Redigerer Justus von Liebig

{{Infoboks forsker}}
'''Justus friherre von Liebig''' (1803–1873) var en tysk kjemiker.

== Liv ==
Justus von Liebig ble født i [[Darmstadt]] som sønn av en urtekremmer og fargehandler. Allerede som barn eksperimenterte han med stoffer som han fant i sin fars verksted, og på den måten oppstod hans interesse for kjemi. Hans interesse ble også vekket av kjemiske eksperimenter som markedsklovner viste frem. Det var der han opplevde fyrverkeri og fikk kjennskap til [[knallkvikksølv]] (kvikksølv(II)fulminat).

Han avsluttet gymnasiet i 2. klasse, og han avbrøt også sin apotekerlære før han var ferdig fordi han var utilfreds. Han vendte i stedet hjem til Darmstadt og hjalp sin far i verkstedet. I fritiden gikk han på storhertugens bibliotek for å videreutdanne seg som [[autodidakt]] innenfor kjemie ved hjelp av bøker og egne undersøkelser.

I 1819 ble Liebig med sin fars hjelp tatt opp på kjemistudiet ved universitetet i Bonn hos professor [[Karl Wilhelm Gottlob Kastner]]. Professoren oppdaget raskt den unge mannens talent og brukte ham som assistent i sitt laboratorium. Da Kastner i 1821 fikk ansettelse ved universitetet i Erlangen, fulgte Liebig med og innledet der arbeidet på sin [[Doktorgrad|doktoravhandling]], ''Angående forholdet mellom mineralenesog plantenes kjemi''. I 1822 deltok Liebig sammen med andre studenter i demonstrasjoner mot makthaverne. Han ble ettersøkt av politiet og måtte flykte hjem. Hans lærer, professor Kastner, fikk dog kort etter rosende omtale hos Ludwig 1. av Hessen-Darmstadt ordnet det slik at storhertugen ga Liebig et stipend til studier ved Sorbonne i Paris, som den gang var sentrum for kjemisk forskning. Her mottok han datidens mest moderne kjemiundervisning hos professorene [[Joseph Louis Gay-Lussac]], Thénard und Vauquelin.

Kort etter offentliggjorde han egne undersøkelser over knallkvikksølv, og det gjorde den berømte naturforskeren [[Alexander von Humboldt]] oppmerksom på ham. På bakgrunn av Humboldts anbefalinger hos storhertugen av [[Hessen]] fikk den kun 21-årige Liebig i 1824 en midlertidig stilling som professor i kjemi og farmakologi ved universitetet i Giessen, og allerede året etter ble han fast ansatt som professor. Arbeidsvilkårene var kummerlige i begynnelsen. Lønnen var dårlig, og han fikk kun minimale tilskudd til utstyr, kjemikalier, oppvarming osv. Derfor måtte han betale mange absolutt nødvendige apparater og materialer selv for overhodet å kunne undervise. Allikevel oppnådde han stor interesse og suksess hos studentene på grunn av sine undervisningsmetoder.

For å skaffe penger drev han mellom 1827 og 1833 ved siden av professoratet et privat institutt for farmakologi og tekniske erverv. Der utdannet han sammen med professorene Umpfenbach, Wernekink og Schmidt apotekerlærlinger og fremtidige ledere i de tekniske erverv.

Hans undervisningsmetoder, hans oppdagelser og hans skrifter gjorde ham snart kjent og berømt over hele Europa. Tallrike utlendinger kom til Giessen, blant dem 84 engelskmenn og 18 amerikanere, som ville høre hans forelesninger i kjemi og farmakologi. I 1845 ble han adlet på grunn av sine fortjenester og fikk tittelen [[friherre]].

Han avviste tilbud om ansettelse ved universiteterne i Reval 1827, Göttingen 1835, St. Petersburg 1839, Wien 1841, London 1845 og Heidelberg 1851, men kunne hver gang forbedre sin finansielle og ansettelsesmessige situasjon ved nye lønnsforhandlinger. Men da universitetet i München forhørte seg hos Liebig gjennom professor [[Max von Pettenkofer]] vedrørende en ansettelse, og da kong Maximilian 1. av Bayern inviterte ham personlig og tilbød seg å bygge et nytt kjemisk institutt med tilhørende embetsbolig, og da kongen ytterligere lovet ham stor frihet til undervisning og forskning, kunne han ikke stå imot: Han aksepterte ansettelsen og underviste i München fra 1852. Her ble han utnevnt til æresmedlem eller korresponderende medlem av mange vitenskapelige foreninger i inn- og utland, og han mottok tallrike æresbevisninger og ordener fra regjerende herskere i hele verden. Den 15. desember 1859 ble han utnevnt til president for det bayerske vitenskapsakademi. Dette embetet beholdt han til sin død. I 1870 ble han gjort til æresborger i byen München.

Liebig døde den 18. april 1873 i München etter en lungebetennelse og ble begravet den 21. april under stor deltakelse fra befolkningen på Münchens skogkirkegård. I de følgende år reiste man minnesmerker for ham i mange tyske byer, blant annet i München og Giessen.

Universitetet i Giessen ble senere kalt «Justus-Liebig-Universitet».

== Liebigs viktigste oppdagelser ==
{| cellspacing=10
|[[Radikalteorien]]
|[[Kunstgjødsel]]
|[[Isometriteorien]]
|-
|[[Kjøttekstrakt]]
|[[Superfosfat]]
|[[Nikkel-jernlegering]]
|-
|[[Kloroform]] og [[Kloral]]
|[[Bakepulver]]
|[[Pyrogallol]]
|-
|[[Babymat]]
|[[Minimumsloven]]
|}

== Priser (utvalg) ==
* {{År|Vitenskaps|1851}} – [[Liste over mottagere av Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste 1842–1917|Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste]]
* {{År|Vitenskaps|1840}} – [[Copleymedaljen]]

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* [http://www.liebig-museum.de Liebigmuseet]
* [http://www.uni-giessen.de Justus-Liebig-Universitetets netsted]
{{Copleymedaljen 1801–1850 |state=collapsed}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Liebig, Justus}}
[[Kategori:Tyske kjemikere]]
[[Kategori:Landbruk]]
[[Kategori:Personer fra Darmstadt]]
[[Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab]]
[[Kategori:Medlemmer av Royal Society]]
[[Kategori:Mottakere av Copleymedaljen]]