Redigerer Knut Rød

{{forveksles|Knut Røed}}
{{Infoboks biografi}}
'''Knut Rød''' (1900–1986) var en [[Norge|norsk]] [[jurist]] og [[Politigrader i Norge|politiinspektør]]. Han arbeidet i det [[Politiet (Norge)|norske politiet]] fra 1927 til 1943 og fra 1952 til han gikk av med pensjon i 1965. 

Rød var medlem av [[Nasjonal Samling]] (NS) fra 1941 til 1943. Høsten 1942 organiserte han [[Holocaust i Norge|arrestasjonene av jøder i Oslo og Akershus]] under [[Norge under andre verdenskrig|andre verdenskrig i Norge]]. I [[Det norske landssvikoppgjøret|landssvikoppgjøret]] etter krigen ble han i 1948 frifunnet for å ha bistått [[Reichskommissariat Norwegen|den tyske okkupasjonsmakten]]. Retten fremhevet hans arbeid for [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandsbevegelsen]] som svært verdifullt.<ref name="«Det absolutte nullpunkt»" /> 

Dommen har vært mye debattert med ulike synspunkter. Frifinnelsen har både blitt omtalt som «det absolutte nullpunktet i norsk rettshistorie»<ref name="«Det absolutte nullpunkt»">Kjartan Fløgstad: «Det absolutte nullpunkt» [http://www.idunn.no/file/ci/42651960/samtiden_2009_04_art14.pdf] {{Wayback|url=http://www.idunn.no/file/ci/42651960/samtiden_2009_04_art14.pdf|date=20131211213257}} ''[[Samtiden]]'', 04/2009</ref> og som «rettslig bedømt fremstår den som riktig.»<ref name="RieberMohn20070214">Georg Fr. Rieber-Mohn [http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/14/491935.html «En skandaløs frifinnelse?»] ''[[Dagbladet]]'', [[14. februar]] [[2007]]</ref> Etter krigen arbeidet Rød som politiinspektør og avdelingssjef for vaktstyrken, det vil si det sentrale koordineringsorganet, i [[kriminalpoliti]]et i Oslo. Han var også involvert i registrering av norske kommunister under [[den kalde krigen]].

== Karriere ==
Rød var utdannet [[Candidatus juris|cand.jur.]] i 1927<ref name=":1">{{Kilde artikkel|forfatter=Johansen, Per Ole|tittel=Fortrengning av et nasjonalt traume|publikasjon=Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap|url=|dato=|år=2012|sider=140-178|sitat=}}</ref> og begynte i kriminalavdelingen i Aker-politiet 10. juni 1927. Høsten 1940 ble han ansatt i Oslo-politiets overvåkningsavdeling. Han ble våren 1941 forfremmet til [[politifullmektig]]. 1. juli 1941 ble den eksisterende overvåkningsavdelingen hvor han arbeidet, innlemmet i [[Statspolitiet]]. Han ble da forfremmet til [[politiinspektør]] og leder for Oslo/Aker-avdelingen, samtidig som han var leder for seksjonen som arbeidet med [[ærekrenkelse]], legemsfornærmelse, fornærmelser mot NS, flyktningesaker og [[flygeblad]]. Statspolitiet var [[Gestapo]]s norske motstykke og assisterte okkupasjonsmakten i kampen mot motstandsbevegelsen og i jødeforfølgelsen.<ref name=":1" /> 

Han sluttet i Statspolitiet i september 1943. Han meldte seg i januar 1941 inn i [[Nasjonal Samling]] (NS) og meldte seg ut igjen 30. september 1943, etter å ha sluttet i Statspolitiet. Etter andre verdenskrig avsa [[Eidsivating lagmannsrett]] i 1948 frifinnende dom hvor det het at innmeldingen i NS i 1941 utelukkende skjedde for å motarbeide okkupasjonsmyndighetene og hjelpe motstandsbevegelsen. Rød ble derfor frifunnet for sitt tidligere medlemskap.<ref name="Svarstad20120405">{{Kilde www
|url= http://www.dagbladet.no/2012/04/05/nyheter/jodeforfolgelser/jodehat/jodedom/21000132
|tittel= Brevet fra Knut Rød
|besøksdato= 06.04.2012
|forfatter= Asbjørn Svarstad
|utgivelsesdato= 2012-04-05
|utgiver= Dagbladet
}}</ref>

Rød begynte i Oslo-politiet igjen 1. juni 1952. Der tjenestegjorde han som avdelingssjef for kriminalpolitiets vaktstyrke til han gikk av med pensjon 30. juni 1965. Han døde i 1986. Rød var blant annet beskjeftiget med overvåkning av [[kommunist]]er under den kalde krigen. Ifølge Njølstad begynte Rød sin overvåkning av kommunister og sympatisører i privat regi før ankesaken i 1948. Røds private overvåkningsgruppe ble selv infiltrert av etterretningen, og [[Vilhelm Evang|Wilhelm Evang]] varslet forsvarsminister [[Jens Christian Hauge|Jens Chr. Hauge]] og justisminister [[O.C. Gundersen]] om Røds virksomhet.<ref name=":0">Per Anders Madsen [http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/madsen/article2742740.ece «Agenten Knut Rød»] ''[[Aftenposten]]'', [[30. oktober]] [[2008]]</ref>

== Rolle i arrestasjonene av jøder ==
Arrestasjonen og deportasjonen av [[jøde]]ne i [[Oslo]] og [[Aker]] [[26. oktober]] [[1942]] ble ledet og koordinert av det norske nazifiserte statspolitiet ([[Stapo]]), med medvirkning av [[Germanske SS Norge]] og [[Hirden]]. Ordren kom fra den tyske okkupasjonsmakten.<ref>{{Kilde www| utgiver=Samtiden | forfatter=Harper, Christopher S.| utgivelsesdato= 2015| tittel=Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen? Et forsøk på nøktern dokumentering| url=http://samtiden.no/wp-content/uploads/2015/02/Christopher_S._Harper.pdf| besøksdato= 24. januar 2021| kommentar=}}</ref> Rød ble beordret til å planlegge aksjonen. Ifølge politiets egen rapport arbeidet Rød uten opphold fra søndag 25. oktober klokken 10 til mandag 26. oktober klokken 20 med å fullføre interneringen av jødiske menn i Oslo-området.<ref name="Kathe" /> Politibetjenten Ole Homb skrev en rapport til [[Karl Marthinsen]] der det fremgikk at Rød arbeidet sammenhengende fra kl 10 søndag til kl 20 mandag. Denne rapporten var tilgjengelig for domstolene ved rettsoppgjøret etter krigen.<ref name="Harper2023">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_pliktmonografi_000015099|tittel=Det ufullstendige oppgjøret|forlag=Kolofon forlag|isbn=9788230024843|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=2023}}</ref> 

Rød instruerte den oppmøtte politistyrken og forklarte hvordan skjemaene skulle fylles ut. Han organiserte også andre runde [[26. november]] [[1942]] da kvinner, barn og en del gamle og syke menn ble hentet av det norske Statspolitiet, samlet på [[Oslo Havn|Oslo kai]], overlevert til tyske myndigheter, og transportert med det tyske transportskipet [[DS «Donau»]] til [[Szczecin|Stettin]] og videre til [[Auschwitz]].<ref name="sendte">{{Kilde www
|url= http://www.aftenposten.no/kultur/article4036762.ece
|tittel= Sendte jødene i døden, ble frikjent
|besøksdato= 06.04.2012
|forfatter= Ulf Andenæs
|utgivelsesdato= 2011-02-21
|utgiver= Aftenposten
}}</ref> Totalt 529-532 menn, kvinner og barn ble ført om bord i «Donau». Elleve personer overlevde. Av de 529-532 som ble sendt med «Donau», hørte 403 personer hjemme i Røds [[jurisdiksjon]]. Aksjonene ble karakterisert som svært velorganiserte og utført på en usedvanlig effektiv måte.<ref name="Kathe">Søby, Espen: ''Kathe, alltid vært i Norge.'' Forlaget Oktober, 2003.</ref>

Den siste store deportasjonen skjedde 24. februar 1943 da [[MS «Gotenland»]] gikk ut med 143 jøder. Trolig var det Rød som organiserte denne aksjonen. På denne tiden hadde han overtatt det nasjonale ansvaret for jødesaker, og utarbeidet 14. januar 1943 nye retningslinjer for arrestasjon av jøder som hadde sluppet unna. Blant annet bestemte han at jødiske kvinner skulle pågripes selv om de var gift med en «arier». Han konfererte med [[Hans Eng]] som han ba undersøke om navngitte jøder spilte syke. Rød ga for eksempel 11. mars 1943 ordre om arrestasjon av seks navngitte jøder i [[Trondheim]].<ref name=":1" /> 

=== Håkon Laksov ===
Rød anga sin egen nabo, juristen Håkon Laksov<ref>[https://www.bt.no/kultur/i/ovKKK/utstilling-skildrer-sviket-mot-joedene Cathrine Krane Hansen: «Utstilling skildrer sviket mot jødene»,] ''[[Bergens Tidende]]'' 16. juni 2015</ref> (født 1911) i nabooppgangen [[Dunkers gate (Oslo)|Dunkersgate 4b]]. Laksovs kone Amalie klarte å ta seg til Sverige med sønnen deres. Håkon Laksov ble deportert 26. november og drept i Auschwitz, trolig i februar eller mars 1943.<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1950 | tittel = Våre falne, 3 | forlag = Grøndahl | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007020500018 | side = 57}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.fanger.no/persons/30908|tittel=Håkon Laksov - Norsk digitalt fangearkiv 1940-1945 - Fanger.no|besøksdato=2023-05-04|verk=www.fanger.no}}</ref> Hennes fire brødre ble alle drept i Auschwitz. Da hun og sønnen [[Dan Laksov]] kom tilbake til Norge i 1945, var NS-mannen [[Bjørn Østring]]s familie flyttet inn i leiligheten deres. («''Navnet vårt sto på døren.''») Østring-familien flyttet først ut etter påtrykk, og Amalie Laksov prøvde å få Knut Rød i tale.<ref>[https://www.aftenposten.no/kultur/i/Ryv98/navnet-vaart-sto-paa-doeren] [[Kaja Korsvold]]: «Navnet vårt stod på døren», ''[[Aftenposten]]'' 18. oktober 2007</ref><ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1951 | tittel = Våre falne, 4. | forlag = Grøndahl | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042900069 | side = 76}}</ref><ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1955 | tittel = Studentene fra 1930 | utgivelsessted = no | forlag = (Tryggve Juul Møller) | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011112808082 | side = 212}}</ref> Til sist vendte hun tilbake til hjembyen Bergen, der hun gjenåpnet en mindre utgave av familiebedriften Grand Magasin<ref>[https://www.vl.no/kultur/2023/07/28/sviket-kunne-hun-aldri-tilgi/ Ulrik Alver Solli: «Sviket kunne hun aldri tilgi»,] ''[[Vårt Land]]'' 28. juli 2023</ref> i [[Strandgaten (Bergen)|Strandgaten 57]].<ref>[https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/BJVLOE/butikken-i-gaagaten-var-amalies-liv-naa-har-barnebarnet-funnet-en-spesiell-maate-aa-hedre-sin-avdoede-farmor «Butikken i Gågaten var Amalies liv», ''Bergens Tidende'' 1. desember 2017]</ref>

== Landssvikoppgjør ==
Rød ble tiltalt for [[Forræderi|landsforræderi]] under [[Det norske landssvikoppgjøret|landssvikoppgjøret]]. Den første tiltalen omfattet medlemskap i NS og pågripelse av jøder i Oslo-distriktet, i den andre runden gjaldt tiltalen også NS-medlemskap, tjeneste i [[Statspolitiet|Stapo]] og ledelse av jødearrestasjonen i 1942.<ref name="Harper">Harper, Christopher S. (2012): ''Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940-1945.'' Oslo: HL-senteret.</ref> Riksadvokaten anket frifinnelsen i lagmannsretten i 1946. Høyesterett opphevet den første frifinnelsen lagmannsretten og saken kom opp for lagmannsretten på nytt i april 1948.<ref name="Bruland2008">{{ Kilde bok | forfatter = Bruland, Bjarte | utgivelsesår = 2008 | tittel = Det norske holocaust | isbn = 9788299750394 | forlag = HL-senteret | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014080806071 | side = }}</ref> 

Han ble frifunnet<ref name="sendte" /> i to rettsrunder i [[1946]] og [[1948]] med begrunnelsen at «''de isolerte bistandshandlinger han har utført, utvilsomt har vært av liten vekt sammenliknet med det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser''» og at «''han gikk inn i N.S. utelukkende for, dekket av medlemskapet, å kunne utføre landsgagnlig arbeide, og det har han gjort også''».<ref name="Svarstad20120405" /><ref name="Brakstad" /> Lagdommer [[Johan Munthe Cappelen]] tok dissens og mente at Røds gode gjerninger bare kunne regnes som formildende omstendighet ved straffeutmålingen.<ref name="Harper2023" /><ref name="Harper" /> Cappelen fant det ikke formildende at Rød skal ha gitt beskjed om å behandle de arresterte skånsomt. Cappelen mente at Rød sviktet som politimann og burde sagt  nei til å delta i forbrytelsen.<ref name="Brakstad" />
 
{{Sitat|På grunnlag av de således foreliggende opplysninger mener retten å kunne fastslå at tiltalte ikke gikk inn i NS eller Statspolitiet for å yte fienden bistand, men tvert imot for å motarbeide ham. Og hva angår tiltaltes øvrige handlinger, som statsadvokaten bortsett fra jødeaksjonene betegner som bagatellaffærer, finner retten det godtgjort at tiltalte har utført dem utelukkende i den hensikt å kamuflere sitt særdeles viktige arbeide til beste for motstandsbevegelsen og [[Hjemmefronten]]. Etter rettens mening har tiltalte derfor ikke gjort seg skyldig i [[forsettlig]] forbrytelse mot de i tiltalebeslutningen nevnte straffebud, og må således bli å frifinne.|Flertallets begrunnelse i dommen 1946<ref name="Harper" />}} 
 
{{Sitat|For sin tjenestegjøring i statspolitiet og først og fremst for sitt medansvar for de to jødeaksjoner den 26. oktober og 26. november 1942 finnes der etter min mening ingen unnskyldning i de av forsvaret og flertallet i rettens påberopte gode gjerninger. Og heller ikke kan det virke frifinnende for tiltalte at han kjente til at de mer modige av hans kolleger innen Statspolitiet ville varsle mange av jødene slik at noen av dem kunne gå i dekning. Jeg mener at tiltalte på dette tidspunkt da en av tyskernes største skjenselshandlinger i Norge fant sted – sviktet som politimann. Den som på det tidspunkt da slike forbrytelser innledes står på en overordnet post hvor han beordres til å delta i forbrytelsen, må svare nei – uansett konsekvensene.|Lagdommer Cappelen i sin [[dissens]], 1946}}

Ved dom i [[Oslo tingrett|Oslo byrett]] og [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] 1948-50 ble Knut Rød også kjent berettiget til å gjeninntre i politiet. I retten ble Rød beskrevet av vitner som «''ryggraden i det illegale arbeidet''» og «''den beste mann Hjemmefronten kunne ønske seg''».<ref name="Svarstad20120405" /> I saken mot Rød var det ikke tvil om faktiske forhold og Rød selv benektet ikke det som hadde skjedd.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=«...thi frihed er himmelens sak. Var englen ei fri, da i himmelen opstand!»|publikasjon=Norsk pedagogisk tidsskrift|doi=10.18261/ISSN1504-2987-2004-05-02|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1504-2987-2004-05-02|dato=2004-11-19|fornavn=Joron|etternavn=Pihl|serie=5|språk=no|bind=88|sider=341–355|issn=0029-2052|besøksdato=2023-10-15}}</ref><ref name="Harper2023" /> Domstolen la vekt på hva de tiltalte hadde kjennskap til. Medvirkning til deportasjoner ble ansett som alvorlig, men om de tiltalte kunne bevise at de ikke var kjent med konsekvensen av deportasjon ble de behandlet mildere.<ref name=":4" />

[[Bernhard Goldberg]] protesterte ved innlegg i ''Dagbladet'' 12. mai 1947 («Er vi jøder allikevel av mindre verdi?») mot den milde behandlingen av [[Wilhelm Wagner]] og Knut Rød:<ref name="Bruland2008" /><ref name=":4">{{Kilde artikkel|tittel=The Norwegian Holocaust: changing views and representations|publikasjon=Scandinavian Journal of History|doi=10.1080/03468755.2011.631066|url=https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/03468755.2011.631066|dato=2011|fornavn=Bjarte|etternavn=Bruland|etternavn2=Tangestuen|fornavn2=Mats|serie=|språk=en|bind=36|hefte=5|sider=587–604|issn=0346-8755|besøksdato=2023-10-15}}</ref> 
{{sitat|Vi ser at den norske politioffiser som personlig ledet arrestasjonene bli blankt frifunnet. Er det rart vi begynner å tenke: Om det hadde vært Hedemarksbønder? Eller en bygd i Rogaland? Hvor alle - kvinner og menn, barn og oldinger var blitt behandlet slik. Ville Høyesteretts dom blitt en annen? Ville den det? Og ville ikke indignasjonen, redselen vært levende hos alle? Er vi allikevel "bare jøder"?<ref name="Bruland2008" />|[[Bernhard Goldberg]], 1947}} 
Avisene i samtiden omtalte jødeforfølgelsen som en av de verste forbrytelsene på norsk jord under okkupasjonen. Frifinnelsen av Rød vakte lite oppsikt og få reaksjoner i avisene. Avisene omtalte ikke den bistanden Rød skal ha gitt til hjemmefronten og som var grunnlag for frifinnelsen. Røds medvirkning til deportasjonene ble med få unntak ikke fremhevet i reportasjene. Den endelige frifinnende dommen ble omtalt i notiser.<ref name="Brakstad" />

== Ettertiden ==
Noen [[kriminolog]]er, [[historiker]]e, [[journalist]]er, [[litteraturviter]]e og [[kunstner]]e har frifinnelsen av Rød blitt karakterisert som en skamplett på norsk rettshistorie.<ref name="«Det absolutte nullpunkt»" /> 

Ifølge Christopher Harper ved [[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter|HL-senteret]] er det i ettertid få som mener frifinnelsen var riktig.<ref>Harper, C. S. (2015). Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donaudeportasjonen?-Et forsøk på nøktern dokumentering. ''Samtiden,'' 124(1), 105-123.</ref> Frifinnelsen av Rød er eksempel på at jødeforfølgelsen og folkemordet ble tillagt liten vekt av domstolen.<ref name="Brakstad">Brakstad, I. (2023): ”De siste års tragedie” – genocidal prosess eller nasjonalmyte? Holocaust og norske aviser 1945-55. ''MEDIEHISTORISK TIDSSKRIFT'' NR. 1 2023 (NR. 39)</ref> Domstolen gjorde en skade/nytte avveining der Røds støtte til motstandsbevegelsen ble tillagt avgjørende betydning i en samlet vurdering, slik at hans bistand til hjemmefronten oppveiet bistand til fienden i forbindelse med deportasjon av jødene. Juristen Christopher Harper ved HL-senteret mener dette er feil lovanvendelse og manglet [[hjemmel]].<ref name="Harper2023" /> Det er blitt hevdet {{Hvem}} at han ble frikjent fordi han ble dekket av motstandsfolk som selv deltok på ledernivå i jødedeportasjonen i egenskap av dobbeltagenter ansatt i Statspolitiet.

I sin anmeldelse (2004) av biografien ''[[Gunnar Sønsteby]] &ndash; 24 kapitler i Kjakans liv'', skrevet av [[Arnfinn Moland]], påpekte [[Espen Søbye]] at [[Gunnar Sønsteby]] i sin egen bok ''Rapport fra Nr. 24'' hadde skrevet at han hadde hatt kontakt med og fått opplysninger fra folk i Statspolitiet og derfor gikk god for Knut Rød, men at dette paradokset blir stående ubesvart i denne biografien.<ref>Espen Søbye «[http://www.dagbladet.no/kultur/2004/10/15/411390.html Gåten Kjakan forblir uløst]» ''Dagbladet'', [[15. oktober]] [[2004]]</ref> Søbye spekulerte på om Hjemmefronten beskyttet Rød for å ikke skade sitt eget omdømme, dels fordi de hadde svært tette bånd til ham, og dels fordi flere av deres dobbeltagenter i Statspolitiet deltok i aksjonene mot jødene. Saken er omtalt i [[Espen Søbye]]s bok ''Kathe, alltid vært i Norge'' (2003).<ref name="Harper" />

I en [[kronikk]] i ''[[Aftenposten]]'' (2008) tok [[redaktør]] Per Anders Madsen utgangspunkt i [[Olav Njølstad]]s biografi over [[Jens Christian Hauge|Jens Chr. Hauge]], og stilte spørsmål om hvorfor tiltalen mot Knut Rød ble endret i den andre rettsrunden. I 1948 ble han ikke lenger tiltalt for frihetsberøvelse, bare bistand til fienden, slik at det ville være vanskeligere å dømme ham. Rød hadde vært aktivt deltagende i registrering av kommunister og kommunistsympatisører i privat regi. Dette var aktivitet som regjeringen med Hauge i spissen var sterkt opptatt av og ønsket kontroll over. Knut Rød kunne altså bli en nyttig mann for myndighetene, han hadde vist seg som en pålitelig og dyktig informant. Men dersom Hauge og overvåkingstjenesten skulle ha nytte av Røds tjenester, kunne han ikke være landssvikdømt og avskjediget fra politiet.<ref name=":0" />

=== Knut Sveris artikkel og kommentarer ===
I artikkelen «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» av [[Knut Sveri]], publisert i et festskrift til [[Johs. Andenæs]] fra 1982, drøftet Sveri Rød-saken inngående, og stilte blant annet spørsmål ved om Røds bidrag til [[Hjemmefronten]] var særlig vesentlig. Ifølge Sveri bagatelliserte retten Røds objektivt sett straffbare handlinger ved å slå fast at hans planlegging og ledelse av jødeaksjonen ble ansett som «''en bistandshandling av ubetydelig art''».<ref>Knut Sveri «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» i ''Lov og Frihet. Festskrift til Johs. Andenæs på 70 årsdagen 7 september 1982''. [[Universitetsforlaget]]. Oslo 1982</ref>

I en kronikk i ''[[Dagbladet]]'' 7. august 1997, som er basert på Sveris artikkel, skrev professor i historie [[Tore Pryser]] at Sveri ikke kunne fri seg fra den ubehagelige tanken at domstolen ikke hadde ansett de norske jødene som likeverdige med andre nordmenn.<ref>[[Tore Pryser]]: «[http://www.dagbladet.no/kronikker/970807-kro-1.html Politiets dårlige samvittighet]» ''[[Dagbladet]]'', [[7. august]] [[1997]]</ref> [[Per Ole Johansen]] baserte seg på Sveris artikkel da han avslutningsvis skrev i sitt bidrag til et festskrift for billedkunstneren [[Victor Lind]] at «''Likheten mellom tyske [[byråkrat]]er og nordmenn som deltok i aksjonene mot jødene, og vitnene og jurymedlemmer i Rødsaken, er hvordan de pulveriserte det personlige ansvaret.''»<ref>Per Ole Johansen: «[http://kunst.no/fest/omgivelser/POJohansen.php «Politiet har fortsatt et renommé å ivareta»]   {{Wayback|url=http://kunst.no/fest/omgivelser/POJohansen.php |date=20070927210318 }}» i ''Hjerte og forstand. Festskrift til Victor Lind på 60-årsdagen 15. desember 2000''.</ref>

=== Debatt i 2007 ===
[[Odd-Bjørn Fure]] tok høsten 2006 til orde for å granske saken mot Knut Rød.<ref name=":5">{{Kilde artikkel|tittel=Okkupasjonstidens lange skygger|publikasjon=Nytt Norsk Tidsskrift|doi=10.18261/ISSN1504-3053-2007-04-03|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1504-3053-2007-04-03|dato=2007-12-03|fornavn=Susanne|etternavn=Maerz|serie=|språk=no|bind=24|hefte=4|sider=365–375|issn=0800-336X|besøksdato=2023-10-15}}</ref>

I en serie leserinnlegg og kronikker i ''Dagbladet'' våren 2007 satte litteraturviter Torill Torp-Holte og historikerne [[Mats Tangestuen]] og [[Bjarte Bruland]] rettssaken mot Rød inn i et vesteuropeisk perspektiv. Sammenlignet med for eksempel [[Frankrike]] og [[Nederland]] særmerker Norge seg ved å ha inkludert egne borgeres delaktighet i ''[[holocaust]]'' i [[rettsoppgjøret etter krigen|rettsoppgjøret]]. Torp-Holte, Tangestuen og Bruland dokumenterer at forbrytelsene mot jødene ble vektlagt av domstolene, men hevder at de oppnådde aldri å få reell egenvekt. At forbrytelsene mot jødene ble tillagt mindre vekt enn forbrytelser mot andre norske borgere, er ifølge Torp-Holte, Tangestuen og Bruland et nødvendig premiss for at Rød kunne bli frifunnet med referanse til [[Almindelig borgerlig Straffelov]]s §&nbsp;47, «nødrettsparagrafen».<ref>Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland [http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/18/492377.html «Forskjønnelsen av det heslige»] ''Dagbladet'', [[18. februar]] [[2007]]</ref><ref>Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland [http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/26/493243.html «Overgriper eller hjelper?»] ''Dagbladet'', [[26. februar]] [[2007]]</ref><ref>Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland [http://www.dagbladet.no/kultur/2007/04/07/497129.html «Rød-saken i perspektiv»] ''Dagbladet'', [[7. april]] [[2007]]</ref> Ifølge Bruland og Tangestuen er bortsett fra Rieber-Mohn og Knut Røds familie få som i ettertid forsvarer frifinnelsen.<ref name=":4" />

[[Høyesterettsdommer]] [[Georg Fredrik Rieber-Mohn]] skrev i ''[[Dagbladet]]'' 14. februar 2007 at etter hans mening var «''lagmannsrettens frifinnelse av Knut Rød meget langt fra å være skandaløs – rettslig bedømt fremstår den tvertom som riktig.''» Rieber-Mohn skrev videre at den ovennevnte artikkelen av Sveri etter hans mening var «''tendensiøs i omtalen av lagmannsrettens dom, og spekulativ i vurderingen av vitneprovene til Røds tre illegale medarbeidere i Statspolitiet. De skal angivelig ha uttalt seg positivt om Rød fordi de selv var involvert i jødeaksjonene – «medvirket til jødenes undergang», som Sveri odiøst og uberettiget beskriver deres rolle.''»<ref name="RieberMohn20070214" /> 

21. februar 2007 utdypet Rieber-Mohn dommen i lagmannsretten i 1948: «''Lagmannsretten fant det bevist at Knut Rød meldte seg inn i NS og tok ansettelse i Stapo for å motarbeide tyskerne, og at han faktisk utførte en rekke betydningsfulle motstandshandlinger. Det ble også funnet bevist at han motarbeidet jødedeportasjonen ved å bidra til varsling av jøder, som rakk å flykte til Sverige. Det må også legges til grunn at ingen i den norske motstandsbevegelsen kjente til [[gasskammer|gasskamrene]] i 1942, og at Rød heller ikke visste at deportasjonen førte de fleste norske jøder direkte i døden.''»<ref>Georg Fr. Rieber-Mohn [http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/21/492714.html «En tung bevisbyrde»] ''[[Dagbladet]]'', [[21. februar]] [[2007]]</ref> I ''[[Samtiden]]'' 04/2009 utdyper Rieber-Mohn sine argumenter ytterligere.<ref>Georg Fr. Rieber-Mohn [http://www.idunn.no/file/ci/42651942/samtiden_2009_04_art04.pdf «Kjartan Fløgstad og frifinnelsen av Knut Rød»]{{Død lenke}} ''[[Samtiden]]'', 04/2009</ref> Han spør om hvem som skulle foreta den rettslige bedømmelsen av Rød-saken, om ikke juristene, men man kan da stille spørsmål om hva det er ved et juridisk system som gjør det mulig for en av de ansvarlige for deportasjoner av flere hundre personer å bli frikjent i ettertid.<ref name=":6" /> 

Juristen Christopher Harper skriver i ''[[Lov og Rett]]'' (2010) at frikjennelsen fra 1948 var basert på feilaktig lovanvendelse, og spør hvorfor denne dommen aldri ble anket.<ref name=":6">[https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/10642/620/523710post.pdf?sequence=2&isAllowed=y Øivind Kopperud og Irene Levin: «Da norske jøder ikke fantes» (s. 4)]</ref>

=== Per Ole Johansens vurdering ===
Ifølge [[Per Ole Johansen]] var det mye lettere for en politimann å bli dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med få unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret. Johansen konkluderer med at det ikke er noe i Røds historie som tyder på at han var nazist, jødehater eller beundrer av Nazi-Tyskland; han beskrives i stedet som politisk likegyldig og passiv. Johansen antar at Rød sluttet i statspolitiet sensommeren 1943 da det ble klart at de allierte kom til å vinne krigen. Johansen mener at dokumentene viser at Rød var nidkjær i jødesaker, noe som ifølge Johansen ikke rimer med påstanden om at Rød bare utførte ordrer. Andre saker Rød hadde ansvar for, var han mer tilbøyelig til å henlegge eller avslutte med en [[diplomati]]sk formulert advarsel. Ifølge Johansen påberopte ikke Rød seg noen motstandspolitiske motiver under rettsoppgjøret. Rød understreket selv at ingen jøder ble mishandlet så lenge norsk politi hadde befatning med dem. Røds sekretær ble dømt til to års fengsel, der medvirkning til jødeforfølgelsene var ett av tiltalepunktene.<ref name=":1" />

=== Torgeir E. Sæverass´ gjennomgang ===
I boken ''Bokstaven R. Hundre landssviksaker fra Rinnan til Rød'' (2023) går historikeren [[Torgeir Ekerholt Sæveraas]] gjennom Rød-saken.<ref>Sæverås, Torgeir Ekerholt: ''Bokstaven R. Hundre landssviksaker fra Rinnan til Rød''», Pax Forlag 2023</ref> Han er kritisk til Sveris påstand om at retten bagatelliserte Røds handlinger, og påpeker at premissene i den frifinnende dommen mot Rød var at han, samtidig med at han jobbet med jødeaksjonen, varslet motstandsbevegelsen om forestående arrestasjoner, og gjorde tillempinger knyttet til etterforskningsarbeidet og ved arrestasjoner:

{{sitat|I motsetning til det Sveri hevder i sin artikkel, og som flere forfattere senere har gjentatt, mente derfor ikke dommerne at motstandsarbeidet og Røds rolle under aksjonen mot jødene høsten 1942 var to adskilte størrelser, og at det ene kunne oppveie for det andre. Slik retten så det, var ikke Røds varsling om aksjonen og hans tillempinger mens den pågikk noe som var utelukket fra motstandsarbeidet han kunne utføre i kraft av å være avdelingsleder i Statspolitiet; det var snarere en del av nettopp det samme motstandsarbeidet.<ref>Sæverås, Torgeir Ekerholt ''Bokstaven R. Hundre landssviksaker fra Rinnan til Rød''», Pax Forlag 2023, side 262–263</ref>}}

Ifølge Sævraas bok var det at Rød arbeidet med jødeaksjonen en forutsetning for at han kunne varsle motstandsbevegelsen om aksjonen, og gjøre tillempinger slik at bistanden ifølge dommerne ikke ble rettsstridig.<ref>{{kilde www|url=https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/l35p47/kritikk-av-roed-dommen-boer-basere-seg-paa-hva-dommerne-faktisk-la-til-grunn|tittel=Kritikk av Rød-dommen bør basere seg på hva dommerne faktisk la til grunn|verk=aftenposten.no|dato=2023-09-12|besøksdato=2023-09-14}}</ref>

== Fremstillinger av Rød på film, litteratur og kunst ==
[[Jahn Otto Johansen]] beskrev i sin historiske roman ''Det hendte også her'' fra 1984<ref>{{Cite book|title=Det hendte også her|first=Jahn Otto|last=Johansen|publisher=[[J.W. Cappelens Forlag]]|year=1984|isbn=82-02-09894-7|url=http://bokelskere.no/bok/det-hendte-ogsaa-her/74758/}}</ref> at aktivitetene til politiet både i Oslo og Norge ellers. Knut Røds aktivitet beskrives tidlig i boken i kapittelet «''Veien til Auschwitz''». Knut Rød er her anonymisert til «politiinspektør R». Jahn Otto Johansen omtaler også motstandsfolks støtte til Knut Rød, både under jødeaksjonene og i rettssakene som fulgte i kjølvannet av krigen.

I filmen ''[[Den største forbrytelsen]]'' fra 2020 var Knut Rød en av hovedpersonene og ble spilt av [[Anders Danielsen Lie]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/kultur/danielsen-lie-om-politiinspektor-knut-rod_-_-ei-kjempegate-1.15293071|tittel=Danielsen Lie om politiinspektør Knut Rød: – Ei kjempegåte|besøksdato=2023-11-18|dato=2020-12-17|fornavn=Emily Louisa Millan|etternavn=Eide|språk=nn-NO|verk=NRK}}</ref>

=== Victor Linds skulptur «Monument» ===
Kunstneren [[Victor Lind]], som hadde [[jødisk]] mor og selv unnslapp ''holocaust'', har laget en statue av Knut Rød som gjør [[hitlerhilsen]], iført Statspolitiets uniform. (Rød gikk vanligvis med dress i arbeidstiden og sjelden i uniform.<ref name=":3">{{Kilde artikkel|tittel=A Norwegian Grey Zone: Knut Rod, Victor Lind and "The Crucial Year, 1942"|publikasjon=Forum for Modern Language Studies|doi=10.1093/fmls/cqn005|url=https://doi.org/10.1093/fmls/cqn005|dato=2008-04-01|fornavn=S.|etternavn=Burch|serie=2|bind=44|sider=155–172|issn=0015-8518|besøksdato=2023-10-15}}</ref><ref>[https://www.bt.no/kultur/i/ovKKK/utstilling-skildrer-sviket-mot-joedene Cathrine Krane Hansen: «Utstilling skildrer sviket mot jødene», ''Bergens Tidende'' 16. juni 2015]</ref>) Denne posituren ble brukt på Statspolitiets verveplakater.<ref name=":2">{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/kultur/skammens-figur/66278358|tittel=Skammens figur|besøksdato=2022-11-19|dato=2006-11-25|fornavn=Harald|etternavn=Flor|språk=no|verk=dagbladet.no}}</ref> Skulpturen har Lind kalt ''Gjerningsmannen'' (engelsk: ''The Perpetrator''; tysk: ''Der Täter''). Skulpturen ble laget i 2005 og medvirket til at Knut Rød fikk fornyet oppmerksomhet i offentligheten. Skulpturen utløste en god del debatt.<ref name=":3" /> Skulpturen har tittelen «Monument» og er av Victor Lind beskrevet som «et antimonument».<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/63027820|tittel=Dødens taxikø|besøksdato=2019-03-25|forfattere=|dato=2012-11-09|fornavn=Johanne Nordby|etternavn=Wernø|språk=no|verk=Dagbladet.no|forlag=|sitat=ANTI-MONUMENT: Bakerst synes «Monument» (2005), Victor Linds omdiskuterte, provokative skulptur av politisjefen Knut Rød. I Linds hender har han fått naziuniform og gjør nazihilsen.}}</ref> 

Skulpturen er liten og står på en stor sokkel med sitater fra dommen og av dikteren [[Paul Celan]]. Røds familie protesterte da [[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter|Holocaustsenteret]] på [[Bygdøy]] bestemte seg for å stille ut statuen på sitt område (den ble avduket der 26. oktober 2006).<ref name=":5" /><ref>«[http://www.nrk.no/nyheter/kultur/5711965.html Strid rundt nazi-statue]» ''[[NRK]]'', [[14. juni]] [[2006]]</ref> Familien mener statuen gir et sårende og feilaktig bilde av Rød. De legger vekt på at han faktisk ble frikjent i norsk rett, og påpeker at Rød ikke benyttet [[uniform]]. De hevdet videre at dersom enkeltpersoner eller -grupper er uenige i frifinnelsesdommen som ble avsagt i retten, bør saken forfølges juridisk og ikke ved en utstilling ved et offentlig finansiert senter. Direktør ved Holocaustsenteret [[Odd-Bjørn Fure]] mente at det er problematisk å ta slike hensyn til familien.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/kultur/strid-rundt-nazi-statue-1.1273277|tittel=Strid rundt nazi-statue|besøksdato=2022-11-19|dato=2006-06-14|etternavn=NRK|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> Lind mener at Rød var en liten, hjerteløs mann. Fure uttalte at frifinnelsen av Rød er utålelig og et sivilisasjonssammenbrudd innenfor rettsstaten.<ref name=":2" />

«Hvis han var en helt, må han få et monument», sa Lind ironisk, og satte Celans dikt «Salme» («Ingenmannsrosen»)<ref>[https://www.lyrikline.org/en/poems/psalm-161?showmodal=no] [[Paul Celan]]: «Salme»</ref> på sokkelen.<ref>[https://nordnesrepublikken.no/2015/06/21/bilder-som-slar-deg-i-magen/ Eva S. Johansen: «Historien som slår deg i magen», ''Nordnesrepublikken'' 21. juni 2015]</ref> Kl 4:30 26. november 1943 stod hundre drosjer parkert nedover [[Kirkeveien (Oslo)|Kirkeveien]] langs [[Frognerparken]], og 532 av de deporterte norske jødene ble hentet av disse drosjene og kjørt ned til «Donau» den natten. 50 år etter at Rød ble frikjent i norsk rett, gjenskapte Victor Lind aksjonen ved å leie 100 oslotaxier til å ta oppstilling langs Kirkeveien.<ref>[https://www.dagbladet.no/kultur/dodens-taxiko/63027820 Johanne Nordby Wernø: «Dødens taxikø», ''Dagbladet'' 9. november 2012]</ref> Lind har på sokkelen skrevet at skulpturen blir stående til frifinnelsen av 9. april 1948 er annullert. Lind har ikke lagt skjul på at Rød er å anse som gjerningsmann og ikke som en person i gråsonen som figurene i [[Primo Levi|Primo Levis]] ''I sommersi e i salvati'' (De druknede og de reddete, 1986).<ref name=":3" />

I 2012 ble statuen «Monument» stilt ut på [[Kunstnernes Hus]] i forbindelse med Victor Linds separatutstilling ''Contemporary Memory''.<ref>{{Kilde www|url=http://www.kunstnerneshus.no/kunst/victor-lind-contemporary-memory/#|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2013-12-09|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131022013631/http://www.kunstnerneshus.no/kunst/victor-lind-contemporary-memory/#|arkivdato=2013-10-22|url-status=død}}</ref>
== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Rød, Knut}}
[[Kategori:Personer fra Oslo]]
[[Kategori:Norske jurister]]
[[Kategori:Norske politifolk]]
[[Kategori:Nordmenn i tysk tjeneste i okkupasjonsårene]]
[[Kategori:Holocaust i Norge]]
[[Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling]]
[[Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Norsk motstand under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Medvirkende til Holocaust]]