Redigerer Kilikia

[[Fil:Ancient Anatolia nor.png|thumb|250px|Kart over Anatolia, inkludert anvisning av Kilikia]]
[[Fil:Roman Empire - Cilicia (125 AD).svg|250px|thumb|Provinsen Kilikia 125 e.Kr.]]
'''Kilikia''' ([[gresk]]: Κιλικία; [[tyrkisk]]: ''Kilikya''; [[armensk]]: Կիլիկիա, [[middelpersisk]]: ''klkyʾy''; [[partisk]]: ''kylkyʾ'') var den sørlige kystregionen av [[Anatolia]] ([[Lilleasia]]), sør for det sentrale [[Anatolia|anatoliske platå]], i dagens [[Adana (provins)|Adana]], [[Osmaniye (provins)|Osmaniye]] og [[Mersin (provins)|Mersin]]. Landområdet eksisterte som en politisk enhet fra [[Hettittenes historie|hettittisk tid]] og fram til [[Østromerriket|bysantinsk tid]]. Kilikia strakte seg innlands fra sørøstkysten av dagens [[Tyrkia]] og rett nord og nordøst for øya [[Kypros]]. Kilikia ble okkupert av [[Den romerske republikk]] i 102 f.Kr. og ble romersk provins i 63 f.Kr.

== Geografi ==
Kilikia strakte seg langs kysten av [[Middelhavet]] fra [[Pamfylia]] til fjellkjeden [[Nur Dağları]] (eller Nurfjellene, i [[antikken]] kalt for Amanos) som skilte landområdet fra [[Syria]]. Nord og øst for Kilikia lå de ulendte [[Taurusfjellene]] som skilte landområdet fra det høyereliggende platået i [[Anatolia]], og som er gjennomhullet av en smal kløft som i antikken ble kalt for «den kilikanske port».<ref>Ramsay, William Mitchell (1908): ''The cities of St. Paul their influence on his life and thought: The cities of eastern Asia Minor A.C.'' Armstrong, New York, [http://books.google.co.uk/books?id=JryEbmKool0C&pg=PA112 s. 112], OCLC [http://www.worldcat.org/oclc/353134 353134]</ref><ref>Baly, Denis & Tushingham, A. D. (1971): ''Atlas of the Biblical world'', World Publishing Company, New York, s. 148, OCLC [http://www.worldcat.org/oclc/189385 189385]</ref> Oldtidens Kilikia var naturlig delt i ''Kilikia Trakaea'' og ''Kilikia Pedias'', skilt av [[Limonlu Çayı|Lamas Su]]. Byen på østkysten av [[Kypros]], [[Salamis]], var inkludert i dens administrative område. [[Oldtidens Hellas|Grekerne]] oppfant for Kilikia en [[eponym]]isk gresk grunnlegger i den helt mytiske [[Kilix]], men den historiske <ref name="CAH-680">Edwards, I. E. S. (red.) (2006): ''The Cambridge ancient history'', bind 2, del 2, ''History of the Middle East and the Aegean Region c. 1380 - 1000 B.C.'' (3. utg.) Cambridge University Press, Cambridge, England, [http://books.google.co.uk/books?id=n1TmVvMwmo4C&pg=RA1-PA680 s. 680], ISBN 0-521-08691-4</ref> grunnleggeren av kongeslekten som hersket over ''Kilikia Pedias'' var [[Mopsos]],<ref name="CAH-680"/><ref name="Fox-211ff">Fox, Robin Lane (2009): ''Travelling Heroes: In the Epic Age of Homer'', Alfred A. Knopf, , New York, [http://books.google.co.uk/books?id=9k8Frkhiq_MC&pg=PA211 s. 211-224], ISBN 978-0-679-44431-2</ref> identifisert i [[Fønikia|fønikiske]] kilder som ''Mpš'',<ref name="Fox-216">Fox, Robin Lane (2009): ''Travelling Heroes: In the Epic Age of Homer'', Alfred A. Knopf, , New York, [http://books.google.co.uk/books?id=9k8Frkhiq_MC&pg=PA216 s. 216], ISBN 978-0-679-44431-2</ref><ref name="CAH-364">Edwards, I. E. S. (red.) (2006): ''The Cambridge ancient history'', bind 2, del 2, ''History of the Middle East and the Aegean Region c. 1380 - 1000 B.C.'' (3. utg.) Cambridge University Press, Cambridge, England,  [http://books.google.co.uk/books?id=n1TmVvMwmo4C&pg=RA1-PA364 s. 364], ISBN 0-521-08691-4</ref> grunnlegger av Mopsuestia,<ref name="CAH-364"/><ref>Smith, William (1891): ''A classical dictionary of biography, mythology, and geography based on the larger dictionaries'' (21. utg.) J. Murry, London, [http://books.google.co.uk/books?id=MaQUAAAAYAAJ&pg=PA456 s. 456], OCLC [http://www.worldcat.org/oclc/7105620 7105620]</ref> som ga sitt navn til et [[orakel]] i nærheten.<ref name="CAH-364"/> [[Homer]] nevner folket til Mopsos, identifisert som kilikere, som fra [[Troas]] i den lengst nordvestlige delen av halvøya.<ref name="Grant">Grant, Michael (1997): ''A Guide to the Ancient World''. New York: Barnes & Noble, Inc. s. 168. ISBN 0-7607-4134-4.</ref>

'''Kilikia Trachea''' («kuperte Kilikia» — [[gresk]]: Κιλικία Τραχεία; [[assyrisk]]: ''Khilakku'' eller ''Khilikku'', tidvis også transkribert som ''Hilakku'' eller ''Hilikku,'' klassisk ''Cilicia'') <ref>Sayce, A. H. (Oktober 1922): «The Decipherment of the Hittite Hieroglyphic Texts» i: ''The Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland'' '''4''': ss. 537-572, s. 554</ref><ref>Edwards, I. E. S. (red.) (2006): ''The Cambridge ancient history'', bind 2, del 2, ''History of the Middle East and the Aegean Region c. 1380 - 1000 B.C.'' (3. utg.) Cambridge University Press, Cambridge, England, [http://books.google.co.uk/books?id=n1TmVvMwmo4C&pg=RA1-PA422 s. 422], ISBN 0-521-08691-4</ref><ref>Toynbee, Arnold Joseph & Myers, Edward DeLos (1961): ''A study of history, Volume 7'' Oxford University Press, Oxford, England, s. 668, OCLC [http://www.worldcat.org/oclc/6561573 6561573]</ref> er et berglendt, kupert fjelldistrikt <ref>Generelt se: Bean, George Ewart & Mitford, Terence Bruce (1970): ''Journeys in Rough Cilicia, 1964-1968'' (bind 102 av ''Österreichische Akademie der Wissenschaften, Philosophisch-Historische Klasse''. Denkschriften) Böhlau in Komm., Wien, ISBN 3-205-04279-4</ref> utgjorde forgreninger av Taurusfjellene, som ofte endte i berglendt høydeområdene i fjellene med små avsidesliggende havner,<ref name="Rife">Rife, Joseph L. (2002): «Officials of the Roman Provinces in Xenophon's ‘Ephesiaca’» ''Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik'' 138:  ss. 93-108 , s. 96</ref> et trekk som i [[klassisk tid]] betydde at kysten var befengt med pirater og sjørøvere som herjet,<ref name="Rife"/><ref>Se også historien til [[Side (Pamfylia)|Side (Σίδη)]].</ref> men som i [[middelalderen]] førte til at det ble okkupert av handelsfolk fra [[Genova]] og [[Venezia]]. Distriktet fikk vann fra elven [[Göksu|Kalykadnos]], i dag hetende Göksu <ref>Wainwright, G. A. (April 1956): «Caphtor - Cappadocia», ''[[Vetus Testamentum]]'' '''6'''(2): ss. 199-210, s. 205-206</ref> og ble dekket i antikk tid av skoger som ga tømmer til [[Fønikia]] og [[Oldtidens Egypt|Egypt]]. Kilikia selv manglet større byer.

'''Kilikia Pedias''' («flate Kilikia» — [[gresk]]: Κιλικία Πεδιάς; assyrisk ''Kue'') i øst omfattet de høye fjelltoppene av [[Taurusfjellene]] og et stort sletteområde langs kysten som hadde rik, leiret jordsmonn, kjente av grekerne som [[Xenophon]], som passerte med sine 10 000 greske leiesoldater,<ref>Xenophon: ''[[Anabasis (Xenophon)|Anabasis]]'' 1.2.22, bekjente sesam og hirse.</ref> for dets overflod (''euthemia''),<ref>Bemerket av Fox, Robin Lane (2008): ''Travelling Heroes in the Epic Age of Homer'', s. 73 og de påfølgende sidene.</ref> fylt med [[sesam]] og [[hirse]] og [[oliven]] <ref>Dagens område har også marker med [[bomull]] og dyrker også [[appelsin]]er.</ref> og beiteland hvor hester ble alet opp og som ble importert av kong [[Salomo]] i [[Det forente kongedømme Israel|israelittenes rike]].<ref>[http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?query=wCepIR76KuSAXqAVccn2lSgdelZO3hufl7LW/9GSVdqFkGyded0Kexr4CDvASz5h Første Kongebok10:28]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, merket av Fox (2008), s. 75, note 15.</ref> Flere av de høyereliggende stedene var besfestet. Sletten fikk vann fra tre store elver, [[Berdan Çayı|Kydnos]] (Berdan Çayı eller Tarsus Çayı), [[Seyhan|Saros]] (Seyhan) og [[Ceyhan (elv)|Pyramos]] (Ceyhan eller Jihun), hver av dem førte med seg mye [[silt]] fra de nedhogde skogene i innlandet og som førte til betydelige våtområder. Seyhanelven går i dag i havet bortimot rett sør for Tarsus, men det er klare indikasjoner på at i en periode gikk den sammen med Pyramus, og at de forente elvene gikk sjøen vest for Kara-tash. Gjennom de fruktbare slettene til Issus gikk den store handelsvegen som knyttet øst og vest sammen mellom byene [[Tarsus]] (Tarsa) ved Kydnos, [[Adana]] (Adanija) ved Saros, og [[Mopsuestia]] (Missis) ved Pyramus.

== Tidlig historie ==
[[Fil:Slave treaty tablet.jpg|thumb|upright|Avtale om rømte slaver mellom Idrimi av [[Alakakh]] (i dag [[Tell Atchana]]) og Pillia av Kizzuwatna (i dag Kilikia) fra rundt 1480 f.Kr., Ref: British-Museum [http://www.britishmuseum.org/research/search_the_collection_database/search_object_details.aspx?objectid=327265&partid=1 131447].]]
Kilikia var bosatt fra [[steinalderen]] ([[neolittisk tid]]) og framover.<ref>Akpinar, E. (2004): ''Hellenistic and Roman Settlement Patterns in the Plain of Issus and the Westerly Slopes of the Amanus Range''. Ankara: Bilkent University.</ref><ref name=mellink>Mellink, M.J. (1991): ''Anatolian Contacts with Chalcolithic Cyprus''.</ref> Dateringen av oldtidens bosetninger i regionen fra neolittisk tid til bronsealderen er som følgende (i henhold til [[arkeologi]]sk datering): Førkeramisk neolittisk A: 7000- og 6000-tallet f.Kr.; tidlig [[Kobberalderen|kobberalder]] (eller æneolitikum): 5800 f.Kr.; mellom-kobberalder (tilsvarer med Halaf- og Ubaid-utviklingene i øst <ref>[http://sites.matrix.msu.edu/anp363-ss12/files/2012/02/Mesopotamia-Lecture01.pdf «Mesopotamia. Land between two rivers»] {{Wayback|url=http://sites.matrix.msu.edu/anp363-ss12/files/2012/02/Mesopotamia-Lecture01.pdf |date=20130627041034 }} (PDF), forelesning</ref>) ca. 5400-4500 f.Kr.; sen kobberalder: 4500- ca. 3400 f.Kr.; og tidlig [[bronsealder]] IA: 3400-3000 f.Kr.; tidlig bronsealder IB: 3000-2700 f.Kr.; tidlig bronsealder II: 2700-2400 f.Kr.; tidlig bronsealder III A-B: 2400-2000 f.Kr.<ref name=mellink168-170>Mellink, M.J. (1991): ''Anatolian Contacts with Chalcolithic Cyprus'', s. 168-170</ref>

Området har blitt kjent som [[Kizzuwatna]] i den tidlige [[Hettittenes historie|hettittiske tid]] (1000-tallet f.Kr.). Regionen var delt i to deler. Uru Adaniya (''Kilikia Pedias''), vannrike sletteområdet, og Tarza (''Kilikia Trachea'') i de fjellrike vestlige delene.

Kilikianerne opptrer som ''Khilikku'' i assyriske inskripsjoner, og i den tidligste delen av 1000-tallet f.Kr. var de den ene av fire makter i vestlige [[Asia]]. [[Homer]] nevner sletten som «aleiansletten» (i dag [[Çukurova]]) hvor [[Bellerofon]] vandret,<ref>''Iliaden'' 6.201.</ref> men han forflyttet kilikianerne langt vest og nord og gjorde dem til allierte av Troja. Byene i Kilikia som var ukjente for Homer og bar allerede førgreske navn: Tarzu ([[Tarsus]]), Ingira ([[Anchiale]]), [[Adana|Danuna-Adana]], som har beholdt sine oldtidsnavn, Pahri (kanskje dagens [[Mopsuestia|Misis]]), Kundu (Kyinda, deretter [[Anazarba]]) og [[Karatepe]] (Karatepe-Arslantaş).<ref>Fox (2008), s. 75 anmerker disse bynavnene.</ref>

Det eksisterer bevis for at en gang rundt 1650 f.Kr. at begge de hettittiske kongene [[Hattusili I]] og [[Mursili I]] utøvde sterk kontroll over Kilikia i sine kriger med [[Syria]]. Etter at Mursili var død en gang rundt 1595 f.Kr., tok [[Hurritter|hurrittene]] kontrollen fra hettittene, og Kilikia var frie i to århundrer. Den første kongen av det uavhengige Kilikia, [[Isputahsu]], sønn av [[Pariyawatri]], var nedtegnet som en «stor konge» i både [[kileskrift]] og hettittiske [[hieroglyf]]er. En annen nedtegnelse av hettittisk opprinnelse, en avtale mellom Ishputahshu og [[Telepinu]], konge av hettittene, er nedtegnet både på [[hettittisk]] og [[akkadisk]].<ref>Hallo, William W. (1971): ''The Ancient Near East: A History''. New York: Harcourt Brace Jovanovich. s. 111–112.</ref>

I det neste århundret sluttforhandlet kong [[Pilliya]] av Kilikia avtaler med både kong [[Zidanta II]] av hettittene og [[Idrimi]] av bystaten [[Alalakh]], hvor Idrimi nevner at han har angrepet flere militære mål over hele østlige Kilikia. [[Niqmepa]], som etterfulgte Idrimi som konge av Alalakh, dro så langt som å be om hjelp fra en hurrittisk rival, [[Shaushtatar]] av [[Mitanni]], i håp om å få redusert Kilikias makt i regionen. Det ble dog åpenbart at den voksende hettittisk makten snart førte til at Niqmepas astrengelser var nytteløse da byen Kizzuwatna ble erobret av hettittene og de truet deretter Kilikia. Kong [[Sunassura II]] ble deretter tvunget til å akseptere underkastelse som [[vasall]] for hettittene, og ble den siste kongen av oldtidens Kilikia.<ref>Hallo (1971), s. 112.</ref>

På 1200-tallet f.Kr. skjedde det et betydelig befolkningsskifte ved at de såkalte [[havfolkene]], kalt så av egypterne, overfalt og la Kilikia øde. Hurrittene som var der forlot området og flyttet nordøstover mot Taurusfjellene hvor de bosatte seg området [[Kappadokia]].<ref>Hallo (1971), s. 119-120.</ref>

På 700-tallet f.Kr. ble regionen forent under styret til kongeslekten til Mukšuš, som grekerne kalte for Mopsos <ref name="Fox-211ff"/> og som er kreditert som grunnleggeren av [[Mopsuestia]],<ref name="CAH-364"/> skjønt dets hovedstad var [[Adana]]. Dets multikulturelle karakter er reflektert i de tospråklige inskripsjonene fra 800- og 700-tallet f.Kr., begge skrevet i indoeuropeiske [[luvisk]]e hieroglyfer og med vestsemittisk fønikisk språk. På 800-tallet begynte Assyria å erobre regionen, og det ble en del av [[Assyria|det assyriske riket]] fram til slutten av 600-tallet f.Kr.

== Det persiske rike ==
[[Fil:Pharnabazus silver stater as Satrap of Cilicia 379 374 BC.jpg|thumb|Sølv stater med den persiske Pharnabazos II avbildet som [[satrap]] av Kilikia (379-374 f.Kr.). British Museum.]]
Under Persia ble Kilikia tilsynelatende styrt av skattskyldig, underordnete innfødte konger som hadde en hellenisert navn eller tittelen som «syennesis»; men landet var offisielt inkludert i det fjerde [[satrap]]i (persisk provins) av [[Dareios I av Persia|Dareios]].<ref name="Grant168">Grant, Michael (1997): ''A Guide to the Ancient World''. New York: Barnes & Noble, Inc. ISBN 0-7607-4134-4. s. 168.</ref> Den greske historikeren [[Xenofon]] fant en dronning med makten, og ingen opposisjon ble ført mot hærtokten til [[Kyros den yngre]].

Den store handelsvegen fra vest eksisterte lenge før Kyros erobret Kilikia. Langs dens lange, barske nedstigning fra det anatoliske platået til Tarsus, gikk den gjennom en smal kløft mellom fjellene som ble kalt for «den kilikanske port». Etter å ha krysset de lave høydene øst for elven [[Ceyhan (elv)|Pyramos]] gikk den gjennom en annen kilikanske port bygd av murstein, Demir Kapu, og kom deretter på slettet ved [[Issos]]. Fra her gikk en veg sørover gjennom en annen mursteinsport, her syrisk, og til byen Alexandretta, og derfra krysset den fjellet Amanos, en fjellrekke i sørlige Tyrkia som i dag er kjent som [[Nur Dağları]] («lysets fjell»),<ref>[http://www.livius.org/am-ao/amanus/amanus.html Amanus Mountains], ''Livius.Org'', 2009</ref> ved en annen syriske port, [[Belenpasset]], til sist til [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] og [[Syria]]; og en annen veg gikk nordover gjennom [[Den amanske port]], også i murstein, sør for Toprak Kale, og krysset Amanos ved den armensk porten, Baghchepasset, til nordlige Syria og [[Eufrat]]. Det siste passet, som åpenbart var ukjent for [[Aleksander den store]], krysset Dareios fjellene foregående for [[slaget ved Issos]] mot Aleksander. Begge passene er korte og lette og knyttet Kilikia Pedias geografisk og politisk med Syria framfor med Lilleasia.{{Klargjør}}

== Aleksander den store ==
Aleksander krysset elven [[Kızılırmak|Halys]] sommeren [[333 f.Kr.]] og endte opp ved grensen av sørøstlige [[Frygia]] og Kilikia. Han kjente godt til skriftene til den før nevnte [[Xenofon]], og hvordan den kilikanske porten hadde vært «ufremkommelig om hindret av fienden». Aleksander bestemte seg for at ved makt alene kunne han skremme forsvarerne og bryte igjennom. Han samlet sine menn og i dekke av natten angrep grekerne, skremte vaktene og sendte dem og deres satrap på full flukt og som satte grøden i brann mens de flyktet mot Tarsus. Hellet fulgte Aleksander og hans hær da de gikk uhindret gjennom porten og inn i Kilikia.<ref>Fox, Robin Lane (1974): ''Alexander the Great''. The Dial Press. s. 154–155.</ref>

Etter Aleksanders død, oppsto det langvarige stridigheter om Kilikia mellom de rivaliserende [[Hellenisme|hellenistiske]] generalene og kongedømmene, og for en tid falt landet inn under [[Ptolemeerdynastiet]]s [[Oldtidens Egypt|Egypt]], men til sist havnet de inn under en annen hellenistisk makt, [[Selevkideriket]], men som aldri holdt landet effektivt mer enn den østlige halvdelen.

== Romerske Kilikia ==
[[Fil:Anatolia1200.png|thumb|[[Lille-Armenia]] og dens naboland rundt 1200.]]
[[Fil:Anatolia1300.png|thumb|[[Lille-Armenia]], en liten kristen enklave i Anatolia, og dens naboland rundt 1300.]]
''Kilikia Trachea'' var hjemsøkt av [[pirat]]er som beseirete av [[Pompeius]] i 67 f.Kr. etter et sjøslag ved Korakesion (dagens [[Alanya]]). Det var en hovedhendelse i hans forsøk på å renske området for sjørøvere etter flere mindre trefninger. [[Tarsus]] ble gjort til hovedstaden i den romerske provinsen Kilikia. Den andre delen, ''Kilikia Pedias'', ble romersk område i 103 f.Kr. etter først ha blitt erobret av [[Marcus Antonius Orator]] (bestefar til den mer kjente [[Marcus Antonius]]) i hans hærtokt mot pirater i området, og hvor [[Lucius Cornelius Sulla|Lucius Sulla]] fungerende som den første guvernør, forpurret en invasjon av [[Mitridates II av Partia]], og det hele ble organisert av Pompeius i 64 f.Kr. til en provins som, for en kortere tid, strakte seg til og omfattet en del av [[Frygia]]. Det ble omorganisert av [[Julius Cæsar]] i 47 f.Kr. og en gang rundt 27 f.Kr. ble det en del av provinsen Syria-Kilikia-Fønikia (''Syria-Cilicia Phoenice''). I begynnelsen var det vestlige distriktet etterlatt uavhengig under egne konger, eller prestekonger, og et lite kongedømme, under en Tarcondimotus ble etterlatt i øst, men disse delene ble til sist forent til provinsen av keiser [[Vespasian]] i år [[72]] e.Kr.<ref>Bunson, Matthew (1995): ''A dictionary of the Roman Empire'', Oxford University Press. ISBN 0-19-510233-9. s. 90.</ref> Det hadde blitt bedømt viktig nok til å bli styrt av [[prokonsol]] og inneholdt 47 kjente byer.<ref>For en full liste av de gamle byene, se [http://asiaminorcoins.com/kilikia.html ''Asia Minor Coins - Killikia''] {{Wayback|url=http://asiaminorcoins.com/kilikia.html |date=20121104024341 }}</ref>

Under keiser [[Diokletian]] [[tetrarkiet]] i tiden rundt [[297]] e.Kr. ble Kilikia styrt av en ''[[consularis]]''; med [[Isauria]] og de syriske, mesopotamiske, egyptiske og libyske provinsene, som dannet ''Diocesis Orientis'', det østlige bispedømme (i slutten av 300-tallet ble den afrikanske komponenten utskilt som bispedømmet Egypt), del av det pretorianske prefekturet som også ble kalt for ''Oriens'' («Øst»), hvilket også omfattet bispedømmene ''[[Bispedømmet Asia|Dioecesis Asiana]]'' og ''[[Bispedømmet Pontus|Dioecesis Pontica]]'', begge i [[Anatolia]], og ''[[Bispedømmet Trakia|Dioecesis Thraciae]]'' på [[Balkan]]), den rike andelen av den østlige delen av Romerriket.

[[Fil:Anazarbus klikya city south gate.jpg|thumb|En romersk triumfbue ved [[Anazarba|Anazarbus]], senere omgjort til byens sørport.]]
Kilikia hadde tallrike kristne samfunn, og etter at [[kristendom]]men ble den offisielle religionen i [[Romerriket]] på 300-tallet ble det inkludert i områdene til patriarkatet til [[Antiokia ved Orontes]]. Regionen ble delt i to kirkelige provinser: ''Kilikia Prima'', med et metropolitisk bispedømme ved Tarsus og underbispedømmer ved [[Pompeiopolis]], [[Elaiussa Sebaste|Sebaste]], [[Augusta, Cilicia|Augusta]], [[Korykos]], [[Adana]], [[Mallos]] og [[Mersin|Zephyrium]]; og ''Kilikia Secunda'', med et metropolitisk bispedømme ved [[Anazarbus]] underbispedømmer ved [[Mopsuestia]], [[Aigai (Tyrkia)|Aegae]], [[Epiphaneia (Kilikia)|Epiphania]], [[Irenopolis (Kilikia)|Irenopolis]], [[Kozan (Tyrkia)|Flavias]], Castabala, [[Alexandria]], [[Citidiopolis]] og [[Rhosus]]. Biskopene fra de ulike bispedømmene i Kilikia var godt representert i [[konsilet i Nikea]] i 325 og ved senere økumenisk møter.<ref>Le Quien: ''Oriens Christianus'', ii. 869–908</ref>

På 600-tallet ble Kilikia invadert av [[muslim]]ske [[arabere]]. Araberne greide ikke endelig å fordrive [[Østromerriket|bysantinerne]] før tidlig på 700-tallet og da ble Kilikia omformet til befestet grensesone (''thughur'') av [[kalif]]atet. Muslimene holdt landet helt det ble frigjort av den bysantinske keiseren [[Nikeforos II]] i 965.

Romerske Kilikia eksporterte klede gjort av geitehår som ble kalt for ''cilicium'', og av disse ble det produsert [[telt]]. [[Tarsus]] var også fødestedet for den tidlige kristne misjonæren og skribenten [[Apostelen Paulus|Paulus]] i ''[[Det nye testamente]]''.

== Armenske kongedømme ==
* ''Se hovedartikkel, [[Det armenske kongedømmet Kilikia]]''
[[Fil:Cilician Armenia-en.svg|thumb|right|350px|Det armenske kongedømmet Kilikia, 1199-1375.]]
På tiden hvor korstogene skjedde, var området kontrollert av [[det armenske kongedømmet Kilikia]]. [[Seldsjukkene|Seljuktyrkiske]] invasjoner av Armenia ble etterfulgt av [[etnisk rensning]] eller forvisning av armenere som utvandret til [[Østromerriket|Det bysantinske rike]], og i 1080 grunnla [[Ruben I av Armenia]], en slektning av den siste kongen av Ani (en bystat i den som i dag er den tyrkiske provinsen [[Kars (provins)|Kars]]), i hjertet av kilikiske Taurus et lite fyrstedømme som gradvis ekspanderte til det armenske kongedømmet Kilikia. Denne kristne staten, omgitt av muslimske stater som var fiendtlig til dens blotte eksistens, en stridfylt historie i rundt 300 år, ga verdifull støtte til vestlige korsfarere, og hadde handel med de store kommersielle byene i Italia.

[[Gosdantin I av Armenia|Gosdantin]] (1095–1100) ga støtte til [[korsfarer]]ne på deres marsj til [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]], og ble gjort ridder og marki. [[Thoros I av Armenia|Thoros I]] (1100–1123), i allianse med de kristne fyrstene i Syria, dro med hell i kriger mot både bysantinerne og seljuktyrkerne. [[Levond II av Armenia|Levond den store]] (styrte 1187-1219) utvidet riket til bortenfor Taurusfjellene og etablerte hovedstaden i [[Kozan (Tyrkia)|Sis]]. Han støttet også korsfarerne, ble kronet til konge av erkebiskopen av [[Mainz]], og giftet seg med en av [[huset Lusignan]] fra korsfarerkongedømmet [[Kypros]].

[[Hetoum I av Armenia|Hetoum I]] (styrte 1226-1270) inngikk allianse med [[mongolene]], sendte sin bror [[Sempad av Armenia|Sempad]] til det mongolske hoffet for å underkaste seg personlig.<ref>Jackson, Peter: ''Mongols and the West'', s. 74. "«King Het'um of Lesser Armenia, who had reflected profoundly upon the deliverance afforded by the Mongols from his neighbours and enemies in Rum, sent his brother, the Constable Smbat (Sempad) to Guyug's court to offer his submission.»</ref><ref>Stewart, Angus Donal: ''Logic of Conquest'', s. 8. «The Armenian king saw alliance with the Mongols – or, more accurately, swift and peaceful subjection to them – as the best course of action.»</ref> Mongolene ga deretter sitt støtte til å beskytte Kilikia fra de muslimske [[mamelukk]]ene i [[Egypt]], inntil mongolene selv konverterte til [[islam]]. Da [[Levond V av Armenia|Levond V]] døde i [[1342]], Johannes av Lusignan kronet til konge som [[Gosdantin IV av Armenia|Gosdantin IV]]; men både han og hans etterfølgere støtte fra seg de innfødte armenerne ved å forsøke å få dem til å underkaste seg den romerske kirke, og istedenfor å bygge på intern enighet mot utenlandske fiender, falt riket fra hverandre på grunn av indre strid og kom til sist de egyptiske mamelukkene i 1375.

Kilikia Trachea ble erobret av [[Det osmanske rike|osmanene]] på 1400-tallet, mens Kilikia Pedias forble uavhengig fram til 1515.

== Det osmanske rike ==
* ''Se hovedartikkel, [[Det osmanske rike]]''
[[Fil:World War I- Refugee camps - memory.loc.gov.png|thumb|right|Armenske flyktninger under beskyttelse av franske styrker.]]
På [[1400-tallet]] falt Kilikia under dominansen til de muslimske osmanene og ble offisielt omgjort til den osmanske provinsen [[Adana Vilayet]]. Kilikia ble en av de viktigste regionene for armenerne innenfor Det osmanske rike. Høylandet i Kilikia var tett befolket av armenske bønder i små, men blomstrende byer og landsbyer som [[Hadjin]] og [[Süleymanlı|Zeitun]], to fjellrike områder som klarte å beholde et visst selvstyre helt fram til [[1800-tallet]]<ref name="The Armenian People From Ancient to Modern Times">Bournoutian, Ani Atamian (1997): «Cilician Armenia» i: ''The Armenian People From Ancient to Modern Times, Volume I: The Dynastic Periods: From Antiquity to the Fourteenth Century''. Red. Richard G. Hovannisian. New York: St. Martin's Press, ISBN 1-4039-6421-1. s. 283-290.</ref><ref name="The Treatment of Armenians in the Ottoman Empire">Bryce, Viscount (2008): ''The Treatment of Armenians in the Ottoman Empire''. Tyskland: Textor Verlag. ISBN 3-938402-15-6. s. 465–467.</ref>.

I byene på sletten ved [[Adana]] var handelen og industrien bortimot fullstendig på armenske hender og det forble slik grunnet tilstrømning av armenere fra høylandene. Deres befolkning fortsatte å øke i antall i Kilikia i motsetningen til andre deler av [[Det osmanske rike]] hvor det siden [[1878]] hadde gått tilbake grunnet undertrykkelse. Det skjedde til tross for at i [[1909]] skjedde [[Adanamassakeren]] ([[armensk]]: Ադանայի կոտորած), en brutal tyrkisk svar på armenske opprør i byen av samme navn ([[Adana]]) den [[13. april]] [[1909]]. Det er beregnet at mellom 15 000-30 000 armenere og omtrent 1 900 tyrkere<ref>Crime of Numbers: The Role of Statistics in the Armenian Question (1878–1918), Fuat Dündar, page 144, 2010</ref> skal ha omkommet på grunn av disse hendelsene. Motsetningene i Det osmanske riket førte til at det noen år senere, i år [[1915]], kulminerte med en tvungen flytting av armenere hvor et omdiskutert antall armenere døde i det som også er kjent som [[Folkemordet på armenerne]]. Det totale antallet av de armenske drapene er generelt blitt vurdert til mellom 400.000 og 1,5 millioner mennesker,<ref>http://www.britannica.com/EBchecked/topic/35323/Armenian-massacres</ref><ref>http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Frankrike-forbyr--benekte-folkemord-6726784.html</ref><ref>Carl Bialik, «[http://online.wsj.com/public/article/0,,SB111591282698931833,00.html Killings From 90 Years Ago Haunt Turkey in its EU Bid ] {{Wayback|url=http://online.wsj.com/public/article/0,,SB111591282698931833,00.html |date=20080516042357 }}», ''[[The Wall Street Journal]]'', [[16. mai]] [[2005]]</ref><ref>{{Kilde www |url=http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/andre-folkemord/folkemordet-pa-armenerne.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2012-09-04 |arkiv-dato=2015-04-28 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150428215731/http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/andre-folkemord/folkemordet-pa-armenerne.html |url-status=yes }}</ref><ref>http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1291578.ece</ref>
<ref>Totten, Samuel, Paul Robert Bartrop, Steven L. Jacobs (red.) (2008): ''Dictionary of Genocide''. Greenwood Publishing Group, ISBN 0-313-34642-9. s. 19.</ref><ref>Noël, Lise (1994): ''Intolerance: A General Survey''. Arnold Bennett, ISBN 0-7735-1187-3, s. 101.</ref><ref>Schaefer, T (red.) (2008): ''Encyclopedia of Race, Ethnicity, and Society''. Los Angeles: SAGE Publications, s. 90.</ref><ref>Marashlian, Levon (1991): ''Politics and Demography: Armenians, Turks, and Kurds in the Ottoman Empire'', Cambridge, Massachusetts, USA: Zoryan Institute.</ref>.

I den samme tiden som tvangsflyttingen i 1915 hadde armenerne i Zeitun med hell organisert motstand mot de tyrkiske stormangrepene. For å endelig underkaste Zeitun hadde tyrkerne hengitt seg til svik ved å tvinge en armensk delegasjon fra Marash om å be armenerne i Zeitun om legge ned våpnene. Både den armenske delegasjonen og senere innbyggerne av Zeitun var i realiteten uten valg.<ref>Jernazian, Ephraim K. (1990): ''Judgment Unto Truth: Witnessing the Armenian Genocide''. New Jersey: Transaction Publishers. ISBN 0-88738-823-X. s. 53–55.</ref>

Fra desember [[1918]] til oktober [[1921]], etter at Det osmanske rike ble beseiret i [[den første verdenskrigen]], kontrollerte [[Frankrike]] Kilikia. I henhold til [[freden i Sèvres]] signert i 1920, skulle Kilikia bli en uavhengig armensk stat under fransk autoritet. Avtalen kom dog aldri i kraft grunnet [[den tyrkiske frigjøringskrigen]]. Det ble tatt grep for å befolke regionen på nytt med armenere. Mer enn 170 000 flyktninger, flertallet fra Kilikia, ble tatt fra deres hjem av franskmennene og britene <ref name="Garabed Moumdjian">Moumdjian, Garabed K.: [http://www.armenian-history.com/Nyuter/HISTORY/G_Moumdjian/Garabet_M_Cilicia_under_French_mandater_1918_1921.htm «Introduction and the French Administration»] i: ''Cilicia Under French Mandate, 1918-1921''. Armenian-history.com.</ref>. Armenerne dannet «Armensk nasjonale forbund» som fungerte som en uoffisiell armensk regjering sammensatt av de fire største partiene og tre armenske, religiøse grupper.<ref>Moumdjian, Garabed K.: [http://www.armenian-history.com/Nyuter/HISTORY/G_Moumdjian/Social-Political.htm «Social and Political Life»] i: ''Cilicia Under French Mandate, 1918-1921'', Armenian-history.com.</ref> Imidlertid førte rivalisering mellom franskmennene og [[Storbritannia|britene]] samt angrep fra [[kemalistere|kemalistene]], de tyrkiske tilhengerne av [[Mustafa Kemal Atatürk]], knuste de armenske forhåpningene om et selvstyrt Kilikia. Den 21. oktober 1921 signerte Frankrike [[avtalen i Ankara]] med kemalistene og ga makten over Kilikia til den nye staten [[Tyrkia]].<ref name="Garabed Moumdjian"/>

== Republikken Tyrkia ==
Etter [[den fransk-tyrkiske krig]] og de påfølgende slagene under den tyrkiske frigjøringskrigen, ble regionen Kilikia en del av republikken [[Tyrkia]] i [[1921]] i overensstemmelse med [[Lausannetraktaten]]. Kilikia-området utgjøres idag av de tyrkiske provinsene [[Mersin (provins)|Mersin]], [[Adana (provins)|Adana]], og [[Osmaniye (provins)|Osmaniye]].

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* ''Bulletin of the American Schools of Oriental Research'', No. 282/283, Symposium: Chalcolithic Cyprus. s. 167–175.
* Engels, David (2008): «Cicéron comme proconsul en Cilicie et la guerre contre les Parthes» i: ''Revue Belge de Philologie et d'Histoire'' '''86''', s. 23–45.
* Pilhofer, Susanne (2006): «Romanisierung in Kilikien? Das Zeugnis der Inschriften» i: ''Quellen und Forschungen zur Antiken Welt'' '''46'''. München: Herbert Utz Verlag.

== Eksterne lenker ==
* [http://www.kilikien.de Ancient Cilicia], tekster, fotografier, kart og inskripsjoner
* Lendering, Jona: [http://www.livius.org/cg-cm/cilicia/cilicia.html «Ancient Cilicia»] {{Wayback|url=http://www.livius.org/cg-cm/cilicia/cilicia.html |date=20140728060651 }}
* [http://www.allaboutturkey.com/kilikya.htm «Cilicia»]
* [https://web.archive.org/web/20110709194442/http://www.armenianhistory.info/cilician.htm «Armenian Kingdom in Cilicia»]
* [https://web.archive.org/web/20180805225007/http://armenianpilgrimages.com/ Pilgrimages to Historic Armenia and Cilicia]
* [http://www.worldstatesmen.org/Turkey.html#Antalya «Antalya, Turkey»], ''WorldStatesmen''

{{Romerske provinser 120}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Oldtidsriker]]
[[Kategori:Lilleasia]]