Redigerer Jacob Christian Bie

{{Infoboks biografi}} 
[[Fil:Hvidovrekirke1.jpg|thumb|[[Hvidovre kirke]], der Bie holdt sin fatale [[preken]] med [[forbønn]] for navngitte gatepiker.]]
'''Jacob Christian Bie''' (født [[11. juli]] [[1738]] i [[Trondhjem]], død [[1804]] i [[Bengal]]), også kjent under [[psevdonym]]et '''Philopatreias''',  var en [[Danmark-Norge|norsk-dansk]] forfatter og [[boktrykker]]. Han er mest kjent for verseboken ''Originale danske moralske fabler'' og sine sammenstøt med den danske [[sensur]]en. 

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Jacob Christian Bie var bror av [[embedsmann]]en og koloniherren [[Ole Bie]]. Han ble [[student]] fra hjembyens [[latinskole]] i 1755. Uten midler forlot han sitt fødeland («Gid jeg aldrig var kommet udenfor Norges Grænser», sukket han senere) for å bosette seg i [[København]], hvor han begynte å skrive for å tjene til føden.

===Karriere===
Han debuterte i bokform i [[1760]] med ''Synge-stykker i anledning af [[Gustav III av Sverige|kronprints Gustav af Sverrig]] og [[Sofia Magdalena av Danmark|Sophie Magdalena af Dannemark]], deres høie [[vielse|formæhling]]''. I [[1765]] utga han ''Originale danske moralske fabler i bunden stiil''. Ordet «moralsk» i tittelen var sannsynligvis [[ironi]]sk ment, fablene ble omtalt som «frække». For å innynde seg hos [[professor]] [[Christian Gottlieb Kratzenstein]] dedikerte han skriftet til fru Kratzenstein, som han slett ikke kjente. Men boken ble omgående [[beslagleggelse|konfiskert]], fordi Bie i den sjette [[fabel]]en «om [[bever]]en» kritiserte en sak som var avgjort ved [[kongelig resolusjon]]. Bie ble samtidig dømt til fengsel i [[Christiansø]] festning ved [[Flekkerøy]], men unnslapp ved å rømme fra landet. 

Han ble benådet i [[1766]]. Hans økonomi var nå gått fra galt til verre, så han var nødt til å skrive for å leve. Han kunne rime i alle [[sjanger|sjangere]], fra det komiske diktet ''Jacobi Ilias, en Beskrivelse af den store Drikkehelt Biberius i alexandrinske Vers''<ref>https://danskforfatterleksikon.dk/1850tit/0073/sknr73352.htm</ref> til ''Tanker over [[juleevangeliet|Juleevangelierne]] og Lidelseshistorien, i Sange udførte'' samt nye ''Moralske Tanker i bunden Stil''. Han var nå gift med Mette Margrethe Bie, og fikk en hjelpende hånd i form av stillingen som [[prokurator]] (1768). Denne stillingen skjøttet han imidlertid slik at han fikk ord på seg for å være brysk og uforskammet, så han etter kongelig ordre fikk en alvorlig irettesettelse og advarsel.<ref>[https://runeberg.org/dbl/2/0188.html Runeberg.org: Dansk biografisk leksikon – J.C. Bie]</ref>

Da [[Struensee]] ved [[reskript]] av [[14. september]] [[1770]] opphevet sensuren og innførte [[trykkefrihet]], ble [[Trykkefrihetstiden|trykkefrihetslitteraturen]] innledet med et [[flyveblad]] forfattet av Bie: ''Philopatreias’ trende Anmærkninger, 1. om de dyre Tider og Handelens Svaghed, 2. om [[Rettergang]], 3. om [[geistlig|Gejstlighedens]] Indkomster'', en kritikk av de bestående forhold med forslag om reformer. Særlig rettet han søkelyset mot [[prest]]enes, [[klokker]]nes og gravernes inntekter. Han beskrev landsbyprestene med et [[sitat]]: «Deres øyne forsvinner i ansiktets fedme.» Skriftet vakte voldsomt oppsikt og utløste en hel litteratur både for og imot, også fra [[Ove Høegh-Guldberg]] under pseudonymet «Philodanus», og fra [[økonom]]en Christian Martfelt<ref>https://biografiskleksikon.lex.dk/Christian_Martfelt</ref> under pseudonymet «Philocosmus».<ref>Jfr ''Bibliotheca danica'', II, 908f. I [[Bolle Willum Luxdorph]]s samling av trykkefrihetsskrifter fyller Philopatreias-litteraturen 4 tykke bind av ialt 46</ref>

I juli 1769 holdt han en [[preken]] i [[Hvidovre kirke]] og valgte som [[tekst]] [[høysang]]en 3,1: «Jeg ledte om Nætterne i min Seng efter den, min [[sjel|Sjæl]] elskede».<ref>''Thottske Samlinger, 4to. 410</ref> Selv om han fremla vitnesbyrd om at prekenen ble lyttet til i stillhet og [[andakt]] uten latter, kom det for en dag at han hadde avsluttet med en [[forbønn]] for flere kjente [[prostitusjon|prostituerte]] fra Københavns sidegater. I [[1771]] ble han derfor av [[Højesteret]] dømt til seks års [[straffarbeid]] på rasphuset.<ref>https://naob.no/ordbok/rasphus</ref> Dette var i [[1742]] kommet som et tilbygg til [[Tugt- og Børnehuset]] i [[Christianshavn]]. De verste mannlige [[forbryter]]ne - gjerne drapsmenn fra hele landet - ble satt til å raspe (file) det giftige fargetreet ''campeche'' (''Haematoxylum campechianum'')<ref>https://www2.palomar.edu/users/warmstrong/ecoph4.htm {{Wayback|url=https://www2.palomar.edu/users/warmstrong/ecoph4.htm |date=20171206005937 }} Logwood and Brazilwood</ref> fra [[koloni]]ene til Københavns fargerier og til bruk i maling. Tukthuset hadde enerett på utvinning av dette fargestoffet, som var så brannfarlig at oppvarming og belysning i verkstedet var forbudt, og fangene ble ødelagt av det giftige støvet fra raspingen, som satte seg i lungene og fremkalte utslett.<ref>[http://www.eftertrykket.dk/2017/06/25/i-fald-gud-ikke-vil-hjaelpe-os-skal-fanden-vaere-vor-medhjaelper Rasphuset i Christianshavn]</ref> 

Året etter ble Bie dømt til å miste «hånd, [[ære]] og boslod<ref>https://grunnloven.lovdata.no/fakta/boslod</ref>», for å ha forfalsket [[Christian 7.|kongens]] underskrift. Han blev imidlertid benådet med livsvarig rasphusstraff, og fra sitt «kummerfulde Fængsel» sendte han ut en strøm av klagesanger, også som bønnskrift til presidenten for [[Danske Kancelli]], Joachim Schack-Rathlou, «for å få lirket ut noen [[dukat]]er til reisepenger», og «den edelmodigste [[Frederik 6.|prins Frederik]] fra den ulykksalige B.» Med høyre hånd hugget av kunne han ikke engang utføre raspingen han var idømt, så i [[1772]] fikk han ettergitt dommen om å få hånden hugget av.<ref>[https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/l_2fea6784-7561-4dee-aa67-847561fdeeb4 Verdibørsen, NRK: J-C. Bie]</ref> 

I stedet ble tukthusdommen forlenget til livstid, og ved kongelig reskript av [[13. oktober]] [[1775]] ble han til sist løslatt og benådet fra straffarbeid og tukthus, men samtidig dømt til forvisning til [[Guinea]] på livstid.

Forvisningen ble ikke iverksatt før i desember [[1777]]. På tross av reiseforbudet bosatte Bie seg senere med hustru og datter i [[Ostindia]], der han hadde slekt. Ved sin død i 1804 var han [[løytnant]] i engelsk tjeneste i [[Bengal]]. En datter av ham ble som enke gift med den tidligere [[prest]]en ved [[Frederiks Hospital]] og senere [[biskop]] i [[Viborg]],<ref>[https://runeberg.org/dbl/2/0188.html Runeberg.org: Dansk biografisk leksikon – J.C. Bie]</ref> Nicolaj Esmark Øllgaard.<ref>[https://gravsted.dk/person.php?navn=neoellgaard N.E. Øllgaard]</ref>

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
* [http://www.litteraturpriser.dk/aut/bj.htm litteraturpriser.dk]

{{Portal|litteratur|Danmark}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Bie, Jacob Christian}}
[[Kategori:Norske forfattere]]
[[Kategori:Danske forfattere]]
[[Kategori:Britiske offiserer]]
[[Kategori:Personer fra Trondheim kommune]]
[[Kategori:Fødsler i 1738]]
[[Kategori:Dødsfall i 1804]]