Redigerer Knut den mektige

{{Infoboks monark
|navn=Knut den mektige<br />Knud II den store<br />Canute the Great
|tittel=Konge
|land=England og Danmark
|bilde=Knut der Große cropped.jpg
|navn2=Lambart Knut Sveinsson
|regjerte=England: [[1016]]&ndash;[[1035|35]]<br />Danmark: [[1018]]&ndash;[[1035|35]]<br />Norge: [[1028]]&ndash;35
|født=ca. [[995]]
|fsted=[[Danmark]]
|død=[[12. november]] [[1035]]
|dsted=[[Shaftesbury]], [[Dorset]]
|foreldre=[[Svein Tjugeskjegg]] og [[Gunhild av Polen]]
|ektefelle=[[Emma av Normandie|Emma]]<br />[[Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton|Alfiva]] (frille)
|barn=[[Harald Harefot]]<br />[[Hardeknut]]<br />[[Svein Knutsson]]<br />[[Gunhild av Danmark|Gunhild]]
}}
'''Knut den mektige''' ([[norrønt]]: ''Knútr inn ríki''), født ca. [[995]], død [[12. november]] [[1035]], også omtalt som ''Canute'' på engelsk, var konge av [[England]] fra [[1016]] til [[1035]] og av [[Danmark]] fra [[1018]] til 1035. Han var anerkjent som overherre av [[Norge]] fra [[1028]] til 1035. Samlet ble dette riket av moderne historikere omtalt som «[[Nordsjøriket]]». Han styrte fra England hvor han var en reell konge og via stedfortredere i Danmark og Norge.<ref>Skaaning, Poul (2010): ''Knud den Store. Drømmen om nordsøimperiet 1014-1066''. København: Hovedland, s. 10. Sitat: «Knud ville skabe et Nordsøimperium bestående af Danmark, Norge og England. Det så en tid ud til at skulle lykkes. Ja, på højdepunktet af sin magt arbejdede kongen på også at indlemme Sverige i imperiet.»</ref> Av den grunn fikk han tilnavnet «den store» i Danmark og England, og «den mektige» i Norge. Etter hans død  overtok hans etterkommere, men de døde i løpet av det første tiåret. Med [[Normannernes erobring av England|den normanniske erobringen]] av England i 1066, ble hans arv og omdømme i stor grad glemt. I England er han i dag alment kjent og husket via legenden om «Kong Canute og bølgene», som feiltolker ham som en villedet monark som tror at han har superkrefter, mens den opprinnelige legenden handler om en klok konge som irettesatte smigeren til hoffet ved å slå fast at kongen ikke står over Gud.<ref>Westcott, Kathryn (26. mai 2011): [http://www.bbc.com/news/magazine-13524677 «Is King Canute misunderstood?»], ''BBC News''</ref>

Som en dansk fyrste vant Knut den engelske tronen ved erobring i 1016 og som arvtager av sin far [[Svein Tjugeskjegg]] etter århundrer av vikingaktivitet i nordvestlige Europa, og særlig på [[de britiske øyer]]. Da han senere overtok den danske trone i 1018, brakte han kongedømmene Danmark og England inn under en monark. Knut søkte å holde på sin maktbase ved å forene daner og engelskmenn under kulturelle bånd ved skikker, inngifte og rikdom, foruten også ved ren brutalitet. Etter et tiår med konflikt med motstandere i Skandinavia, krevde Knut også kongekronen i Norge ved oppmøte i Trondheim med en hær i 1028. Den svenske byen [[Sigtuna]] synes å være holdt av Knut, eller han hadde innflytelse der ved at han fikk mynter preget som navnga ham som «konge», men det er ingen fortellinger eller nedtegnelser om at han okkuperte stedet.<ref>Gräslund, Bo (1986): [http://journals.lub.lu.se/index.php/scandia/article/viewFile/930/715 «Knut den store och sveariket: Slaget vid Helgea i ny belysning»] (PDF), ''Scandia'', '''52''', s. 211–238.</ref>

Etter at hans far kong [[Svein Tjugeskjegg]] døde i [[1014]], utropte hæren hans ham til konge av England mens høvdingene i hjemlandet Danmark utropte den eldre broren Harald Sveinsson til konge av Danmark. Sannsynligvis hadde det vært kong Sveins intensjon at brødrene skulle arve hvert sitt rike. Da broren Harald døde fire år senere, arvet Knut også Danmark. I England skulle flere kamper til for å vinne makten over det meste av England da den forviste kong [[Æthelred II av England]] kom tilbake ved Sveins død. I samarbeid med den senere [[Olav den hellige]] ble Knut konge av England i [[1016]]. I [[1017]] giftet han seg strategisk med kong Æthelreds enke, [[Emma av Normandie]]. Hun var datter av [[Robert I av Normandie|Robert]], [[hertug av Normandie]]. Knuts søster, [[Estrid Sveinsdatter|Estrid]] (datter av Svein og [[Sigrid Storråde]]), giftet seg med broren til hertugen, Richard. [[Olav den hellige|Olav Haraldsson]] (den senere Olav den hellige) og [[Anund Jakob]] av Sverige i tillegg til jarl [[Ulf Torgilsson]] inngikk et forbund mot kong Knut. I [[1026]] seiret Knut over dem i [[slaget ved Helgeå]] i [[Skåne]]. Samme år skal han ha latt Ulf jarl myrde i [[Roskilde domkirke]]. I [[1028]] gikk Knut til angrep mot Norge med en stor flåte. Nordmennene underkastet seg ham og tvang Olav Haraldsson til å flykte. Han innsatte først sin søstersønn [[Håkon Eiriksson|Håkon Eiriksson Ladejarl]] som visekonge. Da denne druknet, innsatte Knut sin egen sønn [[Svein Knutsson]] og hans mor [[Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton|Ælfgifu]] (kalt for Alfiva i de norrøne kildene) til å administrere Norge, noe som feilet stort.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', Oxford, s. 405. Sitat: «Their attempt to govern Norway failed miserably. In later generations ’Ælfgifu’s time’ become a synonym for an age of wretchedness and oppression. Her own behaviour may have been harsh and autocratic, but real cause of her failure was her determination to impose new forms of taxation...»</ref>

Som engelsk konge var det viktig for ham å framstille seg selv som en kristen monark. Hans besittelser av Englands [[bispedømme]]r og de i Danmark, de sistnevnte gjort krav på av [[det tysk-romerske rike]] erkebispedømmet Hamburg-Bremen, var en kilde av stor prestisje og innflytelse innenfor [[den katolske kirke]] og blant kristne magnater. Etter hans seier i 1026 mot nordmenn og svenskene, reiste han tilbake via Roma hvor han var til stede ved kroningen av [[Tysk-romersk keiser|den tysk-romerske keiseren]]. Han bygget en allianse med keiser [[Konrad II av Det tysk-romerske rike|Konrad]] ved trolovet sin unge datter [[Gunhild av Danmark|Gunnhild]] til hans sønn [[Henrik III av Det tysk-romerske rike|Henrik III]], skjønt de ble ikke gift før i 1036, året etter hans død. [[Angelsaksere|Angelsaksiske]] konger benyttet tittelen «konge av de engelske». Knut var ''ealles Engla landes cyning'', «konge av alle i England». Middelalderhistorikeren Norman Cantor karakteriserte Knut som «den mest effektive konge i angelsaksisk historie.»<ref>Cantor, Norman (1995): ''The Civilisation of the Middle Ages'', s. 166.</ref>

== Liv og virke ==
=== Tidlig liv og bakgrunn ===
[[Fil:Silver penny of Cnut the Great (YORYM 2000 646) obverse.jpg|thumb|Sølvpenny preget av Knut.]]
Knut var sønn av den danske konge [[Svein Tjugeskjegg]], som var sønn og arving av kong [[Harald Blåtann]], og kom således fra en kongeslekt som var sentral i dannelsen av Danmark som et samlet kongedømme.<ref>Trow, (2005): ''Cnut – Emperor of the North'', s. 30–31.</ref> Hverken sted eller nøyaktig dato for Knuts fødsel er kjent. [[Hardeknut den første]] var en halvt historisk, halvt legendarisk grunnlegger av den danske kongeslekten på begynnelsen av 900-tallet, og hans sønn, [[Gorm den gamle]], ble den første i den offisielle slektsrekken («den gamle» i hans navn indikerer dette). Harald Blåtann, som var sønn av Gorm og ble bestefar til Knut, var dansk konge da kristendommen ble innført i Danmark, og den første danske konge som aksepterte den kristne tro, skjønt hans sønn Svein avviste den nye religionen. Knut var kanskje rundt to år gammel da hans far overtok den danske tronen.

Krøniken ''Chronicon'' av [[Thietmar av Merseburg]] og [[Encomium Emmae|''Encomium Emmæ'']] forteller at Knuts mor var en datter av [[Mieszko I av Polen]]. Norrøne kilder fra [[senmiddelalderen]], mest framtredende ''[[Heimskringla]]'' av [[Snorre Sturlason]], oppgir også en [[Polen|polsk]] prinsesse som Knuts mor, men som navngis som [[Świętosława av Polen|Gunhild]] og en datter av [[Burislav]], konge av [[Vendland]].<ref>Snorre Sturlason: ''Heimskringla'', Olav Trygvasons saga, kap. 34, s. 134 i ''Snorres kongesagaer'', «Stormutgaven», J.M. Stenersens forlag, 2009</ref> Ettersom i de norrøne sagaene alltid omtaler kongen av Vendland som «Burislav», er det forenlig at hennes far var Mieszko, og ikke hans sønn [[Bolesław I av Polen|Bolesław]]. [[Adam av Bremen]] i ''[[Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum]]'' er i en særstilling ved å likestille Knuts mor (som han ikke oppgir med navn) med den tidligere dronning av Sverige, hustru av [[Erik Seiersæl]], og ved dette ekteskap mor til [[Olof Skötkonung]].<ref>Adam av Bremen: ''History of the Archbishops of Hamburg-Bremen'', bok II, kap. 37; se også bok II, kap. 33, Scholion 25</ref> Noe som gjør dette mer komplisert er at ''Heimskringla'' og andre sagaer også hevder at Svein giftet seg med Erik Seiersæls enke, men framstilles som særskilt annerledes person i disse tekstene, navngitt som [[Sigrid Storråde]], og som det synes som om Svein giftet seg med etter at Gunhild, den slaviske prinsesse som fødte Knut, har dødd.<ref>Snorre Sturlason: ''Heimskringla'', Olav Trygvasons saga, kap. 94, s. 174 i ''Snorres kongesagaer'', «Stormutgaven», J.M. Stenersens forlag, 2009. Sitat: «Svein Tjugeskjegg danekonge var gift med Gunnhild, datter til Burislav venderkonge. Men ved den tid det er fortalt om her foran, hendte det at Gunnhild ble sjuk og døde. Og litt seinere ble kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste og mor til sveakongen Olav Svenske.»</ref> Det er ulike teorier om antallet og opphavet til Sveins hustru(er), men ettersom Adam av Bremen er den eneste kilden som likestiller identiteten med mor til Knut og Olof Skötkonung er det ofte forstått som en feil hos Adam, og det er ofte antatt at Svein hadde to hustruer, den første var Knuts mor og den andre var den tidligere dronning av Sverige. Knut hadde også en bror, [[Harald Sveinsson]], som ble utsett til å arve kongetronen i Danmark, ikke Knut. I moderne tid er Gunhild blitt identifisert med en polske prinsessen [[Świętosława av Polen|Świętosława]].<ref>Jasienica, Paweł (2009): Ostatnia z rodu, Pruszyński i S-ka, Warszawa, s. 113.</ref>

En del hentydninger til Knuts barndom kan bli funnet i ''[[Flatøybok]]'', et islandsk manuskript fra 1200-tallet, som forteller at han ble opplært i våpenbruk av høvdingen [[Torkjell Høge]],<ref>Trow, (2005): ''Cnut – Emperor of the North'', s. 44.</ref> bror til [[Sigvalde jarl]], og jarl av Jomsborg og de mer eller mindre legendariske [[jomsvikingene]] ved deres festning, antatt lokalisering på øya [[Wolin]] i [[Østersjøen]] i det nordvestre [[Polen]]. Knuts fødsel, som hans mors navn, er ukjent. Samtidige tekster som ''Chronicon'' og ''Encomium Emmæ'' nevner det ikke. Likevel, i et kvad av [[Ottar Svarte]], ''Knútsdrápa'', er det et utsagn at Knut var «av ikke stor alder» da han først gang dro i krig.<ref>Douglas, David Charles (1996): ''English Historical Documents, 1042-1189'', s. 335–136</ref> Den nevner også et slag identifiserbart med Svein Tjugeskjeggs invasjon av England og angrep på byen [[Norwich]] i tidsrommet 1003-1004, noe som skjedde etter [[massakrene på Sankt Brictiusdagen]] i 1002, hvor engelskmennene drepte daner boende i England. Om Knut faktisk fulgte med på dette krigstoktet, kan hans fødselsdag være nærmere 990 eller selv 980. Om ikke, og om skaldens poetiske vers er en referanse til et annet angrep, eksempelvis Sveins erobring i tidsrommet 1013-1014, vil det antyde en fødselsdato nærmere år 1000.<ref>Lawson, M.K. (2004): ''Cnut – England's Viking King'', s. 160.</ref> Det er et avsnitt i ''Encomium Emmæ'' som refererer til den hæren som Knut ledet i hans erobring av England i 1015-1016 ved at «ingen mann var svekket av alder, (...), alle sterke med kraften av voksen alder.»<ref>Campbell, A., red. og overs. (1949): ''Encomium Emmae Reginae'', Camden 3rd Series vol. LXXII, s. 19–21.</ref>

I ''[[Knytlinga saga]]'' finnes det en beskrivelse av Knuts ytre og vesen:

{{sitat|Knut var meget stor av vekst og meget sterk og en prektig mann å se på, bortsett fra at hans nese var tynn, rett høy og noe krum; han var lys i huden, men vakkert hår og brede skuldre; med øyne var han bedre utstyrt enn noen annen: de var både vakre og skarpe. Han var en gavemild mann, en stor kriger og meget våpendjerv, dertil seierrik, en stor lykkemann i alt som vedrører makt og herredømme. Han var ikke noen overveldende klok mann, og det samme gjaldt kong Svein, og før ham Harald og Gorm at de var ikke direkte vise menn.<ref>Sitert og oversatt etter Skaaning, Poul (2010): ''Knud den Store. Drømmen om nordsøimperiet 1014-1066'', s. 5; engelsk utgave i Haywood, John (1995): ''The Penguin Historical Atlas of the Vikings'', Penguin, s. 122.</ref>}}

=== Sveins erobring av England ===
[[Fil:Æthelred the Unready - MS Royal 14 B VI.jpg|thumb|Æthelred II]]
[[Fil:Swen Widlobrody ubt.jpeg|thumb|left|Svein Tjugeskjegg framstilt av illustratøren [[Lorenz Frølich]] omkring 1883-1886 som dekor på [[Frederiksborg slott]] i Danmark.]]
Knapt noe er sikkert kjent om Knuts liv før det året da han var en del av den danske hæren som hans far Svein Tjugeskjegg ledet i sin invasjon av England sommeren 1013. Torkjell Høge, Knuts mentor, hadde herjet i England siden 1009, men hadde gått over Æthelred med 45 skip i avsky over at hans folk hadde myrdet erkebiskop [[Ælfheah av Canterbury|Ælfheah]] til tross for hans protester. I tillegg til massakrene på Sankt Brictiusdagen, kan Svein ha fått ytterligere motivasjon ved Torkjells forræderi ved å bli Æthelreds mann. Den engelske motstandsviljen var blitt svekket ved de danske herjingene i 1009-1013, og angelsakserne hadde mistet troen på Æthelreds evne til å lede dem.<ref name="stenton_384">Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 384</ref>

Svein seilte til Humber med flåten, og gjorde landgang opp elven [[Trent (England)|Trent]] ved [[Gainsborough]].<ref name="Ellis_182">Ellis (1993): ''Celt & Saxon'', s. 182.</ref> Uten å forlate byen ble han akseptert som konge av de av norrøn slekt i [[Northumbria]], [[Linsey]], hele forbundet av [[de fem burgher i Danelagen|de fem burgher]] og hele danske [[Danelagen]]. Deretter krevde han hester og forsyninger for å kunne angripe de områdene som var lojale til Æthelred. [[Oxford]] og [[Winchester]] overga seg straks han kom utenfor deres forsvarsverker, og med østlige delene av [[Mercia]] og sentrale [[Wessex]] kontrollert ved gisler, vendte han seg mot London som var holdt av Æthelred med støtte fra Torkjells flåte. Et direkte angrep feilet, og han angrep deretter resten av Wessex og mottok underkastelse av de angelsaksiske høvdingene. Da London overga seg, mistet Æthelred sin siste base og var avhengig av Torkjell for ved juletider å kunne flykte til [[Normandie]] hvor han tidligere hadde sendt sin hustru [[Emma av Normandie|Emma]] og deres barn. Han etterlot Svein i militær besittelse av hele England, og ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' noterte at «hele nasjonen anså ham som konge i alle henseender».<ref name="stenton_385-386">Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 385-386</ref> I løpet av vinteren mens Svein var i prosessen å konsolidere sitt kongedømme, var Knut etterlatt med ansvaret for flåten og basen i Gainsborough.

Situasjonen endret seg brått da Svein døde etter noen få uker som konge i Gainsborough ved [[kyndelsmesse]], det vil si søndag den 3. februar 1014.<ref>William av Malmesbury: ''Gesta Regnum Anglorum'', s. 308–310</ref> Harald etterfulgte ham som konge i Danmark mens mannskapet ombord på den danske flåten ved Trent øyeblikkelig ga sin troskap til Knut, den yngste av Sveins to sønner. I mellomtiden sendte de angelsaksiske stormennene bud til Normandie om Æthelred om at de ville godta ham som konge igjen under betingelsen om at han lovte reformer og tilgi alt som var blitt sagt og gjort i tiden han var eksil. Betingelsene viste at mange av de stormennene som hadde underkastet seg Svein ikke hadde hatt tillit til sin tidligere konge. Før april var det samlet en hær som Æthelred reiste nordover mot danene i Linsey. De danske forberedelsene var ikke fullført og Knut var en ung og uerfaren hærfører som valgte å trekke sin hær ut av England.<ref name="stenton_385-386"/>

Før Æthelred hadde kommet fram til Linsey hadde flåten seilte sørover og satte gislene i land ved [[Sandwich (Kent)|Sandwich]], men først lot Knut dem grusomt mishandle ved å kappe av dem kroppsdeler, som neser og hender.<ref name="Lawson_27">Lawson (2004), ''Cnut'', s. 27</ref> Ved å trekke seg ut etterlot han også sine lokale allierte i Linsey til sin skjebne, og til de militære henrettelsene som Æthelred nådeløst gjennomførte. I henhold til [[Frank Stenton]] ble Knut og Æthelred antagelig hatet med lik intensitet i Linsey og de anglo-danske regionene. Det kan forklare hvor Æthelreds sønn [[Edmund Jernside|Edmund]] med letthet kunne bli godtatt som herre over nordlige Danelagen noen måneder senere mot sin fars vilje.<ref name="stenton_387">Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 387</ref> I Danmark var Knuts forhold til sin bror Harald vennskapelig. Harald lot Knut samle en hær og en flåte i danske havner med den hensikt å invadere England og kreve kongeverdigheten slik hans far hadde gjort.<ref name="Lawson_27"/>

=== Knuts erobring av England ===
[[Fil:U 194, Väsby.JPG|thumb|Denne [[runestein]]en, U 194, ved Väsby, Uppland, i Sverige, er reist til minne om svenske ved navn Alli som deltok i erobringen av England, sier han vant ''Knuts betaling i England''.]]
I Haralds levetid kunne Knut aldri benytte alle ressurser i Danmark. Han var avhengig av allierte. Blant de danske allierte var hertug [[Bolesław I av Polen]] og en slektning av de danske kongene. Han lånte en del polske krigere,<ref name="Lawson_49">Lawson (2004), ''Cnut'', s. 49</ref> sannsynligvis grunnet en forpliktelse gitt til Knut og Harald da de om vinteren «dro til venderne» for hendte tilbake deres mor til det danske hoff. Hun hadde blitt forvist av deres far etter den svenske kongen [[Erik Seiersæl]] døde i 995 og Svein giftet seg med [[Sigrid Storråde]], den svenske dronningmoren. Dette ekteskapet dannet en allianse med Eriks sønn og etterfølger, [[Olof Skötkonung]], og herskerne i Danmark.<ref name="Lawson_49"/> Det var helt klart svensker representert i den danske flåten. En annen som var inngift med det danske kongehuset var den norske ladejarlen [[Eirik Håkonsson]], og samhersker av Norge sammen med sin bror [[Svein Håkonsson]]. Eiriks deltagelse i invasjon førte til at han etterlot sin sønn Håkon for å herske over Norge sammen med sin onkel.

Knut selv var en hærfører uten erfaring og omdømme. I henhold til [[Frank Stenton]] var det kun mulig å samle en hær av nødvendig størrelse ved at han hadde omdømmet til [[Eirik Håkonsson]] til hjelp. «Eirik, som hadde vunnet sine første slag tretti år tidligere, var antagelig den mest kjente hærføreren i den skandinaviske verden», og var den beste rådgiveren, «med et anstrøk humanitet og uselviskhet», som Knut kunne få ved begynnelsen av en karrière bygd på erobring. Ved å delta lånte han Knut et navn som var kjent over hele Norden.<ref name="stenton_387"/>

Sommeren 1015 seilte Knuts flåte mot England med en hær bestående av kanskje 10 000 menn på rundt 200 langskip. Antallet skip er omstridt. Adam av Bremen hevdet at 1000 skip deltok, mens Thietmar av Merseburg hevder at antallet var 340, hver med 80 mann ombord, det vil si rundt 30 000 menn.<ref>Skaaning, Poul (2010): ''Knud den Store'', s. 51</ref> Før de seilte fikk den uventet deltagelse fra Torkjell Høge som brakte med seg ni skip fra England. Ingen kilder i middelalderen har gitt noen forklaring hvorfor han hadde forlatt Æthelreds tjeneste. Med Torkjell fikk Knut en erfaren hærfører som i tillegg hadde intim kunnskap over de ledende stormennene i England.<ref name="stenton_388">Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 388</ref> Samtidig som Torkjell forlot Æthelreds tjeneste, forlot også nordmannen [[Olav den hellige|Olav Haraldsson]] hans tjeneste. Olav var den som fraktet Æthelred over [[den engelske kanal]] da han ble konge på nytt. Sommeren 1015 seilte han mot Norge som var nesten demilitarisert etter at jarl Eirik hadde samlet en norsk hær for å følge Knut mot England.<ref>Skaaning, Poul (2010): ''Knud den Store'', s. 43</ref> Invasjonshæren ble involvert i tett og uhyggelig krigføring med de engelske i de nesten fjorten månedene. Praktisk talt alle slagene ble utkjempet med den eldste sønnen til Æthelred, [[Edmund Jernside]].

=== Landgang i Wessex ===
I henhold til ''[[Peterborough-krøniken]]'', en av versjonene av Den angelsaksiske krønike, kom Knut tidlig i september 1015 «inn til Sandwich og seilte rett avsted rundt Kent til Wessex til han kom til munningen av elven Frome, og herjet i  Dorset og Wiltshire og Somerset,»<ref>Garmonsway, G.N., overs. og red. (1972 & 1975): ''The Anglo-Saxon Chronicle'', Dent Dutton, Peterborough (E) text, oppslag for 1015, s. 146.</ref> og begynte en militær kampanje med en intensitet som ikke hadde vært sett siden [[Alfred den store]]s dager.<ref name="Lawson_27"/>

Wessex, som lenge hadde var styrt av dynastiet til Alfred og Æthelred, underkastet seg til Knut i slutten av 1015, som det hadde gjort for hans far to år tidligere.<ref name="Lawson_27"/> Ved dette tidspunktet deserterte den opportunistiske [[Eadric Streona]], ealdorman av Mercia, fra Æthelred sammen med 40 skip og deres mannskap og slo seg sammen med Knut.<ref>Jones, Gwyn (1984): ''A History of the Vikings'', s. 370</ref> De 40 skipene som Eadric kom med var antagelig de som Torkjell hadde etterlatt i England mens han seilte med 9 til Danmark.<ref>Lawson (2004): ''Cnut'', s. 161</ref>

=== Framrykning mot nord ===
[[Fil:EdmundIronside Canutethe Dane1.jpg|300px|thumb|Tenkt tvekamp mellom Edmund Jernside (venstre) og Knut (høyre), framstilling fra senmiddelalderen.]]
Tidlig i 1016 krysset nordboerne Themsen og herjet [[Warwickshire]] mens Edmund Jernside forsøkte uten å lykkes å samle en opposisjon. Krøniken sier at den angelsaksiske hæren ble oppløst ettersom konge og borgerne fra London ikke var til stede.<ref name="Lawson_27"/> Midtvinters herjet og plyndret Knut seg nordover over østlige Mercia. Ytterligere en innkalling brakte angelsakserne sammen, og de ble da møtt av kongen, skjønt «det kom til ingenting som så ofte før,» og Æthelred reiste tilbake til London ettersom han fryktet forræderi.<ref name="Lawson_27"/> Edmund dro deretter mot nord for å slå seg sammen med [[Uhtred den modige|Uhtred]], jarl av Northumbria, og sammen herjet de [[Staffordshire]], [[Shropshire]] og [[Cheshire]] i vestlige Mercia,<ref name="Lawson_28">Lawson (2004): ''Cnut'', s. 28.</ref> muligens rettet de angrep mot eiendommene til Eadric Streona. Knut okkupasjon av Northumbria tvang Uhtred til å reise hjem for å underkaste seg Knut,<ref>''Anglo-Saxon Chronicles'', s. 146–149.</ref> som synes å ha konspirert med en rival av Uhtred i Northumbria som drepte ham og hans følge. Eirik Håkonsson, antagelig med annen styrke av nordboere, kom til for å støtte Knut ved dette tidspunktet,<ref>Trow (2005): ''Cnut'', s. 59</ref> og den erfarne norske jarlen fikk ansvaret for styringen av Northumbria.

Edmund Jernside, det folkelige tilnavnet hadde han fått grunnet sin tapperhet, forble i London, fortsatt selvstendige bak dens bymurer, og da den syke Æthelred døde den 13. april 1016 ble Edmund valgt som den neste angelsaksiske kongen ved å være den ene som kunne stå opp mot Knut og hans hær.

=== Beleiringen av London ===
Knut avanserte sørover igjen og den danske hæren delte seg tilsynelatende, hvor en del tok seg av Edmund som hadde brutt ut av London før Knut hadde fullført å omringe byen, og resten tok seg av beleiringen. Edmund dro for å samle en hær i Wessex, det sentrale området for det tradisjonelle angelsaksiske monarkiet i England. Ved London ble det bygget diker langs de nordlige og sørlige flankene og det ble gravd en kanal langs bredden av Themsen sør for byen slik at langskipene kunne hindre kommunikasjon og transport oppover elven.

Det kom til slag ved Penselwood i [[Somerset]], med en høyde i Selwood Forest som det mest sannsynlige stedet,<ref name="Lawson_28"/> og deretter et påfølgende slag ved Sherston i [[Wiltshire]] som ble hardt utkjempet i over to dager uten at noen av sidene klarte å vinne.<ref>''Anglo-Saxon Chronicles'', s. 148–150</ref>

Edmund greide midlertidig å avlaste London, drev fienden vekk og beseiret dem etter å ha krysset Themsen ved Brentford.<ref name="Lawson_28"/> Etter å ha fått tunge tap trakk han seg tilbake til Wessex for å samle nye tropper, and danene gjenopptok beleiringen av London. Etter enda et mislykket angrep dro de over til Kent og et nytt slag ble utkjempet ved [[Otford]]. Ved dette tidspunktet deserterte [[Eadric Streona]] og gikk over til Edmund igjen,<ref>''Anglo-Saxon Chronicles'', s. 150–151</ref> og Knut seilte nordover over utløpet til Themsen til Essex, og dro fra en landgang opp elven [[Orwell (Suffolk)|Orwell]] for å herje og plyndre i Mercia.<ref name="Lawson_28"/>

=== Edmund dør ===
Den 18. oktober 1016 var danene engasjert av Edmunds hær mens de trakk seg mot sine skip, noe som førte til [[slaget ved Assandun]], utkjempet enten ved Ashingdon i sørøst, eller Ashdon i nordvestlige Essex.<ref>[http://www.ancientpages.com/2016/04/11/battle-of-assandun-one-of-the-great-battles-in-english-history/ «Battle Of Assandun: One Of The Great Battles In English History»], AncientPages 11. april 2016</ref> I den påfølgende striden trakk brått Eadric Streona sine stryker ut av slaget. Det har vært mistenkt at det var planlagt med Knut at han gikk over til den angelsaksiske siden. Med betydelige tropper ikke engasjert, ble Edmunds hær underlegen og det endte i tungt nederlag.<ref>''Anglo-Saxon Chronicles'', s. 151–153</ref> Mange av de angelsaksiske lederne ble drept i slaget, blant dem Ulfkell Snilling fra [[East Anglia]]. Edmund flyktet vestover og Knut forfulgte ham inn i [[Gloucestershire]], og enda et slag ble antagelig utkjempet i nærheten av  [[Deanskogen]] da Edmund hadde en allianse med en del av waliserne.<ref name="Lawson_28"/>

På en øy i [[Severn]] i nærheten av Deerhurst møttes Knut og Edmund, som hadde blitt såret i kampene, for å forhandle en fredsavtale. De to kongene ble enige om gjensidig vennskap, en utbetaling av en fast sum til Knuts hær, og en deling av England hvor Wessex ble beholdt av Edmund og resten av landet bortenfor Themsen til Knut. London havnet innenfor Knuts grenser og måtte betale sin egen fred. Det var en avtale som indikerte framtidige vanskeligheter og påførte en delt troskap for hver eneste adelsmann som hadde eiendommer i både Wessex og Mercia. Men før det kunne skje døde Edmund den 30. november 1016, kun uker etter avtalen, og Knut ble akseptert som konge av hele England.<ref name="stenton_392-393">Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 392-393</ref> Omstendighetene for Edmunds død er ukjente. Muligens var det virkningene av hans sår, selv om en del kilder hevdet at han ble myrdet.<ref>''Anglo-Saxon Chronicles'', s. 152–153</ref><ref>Williams, A. (2003): ''Æthelred the Unready the Ill-Counselled King'', Hambledon & London, s. 146–147.</ref>

Knut ble kronet som engelsk konge i London i jula og med anerkjennelse av adelen i januar det neste året ved Oxford. Ved et stort nasjonalt rådsmøte kom danene og angelsakserne sammen for å diskutere betingelsene for hvordan de skulle leve sammen. Det ble bestemt at Edgars lov skulle gjelde i hele riket.<ref name="stenton_399">Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 399</ref>

== Anetavle ==
{{Ahnentafel
|boxstyle_1=background-color: #fcc;
|boxstyle_2=background-color: #fb9;
|boxstyle_3=background-color: #ffc;
|boxstyle_4=background-color: #bfc;
|boxstyle_5=background-color: #9fe;
|1= '''Knut den mektige'''
|2= [[Svein Tjugeskjegg]]
|3= [[Świętosława av Polen|Świętosława/Gunhild]]
|4= [[Harald Blåtann]]
|5= [[Tove av Danmark|Gunhild (Tufu)]]
|6= [[Mieszko I av Polen]]?<ref>[[Thietmar av Merseburg]]</ref>
|8= [[Gorm den gamle]]
|9= 
|10= [[Mistivoj]]
|11= 
|12= [[Siemomysł]]
|13= 
|14= 
|15= 
|16= [[Hardeknut den første]]<ref>[[Adam av Bremen]]</ref>
|17= 
|18= 
|19= 
|20= 
|21= 
|22= 
|23= 
|24= [[Lestek]]
}}

==Referanser==
<references/>

== Litteratur ==
;Primære kilder
* Adam av Bremen (1917): ''Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontifificum, or History of the Archbishops of Hamburg-Bremen''. Engelsk oversettelse av F. J. Tschan., Hamburg: Hahnuni
* Campbell, Alistair, red. (1998): ''Encomium Emmae Reginae'', London: Cambridge University
* Henry av Huntingdon (1853): ''The Chronicle of Henry of Huntingdon, comprising The History of England, From the Invasion of Julius Caesar to the accession of Henry II''. Engelsk oversettelse ved T.A.M. Forester, London: Henry, G. Bohn
* Snorre Sturluson (2009): ''Heimskringla'', flere utgaver, her ''Snorres kongesagaer'', «Stormutgaven», J.M. Stenersens forlag
* Swanton, Michael, red. (1996): ''The Anglo-Saxon Chronicle'', New York: Routledge, ISBN 0-415-92129-5
* Thietmar (1962): ''Chronik: Chronicon; Neu übertragen und erläutert von Werner Trillmich''. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft
* William av Malmesbury (1998): ''Gesta Regnum Anglorum''. Engelsk oversettelse ved R.A.B. Mynors, Oxford: Clarendon Press

;Andre kilder
* Ellis, P.B. (1993): ''Celt & Saxon'', Suffolk: St. Edmundsbury Press
* Forte, A. et al. (2005): ''Viking Empires'' (1. utg.), Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-82992-5
* Frank, R. (1999): ''King Cnut in the verse of his skalds. In The Reign of Cnut'', London: Leicester University Press, ISBN 0-7185-0205-1
* Hudson, B.T. (1994): ''Knutr & Viking Dublin'', Scandinavian Studies
* Jones, Gwyn (1984): ''A History of the Vikings'' (2. utg.), Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-285139-X
* Lawson, M.K. (2004): ''Cnut – England's Viking King'' (2. utg.), Stroud: Tempus, ISBN 0-7524-2964-7
* Olsen, O. (1992): «Christianity & Churches» i: ''From Viking to Crusader – The Scandinavians & Europe 800–1200'', København: Nordic Council Of Ministers
* Ranelagh, John O'Bernie (2001): ''A Short History of Ireland'', Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-46944-9
* Sawyer, P. (1997): ''The Oxford Illustrated History of the Vikings'' (1. utg.), Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-820526-0
* Skaaning, Poul (2010): ''Knud den Store. Drømmen om nordsøimperiet 1014-1066''. København: Hovedland
* Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., Oxford: Clarendon Press
* Trow, M.J. (2005): ''Cnut – Emperor of the North'', Stroud: Sutton, ISBN 0-7509-3387-9

== Eksterne lenker ==

* [https://snl.no/Knut_den_mektige «Knut den mektige»], artikkel fra ''[[Store norske leksikon]]''

{{startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Edmund Jernside]]|Hva=[[Liste over britiske monarker|Konge av England]] |Startår=[[1016]] |Sluttår=[[1035]] |Etterfølger=[[Harald Harefot]]}}
{{Verv|Forgjenger=[[Harald Sveinsson]]|Hva=[[Liste over Danmarks monarker|Konge av Danmark]] |Startår=[[1018]] |Sluttår=[[1035]] |Etterfølger=[[Hardeknut]]}}
{{Verv|Forgjenger=[[Olav den hellige]]|Hva=[[Liste over Norges monarker|Konge av Norge]] |Startår=[[1028]] |Sluttår=[[1035]] |Etterfølger=[[Svein Knutsson]]}}
{{sluttboks}}

{{Portal|Danmark|Storbritannia}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Danske monarker]]
[[Kategori:Norske monarker]]
[[Kategori:Engelske monarker]]
[[Kategori:Dansker fra vikingtiden]]
[[Kategori:1000-tallet]]
[[Kategori:Fødsler i 995]]
[[Kategori:Dødsfall i 1035]]