Redigerer Julius Cæsar

:''For andre betydninger, se [[Cæsar (tittel)]].''
{{Infoboks monark
|regjerte= Oktober 49 f.Kr. –
 15. mars 44 f.Kr. ([[Romersk konsul|konsul]]diktator og/eller [[diktator]])
|ektefelle= 1) [[Cinna|Cornelia Cinnilla]] 84 f.Kr.–68 f.Kr. <br />2) [[Pompeia Sulla]] 68 f.Kr.–63 f.Kr. <br />3) [[Calpurnia Pisonis]] 59 f.Kr. til 44 f.Kr.
}}
'''Gaius Julius Cæsar'''{{efn|{{språk|la|GAIVS IVLIVS CAESAR|lenke}}}} (100 f.Kr–44 f.Kr)<ref>Det er en del diskusjon om datoen for Cæsars fødsel. Dagen er tidvis hevdet å være den [[12. juli]] da hans høytid ble feiret etter guddommeliggjøringen, men det var skyldtes at hans virkelige fødselsdag kom i konflikt med ''[[Ludi Apollinares]]''. Endel forskere, basert på datoene han holdt bestemte [[Magistrat (romersk)|magistrater]], har fremmet at han var født i år 101 eller 102 f.Kr., men det er alminnelig enighet blant forskere som holder fast ved år 100 f.Kr. jvfr. Goldsworthy, 30</ref> var en [[Romerske republikk|romersk]] [[militær]] leder, [[politiker]], forfatter og [[diktator (romersk)|diktator]]. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra [[den romerske republikk]] til [[Romerriket]] og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken.

I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, [[det første triumvirat]], med [[Marcus Licinius Crassus|Crassus]] og [[Pompeius]] og kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via [[Populisme|populistisk]] taktikk, ble motarbeidet av [[det romerske senatet]] som ble ledet av en [[Optimatene|konservativ elite]]. Blant dem [[Cato den yngre]] med jevnlig støtte fra [[Marcus Tullius Cicero|Cicero]]. Med Cæsars erobring av [[Gallia]], dagens [[Frankrike]] og [[Belgia|Belgia,]] nådde den romerske republikken frem til [[atlanterhavskysten]] og [[Nordsjøen]]. I år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av [[Romersk Britannia|Britannia]]. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke [[Pompeius]]' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma, førte til sist til en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius, hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet om å stå til rette for ulike anklager, marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven [[Rubicon]] i 49 f.Kr. Det utløste en [[borgerkrig]], hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden.

Etter å ha tatt kontroll over styringen, begynte han med omfattende reformer av det romerske samfunn og regjeringen. Han sentraliserte republikkens byråkrati og ble til sist proklamert «diktator til evig tid». En gruppe med senatorer, ledet av [[Marcus Junius Brutus]], snikmyrdet diktatoren på dagen ''[[Idus martiae]]'', den 15. mars 44 f.Kr.. Dette i håp om å gjeninnføre republikken. Imidlertid ble resultatet borgerkriger, som endte med et [[keiserdømme]] under Cæsars adopterte arving Octavius, senere kjent som keiser [[Augustus]].

Mye av Cæsars liv er kjent fra hans egne redegjørelser av sine militære bedrifter, og fra andre samtidige kilder, hovedsakelig Ciceros brev og taler, samt historieskrivningen til [[Gaius Sallustius Crispus|Sallustius]]. De eldste biografiene om Cæsar av [[Sveton|Suetonius]] og [[Plutark]], er også viktige kilder. Cæsars egne tekster, som hans bok om krigen i Gallia, ''[[Commentarii de Bello Gallico|De Bello Gallico]]'' (''gallerkrigen''), er på grunn av sitt stilrene språk fortsatt standardpensum for begynnerkurs i [[latin]]. Hans liv har også vært inspirasjon til en rekke kunstverk, som [[William Shakespeare|Shakespeare]]s skuespill ''[[Julius Cæsar (skuespill)|Julius Cæsar]]'', foruten også en rekke skjønnlitterære bøker og populære filmer.

== Tidlig liv og karriere ==
[[Fil:Marius Glyptothek Munich 319.jpg|thumb|[[Gaius Marius]], Cæsars onkel.]]
[[Fil:Sulla Glyptothek Munich 309.jpg|thumb|left|upright|Diktatoren [[Lucius Cornelius Sulla]]]]
Cæsar ble født i [[patrisiere|patrisierfamilien]] ''[[Julius (slekt)|gens Iulia]],'' som hevdet å nedstamme fra Iulus, sønn av den legendariske [[troja]]nske prinsen [[Aineias|Æneas]], som det ble sagt var sønn av kjærlighetsgudinnen [[Venus (gudinne)|Venus]]. Dette ble fremhevet av Cæsar senere; på høyden av sin karriere bygde han et tempel til ''Venus Genetrix'' («Stammoren Venus») i Roma.<ref>Froude, James Anthony (1879): [http://www.mirrorservice.org/sites/ftp.ibiblio.org/pub/docs/books/gutenberg/etext05/8cesr10.txt ''Life of Caesar''] {{Wayback|url=http://www.mirrorservice.org/sites/ftp.ibiblio.org/pub/docs/books/gutenberg/etext05/8cesr10.txt |date=20071209113843 }}. Prosjekt Gutenberg e-tekst. s. 67. Se også: Suetonius: ''Lives of the Twelve Caesars:'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#6 ''Julius 6'']; Velleius Paterculus: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2B*.html#41 2.41]; Virgil: ''[[Æneiden]]''.</ref> Tilnavnet «Cæsar» hadde sin opprinnelse, i henhold til [[Plinius den eldre]], fra en av forfedrene som var blitt født ved hjelp av [[keisersnitt]] ([[engelsk]] ''caesarean section'') (fra det latinske verbet å kutte, ''caedere, caes-'').<ref>Pliny the Elder (Plinius den eldre): ''Natural History'' [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Plin.+Nat.+7.7 7.7]. Misforståelsen om at Julius Cæsar selv ble født med keisersnitt er datert tilbake til minst [[900-tallet]] ([http://www.stoa.org/sol-bin/search.pl?db=REAL&search_method=QUERY&login=guest&enlogin=guest&user_list=LIST&page_num=1&field=adlerhw_gr&searchstr=kappa%2C1199 Suda kappa 1199] {{Wayback|url=http://www.stoa.org/sol-bin/search.pl?db=REAL&search_method=QUERY&login=guest&enlogin=guest&user_list=LIST&page_num=1&field=adlerhw_gr&searchstr=kappa%2C1199 |date=20130817044725 }}). Julius var ikke den første som bar dette navnet, og i hans tid ble prosedyren utelukkende utført på døde kvinner, og Cæsars mor, Aurelia, levde lenge ''etter'' at han var født.</ref> Historieverket ''[[Historia Augusta]]'' forslår tre alternative forklaringer: at den første Cæsar i slekten hadde en tykk krone med hår (latin ''caesaries''); at han hadde skinnende grå øyne (latin ''oculis caesiis''); eller at han hadde drept en [[elefant]] (''caesai'' på [[fønikisk]]) i kamp.<ref>Ørsted, Peter (2000): ''Gaius Julius Cæsar'', forlaget Spartacus, Oslo, s. 101</ref><ref>''Historia Augusta:'' ''[http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Historia_Augusta/Aelius*.html#2 Aelius 2]''.</ref> Cæsar fikk preget mynter med bilder av elefanter på, noe som antyder at han selv likte denne tolkningen av navnet sitt. Til tross for avstamning fra oldtiden, hadde familien ''Julii Cæsares'' ingen større politisk innflytelse. Cæsars far, også kalt [[Gaius Julius Caesar den eldre|Gaius Julius Caesar]], styrte den romerske [[Asia (romersk provins)|provinsen Asia]]<ref>Suetonius: [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#1 ''Julius 1'']; Plutarch: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#1 ''Caesar 1''], Marius: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Marius*.html#6 ''6'']; Pliny the Elder (Plinius den eldre): ''Natural History'' [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Plin.+Nat.+7.54 7.54]; ''Inscriptiones Italiæ'', 13.3.51-52</ref>, mens derimot hans mor, Aurelia Cotta, kom fra Cottae-grenen av Aurelia-familien, en rik, innflytelsesrik familie.

Svært lite er nedtegnet om Cæsars barndom.<ref name="plutsuet1">Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#1 1]; Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#1 1]</ref> I år 85 f.Kr. døde Cæsars far brått,<ref>Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#1 1]; Pliny the Elder: ''Natural History'' [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Plin.+Nat.+7.54 7.54]</ref> og den seksten år gamle Cæsar ble da selv overhode for familien. Det påfølgende året ble han nominert til å bli den nye yppersteprest for guden [[Jupiter (gud)|Jupiter]].<ref>Velleius Paterculus: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2A*.html#22 2.22]; Florus: ''Epitome of Roman History'' [[s:Epitome of Roman History/Book 2#9|2.9]]</ref> Ettersom den som innehadde denne posisjonen ikke bare måtte være patrisier, men også gift med en kvinne fra patrisierfamilie, brøt han sin forlovelse til en [[Plebeier|plebeiisk]] pike som han hadde vært sammen med siden barndommen, og giftet seg isteden med [[Lucius Cornelius Cinna|Lucius Cinnas]] datter [[Cornelia Cinna minor|Cornelia]].<ref>Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#1 1]; Plutarch, ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#1 1]; Velleius Paterculus: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2B*.html#41 2.41]</ref>

[[File:Giulio-cesare-enhanced 1-800x1450.jpg|thumb|left|upright|Byste av Cæsar, i dag i Napoli.]] 
Cæsars unge år kom i en urolig tid. Det var flere kriger gående fra år 91 f.Kr. til 82 f.Kr.. Skjønt fra 82 f.Kr. til 80 f.Kr., hadde diktatoren [[Lucius Cornelius Sulla]] utrensket Roma for sine politiske fiender. Cæsars tante på farssiden, Julia, hadde giftet seg med [[Gaius Marius]], en fremragende general som sto bak flere reformer i den romerske hæren. Marius var også leder av ''[[popularene]]'', en av fraksjonene i [[Det romerske senatet|senatet]]. Mot slutten av Marius' liv, i [[86 f.Kr.]], nådde de politiske stridighetene et høydepunkt, og spliden mellom ham og [[Lucius Cornelius Sulla]] førte til borgerkrig. Etter å ha bekjempet Romas fiende [[Mitridates VI av Pontos|Mitridates]] i Anatolia kom Sulla tilbake og fikk seg selv utnevnt til diktator.<ref>Appian: ''Civil Wars'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Appian/Civil_Wars/1*.html#76 1.76–102]; Plutarch: ''Sulla'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Sulla*.html#24 24–33]; Velleius Paterculus: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2A*.html#23 2.23–28]; Eutropius: ''Abridgement of Roman History'' [http://www.forumromanum.org/literature/eutropius/trans5.html 5]; Florus: ''Epitome of Roman History'' [[s:Epitome of Roman History/Book 2#9|2.9]]</ref> Sulla fikk hundrevis av sine politiske fiender drept eller forvist. Cæsar, som nevø av Gaius Marius og svigersønn av Cinna, ble også forfulgt. Hans arv ble tatt fra ham, hans hustrus medgift, og hans presteembete, men Cæsar nektet å la seg skille fra Cornelia og måtte derfor gå i dekning. Truslene mot hans liv ble fjernet ved at hans mors familie gikk i mellom. Og på den siden fantes det støttespillere av Sulla, foruten også [[Vestalinnene|vestalinner]]. Sulla ga seg motvillig, og det er sagt at han hadde sett mange Marius'er i Cæsar.<ref name="plutsuet1" />

Cæsar forlot [[Roma]] og gikk inn i hæren hvor han vant den militære dekorasjonen «borgerkransen», ''corona civica'', for sin del under en betydningsfull beleiring. På et krigstokt til [[Bitynia]] nordvest i [[Anatolia]] mot [[Svartehavet]] for å gi støtte til kong [[Nikomedes IV av Bitynia|Nikomedes]]' flåte, ble han værende så lenge ved kongens hoff at hans motstandere i Roma begynte å spre rykter om en affære med kongen, noe Cæsar benektet resten av livet.<ref>Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#2 2–3]; Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#2 2–3]; [[Dio Cassius|Cassius Dio]]: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/43*.html#20 43.20]</ref> Ironisk nok var det tapet av presteembetet som fikk ham til å søke en militær karriere: Jupiters yppersteprest kunne ikke røre en hest, sove tre netter utenfor sin egen seng eller en natt utenfor Roma, eller kaste øyne på en hær.<ref>Smith, William: ''A Dictionary of Greek and Roman Antiquities'': ''[http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/SMIGRA*/Flamen.html Flamen]''</ref> Da han fikk høre at Sulla var død i år 78 f.Kr., følte han seg trygg nok til å reise tilbake til Roma. Ved å være uten økonomisk midler etter hans arv var blitt konfiskert, levde han i et beskjedent hus i Romas område for lavere klasser.<ref name="suet46">Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#46 46]</ref> Isteden vendte han seg mot [[advokat]]virksomhet. Der han ble kjent for sin framragende veltalenhet, fulgt av lidenskapelige fakter og en høy stemme. Samt en ubarmhjertig forfølgelse av tidligere guvernører, beryktet for pengeutpressing og korrupsjon.

En anekdote som Cæsar er kjent for, er gangen han ble tatt til fange av pirater. Rundt år 78 f.Kr., når Cæsar var litt over 20 år gammel, var han på vei over Middelhavet for å studere oratori. Han kom derimot aldri fram, fordi en gjeng silisiske pirater tok ham til fange. Cæsars første respons var å snu seg mot piratene og beordre dem rundt, fortelle vitser, og gi dem lovnader om at han skulle korsfeste dem alle. Piratene kunne ikke gjøre annet enn å le av dette. Og når de ville ha ham til å skaffe 20 talenter i løsepenger (sannsynligvis mange hundre tusen kroner i dag), insisterte ham på å heve summen til 50. Deretter sendte han reisefølget sitt til Roma, og 38 dager senere kom de tilbake for å betale piratene. Det piratene ikke visste, derimot, var at Cæsar skulle holde løftet han hadde gitt dem tidligere; så snart han var løslatt, samlet han opp en flåtestyrke, konfronterte piratene, og korsfestet dem alle.<ref>{{Kilde www|url=https://romerriket.no/julius-caesar/|tittel=Julius Cæsar|forlag=Romerriket.no}}</ref>

== Cursus honorum ==

På veg tilbake til Roma ble han valgt som militær [[tribun]], noe som ble hans første skritt mot en politisk karriere. Han ble valgt til [[kvestor]] i år 69 f.Kr.,<ref>Freeman, 51</ref> og løpet av det samme året, ga han en gravtale for sin tante Julia, ''Laudatio Iuliae amitae''. Hans hustru Cornelia døde også dette året i barselseng. Barnet var dødfødt.<ref>Freeman, 52</ref> Julias begravelse ble en politisk markering, ettersom Cæsar insisterte på at Marius' dødsmaske skulle bæres i prosesjonen. Dette var det første åpne angrepet på Sullas [[proskripsjon]]er. Etter hustruens gravferd, om våren eller tidlig på sommeren 69 f.Kr., dro Cæsar for å tjenestegjøre som kvestor i [[Spania]].<ref>Goldsworthy, 100</ref> Mens han var i Spania, ble det sagt at han kom over en statue av [[Aleksander den store]]. Han innså da hvor misfornøyd han var over hvor kort han selv var kommet, i en alder hvor Aleksander allerede hadde verden for sine føtter. Da han reiste tilbake i 67 f.Kr.<ref>Goldsworthy, 101</ref>, giftet han seg med [[Pompeia (Cæsars hustru)|Pompeia]], et barnebarn av Sulla. Men som han senere skilte seg fra, etter at hans mor hadde hevdet at hun hadde vært involvert i seksuell løssluppenhet.<ref>Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#5 5–8]; Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#5 5]; Velleius Paterculus: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2B*.html#43 2.43]</ref>

I år [[65 f.Kr.]], da han ble valgt til [[aedil]]. Embetet innebar regulering av byggeprosjekter, trafikk, handel og andre sider av dagliglivet i byen. Det var også aedilens oppgave å sørge for at det ble avholdt leker i [[Circus Maximus]]. Disse lekene ble bare i liten grad finansiert av staten, og det var derfor aedilens oppgave å skaffe penger. Dette betydde enorme kostnader fra egen formue. Cæsars leker var storslagne; ved et tilfelle fikk han ledet [[Tiberen]] inn på arenaen for å vise scener fra sjølivet. Han ble derfor meget populær, men også meget pengelens. På slutten av embetsåret, hadde han en gjeld på flere hundre [[talent (mynt)|talenter]]. Dette kunne satt en stopper for hans ambisjoner, ettersom han trengte penger for å bli valgt til høyere embeter.

Hans investering viste seg å være lønnsom, da han i [[63 f.Kr.]] ble valgt til ''[[Pontifex Maximus]]'', yppersteprest for den romerske statsreligionen, etter at forgjengeren [[Quintus Caecilius Metellus Pius]] døde. Hans motkandidater var to mektige senatorer. Det ble fremmet anklager om bestikkelser fra alle de tre sidene, men Cæsar vant overlegent til tross for sine motkandidatenes større erfaring og rang.<ref>Velleius Paterculus: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2B*.html#43 2.43]; Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#7 7]; Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#13 13]</ref> Dette betydde blant annet at han fikk et hus, [[Domus Publica]] på [[Forum Romanum]]. Embetet innebar at han hadde ansvar for all romersk religionsutøvelse, og et spesielt ansvar for [[vestalinnene]]. Det betød også slutten på hans pengeproblemer. Selv om embetet ikke innebar høye nok inntekter til å betale gjelden, lå veien nå igjen åpen til å fortsette oppover på den politiske rangstigen. Dessuten var han i kraft av sitt embete mer eller mindre immun for krav fra kreditorene. Hans embetstid startet med en skandale. Hans kone var ansvarlig for organiseringen av festivalen for [[Bona Dea]] i desember, ettersom dette var en festival utelukkende for kvinner. [[Publius Clodius Pulcher]] klarte å komme seg inn på festivalen, utkledd som kvinne. Dette var helligbrøde, og Cæsar så seg nødt til å skille seg fra Pompeia. Selv om han ikke var sikker på om hun hadde noe skyld, uttalte han at «Cæsars kone, som resten av Cæsars familie, må være hevet over enhver mistanke».

[[Fil:Maccari-Cicero.jpg|thumb|300px|''Cicero fordømmer Catilina'' av Cesare Maccari.]]
[[Marcus Tullius Cicero]], som var konsul, avslørte en konspirasjon for ta kontroll over republikken, organisert av [[Lucius Sergius Catilina]], en patrisisk aristokrat. De sammensvorne hadde planer om å styrte de valgte embetsmennene. Fem av Catilinas menn, alle fra prominente familier, ble dømt til døden uten forutgående rettssak. Dette var en skandale for romerne, og Cæsar var blant dem som protesterte mot dette bruddet på rettstradisjonen. Saken ble behandlet i Senatet, der [[Cato den yngre]] fikk trumfet gjennom at de skulle henrettes, – noe som skjedde samme dag. Flere senatorer anklaget Cæsar for å ha vært involvert i sammensvergelsen.<ref>Sallust: ''Catiline War'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Sallust/Bellum_Catilinae*.html#49 49]</ref> Cæsar hadde en dårlig dag også av andre grunner enn det politiske nederlaget; hans forhold til Servilia Caepionis ble offentlig kjent denne dagen. Det er usikkert om Cæsar hadde noen rolle i Catilinas konspirasjon, noe han ble beskyldt for. Mest sannsynlig er det at han dels virkelig så på mangelen på rettssak som en skandale, og dels at han så en mulighet til å knekke politiske motstandere uten at han hadde vært med på selve konspirasjonen. Tilsvarende ville han være et lett bytte for sine motstandere dersom de hadde kunnet knyttet ham til konspirasjonen. Selv om han sto på den tapende side og ble utsatt for alvorlige beskyldninger, fortsatte hans karriere riktig vei. Etter endt embetsperiode som praetor ble han i [[61 f.Kr.]], guvernør i [[Hispania Ulterior]] igjen. Denne stillingen var svært innbringende, og han kunne betale ned mye av sin gjeld.

Cæsar vendte seg til [[Marcus Licinius Crassus]], en av Romas rikeste menn. I motytelse for politisk støtte i Crassus' motstand mot Pompeius, betalte Crassus en del av Cæsars gjeld og fungerte som garantist for andre. Selv da, for å unngå å bli en privat borger og således bli åpen for rettsforfølge sin gjeld, reiste Cæsar til den spanske provinsen før hans tid som pretor var avsluttet. I Spania beseiret han to lokale stammer og ble hyllet som ''[[imperator]]'' av sine soldater, reformerte loven for gjeld, og fullførte sin guvernørpost med ære.<ref>Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#11 11–12]; Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#18 18.1]</ref> Som ''imperator'' hadde Cæsar krav på et triumftog. Men han ønsket også å bli valgt til [[romersk konsul]], den fremste embetsverdigheten i republikken. Om han hadde feiret med triumftog, måtte han ha forblitt soldat og stått utenfor byen inntil seremonien kunne bli foretatt. For å kunne stille til valg, måtte han gi fra seg kommandoen og reise inn til Roma som privat borger. Han kunne ikke makte begge deler på den tiden som var tilgjengelig. Han ba senatet om tillatelse for å stille til valg ''in absentia'', uten selv å være til stede, men [[Cato den yngre]] blokkerte forslaget. I valget mellom å komme til Roma i spissen for et triumftog eller stille til valg som konsul, valgte Cæsar det siste.<ref>Plutarch: ''Julius'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#13 13]; Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#18.2 18.2]</ref>

== Konsul og militære felttog ==
[[Fil:Pompejus modified.png|thumb|right|Byste av Pompeius, i dag på Ny Carlsberg Glyphotek.]]
[[Fil:Crassus Kopenhagen.jpg|thumb|left|Byste av [[Marcus Licinius Crassus|Crassus]]]]
I år 60 f.Kr., stilte Cæsar til valg som konsul av centurieforsamlingen for året 59 f.Kr.. To andre kandidater stilte også. Det var et skittent valg. Selv Cato, med sitt omdømme som ubestikkelig, ble det fortalt om at han benyttet seg av bestikkelser for en av Cæsars motkandidater. Cæsar vant, sammen med [[Marcus Calpurnius Bibulus|Marcus Bibulus]], medlem av [[optimatene]]s fraksjon og en personlig venn av Cato.<ref>Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#13 13–14]; Suetonius [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#19 19]</ref>

På denne tiden kjempet den berømte generalen [[Gnaeus Pompeius Magnus]] (Pompeius den store) i Senatet om å få åkerland til sine veteraner. Han klarte ikke å få gjennom dette kravet. En annen som hadde problemer av lignende art, var [[Marcus Licinius Crassus]]. Han var angivelig den rikeste mannen i Roma, men slet med å få en militær kommando mot [[Partherriket]] som han lenge hadde ønsket. Cæsar så at han kunne dra nytte av Pompeius' innflytelse og Crassus' rikdom. Cæsar var allerede i politisk gjeld til Crassus, men han gjorde også tilnærmelser til Pompeius. Crassus og Pompeius hadde vært motstandere i et tiår, men Cæsar forsøkte å forlike dem. Mellom de tre var det nok penger og politisk innflytelse til å kontrollere offentligheten. Denne uformelle alliansen, kjent som [[Det første triumvirat]] (tremannsstyre), ble sementert med ekteskapet mellom Pompeius og Cæsars datter [[Julia Cæsaris|Julia]].<ref>Cicero: ''Letters to Atticus'' [[s:Letters to Atticus/2.1|2.1]], [[s:Letters to Atticus/2.3|2.3]], [[s:Letters to Atticus/2.17|2.17]]; Velleius Paterculus: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2B*.html#44 2.44]; Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#13 13–14], ''Pompey'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Pompey*.html#47 47], ''Crassus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Crassus*.html#14 14]; Suetonius, ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#19.2 19.2]; Cassius Dio: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/37*.html#54 37.54–58]</ref> Cæsar giftet seg også på nytt, denne gangen med [[Calpurnia Pisonis|Calpurnia]], som var datter av en annen mektig konsul.<ref>Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#21 21]</ref>

Cæsar foreslo også en lov for fordele offentlig landområder til de fattige, med militær makt om nødvendig, et forslag som ble støttet av Pompeius og Crassus, noe som gjorde triumviratet offentlig. Pompeius fylte Roma med soldater, og triumviratets motstandere ble skremt. Marcus Bibulus, som framstilte seg selv som gudfryktig, forsøkte å få erklært at varslene på himmelen var ugunstige og således hindre den nye loven, men han ble forvist fra forum av Cæsars bevæpnete støttespillere. Hans ''[[liktor]]er'' (livvakter) fikk sine ''[[fasces]]'' (seremonielle økser) brukket, to framstående magistrater som fulgte ham ble såret, og Bibulus fikk en bøtte med illeluktende avføring kastet over seg. I frykt for sitt liv trakk han seg tilbake til sitt hus for resten av året og hvor han tidvis sendte ut proklamasjoner om dårlige varsler. Disse forsøkene på å hindre Cæsars lovgivning, viste seg å være forgjeves. Romerske [[Satire|satirikere]] har siden referert til året som «konsulatet til Julius og Cæsar».<ref>Cicero: ''Letters to Atticus'' [[s:Letters to Atticus/2.15|2.15]], [[s:Letters to Atticus/2.16|2.16]], [[s:Letters to Atticus/2.17|2.17]], [[s:Letters to Atticus/2.18|2.18]], [[s:Letters to Atticus/2.19|2.19]], [[s:Letters to Atticus/2.20|2.20]], [[s:Letters to Atticus/2.21|2.21]]; Velleius Paterculus: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2B*.html#44.4 44.4]; Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#14 14], ''Pompey'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Pompey*.html#47 47–48], ''Cato the Younger'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Cato_Minor*.html#32 32–33]; Cassius Dio: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/38*.html#1 38.1–8]</ref>

Da Cæsar først ble valgt, forsøkte adelen å begrense hans framtidige makt ved å tildele skoger og beiteområder i Italia framfor i guvernørposten (''prokonsol'') i en provins ettersom hans militære plikt var over.<ref>Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#19.2 19.2]</ref> Ved hjelp fra sine politiske allierte, fikk Cæsar dette senere veltet overende, og ble isteden utpekt til å styre [[Gallia Cisalpina]] (dagens nordlige [[Italia]]) og [[Illyricum]] (sørøstlige Europa, på motsatt side av [[Adriaterhavet]] for Italia), og senere også med [[Gallia Narbonensis]] (dagens sørlige [[Frankrike]]) med fire legioner. Perioden for hans guvernørstyre ble fastsatt til fire år, og således hans fritakelse for juridisk rettsforfølgelse. Det vanlige var kun ett år.<ref>Velleius Paterculus: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2B*.html#44.4 2:44.4]; Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#14.10 14.10], ''Crassus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Crassus*.html#14.3 14.3], ''Pompey'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Pompey*.html#48 48], ''Cato the Younger'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Cato_Minor*.html#33.3 33.3]; Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#22 22]; Cassius Dio: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/38*.html#8.5 38:8.5]</ref> Da hans guvernørtid ble avsluttet unngikk Cæsar så vidt søksmål for uregelmessigheter i hans tid i tjenesten, og dro raskt tilbake til sin provins.<ref>Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#23 23]</ref>

== Gallerkrigen ==
:''Hovedartikkel: [[Gallerkrigen]]''
[[Fil:Caesar campaigns gaul-en.svg|right|thumb|Kart som viser Cæsars felttog i [[Gallia]]]]
Cæsar var fortsatt i dyp gjeld, og det var ingen penger å tjene på å være guvernør, enten det var ved pengeutpressing<ref>Se Ciceros taler [[s:Against Verres|against Verres]] for et eksempel av en tidligere provinsguvernør som med suksess ble rettsforfulgt for å ha ulovlig beriket seg selv på bekostning av sin provins.</ref> eller ved militære eventyr. Å bli [[prokonsul]]ær for romerske provinser var en vanlig måte å belønne tidligere konsuler; slike provinser kunne være svært innbringende. Men mens mange nøyde seg med å la andre samle inntekter fra provinsen, gikk Cæsar aktivt inn. Cæsar hadde fire legioner under sin kommando. To av hans provinser grenset mot uerobret land, og deler av Gallia var kjent for å være ustabile og usikre. En del av Romas galliske allierte hadde blitt beseiret av deres rivaler og med hjelp fra germanske stammer. Romerne fryktet at disse stammene lå forberedelse til utvandre sørover, nærmere Italia, og at de var krigersk innstilt. Cæsar fikk skaffet ytterligere to legioner og beseiret disse stammene.<ref>Cicero: ''Letters to Atticus'' [[s:Letters to Atticus/1.19|1.19]]; Julius Caesar: ''[[Commentarii de Bello Gallico|Commentaries on the Gallic War]]'' [[s:Commentaries on the Gallic War/Book 1|Book 1]]; Appian, ''Gallic Wars'' [http://www.livius.org/ap-ark/appian/appian_gallic_1.html Epit. 3] {{Wayback|url=http://www.livius.org/ap-ark/appian/appian_gallic_1.html |date=20151118202222 }}; Cassius Dio: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/38*.html#31 38.31–50]</ref>

[[Fil:RomanSilverDenariusWithHeadOfCaptiveGaul48BCE.JPG|thumb|left|En [[denarius]], som fremstiller en [[Gallia|galler]] som er tatt til fange]]
I [[58 f.Kr.]] startet han [[gallerkrigen]], som skulle vare til [[49 f.Kr.]]. I løpet av denne tiden ble hele Gallia og deler av [[Germania]] underlagt Roma. Som svar på Cæsars tidligere aktiviteter hadde stammene i nordøst begynt bevæpne seg. Cæsar behandlet det som en aggressiv handling, og etter et ikke avgjørende sammenstøt mot de forente stammene, erobret han stammene stykkevis. Han beseiret [[Helvetia|helveterne]] i [[58 f.Kr.]], det belgiske forbundet og nerverne i [[57 f.Kr.]] og veneterne i [[56 f.Kr.]]. I mellomtiden hadde en av hans legioner begynt erobringen av stammene lengst nord, rett overfor Britannia.<ref>Julius Caesar: ''Commentaries on the Gallic War'' [[s:Commentaries on the Gallic War/Book 2|Book 2]]; Appian, ''Gallic Wars'' [http://www.livius.org/ap-ark/appian/appian_gallic_1.html Epit. 4] {{Wayback|url=http://www.livius.org/ap-ark/appian/appian_gallic_1.html |date=20151118202222 }}; Cassius Dio: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/39*.html#1 39.1–5]</ref> Erobringen i nord var snart fullført med kun lommer av motstand igjen.<ref>Julius Caesar: ''Commentaries on the Gallic War'' [[s:Commentaries on the Gallic War/Book 3|Book 3]]; Cassius Dio: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/39*.html#40 39.40–46]</ref> Våren 56 f.Kr. holdt triumviratet en sammenkomst da Roma var i opprør. Møtet fornyet sammenslutningen, og Pompeius og Crassus sto fast ved sine bånd til Cæsar, og utvidet hans periode som prokonsul med fem år. Dette var det [[første triumvirat]]s siste handling.<ref>Cicero: ''Letters to his brother Quintus'' [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Cic.+Q.+fr.+2.3 2.3]; Suetonius, ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#24 24]; Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#21 21], ''Crassus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Crassus*.html#14 14–15], ''Pompey'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Pompey*.html#51 51]</ref> Cæsar hadde nå en sikker base som han kunne forberede en invasjon av [[Romersk Britannia|Britannia]].

I [[55 f.Kr.]] hadde Cæsar slått tilbake et fiendtlig streiftog i Gallia av to [[Germanere|germanske]] stammer, og fulgt opp med å bygge en bro over elven [[Rhinen]], og gjorde en maktdemonstrasjon på germansk område før han trakk seg tilbake og rev ned broen. Senere denne sommeren, etter å ha underkastet ytterligere to andre stammer, krysset han [[Den engelske kanal]] den [[25. august]] [[55 f.Kr.]] og gjorde landgang i [[Storbritannia (øy)|Britannia]]. Han hevdet at [[Britonere|britonerne]] hadde støttet en av hans fiender forrige år. Hans etterretning om Britannia var svak, og selv om han hadde skaffet seg fotfeste ved kysten kunne han ikke avansere videre, og trakk seg tilbake til Gallia for vinteren.<ref>Julius Caesar: ''Commentaries on the Gallic War'' [[s:Commentaries on the Gallic War/Book 4|Book 4]]; Appian: ''Gallic Wars'' [http://www.livius.org/ap-ark/appian/appian_gallic_1.html Epit. 4] {{Wayback|url=http://www.livius.org/ap-ark/appian/appian_gallic_1.html |date=20151118202222 }}; Cassius Dio: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/39*.html#47 47–53]</ref>

[[File:RomanRepublic40BC.jpg|300px|thumb|Den romerske republikk i år 40 f.Kr. etter Cæsars erobringer.]]
Han invaderte Britannia på nytt året etter, bedre forberedt og med en større hærstyrke, og oppnådde mer. Han avansert mot innlandet og etablerte noen få allianser. Imidlertid hadde en dårlig innhøsting ført til omfattende opprør i Gallia, og det tvang Cæsar å forlate Britannia for andre og siste gang.<ref>Cicero: ''Letters to friends'' [[s:Letters to friends/7.6|7.6]], [[s:Letters to friends/7.7|7.7]], [[s:Letters to friends/7.8|7.8]], [[s:Letters to friends/7.10|7.10]], [[s:Letters to friends/7.17|7.17]]; ''Letters to his brother Quintus'' [[s:Letters to his brother Quintus/2.13|2.13]], [[s:Letters to his brother Quintus/2.15|2.15]], [[s:Letters to his brother Quintus/3.1|3.1]]; ''Letters to Atticus'' [[s:Letters to Atticus/4.15|4.15]], [[s:Letters to Atticus/4.17|4.17]], [[s:Letters to Atticus/4.18|4.18]]; Julius Caesar: ''Commentaries on the Gallic War'' [[s:Commentaries on the Gallic War/Book 5|Book 5–6]]; Cassius Dio: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/40*.html#1 40.1–11]</ref>

Mens Cæsar var Britannia hadde hans datter Julia, hustru av Pompeius, død i barsel. Cæsar forsøkte å sikre seg Pompeius' støtte på nytt ved å tilby ham sin grandniese i ekteskap, men Pompeius avslo. I 53 f.Kr. ble Crassus drept i en feilslått invasjon i øst. Roma sto på kanten av borgerkrig. Pompeius ble utnevnt som enekonsul som et grep i nødssituasjonen, og han giftet seg med Cornelia Metella, datter av [[Quintus Caecilius Metellus Pius Scipio Nasica|Metellus Scipio]], en bitter politisk motstander av Cæsar. Triumviratet var da dødt.<ref>Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#26]; Plutarch, ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#23.5 23.5], ''Pompey'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Pompey*.html#53 53–55], ''Crassus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Crassus*.html#16 16–33]; Velleius Paterculus: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2B*.html#46 46–47]</ref>

I [[52 f.Kr.]] oppsto det et større opprør i Gallia, ledet av [[Vercingetorix]], som greide å forene alle de gallisk stammene. Han viste seg å være en verdig motstander for Cæsar. Han beseiret Cæsar i flere trefninger, men Cæsars beleiringsmaskiner i [[slaget ved Alesia]] klarte til sist å tvinge Vercingetorix til å overgi seg.<ref>Julius Caesar: ''Commentaries on the Gallic War'' [[s:Commentaries on the Gallic War/Book 7|Book 7]]; Cassius Dio: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/40*.html#33 40.33–42]</ref> Til tross for spredte utbrudd av krigføring det påfølgende året,<ref>[[Aulus Hirtius]]: ''Commentaries on the Gallic War'' [[s:Commentaries on the Gallic War/Book 8|Book 8]]</ref> var Gallia blitt effektivt og nådeløst erobret. [[Plutark]] hevdet at hæren hadde kjempet mot tre millioner menn i løpet av gallerkrigen, og av dem hadde 1 million blitt drept, og ytterligere 1 million ble gjort til slaver. Romerne underkastet 300 stammer og ødela 800 byer.<ref>Plutarch: [http://etext.library.adelaide.edu.au/p/plutarch/lives/chapter48.html ''Lives of the Noble Grecians and Romans'', (chapter48)]   {{Wayback|url=http://etext.library.adelaide.edu.au/p/plutarch/lives/chapter48.html |date=20080222124832 }}.</ref> Det er imidlertid vanskeligheter i finne et mer nøyaktig antall. Cæsars egen [[Propaganda|propagandistiske]] redegjørelser og den vanlige overdrivelsen av antall i oldtidens tekster. Plutarks antall er mest sannsynlig altfor høyt. Det står likevel igjen at erobringen av Gallia var det største militære framstøt siden [[Aleksander den store]]s felttog. Til tross for alt dette var Cæsar upopulær blant sine likemenn. Særlig den konservative fraksjonen var skeptisk og mistenkte ham alltid for å ønske å la seg utrope til konge.

== Borgerkrig ==
:''Hovedartikkel: [[Cæsars borgerkrig]]''
[[Fil:Battle of Pharsalus, 48 BC.gif|thumb|300px|Slagformasjon ved Farsalos mellom Cæsar (sort) og Pompeius (rødt) i august 48 f.Kr. hvor sistnevnte ble avgjørende beseiret.]]
I år [[51 f.Kr.]] gikk det mot slutten for Cæsars tilmålte periode i Gallia. Triumviratet var over, og Pompeius og Cæsar hadde ikke lenger et godt forhold. Cæsars familie hadde også skrumpet inn. Moren hans var også død. Clodus, som Cæsar hadde gjort til folketribun, var blitt drept i et slagsmål. Året etter beordret senatet, ledet av Pompeius, Cæsar til å oppløse sin hær og komme tilbake til Roma da hans guvernørperiode var omme.<ref name="Sue28">Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#28 28]</ref> Cæsar fryktet at han ville bli tiltalt om han kom tilbake til Roma uten den immunitet han hadde som magistrat. Pompeius anklaget Cæsar for utilbørlig, respektstridig oppførsel og forræderi. I januar [[49 f.Kr.]] krysset Cæsar elven [[Rubicon]], den tradisjonelle grensen mot det romerske territoriet i Italia, med en legion og utløste borgerkrig. Da han gikk over elven skal Cæsar, ifølge [[Plutark]] og [[Gaius Suetonius Tranquillus|Suetonius]], ha uttalt på [[gresk]] et sitat fra den greske dramatikeren [[Menandros]], «terningen er kastet» (ofte sitert alea jacta est på latin).<ref name="Plu65">Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#32.8 32.8]</ref> Den senere [[Desiderius Erasmus]] har imidlertid hevdet at en mer presis oversettelse av det greske imperativ ville ha vært ''alea icta esto'', «la terningen bli kastet».<ref name="FrijhoffSperna Weiland1988">Thomson, D. F. S.; Sperna Weiland, Jan (1988): «Erasmus and textual scholarship: Suetonius» i: Weiland, J. S.: ''Erasmus of Rotterdam: the man and the scholar''. Leiden, Netherlands: E.J. Brill. s. 161. ISBN 90-04-08920-9.</ref>

Pompeius og de fleste i senatet flyktet sørover da de ikke hadde større tiltro til Pompeius' nylig sammensatte tropper. Til tross for at han hadde langt flere soldater enn Cæsars, som kun hadde med seg 13. legion, ville Pompeius ikke gå i kamp. Cæsar forfulgte Pompeius i håp om å ta ham til fange før hans soldater slapp unna, men byttet glapp for ham.<ref name="Plu35">Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#35 35.2]</ref> Cæsar besluttet da å dra til Spania og etterlot Italia under kontroll av [[Marcus Antonius]], en fjern slektning av ham. Cæsar gjorde en forbausende marsj på kun 27 dager til Spania og beseiret der Pompeius' løytnanter. Han dro deretter rett østover for å utfordre Pompeius i [[Antikkens Hellas|Hellas]] hvor han i juli 48 f.Kr. i [[slaget ved Dyrrhachium]] med nød og neppe unngikk et katastrofalt nederlag. Sammen med Marcus Antonius beseiret han likevel Pompeius helt og holdent i [[slaget ved Farsalos]] i nordlige Hellas [[9. august]] [[48 f.Kr.]] i noe som ble et usedvanlig kortvarig slag.<ref>Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#42 42–45]</ref>

[[Fil:Caesar giving Cleopatra the Throne of Egypt-Pietro de Cortone-MBA Lyon A53-IMG 0355.jpg|thumb|''Cæsar gir Kleopatra hennes trone'', maleri av Pietro da Cortona (1596–1669).]] 
I Roma ble Cæsar utpekt til [[Diktator (romersk)|diktator]],<ref name="Plu37">Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#37 37.2]</ref> sammen med Marcus Antonius som sin ''[[magister equitum]]'', «herre over hestene», det vil si som sin nestkommanderende. Cæsar lot seg velge som konsul for annen gang under eget overoppsyn, og deretter, etter elleve dager, gikk han av som diktator.<ref name="Plu37" /><ref name="Dictator">Jehne, Martin (1987): ''Der Staat des Dicators Caesar'', Köln/Wien, s. 15-38.</ref> Cæsar forfulgte deretter Pompeius til [[Oldtidens Egypt|Egypt]] hvor Pompeius etter kort tid ble myrdet<ref name="PluPom77">Plutarch: ''Pompey'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Pompey*.html#77 77–79]</ref> og Cæsar selv ble involvert i en egyptisk borgerkrig mellom barnefaraoen og hans søster, hustru, og dronning [[Kleopatra VII av Egypt|Kleopatra]]. Kanskje som et resultat av faraos rolle i drapet på Pompeius, gikk Cæsar inn og støttet Kleopatra. Det heter at han gråt da han fikk se Pompeius' hode<ref>Plutarch: ''Pompey'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Pompey*.html#80 80.5]</ref> som farao overrakte ham som gave. Han beseiret faraos styrker i 47 f.Kr. og innsatte Kleopatra som dronning og hersker av Egypt.

[[Fil:Kleopatra-VII.-Altes-Museum-Berlin1.jpg|thumb|left|upright|Marmorhode av Kleopatra fra 30-40 f.Kr., Altes Museum Berlin]] 
Cæsar og Kleopatra feiret seieren med en triumfseilas på [[Nilen]] våren 47 f.Kr. Den kongelige lystbåten ble fulgt av 400 andre skip, og Cæsar ble fikk erfare den luksuriøse og overdådige levemåten til de egyptiske faraoene. Han giftet seg aldri med Kleopatra ettersom romersk lov kun anerkjente ekteskap mellom to romerske borgere, men han fortsatte sitt intime forhold til den egyptiske dronningen gjennom hele sitt siste ekteskap, altså i 14 år. I romerske øyne utgjorde ikke forholdet utroskap, til tross for at det muligens resulterte i en sønn, [[Cæsarion]]. Kleopatra besøkte Roma flere ganger, bodde da i Cæsars villa rett utenfor Roma ved elven [[Tiber]]n.

På slutten av 48 f.Kr. ble Cæsar igjen utpekt til diktator, men kun for ett år.<ref name="Dictator" /> Etterpå ha tilbrakt de første månedene av 47 f.Kr. i Egypt dro han til Midtøsten og videre nordover til Svartehavet hvor han angrep kongen av [[Pontos (oldtidsrike)|Pontos]]. Hans seier var så rask og ødeleggende at han hånte Pompeius' tidligere seire over slike ynkelige motstandere.<ref>Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#35 35.2]</ref> Deretter dro han tilbake til [[Afrika]] for å ta et oppgjør med Pompeius' tidligere støttespillere fra senatet. Han fikk raskt en betydelig seier i 46 f.Kr. over [[Cato den yngre]], som deretter begikk selvmord.<ref>Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#52 52–54]</ref> Etter denne seieren ble Cæsar igjen utpekt til diktator, og da for ti år.<ref>Jehne, Martin (1987): ''Der Staat des Dicators Caesar'', Köln/Wien, s. 15-38. Teknisk sett ble Cæsar ikke utpekt til diktator for ti år, men han ble utpekt til årlig diktator for de neste ti årene på forhånd.</ref> Likevel greide Pompeius' sønner å slippe unna og rømte til Spania. Cæsar fulgte nådeløst etter og beseiret de siste levningene av opposisjonen i [[slaget ved Munda]] i mars [[45 f.Kr.]]<ref>Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#56 56]</ref> I løpet av denne tiden ble Cæsar valgt til sin tredje og fjerde periode som konsul i 46 f.Kr. og 45 f.Kr. (den siste gangen uten en kollega).

== Diktatur og attentat ==
[[Fil:Château de Versailles, cour de marbre, buste de Jules César, Vdse 120 02.jpg|thumb|Byste av Julius Cæsar i marmor, Château de Versailles.]]
Mens Cæsar fortsatt drev krig i Spania, begynte senatet å gi ham æresbevisninger. Cæsar hadde ikke gitt proskripsjon til sine fiender, men isteden benådet dem alle, og det var ingen alvorlig motstand mot ham. Storslåtte leker og feiringer ble holdt i april for å ære Cæsars seier ved Munda. Plutark skrev at mange romere fant triumftoget etter Cæsars seier smakløst da de beseirede i borgerkrigen ikke hadde vært utlendinger, men andre romerske borgere. .<ref>Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#56 56.7–56.8]</ref> Da Cæsar kom tilbake til Italia i september 45 f.Kr. utferdiget han sitt [[testamente]] der han utpekte sin grandnevø [[Augustus|Gaius Octavius]] som sin arving til alt, inkludert navnet Cæsar. Han skrev også at om Octavius døde før han selv, skulle [[Marcus Junius Brutus]] være den neste i arvefølgen.

I løpet av sin tidlige karriere hadde Cæsar sett hvor kaotisk og svak den romerske republikk hadde blitt. Det republikanske maskineriet hadde brutt sammen under vekten av [[imperialisme]]ns, sentralstyret hadde mistet makt, provinsene var blitt omformet til uavhengige fyrstedømmer under absolutt kontroll av guvernørene, og hæren hadde erstattet konstitusjonen som middel til å få utført politiske mål. Med en svak sentralmakt hadde den politiske korrupsjonen kommet ut av kontroll, og status quo var blitt opprettholdt av et korrupt aristokrati som ikke ønsket endringer i et system som hadde gjort dem rike.

I tiden mellom kryssingen av elven Rubicon i 49 f.Kr. og sin død i 44 f.Kr. hadde Cæsar etablert en ny forfatning som hadde til hensikt å oppnå tre adskilte mål.<ref name="Abbott, 133">Abbott, 133</ref> For det første ønsket han å undertrykke all væpnet motstand i provinsene, og slik gjenopprette ordenen i riket. For det andre ønsket han å skape en sterk sentralmakt i Roma. Og for det tredje ønsket han å knytte riket sammen til en enkelt sammenhengende enhet.<ref name="Abbott, 133" /> Det første målet ble oppnådd da Cæsar beseiret Pompeius og hans tilhengere.<ref name="Abbott, 133" /> For å oppnå de to neste målene måtte han øke sin egen makt og sørge for at han hadde full kontroll over maktapparatet,<ref name="Abbott, 134">Abbott, 134</ref> og dette oppnådde han ved å øke sin egen autoritet, særlig over Romas andre politiske institusjoner. Til sist fikk han utført en rekke politiske reformer for å håndtere en rekke saker som lenge hadde vært oversett, den viktigste var reformeringen av kalendersystemet. Han innførte [[den julianske kalenderen]] i år 46 f.Kr. Reformen bygget på solåret framfor måneåret og er fortsatt grunnlaget for den kalender som vi har i dag. Måneden juli ble oppkalt etter ham og bærer hans navn den dag i dag.

=== Diktator ===
[[Fil:Statue of Julius Caesar in Via dei Fori Imperiali (Roma).jpg|thumb|Statue av Cæsar i Forum Romanum i Roma.]]
Da Cæsar kom tilbake til Roma i 45 f.Kr.,<ref>Cassius Dio: ''Roman History'' 43.14-19</ref>skjenket senatet ham et triumftog for hans seiere, etter alt å dømme for over Gallia, Egypt, [[Farnakes II av Pontos|Pharnakes]] og [[Juba I av Nubia|Juba]], framfor over hans romerske motstandere. Ikke alt gikk Cæsars veg. Da [[Arsinoe IV av Egypt|Arsinoe IV]], Egypts tidligere dronning, ble ført fram i lenker i triumftoget, måtte de som fulgte prosesjonen, beundre hennes verdige holdning og folk ble beveget til å føle medlidenhet med henne.<ref>Cassius Dio: ''Roman History'' 43.19.2–3; [[Appian]]: ''Civil Wars'' 2.101.420</ref> Det ble feiret med leker som involverte hele 400 [[løve]]r og med [[gladiator]]kamper. Et simulert sjøslag ble holdt i et basseng ved [[Campus Martius]].<ref name="ReferenceA">Fuller, J.F.C.: ''Julius Caesar, Man, Soldier, Tyran'', Chapter 13</ref> Også ved Circus Maximus ble to hærer bestående av krigsfanger, hver på 2000 mann, 200 hester og 20 elefanter, tvunget til å kjempe til døden. På nytt var det enkelte av tilskuerne som klagde, denne gangen mot Cæsars ødsle overdrivelser. Et opprør brøt ut, og ble først stoppet da Cæsar fikk to av opprørerne korsfestet av prestene ved Campus Martius.<ref name="ReferenceA" />

[[Fil:M Antonius modified.png|thumb|upright|Byste av Marcus Antonius.]]
Da triumfen var over, satte Cæsar i gang med sine lovendringer.<ref name="ReferenceA" /> Han fikk slått fast at jurymedlemmer kun bare komme fra senatet eller fra lavadelen [[Ridder (romersk)|''equites'']]. Deretter vedtok han en lov som begrenset kjøp av bestemte luksusartikler. Etter dette vedtok han en lov som belønnet familier som fikk mange barn, slik at befolkningen i [[Italia]] skulle øke. Deretter en lov som forbød alt laugsvesen, unntatt laugene som var grunnlagt i oldtiden, ettersom mange laug var forfatningfiendtlige politiske grupperinger. Han fikk innført en egen lov som begrenset perioden som guvernører kunne inneha sin posisjon. Han fikk også endret gjeldsloven, noe som i seg selv fjernet rundt en fjerdedel av all gjeld.<ref name="ReferenceA" /> [[Cæsars forum]] med dets tempel for Venus Genetrix ble bygget sammen med mange andre offentlige bygg. Cæsar regulerte også tett kjøpet av statssubsidiert korn og sørget for at bare et fast, begrenset antall mennesker mottok dette kornet. Dette skjedde etter at han hadde fått gjennomført en [[folketelling]]. De som mottok korn, ble ført inn i et eget register.<ref>Mackay, Christopher S. (2004): ''Ancient Rome: A Military and Political History''. Cambridge University Press. s. 254.</ref> Fra år 47 til 44 f.Kr. gjorde han planer for omfordele landområder til rundt 15 000 av sine veteraner.<ref>Campbell, J. B. (1994): ''The Roman Army, 31 BC–AD 337''. Routledge. s. 10.</ref> Den viktigste endringen, og den varigste, var kanskje likevel den allerede nevnte [[kalender]]en. Kalenderen på hans tid var regulert av månens bevegelser, og det hadde ført til stor uorden. Cæsar erstattet denne kalenderen med den egyptiske kalenderen som ble regulert av solen. Han satte årets lengde til 365,25 dager ved å legge til en innskutt dag ([[skuddår]]sdag) nær slutten av februar hvert fjerde år.<ref name="Sue40">Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#40 40]</ref> For å justere kalenderen etter årstidene fikk han lagt til tre ekstra måneder som ble lagt til år 46 f.Kr. (den ordinære kalenderen endte med februar, og to ekstra måneder etter november). Således begynte [[den julianske kalenderen]], oppkalt etter ham selv, den 1. januar 45 f.Kr.<ref name="Sue40" /> Denne kalenderen er bortimot identisk med den nåværende vestlige kalenderen.

Kort tid før han ble myrdet, gjennomførte Cæsar ytterligere noen reformer. Han etablerte en politistyrke, utpekte embetsmenn som utførte hans landreformer, og beordret at [[Kartago]] skulle gjenoppbygges. Det samme var tilfellet med [[Korint]] i Hellas som var blitt ødelagt av romerne under beleiringen i 146 f.Kr., men Cæsar fikk den greske byen grunnlagt på nytt som ''Colonia laus Iulia Corinthiensis''. Han utvidet også de latinske rettighetene over hele den romerske verden, og avskaffet skattesystemet og vendte tilbake til den tidligere utgaven som tillot at byene samlet inn skatt når de hadde behov for det, framfor at det var behov for romerske mellommenn. Mordet på Cæsar forhindret ytterligere og større planer. Han ønsket blant annet å bygge et enestående tempel for krigsguden [[Mars (gud)|Mars]], et stort teater og et bibliotek på størrelse med [[biblioteket i Alexandria]].<ref name="ReferenceA" /> Han ønsket også å omforme [[Ostia Antica]] (nær dagens by [[Ostia]]) til en betydelig havn, og anlegge en kanal gjennom [[Korinteidet]]<ref>Siden 1893 har [[Korintkanalen]] gått gjennom det 6,3 km brede eidet.</ref> Militært ønsket han å erobre [[Dakia]], [[Partia]], og hevne tapet ved [[Slaget ved Carrhae|Carrhae]] i 53 f.Kr. Av den grunn hadde han anordnet en massiv mobilisering. Kort tid før han ble myrdet hadde senatet navngitt ham som ''[[censor]]'' på livstid og som «Far av Fedrelandet», og måneden til ''[[Quintilis]]'' ble omdøpt til [[juli]] for hans ære. Han ble gitt ytterligere æresbevisninger som senere ble benyttet for å rettferdiggjøre mordet på ham som en tilstrebet guddommelig monark; mynter ble preget som hadde hans bilde og hans statue ble plassert ved siden av de romerske konger. Han ble gitt en gullstol i sentatshuset, gitt tillatelse til å bære en triumfdress når han så måtte ønske det, og ble tilbudt en form for delvis offisiell eller populær [[Romersk kult|kult]] hvor Marcus Antonius var yppersteprest.<ref name="ReferenceA" />

=== Politiske reformer ===
[[Fil:RSC 0004a.6.jpg|thumb|300px|[[Denarius]] (42 f.Kr.) myntet av '''Cassius Longinus''' og Publius Cornelius Lentulus Spinther, avbildning av det kronede hodet til gudinnen [[Libertas (gudinne)|Libertas]] (Frihet) og på motsatt side en offermugge og ''lituus'', fra det militære myntverksted i Smyrna.]]
Historien om Cæsars politiske utnevnelser er kompleks og usikker. Cæsar holdt både posisjonen som [[Diktator (romersk)|romersk diktator]] og [[tribun]]atet, men skiftet mellom [[Romersk konsul|konsul]] og [[Promagistrat|prokunsul]]. Hans makt innenfor staten synes å ha støttet seg på disse embetsverdighetene.<ref name="Abbott, 134" /> Han ble først utpekt til diktator i 49 f.Kr., muligens for å ha forsete ved valgene, men gikk av som diktator i løpet av elleve dager. I 48 f.Kr. lot seg utpeke til diktator på nytt, men denne gangen for en ubegrenset tid, og i 46 f.Kr. ble han utnevnt til diktator for en tiårsperiode. I februar 44 f.Kr., en måned før han ble myrdet, ble han utpekt til diktator på livstid.

Under Cæsar ble en betydelig andel autoritet gitt til hans løytnanter, hovedsakelig ettersom Cæsar ofte ikke var til stede i Italia.<ref name="Abbott, 136">Abbott, 136</ref> I oktober 45 f.Kr. hadde gitt fra seg posisjonen som enekonsul, og lettet valget for to etterfølgere ettersom konstitusjonen ikke anerkjente en enkelt konsul uten en kollega.<ref name="Abbott, 137">Abbott, 137</ref> I 48 f.Kr. ble Cæsar gitt endelige tribunal makt,<ref name="Abbott, 135">Abbott, 135</ref> noe som gjorde hans person ukrenkelig og sakrosankt, og tillot ham å gi [[veto]] overfor senatet,<ref name="Abbott, 135" /> skjønt ved minst en anledning forsøkte senatet å blokkere ham. De forulempende tribunater i dette tilfellet ble ført fram for senatet og fratatt sine posisjoner.<ref name="Abbott, 135" /> Det var ikke første gangen hvor Cæsar hadde forbrutt seg mot en tribuns ukrenkelighet. Etter at han først gang marsjert inn i Roma i 49 f.Kr. hadde han med tvang åpnet skattekisten til tross for det segl som var blitt satt på av en tribun. Etter anklager om forræderi mot to obstruktive tribuner hadde Cæsar, kanskje ikke overraskende, ikke møtt ytterligere opposisjon fra andre medlemmer av folketribunene.<ref name="Abbott, 135" />

I 46 f.Kr. hadde Cæsar gitt seg selv tittelen «Prefekt av moralen», noe som var en posisjon som var nytt kun i navnet, da dens makt var identisk til de romerske [[censor]]er.<ref name="Abbott, 135" /> Således kunne han også ha makten til censorene mens han teknisk sett ikke underla seg den samme undersøkelse som de ordinære censorer måtte, og han benyttet seg av denne makten til å fylle senatet med sine egne partifeller. Han satte også presedens, som hans keiserlige etterfølgere kom til å følge, av å kreve at senatet ga ham ulike titler og æresbevisninger. Han var for eksempel gitt tittelen «Far av Fedrelandet» og «imperator».<ref name="Abbott, 136" /> Mynter fikk hans bilde og han ble gitt retten til å snakke først ved senatsmøter.<ref name="Abbott, 136" /> Cæsar økte deretter antallet magistrater som ble valgt hvert år, noe som førte til at en stor andel av magistratene var uten erfaring i senatet, samtidig som det også gjorde det mulig for ham å belønne sine egne tilhengere.<ref name="Abbott, 137" /> Han tok også skritt til å forvandle Italia til en provins blant andre provinser og samtidig knytte andre provinser tettere til riket. Det adresserte et underliggende problem som hadde ført til [[forbundsfellekrigen]] noen tiår tidligere hvor enkeltindivider utenfor Roma og Italia ikke ble betraktet som «romer», og således ikke gitt fullt romersk borgerskap med tilhørende rettigheter. Denne prosessen som smidde hele Romerriket til en tett sammenhengende helhet framfor å være et nettverk av ulike fyrstedømmer. Denne prosessen ble fullført av Cæsars etterfølger, keiser [[Augustus]].

Da Cæsar kom tilbake til Roma i 47 f.Kr. hadde senatets rekker blitt alvorlig utvannet og han benyttet sin makt som sensor for å utpeke nye senatorer, noe som til sist økte antallet av medlemmer av senatet til 900.<ref name="Abbott, 137" /> Alle utnevnelsene var hans egne håndplukkede støttespillere, noe som minsket senatsaristokratiets prestisje og gjorde senatet i økende grad fiendtlig innstilt.<ref name="Abbott, 138">Abbott, 138</ref> For å minimalisere risikoen at en annen general kunne forsøke å utfordre ham, sørget Cæsar for en lov som begrenset guvernørenes periode. Mot slutten av sitt liv begynte Cæsar å forberede en krig mot det partiske riket. Ettersom hans fravær fra Roma kunne begrense hans mulighet til å installere egne konsuler fremmet han en lov som tillot ham å utpeke alle magistrater i 43 f.Kr. og alle konsuler og tribuner i 42 f.Kr.<ref name="Abbott, 137" /> Det omformet effektivt magistratene fra å være folkets representanter til å være diktatorens representanter.<ref name="Abbott, 137" />

== Cæsars død ==
[[Fil:Cesar-sa_mort.jpg|thumb|400px|Mordet på Cæsar framstilt av [[Vincenzo Camuccini]] i et romantisk maleri fra [[1798]].]]
De fleste av antikkens historikere vil ha det til at Cæsars maktarroganse var det som fikk hans motstandere til å planlegge en sammensvergelse. [[Gaius Cassius Longinus|Gaius Cassius]], en politiker og hærmann, følte misnøye med styret. Han fikk med seg mange høytstående menn på sammensvergelsen. Blant dem kan nevnes Trebonius, en våpenbror som var sjalu på Cæsar. Han fikk også med seg [[Decimus Junius Brutus Albinus|Decimus Brutus]] som hadde vært trofast mot Cæsar i mange år. Mest omtalt av dem som ble med på sammensvergelsen, blir imidlertid [[Marcus Junius Brutus]], som stod Cæsar nær. Cæsar hadde utnevnt både ham og Cassius til [[pretor]]er. Marcus Brutus hadde fått ansvaret for [[Gallia Cisalpina]]. Han nøt etter alt å dømme stor gunst, og noen mente endog at Cæsar hadde sett ham ut som sin etterfølger.

I februar [[44 f.Kr.]] ble Cæsar utnevnt til diktator på livstid. Dette førte til at motstanderne ble enda ivrigere på å få ham ryddet av veien. Cæsar ville, sa han, dra direkte til [[Partia]] og krige mer for å utvide riket. Han ønsket å flytte grensen til [[Donau]]. Han ville dra 19. mars og skulle være borte i to år, så de sammensvorne måtte skynde seg.

Det fortelles mange historier om omstendighetene omkring mordet. Spåmenn skal ha advart Cæsar mot 15. mars. Dessuten skal han ha visst at det var noe farlig på gang. Likevel var han dristig nok til ikke å gjøre mye for å beskytte seg. Han hadde til og med avsatt livgarden sin. Det fortelles at natten til 15. mars skal Calpurnia hatt en merkelig drøm. Det skal også ha vært et voldsomt uvær ute.

Dagen etter bad Calpurnia ham om ikke å dra til Senatet. Han utsatte derfor møtet. Men de sammensvorne fikk høre det. Decimus Brutus kom og fikk ham til å ombestemme seg. Han la så i vei til Senatet fulgt av en gruppe personer. En greker ved navn Artemidoros traff ham på veien og gav ham en lapp hvor det stod om sammensvergelsen. Men Cæsar hadde ikke tid til å lese den.

Cæsar gikk inn i Senatet. Da gikk signalet om at de sammensvorne skulle gå til handling. De samlet seg rundt ham med kniver og begynte å stikke ham. En som het Casca, stakk først. Cæsar skal ha sagt: «Hva? Dette er en oppstand!» Han stakk etter Casca med en penn. Cæsar prøvde å beskytte seg, men han ble stukket mange ganger. Så skal også Marcus Brutus ha stukket ham med en kniv i magen. Det fortelles mye om hva Cæsar skal ha sagt, hvis han i det hele tatt sa noe.<ref>Plutarch, ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#66.9 66.9]</ref><ref>Suetonius, ''Julius'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/L/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#82.2 82.2]</ref> Noen sier at han sa ''Et tu Brute'', som betyr «Du også Brutus?» Andre sier at han sa ''Et tu fili mi'', som betyr «Du også min sønn?» Noen sier også at han sa på gresk: ''Kai sy teknon'', som betyr «Du også mitt barn?» Cæsar drog togaen om seg og dekket til ansiktet. Etter å ha blitt stukket tjuetre ganger falt han om.<ref>[http://www.unrv.com/fall-republic/death-of-caesar.php Death of Caesar]</ref>

Hos Suetonius kan man lese at Cæsar ble liggende en tid før tre slaver førte ham hjem. Cæsars legeme ble dessuten undersøkt av legen Antistius. Han fikk så en storslått begravelse hvor musikere og soldater deltok i stor stil. Hans testamente ble lest opp i huset til Marcus Antonius, og da kom det frem at særlig tre grandnevøer var begunstiget. En av dem var [[Augustus|Gaius Octavius]] (den senere keiser Augustus) som Cæsar adopterte, og derved gjorde til sin arving.

== Ettervirkningen av mordet ==
[[File:Marcus Antonius.jpg|thumb|upright|Cæsars fetter, Marcus Antonius, byste sett i profil.]]
[[File:MANA - Büste Octavian.jpg|thumb|upright|left|Byste av den unge Octavian, Cæsars grandnevø og adoptivsønn.]]
Det uforutsette resultatet av mordet var at Cæsars død framskyndet slutten på den romerske republikken.<ref>Florus: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Florus/Epitome/2I*.html#XVII ''Epitome'' 2.7.1]</ref> De romerske middel- og underklasser, hvor Cæsar var meget populær og hadde vært det siden før Gallia, ble rasende over at en liten gruppe aristokrater hadde drept deres forkjemper. Antonius, som selv hadde drevet vekk fra Cæsar, dro fordel av sorgen og raseriet til Romas folkemengde, og truet med å slippe mobben løs på [[optimatene]] – kanskje i den hensikt å selv ta kontroll over Roma. Til hans overraskelse hadde imidlertid Cæsar navngitt grandnevøen Gaius Octavian som sin enearving. Han testamenterte ham sitt Cæsar-navn og gjorde ham til en av de rikeste borgerne i republikken.<ref>Suetonius: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/L/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#83.2 ''Julius'' 83.2]</ref>

Menneskemengden ved gravferden kokte over, og kastet tørre kvister, møbler og selv klær på Cæsars gravbål, slik at flammene flammet opp og ut av kontroll og ødela Forum. Mobben angrep deretter husene til Brutus og Cassius og de ble slått tilbake kun med de største vanskeligheter, i seg selv begynnelsen på [[liberatorernes krig]], og således oppfylte i det minste deler av Antonius' trusler mot aristokratiet.<ref>Suetonius: [http://ancienthistory.about.com/library/bl/bl_text_suetcaesar.htm ''Life of Caesar'', Chapters LXXXIII, LXXXIV, LXXXV] {{Wayback|url=http://ancienthistory.about.com/library/bl/bl_text_suetcaesar.htm |date=20040831083303 }}. Ancienthistory.about.com. 29. oktober 2009.</ref> Antonius greide imidlertid ikke å forutse den endelige utgangen av de neste borgerkrigene, særlig angående Cæsars adopterte arving. Octavian var kun 18 år da Cæsar døde, men viste seg å ha betydelig politiske evner, og mens Antonius tok seg av Decimus Brutus i den første runden med borgerkrig, kunne Octavian på egen hånd konsolidere sin i utgangspunktet spinkle posisjon. For å bekjempe Brutus og Cassius, som hadde samlet en meget stor hær i Hellas, trengte Antonius soldater, penger fra Cæsars krigskister, og legitimiteten som Cæsars navn kunne skaffe ham. Med vedtaket av ''lex Titia'' den 27. november 43 f.Kr.<ref>Osgood, Josiah (2006): ''Caesar's Legacy: Civil War and the Emergence of the Roman Empire''. Cambridge University Press. s. 60.</ref> ble [[det andre triumvirat]] offisielt dannet, og besto av Antonius, Octavian og Cæsars trofaste kavalerikommandant [[Marcus Aemilius Lepidus|Lepidus]].<ref>Suetonius: ''Augustus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/L/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#13.1 13.1]; Florus: ''Epitome'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Florus/Epitome/2I*.html#XVI 2.6]</ref> Det formelt guddommeliggjorde Cæsar som ''Divus Iulius'' i 42 f.Kr. og Cæsar Octavian ble således ''Divi filius'' («Sønn av en gud»).<ref>Warrior, Valerie M. (2006): ''Roman Religion''. Cambridge University Press. ISBN 0521825113. s. 110</ref> Ettersom det var Cæsars mildhet som hadde ført til at han ble myrdet, brakte det andre triumvirat tilbake praksisen med [[proskripsjon]], noe som hadde vært forlatt siden Sulla.<ref>Florus: ''Epitome'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Florus/Epitome/2I*.html#XVI 2.6.3]</ref> Det lovfestet forordningen av drapet på et stort antall motstandere for å kunne sikre finansiering av de 45 legioner som ble benyttet i den andre borgerkrigen mot Brutus og Cassius.<ref>Zoch, Paul A. (2000): ''Ancient Rome: An Introductory History''. University of Oklahoma Press. ISBN 0806132876. ss. 217–218.</ref> Antonius og Octavius beseiret dem under [[slaget ved Filippi]] i nordlige Hellas.

Etterpå giftet Marcus Antonius seg med Cæsars elskerinne Kleopatra, med den hensikt å benytte seg av det enestående rike Egypt som sin base for å dominere Roma. En tredje borgerkrig brøt ut mellom Octavian på den ene siden og Antonius og Kleopatra på den andre siden. Dette ble den endelige krigen som kulminerte i at Antonius og Kleopatra led nederlag under [[slaget ved Actium]], den [[2. september]] [[31 f.Kr.]]. Nå fikk Octavian eneveldig makt og ble den første romerske keiser under navnet [[Augustus|Cæsar Augustus]], et navn som opphevet ham til statusen av en guddom.<ref>Florus: ''Epitome'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Florus/Epitome/2I*.html#XXXIIII 2.34.66]</ref>

Julius Cæsar hadde planlagt å invadere [[Partia]], [[Kaukasus]] og [[Skytia]], og deretter å marsjere tilbake til [[Germania]] over det østlige Europa. Disse planene ble forhindret av mordet på ham.<ref>Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#58 58.6]</ref> Hans etterfølgere forsøkte å erobre Partia og Germania, men uten varige resultater.

Julius Cæsar var den første historiske romer som offisielt ble guddommeliggjort. Han ble etter sin død gitt tittelen ''Divus Iulius'' eller ''Divus Julius'' (den guddommelige Julius eller Julius som er opptatt blant gudene) ved en bestemmelse av det romerske senat den 1. januar 42 f.Kr.. Selv om hans tempel ikke ble innviet før etter hans død, kan han ha mottatt sine guddommelige æresbevisninger i løpet av sitt liv,<ref>Cicero, ''Philippic'' ii.110: Cicero viser til de guddommelige æresbevisninger som (i engelsk oversettelse «...couch, image, pediment, priest» (norsk: «sofa, bilde, pediment (gavlfelt), prest») gitt til Cæsar i månedene før han ble drept.</ref> og kort tid før han ble myrdet. Marcus Antonius hadde blitt utpekt som hans ''[[flamen]]'' (prest).<ref>I henhold til Dio Cassius, 44.6.4.</ref> Både Octavian og Marcus Antonius fremmet kulten Divus Iulius. Etter at Antonius var død, tok Octavian som den adopterte sønnen til Cæsar tittelen ''Divi Filius'' («sønn av en gud»).

== Personlig liv ==
=== Helse og fysisk framtoning ===
[[Fil:Julius Caesar Coustou Louvre MR1798.jpg|thumb|upright|Statue av Cæsar, av Nicolas Coustou (1658–1733)]]
Basert på bemerkninger fra [[Plutark]],<ref>Plutarch: ''Caesar'' 17, 45, 60; se også Suetonius, ''Julius'' 45.</ref> er det tidvis antatt at Cæsar kunne ha hatt lidelsen [[epilepsi]]. Moderne forskning er «skarpt delt» i dette, og en del forskere mener han var plaget av [[malaria]], særlig i løpet av Sulla-proskripsjonene på 80-tallet.<ref>Ridley, Ronald T.: «The Dictator's Mistake: Caesar's Escape from Sulla» i: ''Historia'' '''49''' (2000), ss. 225-226, siterer de som tviler på spørsmålet om epilepsi: Kanngiesser, F.: «Notes on the Pathology of the Julian Dynasty» i: ''Glasgow Medical Journal'' '''77''' (1912) 428-432; Cawthorne, T.: «Julius Caesar and the Falling Sickness» i: ''Proceedings of Royal Society of Medicine'' '''51''' (1957) 27-30, som foretrekker [[Ménières sykdom]]; og Temkin, O.: ''The Falling Sickness: A History of Epilepsy from the Greeks to the Beginnings of Modern Neurology'' (Baltimore 1971), s. 162.</ref> Til tross for den vanlige oppfatningen av at Cæsar led av epilepsi, har flere spesialister i hodepinemedisin ment at en mer nøyaktig diagnose kunne være hodepine av typen [[migrene]].<ref>Diamond, Seymour & Franklin, Mary: ''Conquering Your Migraine: The Essential Guide to Understanding and Treating Migraines for all Sufferers and Their Families'', (New York: Fireside, 2001), 19.</ref>

Cæsar hadde fire dokumenterte episoder av hva som kan ha vært en kompleks begrenset form for slagtilfelle. Han kan i tillegg ha hatt [[Epilepsi#Absencer|absencer]] i sin ungdom, som er en type epileptiske anfall som forekommer særskilt i barneårene. De tidligste nedtegnelsene av disse ble gjort av biografen [[Suetonius]], som selv ble født etter at Cæsar var død. Påstand om epilepsi er tatt med av en del medisinske historikere ved en påstand om [[hypoglykemi]], en tilstand hvor [[blodsukker]]et er for lavt, noe som kan føre til epileptiske anfall.<ref name="Hughes2004Caesar">Hughes J; Atanassova, E; Boev, K (2004): «Dictator Perpetuus: Julius Caesar — did he have seizures? If so, what was the etiology?» i: ''Epilepsy Behav'' '''5''' (5): 756–64. doi:[http://dx.doi.org/10.1016%2Fj.yebeh.2004.05.006 10.1016/j.yebeh.2004.05.006]. PMID [http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15380131 15380131].</ref><ref>Gomez J, Kotler J, Long J (1995): «Was Julius Caesar's epilepsy due to a brain tumor?» i: ''The Journal of the Florida Medical Association'' '''82''' (3): 199–201. PMID [http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/7738524 7738524].</ref><ref>Schneble, H. (1. januar 2003): [http://www.epilepsiemuseum.de/alt/caesaren.html «Gaius Julius Caesar»] i: ''German Epilepsy Museum''.</ref>

I [[2003]] publiserte psykiateren Harbour F. Hodder hva han kalte for sin «Cæsars kompleks-teori» og hvor han argumenterte for at Cæsar led av [[tinninglobsepilepsi]], en form av epilepsi som er knyttet til [[tinninglapp]]en, og symptomer på svekkelse som var en faktor for Cæsars bevisste beslutning om å oppgi sin personlige trygghet i dagene før mordet.<ref>Hodder, Harbour Fraser (September 2003): [http://www.forensic-psych.com/articles/artHarvardMagCaesar.php «Epilepsy and Empire, Caveat Caesar»] i: ''Accredited Psychiatry & Medicine'' (Harvard, Boston: Harvard University) '''106''' (1): 19.</ref>

En tekstlinje fra [[William Shakespeare]] har tidvis blitt tatt som et tegn på at Cæsar var døv på det ene øret: ''Come on my right hand, for this ear is deaf''.<ref>Shakespeare, William: ''Julius Caesar'' I.ii.209.</ref> Men det er ingen klassiske kilder som nevner hørselsskade i forbindelse med Cæsar. Den engelske dramatikeren kan ha gjort [[metafor]]isk bruk av et avsnitt hos Plutark, som ikke viser til [[døvhet]] i det hele tatt, men heller til en håndbevegelse som [[Aleksander den store|Aleksander av Makedonia]] hadde for vane å gjøre. Ved å dekke til sitt øre indikerte Aleksander at han vendte sin oppmerksomhet fra en beskyldning til å kunne høre forsvaret.<ref>Plutarch: ''Alexander'' 42; Jeremy Paterson omtalte Cæsars helse generelt i «Caesar the Man» i: ''A Companion to Julius Caesar'' (Wiley-Blackwell, 2009), s. 130 [http://books.google.com/books?id=gzOXLGbIIYwC&pg=PT150&dq=julius+caesar+deaf&hl=en&ei=zPtSTO-xFYaDngfwjbHvAg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CCkQ6AEwAA#v=onepage&q=julius%20caesar%20deaf&f=false online.]</ref>

Den romerske historikeren [[Suetonius]] beskrev Cæsar som «høy av vekst med en lys hudfarge, velskapte lemmer, et noe fullt ansikt og skarpe sorte øyne.»<ref>[[Suetonius]]: ''Life of Caesar'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#45 45]: ''excelsa statura, colore candido, teretibus membris, ore paulo pleniore, nigris vegetisque oculis.''</ref>

== Navn og familie ==
Ved å benytte seg av [[det latinske alfabet]] slik det eksisterte på Cæsars tid (det vil si uten små bokstaver, «J», eller «U»), ville Cæsars navn ha blitt gjengitt «GAIVS IVLIVS CAESAR»; formen «CAIVS» er også dokumentert, bruken av eldre romersk representasjon av G for C: det er en antikk form av den mer vanlige «GAIVS». Den vanlige forkortelse var, og det er ikke arkaisk, «C. IVLIVS CAESAR». Bokstaven «Æ» er en [[Ligatur (typografi)|ligatur]] som er ofte benyttet i latinske inskripsjoner for å spare plass, og er ensbetydende med bokstavene «ae». Ettersom bokstaven «æ» finnes på norsk, er det korrekt å skrive «Caesar» som «Cæsar». I klassisk latin ble navnet uttalt [ˈɡaːjus ˈjuːljus ˈkajsar], hvor «C» ble uttalt som en skarp K.{{omstridt}}

I tiden under den sene romerske republikk ble mange historiske skrifter ble skrevet på [[gresk]], et språk som de fleste utdannede romere studerte. Unge og rike romerske gutter hadde ofte greske slaver som lærere og tidvis ble de også sendt til [[Athen]] for høyere utdanning, noe som var tilfellet for Cæsars morder Brutus. På gresk i Cæsars tid vil hans navn ha blitt skrevet Καίσαρ, noe som reflekterte samtidens uttale. På [[vulgærlatin]] er den foniske lukkelyd /k/ før fremre vokal begynner grunnet [[palatalisering]], og dermed uttalt som en [[affrikater|affrikat]] – derav gjengivelse som [ˈtʃeːsar] på [[italiensk]] og [ˈtseːsar] på [[tysk]] uttale av latin, derav også at navnet har gitt tittelen [[tsar]]. Med utviklingen av de romanske språkene, affrikatet [ts] ble en [[frikativ]] (hemmelyd) [s] (derav [ˈseːsar]) i mange regionale uttaler, inkludert [[fransk]], fra hvor moderne [[engelsk]] uttale er avledet. Den opprinnelige /k/ er muligens bevart i [[norrøn mytologi]] hvor han er manifestert som den legendariske kong [[Kjår]] ([[norrønt]] Kjárr).<ref>Anderson, Carl Edlund. (1999): [http://www.carlaz.com/phd/cea_phd_chap2.pdf ''Formation and Resolution of Ideological Contrast in the Early History of Scandinavia''] {{Wayback|url=http://www.carlaz.com/phd/cea_phd_chap2.pdf |date=20070307030753 }} (PDF) PhD doktoravhandling, Universitetet i Cambridge, Department of Anglo-Saxon, Norse & Celtic (Faculty of English). s. 44.</ref> Det er derimot flere figurer i norrøn mytologi med skarp K-lyd i første stavelse, slik at denne konstruerte forbindelsen tilbake til den romerske generalen er ikke like overbevisende for alle forskere.

Julius Cæsars tilnavn og familienavn ble i seg selv en tittel. Det ble i stor grad fremmet av ''[[Bibelen]]'' ved det kjente strofen fra ''[[Evangeliet etter Matteus]]'' i norsk oversettelse: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.»<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=MAT&chapter=22&verse=21 Evangeliet etter Matteus 21] {{Wayback|url=http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=MAT&chapter=22&verse=21 |date=20111117181033 }}</ref>, men en mer korrekt oversettelse er «Så gi Cæsar hva Cæsars er, og Gud hva Guds er.» Cæsar ble ''keiser'' på norsk, ''kaiser'' på tysk og [[Slaviske språk|slaviske]] ''tsar/czar''. Den siste tsar med formell makt var [[Simeon av Sachsen-Coburg-Gotha|Simeon II av Bulgaria]] som avsluttet sitt styre i [[1946]]. For to tusen år etter Julius Cæsars død var det minst et overhode for en stat som bar hans navn.

== Litterære verker ==
Cæsar ble i løpet av sin levetid betraktet som en av de beste talere og prosaforfattere i Roma. Selv Cicero skrøt av Cæsars retorikk og stil.<ref>Cicero: ''Brutus'', 252.</ref> Blant hans mest berømte verker var hans gravtale for tante Julia og hans ''Anticato'', et dokument skrevet for å svekke Catos omdømme og som svar på Ciceros Cato-minne, Cæsar skrev også dikt som er nevnt i oldtidens kilder.<ref>Courtney, Edward (1993): ''The Fragmentary Latin Poets'', Oxford: Clarendon Press, ss. 153–155 og 187–188.</ref> Hans andre verker foruten hans krigskommentarer har gått tapt, skjønt noe få setninger er bevart i andre sitat.

=== Memoarer ===
[[Fil:Commentarii de Bello Gallico.jpg|thumb|''[[Commentarii de Bello Gallico]]'', en redegjørelse skrevet av Julius Cæsar om hans ni år lange krig i Gallia.]]
* ''[[Commentarii de Bello Gallico]]'' (''Kommentarer om [[gallerkrigen]]''), felttogene i Gallia og Britannia i løpet av hans tid som [[Promagistrat|proconsul]]; og
* ''[[Commentarii de Bello Civili]]'' (''Kommentarer om [[Cæsars borgerkrig|borgerkrigen]]''), hendelsene i borgerkrigen fram til umiddelbart etter Pompeius' død i Egypt.

Andre verker som historisk sett har blitt tilskrevet Cæsar, men hvor forfatterskapet er betvilt, er:

* ''[[De Bello Alexandrino]]'' (''Om den alxandrianske krig''), hærtokt i Alexandria;
* ''[[De Bello Africo]]'' (''Om den afrikanske krig''), hærtokt i Nord-Afrika; og
* ''[[De Bello Hispaniensi]]'' (''Om den spanske krig''), hærtokt på Den iberiske halvøy.

Disse fortellingene ble skrevet og utgitt på årlig basis i løpet av eller rett etter de faktiske hendelsene som en form for «rapporter fra fronten». Tilsynelatende enkle og direkte i stilen, til det punkt hvor Cæsars ''Commentarii'' er vanligvis studert ved første og andre år for dagens latinstudenter, men de er faktisk meget sofistikerte avhandlinger, med særlig det brede lag av den lesende befolkningen i Roma for øye. Cæsar er langt fra noen objektiv forfatter, og særlig hans omtale av gallerkrigen er et utsøkt propagandaverk.

== Cæsars familie ==
;Foreldre
* Far [[Gaius Julius Caesar den eldre]].
* Mor [[Aurelia Cotta|Aurelia]] (slekt med [[Aurelii|Aurelia Cottae]])

;Hustruer 
# [[Cornelia Cinnilla]]
# [[Pompeia Sulla]]
# [[Calpurnia Pisonis]]

;Barn 
* [[Julia Cæsaris|Julia]] med Cornelia Cinnilla.
* Trolig [[Cæsarion]], med [[Kleopatra VII]], som ble egyptisk [[farao]] under navnet Ptolemaios XV.
* Adopterte sønn, Gaius Julius Caesar Octavianus (i virkeligheten grand-nevø), senere kjent som [[Augustus]].

;Barnebarn
* Barnet til Julia og [[Pompeius den store]], som døde bare etter noen dager, uten navn.

;Kjente elskerinner 
* [[Kleopatra VII]]
* [[Servilia Caepionis]], mor til Brutus.

; Kjente slektninger 
* [[Gaius Marius]] (gift med hans tante Julia)
* [[Lucius Cornelius Sulla]] (trolig gjennom giftermål)
* Octavianus, senere [[Augustus]] (grandnevø)

== Noter ==
{{fotnoter}}

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
[[File:Julii Caesaris quae exstant.tif|thumb|C. Iulii Caesaris quae extant, 1678]]
; Egne skrifter

* [http://www.forumromanum.org/literature/caesarx.html Forum Romanum], indeks til Cæsars verker online, på latin og i oversettelse
* [http://www.freewebs.com/omniamundamundis/cae.htm Omnia munda mundis], latinutgave av Cæsars ''De Bello Gallico''
* {{Gutenberg author|id=Julius+Caesar | name=Julius Caesar}}

;Antikke historikere

* [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Appian/Civil_Wars/2*.html Appian, Book 13] (engelsk oversettelse)
* [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/37*.html Cassius Dio, Books&nbsp;37–44] (engelsk oversettelse)
* [http://classics.mit.edu/Plutarch/antony.html Plutarch on Antony] (engelsk oversettelse, Drydens utgave)
* [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html Plutarch: The Life of Julius Caesar] (engelsk oversettelse)
* [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Antony*.html Plutarch: The Life of Mark Antony] (engelsk oversettelse)
* [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/L/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html Suetonius: The Life of Julius Caesar]. (latin og eneglsk, krysslenket:: engelsk oversettelse ved J.&nbsp;C.&nbsp;Rolfe)
* [http://www.fordham.edu/halsall/ancient/suetonius-julius.html Suetonius: The Life of Julius Caesar] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/ancient/suetonius-julius.html |date=20110201204752 }} (J.&nbsp;C.&nbsp;Rolfes engelsk oversettelse, modifisert)

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
{{Wikiquote2|Julius Cæsar}}
* [http://www.livius.org/caa-can/caesar/caesar00.html C. Julius Caesar] {{Wayback|url=http://www.livius.org/caa-can/caesar/caesar00.html |date=20151104084830 }}, Jona Lenderings historie om Cæsar (Livius. Org)
* [https://web.archive.org/web/20101129220004/http://virgil.org/caesar/ Guide ressurser online]
* [http://www.vroma.org/~bmcmanus/caesar.html History of Julius Caesar] {{Wayback|url=http://www.vroma.org/~bmcmanus/caesar.html |date=20080405144437 }}
* [http://www.bbc.co.uk/history/historic_figures/caesar_julius.shtml Julius Caesar] hos [http://www.bbc.co.uk/history/ BBC History], kort biografi
* Grey, D. [https://web.archive.org/web/20160113125550/http://cliojournal.wikispaces.com/The%20Assassination%20of%20Caesar The Assassination of Caesar], mordet på Cæsar hos Clio History Journal, 2009.

{{Romersk mytologi}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Cæsar, Julius}}
[[Kategori:Matteusevangeliet]]
[[Kategori:Romerske konsuler]]
[[Kategori:Romerske generaler]]
[[Kategori:Julo-claudiske dynasti]]
[[Kategori:Eponymer]]
[[Kategori:Latinspråklige forfattere]]
[[Kategori:Personer drept i attentat]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Myrdede politikere]]
[[Kategori:Personer drept med blankvåpen]]
[[Kategori:Fødsler i 100 f.Kr.]]
[[Kategori:Dødsfall i 44 f.Kr.]]