Redigerer Kobberslager

[[Fil:Kobberslagerverksted_fra_Diderot_og_d'Alembert_NF.11507-001.jpg‎|thumb|250px|Kobberslagerverksted fra midten av 1700-tallet. [[Kobberstikk]] fra [[Diderot]] og [[d'Alembert]]s franske encyklopedi. Bildet viser et stort verksted med åtte mann i arbeid. De to til venstre slår nagler i et stort kar. I bakgrunnen står en pressbenk, der én drar hjulet og én former den roterende kjelen med et jern. Mannen til høyre [[fortinner]], og de øvrige viser forskjellige typer hamring.]]
[[Fil:Kobberslager_etter_Eric_Kiellberg_1753,_NF.11507-002.jpg‎|thumb|En kobberslager sitter i verkstedet og hamrer mens to andre arbeider med store plater ute i gårdsrommet. Illustrasjon fra ''Haandverksbogen'' [[1753]], skåret av boktrykkeren Eric Kiellberg i [[Stockholm]]. Kiellberg har speilvendt motivet etter et tysk [[kobberstikk]] fra [[1698]].]]
[[Fil:0 Le dinandier Guy Clabots - Leffe (1).JPG|thumb|250px|''Dinandier'' (kobberslager) på jobb i [[Dinant]] i Belgia 2010.]]
'''Kobberslager''' er en retning innen [[Kobber- og blikkenslager]]yrket som spesialiserer seg på utforming eller reparasjon av produkter ved hamring, valsing og/eller trykking av [[kobber]]plater.

== Kobberslagere i byen og på landet ==
Mens [[gjørtler]]en støper produkter i [[messing]] og [[bronse]], bruker kobberslageren [[hammer]] og [[Ambolt (verktøy)|ambolt]] for å forme sine. På [[1700-tallet]] tok kobberslagerne også i bruk [[trykkbenk]]er og senere [[valsing|valse]]r for å forme produktene. I [[middelalderen]] ser det ut til at kobberslager- og gjørtlerarbeid har vært to sider av samme fag. Men på 1400-tallet har kobberslagere i Norge skilt seg ut som egen yrkesgruppe, og den eldste kjente er «Lasse kopar slaghare» som omtales i et diplom fra [[Jämtland]]<ref>Jämtland var den gang en del av Norge.</ref> i 1428.

Forholdene i Norge var små. Det var mange håndverksfag som ikke hadde egne laug, men for å få lov til å drive eget verksted måtte håndverkerne løse [[borgerskap]] i en by. I [[1839]] ble loven som regulerte håndverkene opphevet. Myndighetene ønsket å fremme fri konkurranse, og det ble fritt for enhver å slå seg ned som håndverker både på landet og i byene. 

Kobberslagere ble aldri en stor yrkesgruppe i Norge. Det var hovedsakelig i [[Bergen]] «kobbersmedene», som de kalte seg der, dannet eget laug. Det er uklart når dette lauget ble etablert, men det er nevnt i en oversikt over håndverkerne i byen fra [[1674]]. {{tr}}

Det ser ut til at etterspørselen etter kobbervarer øker utover på 1700- og 1800-tallet. I [[Bergen]] økte antall mestere fra 6 i 1723 til 13 i 1821. I [[Christiania]] derimot var det bare 2-3 kobberslagere gjennom 1700-tallet og til langt ut på 1800-tallet, og det var lignende forhold i [[Trondheim]]. Disse kan umulig ha klart å produsere alt det kobbertøyet som byens og omegnens innbyggere hadde behov for. 

På tross av påbudet om at håndverkere skulle bo i byene, finner vi en rekke kobberslagere, fra 1600-tallet og utover, på bygdene. På [[Toten]] ble det produsert mye [[kobbertøy]], særlig på 1800-tallet, men totningene ble etter hvert mer kjent for [[blikktøy]]. En annen bygd der håndverket har sterke tradisjoner er [[Singsås]] i [[Trøndelag]]. Her hører vi om den første kobberslageren i [[1682]].<ref>Østby (1983) s. 35.</ref> Han ble etterfulgt av mange fram til produksjonen her tok slutt omkring 1945. Kobberslagerne i Singsås solgte en betydelig del av sin produksjon på [[marked]]ene i [[Trondheim]], på [[Røros]] og på [[Grundset]], og «Singsåskobber» er enda et kjent begrep i store deler av [[Trøndelag]] og i [[Østerdalen]].

== Nedgangstider for produksjon av kobbertøy ==

Utover på 1800-tallet blir [[blikkenslager]]nes billige [[blikktøy]] en konkurrent til de dyrere kobbervarene. Men på tross av prisforskjellen var kobbervarene overlegne i kvalitet. Under [[første verdenskrig]] ble det vanskelig for kobberslagerne å få tak i råvarer. Da krigen var slutt begynte [[aluminium]]skjelene å komme i bruk, og i kampen mot [[aluminiumsindustri]]en måtte kobberslagerne gi tapt. 

Utover på 1800- tallet er skillet mellom kobberslagerfaget og blikkenslagerfaget i ferd med å utviskes. Men først i [[1946]] kom det formelle vedtaket fra myndighetene om å slå fagene sammen I dag driver kobber- og blikkenslagere primært med ventilasjon og takarbeid, og her er det et stort marked.

== Litteratur ==

* Bergens kobber- og blikkenslager laug 50 år 1918-1968. (1968) Bergen
* Grevenor, Henrik (1924): ''Fra laugstiden i Norge'', Kristiania
* Østby, Jon Birger (1981): ''En messinglykt og en kobberslager fra 1700-tallet.'' Artikkel i By- og Bygd, nr 28. s. 21-34.''Oslo
* Østby, Jon Birger (1982 I): ''Gammelt kobber.'' Oslo. ISBN 82-7003-032-5
* Østby, Jon Birger (1982 II): ''Kobberslagerlauget i Bergen.'' Artikkel i ''Gammelt kobber, s. 8-12, utstillingskatalog utgitt av Historisk Museum'', Bergen
* Østby, Jon Birger (1983): ''Omsetning av kobbertøy fra Singsås fra omkring 1880 til 1930.'' Artikkel i ''Dugnad nr 1, 1983, s. 35-46.'' Oslo.

== Noter ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Håndverksyrker]]
[[Kategori:Metallbearbeiding]]