Redigerer Jonas Lie (1899–1945)

{{Infoboks politiker
| dødsårsak = Stress og alkoholmisbruk
| verv = [[Politidepartementet|Politiminister]] 
| regjering = [[Josef Terbovens kommissariske statsråder]]
| periode = 1940–1942
| verv2 = [[Politidepartementet|Politiminister]] 
| regjering2 = [[Vidkun Quislings andre regjering]]
| periode2 = 1942–1945
| beskjeftigelse = [[Politijurist]] og [[forfatter]]
| forgjenger =
| etterfølger =
}}
'''Jonas Lie''' (1899–1945) var en norsk [[jurist]], [[politi]]embedsmann, [[forfatter]] og politiker for [[Nasjonal Samling]] (NS).

Som sønnesønn av forfatteren [[Jonas Lie]] har han tidvis blitt kalt ''Jonas Lie den yngre'' og var dermed tremenning til [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandskvinnen]], [[Tikken Manus|Ida Nikoline «Tikken» Lie Manus]]. Han gjorde seg i [[mellomkrigstiden]] bemerket som en anerkjent kriminalforfatter og som politijurist som ledet aksjoner mot streikende arbeidere.

Under [[andre verdenskrig]] var han politiminister både blant [[Josef Terbovens kommissariske statsråder]] og i [[Vidkun Quislings andre regjering]], hvor han ble kjent som representant for en tyskvennlig linje. Dette gjorde at han ble møtt med mistenksomhet og manglende tillit innen de NS-kretser som var nasjonalistisk innstilt og prøvde å være en motvekt mot det tyske styret, og ble særlig forhatt innen [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandskretser]] i [[Norge under andre verdenskrig]]. Han sto også bak [[Politiets særdomstol]] og stadfestet dommene mot nordmenn som ble dømt til døden under krigen. Han hadde to perioder som [[frontkjemper]] hvor han var offiser i [[Waffen-SS]].

== Bakgrunn ==
Jonas Lie var sønn av forfatteren og journalisten [[Erik Lie (forfatter)|Erik Røring Møinichen Lie]] (1868&ndash;1943) og tidsskriftredaktør og forfatter [[Kathrine Elisabeth Dons]] (1876&ndash;1947). Han var fetter av søsknene [[Ragna Stang]] og [[Helge Thiis]].<ref name="nbl" /> [[Nils Kjær]] var hans onkel (gift med morens søster) og hadde sammen med faren en sterk innflytelse på den unge Jonas, særlig når det gjaldt den sterke Tysklandsorienteringen, men også senere når det gjaldt [[antisemittisme]]n som ble sterkere under krigen.

De første årene av sitt liv bodde Jonas Lie og familien i [[Paris]], men Erik Lie ønsket at sønnen skulle gå på norsk skole og mente at det landlige livet i Norge var bedre for sønnens fysiske fostring enn den urbane tilværelsen i Paris.<ref name="r27" /> De kjøpte da i mars 1906<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 26.</ref> Villa Granskog i den såkalte «[[Kunstnerdalen (Asker)|Kunstnerdalen]]» på [[Hvalstad]] i [[Asker]]<ref name="r27">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 27.</ref> – med [[Hulda Garborg|Hulda]] og [[Arne Garborg]] som nærmeste naboer og med [[Otto Valstad|Otto]] og [[Tilla Valstad]], [[Gustav Wentzel|Gustav]] og [[Kitty Wentzel]], Aagot og [[Andreas Singdahlsen]], samt [[Rasmus Olai Steinsvik|Rasmus]] og [[Marta Steinsvik]] i kretsen.<ref name="r27" />

Lie tok [[examen artium]] i [[1917]] ved [[Fru Ragna Nielsens skole]] i Kristiania, [[Ragna Nielsen]] var hans mors tante.<ref name="r28">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 28.</ref> Etter avlagt artium reiste han som krigskorrespondent på [[Østfronten (første verdenskrig)|østfronten]] og avslørte en sterk sympati for Tyskland.<ref name="nbl">[[#refFigueiredo2003|Figueiredo 2003]].</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1970-051-65, Kapp-Putsch, Berlin.jpg|thumb|[[Kappkuppet]] på [[Potsdamer Platz]] i [[Berlin]]; soldatene på lasteplanet har malt [[hakekors]]et på hjelmene]]
I årene [[1918]]&ndash;[[1919]] gikk han på Krigsskolens infanteriavdeling,<ref name="nbl" /> og i [[1924]] tok han [[juridisk embetseksamen]]. Jonas Lie ble beskikket til kaptein i 1935. Han besøkte Tyskland flere ganger både før og etter [[Machtergreifung|den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen]]; mens han gikk på Krigsskolen reiste han en gang etter eget ønske iført sin [[kadett]]uniform. Tyskland var svært urolig etter første verdenskrig, blant annet med et høyreorientert [[Kappkuppet|statskuppforsøk]], en kommunistisk revolusjon truet, landet led i en periode av [[Hyperinflasjonen i Weimarrepublikken|hyperinflasjon]], og det rådet tidvis en allmenn [[Apokalypse|undergangssteming]] hvor Hitler bare var en av flere frelserfigurer.<ref>[[Sebastian Haffner]]: ''Geschichte eines Deutschen'', [[Deutscher Taschenbuch Verlag|dtv]], [[München]] 2002, ISBN 3-423-30848-6, side 64ff.</ref> Da ting begynte å gå bedre igjen, så Jonas Lie det som en tysk gjenfødelse etter [[Versaillestraktaten]]s ydmykelser, men han ga aldri uttrykk for at han likte de tyske nasjonalsosialistene, og [[Sturmabteilung|SA]] oppfattet han som politiske fanatikere.<ref name="ReferenceA">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 73.</ref>

Lie var gift tre ganger, i 1925 med Sigrun Lund, skilt i 1928, deretter gift samme år med Ruth Pettersen, skilt i 1934, og giftet seg samme år med sangerinnen [[Gunvor Evju]] (født 21. august 1901) som han var gift med resten av livet. Han hadde barn i to av disse ekteskapene, en sønn (født mai 1929) med Ruth Pettersen, og en datter (født 15. oktober 1935) og en sønn (født mai 1943) med Gunvor Evju.

Han ble boende i Villa Granskog på Hvalstad fra han flyttet tilbake fra Bergen i 1931 og resten av livet.

== Polititjeneste ==
Etter fem år som [[sakfører]] i [[Holmestrand]], gikk han inn i politiet i [[1930]]. Det første året tjenestegjorde han som
politifullmektig ved Bergen politikammer, og i [[1931]] ble han fullmektig ved det nyopprettede [[Statspolitiet (1931–1936)|Statspolitiet]] i Oslo, hvor han allerede året etter ble nestleder under [[Bernhard Askvig]]. Han ble her sentral i flere av de store konfliktene i 1930-årene, blant andre [[Menstadslaget]] i 1931, [[Randsfjordkonflikten]] i mai 1932 og Meieritorget i Porsgrunn i november 1933. Han ledet også Statspolitiets støtte i utpantinger av gårdbruk, også i konflikt med [[Bygdefolket|Bygdefolkets Krisehjelp]].

Sommeren [[1934]] ledet han Statspolitiets vakthold under [[Nasjonal Samling]]s riksstevne på [[Stiklestad]] og i [[Trondheim]] i dagene 26. til 29. juli, hvor det var en del motdemonstrasjoner.

Lie deltok i den internasjonale politistyrken som overvåket [[folkeavstemning]]en i [[Saargebiet]] i [[1935]]. Avstemningen dreide seg om området skulle slutte seg til Tyskland eller Frankrike, og den overveiende tyske befolkningen stemte med over 90 % flertall for tilslutning til Tyskland under navnet [[Saarland]]. For sin innsats i Saarland ble Lie tildelt det tyske [[Røde Kors]]' æresmedalje.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 81.</ref>
[[Fil:Latrans-Turkey location Antakya.svg|mini|Provinsen Alexandrette, dagens Hatay-provins i [[Tyrkia]], hvor Lie deltok i [[Folkeforbundet]]s delegasjon for å avklare tilknytning til Tyrkia eller Syria]]
[[Lev Trotskij]] søkte politisk asyl i Norge i 1935, men norske myndigheter tvilte på at han overholdt betingelsen for oppholdstillatelsen, å ikke drive politisk virksomhet, så i [[1936]] ble han internert på Sundby gård ved Storsand i [[Hurum]]. Vaktholdet fikk Lie ansvaret for. Da Trotskij ble innvilget asyl i [[Mexico]], fikk Lie oppdraget med å eskortere den utviste Trotskij på den 22 dagers lange skipsreisen til Mexico.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 94&ndash;99.</ref> Etter å ha avlevert Trotskij i Mexico, reiste Lie til [[USA]] og studerte [[FBI]]s arbeidsmetoder.<ref name="nbl" /> Statspolitiet ble oppløst året etter, og Lie ble da [[Utrykningspolitiet|utrykningssjef]] i Oslo og underlagt politimester [[Kristian Welhaven]].

Takket være erfaringene fra Saarland fikk Lie plass i [[Folkeforbundet]]s delegasjon som i [[1938]] skulle organisere en folkeavstemning om hvorvidt provinsen [[İskenderun|Alexandrette]] skulle slutte seg til [[Tyrkia]] eller [[Syria]], men avstemningen ble avlyst og området tyrkisk etter at Frankrike støttet Tyrkias krav.

Under [[vinterkrigen]] ble Lie sendt til [[Kirkenes]] for å lede overvåkingstjenesten i Øst-Finnmark.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Jonas Lie – NS-politiker|url=https://snl.no/Jonas_Lie_-_NS-politiker|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2023-08-23|besøksdato=2023-09-09|språk=no|fornavn=Ivo de|etternavn=Figueiredo}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Borgersrud, Lars | utgivelsesår = 2000 | tittel = Konspirasjon og kapitulasjon | isbn = 8270948667 | forlag = Oktober | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070305085 | side = }}</ref> Her samarbeidet han blant annet nært med løytnant [[Karl Marthinsen]]. De to fikk god kontakt med den finske etterretningstjenesten og Marthinsen var flere ganger over på finsk side av grensen.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Rødder, Sverre | utgivelsesår = 1990 | tittel = Min ære er troskap | isbn = 8203162827 | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007090301056 | side = }}</ref>

== Forfatterskap ==
Jonas Lie var ikke bare sønn av forfatter [[Erik Lie (forfatter)|Erik Møinichen Lie]] og sønnesønn av den berømte forfatteren [[Jonas Lie (1833)|Jonas Lie]], ofte kalt «hjemmets dikter», men var selv en av mellomkrigstidens mest kjente kriminalforfattere.<ref name="nbl" />

De to første bøkene utgav han under eget navn uten at noen av dem vakte særlig oppsikt: romanene ''Vestbaneguttene – ved en av dem'' (1924) og ''Slegtens sidste. Beretningen om Orla Wolff'' (1925). Den første er en selvbiografisk, humoristisk guttebok som tar utgangspunkt i hans egen situasjon som pendler på strekningen Asker, [[Vestbanestasjonen|Vestbanen]] og skolen som lå i Oslo, og beskriver en rekke rampestreker han utførte sammen med sine venner. Den andre er et bredere anlagt verk som viser klare likhetstrekk med [[Knut Hamsun]]s [[Victoria (roman)|''Victoria'']]. Boken ble karakterisert som et mislykket forsøk på å gjøre forfatteren til en ny Hamsun.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 50.</ref>

Allerede under polititjenesten i Bergen begynte han å skrive mer rendyrkede kriminalromaner – årsaken skal ha vært at han slet med gjeld.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 65.</ref> De to første skal han ha skrevet fordi han satt og kjedet seg i Holmestrand.
Politijuristen Jonas Lie gav i mellomkrigstiden ut til sammen fem kriminalromaner under [[pseudonym]]et [[Max Mauser]], blant annet ''[[En hai følger båten]]'' ([[1939]]), som han skrev på båten over Atlanteren da han fulgte Lev Trotskij til Mexico.

Lie fortsatte å skrive krim også etter Max Mauser-bøkene: i årene 1938 og 1939 skrev han kriminalnoveller for [[A-magasinet]] hvor heltinnen var den vakre Barberina som ble framstilt som en hardkokt etterretningsagent og ingen [[honningfelle]]. Han utgav også politifaglige og politiske skrifter.

== Motstandskamp mot den tyske invasjonen ==
[[Fil:Quisling for Norge.jpg|thumb|upright|[[Vidkun Quisling]] utnevnte Lie til justisminister i sin [[Vidkun Quislings første regjering|kortvarige kuppregjering 9. april 1940]], men Lie valgte heller å kjempe mot den tyske invasjonen.{{Byline|Fra samlingene til [[Hedmarksmuseet]]}}]]
Da [[Angrepet på Norge i 1940|tyskerne angrep Norge i 1940]], var Lie fremdeles i Kirkenes. Han hilste ikke det tyske overfallet velkommen, men var innstilt på å forsvare landet mot enhver invaderende fiende. Samtidig rettet han sitt sinne mot [[Johan Nygaardsvolds regjering|regjeringen Nygaardsvold]] som han mente hadde framprovosert det tyske overfallet ved å opptre ettergivende overfor England.<ref name="r128">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 128.</ref>

Lie ble meget oppbrakt da han kvelden 10. april<ref>[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 77.</ref> fikk melding om at Quisling hadde oppnevnt ham som justisminister i [[Vidkun Quislings første regjering|Quislings kortvarige kuppregjering 9. april 1940]]. Lie sammenlignet Quislings kuppregjering med [[Terijokiregjeringen]] til [[Otto Ville Kuusinen|Otto Kuusinen]] og tok avstand fra den.<ref name="r128" /> Hans protest mot ministerutnevnelsen ble også offentliggjort i Finnmark Radio kl 23.00 10. april, og gjentatt i senere samtaler med [[Carl Joachim Hambro d.e.|C.J. Hambro]] i [[Stockholm]], samt til svenske journalister. Det gikk melding om dette ut over [[Tidningarnas Telegrambyrå]] 11. april.<ref>[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 78.</ref> Han sendte også et telegram til Quisling med denne beskjed. Fiendskapet mellom Lie og Quisling fortsatte under hele okkupasjonen.

For å renvaske seg og for å slutte seg til sin militære avdeling, der Lie var mobiliseringsdiponert som krigspolitimester<ref>{{Kilde bok| forfatter = Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 | utgivelsesår = 1979 | tittel = Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946, avgitt mai 1950 ... ; med introduksjon av Olav Riste | isbn = 8200705285 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071601074 | side = }}</ref>, anmodet han sine overordnede om tillatelse til å reise sørover. Dette ble innvilget, og han reiste sammen med to kolleger fra Utrykningspolitiet. 12. april passerte de grensen ved Utnes med hest og slede, reiste med bil til [[Ivalo]], med buss via [[Rovaniemi]] til [[Torneå]] hvor de krysset grensen til Sverige. Deretter gikk de på ski til [[Kiruna]], og tok derfra nattoget til Stockholm. Her snakket Lie med Hambro på Den norske legasjon og med svenske medier om at han tok avstand fra Quisling og hevdet han følte seg krenket over å stå på Quislings ministerliste.<ref>[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 79.</ref>

Lie kom seg inn i Norge ved [[Drevsjø]] 20. april 1940. Her traff han blant andre [[Ragnvald Hvoslef]] som også var blitt ufrivillig innlemmet i Quislings kuppregjering. Lie reiste deretter over [[Rena]] og med fly til et islagt vann ved [[Øyer]].<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s.134.</ref> 21. april meldte han seg til tjeneste for Hærens Overkommando, som var midlertidig forlagt i skolebygningen på veien til [[Ringebu]]. Fordi han var vernepliktig kaptein ble han satt inn i et nyopprettet militærpoliti i området Ringebu. Den 30. april stilte han seg opp ved [[Lesja kirke]] i full feltutrustning for å vente på de fremrykkende tyske styrkene.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 138.</ref> En av motorsyklistene stoppet og ba ham overgi seg. Slik ble han tysk krigsfange, men frigitt etter kort tid etter å ha avgitt æresord på ikke å slåss mot tyskerne.

Ifølge Mølmen var Lie på Lesjaskog mens det omkring 23. april ble arbeidet med å rydde en flystripe på det islagte og snødekte [[Lesjaskogsvatnet]]. Lie skal ha opplyst til de norske offiserene der at han hadde fått i oppdrag av den norske overkommandoen å finne et egnet hovedkvarter for de britiske styrkene. Etter at Lesjaskog var oppgitt rømte britene mot Åndalsnes og de første tyske soldatene kom fra Dombås på vei til Åndalsnes skal Jonas Lie iført hjelm, våpen og uniform ha begynt å gå i motsatt retning, uten at de møtende tyske soldatene reagerte. På Lesja møtte Lie den tyske sjefen, [[Richard Pellengahr|general Pellengahr]].<ref>Øystein Mølmen: ''Krigen 1940-45''. Lesjaskog, 1996.</ref> Ifølge Rødder var Jonas Lie lenger sør i Gudbrandsdalen 23. april, men var på Lesja 30. april mens britiske styrker gjorde retrett mot Åndalsnes. Mellom Lesja og Dombås traff han general Pellengahr som Lie overga seg til. Pellengahr kjørte motorsykkel og Lie fikk skyss i sidevognen til Dombås.<ref>[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 83.</ref>

== Tyskernes mann ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S72707, Heinrich Himmler.jpg|mini|upright|[[Heinrich Himmler]] skal ha møtt Jonas Lie allerede i 1935 da Lie arbeidet i [[Saarland]]. Himmler var begeistret for Jonas Lie og så på ham både som faglig uunnværlig<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 160.</ref>
og som en eksponent for den SS-stat og det ariske Germania han ville bygge opp<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 152.</ref>{{Byline|Deutches Bundesarchiv}}]]
Etter sine erfaringer fra felttoget i Sør-Norge, var Lie overbevist om at Tyskland ville vinne krigen, ikke minst på bakgrunn av det han oppfattet som en heller miserabel engelsk krigsinnsats i området.<ref name="r139">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 138&ndash;139.</ref>
I den foreliggende situasjonen så ikke den tyskvennlige Lie et tysk styre som det verste som kunne hende Norge, og var av den oppfatning at hele Vest-Europa før eller siden ville komme under tysk styre.<ref name="r139" />

Den tyske okkupasjonsmakten behandlet Lie korrekt og høflig, og ville at han i tillegg til å fortsette i sin gamle stilling som sjef for utrykningspolitiet skulle fungere som kriminalpolitiets koordinerende politiinspektør for landets politidistrikter. Inspektørstillingen gjorde Lie til overordnet all politisk overvåkning i det okkuperte Norge.<ref name="r144">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 144.</ref>
Etter at Lie ble utnevnt brente politimester Welhaven i Oslo sitt overvåkningskartotek over registrerte kommunister for å forhindre at det falt i Lie og tyskernes hender.<ref name="r144" /> Lie var imidlertid oppmerksom på at han var tiltenkt en politisk rolle, og at arbeidsoppgavene innen politiet var midlertidige,<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 145.</ref>
så han forholdt seg avventende sommeren 1940. Hans overordnede i [[Administrasjonsrådet]] og leder av [[Justisdepartementet (Norge)|Justisdepartementet]], [[Ole F. Harbek]], uttalte at «Lie aldri skadet norske interesser i sin daværende stilling».<ref>[[#refRingdal1987|Ringdal 1987]], s. 24.</ref>

Men det skulle ikke vare lenge, for mens Lie ledet den politiske overvåkningen i Finnmark under vinterkrigen hadde han vært med på å bygge opp et arkiv med opplysninger om personer fra hele Norge som ble antatt å spionere til fordel for [[Sovjetunionen]]. Arkivet var blitt etterlatt 12. april, men under en reise til Nord-Norge sommeren 1940 sammen med blant andre [[Josef Terboven]], fant Lie fram arkivet igjen og overleverte det til ''[[Sicherheitspolizei]]'' og ''[[Sicherheitsdienst]]''.<ref>[[#refPryser2001|Pryser 2001]], s. 289.</ref>

Den tyske okkupasjonsmakten, med Terboven i spissen, hadde svært liten tillit til at Quisling var den rette personen til å lede deres norske samarbeidspartnere. De så seg derfor om etter et annet alternativ innen [[Nasjonal Samling]], men fant ingen, og søkte utenfor dette miljøet, blant andre vurderte de Jonas Lie.<ref>[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 90.</ref>
Dette møtte stor motstand blant de Quislingsvennlige elementene i NS, med særlig [[Albert Viljam Hagelin]] i spissen, som vurderte det slik at den tysk-vennlige Lie ville innebære en tysk overtakelse av partiet.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 148&ndash;151.</ref>
Det norske nasjonalsosialistiske anti-Quislingsmiljøet rundt tidsskriftet ''[[Ragnarok (tidsskrift)|Ragnarok]]'', med [[Hans S. Jacobsen]], [[Johan Bernhard Hjort|Johan B. Hjort]] og [[Victor Mogens]] i spissen, oppsøkte Lie for å få ham til å overta NS.<ref>[[#refFigueiredo2002|Figueiredo 2002]], s. 224, 236.</ref>
Men til tross for at [[Heinrich Himmler]] støttet Lie, hadde Quisling [[Adolf Hitler]]s støtte, og dette ble utslagsgivende.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 157&ndash;159.</ref>

Både Lie og justisminister [[Sverre Riisnæs]] ble under hele krigen mistenkeliggjort av mange i NS, både på grunn av deres tidligere uttalte NS-motstand og deres sterke tyskvennlighet. Skepsisen ble ikke mindre av deres nærhet til Himmler og at han fikk dem inn i begge regjeringene under krigen og inn i ledelsen av [[Norges SS]] og [[Germanske SS Norge]].

== Kommissarisk statsråd ==
[[Fil:På slottsplassen. Quisling, Terboven, von Falkenhorst, Böhm..jpg|thumb|Fra et [[Nasjonal Samling|NS-arrangement]] på [[Slottsplassen i Oslo]] under [[andre verdenskrig i Norge|krigen]]. Fra venstre [[Thorvald Thronsen]] (stabssjef for [[Rikshirden]]), [[Arthur Quist]] (øverste sjef for [[Den Norske Legion]]), Jonas Lie (politiminister), [[Carl Haakon Langlie]] (Quislings [[adjutant]]), [[Karl Leib]] (leder for [[Germanische Leitstelle]]) og [[Vidkun Quisling]] (leder for [[Nasjonal Samling]]){{Byline|Max Ehlert, 14. juni 1942 / [[Riksarkivet]]}}]]

[[Fil:Bundesarchiv Bild 101III-Moebius-029-12, Norwegen, Besuch Himmler, Terboven und Quisling.jpg|mini|Lie var i Himmlers reisefølge på dennes norgesbesøk 28. januar&ndash;15. februar 1941:<br /> NS' fører [[Vidkun Quisling]], Reichsführer SS [[Heinrich Himmler]], [[Reichskommissar]] [[Josef Terboven]], generaloberst [[Nikolaus von Falkenhorst]] og offiserer fra [[Waffen-SS]], [[Heer]] og [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] 1941. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]

=== Den tyske planen ===
I henhold til den opprinnelig tyske planen skulle [[Josef Terboven]] fungere som [[rikskommissær]] i en overgangsperiode fram det ble stablet på bena en norsk regjering med en viss folkelig legitimitet, tilsvarende den i Danmark. Deretter skulle kontakten mellom Norge og Tyskland gå via en tysk riksfullmektig. Da dette ikke lyktes, blant annet på grunn av Quislings kuppforsøk 9. april, ble  [[Administrasjonsrådet]] etablert sommeren 1940 som et styringsorgan.

=== Konstituert statsråd ===
En rekke aktører, blant dem Lie, var ikke så lystne på å arbeide innenfor et Quislingsstyrt NS. Samtidig hadde han lovet tyskerne sin støtte. Himmler forlangte av Terboven at Lie skulle være politiminister i en norsk regjering. Som et kompromiss utnevnte Terboven [[25. september]] [[1940]] en statsledelse omtalt som [[Josef Terbovens kommissariske statsråder]] (''kommissarisk'' [[tysk]]: «[[Konstitusjon|konstituiert]]»), uten Quisling og med Lie som sjef for [[Politidepartementet]], slik Himmler ønsket. Samtidig meldte Lie og Riisnæs seg inn i NS 6. juli. Også dette var i tråd med Himmlers ønsker; han anbefalte alle sine venner om å arbeide gjennom NS, siden partiet hadde Hitlers støtte.

Det politidepartement som Lie ble satt til å styre, var en nyskaping i den norske forvaltningen, og besto av de avdelingene i Justisdepartementet som arbeidet med politisaker. Det norske politiet hadde fram til 1937 vært kommunalt, men hadde etter at det ble statlig ikke hatt noen sterk, sentral styring. For Lie var det viktig at denne sentraliseringen av politiets ledelse lettet samarbeidet med de tyske myndighetene, og tyskerne ønsket også denne løsningen.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 165.</ref>

Utover i 1941 omorganiserte han det norske politiet etter modell av det tyske politiets organisering. Samtidig fikk uniformene en feltgrå farge og et mer militært uttrykk. Høsten 1941 var Lie på studietur. I Berlin observerte han en fengslingsaksjon rettet mot jøder, deretter fulgte han aksjonene til ''[[einsatzgruppen]]'' i [[Ukraina]], blant annet i [[Nikolajev]], og overvar deretter [[Odessamassakren|de store massakrene i Odessa]] 22.&ndash;24. okober etter at byen falt 16. oktober etter to måneders [[beleiring]]. Jøder var hengt i alle trær og stolper og friområdene fylt med likhauger. Lie omtalte denne tiden i Odessa som «livlig»,<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 222&ndash;238.</ref> og kom hjem som en større antisemitt enn tidligere.<ref name="r237">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 237&ndash;238.</ref> Jonas Lie besøkte fra midten av oktober 1941 Einsatzgruppe D ledet av [[Otto Ohlendorf]]. Detaljene fra Lies besøk hos Ohlendorf er ikke kjent.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9zLGd/ns-styret-frontkjemperne-og-ugjerningene-mot-joedene|tittel=NS-styret, frontkjemperne og ugjerningene mot jødene|besøksdato=2023-02-20|forfattere=[[Bjarte Bruland]]|dato=2004-12-03|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref>

=== Verveaksjon for NS ===
[[Fil:Nasjonal Samling insignia.svg|mini|upright|[[Nasjonal Samling]]s emblem var [[Solkors]]et i gult på rød bunn]]
Høsten 1940 meldte så mange norske polititjenestemenn seg inn i NS at 40 prosent av dem ble medlem av partiet – riktignok med store geografiske forskjeller<ref>Størst oppslutning fikk NS blant politiet i Østfold, Telemark, Mjøs-regionen og Drammen.</ref> – mens andelen NS-medlemmer blant øvrige offentlige tjenestemenn var seks prosent.<ref>[[Berit Nøkleby]]: ''Nyordning: Norge i krig'', bd. 2, s. 65, gjengitt i [[#refRougthvedt1989|Rougthvedt 1989]], s. 173.</ref> I ettertid fikk Lie mye av ansvaret for den massive vervingen av polititjenestemenn,<ref>For eksempel i [[#refRingdal1989|Ringdal 1989]], s. 71.</ref> men rollen han spilte er uklar. Vervingen ble frontet av lokale NS-ledere, Quisling, Hagelin og leder av Politiembetsmennenes Landsforening og politimester i Bergen, August Pedersen, mens Lie holdt seg mer i bakgrunnen.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 173&ndash;178.</ref> Dette sto i kontrast til den handlingsorienterte personen han ønsket å framstå som, men kan være et utslag av konfliktskyhet og manglende politiske erfaring.<ref name="r178">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 178.</ref>

=== Forholdet til NS ===
Utover høsten 1940 og vinteren 1940/41 ble Lie stadig mer positivt innstilt til NS og partiets organisasjoner, blant annet sendte han 14. desember 1940 ut to rundskriv til alle landets politimestere, hvor han i det ene omtaler [[hirden]]s medlemmer som NS' «politiske soldater», at disse må støttes og det måtte vises varsomhet ved arrestasjon av disse. I det andre rundskrivet, som vel å merke kom etter den store verveaksjonen, oppfordret han alle politifolk om å melde seg inn i NS.

Samlet viser disse to rundskrivene at han nå valgte i framstå som mer positivt innstilt til NS,<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 178&ndash;180.</ref> og inntrykket ble forsterket da han 18. desember sendte ut et nytt rundskriv hvor politiet ble pålagt å bruke såkalt «nordisk hilsen» med ''[[Heil og sæl!]]''.<ref name="r183">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s 183&ndash;185.</ref> Pålegget ble møtt med sterke negative reaksjoner,<ref name="r183" /> for eksempel sa alle ansatte ved politikammeret i Kristiansand unntatt tre opp stillingene sine. Etter at politimesteren og en politifullmektig ble sendt i tysk fangenskap, falt motstanden mot politiseringen av politiet sammen.<ref name="r183" />

Samtidig ble han oppmerksom på den motstanden han møtte i folket. Tidligere hadde han vært en anerkjent politimann og populær forfatter, og fikk nå et stort behov for å rettferdiggjøre sine valg, noe som bare forsterket hans oppslutning om NS.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 180.</ref>

== Frontkjemper ==
[[Fil:Frontkjemper.jpg|mini|upright|[[Frontkjempermerket]] ble tildelt norske frontkjempere og er utformet i den [[norrøn]]e stilen som de norske nasjonalsosialistene fremelsket]]
Lie var en ivrig talsmann for [[frontkjemper]]tjeneste på tysk side, og ble sammen med Riisnæs valgt ut til å lede den norske avdelingen av [[Allgemeine SS]]. Riisnæs var Lies nærmeste fortrolige i regjeringen og ble i likhet med Lie møtt med stor mistro innen NS. På et møte i forbindelse med Himmlers avreise etter norgesbesøket i februar 1941, ble man enige om at Lie og Riisnæs skulle få fronterfaring. Dette var i tråd med SS', og særlig [[Reinhard Heydrich]]s, oppfatning at lederne i SS måtte ha kamperfaring (''Kämpfende Verwaltung''). Man ville unngå et tilbaketrukket og fjernt byråkrati uten kjennskap til realitetene, så for den som ønsket å gjøre karriere i SS var fronterfaring en betingelse.

=== Balkan ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-J06632, Sepp Dietrich.jpg|mini|left|upright|Den beryktede [[Sepp Dietrich]] var Lies øverstkommanderende under Balkan-felttoget{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
28. mars 1941 fløy Lie, Riisnæs, [[gauleiter]] [[Paul Wegener (1908-1993)|Paul Wegener]] og [[Heinrich Fehlis]] til Berlin for å møte Himmler. Himmler ba Lie og Riisnæs om å melde seg for [[Sepp Dietrich]], sjef for [[Leibstandarte SS Adolf Hitler]] ved hans midlertidige hovedkvarter i Bulgaria. Riisnæs, som ikke hadde militærfaglig bakkgrunn, ble krigskorrespondent, mens Lie fikk grad av [[Hauptsturmführer]] og tjenestegjorde i den 1. bataljons stab under [[invasjonen av Jugoslavia]] og [[slaget om Hellas]].

6. mai ankom Himmler det erobrede Hellas og delte ut [[Jernkorset]] til 70 SS-offiser, deriblant Lie. Lie og Riisnæs hadde deretter møte med blant andre Himmler for å diskutere den framtidige dannelsen av Norges SS og Quislings innledende skepsis til planene.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 197.</ref> Senere var det seiersparade i [[Aten]], og Lie deltok under defileringen forbi Himmler og felttogets tyske øverstkommanderende, [[Wilhelm List]].<ref name="r198">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 198.</ref>

Lie og Riisnæs reiste med fly til [[München]] 10. mai, og skulle etter planen ha møtt Hitler i [[Berghof]], men dette ble avlyst som følge av [[Rudolf Hess]]' flytur til Skottland samme dag.<ref name="r198" /> 14. mai kom de tilbake til Norge.<ref name="r198" />

Etter opplevelsene på Balkan skrev Lie krigsdokumentaren ''Over Balkans syv blåner'' som ble utgitt i 1942. Boken gjennomsyres av krigsromantikk og beundring for Tyskland og nasjonalsosialismen.<ref name="nbl" /> Han knapt antyder de massakrene som ''[[Einsatzgruppen]]'' utførte under felttoget, og det er uklart om han kjente til dem, selv om det regnes som sannsynlig.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 194&ndash;195.</ref>

=== Leningrad ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R63872, Georg von Küchler.jpg|mini|upright|Den tyske øverstkommanderende mens Lie var ved Leningrad, [[Georg von Küchler]]]]
[[Fil:Leningrad Siege May 1942 - January 1943.png|mini|Frontene under [[beleiringen av Leningrad]] mens Lie var der]]
Lies neste frontoppdrag kom 16 måneder senere, etter at han var blitt politiminister i [[Vidkun Quislings andre regjering]]. Vervingen til Lies frontenhet foregikk samtidig som [[Germanske SS Norge]] ble etablert. I den forbindelse tok Lie i en artikkel i ''Norsk Politiblad'' 20. juli 1942 til orde for  opprettelse en egen norsk politiavdeling ved [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]]. Politimenn som sluttet seg til ble lokket med offiserskarriere i det norske politiet etter hjemkomst. Lie hadde hatt verveaksjonen gående helt siden januar samme år, men det gikk tregt.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 258&ndash;261.</ref>

I løpet av det halve året Lie var borte, fungerte Riisnæs som leder av Politidepartementet. I denne perioden iverksatte Riisnæs og [[Karl A. Marthinsen]] arrestasjonen av norske jøder og deportasjonen med [[DS «Donau»]] 26. november 1942, en aksjon Lie hadde vært sentral i planleggingen av.

I begynnelsen av september 1942 reiste det norske ''1. politikompani'' i [[Den norske legion]] med båt til [[Tallinn]] for å delta under [[Beleiringen av Leningrad]].
Som kompanisjef ledet Lie enheten da de tok oppstilling ved fronten den 8. oktober.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 264.</ref> Lies intensjon var imidlertid ikke at kompaniet skulle ha ordinær fronttjeneste, han ønsket at de skulle fungere som et [[ordenspoliti]] med [[ordenstjeneste]] i en russisk by eller distrikt bak de tyske linjene.<ref name="r259">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 259.</ref> Det er ikke klart hvilken type polititjeneste Lie så for seg,<ref name="r259" /> det kan ha vært anti-partisanvirksomhet eller det som ble omtalt som «bandebekjempelse» – i realiteten jødeutryddelser.<ref name="r259" /> Tjenesten ble imidlertid endret rett før avreise, og selv om kompaniet bare besto av tre geværtropper og en stab, tilsammen 90 mann, ble det satt inn i fronttjeneste som om det var fullt bemannet.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 261.</ref> Dette var også nødvendig etter at Den norske legion var blitt sterkt redusert samtidig som kampmoralen i legionen var svært lav etter at de fikk melding om at for seksmånederskontraktene var det bare tiden ved fronten som talte, og ikke den forutgående treningsperioden.<ref name="r263">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 263.</ref> I tillegg ble ikke støtten de skulle få fra Lies kompani tatt alvorlig, sammenrasket, liten og svakt trent som de var.<ref name="r263" /> I realiteten hadde de bare kapasitet til å opptre som en vaktlinje som avviste oppklaringspatruljer og mindre angrep.<ref name="r263" />

I januar 1943 ble kommandanten for Den norske legion, major [[Arthur Qvist]] sendt på permisjon i Berlin, og Lie ble fungerende sjef for legionen. Himmler var sterkt misfornøyd med legionens innsats, og da Quisling krevde at alle sårede og stridsudyktige i enheten skulle sendes tilbake til Norge, ble Himmler så rasende at han truet med å kaste alle nordmenn ut av Waffen SS.<ref name="r268">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 268&ndash;269.</ref> Kampmoralen var så lav at av 50 som hadde vært på permisjon i Norge, vendte bare 10 tilbake til tjeneste.<ref name="r268" /> Også Lie fikk ansvaret for at det sto så dårlig til, da han hadde vært med på å sende så dårlig trente mannskaper i felt, samtidig som han ble oppfattet som en av få nordmenn som hadde tilstrekkelig autoritet overfor tyskerne til å si ifra.<ref name="r268" /> I stedet for å si fra sendte Lie den 14. februar styrken ut på et offensivt oppdrag der oppgaven var å sprenge russiske bunkere i ly av snøværet.<ref name="r268" /> Aksjonen ble vellykket, særlig etter at russerne svarte med et mislykket angrep på stillingene, og ti russere falt.

Lie ble dekorert med [[Jernkorset]] av første klasse, og kom tilbake i Oslo i slutten av februar 1943 som [[Sturmbannführer|SS-Sturmbannführer]]. Han var imidlertid sterkt svekket, både fysisk og psykisk: smittet av [[malaria]]<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 276.</ref> og redusert av alkoholbruk, og etter [[Slaget om Stalingrad|nederlaget ved Stalingrad]], [[Felttoget i Nord-Afrika|nederlaget i Nord-Afrika]], avsettelsen av [[Benito Mussolini]], [[invasjonen av Sicilia]] og [[Andre verdenskrig#Felttoget i Italia|tapet av det sørlige Italia]] var det begynt å gå opp for ham at Tyskland kunne komme til å tape krigen.

== Pangermanisme ==
Lie var, sammen med [[Sverre Riisnæs]], [[Hans S. Jacobsen]] og [[Klaus Hansen]] blant de sentrale bannerførerne for [[pangermanisme]]n i det tysk-okkuperte Norge.<ref>[[#refEmberlandFure2009|Emberland &amp; Fure 2009]] (red), s. 72&ndash;73.</ref> Men verken Lie eller Riisnæs var med i de pangermanske miljøene som, særlig etter [[Slaget om Stalingrad|det tyske nederlaget ved Stalingrad]] 1943, arbeidet for å få avsatt Quisling.<ref>[[#refEmberlandFure2009|Emberland &amp; Fure 2009]] (red.), s. 77&ndash;78.</ref>

=== Norges SS ===
Etter å ha kommet tilbake fra fronttjenesten på Balkan, ble han 21. mai 1941 leder av det nystiftede [[Norges SS]] under en seremoni i Frimurerlosjens bygning i Oslo som var konvertert til partibygning for NS. Ved denne seremonien ble et hirdregiment på 130 mann opptatt som SS-medlemmer. Videre ble det opprettet en SS-skole på [[Elverum]], med fire ukers utdannelse i blant annet nasjonalsosialistisk ideologi og verdensanskuelse, i tillegg til militære fag. Norges SS skulle være en norsk parallell til [[Allgemeine-SS]], men falt sammen i forbindelse med [[Operasjon Barbarossa|det tyske overfallet på Sovjetunionen]] samme sommer og hovedstammen i Norges SS gikk inn i [[Den norske legion]] i [[Waffen-SS]], etter krav fra sjefen for SS-styrkene i Norge, [[Wilhelm Rediess]].

For de nasjonalt orienterte NS-medlemmene var opprettelsen av en norsk SS-organisasjon en stor provokasjon, særlig med Lie som leder og hvor hirden mistet sine sikkerhetsoppdrag og ble tildelt en rolle som en sports- og verneorganisasjon, og i tillegg være et rekrutteringsreservoar for Norges SS.<ref name="r200">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 200.</ref> Det ble argumentert med at dette var et anslag mot norsk suverenitet og at Himmler på denne måten overtok som forvalter også av Norge.<ref name="r200" />

Videre spredte det seg en misforståelse, helt opp til Quisling, om at hirden skulle være den norske parallellen til Allgemeine SS, mens Norges SS skulle være en del av Waffen SS, noe som ikke var tilfellet.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 201&ndash;202.</ref> Denne krangelen fikk ingen avgjørelse da Norges SS opphørte å eksistere etter at 85 mann gikk inn i Den norske legion.

=== Germanske-SS Norge ===

For å bryte Terbovens maktmonopol i Norge, var det viktig for SS å få etablert egne institusjoner i Norge. På Himmlers vegne kom derfor [[Gottlob Berger]] til Norge for å kunne gjenopprette Norges SS. På dette tidspunktet var det bare 50 medlemmer igjen, og disse ble av Hirden sett på som forrædere.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 254.</ref> Berger var imidlertid skeptisk til Lie. Han mente Lie ikke var i stand til å lede politiet, ikke maktet å se de store linjene og fortapte seg i detaljer, samtidig som han manglet støtte innen NS.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 255.</ref>

Berger utnevnte sin svigersønn, [[Karl Leib]], til leder av ''[[Germanische Leitstelle]]'' i Oslo, men de lyktes ikke å komme forbi Lie. [[21. juli]] [[1942]], bare noen uker før han dro til Leningradsfronten, ble han leder av Norges SS' etterfølger [[Germanske-SS Norge]] (GSSN), som på samme måte var en norsk seksjon av [[Germanske-SS]].<ref>[[#refEmberlandFure2009|Emberland &amp; Fure 2009]] (red.), s. 233.</ref> Han var sammen med Riisnæs blant pådriverne til å etablere disse organisasjonene, som var mer [[pangermanisme|pangermansk]] orientert. De hadde et ønske om at GSSN skulle bli en alternativ maktfaktor til Nasjonal Samling overfor den tyske okkupasjonsmakten og en videreføring av tankene om å opprettet en SS-stat.

GSSN fikk de tidligere sorte uniformene til det tyske [[Allgemeine SS]], men med påsydde norske merker. Finansieringen kom fra [[NSDAP]] i [[München]] og det ble opprettet en egen SS-skole på Kongsvinger og SS-avis med navnet ''Germaneren''. GSSN kom stadig i konflikt med Hirden om hvem som skulle ha hvilke oppgaver, og hirdleder [[Oliver Møystad]] klaget til Quisling at GSSN tok fra dem oppgaver.<ref>Brev fra Møystad til Quisling, datert 18. november 1942.</ref> Videre hadde GSSN langt flere ressurser og bedre vilkår for sine medlemmer, noe som gjorde at en rekke hirdmedlemmer gikk over til GSSN.

Da Lie kom tilbake fra Nord-Norge 27. november 1944 hadde han mistet stadig mer støtte blant toneangivende tyskere; blant annet foreslo Gottlob Berger at Lie burde fjernes som leder for GSSN. Dette skyldes både Lies fysiske og psykiske forfall, hans arbeidsstil, men også at han angivelig hadde forlatt GSSNs pangermanske linje.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 322.</ref> Lie skal ha gått i kompaniskap med NS' generalsekretær [[Rolf Jørgen Fuglesang]]s nasjonalistiske linje, noe som skapte stor forargelse innen GSSN. Dette linjeskiftet skal ha kommet som følge av at Lie var desillusjonert over tyskerne, blant annet på grunn av de tyske løftebruddene overfor de norske frontkjemperne, blant annet ved å gjøre de «norske» avdelingene til rene tyske avdelinger, under tysk kommando.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 323-324.</ref>

== Politiminister ==
{{Se også|Aktion Polarkreis}}
[[Fil:Quisling og NS-regjeringen.jpg|thumb|[[Vidkun Quisling]] og de fleste av ministrene i [[Vidkun Quislings andre regjering|hans andre regjering]].<br />Første rekke fra venstre: Quisling, [[Albert Viljam Hagelin]], [[Kjeld Stub Irgens]], [[Ragnar Skancke]] og [[Tormod Hustad]].<br />Bakre rekke fra venstre: [[Sverre Riisnæs]], Lie, [[Axel Stang]], [[Johan Andreas Lippestad]] og [[Eivind Blehr]].{{Byline|[[Riksarkivet]], ca. 1942–1943}}]]
31. januar 1942 holdt det kommissariske statsrådet sitt siste møte på [[Victoria terrasse (Oslo)|Victoria terrasse]], hvor de vedtok å legge ned sine embeter og anmode Quisling om å danne en ny regjering.<ref name="r250">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 250.</ref> Lie var imidlertid allerede på dette tidspunktet invitert til høytideligheten på [[Akershus festning]], den såkalte «[[Statsakten på Akershus]]» dagen etter. Her ble [[Vidkun Quislings andre regjering]] innsatt og Himmlers krav fra 1940 om at Lie skulle være politiminister gjaldt forsatt.<ref name="r250" /> Denne endringen til en Quislingledet regjering viste seg ikke å medføre noen realitetsendring av den tidligere situasjonen med kommissariske statsråder.<ref name="r250" />

For Lie innebar heller ikke denne endringen særlige realitetsendringer, og han kunne videreføre prosessen med å omdanne politiet til et nasjonalsosialistisk redskap og prosessen med å omdanne Norge til en SS-stat.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 251&ndash;253.</ref> I denne stillingen var han ansvarlig for planleggingen av aksjonene mot jødene. Men perioden som politiminister i Quislings regjering var preget av hans engasjement andre steder, særlig innen GSSN, verving til Waffen SS og senere i Finnmark, videre ble svakhetene i hans arbeidsstil og dårligere psykiske og fysiske helse stadig tydeligere. Hans støtte hos tyskerne ble svekket, også hos Himmler.

Lie etablerte Politiets særdomstol som dømte blant andre politimannen [[Gunnar Eilifsen]] og en rekke andre til døden. Lie var pådriver for dødsdommen mot Eilifsen. Saken mot Eilifsen vakte stor oppsikt, da Eilifsen ble dømt etter en lov som under press fra Terboven var skrevet av Sverre Riisnæs etter at Eilifsens ordrenekt hadde skjedd. Dette betydde at han ble dømt etter en lov med tilbakevirkende kraft. Loven ble undertegnet av Quisling tre dager etter Eilifsens henrettelse. Videre vakte Lies rolle i saken oppsikt, da Eilifsen var en gammel kollega og venn av Lie fra tiden ved Bergen politikammer.

Etter at Finland gikk ut av krigen etter [[den finske fortsettelseskrigen]]s avslutning, skulle de tyske soldatene som stod i både Finland og i Finnmark og Nord-Troms, trekke seg tilbake til en forsvarslinje ved [[Lyngen (fjord)|Lyngenfjorden]] og iverksette [[brent jords taktikk]] i områdene som ble evakuert. Da Terboven i oktober 1944 forberedte [[tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms]], beordret Quisling om å bidra. Lie ble da utnevnt til leder fra norsk side, med tittelen «styresmann» og NS-mannen [[Johan Andreas Lippestad]] ble hans nestleder, begge med «særskilte fullmakter i krigstid».<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 307.</ref> Etter hvert delte Lie og Lippestad området inn, slik at Lie tok ansvaret for Finnmark, mens Lippestad tok ansvaret for Nord-Troms.<ref name="rodder174">[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 174.</ref>

Lie kom imidlertid på kollisjonskurs med Wehrmachts øverstkommanderende, østerrikeren [[generaloberst]] [[Lothar Rendulic]], som ville brenne ned alt og slakte husdyrene. Lie så som sin oppgave å verne norsk kultur, liv og hjem mot hordene fra øst.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 309.</ref> Slik ville han bare evakuere den del av sivilbefolkningen som selv ønsket det, unntatt offentlige embets- og tjenestemenn som var nødvendige for å holde samfunnet intakt. Men til Lies fortvilelse foretrakk befolkningen å vente på sovjeterne i stedet for å la seg evakuere frivillig.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 309-310.</ref><ref>[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 177.</ref> Hans svekkede framtoning og store alkoholkonsum medførte at han ikke ble tatt alvorlig, da han og hans reisefølge var «staur fulle».<ref name="rodder174" />

Slaget var tapt for Lie da Hitler 28. oktober bestemte tvangsevakuering og nedbrenning. Lie så da sin rolle å beskytte sivilbefolkningen gjennom tvangsevakueringen. Imidlertid benyttet Lie anledningen til å drive rasepolitikk, rettet mot [[Samer|samene]], særlig [[Sjøsamer|sjøsamene]]. Denne holdningen mot samene var imidlertid på kollisjonskurs med Himmlers oppfatning av denne folkegruppen, som han ønsket å bevare som «raseren».<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 314&ndash;316.</ref>

Lie kom tilbake til Oslo 27. november, og fremmet før jul 1944 et forslag overfor Quisling rettet mot [[tatere]] og [[sigøynere]], hvor han ønsket [[tvangssterilisering]], bygging av en egen leir for disse i Norge, og eventuelt deportering til Øst-Europa. Planene ble imidlertid ikke iverksatt, da de kom for sent i krigen.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 321.</ref>

== Siste dager og død ==
[[Fil:URN NBN no-nb digifoto 20190628 00066 NB HS 49 00134 J Ledende tyskere og NS-folks død 1945 Jonas Lie Henriksen & Steen  Nasjonalbiblioteket CC Public domain cropped.jpg|thumb|Liket av Lie slik det ble funnet på [[Skallum|Skallum gård]] 11. mai 1945. Også [[Henrik Rogstad]], nyutnevnt sjef for Statspolitiet, ble funnet død samme sted, mens justisminister [[Sverre Riisnæs]] overga seg levende. Bildeteksten vitner om etterkrigstidens forakt overfor dem som hadde samarbeidet med de tyske okkupantene.{{byline|type=Reprofoto|[[Henriksen & Steen]] / [[Nasjonalbiblioteket]]s bildesamling}}]] 

Lie barrikaderte seg på [[Skallum|Skallum gård]] i [[Bærum]] utenfor Oslo i maidagene 1945 sammen med fylkesfører og nylig utnevnt leder av [[Statspolitiet]] [[Henrik Rogstad]]. 7. mai ble også justisminister [[Sverre Riisnæs]] på Lies ordre hentet til Skallum av ''SS-Hauptsturmführer'' [[Olaf T. Lindvig]] som da var stabsleder i [[Germanske-SS Norge]]. Sammen med disse tre var opprinnelig en gruppe frontkjempere, SS-menn og statspolitifolk samlet på Skallum. Det ble gjentatte ganger via telefon og kurer forsøkt å mobilisere forsterkninger, uten hell. Lie, Rogstad og Riisnæs holdt stand på gården, men de øvrige på Skallum gård, inkludert [[Egil Reichborn-Kjennerud]] som disponerte eiendommen, kledte seg i sivil og reiste natten til 8. mai med en buss og ni personbiler forbi [[hjemmefronten|hjemmefrontsmennene]] som hadde samlet seg rundt gården.

Fra de neste dagene er det bevart to ulike avskjedsbrev, hvorav ett bærer tre underskrifter. Her heter det at de tre «foretrekker å ta sine liv som frie menn». Pr. telefon ble det innledet forhandlinger mellom Lie og lederen for hjemmefrontstyrkene, Jens Wulfsberg, og de to mennene møttes også i oppkjørselen ved én anledning. Da Wulfsberg i en av telefonsamtalene spurte hva de drev med, hadde Rogstad svart at de røkte, drakk og hygget seg sammen, og vekslet på å holde vakt ved maskingeværstillingen.<ref name="rodder216">[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 216.</ref> Gårdsbestyreren på Skallum fikk lov til å hente dyrene på gården, og de tre spurte ham da om hva som foregikk utenfor. Blant annet uttalte de at de hadde hørt om lynsjing av NS-medlemmer. Gårdsbestyreren svarte at han hadde ikke hørt om noe slikt, og i ettertid fortalte han at de alle tre hadde virket nervøse og at Lie hadde vært litt beruset, mens de to andre var edru.<ref name="rodder216" />

Etter hvert fikk denne siste skansen av det nasjonalsosialistiske Norge større offentlig oppmerksomhet, og hjemmestyrkene hadde problemer med å holde unna de opptil 30&ndash;40 pressefolkene i området som prøvde å komme seg inn til de tre for å få fotografier og intervjuer.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 350.</ref> Hjemmefrontmannen Hans Aamodt klarte å snike seg inn til de tre forskansede den 10. mai. Han tok bilder og fikk uttalelser fra dem, der de hevdet at nå ble det bolsjevikisk og jødisk herredømme i Europa. Lie ba ham hilse til Lies hustru, og Rogstad ba ham hilse til Rogstads far.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 351.</ref>

Utover natten til [[11. mai]] ble Lie stadig dårligere, og klarte ikke å stå opp om morgenen. Ansiktet var rødt og opphovnet, han hadde store smerter og klarte ikke å spise.<ref name="rodder216" /> Da Lie på formiddagen fikk melding fra Wulfsberg om at hans ektefelle var løslatt, kviknet han noe til.<ref name="rodder217">[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 217.</ref> På ettermiddagen klarte en ungdomsvenn av Lie, journalist [[Henning Sinding-Larsen]], å komme igjennom på telefonen. Han ba dem overgi seg, men Lie nektet, da han var overbevist om at han ikke ville få en rettferdig behandling.<ref name="rodder217" /> Etter samtalen gikk Lie og la seg igjen; han beveget seg da langsomt og ustøtt. På veien tok han med en tysk skaftegranat og lot som om han skulle sprenge dem alle tre. Deretter tok han en pistol, siktet på de to andre og trakk av. Da våpenet klikket, hev de seg over ham, og fjernet alle våpen i rommet.<ref name="rodder217" /> Det viste seg ved senere undersøkelser at en av delene i våpenet hadde kilt seg fast.<ref name="rodder220">[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 220.</ref> Lie skal ifølge Riisnæs ha fantasert om at han var ved Leningradfronten.<ref>Forhør av Riisnæs, gjengitt i Rougthvedt, side 351&ndash;352.</ref> Utover ettermiddagen fikk Lie vanskeligheter med å puste.<ref name="rodder218">[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 218.</ref> Da de etter en tur rundt på gården så til Lie ved 19.00-tiden, hadde han ingen pust.<ref name="rodder218" /> Han lå med oppspilte øyne og det hadde rent strimer av blod og slim fra munn og nese. Det var derfor klart at han hadde vært død en stund.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 353.</ref>

Samtidig fikk de et ultimatum om at våpenhvilen ville bli opphevet en halv time senere. Vann og strøm ville da bli slått av, og de ville bli pågrepet. I denne situasjonen valgte Rogstad å skyte seg selv, men han fikk først Riisnæs til å love å sette en kule i ham dersom hans eget skudd ikke var nok. Etter at Rogstad hadde skutt seg, trakk Riisnæs sin tjenesterevolver og skjøt en kule i Rogstad.<ref name="rodder218" /> Deretter bestemte Riisnæs seg for å overgi seg. Han gikk kl. 19.30 ut til hjemmefrontsoldatene med et hvitt tøystykke i hendene. Han ble først tatt med til hjemmestyrkenes base på Ungdomshuset på [[Stabekk]], og deretter kjørt til [[fengsel]]et i Møllergata 19. Riisnæs skal ha vært edru, men nær et sammenbrudd.<ref>[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 219.</ref>

Lie ble funnet død på en sofa uten tegn på ytre skader. Likene av Lie og Rogstad ble 12. mai sendt til [[Rettsmedisinsk institutt|Rettsmedisinsk Institutt]] for obduksjon.<ref name="rodder220" /> Lies faktiske dødsårsak er ikke kjent, men det er opplyst at han skal ha dødd av en kombinasjon av [[stress]], høyt [[Etanol|alkoholkonsum]], søvnmangel og en generelt redusert helsetilstand. En undersøkelse i 1943 hadde avdekket at han hadde dårlig hjerte. Han hadde også vært storrøyker hele sitt voksne liv, og kan ha vært svekket av de stadige feberanfallene han fikk av malariasykdommen.<ref>[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 222.</ref>

== Personlighet ==
=== Kvikt hode, men lat ===
De første årene av sitt liv hadde Lie bare voksne rundt seg, han utviklet seg fort og ble ganske veslevoksen. Siden han hadde et kvikt hode,<ref name="r115" /> oppnådde han hurtig det han ønsket og kunne tillate seg å være lat; for eksempel tok han [[examen artium]] og [[Candidatus juris|juridikum]] etter noen raske skippertak rett før eksamen.<ref name="r28" /> Han skapte seg en forestilling om at han var en naturbegavelse som ikke trengte å anstrenge seg, og siden han var konfliktsky av natur og hovedsakelig omgav seg med folk som mente det samme som ham,<ref name="r115" /> utviklet han seg lite og fikk ikke det tilfanget av ny kunnskap, forståelse og modning som folk vanligvis får med årene. Dette blir tydelig når en sammenligner det han skrev under forskjellige faser i livet.<ref name="r115">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 115&ndash;117.</ref>

=== Distansert ===
Jonas Lie var ærgjerrig, men skrev gjerne bøker i arbeidstiden i stedet for å prioritere arbeidsoppgavene. Han lot underordnede ta seg av papirarbeidet og de administrative gjøremål som var tillagt stillingen hans.<ref name="r115" /> Dette gjorde at enkelte omtalte ham som en bløff, blant annet politimester Kristian Welhaven etter krigen.<ref name="r115" /> Lies underordnede oppfattet ham som arrogant; han holdt stor avstand<ref name="karlsen">[[Thorleif Karlsen|Karlsen, Thorleig]]: ''Lang dag i politiet'', gjengitt i [[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 38.</ref> og omgikkes bare folk som han anså å være på sitt nivå.

Konfliktskyhet kan ha vært årsak til både den arrogante holdningen overfor sine underordnede og den tilbaketrukne rollen han spilte under massevervingen av politifolk til NS høsten 1940.<ref name="r178" />

Fra slutten av 1941 og ut 1942 hadde Lie en sjåfør, Henrik Hebo,<ref>Hedbo kjørte i ly av tjenesten hos Lie flyktninger til svenskegrensen med Lies tjenestebil og med stjålne bensinmerker, før han selv måtte flykte til Sverige i desember 1942.</ref> som tilbrakte mye tid tett innpå Lie, og som beskrev ham som «en hard og brutal type som ikke tok hensyn til andres behov».<ref name="hedbo">Intervju med Hedbo 8. november 2007, gjengitt i [[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], side 212&ndash;214.</ref> Ifølge Hebo røkte Lie to pakker sigaretter pr dag og «styrket» seg på [[metamfetamin]]et Pervitin, koffeintabletter og store mengder alkohol.<ref name="hedbo" /> Men Lie var også omgjengelig og underholdende, for eksempel når han fortalte om sine opplevelser blant annet med Trotskij.<ref name="hedbo" /> Lie respekterte at Hebo ikke ville melde seg inn i NS, og snakket ellers aldri politikk med sin sjåfør.<ref name="hedbo" />

Som kompanisjef ved Leningradfronten fulgte han opp sine underordnede langt tettere, han skal ha kunnet navnet på alle de 90 soldatene i kompaniet, besøkte dem i feltstillingene, delte ut sigaretter og slo av en prat.<ref name="r265">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 265.</ref> Av det oppblåste, røde ansikt forsto soldatene at han drakk ganske mye;<ref name="r265" /> i bunkeren skal han ha hatt en spritfylt glassballong.<ref name="r265" />

Lie omtalte oppholdet ved Leningradsfronten som «en frisk og morsom tid»,<ref name="r271">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 271.</ref> men han kom tilbake ganske redusert: kjederøykende, nervøs og overspent – hendene skalv, han så herjet ut og håret grånet fort.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 272.</ref>

=== Tysklands- og krigsfiksert ===
Lie ble tidlig militær- og uniformfiksert, allerede i fireårsalderen hadde han utviklet en altoppslukende interesse for krig,<ref name="r28" /><ref name="r24">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 24&ndash;25.</ref> noe som blant annet kom fram etter et møte med franske soldater på øvelse.<ref name="r24" /> I barndommen og oppveksten likte han å spille beleiringsspill, og [[Den russisk-japanske krig]] forsterket i stor grad fascinasjonen for militærlivet.<ref name="r24" /> Han var preget av både faren og andre voksnes, særlig onkelen [[Nils Kjær]]s, sterke følelser for Tyskland, og utviklet tidlig en sterk identifikasjon med Tyskland. Jonas Lie hadde en oppfatning om at den prøyssiske militærtradisjonen var det tyske samfunnets lim, og at det eneste verdifulle var soldatenes kameratskap.

Tysklands nederlag i første verdenskrig gjorde ham sterkt nedstemt, og rystet verdensbildet hans inntil nasjonalsosialismen og det han oppfattet som en nasjonal oppblomstring i bevegelsens kjølvann, begynte å gjøre seg gjeldende. Han reagerte imidlertid negativt på den blinde, politiske fanatismen han så i Tyskland,<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 81&ndash;84.</ref> blant annet innen SA.<ref name="ReferenceA" />

=== Krigen herder ===
Lie hadde en oppfatning om at det var avgjørende at soldatene ble krigsherdet; også i forfatterskapet finner man klare trekk av menneskeforakt og oppfatninger om nødvendigheten av å drepe andre – om ikke annet for å vise at man er en mann.<ref>Særlig kommer dette fram i romanen ''Rittet fra Olesko''.</ref> Ringeakten for menneskelivet vises tydelig gjennom alle dødsdommene han utstedte og sto ansvarlig for gjennom Politiets særdomstol. Han kunne henrette folk for ganske bagatellmessige «forbrytelser» og sørget for at det ikke ble gitt benådning.<ref>Se for eksempel saken mot Ragnvald Wærnes, [[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], side 309&ndash;312.</ref> Ofte var han selv til stede under henrettelsene og viste seg nådeløs overfor den menneskelige lidelsen han utsatte andre for.<ref>Beskrevet for eksempel ved [[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 300&ndash;304 og 309&ndash;312.</ref>

=== Antisemittisme ===
Jonas Lie var påvirket av onkelen Nils Kjærs sterke antisemittisme, og avslører i forfatterskapet og i andre skrifter klare [[Antisemittisme|antisemittiske]] oppfatninger, men ikke så mye mer enn hva som var vanlig i hans samtid.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 93&ndash;94.</ref> Selv om han sluttet seg til den germanske tenkningen med dens motstand mot [[jøde]]r, [[katolikk]]er og storkapital, var Lie sterkere nasjonalt orientert enn den tverrnasjonale raseorienteringen som kjennertegner pangermanismen.

Etter å ha vært vitne til ''[[einsatzgruppen]]s'' aksjoner i [[Ukraina]] synes han å ha sluttet seg til teoriene om at jødebolsjevismen var sivilisasjonens største trussel,<ref name="r237" /> og kom hjem som en mer overbevist antisemitt enn før. Krigsromantikken og den manglende respekten for menneskelivets verdi kan ha medvirket til at han ikke la så mye vekt på de jødedrapene han må ha observert, i det minste mens han var i Ukraina, og under [[Odessamassakren]] høsten 1941.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 238.</ref>

Mot slutten av krigen rettet Lies rasisme seg dessuten mot [[samer]], [[sigøynere]] og [[tatere]], men det lyktes ikke ham eller andre NS-folk å få Himmlers støtte til å utføre skarpe aksjoner rettet mot disse folkegruppene.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 314&ndash;321.</ref>

=== Kvinnesyn ===
I unge år, spesielt i de tidligere årene i politiet og i rollen som forfatter, kunne Lie opptre som posør og kvinnebedårer;<ref name="r54">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 52&ndash;54.</ref> når arbeidsdagen var over foretok han et hamskifte og ble en bohem på byen.<ref name="r115" /><ref name="karlsen" /> Uniformsfikseringen og krigsromantikken, romantiseringen av fasthet, vilje og handlekraft, gjør at han i ettertid kan framstå som en «machomann»,<ref name="r110">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 110&ndash;112.</ref> men rollene han tildeler kvinner i sitt forfatterskap, særlig agenten Barberini i novellene i A-magasinet,<ref name="r110" /> viser at han ikke var en mannssjåvinist. Det er interessant at han opponerte<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 82.</ref> mot de tyske nasjonalsosialistenes kvinnesyn, som reduserte kvinners rolle til å avle fram raserene barn.<ref name="r110" /> Lies mer nyanserte kvinnesyn kan han kanskje takke grandtanten Ragna Nielsen for, hun som drev skolen han gikk på.<ref name="r110" />

Han var gift tre ganger. De to første ekteskapene var ganske kortvarige, Da han døde, var han gift med sangerinnen [[Gunvor Evju Lie]].

== Bibliografi ==
=== Romaner før krigen ===
;Under eget navn
* ''Vestbaneguttene &ndash; ved en av dem'' &ndash; roman/guttebok ([[1924]])
* ''Slegtens sidste. Beretningen om Orla Wolff'' &ndash; roman ([[1925]])
;Som Max Mauser
* ''Dødsdiamanten'' &ndash; kriminalroman ([[1932]])
* ''Natten til fandens geburtsdag'' &ndash; kriminalroman ([[1934]]) 
* ''Rittet fra Olesko'' &ndash; kriminalroman ([[1935]]) 
* ''Fetisj'' &ndash; kriminalroman ([[1937]]) 
* ''[[En hai følger båten]]'' &ndash; kriminalroman ([[1939]])

=== Skrifter under krigen ===
* ''I «fred» og ufred'' &ndash; selvbiografi ([[1940]])
* ''Det gjelder nu vår histories begynnelse eller punktum. Vår siste chanse'', tale i [[NRK]] 20. oktober 1940
* ''Kort rettledning for rapportskriveren'' &ndash; sakprosa ([[1940]])
* ''Liten håndbok i polititaktikk'' &ndash; sakprosa ([[1941]])
* ''Politi og sikkerhet'' &ndash; sakprosa ([[1942]])
* ''Over Balkans syv blåner'' &ndash; erindring/propaganda: Germanske-SS Norge på Balkan ([[1942]])
* ''Rapport til ministerpresidenten om evakueringen av Finnmark fylke samt de 4 Nordligste kommuner av Troms fylke'' &ndash; rapport i kopi, posthumt ([[1976]])

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
;Biografier om Jonas Lie
* <span id="refDahl1990" class="citation">[[Willy Dahl|Dahl, Willy]]. ''Max Mauser, men Jonas Lie. Ein studie i dikt og liv''. Bergen: Eide, 1990. ISBN 82-51-40363-4.</span>
* <span id="refFigueiredo2003" class="citation">[[Ivo de Figueiredo|Figueiredo, Ivo de]]. «[http://nbl.snl.no/Jonas_Lie_-_3 Jonas Lie – 3]», i: [[Knut Helle|Helle, Knut]]. ''[[Norsk biografisk leksikon]]''. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2003.</span>
* <span id="refRodder1990" class="citation">[[Sverre Rødder|Rødder, Sverre]]. ''Min ære er troskap. Om politiminister Jonas Lie''. Oslo: Aschehoug, 1990. ISBN 82-03-16282-7.</span>
* <span id="refRougthvedt2010" class="citation">[[Bernt Rougthvedt|Roughthvedt, Bernt]]. ''Med penn og pistol. En biografi om politiminister Jonas Lie''. Oslo: Cappelen Damm, 2010. ISBN 978-82-02-27290-6.</span>

;Andre siterte verk
* <span id="refEmberlandFure2009" class="citation">[[Terje Emberland|Emberland, Terje]] & Fure, Jorunn Sem (red.) ''Jakten på Germania: fra nordensvermeri til SS-arkeologi''. Oslo: Humanist, 2009. ISBN 978-82-92-62254-4.</span>
* <span id="refFigueiredo2002" class="citation">[[Ivo de Figueiredo|Figueiredo, Ivo de]]. ''Fri mann. Johan Bernhard Hjort &ndash; en dannelseshistorie''. Oslo: Aschehoug, 2002. ISBN 82-03-22291-9</span>
* <span id="refPryser2001" class="citation">[[Tore Pryser|Pryser, Tore]]. ''Hitlers hemmelige agenter: tysk etterretning i Norge 1939&ndash;1945''. Oslo: Universitetsforlaget, 2001. ISBN 82-15-00075-4.</span>
* <span id="refRingdal1987" class="citation">[[Nils Johan Ringdal|Ringdal, Nils Johan]]. ''Mellom barken og veden: politiet under okkupasjonen''. Oslo: Aschehoug, 1987. ISBN 82-03-15616-9.</span>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Politiker}}
* {{Språkikon|no}} [https://web.archive.org/web/20070219130938/http://lotus.uib.no/norgeslexi/krigslex/l/l2.html#lie-jonas#lie-jonas Om Jonas Lie i Norsk krigsleksikon]
* {{Språkikon|no}} [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007090301056 Sverre Rødder: «Min ære er troskap – om politiminister Jonas Lie» (1990, digital faksimileutgave)]

{{Norge under andre verdenskrig}}
{{Autoritetsdata}}
{{Utmerket}}
{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Lie, Jonas}}
[[Kategori:Personer fra Asker kommune]]
[[Kategori:NS-statsråder]]
[[Kategori:Norske justisministre]]
[[Kategori:Finnmark 1944-45]]
[[Kategori:Norske frontkjempere]]
[[Kategori:Norske Waffen-SS-offiserer]]
[[Kategori:Norske politifolk]]
[[Kategori:Norske krimforfattere]]
[[Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker]]
[[Kategori:Norske sakprosaforfattere]]
[[Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)]]
[[Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig]]