Redigerer Jakob Sande

{{Infoboks forfatter
| fsted = [[Dale i Sunnfjord]]
| dsted = [[Oslo]]
| beskjeftigelse = [[Lektor]]
| periode = 1929–1965
| genre = [[Poesi]], [[novelle]]r
| emne = Svart humor, sosialt engasjement, sjømannslivet, bondemiljøet i hjembygda og vestlandsnaturen<ref name="KE" />
| debutarbeid = ''Svarte næter'' (1929)
}}
'''Jakob Sande''' (1906–1967) var en [[Norge|norsk]] [[dikter]] og [[forfatter]] fra [[Dale i Sunnfjord]] i [[Fjaler kommune]]. 

Han gav i sin levetid ut ti [[dikt]]samlinger og tre [[novelle]]samlinger. Mange av diktene hans ble tonesatt og ble populære viser. Sande ble en folkekjær dikter i løpet av sin karriere, og flere av diktene er fremdeles{{når}}svært populære.

Diktningen spinner rundt flere temaer som [[Vestlandet|vestlandsnaturen]], sjømannslivet, livet på bygden, dikt som tar opp sosiale spørsmål og dikt som tar for seg klassiske temaer som kjærligheten og døden. Diktene veksler fra grotesk humor, som i «Kallen og katten» og «Likfunn», til sentimentale og følelsesladde dikt som «Fløytelåt» (tonesatt av [[Geirr Tveitt]]) og «[[Vesle Daniel]]». Han er også representert i Norsk salmebok 2013 med «[[Det lyser i stille grender]]», «[[Kvar gong Jesu namn eg nemner]]» («Åndeleg sjømannssong») og «[[Du som låg i natti seine]]».

== Liv ==
=== Barndom og skolegang ===
[[Fil:Dale kirke 01.jpg|mini|Jakob Sandes far var [[klokker]] i [[Dale kirke (Fjaler)|Dale kirke]], og under en [[gudstjeneste]] i denne kirken skal han ha skrevet sitt første dikt. {{Byline|kirkenorge.no}}]]
Jakob Sande ble født som nummer tre i en søskenflokk på sju, der fem søsken vokste opp. Foreldrene hans var Andreas og Ragna Margrethe (født Barsnes) Sande. Moren sang for barna og fortalte mange fortellinger i hjemmet. Hun hadde også et svært åpent hjem der det stadig var folk innom. Blant dem som jevnlig var på besøk, var familien til forfatteren Jens Olavson Espedal (1898-1925)<ref>[https://forfattarar.sfj.no/writer/jens-olavson-espedal/ «Jens Olavson Espedal», ''Forfattarar frå Sogn og Fjordane]</ref> i tillegg til en [[tater]]familie. Særlig fortellertradisjonen fra taterne skulle prege Jakob Sandes senere forfatterskap.<ref>[[Ove Eide]]. ''Jakob Sande. Liv og diktning''. [[Det Norske Samlaget|Samlaget]], 2006 ISBN 978-82-521-6497-8, side 92</ref> 

Andreas Sande, Jakobs far, var lærer og [[klokker]]. I tillegg var han ordfører i bygden i to perioder, fra 1914 til 1916 og fra 1920 til 1926. Han var også formann i skolestyret og hadde flere lokale verv i tillegg til at han satt i fylkesstyret for [[Venstre]]. Han var litteraturinteressert og abonnerte på flere blader og tidsskrifter i tillegg til at han introduserte sønnen for skriftene til [[nynorsk]]forfattere som [[Ivar Aasen]], [[Aasmund Olavsson Vinje]], [[Arne Garborg]], [[Per Sivle]] og [[Anders Hovden]]. Hjemmet var et typisk «venstrehjem» preget av [[målsak]], [[Noregs Ungdomslag|ungdomslagsbevegelsen]] og politisk engasjement.<ref>Ove Eide, side 105-106</ref> 

Han begynte på [[folkeskole]]n i Dale 16. august 1913 og var en flink elev som utmerket seg med svært gode stiler. Sitt første dikt skal han ha skrevet som tolvåring under en kjedelig preken i [[Dale kirke (Fjaler)|Dale kirke]]. 
:O Herre Gud!
:Lad ei din tjener lenger
:strække sin preken ud.<br />
:Nu er jeg mett av hans ord!<br />
:Jeg lenges hjem til mitt middagsbord.<ref name="E116">Ove Eide, side 116-118</ref>

Vinteren 1920 begynte Sande på [[framhaldsskole]] i Fjaler før han gikk et år på Falchs Pensjonatskole, en [[privatskole]] i Dale uten eksamensrett. Der fikk han undervisning tilsvarende første år på [[middelskole]]n. Andre år tok han på [[Nordfjordeid]], og han tok eksamen der i 1923. Etter at han flyttet fra Dale i 1922, 16 år gammel, bodde han aldri tilbake til bygden, bortsett fra en periode da han søkte jobb.<ref name="E116" />

Høsten 1923 begynte Jakob Sande på [[latin]]linjen på [[Eid videregående skole|Eid gymnas]], uten at han satte store spor etter seg i nærmiljøet. Historiene som gikk om han i bygden i ettertid, handlet i hovedsak om fyll og bråk.<ref name="E116" /> På skolen var han kjent som en god elev, men han måtte ta eksamen om igjen etter at han strøk i [[latin]].<ref>Ove Eide, side 122</ref> Han skrev dikt mens han var på Eid, blant annet «Festsong» til [[Russ|russemiddagen]] i 1925. Han hadde også diktet «Mot Dag» på trykk i ''[[Gula Tidend]]'' 23. november 1923, en uke før han fylte 17 år. Året etter fikk han tre dikt på trykk i samme blad («Til Sunnfjord», «Emigrantens velfar» og «Minneord over Sjurd Helgeland»), og i 1925 trykket både ''Gula Tidend'' og ''[[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]'' «Olavskvad», et hyllestdikt til [[Olav den hellige]]. Samme år trykket også ''Tidens Tegn'' «Augustkveld», et dikt som senere skulle bli med i Sandes første diktsamling.<ref>Ove Eide, side 141-142</ref> I 1925 gjorde han sitt første forsøk på å få et [[forlag]] til å trykke diktene hans. Han sendte et manuskript til [[Olaf Norlis forlag]], men fikk avslag.<ref>Ove Eide, side 145</ref>

I stedet for å ta eksamen opp igjen på Nordfjordeid begynte han å studere norsk, [[tysk]] og historie på [[Firda videregående skole|Firda gymnas]] på [[Sandane]] over nyttår i 1926. Han gikk bare ett semester på denne skolen, men han gjorde seg der bemerket som underholder med musikk og diktlesning både av egne og andres dikt.<ref>Ove Eide, side 127</ref> I løpet av halvåret på Sandane hadde han kommet godt igang med skriving til det som skulle bli debutboken, ''Svarte næter''. I [[julehefte]]t ''Firdaljos'', utgitt av elevlaget på skolen, hadde han med et dikt i utgaven i 1926; «Lærarane ved Firda gymnas».<ref>Ove Eide, side 128-129</ref> ''Gula Tidend'' trykket også et dikt av ham dette halvåret. «Du bonde», som senere skulle bli utgitt i debutsamlingen under tittelen «Bondesalme», stod på trykk 18. februar.<ref>Ove Eide, side 144</ref> Avslaget året før hadde ikke skremt ham, og han gjorde et nytt forsøk på å få utgitt en diktsamling i 1926. Nå sendte han manuskriptet til [[Aschehoug]], men også de gav ham avslag.<ref>Ove Eide, side 146</ref>

=== Studietid og litterær debut ===
1. september 1926 begynte Jakob Sande på språkstudier på [[Universitetet i Oslo]]. Høstsemesteret 1932 fullførte han en språklig-historisk [[embedseksamen]] med karakteren [[Laud]] og 2,37 i gjennomsnittskarakter.<ref>Ove Eide, side 133</ref> Hovedoppgaven skrev han om [[Johan Sebastian Welhaven]], og den hadde tittelen ''Eit par av Welhavens nasjonale romansor, samanlikna med kjeldor og tradisjon''.<ref>Ove Eide, side 175</ref> Våren etter tok han pedagogisk eksamen. Han trivdes ikke særlig godt i [[Oslo]] og kalte en plass byen for «nordens Babylon og Gomorra».<ref>Ove Eide, side 131</ref>

I løpet av studietiden fikk Sande kontrakt med [[Gyldendal forlag]] og gav ut sin første diktsamling, ''Svarte næter'' i 1929. Høsten 1927 sendte han et manuskript med tittelen ''Det skalv ein streng'' til Gyldendal. Manuskriptet ble vurdert av [[Sigurd Hoel]] som mente Sande hadde talent, men at manuskriptet trengte bearbeiding. Jakob Sande fikk det derfor i retur med beskjed om å jobbe videre med det. I februar 1928 sendte han det inn igjen uten at Hoel mente det hadde blitt gjort store nok forandringer. Han ba ham derfor være tålmodig og bruke mer tid. Dette tok Sande på alvor og jobbet med manuskriptet i et og et halvt år før han sendte det inn på nytt. Han hadde da skrevet 20–30 nye dikt og endret navn på samlingen til ''Svarte næter''.<ref>Ove Eide, side 147-148</ref> Denne gangen var det [[Carl Nærup]] som gjorde den endelige vurderingen. Han konkluderte «Jeg skulde tro denne mand har en Fremtid som Digter. Altsaa: anbefales.»<ref>Ove Eide, side 148</ref> ''Svarte næter'' fikk svært god mottakelse fra kritikerne.<ref>Ove Eide, side 157</ref>   

[[Fil:Halldis Moren Vesaas.png|mini|[[Halldis Moren Vesaas|Halldis Moren]] var Sandes første store kjærlighet]]
En annen litterær debutant i 1929 var [[Halldis Moren Vesaas|Halldis Moren]]. Gjennom opplesningskvelder ble Jakob Sande kjent med henne, og han ble dypt forelsket. Hun dro året etter til [[Sveits]] hvor hun ble i tre år i arbeide som sekretær, og Sande holdt kontakt med henne gjennom brevveksling. Seksten av Sandes brev er fremdeles bevart og forteller om en svært forelsket mann. Halldis Moren Vesaas fortalte senere at Jakob Sande fridde til henne kvelden før hennes senere ektemann, [[Tarjei Vesaas]], gjorde det samme.<ref>Ove Eide, side 164</ref> Sande tok avslaget fra Moren svært tungt.<ref>{{Kilde avis|tittel=Minne om meritterte mødrer|avis=Dag og Tid|url=|etternavn=|fornavn=|dato=20. mai 2016|side=17}}</ref>  I denne perioden skrev Sande på det som skulle bli hans andre diktsamling, ''Storm fra vest''. Den kom ut 16. oktober 1931 og har flere dikt med kjærlighet som hovedtema. Manuskriptet ble sendt til Gyldendal i august samme år og var på 69 dikt, der 47 av disse ble med i den endelige utgivelsen. Også denne utgivelsen ble godt mottatt av anmeldere.<ref>Ove Eide, side 183-189</ref>

I juleheftet ''Jul i Sunnfjord'' i 1931 stod Jakob Sandes kanskje mest kjente dikt på trykk. «Julekveld», eller «[[Det lyser i stille grender]]» som diktet er mest kjent som, stod på trykk i en versjon som er tilnærmet lik den som er kjent i dag. Diktet stod da med fem strofer, men Sande strøyk senere sistestrofen fordi han ikke var fornøyd med den. I senere publikasjoner, som ''[[Norsk salmebok 2013|Norsk Salmebok]] 2013'' er strofen med. Diktet har blitt tonesatt av ni komponister, men det er [[Lars Søraas d.y.]]s melodi som har blitt den mest kjente.<ref>Ove Eide, side 189-190</ref>

I tiden han bodde i Oslo var ikke Jakob Sande aktivt med i lag- og foreningsliv. Han var av og til i [[Det Norske Studentersamfund|Studentersamfunnet]], og etter at han hadde fått utgitt bøker var han med på opplesinger og andre arrangementer fra scenen.<ref>Ove Eide, side 249</ref>

=== Sjømannsliv og i Dale ===
Jakob Sande hadde siden ungdomstiden hatt lyst til å dra til sjøs, men han fikk ikke lov av foreldrene sine før han hadde tatt en utdannelse. Da han hadde avlagt pedagogikkeksamen våren 1933 fikk han seg [[hyre]] som sjømann på spesialvilkår på M/S «Villanger» tilhørende rederiet [[Westfal-Larsen]], der han mønstret på i [[Rotterdam]] i midten av september. En [[dekksgutt]] på båten gikk skift og tjente 35 kroner måneden. Sande derimot hadde ikke vakter som de andre. Han hadde fri når båten lå i havn og hver natt, og han tjente bare 1 krone i måneden.<ref>[[Herbjørn Sørebø]], [[Ludvig Eikaas]]. ''Fløytelåt: eit naturlyrisk møte med diktaren Jakob Sande''. Samlaget, 1996, side 19</ref> Oppgavene han gjorde ombord var vasking, pussing og maling av [[nagle]]r og annet forefallende arbeid. Jakob Sande trivdes med sjømannslivet og så senere tilbake på dette som noe av det beste i livet sitt.<ref name="E225">Ove Eide, side 225–239</ref> 

[[Fil:Noorse Zeemanskerk.jpg|mini|Sjømannskirken i Rotterdam; kirkebygget er det samme som på Sandes tid, selv om det er flyttet]]
Fra Rotterdam gikk båten til [[Panama]], [[Los Angeles]], [[Vancouver]] og [[Portland]]. Der mønstret han på [[MS «Høyanger» (1926)|MS «Høyanger»]] som gikk langs kysten av [[Peru]] og [[Chile]], rundt til [[Buenos Aires]], nordover til [[USA]] og så til Oslo via Rotterdam. I [[Sjømannskirken|sjømannskirker]] og andre steder på land underholdt Sande innimellom med diktlesing og [[fele]]spill. Ombord observerte han for det meste, men han skrev også noen dikt til andre på båten. Mange av diktene i samlingen ''Frå Sunnfjord til Rio'' som kom i 1933, handler om sjømannslivet, og mange av disse kan knyttes direkte til det han opplevde som sjømann. Også i senere diktsamlinger vendte han tilbake til sjømannsmotiv.<ref name="E225" />

Mens han var i utenriksfart skrev han også {{Ikkerød|reisebrev}} for ''[[Dagbladet]]''. Fem reisebrev stod på trykk mellom november 1932 og august 1933. Planen hans var også å utgi disse i bokform, men dette ble det aldri noe av.<ref name="E225" />        

Ett eller flere års erfaring som sjømann i utenriksfart var vanlig blant unge norske menn inntil 1960-årene, og Sandes fire år eldre forfatterkollega [[Nordahl Grieg]] hadde noen år tidligere gjort en lignende reise og skrevet om den.  

Etter at han mønstret av bodde Jakob Sande i Dale fra sommeren 1933 mens han forsøkte å etablere seg som forfatter og skribent. Han søkte og på diverse stillinger, men han ville ikke jobbe i skolen, som han var utdannet til.<ref name="E250">Ove Eide, side 250–256</ref> I Dale følte han seg utenfor,<ref name="E250" /> men han fikk også noen gode venner, blant andre legefamilien i bygden. Fruen i huset, Majken Krüger (født Trönnberg) var svensk, og Sande gav henne blankofullmakt til å oversette tekstene hans til [[svensk]]. Man kjenner til tre noveller hun oversatte, og en av dem, «Brørne frå Rognaldsvika», stod på trykk i det svenske bladet ''Vårt hem'' i 1935. Den skal ha blitt godt mottatt i [[Sverige]]. Inspirert av dette sendte Sande et manus til det svenske forlaget [[Bonnier]] uten at det ble antatt der.<ref name="E250" /> 

Han var litt med i kulturlivet i Dale og hjemfylket og skrev blant annet en [[prolog]] til en fest for to fremtredende politikere fra [[Fjaler]] og til et [[karneval]] i ungdomslaget i Dale. I 1932 var det et stort stemne for [[norsk-amerikanere]] i [[Førde]], hvortil Sande skrev diktet «Helsing til Sunnfjord-amerikanarane paa Sunnfjordtunet 26/6 1932.<ref name="E250" />

Høsten 1933, altså kort tid etter at han kom tilbake til Norge, gav han ut diktsamlingen ''Frå Sunnfjord til Rio''. Boken ble møtt med blandede kritikker, særlig sjømannsdiktene ble omdiskutert.<ref>Ove Eide, side 191-193</ref>

=== Fredrikstadårene ===
[[Fil:Fredrikstad høiere almenskole.JPG|mini|Fredrikstad høiere almenskole; Jakob Sande arbeidet som lektor der fra 1935 til 1946]]
I 1935 fikk Jakob Sande et vikariat som lærer ved [[Fredrikstad høiere almenskole|Fredrikstad kommunale høgre almenskole]]. Stillingen ble gjort om til fast stilling året etter, og han beholdt den fram til han flyttet i 1946. I [[Fredrikstad]] underviste han i norsk, [[tysk]] og [[historie]], og han skal til å begynne med ha trivdes bedre i jobben enn han hadde trodd <ref name="E258">Ove Eide, side 258-262</ref> da han egentlig ikke ønsket å jobbe som lærer. Som lærer kunne han både være fjern og uforberedt, men også brennende engasjert, særlig om det stod dikt på timeplanen.

Sande var med i lektorlaget og leste gjerne egne dikt på møtene der. På et møte i laget traff han Solveig Yttrelid som han giftet seg med i 1942.<ref name="E258" /> Sammen fikk de datteren [[Siri Sande]] i 1943, som senere gikk hen og ble professor i klassisk arkeologi. Da Jakob Sande flyttet fra Fredrikstad i 1946, etablerte de hver sin husholdning. Ekteskapet ble oppløst i 1952.<ref name="NBL">Eirik Helleve. {{NBL}}, 2004</ref> Det var også i lærerkollegiet han fikk inspirasjon til å skaffe seg en [[lutt]], et instrument som har blitt sterkt forbundet med Sande. Han var på besøk hos rektoren sin som sa at Sande burde bytte ut [[gitar]]en med en lutt siden gitar var [[Frelsesarmeen]]s instrument.<ref name="E258" />

Til tross for en positiv start trivdes ikke Sande særlig godt i lærerjobben eller i Fredrikstad. Han hadde også en anstrengt økonomi, og [[Andre verdenskrig|krigsårene]] gjorde ikke situasjonen lysere for ham. Flere ganger, både før Fredrikstadårene, i løpet av disse årene, og senere, måtte han be forlaget om økonomisk støtte og forskudd på honorar.<ref name="E258" />

Sammen med en svoger, Torgeir Audunson, vant Jakob Sande en visekonkurranse i regi av [[Bondeungdomslaget]] på slutten av 1930-tallet. Sammen hadde de skrevet tekst og melodi til «Vestlandsvalsen» som ble utgitt på plate i 1939 med [[Ottar E. Akre|Akres trio]] og Audunson som [[vokalist]].<ref name="E258" />

Årene i Fredrikstad var produktive med tanke på bokutgivelser. I 1935 gav han ut sin første novellesamling, ''Straumar i djupet''. Kritikken var variert, men generelt ble han vurdert lavere som novelleforfatter enn som lyriker.<ref>Ove Eide, side 194</ref> Diktsamlingen ''Villskog'' kom i 1936 og ble vurdert som et tilbakeskritt for dikteren Jakob Sande.<ref>Ove Eide, side 195-196</ref> Til tiårsjubileet for hans første utgivelse ble det gitt ut en diktsamling som bestod av 51 dikt fra de fire første diktsamlingene pluss ti nye dikt. Samlingen fikk navnet ''Krossen og sleggja'' og kom ut i 1939, og den ble ledsaget av intervju og oppsummeringer av forfatterskapet hans i flere aviser.<ref>Ove Eide, side 196-201</ref> I løpet av krigsårene gav Jakob Sande ut sin eneste bok på et annet forlag enn Gyldedal. Novellesamlingen ''Eit herrens vér'' var klar i 1943, og på det tidspunktet var Gyldendal [[Nazisme|nazikontrollert]]. Etter råd fra en venn gav derfor Sande ut boken på det uavhengige Tell forlag. Den ble trykt i 6000 eksemplarer, men ble lagt på vent til etter krigen og kom ikke i salg før i 1945. Samme år kom diktsamlingen ''Guten og Grenda''. Kritikerne så i denne samlingen en endring i forfatterskapet, fra en radikal dikter med sans for det groteske og humoristiske til en mer patriotisk idylliker.<ref>Ove Eide, side 289-293</ref>

=== Oslo === 
Høsten 1946 begynte Jakob Sande som lektor på [[Ullern videregående skole|Ullern gymnas]] i [[Oslo]]. Også i Oslo mistrivdes han, og han skal ha vært en ensom mann. Som lærer gikk det nedover med ham i løpet av tiden han jobbet der. I starten skal han ha vært en interessant lærer som gjerne leste dikt, men etter noen år var han sterkt preget av [[alkoholisme|alkoholmisbruk]] og kom ruset på jobb i tillegg til at han var mye borte.<ref>Ove Eide, side 326-328</ref> Til tross for at han mistrivdes i jobben hadde han den helt fram til 1965. Han ville gjerne livnære seg som forfatter, men fikk først Statens arbeidsstipend i 1963, og da var helsen hans for dårlig til at han kunne nyttegjøre seg av stipendet til videre produksjon.<ref>Ove Eide, side 331</ref> I 1966 ble han tildelt [[Doblougprisen]] sammen med den svenske forfatteren [[Tage Aurell]]. Forfatterne fikk 15 000 kroner hver.<ref>Ove Eide, side 269</ref>

Da Sande flyttet til Oslo flyttet han også fra familien i Fredrikstad, og i årene han bodde i Oslo hadde han langvarige forhold til to andre kvinner.<ref>Ove Eide, side 276-278</ref>

I Oslo var han aktiv i foreningen [[Visens venner]], som var et viktig miljø for Sande der han traff likesinnede. Denne foreningen ble stiftet i 1944 og var en interesseforening for inviterte medlemmer. Jakob Sande ble tatt opp som medlem 29. oktober 1945 etter å ha blitt anbefalt av [[Knut Tvedt]] og [[Jacob Brinckmann]]. Han var på sitt første møte 30. november samme år og sang da egne viser. I begynnelsen var han ikke på så mange møter, noe som var mot reglementet i foreningen, men mot slutten av tiåret ble han mer aktiv, og utover på femtitallet var han med på rundt halvparten av møtene. I 1948 var han med på radioopptak for [[NRK]] sammen med foreningen, og han sang da sin egen sang, «Voggevise». Utover i 1960-årene ble Visens venner viktigere for Sande, og han var på mange møter og bidro aktivt med høytlesninger. Visene hans ble også brukt av andre medlemmer. Da [[Ivar Medaas]] og [[Geirr Tveitt]] ble medlemmer i 1962, sang begge Sande-viser. Da Sande døde i 1967, ble han hyllet med opplesing av et dikt skrevet til minne om ham av [[Hartvig Kiran]] samt omtale i årsmeldingen.<ref>Ove Eide, side 332-337</ref>

Det var også gjennom Visens venner Sandes dikt nådde ut til et stort publikum i form av [[visesang]]. [[Kurt Foss]] og [[Reidar Bøe]] gav ut mange viser med tekst av Sande, blant annet «Kallen og katten», «[[Vesle Daniel|Då Daniel drog]]» og «Sjømannsvise». I 1961 gav Geirr Tveitt og Ivar Medaas ut «Hestehandlarar» og «Drama», sanger som ble svært populære blant annet i ''[[Ønskekonserten]]''. [[Alf Cranner]] gav i 1964 ut platen ''[[Både le og gråte]]'' der alle de femten sangene hadde tekst av Sande. Sandes tekster ble også tatt med i flere visebøker på denne tiden.<ref>Ove Eide, side 337-338</ref>

Sandes sekstiårsdag ble markert på flere hold. Både Sunnfjordlaget og Gudbrandsdalslaget hyllet ham med festkveld, og Sunnfjordlaget gjorde ham også til æresmedlem. I mange aviser var det intervjuer av større eller mindre lengde. Bondeungdomslaget i Oslo arrangerte en stor fest for ham 30. november, og Visens venner markerte ham med et radioprogram 1. desember. I Dale hadde man festkveld på ungdomsskolen og avduket en [[byste]] av Sande dagen etter.<ref>Ove Eide, side 270</ref>

Årene i Oslo var også produktive med tanke på bokutgivelser. I 1946 kom en ny novellesamling; ''Skarlagensnora'', som inneholdt ti noveller. Samlingen ble godt mottatt, særlig trakk anmelderne fram barnenovellene hans.<ref>Ove Eide, side 293</ref> Diktsamlingen ''Korn og klunger'' kom ut i 1950 og førte inn nye perspektiver i Sandes forfatterskap da han her skrev om datteren sin. Fem år senere kom diktsamlingen ''Sirius'' til varierte anmeldelser<ref>Ove Eide, side 295-298</ref>, og i 1961 kom hans siste diktsamling; ''Det kveldar på Kobbeskjer''. Anmelderne mente denne samlingen viste at det hadde gått nedover med Sande og at det var en ujevn samling.<ref>Ove Eide, side 298-303</ref> 

I forbindelse med Gyldendals 25-årsjubileum i 1950 gav de ut en samling Sandedikt under tittelen ''Dikt i utval'', der Jakob Sande hadde plukket ut 87 dikt. I 1956 gav Gyldendal ut Sandes dikt i samlet utgave. ''Dikt i samling'' møtte anmeldere som pekte på at bredden i Sandes forfatterskap var større enn det man kunne få inntrykk av gjennom visene som var populære på denne tiden. Gyldendal ville gi ut en ny samlet utgave av Sandes dikt i 1965, men mente da at kostnadene ville bli for store om man trykket alle diktene hans og bad han gjøre et utvalg. Sande tok da ut 49 dikt slik at det som senere ble utgitt under tittelen ''Dikt i samling'' og kom i mange opplag, i realiteten var et utvalg av diktene hans.<ref>Ove Eide, side 303-309</ref>

=== Død og heder i Dale ===
De siste årene var Sande mye syk, og han døde natt til 16. mars 1967, 60 år gammel, av komplikasjoner etter et slag. Han ble bisatt fra Vestre Krematorium 21. mars på Gyldendals regning. Under bisettelsen ble to av Sandes dikt lest: «Julekveld» og «Åndeleg sjømannssong», og det var hilsener fra [[Den norske forfatterforening]], Gyldendal, Ullern Høyere Skole, [[Norsk Bokmannslag]], [[Noregs mållag|Oslo mållag]], Visens venner og NRK. Selve graven fikk han i Dale.<ref>Ove Eide, side 357-358</ref>

Til Sandes gravferd skrev [[Hartvig Kiran]] et dikt om det siste møtet mellom de to vennene:
:Du var still den siste kvelden vår, kvart dyrekjøpt minutt
:til du braut opp seint på natt og gav oss handa.
:Ikkje song du dine viser, ikkje rørde du din [[lutt]].
:Tru om du visste då du sat der, at din [[landlov]] snart var slutt,
:og at skuta låg og venta ned ved stranda?<ref>[https://bok365.no/artikkel/vi-nynnar-deg-ein-song/ Knut A. Brandal: «Vi nynnar deg ein song», 1. februar 2015]</ref>

== Forfatterskap ==
=== Dikt – oversiktsvurderinger ===
Sandes lyrikk er «utpreget sangbar»,<ref name="KE">[[Kjølv Egeland]]. ''Norges litteraturhistorie. Bind 5. Mellomkrigstiden''. Cappelen, 1975/1996. Side 378–81. ISBN 82-02-15343-3</ref> og dette bidro i stor grad til hans popularitet. Som lyriker er han påvirket av klassiske tekster som [[Bibelen]] og [[Petter Dass]], av [[Johan Sebastian Welhaven]] og [[Knut Hamsun]] og av sangbare lyrikere fra sin egen nære fortid som [[Dan Andersson]], [[Per Sivle]], [[Gustaf Fröding]], [[Robert Burns]] og [[Heinrich Heine]].<ref>Ove Eide, side 353–6</ref> Grønstøl skriver<ref name="SBG" /> at «Når Jakob Sande frå fyrste til siste samling skriv dikt med fast takt, rytme og rim i songbare og velkjende mønster, har det opplagt med tradisjon å gjera. Han skriv dikt slik det skal skrivast i det nynorske Noreg i første halvdelen av hundreåret.»

Litteraturhistorikerne peker på flere tema i lyrikken. Philip Houm,<ref name="PH" /> som var den første som satte Sande inn i den allmenne litteraturhistorien, mente at Sande fra første stund «spente over et bredt stemningsregister, fra det makabre 'Likfunn' over det beskt satiriserende, klart blasfemiske 'Kveldsbøn', til djervt humoristiske folkelivsskisser à la [[Gustaf Fröding|Fröding]], vare stillferdige landskapsbilder ('Augustkveld') eller svarte, stormfylte naturscenerier med ramsalt gufs fra havet.»

[[Kjølv Egeland]],<ref name="KE" /> som skrev en ny litteraturhistorie på 1970-tallet, nevner: svart humor, sosialt engasjement for småkårsfolk, sjømannslivet, bondemiljøet i hjembygda og vestlandsnaturen. Egeland peker også på at diktene inneholder «spennende møte mellom skjør idyll og grotesk komikk.» Litteraturhistorikeren [[Willy Dahl]] skrev (1989) at man i de første diktsamlingene kunne «høre trekkspilltonen bakom» uten at det var snakk om seilskuteromantikk. Dahl oppsummerer forfatterskapet slik: «han diktet om menneskene i det havsalte landet i vest, ofte med barokk eller grotesk humor, men alltid på småfolkets side».<ref name="WD">Willy Dahl. ''Norges litteratur. III: Tid og tekst 1935-1972''. Aschehoug, 1989. ISBN 82-03-10573-4</ref>

Forlagsmannen og lyrikkhistorikeren {{Ikkerød|Ivar Havnevik}}<ref name="IH">Ivar Havnevik. ''Dikt i Norge, lyrikkhistorie 200–2000''. Pax forlag, 2002. ISBN 8253023707; side 321-22</ref> mener at Sande er «helt trofast mot tradisjonen» og at han har sine kunstneriske røtter i tre forgjengere: I [[Ivar Aasen]]s vestlandspoesi, i [[Olav Aukrust]]s «ordkunst og sans for groteske og uhyggelig motiver» og i [[Herman Wildenvey]]s «modernisering av den komiske fortelling». Havnevik mener også at Sande (sammen med forfattere som [[Einar Solstad]], [[Ragnar Solberg]], [[Elling Solheim]] og [[Louis Kvalstad]]) inngår i en trend som var synlig i årene før 1940: «kunstneriske behov oppstår i møtet mellom ulike kulturer, storby mot skogsbygd, jordbruks- og kystkultur». I [[Norsk biografisk leksikon]] (2004) oppsummeres hans forfatterskap som «både grotesk og gripande». Det pekes på spennvidden i motivene og på at «humoren var med på å dra nye lesarar til lyrikken, men like viktig var det at han kritiserte religiøst hykleri og maktbruket til dei rike».<ref name="NBL" />

Både Houm<ref name="PH" /> og Egeland<ref name="KE" /> peker på at tonen i forfatterskapet endrer seg over tid. Houm mener at ''Guten og grenda'' fra 1945 «gir gjenopplevelse av barndommens verden [og] bærer bud om en utvikling bort fra villskap og skjærende galgenhumor». Egeland mener at «med årene blir diktbildene hans fra Sunnfjord mildene i tonen. Det værharde viker for ro og stillhet, endog idyll.»

Einar Økland skriver i etterordet til ''Dikt i samling'' (1998)<ref name="EØ" /> at «det er meir slik at kvar einskild tykkjest å ha funne 'sin' Sande enn at alle Sande-lesarane jublar i kor over ein Sande som dei oppfattar likt», og at mange Sande-lesere «tykkjer at andre lesarar har ei altfor snever oppfatting av diktaren. Sjølv har dei oppdaga at han ikkje er så enkel, at han ikkje alltid er så munter og glad, at han ikkje er humorist, at han er ganske melankolsk.»

=== Dikt – de enkle sjangre og tema ===
;Humoristisk og grotesk
Det mest åpenbare tema i Sandes lyrikk fra debuten var ifølge Skrede «hans djerve humor og hans utpregede sans for det groteske».<ref name="NBL1" /> [[Sigrid Bø Grønstøl]]<ref name="SBG"> [[Sigrid Bø Grønstøl]]. «Ein makaber spøk? Jakob Sandes forfattarskap» I: ''[[Syn og Segn]]'', 1993, hefte 3</ref> mener at «det grotesk-uhyggelege er eit tematisk særdrag i denne diktinga» gjennom alle de åtte diktsamlingene fra 1929 til 1961. Innenfor den groteske tematikken nevnes først og fremst «Likfunn». En mildere variant av det groteske er det Havnevik kaller Sandes «modernisering av den komiske fortelling»,<ref name="IH" /> i dikt som «Etter ein rangel» (''I morgon vil eg byrja...''), «Hestehandlarar», «Fabel» (''Gåsa og katten og hanen...'') og «Kallen og katten». Egeland<ref name="KE" /> peker på at Sandes dikt har et spenn fra «en følsomhet som slår over i føleri» til det groteske og at det skapes «balanse gjennom kaldflir». Innenfor det humoristiske er det blant annet pekt på at Sande «dyrka den gode replikken […] og samla på gode seiemåter».<ref name="HS" />

;Sjømannsdikt
Sandes sjømannsdikt finnes særlig i samlingene ''Frå Sunnfjord til Rio'' (1933) og ''Villskog'' (1936), hvor han bruker erfaringer fra sin egen tid i utenriksfart i 1932. Sjømannslivet finnes likevel også i de etterfølgende diktsamlingene, hvor han viser til sjømannsyrket som en del av arbeidslivet i hjembygda. Diktene om sjømannslivet inneholder både konkrete referanser til yrkesliv (som i «[[Vesle Daniel]]» (eller «Då Daniel drog») og det etterfølgende «Daniel Davidson» om den hjemkomne sjømannen fra ''Guten og grenda'' 1945) og som metafor for utferdstrang (som i «Song på havet» fra ''Villskog'' 1936). Som sjømannsdikt regnes både skildringer fra livet ombord (som «Laurdagskveld på poop'en») og fra opplevelser i fremmede havner (som i «Senorita»). Under et Sandeseminar i 1999 hevdet [[Kjartan Fløgstad]] og [[Einar Økland]] «at det fyrst og fremst er sjømannsdikta til Jakob Sande som gjer han til ein moderne lyrikar».<ref>[http://www.dagogtid.no/arkiv/1999/33/sande.html Dag og Tid, 19.8.1999]</ref>

;Småkårsfolk
Mange av Sandes dikt skildrer underklassen eller småkårsfolk. I et minneord i tidsskriftet ''[[Syn og Segn]]'' skriver [[Ivar Eskeland]]<ref name="IE">Ivar Eskeland. «Jakob Sandes lyrikk, ein song om Guds stykbarn». I: ''Syn og Segn'', 1967; side 238-46</ref> at essensen i Sandes forfatterskap er «songen om det vesle mennesket, tidt om det forkomne, forhutla, hjelpelause, utstøytte». Eskeland peker på at Sandes dikt inneholder både observasjon av, medfølelse med og protest på vegne av underklassen; og nevner dikt som «Dikt uten navn» og «Ormeljod». [[Willy Dahl]]<ref name="WD" /> nevner diktet «Marian» som en skildring av den utstøtte. [[Ragnvald Skrede]]<ref name="NBL1">Ragnvald Skrede, NBL1, 1954</ref> peker på at også novellene om voksne «dreier seg fortrinsvis om utstøtte og hjelpeløse». Identifikasjonen med underklassen kommer også noen ganger til uttrykk i klare agitasjonsdikt, slik som i samlingen ''Krossen og sleggja'' (1939). Eskeland skriver at «I dikti 'Til den norske landarbeidar' og 'Krossen og sleggja' munnar Sandes proletardikting ut i dei sterkaste revolusjonære maningsrop».<ref name="IE" /> Einar Økland skriver<ref name="EØ">Einar Økland i etterordet til ''Dikt i samling'', 1998; side 467-81</ref> at Sandes klassestandpunkt ga ham problemer i møtet med sitt eget hjemmepublikum i målrørsla: «At Sande lenge hadde vore lyrisk talsmann for dei minste i samfunnet, stilte han i eit motsetningstilhøve ikkje berre til rikfolk og konservative, men også til bønder og venstrefolk, som ottast arbeidarane.»

;Kjærlighet
Sande skildrer forholdet mellom mann og kvinne både anekdotisk i skjemtediktene, romantisk som ung forelskelse (som i strofa «Di til døden trufaste Mari» frå «Vesle Daniel») og livsvarig bånd, og dramatisk som spill og kamp mellom kjønnspolaritet. Grønstøl<ref name="SBG" /> peker på at «i dikt etter dikt møter vi kvinna som lokkar og dårar. Og mannen som missar både vilje og vit, visdom og dåd.»

;Religiøsitet
Sande har ikke skrevet mange eksplisitt religiøse dikt, men disse bygger på en grunnstemning i forfatterskapet av nød, bergingstrang og følelsen av den kristne Gud som en reell faktor i tilværelsen. I tillegg har Sande bakgrunn i et vestnorsk bygdemiljø der kristentroen var sterk og tydelig. Julesalmen «[[Det lyser i stille grender]]» blir karakterisert som «nærmast ein salme light, eit høgst alminneleg og menneskeleg Jesusbarn», men munner likevel ut i «Ei erklæring om at Jesus 'døden for evig batt', ei truvedkjenning god som noko anna».<ref>[[Olaug Nilssen]]. «Du som låg i natti seine» I: ''[[Dag og Tid]]''s forfatteravis om Sande, 11.9.2004. Også i: ''Hybrideleg sjølvgransking. Essay''. Samlaget, 2005. ISBN 82-521-6600-8.</ref> Pasjonssalmen «Du som låg i natti seine» skildrer Jesu lidelser, og dikt-jeg'ets tvil. I «Åndeleg sjømannssong» knytter han an til shanty- og spiritualstradisjonen med strofen "Rolling home, rolling home, heim frå sjø og stride stormar, mønstre av til evig landlov, mønstre av frå naud og trong." Flere Sande-dikt inneholder spottende omtale av prester, men det var alltid hykleriet som var Sandes fiende, «ikkje skikkelege prestar».<ref name="HS" /> 

;Det gamle bygdesamfunnet
Mange av Sandes dikt, både de komiske og de alvorlige, tar utgangspunkt i dagligliv, arbeidsliv, roller og relasjoner i det vestlandske bygdesamfunnet som han selv hadde bakgrunn i. Det er til dels et nostalgisk samfunnsbilde han presenterer; «det folkelivet og det arbeidslivet som Sandes dikting spring ut frå eller viser fram, er borte i dag. Det var alt på veg til å gå under i hans eiga tid».<ref name="EØ" /> [[Herbjørn Sørebø]] skriver om ham at «Jakob Sande kjende det han skreiv om. Og best kjende han barndomsbygda. Hele livet var det hans bygd, og han likte ikkje den såkalla utviklinga».<ref name="HS">[[Herbjørn Sørebø]]. «'Eg har reist mine bautasteinar i ord'. Om Jakob Sandes liv og dikt» I: ''[[Syn og Segn]]'', 1986, hefte 3</ref> I denne samfunnet skildrer han klasseforskjeller, yrkesliv og «armods bygdeliv blant småbrukere og fiskere»,<ref name="KE" /> med sans for det dramatiske, komiske, sentimentale og urettferdige.

;Det psykologiske landskapet
Sandes skildringer av natur, samfunn og vær i Sunnfjord er ikke bare dokumentarisk. Landskapet blir også et psykologisk landskap, og et uttrykk for folkets og forfatterens mentalitet. Grønstøl skriver<ref name="SBG" /> at «Det finst nok impresjonistiske landskapsidyllar, reine naturskildringar i Sande sine dikt. Men ofte glir dikta over i fantasilandskap som tar form og stil etter sinnstilstand og psykisk haldning.» Egeland skriver<ref name="KE" /> at «menneskene mot naturen er det sentrale, ikke naturen i seg selv.» Sande besjeler både landskapet og naturkreftene, og gjør det til speilbilder av mennesker psyke. Grønstøl<ref name="SBG" /> mener at «om me løyser diktet [Storm frå Vest] frå sin realistiske maritime referanse – og det kan me trygt gjera – dette er eit fantasilandskap – og koplar til nyfreudianismen sine språkteoriar, kan me lesa eit 'psykisk landskap' ut av dette.»

=== Noveller ===
Jakob Sande gav fra 1935 til 1946 ut tre novellesamlinger (''Straumar i djupet'', ''Eit herrens vér'' og ''Skarlagensnora'') med tilsammen 26 noveller. Vekselbruk mellom dikt og noveller er ikke så vanlig i norsk litteratur,<ref name="AK">Atle Kittang i etterordet til ''Noveller i samling'', 1999; side 361-71</ref> og novellene hans har heller ikke fått den samme oppmerksomheten som diktene. Litteraturhistorikeren [[Philip Houm]] mener at «den glød som kjennetegner meget av Jakob Sandes lyrikk, er bare svakt merkbar hos novellisten av samme navn; men det fargerike, blodfullt groteske merkes i høy grad».<ref name="PH">Philip Houm. ''Norges litteratur fra 1914 til 1950-årene''. Aschehoug, 1955 (Norges litteraturhistorie; VI). Side 510–12</ref> I introduksjonen av ham i novelleantologien ''[[Perler i prosa]]'' mener redaktøren [[Eiliv Eide]] at «novellene har mye til felles med diktene: De gjenspeiler vestlandsk virkelighet, på ulik vis. Her er løssluppen skjemt, barokk humor med til dels makabre innslag, men også fine og vare stemninger og vakre, ofte storslagne naturbilder».<ref name="PP">''Norske perler i prosa II''. Valgt og presentert av Eiliv Eide. Bokklubben, 1975/1993. ISBN 82-525-0357-8</ref>

Novellene hans er klassiske i form med en allvitende forteller og psykologisk-realistisk stil i veksling mellom hverdagsepisoder og melodrama.<ref name="AK" /> Åtte eller ti av novellene har barn og ungdom som hovedpersoner.<ref>Ove Eide, side 379. Kittang regner åtte noveller som barnenoveller</ref> Disse barnenovellene står i en nynorsk tradisjon fra [[Per Sivle|Sivle]] og [[Rasmus Løland|Løland]].<ref name="AK" /><ref name="PH" />

Skildringen kan noen steder ha preg av karikatur, men forfatterens sympati ligger alltid hos småkårsfolk,<ref name="PP" /> og han skildrer ofte lengselen etter et bedre liv hos dem som befinner seg lavt på den sosiale rangstigen.<ref name="AK" /> [[Atle Kittang]] mener at Sandes noveller viser tre fluktveier fra hverdagens harde realiteter for småfolket. I barnenovellene kommer det til uttrykk gjennom lek og fantasi, mens det i voksennovellene enten skjer gjennom rus eller religiøs ekstase.<ref name="AK" /> Når Sande skriver om kjærlighet, slik han ofte gjør i novellene, er det en pervertert og tragisk kjærlighet som rammer de laveste i samfunnet. I disse skildringene viser han hvordan menneskene er fanget i en vev av sosiale og økonomiske motsetninger, i en veksling mellom kampen for selvoppholdelse og flukt.<ref name="AK" />

[[Eldrid Lunden]]<ref name="EL">[[Eldrid Lunden]]. «Hadde Jakob Sande eit litterært prosjekt?». Foredrag i Sande-selskapet 2003; Trykt i ''Jakob Sande årboka 2004''; også trykt i hennes: ''Kvifor måtte Nora gå? Nye essays og andre tekstar''. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-18836-2</ref> viser til at «Sande har ein gong sjølv nemnt ei liste over tema som han meinte fanst i bøkene hans: sosial urett, barn, kvinner, naturen osv., og eit stykke på veg stemmer dette godt med det som lesarane har funne fram til gjennom åra. Ein kan likevel stille spørsmål ved kva desse engasjementa har utspring i, og kvar dei vidare fører hen.» Lunden leser underliggende tema som selvinnsikt kontra [[selvfølelse]] inn i noveller som ytre sett handler om småkårsfolk, hun peker på at Sande ofte skildrer utbytting i religionens navn og på at i Sandes prosa er temaet mann-kvinne «sjelden eller aldri vinkla mot glede eller optimisme».<ref name="EL" />

== Sande i ettertid ==
[[Fil:Jakob Sande-tunet.jpg|thumb|Jacob Sande-tunet, sør for Dale kirke]]
En byste av Jakob Sande, utført av [[Waldemar S. Dahl]], ble oppført ved ungdomsskolen i Dale i 1966.<ref>[http://www.fylkesarkiv.no/kl/detalj/?id=5199 fylkesarkiv.no: ''Æresminnet for Jakob Sande i Fjaler'']</ref> Samme byste finnes også i [[Nasjonalbiblioteket]]. [[Sivert Donali]]s statue av ''Vesle Daniel'' (fra diktet med samme navn) ble oppført i 2002 i Dale.<ref>[http://www.fylkesarkiv.no/kl/detalj/?id=19538 fylkesarkiv.no: ''Vesle Daniel-skulpturen i Dale'']</ref>

[[Jakob Sande-selskapet]] ble stiftet i 1991 og har siden 1992 utgitt en årbok annenhvert år. Selskapet overtok i 1997 Sandes barndomshjem bestefarsstua, som nå er forfattermuseum under navnet [[Jakob Sande-tunet]].

Sandes dikt i samling skal være trykket i store opplag; «ingen lyriker har solgt flere eksemplarer av sine dikt i samling her i landet enn Jakob Sande» ifølge idéhistorikeren [[Trond Berg Eriksen]].<ref name="TBE">Trond Berg Eriksen. «Jakob Sande i den norske kanon». I: ''Jakob Sande årboka 1996''. Også i: ''Egne veier. Essays og foredrag''. Universitetsforlaget, 1997. ISBN 82-00-22848-7 – {{Bibsys-oria|pid=092713580|tekst=Les i fulltekst}}</ref> Berg Eriksen utga i 1995 boken ''Nordmenns nistepakke, en kritikk av den norske kanon'',<ref>Trond Berg Eriksen. ''Nordmenns nistepakke, en kritikk av den norske kanon''. Cappelen akademisk forlag, 1995. (Cappelens upopulære skrifter ; 25). ISBN 82-456-0037-7</ref> hvor han gir et forslag til [[Norges litterære kanon]] i 64 verk fra flere litterære sjangre. Sandes ''Dikt i samling'' er et av de 64 utvalgte verkene. Berg Eriksen begrunner innlemmelsen i kanon i foredraget/artikkelen «Jakob Sande i den norske kanon»,<ref name="TBE" /> hvor han peker på at «utbredelse, kvalitet og representativitet sikrer Sandes dikt en plass i den norske kanon». Han mener også at Sandes dikt «fanger opp mangfoldige inntrykk av sin samtid […] Vestlandet i en brytningstid», med «sjømannsliv, bondedrømmer og klassekamp. Det er djevelskap og gudstro, grubling og medlidenhet.»

Også en av Sandes noveller er innlemmet i en versjon av [[Norges litterære kanon]]. Den groteske novellen «Samson og Dalila» er med i antologien ''Perler i prosa 2''.<ref name="PP" />

== Bibliografi ==
* 1929 &ndash; ''Svarte næter'' ([[Gyldendal Norsk Forlag|Gyldendal]], Oslo)
* 1931 &ndash; ''Storm frå vest'' (Gyldendal, Oslo)
* 1933 &ndash; ''Frå Sunnfjord til Rio'' (Gyldendal, Oslo)
* 1935 &ndash; ''Straumar i djupet'', noveller (Gyldendal, Oslo)
* 1936 &ndash; ''Villskog'' (Gyldendal, Oslo)
* 1943 &ndash; ''Eit herrens vêr'', noveller ([[Tell forlag]], Oslo)
* 1945 &ndash; ''Guten og grenda'' (Gyldendal, Oslo)
* 1946 &ndash; ''Skarlagensnora'', noveller (Gyldendal, Oslo)
* 1950 &ndash; ''Korn og klunger'' (Gyldendal, Oslo)
* 1955 &ndash; ''Sirius'' (Gyldendal, Oslo)
* 1961 &ndash; ''Det kveldar på Kobbeskjer'' (Gyldendal, Oslo)
* 1992 &ndash; ''Sjømannen Jakob Sande: brev og dikt'' ([[Det Norske Samlaget|Samlaget]], Oslo)

Den første utgaven av dikt i utvalg, ''Krossen og sleggja'' utkom i 1939, og inneholdt også noen nye dikt. Senere utgave i 1950. Dikt i utvalg hos [[Bokklubbens Lyrikkvenner]] 1974: ''Då Gud heldt fest i Fjaler''. Dikt i samling første gang i 1956, siste gang – og mest komplett – i 1998. 

Diktutvalg med melodier: ''Skreddarsveinen og andre viser'' (1958) og ''Hestevrinsk og fløytelåt'' (1964).

Noveller i samling 1964. Skoleutgave med utvalgte noveller 1958 med tittelen ''Forteljingar''.

== Priser og utmerkelser ==
* [[Gyldendals legat]] [[1952]]
* [[Doblougprisen]] [[1966]]

== Litteratur om ham ==
* ''Årboka Jakob Sande''. Utgitt av [[Jakob Sande-selskapet]]. Annenhvert år siden 1992.<ref>Innholdsregister for årbøkene [http://www.jakobsande.no/?info=17 her].</ref> 

* [[Ove Eide]]. ''Jakob Sande. Liv og diktning''. [[Det Norske Samlaget|Samlaget]], 2006 ISBN 978-82-521-6497-8
* Eirik Helleve. {{NBL}}, 2004
* [[Jan Inge Sørbø]]. ''Frå gamle fjell til magma. Linjer i nynorsk lyrikk''. Samlaget, 2004 ISBN 82-521-6443-9 Kapitlet «Jakob Sande: Spottar og salmediktar»
* [[Herbjørn Sørebø]]. ''Ein storm frå vest, Jakob Sande – veit eg''. Samlaget, 2000
* Jakob Sande. ''Noveller i samling'' Med etterord av [[Atle Kittang]]. Gyldendal, 1999. ISBN 82-05-26690-5  – {{Bibsys-oria|pid=092035884|tekst=Les i fulltekst}}
* Jakob Sande. ''Dikt i samling''. Ny auka utgåve med etterord av [[Einar Økland]]. Gyldendal, 1998. ISBN 82-05-25372-2 – {{Bibsys-oria|pid=091985722|tekst=Les i fulltekst}}
* [[Herbjørn Sørebø]], [[Ludvig Eikaas]]. ''Fløytelåt: eit naturlyrisk møte med diktaren Jakob Sande''. Samlaget, 1996.  – [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008081100045 Les i fulltekst]
* Ove Eide, Ivar Svensøy, Roar Øvrebust. ''Vegar i Jakob Sandes dikting. Arbeidsbok med forslag til særemneopplegg, bibliografi og ordliste''. Jakob Sande-selskapet, 1993 – {{Bibsys-oria|pid=09196024x|tekst=Les i fulltekst}}
* [[Marie Takvam]]. «Han laga 'styggeprat og bibelsitat' i ei sann blanding – og han fekk folk til å le. Om Jakob Sandes dikting». I: ''Forfatternes litteraturhistorie'', bd. 4. Gyldendal, 1981
* [[Norvald Tveit]]. ''Jakob Sande. Ein diktar og hans miljø''. Gyldendal, 1975 ISBN 82-05-08285-5
* Narve Bjørgo. «Streiftog i Jakob Sandes lyrikk». I: ''Syn og Segn'', 1959, s.75-82
* [[Ragnvald Skrede]]. «Jakob Sande». I: ''[[Norsk biografisk leksikon]]''. 1. utg.; bd 12. Aschehoug, 1954

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* [http://www.jakobsande.no/ Jakob Sande-selskapet]
* [http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/fylkesleksikon/2101945.html Om Jakob Sande hos NRK Sogn og Fjordane]
* [http://www.dagbladet.no/kultur/2000/08/10/214752.html Intervju i ''Dagbladet'' der Herbjørn Sørebø snakker om Jakob Sande]
* [http://www.nb.no/nbsok/search?searchString=creator:%22sande,jakob%22&mediatype=bøker Digitaliserte bøker av Sande] og [http://www.nb.no/nbsok/search?searchString=subjectname:%22sande,jakob%22&mediatype=bøker om Sande] i [[Nasjonalbiblioteket]].

{{Startboks}}
{{Prisvinner|Forrige=[[Gunvor Hofmo]]|Pris=[[Gyldendals legat|Vinner av Gyldendals legat]]<br /><small>delt med</small> [[Mikkjel Fønhus]]|År={{LÅ|1952}}|Neste=[[Engvald Bakkan]]}}
{{Prisvinner|Forrige=[[Johan Borgen]]|Pris=[[Doblougprisen|Norsk vinner av Doblougprisen]]|År={{LÅ|1966}}|Neste=[[Ragnvald Skrede]]}}
{{Sluttboks}}

{{Anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Sande, Jakob}}
[[Kategori:Jakob Sande| ]]
[[Kategori:Norske lyrikere]]
[[Kategori:Norske novellister]]
[[Kategori:Nynorskforfattere]]
[[Kategori:Norske pedagoger]]
[[Kategori:Vinnere av Gyldendals legat]]
[[Kategori:Vinnere av Doblougprisen]]
[[Kategori:Personer fra Fjaler kommune]]
[[Kategori:Norske salmediktere]]
[[Kategori:Fødsler i 1906]]
[[Kategori:Dødsfall i 1967]]
[[Kategori:Alumni fra Firda videregående skole]]
[[Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo]]
[[Kategori:Ullern videregående skole]]