Redigerer Japansk

{{språkpeker|Japan}}
{{Infoboks språk
 | slektskap = [[Japanske språk|Japansk]]
 | slekt2 = '''Japansk'''
 | offisielt = {{flagg|Japan|lenke}}
}}
'''Japansk''' (日本語, ''nihongo'') er et språk som først og fremst tales i [[Japan]]. På japansk heter det ''nihongo'' (日本語), fra ordene ''Japan'' (''nihon'' – 日本) og ''språk'' (''go'' – 語). Japansk tales av omkring 130 millioner mennesker.

== Slektskap ==
Japansk er vanskelig å klassifisere som språk, ettersom dets slektskap med andre språk og dets historie i stor grad er ukjent.

Dialektene på [[Ryukyuøyene|Ryūkyūøyene]] anses ikke sjeldent som egne språk.<ref name="Kindaichi1989">Kindaichi og Hirano. 1989: 31</ref> Disse er også det eneste man har klart vitenskapelig å bevise er beslektet med japansk.<ref name="Kindaichi1989"/> Det er også tegn på at japansk kan ha blitt påvirket av [[austronesiske språk]],<ref name="Beckwith2007">Beckwith. 2007: 8</ref> og det kan heller ikke ses bort ifra at japansk er et isolert språk.<ref name="Kindaichi1989"/>

Betraktelige likheter kan spores mellom japansk og [[koreansk]], uten at man med sikkerhet kan si om dette er grunnet slektskap eller kontakt. Teorien om at japansk er et medlem av den [[altaisk]]e språkfamilien har mange tilhengere.<ref name="Kindaichi1989"/><ref name="Beckwith2007">Beckwith. 2007: 8</ref> Noen steder utenfor språkforskernes diskusjoner er det til og med allerede hevdet:

{{sitat|Japansk språk er beslektet med koreansk, men ubeslektet med kinesisk.[...]|''Bokklubbens tobinds leksikon'', A–L (1991), s. 584<ref>Tveterås, red. 1991: 585</ref>}}

Det utdødde språket [[koguryo]], et språk som ble snakket i Korea, er ment å kunne være beslektet med japansk.<ref name="Beckwith2007a">Beckwith. 2007: 8–12</ref> Koguryo er også hevdet å være fjernt i slekt med koreansk, noe som derfor støtter teorien om at japansk er medlem av den altaiske språkfamilien.<ref name="Beckwith2007b">Beckwith. 2007: 12</ref>

En stor del av ordforrådet er [[lånord]] fra [[kinesisk]]; det har oppstått et betraktelig [[sino-japansk]] vokabular som har fylt en rolle tilsvarende [[gresk]] og [[latin]] i europeiske språk. Fortsatt bruk av kinesiske skrifttegn har muliggjort en gjensidig utveksling mellom sino-japansk og kinesisk. Ellers består en stadig økende del av vokabulæret av lånord fra europeiske språk som [[portugisisk]] og [[nederlandsk]], men i nyere tid er det utvilsomt [[engelsk]] som har tatt over den viktigste rollen der.

== Historie ==
Språkhistorien kan inndeles i følgende perioder:<ref name=Iwasaki2002a>Iwasaki. 2002: 3.</ref>
*'''[[Gammeljapansk]]''' (omkring 700-800 e.Kr., Nara) 
*'''[[Tidlig middeljapansk]]''' (800-1100, Heian) 
*'''[[Sen middeljapansk]]''' (1100-1500 , Kamakura, Muromachi)
*'''[[Tidlig moderne japansk]]''' (1600-tallet – midten på 1900-tallet, Edo)
*'''[[Moderne japansk]]''' (fra midten av 1900-tallet, Meiji – dagens, Heisei).

De første antydninger til skrevne japanske ord finnes i det kinesiske historieverket ''Wei Chih'' fra slutten av det tredje århundre og dessuten på diverse sverd og speil fra de femte og sjette århundrer. De tidligste dokumenter av betydelig lengde er ''[[Kojiki]]'' fra år 712, ''Nihon Shoki'' fra 720 og ''Man'yōshū'' fra 759. Altså innen Nara-perioden.

== Struktur ==
Japansk klassifiseres gjerne som et ''[[SOV-språk]]'', der subjektet innleder en setning, etterfulgt av objektet, og så av verbet. Imidlertid har japansk et setningsledd kalt ''tema'' som kommer før subjekt, men som ofte sløyfes når begge parter i samtalen ventes å være klar over hva temaet er.

Språket er relativt [[Agglutinerende språk|agglutinerende]], med en rekke grammatiske endelser og partikler som kan påvirke et ords funksjon i en setning.

== Skriftsystemer ==
{{kana}}
Det japanske skriftspråket bruker tre skriftsystemer: 
* [[Katakana]]
* [[Hiragana]]
* [[Kanji]]

[[Hiragana]]- og [[Katakana]]-tegn, til sammen benevnt som ''kana'', er to tegnsett der hvert tegn representerer en enkelt stavelse. En stavelse kan bestå av en vokal, en konsonant etterfulgt av en vokal eller ''n'', samt at man i Katakana, som ellers dekker de samme stavelsene som Hiragana, også kan uttrykke ''v''. Mens Katakana ble utviklet ved å bruke deler av kinesiske tegn enkeltvis, ble Hiragana videreutviklet fra [[kalligrafi]]ske former av kinesiske tegn. Hiragana og Katakana har i dag forskjellig bruksområde: Katakana-tegnene brukes i moderne japansk primært til å stave fremmedord og [[lydord|lydmalende ord]], mens Hiragana har mer generell bruk. Tidligere hadde Katakana-tegnene også mer vidstrakt bruk.
[[Fil:Hiragana_origin.svg|thumb|left|Hiragana-tegnene er [[kinesisk kalligrafi|kalligrafiske]] former av kinesiske tegn.]]

[[Kanji]] er japanske varianter av [[kinesiske tegn]]. De fleste tegnene er hentet fra tradisjonell og forenklet [[kinesisk]], men enkelte tegn og forenklinger av tegn er særegent japanske. Tegnene brukes både til å representere ord og [[morfem]]er lånt fra kinesisk, samt til å representere særegent japanske ordrøtter, og kan derfor leses med en eller flere uttaler derivert fra kinesisk (''on-yomi''), eller en særegen japansk lesning (''kun-yomi'').

Det finnes flerfoldige tusen kanji-tegn, hvorav 1945 tegn, de såkalte [[Jōyō kanji]] har blitt definert som spesielt viktige for bruk i moderne japansk.

Japans undervisningsdepartament har anbefalt at offisielle skrifter, som aviser og statlige meldinger, ikke bør bruke mer uvanligere tegn enn de 1945 Jōyō kanji, og i motsatt fall bør uttalen bli markeret med små kana-tegn ovenfor eller ved siden av kanji-tegnet, kalt [[furigana]].

== Feminint språk<ref>{{Kilde bok|tittel=Japan, An Illustrated Encyclopedia|etternavn=|fornavn=|utgiver=Kodansha Ltd.|år=1993|isbn=4-06-205938-X|utgivelsessted=tokyo|sider=360|kapittel=|sitat=}}</ref> ==
Feminint språk (女性語, ''joseigo'' eller 女言葉'', onnakotoba'') karakteriseres generelt sett av et mer intenst fleksjonert språk og hyppig bruk av høflighetsformer og karakteristiske interjeksjoner og pronomen.

=== Feminine pronomen ===
* ''atashi'', ''atai'' («jeg»)

=== Feminine partikler ===
* ''wa'' (brukt i slutten av setninger): ''Hidoi wa!'' («Så slem du/han/hun/de er!» eller «Noe så forferdelig!»)
* ''mā'' (brukt i begynnelsen av setninger): ''Mā, kono hon takai nē?'' («Så dyr denne boken er?»). Forkortet til ''ma'' er det brukt av menn.
* ''ara'' (brukt i begynnelsen av setninger): ''Ara! Mō kita no?'' («Å, er du//han/hun/de her allerede?»)
* ''aramā'' sau ''arama'' (brukt i begynnelsen av setninger): ''Aramā! Sonna ni jikan ga tatta no?'' («Neimen, som tiden flyr!»)
* ''no'' (brukt i slutten av utsagnsetninger): ''Watashi mo ikitai no'' («Jeg har også lyst til å bli med!»)
* ''koto'' (brukt i slutten av eksklamasjonsetninger): ''Kirei da koto!'' («Så pent det er!»)

==== ''Asobase kotoba'' ====
''Asobase kotoba'' (遊ばせ言葉) er overdrevne høflighetsformer som bare blir brukt av kvinner. Man lager dem ved å tilføre ''asobase'' etter en høflighetsfleksjon i annen eller tredje person. For eksempel, mens ''Sensei ga oide ni naru'' («Læreren kommer») er en vanlig høflig form brukt av både menn og kvinner, bruker bare kvinner ''Sensei ga oide asobase''. Disse overdrevne høflighetsformer ble ofte brukt av kvinner fra høyere samfunnsklasser og av høyklassekurtisaner ved det keiserlige hoff før i tiden.

==== ''Kuruwa kotoba'' ====
Dette var språket brukt av de prostituerte i [[Red-light district|fornøyesleskvarterene]] (''kuruwa'') før i tiden. Fordi mange av dem kom fra landsbyen, ble de bedt om å ikke snakke dialekt, så nye ord ble laget. For eksempel, ''watashi'' («jeg») ble til ''wachiki'' og ''de arimasu''/''desu'' («er») ble til ''de arinsu''.

==== ''Nyōbō kotoba'' ====
''Nyōbō kotoba'' (女房言葉) er navnet på en type feminint språk brukt i [[Muromachi-perioden]] (1333-1568) av kvinner fra det keiserlige hoff som prøvde å føre seg med en eufemistisk eleganse da de snakket seg imellom om mat eller om andre personlige eidendeler.

Ca. 1000 slike ord er blitt identifisert.

Tiltrukket av det keiserlige hoffets kulturelle prestisje, begynte kvinner fra de høyere samfunnsklassene utenfor det keiserlige hoff å bruke disse ordene i [[Tokugawa-shōgunatet|Edo-perioden]] (1603-1868), og de ble en del av kulturen og allmenndannelsen til kvinner fra disse samfunnsklassene.

Bruken av høflighetsprefiksene ''o-'', ''go-'' eller ''mi-'' og av sufikset ''-moji'' i moderne japansk kan tilskrives ''nyōbō kotoba'' sin påvirkning.

=== Maskulint språk<ref>{{Kilde bok|tittel=Japan, An Illustrated Encyclopedia|etternavn=|fornavn=|utgiver=Kodansha Ltd.|år=1993|isbn=4-06-205930-X|utgivelsessted=Tokyo|sider=929|kapittel=|sitat=}}</ref> ===
Det maskuline språket (男性語, ''danseigo'') er, generelt sett, grovere, råere, mer direkte enn det feminine språket. En mann kan for eksempel si ''Hara ga hetta'' («Jeg er sulten»), mens en kvinne vil antakelig si ''O-naka ga sukimashita'' (samme betydning, men høfligere).

==== Maskuline pronomen ====
* ''boku'', ''ore'', ''washi'' («jeg», brukt avhengig av alder og situasjon)
* ''kimi'', ''omae'', ''kisama'' («du»)

==== Maskuline partikler ====
* ''zo'' (brukt på slutten av en setning): ''Atsui zo!'' («Så varmt det er!»)
* ''ze'': ''Ikō ze!'' («La oss dra!»)
* ''kai'', ''dai'' (endepartikler for spørsmål; ''kai'' for ja/nei-spørsmål, ''dai'' for andre spørsmål): ''Tsukareta no kai?'' («Er du sliten?»), ''Itsu kara koko ni iru n dai?'' («Når kom du hit?»)

==== Barnespråk ====
Japansk har også et barnespråk (kalt ''akachan kotoba''). Ordforrådet karakteriseres av følgende fonetiske former:
* ord satt sammen av tre [[Mora (lingvistikk)|mora]], men en spesiell mora i midten: ''maNma'' (i standardjapansk ''gohan'', «mat»), ''aNyo'' (i standardjapansk ''ashi'', «fot/føtter»)
* ord sammensatt av fire mora, med spesielle moraer i anne  og fjerde posisjon: ''waNwaN'' (i standardjapansk ''inu'', «hund»)
Andre ord brukt av barn er: ''o-toto'' (i standardjapansk ''sakana'', «fisk»), ''bachii'' (i standardjapansk ''kitanai'', «skitten»), ''būbū'' (i standardjapansk ''kuruma'', «bil»).

=== Diskriminerende ord<ref name=":0">{{Kilde bok|url=https://books.google.co.jp/books?id=pedkCwAAQBAJ&pg=PA176&lpg=PA176&dq=metropolitan+police+tokyo+slang+word+list&source=bl&ots=xy1E1i4DaI&sig=nT69Bd8ouJcD5oGPUi6jywelhh0&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwjE_6WroZ7RAhXKvLwKHYe2AbEQ6AEIITAB#v=onepage&q&f=false|tittel=Using Japanese Slang|etternavn=Kasschau|fornavn=Anne|etternavn2=Eguchi|fornavn2=Susumu|dato=2015-12-08|utgiver=Tuttle Publishing|isbn=9781462910953|språk=en}}</ref> ===
# knyttet til den sosiale minoriteten [[burakumin]]: selve ordet ''burakumin'' blir ansett for å være diskriminerende i dagens Japan. Andre diskriminerende ord som beskriver denne gruppen er ''eta'' («ytterlig skitten»), ''hinin'' («umennesker») og ''yotsu''. I stedet for disse ordene brukes i dag ''dōwa''.<ref>{{Kilde www|url=http://www.blhrri.org/old/blhrri_e/present_Buraku/008.htm|tittel=Buraku Liberation and Human Rights Research Institute_HOMEPAGE|besøksdato=2016-12-31|verk=www.blhrri.org}}</ref>
# knyttet til psykiske og fysiske sykdomer: i 1981, Det internasjonale handikappåret, bestemte Japans regjering at noen ord som ble ansett for å være diskriminerende skulle bli erstattet av mer nøytrale ord. For eksempek: ''mekura'' («blind»)→ ''me no mienai hito'' eller ''me no fujiyū na hito'' («person som ikke kan se»; ''tsunbo'' («døv»)→ ''chōryokushōgaisha'' («person med hørselshandikapp«); ''akimekura'' («analfabet«)→ ''hi-shikijisha'' («person som ikke kan tyde ord»); ''oshi'' («stum»)→ ''kuchi no fujiyūna hito'' («person hvis munn er handikappet»); ''kichigai'' («gal»)→ ''seishin shōgaisha'' («psykisk handikappet person»).<ref>{{Kilde bok|url=https://books.google.co.jp/books?id=WwToSxhS0cAC&pg=PT260&lpg=PT260&dq=%22discriminatory+language+%22+Japanese+mekura&source=bl&ots=_LqFcywsFc&sig=9nhWaC-R2J6eYeAMgBihytaBxDc&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiE8-Xqop7RAhUGvrwKHYsLCFEQ6AEIIDAB#v=onepage&q=%22discriminatory%20language%20%22%20Japanese%20mekura&f=false|tittel=Worlds Apart?: Disability and Foreign Language Learning|etternavn=Berberi|fornavn=Tammy|etternavn2=Hamilton|fornavn2=Elizabeth C.|etternavn3=Sutherland|fornavn3=Ian M.|dato=2014-05-14|utgiver=Yale University Press|isbn=0300144997|språk=en}}</ref>
# knyttet til yrker: ''hyakushō'', ''inakappe'', ''tagosaku'' (alle betyr «bonde»)→ ''nōmin'' («gårdbruker»); ''bōzu'' («munk»)→ ''o-bōsan''; ''dokata'' («dagarbeider»)→ ''kensetsu rōdōsha'' («byggearbeider»)
# knyttet til eldre og kvinneri: ''babā'' («gammel kjerring»)→ ''o-bā-san'' («bestemor»); ''jijii'' («gamling»)→ ''o-jii-san'' («bestefar»); ''toshima'' («kvinne mellom to aldre»)→ ''jukujo'' («moden kvinne»)
# knyttet til rase: [[koreanere]], [[kinesere]] og andre nasjonaliteter ble latterliggjort på denne måten. For eksempel, ''asakō'' («koreaner»)→ ''kankokujin''; ''shinajin'' («kineser»)→ ''chūgokujin''; ''ketō'' («hårete utlending», med andre ord vesterlender)→ ''seiyōjin''

== Slang ==
Som også er tilfelle med andre språk, forandres japansk slang (kalt ''zokugo'', 俗語) stadig. En spesiell gruppe som i den siste tiden har oppfunnet nye ord er kvinnelige gymnaselever.<ref>{{Kilde bok|url=https://books.google.co.jp/books?id=Y4K2D1O5tkQC&pg=PA87&lpg=PA87&dq=Japanese+%22high+school+girls%22+slang&source=bl&ots=oCKb046D1N&sig=7-BEuQtWcDnN--Vs6195LaWHXQA&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwi_h7mAop7RAhXEfrwKHZoQDHUQ6AEIUjAN#v=onepage&q=Japanese%20%22high%20school%20girls%22%20slang&f=false|tittel=Japan's Changing Generations: Are Young People Creating a New Society?|etternavn=Mathews|fornavn=Gordon|etternavn2=White|fornavn2=Bruce|dato=2012-10-02|utgiver=Routledge|isbn=9781134353897|språk=en}}</ref> Den japanske mafiaen, [[yakuza]], og tyver bruker mange [[Skjulespråk|særegne ord]]. For at politifolkene skal kunne forstå dem, utgir Tokyos politieetat fra tid til annen en brosjyre med slangord og -uttrykk. Den kalles ''ingo-shū'', og har ca. 700 ord og uttrykk.<ref name=":0" />

== Romanisering ==
{{dablink|Hovedartikkel: [[Rōmaji]]}}
Det eksisterer flere systemer for å uttrykke japanske ord i [[latin]]ske tegn, hvorav det mest brukte systemet i dag synes å være ''[[Hepburn]]'', utgitt av legen [[James Curtis Hepburn]] i [[1867]]. Det offisielt sanksjonerte systemet er [[Kunrei]], som er mindre lydnært enn Hepburnsystemet, men bedre viser koblingerne til det japanske kanasystemet. Et annet mindre brukt romaniseringssystem er [[Nihon-shiki]].

For å kunne skrive japanske tegn på datamaskinen må man kjenne til et slikt system, og man taster dermed inn latinske tegn som tilsvarer uttalen av det tegnet man vil skrive.

Hovedforskjellene mellom de eksisterende systemene består i hvorvidt de har som hovedmål å reflektere uttalen av japanske ord i forhold til utenlandske staveregler, eller å være så tro til den japanske stavingen som mulig. Dette har blant annet gitt seg utslag i flere måter å angi lange vokaler på, noe som kan skape forvirring for lesere som ikke forstår japansk. En lang o kan for eksempel skrives «oo», «ou», «oh» eller «ō».

== Referanser ==
<references/>

==Se også==
* [[Klassisk japansk]]

==Litteratur==

*Beckwith, Christopher I. 2007. ''Koguryo, the language of Japan's continental relatives: an introduction to the historical-comparative study of the Japanese-Koguryoic languages with a preliminary description of Archaic northeastern Middle Chinese''. BRILL. ISBN 9789004160255
*Grønning, Terje, red. 2005. ''Vinduer mot Japan''. Trondheim: Tapir. ISBN 82-519-2046-9.
*Hadamitzky, Wolfgang og Spahn, Mark. 1997 [1981]. ''[http://books.google.com/books?id=BCGylyOazSYC&printsec=frontcover&dq=kana&hl=no&ei=z45sTr7AGIuVswae8ojBBA&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CC0Q6AEwAA#v=onepage&q&f=false Kanji and Kana]''. Tokyo: [[Tuttle Publishing]]. ISBN 0-8048-2077-5.
*Hansen, Tomoko O. 2005. «Japansk skriftspråk». I: Grønning (2005, 263–277). 
*Heisig, James W. og Sienko, Tanya. 2008 [1995]. ''[http://books.google.com/books?id=wTZ4x_BHe5EC&printsec=frontcover&dq=kanji&hl=no&ei=eI9sTsiUHJHwsgbc6qHrBA&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CDgQ6AEwAQ#v=onepage&q&f=false Remembering the Kanji 3]''. Hawaii: University of Hawaii Press. ISBN 978-0-8248-3165-3.
*Irgens, Benedicte M. 2005. ««Djevelens Tungemål» – Det japanske språket i språkvitenskapelig forstand». I: Grønning (2005, 255–261).
*–––. 2005. «Innsyn: Utfordringer i tilegnelsen av Japansk». I: Grønning (2005, 279–282).
*Iwasaki, Shōichi. 2002. ''Japanese''. John Benjamins Publishing Company ISBN 9789027238054
*Kindaichi, Haruhiko og Hirano, Umeyo . 1989.''The Japanese language''. Tuttle Publishing. ISBN 9780804815796
*Rygg, Kristin. 2005. «Kommunikasjon med japanere: Reele eller tillærte forskjeller». I: Grønning (2005, 241–252).
*Solvang, Harry. 2005. «Fremmedordene: en kilde til forvirring?». I: Grønning (2005, 285–293).
*Tveterås, Egil, red. 1991. ''Bokklubbens tobinds leksikon , A–L''. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-525-2046-4.
*Anne Kasschau, Susumu Eguchi, ''Using Japanese Slang- A Comprehensive Guide'', Tuttle Language Library, 1995, ISBN 4-900737-36-4
*Peter Constantine, ''Japanese Slang Uncensored'', Yenbooks, Tokyo, 1994, ISBN 4-9007-3703-8
*P. G. O'Neill, ''A Programmed Course on Respect Language in Modern Japanese'', The English Universities Press Limited, 1966, ISBN 0 340 04863 8
*Peter Constantine, ''Japanese Street Slang'', Tengu Books, 1992, ISBN 0-8348-0250-3

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://web.archive.org/web/20101230071948/http://www.lmp.ucla.edu/Profile.aspx?menu=004&LangID=74 Japanese] - ''UCLA Language Materials Project'', University of California Los Angeles (UCLA).

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Japansk| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Agglutinerende språk]]