av det franske ordet er først dokumentert som et verb i [[1375]]. Ordet brukt som substantiv i betydningen «lede eller eskortere for beskyttelse» er først dokumentert i [[1557]], mens den nåværende betydningen stammer fra rundt 1600. Handelsfartøyer seilte dog ofte sammen på utsatte strekninger – for eksempel begynte [[Hansaen|hanseatene]] (hanse: fra [[tysk]]: «samling av våpen») som et slags konvoiforbund for å beskytte hverandres last ved å seile samlet i grupper.

Konvoier er altså kjent fra så tidlig som på 1600-tallet. De ble der benyttet i et stort slag i [[Første anglo-nederlandske krig|den første engelsk-nederlandske krig]] hvor handelsfartøy ble eskortert av bevæpnede marinefartøy. Under [[Napoleonskrigene]] ble konvoier brukt i stor grad; for å avskrekke [[kaper]]skip og fiendtlige marinefartøy. Konvoiene kunne være på flere hundre skip og ble ofte eskortert, i tillegg hadde de enkelte handelsfartøy gjerne mindre skyts.

Skip som seilte alene kunne bordes og beseires en for en, men dersom man seilte mange sammen, kunne skip som ble angrepet få støtte fra de andre, eventuelt fra eskorterende krigsskip. Ved utbruddet av [[første verdenskrig]] var imidlertid situasjonen en annen, da [[slagskip]]ene utgjorde en ny utfordring. Et slagskip hadde overlegen fart, kunne på flere [[nautisk mil|nautiske mils]] avstand lett senke en rekke handelsskip, og det var ikke nok slagskip til å eskortere alle konvoiene. Det var først og fremst britene og franskmennene som behøvde forsyninger fraktet over [[hav]]et, og de første krigsårene seilte handelsskipene alene på grunn av trusselen fra slagskip.

==Konvoier mot ubåter==
De tyske slagskipene ble nøytralisert tidlig i første verdenskrig, og etter det var det [[ubåt]]ene som utgjorde den største trusselen mot ententemaktenes handelsfartøy. Tyske ubåter senket handelsskip som seilte på [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] i det som ble kjent som «det første slaget om [[Atlanterhavet]]». Motstanden mot konvoier var allikevel stor, argumentene mot var blant annet tap av produktivitet og overbelastning av [[havn]]er. Konvoiering ble derfor innført så sent som i [[1917]], men med konvoier gikk skipstapene raskt ned. Analyser av skipstap etter krigen viste at selv konvoier uten eskorte var sikrere enn å seile alene. Unntaket var svært raske skip, som passasjerskip.

==Konvoier under andre verdenskrig==
[[Fil:Convoy_WS-12_en_route_to_Cape_Town,_1941.jpg|thumb|Flyfoto av konvoien WS-12 til Cape Town, Sør-Afrika, bildet er tatt 27. november 1941 {{byline|US Navy}}]]
Med bakgrunn i erfaringene fra første verdenskrig etablerte de allierte konvoier da krigen brøt ut i [[1939]]. Oversjøiske forsyninger var avgjørende for britene for å kunne fortsette krigen, og den viktigste handelspartneren var [[USA]]. Det «[[Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|andre slaget om atlanterhavet]]» varte fra 1939 til [[1945]], og var en stadig kamp mellom forbedrede ubåter og bedre eskorterte konvoier.

Selv om Atlanterhavet var det viktigste området for konvoier, var det utstrakt alliert konvoiering også i [[Det indiske hav]] og [[Stillehavet]]. Av aksemaktene brukte tyskerne konvoier i begrenset grad, mens [[japan]]erne ikke brukte konvoier, det medførte at det meste av japanske handelsskip ble senket.

Ved krigens utbrudd hadde de allierte svært begrensede ressurser for eskorte og konvoier fikk som regel kun en eldre jager, hjelpekrysser eller bevæpnet tråler som beskyttelse.<ref name=LivetOmbord130>''Sjømann, lang vakt'', side 130</ref> Frem til juli 1940 ble konvoier fra Storbritannia kun eskortert ut til 150 nautiske mil vest for Irland, resten av seilasen til USA gikk uten beskyttelse.<ref name=LivetOmbord130/> Det var ikke før på forsommeren 1941 at allierte konvoier mellom USA og Storbritannia fikk eskorte under hele seilasen.<ref name=LivetOmbord130/>

En typisk alliert konvoi gikk fra [[New York]] i USA til [[Liverpool]] i Storbritannia, og besto av opptil 60 handelsskip. I begynnelsen av krigen var det sparsomt med eskortefartøy, mens etterhvert ble det mer eskorte, bevæpning av handelsfartøy og utstrakt [[fly]]støtte.

Hver konvoi ble ledet av en konvoisjef, fra ett av transportskipene midt i fremste rekke. Konvoisjefen var en marineoffiser, en «Commodore» som bestemte seilingsmønster, fart osv.<ref name=LivetOmbord133>''Sjømann, lang vakt'', side 133</ref> Ved ubåt-angrep ble kommandoen av konvoien overtatt av eskortesjefen som var om bord i ett av de fremre eskorteskipene, selv om konvoisjefen som regel var av høyere rang. Under overfarten seilte skipene i konvoien i rektangulær formasjon med opptil 12 kolonner. Avstand til fartøyet foran var omtrent fem kabellengder (omkring 900 meter), og avstand mellom fartøyene sideveis var 2 – 3 kabellengder (omkring 500 meter). Konvoien var fullstendig mørklagt om natten, det eneste hjelpemiddel for å se fartøyet foran var en såkalt «spruthest», en trekonstruksjon som kastet opp [[vann]] og kunne sees på noen meter – utkikken på bakken måtte holde et skarpt [[øye]] med den.

Farten på konvoien var tilpasset de langsomste skipene i konvoien, og var vanligvis mellom 8 – 10 [[Knop (mål)|knop]], det betydde at overfarten mellom Storbritannia og USA tok et par uker. Imidlertid satte man av og til sammen hurtiggående konvoier, med skip som hadde høyere maksfart, typisk 12-15 knop, og dermed kunne gjøre unna kryssingen raskere.

Den tyske handelsflåten ble plaget av [[magnet]]iske [[mine]]r, ikke minst i [[dansk]]e farvann, britiske ubåter og bombefly. I [[1941]]/42 førte dette til en strid mellom den danske regjering og den tyske okkupasjonsmakten, fordi de danske skipene som hentet [[kull]] i [[Rotterdam]], fikk forbud av regjeringen mot å armeres med antiluftskyts. Den tyske flåten anså det som en risiko for hele konvoien at de danske skipene lå som tause «hull» i luftforsvaret, men den danske regjeringen stod på sitt, og okkupasjonsmakten avfant seg med dette.<ref>Henning Poulsen: ''Hitlers krig'' (s. 232), Gyldendal, 1990, ISBN 87-00-32462-0</ref>

==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
* [[Guri Hjeltnes|Hjeltnes, Guri]] ''Handelsflåten i krig 1939-1945 : lang vakt. 3 : Sjømann lang vakt'', Oslo, Grøndahl/Dreyer, 1995 ISBN 8250420659
* Winton, John ''Convoy, The Defense of Sea Trade 1890–1990'', 1983. ISBN 0-7181-2163-5

== Eksterne lenker ==
* {{Språkikon|no|Norsk}} [http://snl.no/konvoi konvoi] i ''[[Store norske leksikon]]''
* {{Språkikon|en|Engelsk}} [https://web.archive.org/web/20070929001827/http://www.convoyweb.org.uk/index.html Convoy web] nettsted om konvoier under andre verdenskrig
{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

[[Kategori:Norge under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Sjøfart]]
[[Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet]]