Redigerer Julikrisen

{| class="wikitable" style="float: right; margin-left: 1em; margin-right: 0em; font-size: 85%; background:#EEEEFF; width:35em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | <big>'''Kronologi'''</big><br />
* '''28. juni: ''' [[Skuddene i Sarajevo]] mot tronfølger [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|Franz Ferdinand]]
* '''5./6. juli:''' «Misjon Hoyos» og den tyske «blancosjekken»
* '''20. til 23. juli:''' Den franske regjeringens besøk i [[St. Petersburg]]
* '''23. juli:''' Det østerrikske ultimatum overfor Serbia
* '''25. juli:''' Serbisk forbehold overfor deler av ultimatumet
* '''25. juli:''' Delvis østerriksk [[mobilisering]]
* '''28. juli:''' Østerrike-Ungarn erklærte Serbia krig
* '''30. juli:''' Full russisk mobilisering
* '''31. juli:''' Full østerriksk mobilisering
* '''31. juli:''' Tysk ultimatum over Russland at disse må innstille sin mobilisering
* '''31. juli:''' Det tyske ultimatum overfor Frankrike, om å erklære seg nøytral
* '''1. august:''' Full tysk mobilisering og krigserklæringer overfor Russland
* '''3. august:''' Tyskland erklærte Frankrike krig
* '''3. august:''' Tyske tropper marsjerte inn i Belgia
* '''4. august:''' Storbritannia erklærer Tyskland krig
* '''8. august:''' Storbritannia erklærer Østerrike-Ungarn krig
|}
[[Fil:sarajevo princip bruecke.jpg|mini|Latinerbroen i [[Sarajevo]]&nbsp;– attentatmannen sto på hjørnet ved huset i venstre side av bildet]]

'''Julikrisen''' er en betegnelse på den diplomatiske krisen som fant sted mellom europeiske stormakter sommeren 1914, som ledet til [[første verdenskrig]]. Umiddelbart etter at den [[Jugoslavia|jugoslaviske]] nasjonalisten [[Gavrilo Princip]] skjøt og drepte den [[Østerrike-Ungarn|østerriksk-ungarske]] tronarvingen [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|Franz Ferdinand]], under det som er kjent som [[skuddene i Sarajevo]], førte en rekke diplomatiske manøvreringer til et ultimatum fra Østerrike-Ungarn, rettet mot [[Serbia]], etterfulgt av en [[krigserklæring]].

Ultimatumet var et trekk for å svekke Serbia som en trussel mot Østerrike-Ungarns kontroll i det nordlige Balkan, et område med en betydelig slavisk befolkning, inkludert serbere bosatt i Bosnia.

En måned etter drapet på Franz Ferdinand, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia.

== Etterforskningen av drapene i Sarajevo ==
Den østerriksk-ungarske seksjonsråd [[Friedrich Wiesner (diplomat)|Friedrich Wiesner]] ledet etterforskningen etter drapet og skrev i sin beretning den 24. juli 1914 til det østerriksk-ungarske utenriksministerium:

{{sitat|Medviten fra den serbiske regjering ved ledelsen av attentatet eller dettes forberedelse og fremskaffelse av våpen kan på ingen måte bevises eller formodes. Det er langt større grunn til å anse dette for utelukket. Av utsagn fra de anklagede fremgår det nesten uanfektelig at attentatet ble besluttet i Beograd og forberedt under medvirkning fra de statlig ansatte serbere Ciganović' og major Tankošic', som fremskaffet begge bomber, Brownings, ammunisjon og cyankalium.<ref>[http://net.lib.byu.edu/estu/wwi/1914/austdocs/1017.html Telegram fra Wiesner av 13. juli 1914 på World War I Document Archive]</ref>}}

Overfor dette står imidlertid at Wiesner etter krigen støttet tanken om at den serbiske regjering hadde visst om attentatplanene.<ref>Friedrich Wiesner: ''Die Mordtat von Sarajevo und das Ultimatum'', [http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?apm=0&aid=rpt&datum=19240628&seite=2&zoom=2 ''Reichspost'' (28. juni 1924), S.&nbsp;2f.]</ref>

== Østerrike-Ungarn ==
[[Fil:Austria Hungary ethnic NO.svg|mini|350px|Den etniske sammensetningen i [[Østerrike-Ungarn]]]]
[[Fil:Map Europe alliances 1914-no.svg|mini|350px|Alliansene i Europa i 1914]]
=== Politikk overfor Serbia ===
Den østerriksk-ungarske regjeringen ønsket å sette en stopper for den sørslaviske nasjonalismen gjennom et oppgjør med [[Serbia]], og da det viste seg at gjerningsmannen [[Gavrilo Princip]] hadde tilknytning til den hemmelige serbiske organisasjonen [[Den svarte hånd]], men etter en del nøling på [[Hofburg]] og konsultasjoner i Berlin ble attentatet til slutt brukt av Østerrike-Ungarn som anledning til å iverksette en regionalt avgrenset krig mot Serbia. Østerrike-Ungarn var ikke på forhånd innstilt på krig mot Serbia.<ref name="haf26">[[Sebastian Haffner]]: ''Die sieben Todsünden des Deutschen Reiches im Ersten Weltkrieg''. Verlag Lübbe, Bergisch Gladbach 1981, ISBN 3-7857-0294-9, s. 26.</ref> Personer som [[Franz Graf Conrad von Hötzendorf]] hadde allerede flere år tidligere foreslått en militær inngripen overfor Serbia. Han ble imidlertid holdt i sjakk av «fredspartiet», som med Franz Ferdinands død hadde mistet en av sine viktigste talsmenn.

Den serbiske regjeringen var fullstendig klar over denne holdningen hos «krigspartiet» ved hoffet i Wien og at de ventet på en anledning til å angripe Serbia. <ref name=haf26 /> Regjeringen beklaget hendelsen, avviste å ha forbindelse med attentatet og henviste til at alle gjerningsmennene stammet fra det annekterte Bosnia og formelt sett var østerrikere. Dessuten fantes det ingen beviser som tydet på en offisiell serbisk innblanding. Til gjengjeld ble det i Østerrike-Ungarn offisielt meddelt at den serbiske organisasjonen ''Narodna Odbrana'' (folkeforsvar) sto bak attentatet.

Østerrike-Ungarn ble også støtt over det den betraktet som fiendlighet fra den serbiske pressen.  Den ble ansett som ansvarlig for den oppiskede politiske stemningen som hadde fremmet mordet på den østerrikske tronfølgeren. Serbia påberopte seg her den forfatningsmessig garanterte pressefrihet for private medier og anså den regjeringstyrte og nasjonalistiske østerriksk-ungarske presse (især den konservative «Reichspost») for å være den egentlige kilde til problemer.<ref>''Østrigisch-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 19, S. 32–48.</ref>

===  «Misjon Hoyos» og den tyske «blancosjekken» ===
Da Østerrike-Ungarn sto overfor en uavklart situasjon, overlot det beslutningen til Tyskland.<ref name=haf26 /> etter at utenriksminister  grev Leopold Berchtold og generalstabssjef [[Franz Graf Conrad von Hötzendorf]] hadde diskutert et mulig svar i dagene 29. juni til 1. juli. Denne dagen ble Berchtolds stabssjef, grev [[Alexander Hoyos]] kontaktet av Victor Naumann, en venn av den tyske utenriksminister [[Gottlieb von Jagow]] og underrettet om at det var på tide at Serbia ble slått og at Tyskland ville stå bak sin allierte.<ref>[[Luigi Albertini|Albertini, Luigi]]: ''Origins of the War of 1914'', side 131-132 Oxford University Press, London, 1953</ref>

Det ble deretter samlet støtteerklæringer fra [[Bulgaria]], [[Romania]] og [[Tyrkia]] som tilkjennega at de ville stille seg på [[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]]s side, hvis Østerrike-Ungarn skulle beslutte seg til å «gi Serbia en lærepenge».<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/wilnotes.html Tyske ambassademeddelelser juni-juli 1914 med anmerkninger fra keiser Wilhelm II]</ref> Disse støttebrevene ble presentert av Hoyos til keiser Vilhelm II 5. juli. Keiseren uttrykte støtte, men ville først konsultere med rikskansler [[Theobald von Bethmann Hollweg]], som keiseren var sikker på sto på samme standpunkt.

Avgjørelsen om et angrep på Serbia kom derfor ikke i Wien, men i stedet den [[5. juli]] i 1914 i [[Potsdam]] og innbefattet uttrykkelig også den situasjon at det kunne oppstå «alvorlige europeiske komplikasjoner».<ref name=haf26 /> Den [[6. juli]] ga Tyskland pr. telegram Østerrike-Ungarn sin fulle oppbakking til et angrep mot Serbia.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/blankche.html Telegram fra kansler Bethmann-Hollweg til den tyske ambassadør i Wien Tschirschky av 6. juli 1914]</ref> I denne lovet keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] betingelsesløse støtte til enhver handling Østerrike-Ungarn ville iverksette overfor Serbia. Dette ble ansett som en indikasjon på at Tyskland var klart til krig mot Frankrike og Russland, men håpet å unngå krig mot Storbritannia.

== Ultimatumet mot Serbia ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-2004-1110-500, Leopold Graf Berchtold.jpg|mini|Utenriksminister i Østerrike-Ungarn, [[Leopold Berchtold|Leopold Graf Berchtold]]{{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Som følge av dette stilte Østerrike-Ungarn den [[23. juli]] 1914 Serbia overfor et ytterst skarpt 48 timers [[ultimatum]].<ref>''Österreichishe-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 7, s. 15–20.</ref> Ultimatumet var offisielt en [[Demarche|démarche]], da det ikke direkte ble truet med krig, men kun med avbrytelse av de diplomatiske forbindelser.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/1066.html Telegram fra grev Leopold Berchtold til Freiherrn von Giesl i Beograd av 23. juli 1914]</ref> Serbia ble i noten oppfordret til å fordømme alle [[Irredentisme|irredentistiske]] bestrebelser som hadde til formål å sikre avståelse av østerriksk-ungarsk område og fremover imøtegå noe slikt med ytterste strenghet. Serbia skulle blant annet forhindre enhver anti-østerriksk propaganda, straks ta tiltak mot ''Narodna Obrana'', fjerne involverte i attentatet fra statens tjeneste og måtte fremfor alt:

{{Sitat|se til at organer fra keiserlige og kongelige regjeringen medvirker ved undertrykkelsen av den [[Subversjon|subversive]] bevegelse, som arbeider imot monarkiets territoriale integritet … innlede en rettslig undersøkelse mot enhver deltaker i 28. juni komplottet, som måtte befinne seg på serbisk område og hertil at organer utpekt av keiserlige og kongelige regjeringen deltar i de pågjeldende undersøkelser …}}

Ultimatumet fra Østerrike-Ungarn<ref name=ult>[http://www.firstworldwar.com/source/austrianultimatum.htm Austro-Hungarian Ultimatum to Serbia, 23 July 1914], Primary Documents, FirstWorldWar.com</ref> krevde at Serbia formelt og offentlig skulle fordømme den «skadelige propagandaen» mot Østerrike-Ungarn, hvis endelige mål, ble det hevdet, var å «fjerne fra monarkiet områder som tilhørte det». Videre skulle Beograd «med alle mål undertrykke denne kriminelle terroristpropagandaen». I tillegg skulle den serbiske regjeringen gjøre følgende:

[[Fil:Ciganović and Tankosić.jpg|thumb|Ciganović og Tankosić, nevnt i punkt 7.]]

# Undertrykke alle publikasjoner som «oppfordret til hat og forakt mot Østerrike-Ungarns monarki», og er «rettet mot dets territoriale integritet».
# Oppløse den serbiske nasjonalistorganisasjonen ''Narodna Odbrana'' (''Folkets forsvarere'') og alle andre slike organisasjoner i Serbia.
# Uten opphold fjerne fra skolebøker og offentlige dokumenter all «propaganda mot Østerrike-Ungarn».
# Fjerne fra serbias militære og sivile administrasjon alle offiserer og funksjonærer hvis navn Østerrike-Ungarns regjering oppgir.
# Motta «representanter for Østerrike-Ungarns regjering» for å «undertrykke undergravende elementer».
# Stille for retten alle hjelpere ved attentatet på erkehertugen og la «Østerrike-Ungarns representanter» (politifolk) ta del i etterforskningen.
# Arrestere major Vojislav Tankosić og tjenestemann Milan Ciganović som ble nevnt som medhjelpere i planleggingen av attentatet.
# Avslutte de serbiske myndighetenes samarbeid i «smuglingen av våpen og eksplosiver over grensen», avskjedige og straffe tjenestemennene i grensevakten i [[Šabac]] og Loznica, «skyldige i ha assistert gjerningsmennene i forbrytelsen i Sarajevo».
# Avgi «forklaring» til Østerrike-Ungarns regjering vedrørende «serbiske tjenestemenn», som i intervjuer har uttrykt seg «fiendtlig til Østerrike-Ungarns regjering».
# «Uten opphold» underrette Østerrike-Ungarns regjering om gjennomføringen av tiltakene angitt i ultimatumet.

I avslutningen av dokumentet forventet Østerrike-Ungarns regjering et svar fra Serbias regjering senest klokken 17, 25. juli 1914. Et tillegg til hovedteksten nevnte ulike detaljer fra «etterforskningen av forbrytelsen gjennomført av domstolen i Sarajevo, mot Gavrilo Princip og hans kamerater, med grunnlag i attentatet», som ble oppgitt til å skulle gi skyld og bistand til konspiratørene fra ulike serbiske tjenestemenn.<ref name=ult/>

=== Russisk reaksjon ===
Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ikke ville blande seg inn til tross for store interesser på Balkan. Serbia sendte [[24. juli]] en appell til [[tsar]]en, [[Nikolai II]], og ba om hjelp fordi kravene var nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var for ydmykende og at Østerrike-Ungarn provoserte fram en krig. [[25. juli]] startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før [[30. juli]]. Det ble klart for alliansen at en krig muligens var uunngåelig.

Som reaksjon på ultimatumet sendte det russiske ministerrådet den 24. juli 1914 ut et meddelende memorandum til Serbia, hvor det meddelte den serbiske regjering at den russiske regjering overfor de europeiske stormakter ville bestrebe seg på å oppnå en utsettelse av ultimatumet slik at Serbia fikk «mulighet for selv å gjennomføre en inngående undersøkelse av attentatet i Sarajevo». Av memorandumet fremgikk det at Russland planla en mobilisering av sine tropper og trakk sine finansielle aktiva ut av Tyskland og Østerrike. I tilfelle av et østerriksk-ungarsk angrep på Serbia ville Russland ikke unnlate å handle.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/russmemo.html ''Benachrichtigendes Memorandum des russischen Ministerrats an Serbien vom 11./24. Juli 1914'']</ref>

=== Serbias reaksjon ===
Serbia aksepterte ikke ultimatumet betingelsesløst og avga følgende erklæring vedrørende østerrikske organers aktiviteter på serbisk jord: 

{{Sitat|Den kongelige regjering [Serbia] anser det naturligvis for sin plikt å innlede en undersøkelse mot enhver person som deltok i komplottet av 15./28. juni, eller skulle ha deltatt og som befinner seg på dets territorium. Hva angår deltakelse i undersøkelsen av dette av keiserlige og kongelige regjeringens utpekte organer, så kan den ikke godkjenne dette da det ville være en krenkelse av forfatningen og prosesslovgivningen. Imidlertid kan det i enkelte tilfelle gis meddelelse om resultatene av undersøkelsene.}}

Rauchensteiner fremfører i sin bok ''Der Tod des Doppeladlers: Österreichishe-Ungarn und der Erste Weltkrieg'' at det i punkt 6, ikke som den serbiske regjering lot det fremstå dreide seg om østerriksk deltakelse i domfellelsen, men kun om deltakelse i undersøkelsen og at det var tilfelle for undersøkelser på andre lands territorium. Østerrike-Ungarn tillot i 1868 Serbia å foreta undersøkelser i Østerrike-Ungarn etter mordet på den serbiske [[Mihajlo Obrenović|fyrst Mihailo]]<ref>Manfried Rauchensteiner: ''Der Tod des Doppeladlers: Österreichishe-Ungarn und der Erste Weltkrieg''. Verlag Styria, Graz/Wien/Köln 1997, ISBN 3-222-12116-8, S. 78.</ref> Dette argumentet opptrer i en skrivelse som grev Berchtold sendte den 24. juli 1914 til den rumenske konge [[Carol I av Romania|Carol I]] for å overbevise ham om det rimelige i ultimatumet. Berchtold omtaler også i skrivelsen at det i Paris og Berlin fantes et russisk politikontor ''(bureau de sûreté)'', som holdt øye med radikale russiske elementer.<ref>''Österreichishe-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k. u. k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 27, S. 98.</ref><ref>Vladimir Ćorović: ''Odnosi između Srbije i Austro-Ungarske u XX veku''. Biblioteka grada Beograda, Belgrad 1992, ISBN 86-7191-015-6, S. 728.</ref> 

Ćorović fremfører at Berchtolds sammenligninger halter: Østerrike-Ungarn hadde i 1868 frivillig lovet Serbia deltakelse i undersøkelsene for å få det på sin side. Serbia var dengang en liten [[vasallstat]], mens Østerrike-Ungarn var en stormakt, så av deltakelsen av serbiske embetsmenn i etterforskningen kunne det ikke avledes noen stats- eller folkerettslige konsekvenser. Også det franske eksempelet haltet ettersom det omtalte politikontor var opprettet på bakgrunn av en frivillig avtale mellom vennligsinnede regjeringer. Østerrike-Ungarn ville derimot i 1914 påtvinge Serbia egne undersøkelser for å uttrykke mistillit til Serbias rettsvesen uten å fremlegge beviser for de fremførte beskyldninger.<ref>Ćorović S. 729</ref>

=== Østerriksk svar til Serbia ===
Den [[25. juli]] [[1914]], dagen før fristens utløp, utarbeidet baron Hold von Ferneck i det keiserlige og kongelige utenriksdepartement på forhånd en avvisning av Serbias reaksjon. Hvis Serbia aksepterte alle betingelser i ultimatumet, men kun ytret den minste innvending, skulle reaksjonen vurderes som utilstrekkelig av følgende grunner: 
# Fordi Serbia i motsetning til de forpliktelser det hadde påtatt seg overfor Østerrike-Ungarn i 1909 hadde forholdt seg fiendtlig. 
# Fordi Serbia tydeligvis satt spørsmålstegn ved Østerrike-Ungarns rett til å beslutte i hvilket omfang det ville dra Serbia til ansvar. 
# Fordi det på ingen måte var tale om en intern serbisk kursendring, selv om det flere ganger var blitt oppfordret til det. 
# Fordi Serbia tydeligvis manglet ærlig hensikt og lojalitet til å oppfylle ultimatumet 
Hvis Serbia oppfylte alle betingelser uten innvendinger, så kunne det tross alt anføres at det i ultimatumet krevde skritt hverken var tatt eller var blitt annonsert.<ref>Ćorović s. 758</ref>

Samtidig kan det innvendes at Wien hadde besluttet seg for å innlede krig og ikke var interessert i at Serbia skulle gi etter. Dette fremgår også av tallrike ytringer fra personer som var på Hofburg. 

{{Sitat|Man var enige om hurtigst mulig å fremsende kravene til Serbia og å fremsette dem på en måte slik at de måtte avvises av Serbia.<ref>Manfried Rauchensteiner: ''Der Tod des Doppeladlers: Østrig-Ungarn und der Erste Weltkrieg''. Verlag Styria, Graz/Wien/Köln 1997, ISBN 3-222-12116-8, S. 79.</ref>}}

Berchtold instruerte den østerrikske utsendingen i Beograd allerede den [[7. juli]] [[1914]] slik:

{{Sitat|Uansett hvordan serberne reagerer - De skal avbryte forbindelsene og reise. Det skal føre til krig.<ref>Rauchensteiner S. 75</ref>}}

Berchtold viste seg dagen etter bekymret for at en «svekket holdning ville kunne diskreditere vår stilling overfor Tyskland».<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/1010.html Brev fra grev Berchtold] til [[István Tisza|grev Tisza]] av 8. juli 1914</ref> Ministerrådet lot det på sitt møte den 19. juli stå åpent om Serbia – som diplomaten grev [[Alexander Hoyos]] overveide det – skulle deles opp mellom andre balkanstater. [[István Tisza|Grev Tisza]] sluttet seg til avsendelsen av démarchen bare fordi Serbia kunne tvinges til å avgi små eller slett ingen strategisk viktige områder.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/1026.html Referat av ministerrådets møte om felles anliggender den 19. juli 1914]</ref> Den østerrikske ministerpresidenten [[Karl Stürgkh]] snakket om å avsette det serbiske kongehuset og at ordlyden av den relevante passasjen tillot bestemt den fortolkning som den serbiske regjering tilla den.<ref>Manfried Rauchensteiner: ''Der Tod des Doppeladlers. Österreich-Ungarn und der Erste Weltkrieg''. Styria Verlag, Graz/Wien/Köln 1997, ISBN 3-222-12116-8, S. 79.</ref> Flere oppfattet démarchen på samme måte som den serbiske regjering. En sjokkert britisk utenriksminister, sir [[Edward Grey]] snakket om den «mest onde skrivelse jeg har hatt i hendene i hele mitt liv».

Samtidig innledet Serbia en mobilisering. Deretter erklærte Østerrike-Ungarn som ventet Serbia krig den [[28. juli]] [[1914]],<ref>''Österreichishe-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 37, S. 117.</ref> hvilket skulle føre til første verdenskrig.

== Tyskland ==

== Frankrike ==
25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og [[28. juli]] kom krigserklæringen i form av et [[telegram]]. Frankrike var i allianse med Russland, og en krig mot Russland ville derfor bli en [[tofrontskrig]] for Tyskland. Da Tyskland [[1. august]] kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike.

== Russland ==

== Storbritannia ==
Storbritannia ønsket i det lengste å løse situasjonen [[diplomati]]sk, fordi de ennå ikke hadde rukket å mobilisere ferdig og ville holde Frankrike utenfor krigen av samme grunn. Storbritannia inviterte [[26. juli]] Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Men Østerrike-Ungarn mente de ikke hadde styrker store nok. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis franskmennene ble angrepet. 

Da Storbritannia [[4. august]] erklærte krig på ententens side, var det ikke lenger noe håp for en fredelig løsning. Storbritannia hadde diplomatiske forbindelser til ententen, men krigserklæringen hadde sin direkte årsak i at Tyskland invaderte [[Belgia]] som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i [[Londonavtalen]] fra [[1839]] garantert for Belgias uavhengighet.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==

* [[Christopher Clark|Clark, Christopher]] (2012), ''The Sleepwalkers : How Europe Went to War in 1914'', Penguin, ISBN 978-0-141-02782-1
* Macmillan, Margaret (2013), ''The War That Ended Peace : How Europe Abandoned Peace for the First World War'', Profile Books, ISBN 978-1846682735

== Eksterne lenker ==
* [http://www.firstworldwar.com/origins/julycrisis.htm Julikrisen på firstworldwar.com]
{{Første verdenskrig oversikt}}
{{portal|Første verdenskrig}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Opptakten til første verdenskrig]]
[[Kategori:Internasjonale relasjoner i 1914]]
[[Kategori:Hendelser i 1914]]
[[Kategori:1914 i Europa]]