Redigerer Jørgen og Inger

«'''Jørgen og Inger'''» er et dansk [[skillingstrykk]] fra slutten av 1800-tallet, samlet inn av Alf Prøysen, til «[[Magasinet for alle]]» på 1950-tallet. Den er også tatt opp i viseboken [[De gamle visene]] av [[Alf Prøysen]].

==Teksten==
<poem>
'''1.'''Så mange bølger man i hav ei finner som kjærligheten har i sitt skjød,
så mange stjerner ei på himmelen brenner som kjærlighet har sorger, kval og nød.

'''2.'''En fattig pike bodde i sitt lille men nette hus ved landsbyhyttens hjem,
hun var så smukk som engens roser ville og sorger aldri kom til henne frem.

'''3.'''Den rike gårdsmannssønn han så den lille han tenkte det var smukt at eie den,
han sagde: Inger du har all min vilje, jeg lever ei hvis du ei blir min venn.

'''4.'''Hun sagde: Sorger skal du aldri eie hvis jeg som fattig pike huer deg,
da skal jeg trofast følge dine veie men lov at du aldri vil svike meg.

'''5.'''Og kan du stå i mot når gullet klinger og gledes ved din fattigfødte viv
og kan du elske meg når gleden vinker da Jørgen, da tilhører deg mitt liv.

'''6.'''Så tok han Inger glad i sine armer og trykket hete kyss på hennes munn
og tolkede sitt hjertes elskovsvarme i mens de gikk på skogens blomsterlund.

'''7.'''Han svor: før skulle solens stråler isne før jeg en annen enn Inger tok
før skulle denne hånd av meg bortvisne før jeg min kjære elskede venn bedro.

'''8.'''I skogen lys der svor han troskapseden der ofret hun ham kjærlighet og dyd,
han lovet ekteskap, men hjertefreden vek bort og elskovsrøst ble klagelyd.

'''9.'''Alt sjeldnere han vanket hos sin Inger i mens en gårdsmannsdatter rik og smukk,
man sammen med den skjønne Jørgen bringer mens Inger taug og kvalte smertens sukk.

'''10.'''Hun skrev ham til: Har du ditt løfte sveket. Han svarte: Kjære Inger frykt dog ei,
jeg fikk din gunst alt hva der var ditt eget og kun med deg til kirken går min vei.

'''11.'''Du har mitt løfte, og hun sang dog atter, mens han foreldre hun for ringe var,
de talte hånlig: Hun er husmannsdatter, en bedre brud for Jørgen alt vi har.

'''12.'''Og der ble lyst for Jørgen og den rike alt tvende ganger presten spurte så:
Har nogen derimot at sige så nekt i tide om han rett vil få.

'''13.'''Den tredje gang da presten atter lyste så trådte Inger frem i kirkens rum,
Jeg har i mot den lysning, Jørgen gyste, den rike gårdsmannsbrud ble mer enn stum.

'''14.'''Han enset ikke på den stakkars pike, de blotte ord er ei beviser nok,
og neste søndag Jørgen med den rike til kirken dro med slekt og venneflokk.

'''15.'''Og brudekransen smykket brudens lokker mens frem for alteret sto det unge par,
og høyt fra tårnet kimet kirkens klokker og presten midt i alterringen var.

'''16.'''Da ble den krans av brudens lokker revet og atter trådte Inger modig frem,
I tror ei mine ord så les da brevet og tør I så herr pastor vie dem.

'''17.'''Jeg talte først i tide, i ei hørte nu krever jeg for siste gang min rett,
[[besvimet]] bruden man av kirken førte mens Jørgen sto som naglet til en plett.

'''18.'''Og presten sagde: Ja så bør det være, her er beviser vi må lyse om,
og Jørgen sagde: Bli du min med ære min Inger fattig, men dog god og from.

'''19.'''Foreldrene bød  Inger hundre daler så to og tre men Inger svarte stolt:
Ei gull en fattig pikes dyd betaler hun får ei fred før han har holdt sitt ord.

'''20.'''Først stred foreldrene i mot men siden så de at hun var ærlig god og from,
så fikk hun Jørgen da, og nu for tiden bor paret lykkelig i Vensløv by.
</poem>

==Kilder==
*[[Sangene i våre hjerter]], Elin Prøysen, Damm 2007

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Skillingsviser]]