Redigerer Josefus

{{Infoboks biografi
| bilde = Josephusbust.jpg
| bildetekst = Romersk byste som muligens er Josephus, [[Ny Carlsberg Glyptotek]], [[København]].
}}
'''Josefus''' eller '''Titus Flavius Josefus''' ([[hebraisk]]: {{hebraisk|יוֹסֵף בֶּן מַתִּתְיָֽהוּ}}, ''Yosef ben Matitjahu''; gresk: Φλάβιος Ἰώσηπος; født i [[37]]<ref>A. Mertens, OFM: ''Chronological Guide through the times round Jesus (from 63 B.C: Pompey occupied Jerusalem; till 70 A.D.:Titus burned the Temple.'' Franciscan Printing Press, Jerusalem, 1975, s. 24.</ref>, død ca. [[100]] e.Kr.)<ref>Douer, Alisa (2015): ''Egypt - The Lost Homeland: Exodus from Egypt, 1947-1967 - The History of the Jews in Egypt, 1540 BCE to 1967 CE'' (Arabische Welt - Arab World). Logos Verlag, ISBN 3832540520, s. 277, fotnote 190.</ref><ref>Josefus refererte til seg selv i sine greske verker som Ἰώσηπος Ματθίου παῖς, ''Iōsēpos Matthiou pais'' (Josephus sønn av Matthias). Josefus snakket [[arameisk]], [[hebraisk]], og [[gresk]].</ref>, var en [[jødisk]]-[[Romerriket|romersk]] lærd, [[historiker]] og [[hagiografi|hagiograf]]. Han ble født i [[Jerusalem]] – den gang en del av romersk [[Judea (romersk provins)|Judea]] – av en far som nedstammet fra jødiske prester og en mor som hevdet kongelig avstamming.

Han kjempet innledningsvis imot romerne under den første jødisk-romerske krig som leder for de jødiske styrkene i [[Galilea]]. I   67 e.Kr. overga han seg til romerske styrkene, som ble ledet av skatteinnkreveren [[Vespasian]]us etter en seks ukers beleiring av Jotapata (Yodfat). Josefus hevdet jødiske [[profeti]]er om [[Messias]] som utløste krigen, noe som hadde referanser til at Vespasianus skulle bli keiser av Roma. Etter at Josefus overga seg besluttet Vespasianus å beholde ham som en slave, og da antagelig som tolk. Etter at Vespasianus faktisk ble keiser i 69 e.Kr. ble Josefus gitt friheten og tok keiserens familienavn Flavius.<ref>Mimouni, Simon Claude (2012): ''Le Judaïsme ancien du VIe siècle avant notre ère au IIIe siècle de notre ère : Des prêtres aux rabbins'', Paris, P.U.F., coll. «Nouvelle Clio», s. 133.</ref> Flavius Josefus gikk helt over på romersk side og ble gitt [[Romersk borger|romersk statsborgerskap]]. Han ble rådgiver og venn av Vespasianus’ sønn [[Titus]], og fungerte som hans oversetter da Titus ledet beleiringen av Jerusalem i 70 e.Kr. Da beleiringen ikke greide å hindre det jødiske opprøret, ble resultatet at byen ble ødelagt, samt plyndringen og tilintetgjørelsen av [[det andre tempelet i Jerusalem]].

Josefus skrev jødenes historie med særlig vektlegging på det første århundret e.Kr. og den første jødisk-romerske krig (66–70 e.Kr.),<ref>Telushkin, Joseph: [https://www.jewishvirtuallibrary.org/the-great-revolt-66-70-ce «Ancient Jewish History: The Great Revolt»], ''Jewish Virtual Library''.</ref> inkludert beleiringen av Masada, krigens siste desperate hendelse. Han viktigste verk var ''Den jødiske krig'' (rundt 75 e.Kr.) og ''Den jødiske oldtid'' (rundt 94 e.Kr.).<ref name="Harris">Harris (1985)</ref> ''Den jødiske krig'' fortalte om det jødiske opprøret mot den romerske okkupasjonen. ''Den jødiske oldtid'' fremstilte verdenshistorien fra et jødisk perspektiv for et tilsynelatende gresk og romersk publikum. Disse verkene har gitt verdifull innblikk i [[jødedom]]men på hundretallet e.Kr. De har gitt forståelse for bakgrunnen til tidlig kristendom, blant annet ved at Josefus er den første ikke-kristne forfatter som omtaler Jesus, og således bekrefter hans historiske eksistens.<ref name="Harris"/><ref>Feldman, Louis H.; Hata, Gōhei, red. (1987): [https://books.google.com/books?id=f3KwlJSQr4cC ''Josephus, Judaism and Christianity'']. BRILL. ISBN 978-90-04-08554-1, s. 54–57.</ref> Kvantifisert i mengden data i forhold til Bibelen, «gir Josefus oss omtrent tre hundre ganger så mye informasjon om [[Herodes den store]] som det Matteusevangeliet gjør, eller ti ganger så mye om [[Pontius Pilatus]].»<ref name="Maier, Paul L. 1998">Maier, Paul L. (1998): Forordet til ''Josefus hovedverk'', s. 8</ref>

== Liv og virke ==
[[Fil:Josephus.jpg|thumb|Romantisk framstilling av Josefus, orientalisert med [[turban]], i en utgave av den britiske teologen John C. Winstons oversettelse av verkene hans.]]
Josefus ble født i [[Jerusalem]] i en av byens fremste familier.<ref>Goodman, Martin (2008): ''Rome and Jerusalem: The Clash of Ancient Civilisations''. Penguin Books, ISBN 978-0-713-99447-6, s. 8.</ref> Han introduserte seg selv på gresk som ''Iōsēpos'' (Ιώσηπος) og som sønn av Matthias (Ματθίας; 6–70), en etnisk jødisk prest, som nedstammet fra den første av de opprinnelige 24 presteordener i Jerusalem.<ref name=" Schürer ">Schürer (1973), s. 45–46.</ref> Faren hadde to barn hvor Josefus var yngst og hans eldre bror hadde navn etter faren.<ref>Mason (2000), s. 12–13.</ref> Deres mor, hvis navn ikke er kjent, var en aristokratisk kvinne som nedstammet fra det kongelige, [[Det hasmoneiske dynasti|hasmoneiske dynasti]].<ref>Nodet (1997), s. 250.</ref> Josefus vokste opp i Jerusalem og ble utdannet sammen med sin bror.<ref>Mason (2000), s. 13.</ref>

I ung alder begynte han å studere de fremste religiøse sektene, [[Fariseere|fariseerne]], [[Saddukeere|saddukeerne]] og [[esseerne]]. Han foretrakk de asketiske esseerne da han i tre år bodde i ødemarken som en disippel av en eneboer som het Bannus. Han forlot denne asketiske retningen da han var nitten år gammel og dro til Jerusalem hvor han slo seg sammen med fariseerne, før han senere kritiserte dem kraftig.<ref name="Maier, Paul L. 1998"/>

Da Josefus var tidlig i tjueårene, var han en av de som ble utvalgt til å reise til Roma for å forhandle med keiser [[Nero]] om å få løslatt tolv jødiske prester som prokuratoren Felix hadde sendt dit for å bli dømt av keiseren. Underveis led han skipbrudd i [[Adriaterhavet]] og bare åtti av de de omkring seks hundre passasjerene ble berget. I Roma ble han presentert for keiserinne [[Poppaea Sabina|Poppaea]] av en jødisk skuespiller, og på grunn av hennes innflytelse lyktes Josefus med sitt oppdrag. Da han kom tilbake til Jerusalem var det på gang et opprør mot romerne, og Josefus greide ikke å stagge sine landsmenn og ble motvillig med dem. Han ble utnevnt til militær guvernør av Galilea,<ref>Goldberg, G.J.: [http://www.josephus.org/life.htm «The Life of Flavius Josephus»], Josephus.org</ref> men etter hvert samlet han samme med en av de andre jødiske lederne, Johannes av Gischala,<ref>Rappaport, Uriel (2013): ''John of Gischala, from the mountains of Galilee to the walls of Jerusalem'', s. 44</ref> store grupper av tilhengere fra [[Jish|Gischala]] (Gush Halab) og [[Arraba (Israel)|Gabara]],<ref>En stor landsby i Galilea under første århundre e.Kr., lokalisert nord for Nasaret. I antikken ble byen kalt for Garaba, men Josefus’ historieverk er omtalt under dens greske korrupsjonen Gabara; jf. Klausner, J. (1934): «Qobetz», ''Journal of the Jewish Palestinian Exploration Society''. '''3''', s. 261–263.</ref> inkludert fra [[Sanhedrin]] i Jerusalem, jødenes høyeste politiske og religiøse organ under gresk-romersk tid.<ref>Josephus: ''The Life of Flavius Josephus'', (abbreviated Life or Vita), § 25; § 38; Josephus: [https://pace.webhosting.rug.nl/york/york/showText?text=vita ''The Life of Josephus''] {{Wayback|url=https://pace.webhosting.rug.nl/york/york/showText?text=vita |date=20190824125010 }}. doi:[https://doi.org/10.4159%2FDLCL.josephus-life.1926 10.4159/DLCL.josephus-life.1926]</ref> Josefus befestet flere byer og landsbyer i Galilea, blant dem [[Tiberias]], Bersabe og Tarichaea, i påvente av den romerske nedslaktingen og sto tappert imot den romerske hæren i dens beleiring av Yodfat (Jotapata) fram til den falt for romerhæren i det trettende år av Neros regjeringstid.

Etter at den jødiske garnison Yodfat ble beleiret, angrep romerne og drepte tusenvis. De som overlevde romernes beleiring begikk selvmord. I henhold til Josefus ble han fanget i en grotte sammen med 40 andre av hans følge i juli 67 e.Kr. Romerne, kommandert av Flavius Vespasianus og hans sønn Titus, krevde at motstanderne overga seg, men de nektet. Josefus foreslo en metode for kollektivt selvmord;<ref>Josefus: ''Den jødiske krig'', bok 3, kapittel 8, par. 7</ref> de trakk lodd og drepte hverandre, den ene etter den andre ved å drepe hver tredje person, slik at det til sist var to som sto igjen (denne metoden som et matematisk problem er blitt referert til som [[Josefus' problem]] eller romersk rulett)<ref>[https://web.archive.org/web/20070221165652/http://acm.uva.es/p/v1/130.html «Roman Roulette»], arkivert fra [http://acm.uva.es/p/v1/130.html originalen] den 21. februar 2007</ref><ref>[http://mathworld.wolfram.com/JosephusProblem.html «Josephus Problem»], ''Wolfram MathWorld''</ref> Josefus hevdet at ved ren flaks eller muligens inngripen av Gud, var han den ene av de to gjenværende. Han valgte imidlertid å overgi seg til romerne framfor at de skulle drepe hverandre. I 69 e.Kr. ble han løslatt.<ref>Josefus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_War_of_the_Jews/Book_IV ''Jewish War'' IV.622–629]</ref> I henhold til hans egen redegjørelse fungerte han som forhandler med byens forsvarere under beleiringen av Jerusalem i 70 e.Kr. hvor hans foreldre og hustru ble drept.

Mens Josefus satt fast i Yodfat (Jotapata), hevdet han at han opplevde en guddommelig åpenbaring som senere førte til hans tale hvor han kom med en profeti hvor han spådde at Vespasianus ville bli romersk keiser. Etter at spådommen ble virkelig, ble han løslatt av Vespasianus, som åpenbart var imponert og betraktet Josefus’ profetiske evner til å være guddommelige. Josefus skrev at hans åpenbaring hadde lært ham tre ting: at Gud, skaperen av det jødiske folk, hadde besluttet å «straffe» dem; at «lykken» hadde blitt gitt til romerne; og at Gud hadde valgt ham «til å fortelle tingene som ville skje».<ref>Gray (1993), s. 35–38.</ref><ref>Aune (1991), s. 140.</ref><ref>Gnuse (1996), s. 136–142.</ref> For mange jøder er slike påstander kun å betrakte som egoisme.<ref>Goodman, Martin (2008): ''Rome and Jerusalem: The Clash of Ancient Civilisations''. Penguin Books. ISBN 978-0-713-99447-6, s. 9. Sitat: «Later generations of Jews have been inclined to treat such claims as self-serving»</ref>

[[Fil:David Roberts - The Siege and Destruction of Jerusalem by the Romans Under the Command of Titus, A.D. 70.jpg|thumb|''Beleiringen og ødeleggelsen av Jerusalem'', maleri av David Roberts (1850).]]
[[Fil:NinthAvStonesWesternWall.JPG|thumb|Steiner fra Jerusalems vestmuren ved [[Tempelhøyden]] ble veltet ned av romerske soldater.]]

I 71 e.Kr. reiste Josefus til Roma i følget til Titus, ble gitt pensjon og romersk statsborgerskap, og han beholdt vennskapet til det [[flaviske dynasti]] (derav hans romerske navn Flavius Josefus). Mens han var i Roma under keiserens beskyttelse skrev han alle sine verker. Selv om han benyttet navnet Josefus, synes det som om han tok den romerske [[Tria nomina|''praenomen'']] Titus og [[Tria nomina|''nomen'']] Flavius etter sine beskyttere.<ref>[[Origenes]]: ''Comm. Matt.'' 10.17</ref>

Vespasianus sørget for at Josefus bli gift med en fanget jødisk kvinne, som han senere skilte seg fra. Rundt 71 e.Kr. giftet han seg på nytt med en jødisk kvinne fra Alexandria. De fikk tre sønner, hvor kun Flavius Hyrcanus vokste opp. Rundt 75 e.Kr. giftet han seg med sin fjerde hustru, en gresk-jødisk kvinne fra [[Kreta]], som kom fra en framstående familie. De fikk et lykkelig ekteskap og to sønner, Flavius Justus og Flavius Simonides Agrippa.

Josefus’ historie om hans liv har forblitt tvetydig. Han ble beskrevet av Harris i 1985 som en lov- og plikttro jøde som trodde på sameksistens mellom jødedom og gresk-romersk religiøst liv, hva som i dag kalles for [[hellenistisk jødedom]].<ref name="Harris"/> I henhold til forskeren Nitsa Ben-Ari ble Josefus’ verker før 1800-tallet skydd av andre jøder som en konvertitt, og deretter bannlyst som en forræder, noe som heller ikke skulle bli studert eller oversatt til hebraisk.<ref>Ben-Ari, Nitsa (2003): [http://www.tau.ac.il/~nitsaba/Publications/papers/NBA-DoubleConversionBen-Hur2002.pdf «The double conversion of Ben-Hur: a case of manipulative translation»] (PDF), ''Target''. '''14''' (2), s. 263–301. Sitat: «The converts themselves were banned from society as outcasts and so was their historiographic work or, in the more popular historical novels, their literary counterparts. Josephus Flavius, formerly Yosef Ben Matityahu (34-95), had been shunned, then banned as a traitor.»</ref> Hans jødiske kritikere ble aldri tilfreds med forklaringen på hvorfor han ikke hadde begått selvmord i Galilea sammen med sine landsmenn. Heller ikke aksepterte de at han ble tatt til fange og deretter aksepterte beskyttelse av romerne.

Historikeren Edith Mary Smallwood har skrevet kritisk om Josefus og mente at han «var skyldig i en sjokkerende dobbelthet ved Jotapata, ved å redde seg selv ved å ofre sine kamerater. Videre var han altfor naiv til å forstå hvordan han sto fordømt ved sin egen forklaring av sin oppførsel. Ingen ord for harde da han svertet sine motstandere, og etter at han ankom i den romerske leiren, uansett hvor ufrivillig, vendte han fangenskapet til sin egen fordel, og dro fordeler av dette resten av sine levedager etter å ha skiftet side.»<ref>Josephus, Flavius (1981): ''The Jewish War''. Oversatt av Williamson, G. A. Innledning av E. Mary Smallwood. New York: Penguin, s. 24.</ref> Forfatteren Joseph Raymond har karakterisert Josefus som «den jødiske [[Benedict Arnold]]» for å forråde sine egne tropper ved Jotapata.<ref>Raymond (2010), s. 222.</ref>

== Forskning ==
Verkene til Josefus har gitt avgjørende informasjon om den første jødisk-romerske krig og representerer også betydningsfullt litterært kildemateriale for å forstå konteksten til ''[[Dødehavsrullene]]'' og for den senere tempeljødedommen.

Forskning på Josefus på 1800- og tidlig på 1900-tallet fant interesse i Josefus’ forhold til den [[Fariseere|fariseiske]] sekt. Han ble således framstilt som et medlem av denne sekten og som en forræder av andre jøder.<ref>Millard (1997), s. 306.</ref> Denne noe ensidige oppfatningen endret seg utover 1900-tallet. Steve Mason argumenterte i en utgivelse i 1991 for at Josefus ikke var fariseer, men ortodoks-jødisk og aristokratisk prest som ble tilknyttet fariseernes filosofiske retning grunnet forsvarskampen, men ikke ved egenvillig assosiasjon.<ref>Mason, Steve (April 2003): [http://www.bibleinterp.com/articles/Flavius_Josephus.shtml «Flavius Josephus and the Pharisees»] {{Wayback|url=http://www.bibleinterp.com/articles/Flavius_Josephus.shtml |date=20181111064959 }}, ''The Bible and Interpretation''</ref>

Verkene til Josefus har nyttig materiale for historikerne om enkeltindivider, grupper, skikker, egenforståelse av samtiden, geografiske steder og stedsnavn. En del av disse, slik som byen Sedon som ble bygget etter landgangen av [[Noah]]s [[Noahs ark|ark]], og som ikke er omtalt av noen annen autoritet i oldtiden eller antikken.<ref>Josefus: [http://www.ccel.org/j/josephus/works/ant-1.htm ''Antiquities of the Jews''], bok I. kapittel 22, 16.</ref> Hans skrifter har generelt gitt betydningsfullt tillegg til de bibelske fortellingene for epoken etter [[makkabeerne]], og om [[det hasmoneiske dynasti]] og [[Herodes den store]]s vekst til makt. Han beskrev [[sadukeere]], [[Ypperstepresten i Israel|jødiske yppersteprester]] i samtiden, [[fariseere]], og [[esseerne]], [[det andre tempelet i Jerusalem]], [[Kvirinius]]’ folketelling og [[seloter]], og slike historiske figurer som [[Pontius Pilatus]], [[Herodes den store]], [[Herodes Agrippa I|Agrippa I]] og [[Herodes Agrippa II|Agrippa II]], [[Johannes Døperen]], [[Jakob den rettferdige|Jakob (bror av Jesus)]], og til Jesus selv.<ref>Whealey, Alice (2003): ''Josephus on Jesus: The Testimonium Flavianum Controversy from Late Antiquity to Modern Times'', Peter Lang Publishing. ISBN 978-0-8204-5241-8, s. xiii. Sitat: «In the sixteenth century the authenticity of the text [Testimonium Flavianum] was publicly challenged, launching a controversy that has still not been resolved today.»</ref> Josefus representerer den viktigste kilden av den umiddelbare jødedommen etter at tempelet ble ødelagt og konteksten for [[tidlig kristendom]].

== Manuskripter, tekstkritikk og utgaver ==
I mange år var verkene til Josefus i stor grad kun kjent i Europa gjennom en utilstrekkelig latinsk oversettelse fra deres opprinnelige greske tekst. Først i 1544 ble en versjon fra den greske teksten tilgjengelig på fransk, redigert av den nederlandske humanisten [[Arnoldus Arlenius]]. Den første engelske oversettelsen ble gjort av [[Thomas Lodge]] og kom i 1602, med påfølgende utgaver ut 1600-tallet. Den greske versjonen fra 1544 utgjorde grunnlaget for en ny engelsk oversettelse av [[William Whiston]] som fikk stor utbredelse i den engelskspråklige verden. En utgave med kryssreferanse for Whistons versjon av Josefus og den bibelske teksten eksisterer også.<ref>Clontz, T.; Clontz, J. (2008): ''The Comprehensive New Testament''. Cornerstone Publications. ISBN 978-0-9778737-1-5.</ref><ref>Bennett, Rick (30. november 2011): [https://www.accordancebible.com/Comprehensive-Crossreferences «New Release: Comprehensive Crossreferences»], ''Accordancebible.com''</ref> I henhold til Whiston var det bestemte verker av Josefus som hadde en tilsvarende stil som den som finnes i ''[[Paulus' brev]]''.<ref>Maier (1999): «Appendix: Dissertation 6 (by Whiston)», s. 1070.</ref>

Senere utgaver fra gresk omfattet den av [[Benedikt Niese]] som gjorde en detaljert undersøkelse av alle tilgjengelige manuskripter, hovedsakelig fra Frankrike og Spania. Henry St. John Thackeray benyttet Nieses versjon for utgaven til Loeb Classical Library som fortsatt benyttes. Standardutgaven av de ulike greske manuskriptene er den til Benedictus Niese som ble utgitt i tiden 1885–1895. Teksten til ''Ioudaike archaiologia'' (Den jødiske oldtid) er ødelagt en del steder i originalmanuskriptet. I Josefus’ selvbiografi fulgte Niese hovedsakelig manuskript «P», men refererer også til «AMW» og «R». André Pelletier redigerte en ny gresk tekst for hans oversettelse av selvbiografien. Den pågående utgaven ''Münsteraner Josephus-Ausgabe'' fra [[Westfälische Wilhelms-Universität Münster|Universitetet i Münster]] vil gi et nytt kritisk apparat.<ref>[https://www.uni-muenster.de/EvTheol/ijd/forschung/muensteranerjudaistischestudien.html Münsteraner judaistische Studien (MJSt)], ''WWU Münster''</ref>

En fritt gjenfortelling på nynorsk ved anonym oversetter («Svein Urædd») under tittelen ''Jerusalem vert ødelagd det 70de året etter Kristus'' ble utgitt i [[Oslo|Christiania]] i 1869 av [[Det Norske Samlaget]].<ref>[https://www.nb.no/items/16921650971469764d18dc1e018d4934?page=3&searchText=Josefus Jerusalem vert ødelagt...], ''Nasjonalbiblioteket''</ref> En forkortet utgave ble utgitt på norsk i 1999, oversatt fra gresk og forkortet av Paul L. Maier.<ref>Maier, Paul L. (1998): ''Josefus hovedverk: En sammenfatning av Den jødiske oldtid og Den første jødiske krig'', Hermon Forlag</ref> En fullstendig utgave av ''Den jødiske krig'', oversatt til norsk av Bente Lassen, ble utgitt i 2002.<ref>[https://www.nb.no/items/955c7347d0c45722296620f69c7f2cb4?page=0&searchText=Josefus Om Den jødiske krig], ''Nasjonalbiblioteket''</ref>

=== Josefus’ lesere ===
Josefus skrev på gresk, og lesende publikum var således den gresktalende andel av Romerriket, noe som var grekere, utdannede romere og gresktalende jøder. ''Den første jødiske krig'' var derimot først skrevet på hans morsmål [[aramaisk]] og deretter oversatt til gresk, noe som innebærer at jøder, i alle fall opprinnelig, var det primære publikumet. Han var en «stolt og patriotisk jøde» som strebet etter at den gresktalende verden skulle forstå og respektere jødisk lov og skikker. I ''Den jødiske oldtid'' utelot han [[Danse rundt gullkalven|dansen om gullkalven]], «antagelig for ikke å styrke samtidens sladder om at jødene dyrket dyr».<ref name="Burrow_148-149">Burrow, John (2007): ''A History of Histories'', s. 148-149</ref> Josefus’ «tallrike innskudd om grunnleggende jødisk språk, skikker og lover [...] forutsetter et ikke-jødisk publikum. Han forventer ikke at hans første lyttere vet noe som helst om lovene eller jødisk opprinnelse.»<ref>Mason (1998): «Should Any Wish to Enquire Further», s. 67.</ref> Andre mulige motiver for å skrive om jødisk oldtidshistorie var å fordrive uriktig representasjon av jødenes opprinnelse,<ref>Mason (1998): «Should Any Wish to Enquire Further», s. 68.</ref> noe som kommer mest tydelig fram i hans siste polemiske verk, ''Mot Apion'', hvor han tok på seg oppgaven å gjendrive gresk sladder mot jødisk tro og praksis. En annen han angrep var den gresktalende egyptiske prest [[Manetho]], hvis historie om egyptisk historie var velkjent i den gresktalende verden, og benyttet som kilde av den antijødiske [[Tacitus]]. Manetho hadde etablert legenden om at jødene ble fordrevet fra Egypt fordi de var [[Spedalskhet|spedalske]], ikke som Den hebraiske Bibelen har fortalt, at de tvang fram frigjøring fra en motvillig farao.<ref name="Burrow_150">Burrow, John (2007): ''A History of Histories'', s. 150</ref>

== Historiografi og Josefus ==
[[Fil:Adam Elsheimer - Josephus before Emperor Vespasian.jpg|thumb|Josefus føres fram for Vespasianus, skisse av Adam Elsheimer, (1578–1610). Rijksmuseum, Amsterdam.]]
I forordet til ''Den jødiske krig'' kritiserer Josefus historikere for at de har fordreiet hendelsene i den jødisk-romerske krig: «de har en tanke om å demonstrere romernes storhet samtidig som de forminsket og redusert handlingene til jødene.»<ref>''Den jødiske krig'', forordet, 3.</ref> Josefus erklærer at hans hensikt er å rette denne innfallsvinkelen, men at han «vil ikke gå til det andre ytterpunktet [...] [og] vil følge handlingene til begge sider med nøyaktighet.»<ref>''Den jødiske krig'', forordet, 4.</ref> Han antyder at hans metode ikke vil være helt og holdent objektiv ved å legge til at han ikke vil være i stand til å beherske sin sorg i å nedtegne disse hendelsene. Det vil ikke endre hans historiografi.

I hans forord til ''Den jødiske oldtid'' sier han at «Historieskrivere drives av mange ulike motiver. Jeg gikk til dette oppdrag for å vise fram litterære evner, vinne berømmelse eller tekkes de mektige. Jeg hadde selv del i noen av hendelsene, og jeg hadde i sinne å imøtegå de skrifter som forfalsket sannheten og å opplyse dem som var ukjente med disse viktige hendelser.»<ref name="ReferenceA">Maier, Paul L. (1998): ''Josefus hovedverk'', s. 13</ref> Originaliteten hos den greske historikeren [[Herodot]]os var å drive undersøkelser og presentere dem for sitt publikum, og langt senere er Josefus en tilsvarende selvrefererende historiker og etnograf. I tiden etter Herodotos hadde selv ikke-greske historikere tilpasset seg den greske holdningen til etnografiske beskrivelser og historieskrivningen, og i så etterlignet de ikke bare Herodotos, men som Josefus praktiserte de også en gresk litterær sjanger.<ref name="Burrow_150"/>

I begge sine verker framhevet Josefus at nøyaktighet er avgjørende for historiografien. Louis Feldman merket seg at i ''Den jødiske krig'' utøvet Josefus kritisk historiografi mens han i ''Den jødiske oldtid'' endrer seg til retorisk historiografi, hvilket også var normen i hans samtid.<ref>Feldman (1998), s. 9.</ref> Feldman mener at det også er betydningsfullt at Josefus kaller sitt verk verk om jødisk oldtid for ''Ioudaike archaiologia'', som bokstavelig betyr arkeologi, ikke historie. I den hellenistiske verden hadde arkeologi betydningen «historie fra opprinnelsen» eller «arkaisk historie».<ref name="Feldman_10">Feldman (1998), s. 10.</ref> Således antyder ''Ioudaike archaiologia'' historien til det jødiske folk fra deres opprinnelse og til forfatterens samtid. Skillet er betydningsfullt for Feldman ettersom «i antikken var historikere forventet å skrive i en kronologisk orden» mens de som skrev ''archaiologia'', det vil si fra de eldste tider, skrev i en systematisk orden i en logisk rekkefølge som omfattet alt relevant materiale for deres emne.<ref name="Feldman_10"/> De bevegde seg bortenfor politisk historie til et bredere perspektiv som omfattet blant annet etnografi, religion og privat liv.<ref name="Feldman_13">Feldman (1998), s. 13.</ref>

I sammenligningen med en annen antikk historiker, [[Dionysios fra Halikarnassos]] og hans verk om romernes historie, ''Rhōmaikē arkhaiologia'', listet Feldman opp disse likhetene: «Dionysios i lovprisingen av Roma og Josefus i lovprisingen av jødene inntar samme mønster; begge hyppig moraliserer og psykologiserer og vektlegger fromhet og rollen i guddommelig forsyn; og parallellene mellom [...] Dionysios’ redegjørelse av [[Aineias]]’ og [[Romulus og Remus|Romulus]]’ død og Josefus’ beskrivelse av [[Moses]]’ er påfallende.»<ref name="Feldman_13"/>

== Verker ==
[[Fil:Still life with jewels violin globe and book.jpg|thumb|Stilleben med smykker, musikkinstrumenter og globus, maleri av anonym tysk maler, 1800-tallet. Den oppslåtte boken er av Josefus.]]

Verkene til Josefus er viktige kilder til vår forståelse av jødisk liv og historie i det første århundre etter Kristus. Nedenfor er disse listet opp med gresk tittel, og med norske titler i parentes. Årstallene for utgivelsene er omtrentlig. Internasjonale forkortinger vist sist.<ref>Ehrman (1999), s. 848–849.</ref>
* 75: ''Peri tou Ioudaikou polemou'' (''Den jødiske krig''); JW, eller BJ
* 94: ''[[Ioudaike archaiologia]]'' (''Den jødiske oldtid eller forhistorie''); AJ, AotJ, Ant. eller Antiq.
* 97: ''Pros Apiona'' (''Mot Apion''); CA
* 99: ''Iosephou bios'' (''Josefus’ liv''); Vita

=== ''Den jødiske krig'' ===
Hans første verk var en redegjørelse av [[den første jødisk-romerske krig]] (66–73 e.Kr.), rettet mot bestemte «øvre barbarer», vanligvis antatt å være det jødiske samfunnet i [[Mesopotamia]], på hans «[[Morsmål|farsmål]]»,<ref>Josefus: ''Den jødiske krig'', I.3</ref> muligens vestlig [[arameisk]] språk.<ref>Buth, Randall; Pierce, Chad (2014): «EBRAISTI in Ancient Texts, Does ἑβραιστί ever Mean 'Aramaic'?» i: Buth & Notley, red.: ''Language Environment of First Century Judaea'', Brill, s. 88-89, og fotnote 64</ref> Boken ble skrevet i tiden rundt 75 e.Kr., men denne versjonen er ikke bevart. Den ble senere oversatt til gresk eller sannsynligvis skrevet helt på nytt og betydelig utvidet.<ref>Buth & Pierce (2014), s. 89, fotnote 64</ref> I 78 e.Kr. var verket ferdigstilt i sju bind på gresk, senere oversatt til latin som ''Bellum Judaicum'' eller ''De Bello Judaico''.

Det begynner med perioden under [[makkabeerne]] og ender med Jerusalems fall, og den påfølgende romerske erobringen av festningene Herodion, Makaront og  [[Masada]], samt den romerske triumfferden i Roma, opprenskninger og romerske militære operasjoner andre steder i riket og opprøret i [[Kyrene]]. Til sammen med redegjørelsene med hans selvbiografi hvor han omtaler en del av de samme hendelsene, gir det også et overblikk av Josefus’ egen deltagelse i hendelsene siden han kom tilbake til Jerusalem fra en kort reise til Roma tidlig i 60-årene.<ref>Josefus’ liv, 13–17</ref> Blant hans kilder kunne han også trekke veksler på memoarene til Vespasianus og Titus.<ref name="Burrow_148-149"/>

I kjølvannet av undertrykkelsen av det jødiske opprøret, ville Josefus ha vært vitne til Titus’ triumferende legioner med deres jødiske fanger, og at romerne fraktet med seg rikdommer i form av tjuvgods som var tatt fra tempelet i Jerusalem. Det var imot denne bakgrunnen at Josefus skrev ''Den jødiske krig'', hvor han hevdet å motsi antijødiske omtaler. Han bestred påstandene om at jødene tjente en beseiret gud og var naturlig fiendtlige til den romerske sivilisasjon. Isteden la han skylden på den jødisk-romerske krig på de som han kaller «ikke representative og altfor nidkjære fanatikere» blant jødene, som ledet folket bort fra deres tradisjonelle aristokratiske ledere (som han selv) med katastrofale resultater. Josefus la også skyld på en del av de romerske guvernører i Judea, betegnet dem som korrupte og inkompetente administratorer. I henhold til Josefus var de tradisjonelle jøder, eller burde være, og kunne være lojale og fredselskende borgere. Det er takket være Josefus, skrev Johan Burrow, «at vi vet mer om Palestina i det første århundre e.Kr. enn av noen annen del av Romerriket: I Josefus, fra en romersk provins, fantes en stemme og en mann som snakket om seg selv og av erfaringen under romersk styre. Han var skribent som verken den greske eller romerske verden hadde oppfostret, som kunne beskrive sitt folk for den bredere verden, innenfor konvensjonene av den gresk-romersk historiografi.»<ref name="Burrow_150"/>

=== ''Den jødiske oldtid'' ===
[[Fil:WorksJosephus1640TP.jpg|thumb|Tittelsiden på en engelsk utgivelse fra 1640, oversatt av Thomas Lodge, første gang utgitt i 1602.]]
Det neste verket til Josefus er ''Den jødiske oldtid'' på 21 bind, fullført under det siste året til keiser [[Domitian|Flavius Domitianus]], en gang rundt 93 e.Kr. eller 94 e.Kr. Verket fortalte historien til jødene, lover og skikker, og gikk inn i mange filosofiske debatter som var rådende i Roma i forfatterens samtid. Igjen kommer han med en ''[[apologia]]'' for det jødiske folks betydning i oldtiden og generelt. Josefus hevdet å skrive denne historien ettersom han «så at andre perverterte sannheten til disse hendingene i hva de skrev» om jødenes historie.<ref name="Josefus_1">Josefus: ''Den jødiske oldtid'', forordet, 1</ref> Josefus nevner at hans kilder var fra [[Den hebraiske Bibelen]] og hans tolkninger av disse,<ref>Josefus: ''Den jødiske oldtid'', forordet, 2</ref> og at han var et øyevitne til krigene mellom jødene og romerne,<ref name="Josefus_1"/> som ble utdypet i ''Den jødiske krig''. Det er en lang parafrase av de bibelske kildene med en del utelatelser og egne tillegg.<ref name="Burrow_148-149"/>

Han gir et omriss av jødisk historie, begynnende med skapelsen, som videreformidlet via jødisk historisk tradisjon. [[Abraham (bibelsk person)|Abraham]] lærte egypterne [[vitenskap]], som på sin side lærte dette videre til grekerne.<ref>Feldman (1998), s. 232.</ref> [[Moses]] opprettet et [[senator]]isk prestelig aristokrati, som akkurat som Roma motsatte seg monarkiet. De store figurer i [[Tanákh]] er framstilt som ideelle filosofledere. Han inkluderte en selvbiografisk tillegg som forsvarte hans egen oppførsel og deltagelse i krigen da han samarbeidet med de romerske styrkene. Han ble selv truffet av en kule fra Jerusalems murer da han ropte til forsvarerne på deres eget språk at motstand mot romerne var nytteløs, men hans egen sorg over den apokalyptiske ødeleggelsen av byen og dens tempel synes ektefølt.<ref name="Burrow_154">Burrow, John (2007): ''A History of Histories'', s. 154</ref>

=== ''Mot Apion'' ===
Josefus’ ''Mot Apion'' var et polemisk verk på to bind som ble skrevet som et forsvar av jødedommen som en klassisk religion og filosofi, understreket dens opphav i oldtiden, i motsetningen til hva Josefus hevdet var den langt nyere tradisjonen til grekerne. ''Mot Apion'' siterer hans tidligere verk ''Den jødiske oldtid'' slik at det kan bli datert etter 94 e.Kr.<ref name="Thackeray">Thackeray, H.St.J. (1926): [http://www.tertullian.org/rpearse/manuscripts/josephus_vita_apion.htm «Josephus: the Main Manuscripts of the Minor Works: The ''Vita'' and the ''Contra Apion''»]</ref> Hensikten var å fordrive gresk sladder om jødene og påstander fra særlig gresk-egyptiske [[Manetho]] og den hellenistiske egypteren Apion. Samtidig ønsket Josefus, som stolt jøde, at den gresktalende verden skulle forstå og respektere jødisk tro og praksis.<ref name="Burrow_148-149"/> I denne boken kom Josefus med et nytt begrep. Han argumenterte for at mens menneskeheten hadde utviklet mange former for politisk styresett, kunne de fleste bli innordnet følgende tre typer: [[monarki]], [[oligarki]] og [[demokrati]]. Styresettet til jødene var imidlertid særegent, og Josefus kom med begrepet [[teokrati]], «Guds styre». I praksis mente han at det var et prestelig styre opprettet av Moses, hvor Gud er eneveldig og hans ord er lov.<ref>Josefus: [http://www.gutenberg.org/files/2849/2849-h/2849-h.htm ''Against Apion''], bok II, kapittel 17. ''Gutenberg.org''</ref>

=== ''Josefus’ liv'' ===
I et tillegg til ''Den jødiske oldtid'' skrev Josefus om seg selv. Dette selvrettferdige tillegget var ikke med i den første utgaven, men senere utgaver hadde dette med. Tillegget har siden blitt referert til som et selvstendig verk. Mellom hans selvbiografi og ''Mot Apion'' ser man Josefus på «hans beste og hans verste», i henhold til [[Henry St. John Thackeray]] (forfatter av ''Josephus: The Man and the Historian'', 1929): begge er kontroversielle, den ene var en ''apologia pro vita'' og det andre ''pro genie sua'',{{utdyp}} og i stil, opplegg og behandling så forskjellige at de kunne ha vært skrevet av ulike forfattere.<ref name="Thackeray"/> Hensikten med selvbiografien var å forsvare seg mot anklager fra en konkurrerende jødisk historiker, nemlig [[Justus fra Tiberias]], som anklaget ham for å ha bidratt til å reise opprøret mot Roma. Teksten omhandler således for det meste av Josefus' halvår som hærfører i Galilea.<ref name="ReferenceA"/>

=== Uekte tekster ===
En kort tekst fra ukjent årstall kalt ''Avhandling til grekerne om Hades'' ble feilaktig tilskrevet Josefus på 800-tallet, men tekstens egentlig forfatter er nå antatt å være den kristne skribenten [[Hippolytus av Roma]]. Den ble oversatt til engelsk av [[William Whiston]], som også hadde oversatt Josefus, og Whiston selv trodde avhandlingen var skrevet av Josefus. Således har feilen blitt videreformidlet.<ref>Goldberg, Gary: [http://www.josephus.org/FlJosephus2/MailAndFAQ.htm#discourse «Did Josephus write the ''Discourse on Hades''?»], ''Josephus Mail and FAQs''</ref>

''[[Josippon]]'', en krønike om jødiske historie fra [[Adam]] og fram til [[Titus]], har fått sin tittel ved at den ble feilaktig tilskrevet Josefus som forfatter, mens dens egentlige forfatter antagelig er Yosef Ben Gurion, en jødisk lærd i sørlige Italia i [[tidlig middelalder]].<ref>Dönitz, Saskia (2012): [https://brill.com/view/book/edcoll/9789004216440/B9789004216440-s036.xml ''Historiography Among Byzantine Jews: The Case Of Sefer Yosippon''], BRILL</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Biografi ==
;Utgaver på norsk

* Maier, Paul L. (1998): [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014040408101 ''Josefus hovedverk: En sammenfatning av Den jødiske oldtid og Den første jødiske krig''], Hermon Forlag, ISBN 8273416690
* Lassen, Bente, overs. (2002): [https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009033104067 ''Den jødiske krig''], Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur, ISBN 9788203182150

;Utgaver på engelsk
* Whiston, William; Peabody, A.M., overs. (1987): ''The Works of Josephus, Complete and Unabridged New Updated Edition''. Innb., M.A. Hendrickson Publishers, Inc., ISBN 0-913573-86-8. (Uinnb. ISBN 1-56563-167-6.)

== Litteratur ==
* Aune, David Edward ([1983] 1991): ''Prophecy In Early Christianity and the Ancient Mediterranean World''. William B. Eerdmans Publishing Company. ISBN 0-8028-0635-X.
* Bowman, Steven (1987): «Josephus in Byzantium», i: Feldman, Louis H.; Hata, Gōhei, red.: ''Josephus, Judaism and Christianity''. Wayne State University Press. ISBN 90-04-08554-8.
* Burrow, John (2007): ''A History of Histories'', Penguin, ISBN 978-0-12028-379-2
* Ehrman, Bart D. (1999): ''Jesus: Apocalyptic Prophet of the New Millennium''. Kindle-utgave.
* Feldman, Louis H. (1998): ''Josephus's Interpretation of the Bible''. Berkeley: University of California Press.
* Gnuse, Robert Karl (1996): ''Dreams & Dream Reports in the Writings of Josephus: A Traditio-Historical Analysis''. E.J. Brill. ISBN 90-04-10616-2.
* Gray, Rebecca (1993): ''Prophetic Figures in Late Second Temple Jewish Palestine: The Evidence from Josephus''. Oxford University Press. ISBN 0-19-507615-X.
* Harris, Stephen L. (1985): ''Understanding the Bible''. Palo Alto: Mayfield.
* Maier, Paul L., red. (1999): [https://books.google.com/books?id=pTY4kBRIVQYC&pg=PA1070#v=onepage&q&f=false «Appendix: Dissertation 6 (by Whiston)»], ''The New Complete Works of Josephus''. Kregel Academic. ISBN 978-0-8254-9692-9.
* Mason, Steve, red. (1998): «Should Any Wish to Enquire Further (Ant. 1.25): The Aim and Audience of Josephus's Judean Antiquities/Life», ''Understanding Josephus: Seven Perspectives''. Sheffield: Sheffield Academic Press.
* Mason, Steve, red. (2000): ''Flavius Josephus: Translation and Commentary'', (10 vols. in 12 ed.). Leiden: BRILL.
* Millard, Alan Ralph (1997): ''Discoveries From Bible Times: Archaeological Treasures Throw Light on The Bible''. Lion Publishing. ISBN 0-7459-3740-3.
* Murphy, Catherine M. (2008): ''The Historical Jesus For Dummies''. Wiley Publishing, Inc. ISBN 978-0-470-16785-4.
* Nodet, Etienne (1997): ''A Search for the Origins of Judaism: From Joshua to the Mishnah''. Continuum International Publishing Group.
* Raymond, Joseph (2010): ''Herodian Messiah: Case For Jesus As Grandson of Herod''. Tower Grover Publishing.
* Schürer, Emil ([1891] 1973): ''The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ (175 B.C. - A.D. 135)''. Continuum International Publishing Group.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
{{Wikisource-språk|el|Ιώσηπος|Josefus}}
* [http://www.ccel.org/j/josephus/works/JOSEPHUS.HTM The Works of Flavius Josephus]
* [http://pace-ancient.mcmaster.ca/york/york/texts.htm Josephus: text and resources] {{Wayback|url=http://pace-ancient.mcmaster.ca/york/york/texts.htm |date=20151016001804 }}, ''PACE, Project on Ancient Cultural Engagement'' ved York University, redigert av Steve Mason.
* [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/searchresults?q=flavius+josephus Verker av Flavius Josefus], ''Perseus digital library'' - gresk utgave (Niese) og engelsk (Whiston)
* [https://www.gutenberg.org/author/Josephus,+Flavius Verker av Flavius Josefus], ''Project Gutenberg''

{{Autoritetsdata}}
{{Portal|Historie}}

[[Kategori:Oldtidens Israel]]
[[Kategori:Jødiske historikere fra antikken]]
[[Kategori:slaver]]
[[Kategori:Fødsler på 0-tallet]]
[[Kategori:Dødsfall i 100]]