Redigerer Johannes IV Dukas Laskaris

{{Infoboks østromersk keiser}}

'''Johannes IV Dukas Laskaris''', (gresk: Ἰωάννης Δ Δούκας Λάσκαρις), født 25. desember 1250, død ca. 1305, var keiser i [[Keiserriket Nikea]] fra 18. august 1258 til 25. desember 1261. Dette riket var en av de greske statene som ble dannet i fragmentene av [[Østromerriket]] etter katolikkenes (latinernes) erobring av [[Konstantinopel]] under [[Det fjerde korstog]] i 1204. Han var mindreårig da han kom til makten, og ble blindet og fjernet fra keiserembetet bare 11 år gammel.

== Biografi ==
Johannes var sønn av [[Teodoros II Dukas Laskaris]] og [[Elena av Bulgaria]]. Hans besteforeldre på morssiden var keiser [[Ivan Asen II av Bulgaria]] og hans andre kone [[Anna Maria av Ungarn]]. Anna ble opprinnelig kalt Maria og var den eldste datteren til kong [[Andreas II av Ungarn]] og Gertrud av Meran.

Johannes IV var bare syv år gammel da han arvet keisertronen etter sin fars død. Den unge monarken var den siste representant for det [[laskariske dynasti]] som hadde bidratt sterkt for å gjenopprette det bysantinske riket etter at latinerne i [[Det fjerde korstog]] hadde okkupert [[Konstantinopel]]. Hans regent i begynnelsen var George Mouzalon, militær øverstkommanderende og en nær venn av Johannes’ far, Teodoros II. Mouzalon ble imidlertid myrdet av adelen, som nå var kommet i opposisjon til keiserfamilien. En av lederne for aristokratiet, Mikael Palaiologos (senere keiser [[Mikael VIII Palaiologos]]), ble utnevnt til regent for barnekeiseren. Mikael klarte også, den 1. januar 1259, å bli utropt til medkeiser. Han var for øvrig tremenning til Johannes IV, siden de begge var etterkommere av Euphrosyne Dukaina Kamatera.

Mikael sto selv i spissen for den nikeiske gjenerobringen av Konstantinopel 25. juli 1261 etter at byen ble erobret av korsfarerne i 1205 og hadde vært under latinsk styre siden da. Johannes IV oppholdt seg i Nikea under erobringen, og han ble blindet på sin 11-årsdag etter ordre fra Mikael for å gjøre ham uskikket til å inneha keisertittelen. Han ble arrestert og fengslet i en festning i [[Bitynia]]. Denne forbrytelsen mot keiseren førte til at [[Den økumeniske patriark av Konstantinopel|patriarken av Konstantinopel]], [[Arsenius Autoreianus]], bannlyste Mikael VIII, og det oppsto også et opprør mot Mikael i Nikea.

Johannes IV tilbrakte resten av sitt liv som munk i et kloster i [[Gebze]]<ref>Gharipour Mohammad, [https://books.google.com/books?id=XymeBQAAQBAJ&pg=PA147 "Sacred Precincts: The Religious Architecture of Non-Muslim Communities Across the Islamic World"] BRILL, 14 nov. 2014. ISBN 9004280227 p 147</ref> under navnet Joasaph<ref>Donald M. Nicol, ''The Last Centuries of Byzantium, 1261–1453'', second edition (Cambridge: University Press, 1993), p. 246</ref>. Det finnes et skriv fra [[Karl I av Napoli]]<ref>1237-1285, konge av Sicilia fra 1266. Han er også benevnt som Karl av Anjou</ref> som refererer til en rapport om at Johannes IV skal ha rømt fra sitt fangenskap og skal ha blitt invitert til å komme til Karls hoff. Ytterligere dokumenter skal bekrefte at han mottok støtte fra det [[angevin]]ske kongehuset som var en svoren fiende av Mikael Palaologos. Disse opplysningene bestrides av de samtidige bysantinske historikerne George Pachymeres og Nikeforos Gregoras som hevdet at Johannes forble i fangenskap i Gebze lenge etter at Mikael døde. Historikeren Deno John Geanakoplos har hevdet at dokumentet fra Karl I var ment å fungere som intern propaganda for å tiltrekke seg støtte fra pro-laskariske grekere fra Bysants<ref>Geanakoplos, ''Emperor Michael Palaeologus and the West'' (Harvard University Press, 1959), s. 217 f</ref>.

I 1290 ble Johannes oppsøkt av Mikael VIII’s sønn og etterfølger [[Andronikos II]] som ba om tilgivelse for hans fars mishandling og blinding tretti år tidligere. Den britiske historikeren Donald Nicol skrev at: ''«Anledningen må ha vært pinlig for begge parter, men særlig for Andronikos som, tross alt, var den som dro fordel av farens forbrytelser mot Johannes Laskaris.»''<ref>Donald M. Nicol, ''The Last Centuries of Byzantium, 1261–1453'', second edition, Cambridge University Press, 1993, s. 99</ref>.

Den avsatte keiseren døde i 1305. Han ble etter hvert anerkjent som helgen i [[Den ortodokse kirke i Konstantinopel|den ortodokse kirke]] og ble æret i Konstantinopel i det 14. århundre.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* John Julius Norwich, ''Bysants’ historie'', Pax Forlag AS, 1997
* Alexander Kazhdan (red.), ''The Oxford Dictionary of Byzantium'', ("John Vatatzes"), Oxford University Press, 1991
* George Ostrogorsky, ''History of the Byzantine State''. New Brunswick, N.J: Rutgers University Press, 1969.
* ''The New Cambridge Medieval History'', Vol. V, Cambridge University Press, 1995. ISBN 0-521-36289-X, 9780521362894

{{Østromersk keiser|Forgjenger=[[Teodoros II Dukas Laskaris]]|Etterfølger=[[Mikael VIII Palaiologos]]|Dynasti=Laskariske dynasti|Startår=1258|Sluttår=1261|}}
{{Bysantinske keisere}}
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Johannes 04 Dukas Laskaris}}

[[Kategori:Østromerske keisere]]
[[Kategori:Laskariske dynasti]]
[[Kategori:Fødsler i 1250]]
[[Kategori:Dødsfall i 1305]]
[[Kategori:Keiserriket Nikea]]