Redigerer Konklavet 1799–1800

{{Infoboks konklave |
år= 1799&ndash;1800|
start= [[30. november]] [[1799]]|
slutt= [[14. mars]] [[1800]]|
sted= [[Venezia]]|
avdødpave= Pius VI|
nypave= Pius VII|
ledet= [[Gian Francesco Albani]]|
totalt= 34|
stemmer= 34|
varighet= 3,5 måneder|
omganger= |
forrige= [[Konklavet 1774–1775|1774–1775]] |
neste=[[Konklavet 1823|1823]]}}
''' Konklavet 1799&ndash;1800 '''fant sted i [[Venezia]] og valgte etterfølgeren til [[pave Pius VI]], som døde i fransk fangenskap i [[Valence (Drôme)|Valence]] den 29. august 1799. [[Konklave]]t trådte sammen den 30. november 1799 og varte helt til 14. mars 1800, da kardinalene valgte Giorgio Barnaba Luigi Chiaramonti, som tok navnet [[Pius VII]].

==Under Østerrikes beskyttelse==
[[Fil:Jacques-Louis David 011.jpg|thumb|300px|Konklavet fulgte pave [[Pius VI]]s død i fangenskap i 1799. Det var [[Napoléon Bonaparte]] (her malt av David [[1797]]) som hadde bortført paven til Frankrike. Kirken fryktet fransk manipulasjon av valget, og ettersom [[Roma]] var kontrollert av franskmennene måtte man møtes annetsteds.]]
Etter Pius' bortgang i fransk fangenskap i [[Valence (Drôme)|Valence]] ved [[Rhône]] den 28. august 1799 møttes konklavet den 30. november. Ifølge en bestemmelse Pius VI hadde gitt i november 1798 skulle det finne sted i den by i et katolsk styrt land der det ved hans død skulle befinne seg det høyeste antallet kardinaler. Han ønsket med dette å forhindre et franskdominert valg, eller at franskmennene sammenkalte til et ''motkonklave'' i Frankrike. Det var kjent at han hadde tenkt seg [[Venezia]], som var under keiserlig styre, men han hadde ikke foreskrevet dette ettertrykkelig.

Det viste seg uansett å være [[Venezia]] som oppfylte de pavelige spesifikasjoner. Det var 33 av Den katolske kirkes kardinaler som trådte sammen i benediktinerklosteret San Giorgio på øya [[San Giorgio Maggiore]] der. Etter noe tid ankom nok en: den østerrikske kardinal [[Franziskus Herzan von Harras]].

Venezia, likesom store deler av Nord-Italia, var den gang under [[Østerrike]]. Under valget stod kardinalene under [[Østerrike|østerriksk]] beskyttelse – den tysk-romerske keiser Frans II dekket dessuten mange utgifter knyttet til pavevalget. Dessuten var kardinal [[Francisco Antonio de Lorenzana y Butrón]] av [[Toledo]] viktig. Han støttet konklavet blant annet ved å finansiere mange fattige kardinalers reiseutgifter.

==Konklavets forløp==
Allerede da kardinalene tok inn i de munkecellene de var tildelt, var misstemningen til å ta og føle på.

===Fraksjonene===
Til å begynne med holdt ''[[zelanti]]gruppen'' klar avstand fra enhver storpolitisk partidannelse, selv om deres mål om å bevirke en gjenopprettelse av [[Kirkestaten]] mer realistisk ville tale til fordel for en kandidat som helte i østerriksk retning. Zelantiene var opptatt av å kjempe for Pavestolens fulle rettigheter, men dets medlemmer holdt distanse både til ''det østerrikske parti'' og til ''de moderate'', som vel var beredt til kompromisser, men som i sine hjerter var fiendtlig stemt mot Østerrike. ''Moderati''-partiet var villig til å tilpasse seg [[Kirkestaten]]s undergang som et blivende historisk faktum.

Det var imidlertid ikke til å unngå at medlemmer av zelantiene etterhvert graviterte mot den ene eller annen av de to grupper, men disse gruppene var imidlertid så innbyrdes splittet at det var meget vanskelig for dem å manøvrere. Derfor tok det flere uker før noen av deres ledere, Herzan for Østerrike og [[Gian Francesco Albani|Albani]] for de moderate, våget å fremme noen kandidat for alvor.

Imens holdt hoffene i det franskvennlige [[Kongedømmet Napoli|Napoli]] og Wien nøye oppsikt med hverandre med tanke på fremtiden for [[Kirkestaten]], som var blitt avskaffet av stormaktene og hvis territorier Napoli og Wien hadde forsynt seg av, hver på sin kant. De erklærte seg villige til å restituere de områder de holdt, men bare dersom den annen part tok det første skritt. Men ingen av dem ville ta det første skritt i mangel av gjensidige garantier. Verken keiser Frans II eller kong [[Ferdinand IV av Napoli|Ferdinand IV]] syntes å ha særlig tillit til noe «gentlemen's agreement» mellom seg.

===Kardinal Bellisomi lanseres===
Prosessen gikk i baklås, fordi flere kandidater ble blokkert ettersom de ikke passet enten franskmennene eller østerrikerne. Til å begynne med fikk den avdøde pave Pius VIs protegé kardinal [[Carlo Bellisomi]] en del oppslutning og ble nesten valgt, men en aktiv minoritet blokkerte ham, samtidig som kardinal Herzan presenterte et østerriksk veto mot ham.

[[Fil:Francis_II,_Holy_Roman_Emperor_by_Friedrich_von_Amerling_003.jpg|thumb|300px|'''Keiser Frans II:''' Frankrikes erobringer i Italia under [[Napoléon Bonaparte]]s ledelse var en viktig grunn til at den tysk-romerske keiser Frans II gjennom sin representant kardinal Herzan ville blokkere enhver pavekandidat som kunne tenkes å være velvillig innstilt mot eller ettergivende overfor franskmennene. Maleri av [[Friedrich von Amerling]]]]

===Kardinal Mattei lanseres===
Det østerrikske parti foretrakk klart kardinal [[Alessandro Mattei]] fremfor Bellisomi, og i begynnelsen av februar mente Herzan at tiden var inne for å presentere hans kandidatur. Mattei var en av de kardinaler som hadde gått inn for [[Tolentino-traktaten]], og det kunne dermed påregnes at han ville holde seg til den som pave. Dette passet det østerrikske parti (Østerrike hadde profittert stort ved oppstykkingen av [[Kirkestaten]] som fant sted etter Tolentino), men å få en så sannsynlig tilhenger av denne traktaten utgjorde en for sterk utfordring mot de øvrige kardinaler.

Dessuten hadde Herzan klart å bli mektig omstridt på grunn av sin deklaratoriske stil og fordi det ble klart at han som keiserens representant ville motarbeide enhver kardinal som kom fra [[Frankrike]], [[Spania]], [[Piemonte]], [[Sardinia]], [[Sicilia]] eller [[Napoli]].Dermed var jo valgmulighetene heller sterkt innskrenket i et konklave som i utgangspunktet hadde eksepsjonelt få kandidater iblant seg.

Dette ledet de forskjellige fraksjoner av den anti-østerrikske opposisjon til å utvikle et sterkere samarbeide. Albanis parti oppviste en så sterk og ubrutt front at mot slutten av februar hadde Matteis kandidatur havarert.

===Kardinal Gerdil lanseres===
Men det var én ting å forene opposisjonen til forsvar mot en felles motstander, og noe helt annet å selv gå på offensiven. Her var Albanis oppgave ikke bare vanskeliggjort av de anti-østerrikske kardinalers sprikende holdninger, men også av at man ikke visste hvilke andre kandidater som den østerrikske keiser hadde skrevet ned på Herzans fortegnelse over dem som det skulle nedlegges veto mot. Et forsøk på å fremme den [[savoia]]rdiske kardinal [[Hyacinthe Sigismond Gerdil|Gerdil]]s kandidatur ble gjort, men han ble sjaltet ut av et nytt østerriksk veto.

===Den nøytrale kandidat===
Situasjonen var nå tilsynelatende fullstendig fastlåst. Den eneste mulighet måtte ligge i å velge en «nøytral» kandidat.

====''Kardinal Ruffos rolle''====
Blant de napolitanske prelatene var det en kardinal [[Fabrizio Dionigi Ruffo|Ruffo]], som kom fra et siciliansk fyrstehus og var en hengiven tilhenger av ''braschiene'' (så kalt etter den nylig avdøde pave, Pius VI, hvis gamle navn hadde vært Giannangelo Braschi). Men det var også Ruffo som hadde assistert braschienes miksing og triksing for å berike seg selv. Ruffo hadde dermed hatt en høy stjerne hos den avdøde kardinalnepoten, men ettersom hans navn og rykte var knyttet til kongen og dronningen av Napoli, og til Napolis statsminister Lord Acton, i forbindelse med den antirevolusjonære kampanjen i Roma, var hans anseelse i den liberale kardinalsfraksjon på minussiden. Og hva gjaldt ''zelantiene'' var de forskrekket over det lite oppbyggelige levnet han hadde lagt for dagen ved dronning Marie Carolines hoff.De ville ikke ha noe å gjøre med ham. Ettersom han var en sicilianer, var han naturlig mistrodd av det østerrikske parti. Dermed fikk han den kalde skulder i alle leirer.

====''Kardinal Maurys forkjærlighet for sjokolade''====

[[Fil:SanGiorgioMaggiore20031231.jpg|thumb|450px|[[San Giorgio Maggiore]], øya ved Venezia der konklavet ble avholdt.]]
Til slutt ble Chiaramonti foreslått som den "nøytrale" kandidat, og her hadde Ruffo en finger med i spillet. I munkecellen ved siden av Ruffo var den franske kardinal [[Jean-Siffrein Maury]], som representerte den franske eksilkonge [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]]. Han var lite opptatt av de forskjellige kardinalpartiers allianser og planlegging. Vel så viktig var det at han var meget glad i finere [[sjokolade]], og at Ruffo hadde mottatt en stor forsyning av dronning Marie Caroline med den edleste sjokolade som var å oppdrive. Gjennom de langtrukne dagene og ukene avlåst og isolert i klosteret under konklavet ble den franske og den sicilianske kardinalen ofte sittende sammen over hver sin kopp sjokolade, og de ble gode venner. Ruffo var vel oppmerksom på at enhver kandidat som ble lansert av ham, ville bli betraktet med den største mistenksomhet og neppe ha noen sjanser. Derfor måtte han holde seg selv i kulissene. 
[[Fil:Jean-Sifrein Maury 01.jpg|right|thumb|Jean-Siffrein Maury]]
Den mann Ruffo ønsket å fremme, var kardinal Chiaramonti, som alltid hadde forholdt seg respektfullt overfor Ruffo. I deres samtaler i klosterhaven hadde Ruffo også funnet ut at Chiaramonti hadde synspunkter og holdninger som han kunne istemme i på mange punkter. Chiaramonti hadde alltid holdt avstand til fraksjonene, og da franske og østerrikske styrker hadde kjempet mot hverandre på slagmarken nær hans bispesete Imola, hadde han vist den samme omsorg for de sårede fra begge sider. Hans holdninger og personlige levnet ville tilfredsstille ''zelantienes'' høye krav. Chiaramonti var av passende alder (56 år) og var på farssiden beslektet med Braschi-slekten. Han hadde Braschi-paven å takke for sin geistlige karriere. ''Braschienes'' støtte ville dermed ikke være noe problem, og dermed ville også Albanis støtte være oppnåelig. Videre kunne Ruffo ved hjelp av sitt vennskap med Maury presentere Chiaramontis kandidatur for konklavesekretæren Consalvi, som riktignok ikke var kardinal, men som likevel hadde betydelig innflytelse.

[[Fil:Jacques-Louis David 015.jpg|thumb|300px|[[Pius VII|Pave Pius VII]] med kardinal [[Giovanni Battista Caprara Montecuccoli|Caprara]], [[1805]]. Maleri av [[Jacques-Louis David]]]]

====''Kardinal Maury lanserer kardinal Chiaramonti''====
Slik gikk det til at kardinal Chiaramonti ble lansert som ''nøytral'' kandidat av kardinal [[Jean-Siffrein Maury|Maury]]. Etter sterk innsats fra konklavesekretæren, den innflytelsesrike kirkepolitiker og senere kardinal [[Ercole Consalvi]], ble den potensielle motstand fra det østerrikske parti nøytralisert.

====''Kardinal Consalvis rolle''====
Consalvi visste at Herzan ville være helt urokkelig hva gjeldt kravet om at den nye pave skulle være villig til å ratifisere Tolentino-traktaten, så Consalvi prøvde ikke en gang å ta opp Chiaramontis navn med ham. Derimot var det ikke alle i det østerrikske partiet som la slik vekt på denne traktaten, og de fikk Consalvi over på sin side. Herzan forstod ikke før kvelden før den avgjørende avstemningen hva som var i ferd med å skje, og ettersom Chiaramonti ikke stod på hans liste over kardinaler keiser Franz II ville nedlegge veto mot, kunne han ikke gå til motaksjon. Det er også sannsynlig at en samtale Herzan hadde med Chiaramonti overbeviste ham om at det ikke ville skade om det likevel ble han som ble valgt.

===Kardinal Chiaramontis valg og kroning===
Kardinal Chiaramonti ble valgt den 14. mars 1800. Han tok navnet Pius VII og ble kronet den 21. mars på en heller spesiell måte: protodiakonen kardinal [[Antonio Maria Doria Pamphilj|Doria Pamphilij]] måtte benytte en [[tiara]] (pavekrone) laget av [[pappmasjé]], av venetianske adelskvinner. De hadde dekorert dem med sine egne edelstener.

[[Fil:Graph - Cardinals and conclaves.png|thumb|Oversikten viser kardinalenes antall og oppmøte under konklavene fra 1700 til 2005.]]

==Et unikt konklave==
Konklavet 1799–1800 hadde en rekke særtrekk som skiller det fra mange av de foregående pavevalg, men også fra samtlige av de senere konklaver.

Dette var det siste konklavet som er blitt gjennomført utenfor Roma. Man må helt tilbake til skismaet mellom pavene i Roma og Avignon (1378–1417) for å finne pavevalg som ikke ble foretatt i Roma.

Konklavet ble gjennomført med det laveste antall deltakende kardinaler (34) siden 1534. Faktisk var det samlede antall kardinaler på denne tiden ikke høyere enn 45, det laveste antall siden de 31 det var i 1513.

Det var også et svært langvarig pavevalg (105 dager), skjønt det umiddelbart foregående, fra den 5. oktober 1774 til den 15. februar 1775, hadde vart i hele 133 dager.

Den østerrikske keiser nedla veto mot ''to'' kardinaler – det hadde aldri skjedd før, og det skulle heller ikke skje senere.

==Kardinalene som deltok under konklavet==
*[[Gian Francesco Albani]], fra [[Urbino]], <small>[[biskop av Ostia og Velletri]]</small>
*[[Henry Benedict Stuart]], <small>[[biskop av Frascati]]</small>
*[[Leonardo Antonelli]], <small>[[biskop av Palestrina]]</small>
*[[Luigi Valenti Gonzaga]], <small>[[biskop av Porto og Santa Rufina]]</small>
*[[Francesco Carafa di Trajetto]]
*[[Francesco Saverio de Zelada]]
*[[Guido Calcagnini]], <small>[[biskop av Osimo]]</small>
*[[Bernardino Honorati]], <small>[[biskop av Senigallia]]</small>
*[[Andrea Gioannetti]], <small>[[erkebiskop av Bologna]]</small>
*[[Hyacinthe Sigismond Gerdil]]
*[[Carlo Giuseppe Filippa della Martiniana]], <small>[[biskop av Vercelli]]</small>
*[[Alessandro Mattei]]
*[[Franziskus Herzan von Harras]]
*[[Gianandrea Archetti]]
*[[Giuseppe Maria Doria-Pamphilj]]
*'''[[Pius VII|Gregorio Barnaba Chiaramonti]], <small>[[biskop av Imola]]</small> (valgt Pius VII)'''
*[[Carlo Bellisomi]], <small>[[biskop av Cesena]]</small>
*[[Francisco Antonio de Lorenzana]], <small>[[erkebiskop av Toledo]] i [[Spania]]</small>
*[[Ignazio Busca]]
*[[Stefano Borgia]]
*[[Giovanni Battista Caprara Montecuccoli|Giambattista Caprara]]
*[[Antonio Dugnani]]
*[[Ippolito Vicenti-Mareri]]
*[[Jean-Siffrein Maury]]
*[[Giambattista Bussi de Pretis]], <small>[[biskop av Jesi]]</small>
*[[Francesco Maria Pignatelli]]
*[[Aurelio Roverella]]
*[[Giulio Maria della Somaglia]]
*[[Antonmaria Doria-Pamphilj]]
*[[Romualdo Braschi-Onesti]]
*[[Filippo Carandini]]
*[[Ludovico Flangini Giovanelli]]
*[[Fabrizio Dionigi Ruffo]]
*[[Giovanni Rinuccini]]

==Kardinaler som ikke var til stede==
*[[Christoph Anton von Migazzi von Waal und Sonnenthurn]], <small>[[erkebiskop av Wien]] i [[Østerrike]]</small>
*[[Dominique de La Rochefoucald]], <small>[[erkebiskop av Rouen]] i [[Frankrike]]</small>
*[[Johann Heinrich von Frankenberg]], <small>[[erkebiskop av Mechelen]] i [[Belgia]]</small>
*[[Louis-René-Eduard de Rohan-Guéménée]], <small>[[erkebiskop av Strasbourg]]</small>
*[[Giuseppe Maria Capece Zurlo]]<small> [[Theat.]], [[erkebiskop av Napoli]]</small>
*[[Vicenzo Ranuzzi]], <small>[[biskop av Ancona e Umana]]</small>
*[[Muzio Gallo]]
*[[Carlo Livizzani Forni]]
*[[José Francisco Miguel António de Mendoça|José Francisco de Mendoça]], <small>[[patriark av Lisboa]] i [[Portugal]]</small>
*[[Antonio de Sentmenat y Castella]], <small>[[patriark av Vest-Indien]] (residens i [[Spania]])</small>
*[[Louis-Joseph de Laval-Montmorency]]

==Litteratur==
*J. P. Adams, ''Sede Vacante 1799-1800'', [http://www.csun.edu/~hcfll004/1800docs.html Documents concerning the Election of 1800], retrieved: 2017-12-31.
* Reinhard Barth: ''Alle Päpste.'' Hamburg 2008, ISBN 978-3-625-12035-3, s. 253–254.
*{{cite web|url=http://www.pax-et-veritas.org/Popes/justpius/pius_vii.htm|title=Pope Pius VII|work=The Popes Pius|accessdate=8. april 2005|archiveurl=https://web.archive.org/web/20050312094405/http://www.pax-et-veritas.org/Popes/justpius/pius_vii.htm|archivedate=12. mars 2005}} {{Wayback|url=http://www.pax-et-veritas.org/Popes/justpius/pius_vii.htm |date=20050312094405 }}
*{{cite web|url=http://www.fiu.edu/~mirandas/conclave-xix.htm|title=Conclaves of the 19th Century (1799-1878)|work=The Cardinals of the Holy Roman Church|accessdate=26. november 2014}}
*{{cite web|url=http://www.zum.de/whkmla/region/italy/papalstate17991809.html|title=Papal State and Papacy, 1799&ndash;1809 |work=History of the Papal State|accessdate=9. april 2005}}
* R. Obechea, ''El Cardinel Lorenzana en el conclave de Venezia'' (1975).
* Alberto Lumbroso, ''Ricordi e documenti sul Conclave di Venezia (1800)'' (Roma: Fratelli Bocca 1903).
* Charles van Duerm, SJ, ''Un peu plus de lumière sur le Conclave de Venise et sur les commencements du Pontificat de Pie VII. 1799-1800'' (Louvain: Ch. Peeters 1896).
* Eugenio Cipolletta, ''Memorie politiche sui conclavi da Pio VII a Pio IX'' (Milano 1863).
* ''Mémoires du Cardinal Consalvi'' (ed. J. Crétineau-Joly) seconde édition (Paris: Plon 1866), 217-288.
* Charles Antoine Ricard (editor), ''Correspondence diplomatique et mémoires inédits du Cardinal Maury (1792-1817)'' (Lille 1891) I, 264-379.
* SEDE VACANTE 1799-1800 (August 29,1799 — March 14, 1800)- http://www.csun.edu/~hcfll004/SV1800.html

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Konklaver|1799-1800]]