Redigerer Keltisk kristendom

[[Fil:Celtic cross Knock Ireland.jpg|thumb|250px|Keltisk høykors ved Knock nær [[Belfast]]. [[Irland]] regnes som [[symbol]]et på keltisk kristendom.]]
[[Fil:Stpatrick hilloftara.jpg|thumb|[[Sankt Patrick]], Irlands apostel.]]
'''Keltisk kristendom''', også kalt for '''den keltiske''' eller '''gæliske kirke''' eller '''øykristendom''', refererer til [[kristendom]]men rundt [[Irskesjøen]] i [[tidlig middelalder]] på [[400-tallet]] og [[500-tallet]] blant [[keltere|keltiske]]/[[britonere|britonske]] folk. Keltisk kristendom påvirket også [[angelsaksere]] og til dels [[piktere]], og adskilte seg med egne tradisjoner - spesielt innenfor [[liturgi]] og ritualer - fra de tilsvarende i den øvrige vestlige verden etter [[Romerrikets fall]]. Hovedsenteret for den keltiske kirke var [[Irland]].

[[Folkevandringstiden]]s voldsomheter brøt Irlands kontakt med [[romerkirken]], og den irske kirke utviklet seg i avsondring. Kirken kom til å spille mindre rolle enn klostrene, som bestod av små hytter gruppert rundt et lite [[kirketårn]] i øde trakter. [[Relikvie]]dyrkelse var ukjent, og munkene beholdt kjennskapet til [[gresk]] i lang tid.<ref>Hartvig Frisch: ''Europas kulturhistorie'' bind 2 (s. 215), Gyldendal, Oslo 1963</ref> Slik holdt irske munker [[antikken]]s tradisjoner levende, og erstattet i senere tider det tapte leddet mellom antikkens Europa og moderne tid.<ref>[https://www.goodreads.com/en/book/show/25669 Thomas Cahill: ''How the Irish Saved Civilization]</ref><ref>[https://www.swissinfo.ch/eng/business/religious-odyssey_gallus-and-the-irish-monks--grandfathers-of-european-culture-/43813106 Domhnall Sullivan: ''Gallus and the Irish monks: grandfathers of European culture?'' 14. januar 2018]</ref>

Begrepet «keltisk kristendom» brukes iblant om irsk religionsutøvelse etter [[600-tallet]]. Irske, skotske, bretonske, korniske og manske kirker fikk betydelig utbredelse etter [[700-tallet]], noe som resulterte i økende forskjeller mellom innbyrdes ulike irske tradisjoner, så historikere forsøker å unngå begrepet «keltisk kristendom».<ref>Patrick Wormald: «Bede and the Church of the English», i ''The Times of Bede'', red. Stephen Baxter (Oxford: Blackwell Publishing, 2006), s. 223-24 n. 1</ref>
I tillegg er begrepet «den keltiske kirke» ikke fullstendig korrekt, da det forutsetter en klart definert enhet, atskilt fra [[vesten]]s øvrige kristendom, noe som bare delvis var tilfellet.<ref>Kathleen Hughes: «The Celtic Church: Is This a Valid Concept?», O'Donnell lectures in Celtic Studies, University of Oxford 1975 (utgitt i Cambridge Medieval Celtic Studies, 1 [1981], ss. 1-20).</ref><ref>Wendy Davies: «The Myth of the Celtic Church», i ''The Early Church in Wales and the West'', Oxbow Monograph, no. 16, redigert av Nancy Edwards & Alan Lane, 12-21. Oxford: Oxbow, 1992.</ref> Det pågår fortsatt forskning for å komplettere bildet av såkalt keltisk kristendom og dens betydning.

== Identitet og terminologi ==
Begrepet «keltisk kirke» er uheldig, da det innebærer en antagelse om enhet som ganske enkelt ikke eksisterte.<ref>Dáibhí Ó Cróinín: ''Early Medieval Ireland 400-1200'' (London, 1995); T. M. Charles-Edwards: ''Early Christians Ireland ''(Cambridge, 2000); W. Davies: «The Myth of the Celtic Church», i N. Edwards & A. Lane: ''The Early Church in Wales and the West'' (Oxbow Monograph 16, Oxford, 1992), ss. 12-21; Kathleen Hughes: «The Celtic Church: is this a valid concept?», i Cambridge Medieval Celtic Studies 1 (1981), ss. 1-20; Kathleen Hughes: ''The Church in Early English Society'' (London, 1966); W. Davies & P. Wormald: ''The Celtic Church'' (Audio Learning Tapes, 1980).</ref>

Som Patrick Wormald har forklart: «En av de vanlige misforståelser er at det fantes en «romersk kirke» som den «keltiske kirke» stod i nasjonal opposisjon imot».<ref>Patrick Wormald: «Bede and the Church of the English», i ''The Times of Bede'', red. Stephen Baxter (Oxford: Blackwell Publishing, 2006), side 207.</ref> Keltisktalende områder var del av en [[latin]]sk kristendom med betydelige liturgiske og strukturelle forskjeller, men en felles ærbødighet for biskopen av Roma - dvs. [[pave]]n.<ref>Richard Sharpe: «Some problems concerning the organization of the Church in early medieval Ireland», ''Peritia'' 3 (1984), ss. 230-270; Patrick Wormald: «Bede and the Church of the English», i ''The Times of Bede'', red. Stephen Baxter (Oxford: Blackwell Publishing, 2006), ss. 207-208, 220 n. 3</ref>

Uansett fantes særskilte tradisjoner i keltisktalende område, og en utvikling og spredning av disse, spesielt på 500-tallet og 600-tallet. Noen forskere har valgt begrepet ''insular'' eller «øykristendom» for slik kristen praksis rundt Irskesjøen, et kulturelt ''nexus'' («sammenheng») etter [[Romerrikets fall]].<ref>Peter Brown: ''The Rise of Western Christendom'', 2. utgave (Oxford, Blackwell Publishing, 2003), ss. 16, 51, 129, 132.</ref> Begrepet «keltisk kristendom» etter 600-tallet kan også vise til ulike [[katolsk]]e praksiser, institusjoner og helgener blant hovedsakelig keltisktalende.
{{referanseløs}}
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
[[Fil:Ireland-High-Cross.jpg|thumb|Høykors på Rock of Cashel.]]
Som [[Romerriket]]s mest fjerntliggende provins ble [[Storbritannia (øy)|Britannia]] nådd av kristendommen i løpet av de første århundrene, og den første bokførte [[martyr]] i Britannia var St. [[Alban]] (i løpet av regimet til keiser [[Diokletian]]). Misjoneringen ble mer intens i kjølvannet av legaliseringen av området under keiser [[Konstantin den store]] på [[300-tallet]], og av påfølgende kristne keisere. I [[407]] trakk Romerriket ut sine legionærer fra provinsen Britannia for å forsvare [[Italia]] mot angrep fra [[vestgotere]].

Byen [[Roma]] ble herjet i [[410]], og legionærene kom ikke tilbake til Britannia. Således ble den romerske regjeringen av Britannia avsluttet samtidig med den påfølgende tilbakegangen av Romerrikets politiske innflytelse. Britannia og de omliggende øyene og landområdene, som [[Irland]], [[Wales]] og [[Skottland]], utviklet seg videre med betydelig særpreg fra det øvrige vestlige [[Europa]].

=== Irland blir kristnet ===
De første kristne misjonærer kom antagelig til Irland fra [[Gallia]] på slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet. Den første nøyaktige datoen er [[431]] da [[Palladius]] ble utpekt av paven som biskop for «de irlendere som tror på Kristus». Galliske misjonærer i østlige og sørlige Irland ble snart overgått av misjonærer fra Britannia, den mest berømte var sankt [[Patrick av Irland|Patrick]] som synes mest aktiv i nord mellom [[Wexford]] og [[Galway]]. Den kult som oppsto rundt Patrick synes å overskygge det arbeid som andre gjorde, blant annet Auxilius og Secundinus.

Irlands viktigste kirker ble styrt av et [[kloster]]hierarki, hvor mange ikke var [[biskop]]er, og hvor bestemte klostre er antatt å ha delt en felles grunnlegger som ble gruppert sammen i hva som kalles en ''paruchia''. Opprinnelsen til klosterbevegelsen kom fra Britannia. Sankt Enda av Aran<ref>[https://www.katolsk.no/biografier/historisk/ekillean St. Enda av Aran (ca 440-530), ''Den katolske kirke]</ref> grunnla et senter på avsidesliggende [[Inis Mór]]. De walisiske helgenene [[David av Wales|David]] og Cadoc var inspirasjon for Aedan (Maedoc) av [[Ferns]], men klostrene var ikke utelukkende for menn. Sankt [[Brigid av Kildare|Brigid]] ved [[Kildare]] dannet det mest berømte [[nonne]]kloster. Mens mange kirker lå i allfarvei og fikk rike gaver, opptatt like mye med kommersiell som åndelig aktivitet, lå Sceilg Mhicil<ref>[https://whc.unesco.org/en/list/757/ «Sceilg Mhicil»,] [[Unesco]]</ref> avsides på kysten av [[Kerry (grevskap)|Kerry]].

=== Gullalderen ===
Med kristendommen kom [[latin]]en, og med latin kom [[utdannelse|læring]] og [[litteratur]]. Ved en del klostre deltok en del av [[munk]]ene i manuelt arbeid, men den største andelen av klostrene ble arbeidet gjort av en form for [[leilending]]er, tjenere eller [[slave]]r som levde med sine familier på kirkejord og frigjorde tid for munkene til mer åndelige sysler. Den rikdom som ble fremskaffet skapte den irske «gullalderen», både i form av kopiering av betydningsfull litteratur, men også fremveksten av ny. Det bidro til en rik håndverkskultur som ikke bare skapte utsøkt metallarbeid, rikt utsmykkede [[keltisk høykors]], men også bokkunst som i de irske alterbøkene og bibelmanuskripter, det mest fremragende var ''[[Kellsboken]]''.

=== Et kulturelt sentrum rundt Irskesjøen ===
[[Fil:Iona Abbey.jpg|thumb|250px|[[Iona-klosteret]].]]
[[Irskesjøen]] ble et sentrum fra hvor en ny kultur ble utviklet blant de keltiske folkene, og kristendommen fungerte sentralt i denne prosessen. Denne formen for «øykristendom» fikk egen særskilte tradisjoner og praksis. Irland hadde aldri vært en del av Romerriket, og etablerte således en unik organisasjon rundt klostrene heller enn episkopal bispedømmer.

Betydelig figurer i denne prosessen var helgenene [[Ninian]], [[Palladius]], og [[Patrick av Irland|Patrick]] («Irlendernes apostel»), og foruten også den kvinnelige helgenen [[Brigid av Kildare]]. Samtidig med denne utviklingen var det en parallell utvikling av innvandring og bosetning til vestlige Britannia av [[angelsaksere]] fra nordlige, [[germanere|germanske]] Europa som etterhvert ble kristnet fra sør av kontinentale misjonærer.

=== Spredning til Europa ===
På 500-tallet og 600-tallet etablerte irske munker klosterinstitusjoner utenfor Irland, i første omgang [[Columba av Iona|St. Columba]]. Munker fra den lille øya [[Iona]], som ligger mellom dagens Skottland og Irland, dro ut som [[misjonær]]er. Fra 563 misjonerte de blant [[piktere]] i dagens Skottland. Munker fra Iona spredte seg over hele Skottland og sørover i det [[angelsaksisk]]e [[kongedømme]]t [[Northumbria]], hvor deres mest [[karisma]]tiske leder St. Aidan ble den første biskop av [[Lindisfarne]] (omtalt av [[Beda den ærverdige]]). Kanskje mest oppsiktsvekkende var spredningen til kontinentet som ''peregrini pro Christo'' («pilegrimer for Kristus»): St Fursa (eller Fursey) i [[East Anglia]], etter å ha mottatt et klostersete på festningen Cnobesburh i [[Suffolk]]. Derfra vendte han seg mot [[Gallia]] hvor han og hans brødre ble kirkebyggere til han ble gravlagt i byen Péronne, som på grunn av sin nære kontakt med irske munker og pilegrimer ble kjent som ''Peronna Scottorum'' («irenes Péronne»).<ref>[[Seán Duffy]] et al: ''Atlas of Irish History''. Dublin 1997. Side 22</ref>
[[Fil:Nuremberg city wall north part east maxtor inner f w.jpg|thumb|250px|[[Nürnberg]]s middelalderlige [[bymur]]. I denne tyske byen etablerte irske munker et kloster.]]
Sammen med tolv disipler dro [[Columbanus]] av [[Bangor]] fra Irland til [[Frankrike]] i [[591]], og grunnla klosteret [[Annegray]] i en forlatt romersk festning. Senere bygget han et nytt kloster i nærheten, Luxeuil,<ref>[https://www.newadvent.org/cathen/09467a.htm Luxeil-klosteret, ''Catholic encyclopedia]</ref> som ble en læresenter for nye rekrutter. Columbanus endte opp i [[Lombardia]] i nordlige [[Italia]] hvor han døde i sitt kloster [[Abbediet Bobbio|Bobbio]] i [[615]]. Sammen med [[Benedikt av Nursia]] har han et ettermæle som grunnlegger av vestens klosterbevegelse. Irske misjonærer ledet an i reisningen av nye klostre, kjent som ''[[Schottenklöster]]'' («skotteklostre»), til langt ut på [[1100-tallet]], i [[Erfurt]], [[Nürnberg]], [[Eichstätt]], [[Regensburg]] og så langt unna som [[Wien]] i [[Østerrike]].

Den irske klosterbevegelsen ble fulgt av irske lærde i løpet av [[800-tallet]] som fikk innpass som lærere ved skolene til [[Karl den store]] og hans etterfølgere. Den irske munken [[Dicuil]] skrev avhandlinger om [[geografi]], [[grammatikk]] og [[astronomi]]. Noe senere var Sedulius Scottus<ref>[https://www.irishphilosophy.com/2020/04/12/sedulius-scottus/ C.M. Barry: ''Sedulius Scottus: philosopher poet to princes'', 12. april 2020]</ref> en ledende lærd ved [[Liège]] som skrev dikt og om grammatikk, [[filosofi]], og [[teologi]]. I den nordfranske byen [[Laon]] samlet irske lærde seg om den store [[Johannes Scotus Eriugena]], Europas ledende [[Nyplatonisme|nyplatonsk]] filosof.

Betydningsfulle keltiske helgener som påvirket utviklingen av kristendommen blant de keltiskspråklige folkene var blant annet [[Dubricius]], [[Illtud]], [[David av Wales]], [[Cadoc]], [[Deiniol]], [[Samson av Dol]], [[Paulinus Aurelianus]], Petroc, Piran, [[Ia av Cornwall]], [[Brigid av Kildare]], [[Moluag av Argyll]], [[Kentigern av Glasgow|Kentigern]], og [[Germanus av Auxerre]].

Til tross for den store europeiske kontakten kom den keltiske kristendommens egenart etter hvert i konflikt med den øvrige katolske kirke, spesielt i spørsmålet om den riktige dateringen av [[påske]]n. Det ble holdt kirkemøter i Irland, Gallia og i England, eksempelvis kirkemøtet i [[Whitby]], hvor spørsmålet om påsken ble løst, og resulterte i godkjenningen av kun én måte å kalkulere påsken på.

== Egenarte tradisjoner ==
Ettersom keltisk kristendom er en bred og omfattende betegnelse er det vanskelig å definere presist hvilke praksiser som adskilte fra den øvrige latinske verden i Vest-Europa, unntatt i generelle vendinger. I følgende liste vil det være unntak.<ref>Dette er en liste som omfatter informasjon fra Charles Plummers essay, «Excursus on the Paschal Controversy and Tonsure» i hans utgave av Venerablilis Baedae: ''Historiam Ecclesiasticam Gentis Anglorum'', 1892 (Oxford: University Press, 1975), sidene 348-354.</ref>

== Episkopal struktur ==
I løpet av 600-tallet besto den etablerte kirkelige strukturen for [[katolisisme]]n på kontinentet av en biskop for hvert bispedømme. Biskopen kunne residere på et «sete» eller en by som kunne underholde en [[katedral]]. Denne strukturen var delvis basert på den langvarige administrative organiseringen av Romerriket som hadde delt provinsene inn i ''dioceses'' (se ''[[Romersk provins]]'').

Det var etter at kristendommen hadde spredt seg over hele keiserriket, og spesielt etter den kristne keiser [[Konstantin den store]] at bispedømmer fikk en administrativ funksjon innenfor kirken. Det meste av den keltiske verden hadde derimot aldri vært underlagt Romerriket, og selv merkbare unntak som [[Wales]], [[Devon]] og [[Cornwall]] var uansett uten byer i moderne forstand. Derfor var det behov for en helt annen kirkelig struktur for øykirstendommen, spesielt på Irland.

Hva som kom ut av kristendommen på Irland var en struktur basert rundt nettverket av klostrene styrt av [[abbed]]ene. Disse abbedene var av kongelig slekt. Adelen som styrte over de ulike stammene baserte sin makt på gårdsbruk og landbruk, og innenfor disse områdene installerte klostrene seg som kongelige hus og maktområder. Abbedene var klosterlig og derfor ikke nødvendigvis ordinert (de var ikke nødvendigvis prester eller biskoper), men biskoper var fortsatt nødvendige da visse sakramentale funksjoner var reservert for kun ordinerte; imidlertid, i motsetning til kontinentet, hadde disse biskopene liten autoritet innenfor den keltiske kirkelige strukturen.<ref>Eric John: «The Social and Political Problems of the Early English Church», i ''Anglo-Saxon History: Basic Readings'', red. David A. E. Pelteret (New York & London: Garland Publishing, 2000), ss. 32-34.</ref>

== Liturgiske og rituelle praksiser ==
=== Kalkulering av påsken ===
* ''Se egen artikkel, [[Påskeformelen]]''
Et særkjenne ved keltisk kristendom var dens [[konservatisme]],<ref>Patrick Wormald: «Bede and the Church of the English», i ''The Times of Bede'', red. Stephen Baxter (Oxford, Blackwell Publishing, 2006), side 224 n. 1.</ref> f.eks når det gjaldt utregningen av datoen for [[påske]]. Dette var (og er) en komplisert prosess som innebærer bruk av [[tidevann]]skalender. Ulike tabeller fantes den gang for å beregne påsken en rekke år fremover, og på [[de britiske øyer]] benyttet presteskapet en tabell (''Celtic-84''<ref>[https://www.mgh-bibliothek.de/dokumente/a/a149668.pdf Den tapte ''Celtic-84''-tabellen,] gjenfunnet i [[Padova]]</ref>) tilsvarende den som kirkefaderen [[Hieronymus]] benyttet.

I løpet av 500- og 600-tallet var denne tabellen blitt foreldet og erstattet av [[Dionysius Exiguus]]' mer nøyaktige utregninger. Etter hvert som den keltiske kirken fikk fornyet kontakt med kontinentet, ble avviket oppdaget. De fleste i Sør-Irland aksepterte oppdaterte beregningstabeller uten større vansker, med et merkbart unntak av munkene ved [[Iona-klosteret|klosteret i Iona]] og dets mange underliggende klostre.<ref>John, Eric (2000): «The Social and Political Problems of the Early English Church», i ''Anglo-Saxon History: Basic Readings'', red. David A. E. Pelteret (New York & London: Garland Publishing, 2000), side 34</ref> Slik godtok folk i Sør-Irland en felles påskeberegning på kirkemøtet i Mag Léne<ref>[https://pilgrimagemedievalireland.com/2013/03/29/the-easter-controversy-in-early-medieval-ireland/ ''The Easter Controversy in Early Medieval Ireland]</ref> en gang rundt [[630]], det samme gjorde de nordlige irlendere ved kirkemøtet i Birr en gang rundt [[697]], likeså [[Northumbria]] ved kirkemøtet i [[Whitby]] i år [[664]]. 

Til slutt ble også Iona tvunget til å endre sin praksis i år [[716]] og forlot 84-årssyklusen brukt i tabell ''Celtic 84''.<ref>[https://www.mgh-bibliothek.de/dokumente/a/a149668.pdf Den tapte ''Celtic-84''-tabellen, gjenfunnet i Padova]</ref> At det tok 86 år (fra 630 til 716) å oppnå enighet innenfor et så relativt lite område, tyder på at påskens datering bare var en av mange kulturelle, politiske og teologiske motsetninger den keltiske kirke sto overfor.
[[Fil:Fra Angelico 052.jpg|right|thumb|175px|Romersk kronraking adskilte seg fra den irske med barbering av forhodet fra øre til øre.]]

=== Munkenes kronraking ===
Irske munker hadde en egen [[tonsur]], eller en egenartet metode for å klippe håret på, som skilte dem ut som munker i motsetningen til andre identiteter som krigere og bønder som bar annen hårpryd. Kontinentale munker brukte [[tonsur]], rakte av seg håret på issen og etterlot en krans av hår, kanskje som en etterligning av [[Kristi tornekrone]]. Keltisk kronraking besto i å rake av seg alt håret på forhodet, fra øre til øre, med hår i en stripe ned til nakken.

=== Botsøvinger ===
På Irland utviklet det seg en egen for botsøvelse med private bekjennelser for en prest under forsikring om diskresjon. Botsøvelser ble gitt og utført like privat.<ref>''Medieval Handbooks of Penance'', red. John T. McNeil & Helena M. Gamer (New York, Columba University Press, 1938), side 28</ref> Noen håndbøker, kalt «penitentialer», tjente som rettledning for skriftefedre og som et middel for å regulere boten gitt for hver bestemte synd.

I oldtiden ble bot gitt ved en offentlig ritual. Botferdige eller skriftbarn ble delt i adskilte deler av kirken i løpet av den liturgiske utøvelsen, og de kom til [[messe]]n iført sekkestrie og aske i en prosess kjent som ''exomologesis'' som ofte innebar en form for generell bekjennelse.<ref>''Medieval Handbooks of Penance'', ss. 7-9</ref> Det er bevis på at denne offentlige bot ble gikk forut en privat bekjennelse til en biskop eller prest (''sacerdos''), og det synes som at, for noen synder, at privat botsøvelse ble tillatt isteden.<ref>''Medieval Handbooks of Penance'', ss. 9-12.</ref> Uansett, botsøving og forsoning var oftest et offentlig ritual, stundom ikke gjentatt, og omfattet syndsforlatelse som dens konklusjon.<ref>''Medieval Handbooks of Penance'', ss. 13-17.</ref>

Den irske botsøvelsen spredte seg over kontinentet hvor offentlig bot hadde fått mistillit. Sankt [[Columbanus]] har fått æren for å introdusere ''medicamenta paentitentiae'', «botsøvingens medisin», til Gallia på en tid hvor den hadde blitt neglisjert.<ref>Peter Brown: ''The Rise of Western Christendom'', 2. utgave (Oxford: Blackwell Publishing, 2003), side 252</ref> Til tross for at den irske metoden møtte en del motstand var den ved år [[1215]] blitt etablert som standard ved det fjerde laterianske kirkemøte som etablerte en kirkerettslig vedtekt som krevde et minstemål av minst en hvert år.

== Landevinninger ==
[[Fil:Stbrigid.jpg|thumb|Brigid av Kildare var den betydeligste kvinnelige helgen i Irland.]]
I oldtiden benyttet irene seg av [[ogham-skrift|ogham-alfabetet]], men hadde ikke kjennskap til det [[latinske alfabet]] før innføringen av kristendommen. Da tok det bare et par generasjoner før irske geistlige skrev på latin, og i tillegg utviklet et [[gammelirsk]] [[skriftspråk]] med latinske [[bokstav]]er. Likeledes tilpasset de den kristne episkopale strukturen til et miljø helt ulikt den romerske verden.

Irske munker dannet et omfattende klosternettverk over hele Gallia og Northumbria, og fikk større innflytelse enn mange kontinentale religiøse sentre med antikkens tradisjoner i ryggen.<ref>Eric John: «The Social and Political Problems of the Early English Church», i ''Anglo-Saxon History: Basic Readings'', red. David A. E. Pelteret (New York & London: Garland Publishing, 2000), s. 36.</ref> Ett eksempel er spredningen av kulten for [[Apostelen Peter|St. Peter]] i Gallia som hovedsakelig var et resultat av irsk innflytelse, med tilsvarende ærbødighet for pavedømmet. Den første utstedelse om fritak fra biskoppelig overherredømme ble gitt til ett av Columbanus' klostre av pave [[Honorius I]].<ref>Eric John: «The Social and Political Problems of the Early English Church», i ''Anglo-Saxon History: Basic Readings'', red. David A. E. Pelteret (New York & London: Garland Publishing, 2000), s. 37.</ref> Men kanskje det beste eksempelet er utviklingen av den irske [[botsgang|botsøvelsen]].

== Myter og symbolisme ==
Forestillingen om en «keltisk kristendom» og dens vesen har vært en pågående kilde til uenighet og [[symbolisme]] som begynte spesielt ved den [[Protestantisme|protestantiske]] [[reformasjon]]en. En del [[Den romersk-katolske kirke|romersk-katolske]] [[Apologetikk|apologister]] har portrettert forestillingen om en atskilt tradisjon fra den romerske som [[anakronisme|anakronistisk]] og [[mytologi]]sk, eksempelvis ved forfattere som [[George Buchanan]] som det er hentydet at han bidro til «den innledende propaganda for skaperne av den skotske kirke» ved å dikte opp forestillingen om nasjonal «keltisk» kirke i opposisjon til den «romerske».<ref>Wormald, Patrick: «Bede and the ‘Church of the English», i ''The Times of Bede'', side 207.</ref>

Forestillingen om «en keltisk kirke» eller «en unik tradisjon» avvises av en del forskere.<ref>Dáibhí Ó. Cróinín: ''Early Medieval Ireland: 400-1200'', T. M. Charles-Edwards: ''Early Christian Ireland'', W. Davies: «The Myth of the Celtic Church», og Kathleen Hughes: «The Celtic Church: is this a valid concept?», O'Donnell lectures in Celtic Studies, University of Oxford 1975 (''Cambridge Medieval Celtic Studies'', 1 (1981), ss. 1-20; Wendy Davies: «The Myth of the Celtic Church», i ''The Early Church in Wales and the West'', Oxbow Monograph, no. 16, redigert av Nancy Edwards & Alan Lane, 12-21. Oxford: Oxbow, 1992</ref> Patrick Wormald har observert at «Det er vanskelig å motstå inntrykket at hva det protestantiske skriftemålet gjorde for forestillingen om en «keltisk» kirke frem til 1960-tallet er nå blitt gjort av en ''new age-hedendom'', basert på forestillingen av en form for «keltisk åndelighet» angivelig atskilt av en unik «nærhet til naturen»».<ref>Patrick Wormald: «Bede and the Church of the English», i ''The Times of Bede'', ss. 223-4 n1.</ref>

Imidlertid, hva som kan bli akseptert eller avvist som historisk fakta avleder ikke fra den [[symbol]]ske egenskapen av en keltisk kirke som ble overtatt av en form for kristendom som kom med reformasjonen og andre tilsvarende politiske hendelser og som kunne bli fortolket som en tilbakevending til de sanne og opprinnelige kristne tradisjoner. En egen keltisk kirketradisjon eksisterte, beslutningen som ble gjort på kirkemøtet i Whitby om å støtte den romerske kirke resulterte i dens undertrykkelse, og en del tilhengere tok det nederlaget så tungt at de valgte å bli [[eremitt]]er. I varierende grad etter reformasjonen har grunnlaget for en likestilt historisk, men midlertidig undertrykt protestantisk kirke basert på keltiske tradisjoner blitt fremmet. Den historiske berettigelse av dette er omdiskutert, men dens symbolisme er åpenbar og ble benyttet av tidligere motbevegelser i opposisjon til pavedømmet som [[lollardisme]]n og tilhengerne av [[John Wyclif]].<ref>[[Tuchman, B.]] (1978): ''A Distant Mirror''. Ballantine Books, New York. ISBN 0-345-34957-1</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Bibliografi ==
===Primære kilder ===
* Adomnan: ''Life of Columba'', red. A. O. and M. O. Anderson, 2. utgave (Oxford Medieval Texts, 1991)
* ''Annales Cambriae'', red. Rev. John Williams ab Ithel (London : Longman, Green, Longman and Roberts, 1860)
* Bede: ''Historiam Ecclesiasticam Gentis Angelorum'', i Venerabilis Baedae Opera Historica. ed. C. Plummer (Oxford, 1896)
* Cummian: ''De controversia paschali'' & ''De ratione conputandi'', red. Maura Walsh & Dáibhí Ó Cróinín (Toronto: Pontifical Institute of Mediaeval Studies, 1988), ss. 93-5.
* Gildas: ''De Excidio Brittaniae'', red. J. A. Giles, Six Old English Chronicles (London, 1848)
* ''Historia Brittonum'', red. J. A. Giles, Six Old English Chronicles (London, 1848)
* ''Medieval Handbooks of Penance'', red. J. T. McNeill & H. M. Gamer (New York: Columba University Press, 1939) 
* Patrick (helgen): ''Confessio'', red. og overs. John Skinner (Image, 1998)

===Sekundære kilder ===
* Brown, Peter: ''The Rise of Western Christendom: Triumph and Diversity'', 2. utgave (Oxford: Blackwell Publishing, 2003).
* Cahill, Thomas: ''How the Irish Saved Civilization'' (Anchor, 1996). ISBN 0385418493
* Charles-Edwards. T. M.: ''Early Christian Ireland'' (Cambridge, 2000).
* Cróinín, Dáibhí Ó.: ''Early Medieval Ireland: 400-1200'' (London, 1995).
* Davies, Wendy: «The Myth of the Celtic Church», i ''The Early Church in Wales and the West'', Oxbow Monograph, no. 16, redigert av Nancy Edwards & Alan Lane, 12-21. (Oxford: Oxbow, 1992).
* [[Kathleen Hughes|Hughes, Kathleen]]: «The Celtic Church: Is This a Valid Concept?», ''O'Donnell lectures in Celtic Studies'', University of Oxford 1975 (utgitt i ''Cambridge Medieval Celtic Studies'', 1 (1981), pp.&nbsp;1–20.
* Hughes, Kathleen: ''The Church in Early English Society'' (London, 1966).
* Mayr-Harting, Henry: ''The Coming of Christianity to Anglo-Saxon England'', 3. utgave (London: B. T. Batsford Ltd, 1991).
* Sharpe, Richard Sharpe: «Some problems concerning the organization of the Church in early medieval Ireland», ''Peritia'' 3 (1984).
* Wormald, Patrick: ''The Times of Bede: Studies in Early English Christian Society and its Historian'', red. Stephen Baxter (Oxford: Blackwell Publishing, 2006).

==Eksterne lenker==
* [https://web.archive.org/web/20170611102908/http://peran.org.uk/ The Fellowship of St Piran] – Tilhengerne av sankt Piran
* [https://web.archive.org/web/20161105072352/http://www.celtic-catholic-church.org/ Celtic Catholic Church]
* [https://web.archive.org/web/20161010161630/http://saintandrewscelticchurch.org/ St. Andrew's Celtic Church]
* [https://web.archive.org/web/20130404151320/http://www.csif.org.nz/ Community of Saint Ita and Saint Fillan – Auckland, NZ]
* [https://web.archive.org/web/20100330192543/http://www.the-celtic-church-in-scotland.co.uk/ The Celtic Church in Scotland]
* [https://web.archive.org/web/20080509143424/http://www.gorddcymru.us/twilight/otherworld/saints/index.htm Celtic Saints & The Early Church] – Keltiske helgener og den tidlige keltiske kirke

{{Portal|Historie}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Irlands historie]]
[[Kategori:Kristendom]]
[[Kategori:Kirkehistorie]]
[[Kategori:Den katolske kirke i Skottland]]
[[Kategori:Den katolske kirke i England og Wales]]