Redigerer Italiensk

{{språkpeker|Italia|italiensk åpning}}
{{Refforbedre|dato=2019-10}}
{{Infoboks språk
 | slektskap = [[Indoeuropeiske språk|Indoeuropeisk]]
 | slekt2 = [[Italiske språk|Italisk]]
 | slekt3 = [[Romanske språk|Romansk]]
 | slekt4 = Italo-vestlig
 | slekt5 = [[Italodalmatiske språk|Italodalmatisk]]
 | slekt6 = '''Italiensk'''
 | offisielt = [[Italia]], [[Sveits]], [[San Marino]], [[Vatikanstaten]], [[Malteserordenen]], [[Kroatia]] ([[Istria]]), [[Slovenia]] ([[Pirano]], [[Isola d'Istria]] og [[Capodistria]])
}}
'''Italiensk''' er et [[romanske språk|romansk]] språk, som tales av ca. 62 millioner mennesker som morsmål, hvorav størstedelen lever i [[Italia]]. 
Italiensk er også et av de fire offisielle språkene i [[Sveits]]. I kantonen [[Ticino]] og de sørvendte dalførene av kantonen [[Grigioni]] (tysk Graubünden), med henholdsvis ca. {{formatnum:320000}} og ca. {{formatnum:15000}} innbyggere, er italiensk offisielt språk. I Ticino er italiensk eneste offisielle språk og brukes av ca. 80 prosent av befolkningen, i Grigioni er det ett av tre offisielle språk. Italiensk er offisielt språk ved siden av kroatisk i den kroatiske regionen [[Istria]], der språket brukes av ca. {{formatnum:15000}} personer.

==Utbredelse==

===Hjemlandet===
Italiensk brukes først og fremst i Italia, hvor det er det eneste offisielle språket. Videre er det det offisielle språket i [[San Marino]]. I [[Sveits]] brukes italiensk av {{formatnum:800000}} mennesker, og er offisielt språk i kantonen [[Ticino]] og noen få av dalene lengst sør i [[Grigioni]]/[[Graubünden]]. I Sveits er italiensk det tredje mest brukte av de fire offisielle språkene. I alpedalene sørøst i [[Frankrike]] finnes det små samfunn som snakker italienske dialekter. Språket på [[Korsika]] skiller seg ikke mer ut fra italiensk enn mange dialekter i selve Italia. På [[Malta]] var italiensk tidligere et offisielt språk, og snakkes i dag av en minoritet. Det tales dessuten av den eldre garde i tidligere italienske kolonier som [[Libya]], [[Eritrea]] og [[Somalia]]. Italiensk har også en lang historie på kysten av [[Slovenia]] og [[Kroatia]], og her finnes ennå noen italienske samfunn, blant annet i byen [[Rijeka]], italiensk Fiume. De fleste italiensktalende forlot imidlertid Slovenia og Kroatia etter grensereguleringene i forbindelse med avslutningen av 2. verdenskrig.

===Utvandrere i hele verden===
På grunn av stor utvandring gjennom mange år snakkes det italiensk i mange hjørner av verden. «Little Italy» i [[New York]] er kjent, selv om de fleste italiensk-amerikanere i det store eplet nå bor i andre bydeler. I [[Montréal]] regner man med at {{formatnum:100000}} mennesker snakker italiensk hjemme. Også byer som [[Boston]], [[Toronto]], [[San Francisco]] og [[Chicago]] har store italienske konsentrasjoner. I [[Argentina]] og [[Uruguay]] utgjør italienskættede en stor andel av befolkningen, selv om de fleste i dag snakker spansk. Også i [[Brasil]] og [[Mexico]] finnes det grupper av italienere. I [[Australia]], spesielt i byer som [[Melbourne]] og [[Sydney]] bor det store grupper av italienere. Også i [[Tyskland]], [[Belgia]] og [[Frankrike]] finnes det større grupper av italienskspråklige som først og fremst kom etter 2. verdenskrig. Utvandringen fra Italia er imidlertid snudd til innvandring til Italia. Dermed går italiensk språk en langsom død i møte i emigrantmiljøene.

==Italiensk og dialekter==
''Lingua toscana in bocca romana'', sier italienerne om sitt standardspråk, og henspiller på at språket er basert på toskansk, mens uttalen heller mer mot romersk. Italienerne kaller standardspråket for ''italiensk'' (italiano), i motsetning til ''dialektene'' (''i dialetti'').

Siden Italia gjennom århundrer var oppdelt i ulike selvstendige fyrstedømmer, står dialektene sterkere enn i Frankrike, Tyskland eller Spania. Alle delene av Italia har sin sterke og karakteristiske dialekt, og mange steder knytter man lokalpatriotismen til dialektbruk. Napolitansk har en kjent dialekt brukt i sanger ('''O sole mio''). Dialektene på [[Sardinia]] er så ulike at man ofte regner [[sardisk]] som et eget språk. Dialekten i [[Friuli]] regnes som et eget språk, gruppert sammen med [[retoromansk]].

Innen Italia har det alltid eksistert en lang rekke språk/dialekter som har vært svært forskjellige. Det har eksistert et italiensk kunstspråk fra [[1600-tallet]], som stammer fra og ble benyttet av [[Dante Alighieri|Dante]],[[Francesco Petrarca]], [[Niccolò Machiavelli]], [[Galileo Galilei]] og senere [[Giacomo Leopardi]]. Dette var et språk som ble Europas operaspråk, men som svært få utenfor den intellektuelle eliten snakket i Italia. Det offisielle språket før samlingen var derfor ved domstolene og i en rekke av områdene [[latin]]. Likeens var latin det litugiske språket i kirkene, mens prestene holdt sine prekener på den lokale dialekten.

Foruten de regionale dialektene/språkene, som seg imellom kunne være uforståelige og like fremmede som [[fransk]], [[katalansk]] og [[spansk]], ble det snakket fransk og [[piemontesisk]] i Piemonte hvor kongefamilien kom fra, slik at i det nye samlede landet snakket både kongehuset og den første statsministeren, [[Camillo Benso di Cavour]] bare fransk og piemontesisk. Når disse skulle holde offisielle taler på italiensk, var manuskriptene skrevet i lydskrift, og mange av de senere kjente sitatene fra Cavour ble opprinnelig sagt på fransk, men er senere oversatt.

I tiden etter samlingen av Italia på 1800-tallet har imidlertid standarditaliensk vunnet fram. Prosessen er påskyndet av TV og radio, samt av at skolevesenet insisterer på korrekt italiensk. Den omfattende arbeidsinnvandringen fra Sør-Italia til industribyene i nord har også styrket standardspråket.

==Språkhistorie==
Italiensk er et språk som stammer fra vulgærlatinen. Vulgærlatin er gatespråket i det gamle Roma, og et ord som «testa» (hode) viser det folkelige opphavet. ''Testa'' betyr krukke på korrekt latin. ''Cavallo'' (hest) betydde opprinnelig "gamp", på korrekt latin skal det hete "equus".

Talespråket i det gamle Roma og i provinsene må tidlig ha begynt å skille seg fra den latinske standarden. Etterhvert som Romerriket gikk i oppløsning og produksjonen av skriftlig materiale gikk kraftig ned, hadde ikke latinen noen innflytelse på talespråket lengre. Dermed utviklet talespråket seg ukontrollert, og endret seg kraftig. Blant annet ble det kompliserte kasussystemet i latin brutt fullstendig ned, og intetkjønnet forsvant fra språket. Det ble skrevet svært lite, men det ble stort sett skrevet på latin. Fra 1000-tallet ble det produsert poesi og sanger på ulike dialekter på halvøya. Stor litteratur oppsto i Firenze og Toscana på 1200-1300-tallet, skrevet av forfattere som [[Dante Alighieri|Dante]], Petrarca og Boccaccio. Dermed fikk toskansk en forrang fremfor andre dialekter, og ble et standardspråk. Utover i århundrene etterpå vant toskansk frem i alle deler av Italia, og skjøv til side skriftlig prosa på de ulike dialektene. Det er bemerkelsesverdig at denne prosessen skjedde samtidig som Italia var oppdelt i ulike stater. Da Italia ble samlet i den bevegelsen som kalles [[Risorgimento]], var toskansk uttale en selvfølgelighet.

Italiensk var tidligere et utbredt fremmedspråk i resten av Europa. Karl V av Østerrike og Spania uttalte for eksempel: «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min». Spesielt innenfor opera og operette har italiensk alltid hatt en sterk stilling, både på grunn av italienernes enestående musikkarv og fordi ikke-italienere som [[Wolfgang Amadeus Mozart]] skrev noen av verkene sine på italiensk.

==Uttale==

===Vokalene===
Vokalene er relativt enkle for nordmenn. Det viktigste er at o uttales å, og u uttales o. Napoli uttales således ''Napåli'', Liguria ''Ligoria''. Lydene y, æ og ø brukes ikke i italienske ord.

Vokallydene i det italienske språket er 7.

* '''{{IPA|[a]}}''' (representert med bokstaven "a") uttales som tysk a i ordet n'''e'''in, og ikke som norsk {{IPA|[ɑ]}}.
* '''{{IPA|[e]}}''' (representert med bokstaven "e" eller "é") uttales som norsk e i ordet "'''e'''nig"
* '''{{IPA|[ɛ]}}''' (representert med bokstaven "e" eller "è") uttales som norsk open e, engelsk "p'''e'''t" og tysk/svensk "ä". Ikke som norsk {{IPA|[æ]}}.
* '''{{IPA|[i]}}''' (representert med bokstaven "i") uttales som norsk '''i''', og ikke som engelsk "i" i ordet "bit".
* '''{{IPA|[o]}}''' (representert med bokstaven "o") uttales som norsk kort "å" lyd, for eksempel "'''å'''pen"
* '''{{IPA|[ɔ]}}''' (representert med bokstaven "o" eller "ò") uttales som den norske lyden n'''o'''rsk
* '''{{IPA|[u]}}''' (representert med bokstaven "u") uttales som den norske "o", og aldri som norsk {{IPA|[ʉ]}} i ordet '''u'''m'''u'''lig.

===Konsonantene===
* c foran e og i (lyse vokaler) uttales som tsj, for eksempel ''ciao'' ['tʃa'o] (NB! Ingen i-lyd her!), ''cercare'' [tʃerka're] (søke, lete). 
* c foran a, o og u (mørke vokaler) uttales k, f. eks ''caffé'' [kaff'e], ''cotoletta'' [koto'letta] (=kotelett), ''cultura'' [cult'ura]
* ch brukes foran e og i og uttales som k, for eksempel ''chianti'' [kjan'ti], ''pesche'' [pes'ke] (fersken) (h brukes som et stumt skille mellom c og en lys vokal)
* g foran e og i uttales med stemt dsj-lyd (dzj) (som George på engelsk), for eksempel ''Genova'' ['dʒe'nova], ''giro'' ['dʒi'ro].
* g foran a, o og u uttales som g, for eksempel ''gabbiano'' [gabbja'no] (måke), ''gondola'' [gondo'la].
* gh brukes foran e og i og uttales som g, for eksempel ''spaghetti'' [spa'getti]
* gli uttales jlj som i trøndersk ''kajl ja'' (kald ja), for eksempel ''Cagliari'' [caʎʎa'ri]
* gn uttales jnj som i trøndersk ''dejn ja'' (den ja), for eksempel ''Sardegna'' [sar'deɲɲa]
* h (akka) er stum og nesten alltid helt utelatt i forhold til latinsk opphav, for eksempel ''hanno'', ''ospedale'' (hospital)
* k (kappa) brukes ikke
* qu- uttales ko, f. eks ''questo'' (denne) [kwes'to]
* s uttales stemt før consonanter l, b, d, g, og mellom to vokaler; Ellers er s-en ustemt. 
* sc foran e og i uttales som sj i hysj, for eksempel ''pesce'' ['peʃʃe] (fisk)
* sc foran a, o, u, og r som sk i skal, for eksempel ''scaloppina'' [scalɔppi'na]
* z uttales ts, for eksempel ''pizza'' [pittsa], eller stemt dz, for eksempel ''zucchina'' (dzukki'na)

===Trykk===
For trykk finnes det få regler, så her må det læres for hvert ord.

De fleste ord har trykk på '''nest''' siste stavelse. Dette skrives aldri med aksenttegn:
Róma, Milàno, Palèrmo, spaghétti, pomodòri (tomater).

Noen har trykk på '''tredje''' stavelse fra slutten. (Her skriver man heller ikke aksenttegn):
Nàpoli, Gènova, Càgliari, Màntova, péntola (gryte), tàvola (bord)

Noen har trykk på '''siste''' stavelse, og dette skrives alltid med aksent:
* Ukedagene: lunedì [lunedi'], martedì [martedi'], mercoledì [mɛrcoledi'], giovedì [dʒovedi'], venerdì [venerdi'].
Cefalù [tʃefalu'], casinò [cazinɔ'], città [tʃitta'] (by), gioventù [dʒoventu'] (ungdom), può [pwɔ'] (han/hun/det kan).

Ord som slutter på -ia kan ha ulik uttale, men aldri aksenttegn:
Venèzia [venɛ'tsja], Lombardìa [lombardi'a], Lucìa [lutʃi'a].

==Grammatikk==
Generelt kan man si at verbalsystemet i italiensk er komplisert; alle verbene bøyes i modus ([[indikativ]], [[konjunktiv]], [[kondisjonalis]] og [[imperativ]]), person og tall og i en lang rekke tider. I sterk motsetning står substantivene og adjektivene, som i det store og hele har en enkel bøying.

===Artiklene===
Italiensk språk har også både bestemte og ubestemte artikler. De bøyes etter kjønn og tall. Språket har bare to kjønn, hankjønn og hunkjønn.

{| class="wikitable"
! colspan="4" | Eksempel på ubestemte artikler
|-
! colspan="2" | Entall
! colspan="2" | Flertall
|-
| En mann
| Un uomo
| Menn
| Uomini
|-
| En dame
| Una donna
| Damer
| Donne
|-
| rowspan="2" | Et barn
| Un bambin'''o''' (hvis hankjønn)
| rowspan="2" | Barn
| Bambin'''i''' (hvis hankjønn)
|-
| Una bambin'''a''' (hvis hunkjønn)
| Bambin'''e''' (hvis hunkjønn)
|}

Den bestemte artikkelen plasseres foran substantivet.

{| class="wikitable"
! colspan="4" | Eksempel på bestemte artikler
|-
! colspan="2" | Entall
! colspan="2" | Flertall
|-
| Mannen
| L'uomo
| Mennene
| Gli'''*''' uomini
|-
| Damen
| La donna
| Damene
| Le donne
|-
| Barnet
| Il bambino / La bambina
| Barnene
| I bambini / Le bambine
|-
| colspan="4" | '''*'''Noen substantiv i hankjønn har ''gli'' som bestemt flertallsartikkel. Den vanlige artikkelen er ''i''.
|}

Den siste bokstaven i både den bestemte og ubestemte artikkelen sløyfes der substantivet begynner på en vokal, også i hankjønn.

===Substantiv===
Det finnes to kjønn på italiensk, hankjønn og hunkjønn. De fleste hankjønnsordene ender på -o (ragazzo – gutt), mens de fleste hunkjønnsordene ender på -a (ragazza – jente). Hankjønnsordene endrer endelse til -i i flertall (ragazzi – gutter), mens hunkjønnsordene ender på -e (ragazze – jenter). Dermed vet man automatisk kjønnet på de fleste ord. Litt vanskeligere blir det med ordene som slutter på -e. Dette er det gamle, utdødde intetkjønnet. Noen er hankjønn (lo studente – studenten), andre er hunkjønn (la sensazione – følelsen). Likevel er de fleste ordene som slutter på -ione hunnkjønnsord (la conversazione, la colazione) og de fleste ordene som slutter på -ante er hannkjønnsord (il ristorante, lo spumante). De får imidlertid alle -i i flertall. Den bestemte artikkelen bestemmes ut ifra kjønnet (gli studenti, le sensazioni).

===Verb===
Fordi man som regel ikke bruker personlig pronomen, er verbbøying i person og tall viktig på italiensk.

En italiener som simpelthen vil fortelle at han er italiener, sier «Sono italiano» (sono = jeg er). Hvis han derimot sier «Io sono italiano», og slik tar med det personlige pronomenet «io», er det for å understreke at «''Jeg'' er italiener».

To verb i presens indikativ:

{| class="wikitable"
! Å være || Essere || || Å ha || Avere
|-
| jeg er || (io) sono || || jeg har || (io) ho
|-
| du er || (tu) sei || || du har ||(tu) hai
|-
| han/hun/det er || (egli/ella) è || || han/hun/det har ||(egli/ella) ha
|-
| vi er || (noi) siamo || || vi har || (noi) abbiamo
|-
| dere er || (voi) siete || || dere har || (voi) avete
|-
| de er || (loro) sono ||  || de har || (loro) hanno
|}

De fleste verb er regelrette i presens indikativ. Det finnes tre hovedgrupper, de som i infinitiv ender på -are, -ere og -ire.

{| class="wikitable"

| Å snakke || Parl'''are'''|| || Å se|| Ved'''ere''' || || Å reise || Part'''ire'''
|-
| jeg snakker || (io) parlo || || jeg ser || (io) vedo || || jeg reiser || (io) parto
|-
| du snakker || (tu) parli || || du ser||(tu) vedi || || du reiser || (tu) parti
|-
| han/hun snakker || (egli/ella) parla || || han/hun ser||(egli/ella) vede || || han/hun reiser || (egli/ella) parte
|-
| vi snakker|| (noi) parliamo|| || vi ser|| (noi) vediamo || || vi reiser || (noi) partiamo
|-
| dere snakker|| (voi) parlate|| || dere ser|| (voi) vedete || || dere reiser || (voi) partite
|-
| de snakker|| (loro) parlano||  || de ser|| (loro) vedono || || de reiser || (loro) partono
|}

Skjematisk framstilling av hvilken endelse regelmessige verb får i presens indikativ. Nyttig å huske når man skal lære språket.<ref>[[#fberloco2018|fberloco2018, s. 113-120]]</ref>

{| class="wikitable"

|  || ''- are'' || ''- ere'' || ''- ire''
|-
| ''io'' || '''- o''' || '''- o''' || '''- o'''
|-
| ''tu'' || '''- i''' || '''- i''' || '''- i'''
|-
| ''egli/ella'' || '''- a''' || '''- e''' || '''- e'''
|-
| ''noi'' || '''- iamo''' || '''- iamo''' || '''- iamo'''
|-
| ''voi'' || '''- ate''' || '''- ete''' || '''- ite'''
|-
| ''loro'' || '''- ano''' || '''- ono''' || '''- ono'''
|}

== Referanser ==
<references />

==Litteratur==
*{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2018 | forfatter = Berloco, Fabrizio |tittel = The Big Book of Italian Verbs: 900 Fully Conjugated Verbs in All Tenses. With IPA Transcription, 2nd Edition | isbn = 978-8894034813 | utgivelsessted =  | forlag = Lengu | url = https://books.google.it/books?id=DYynDwAAQBAJ&pg=PA1#v=onepage&q&f=false | ref = fberloco2018 }}
*{{ Kilde bok |forfatter = Serianni, Luca |forfatter2 = Castelvecchi, Alberto |utgivelsesår = 1997 | tittel = Italiano. Grammatica, sintassi, dubbi. | isbn =  | utgivelsessted = Milan | forlag = Garzanti | url = | ref = serianni1997 }}
*{{ Kilde bok |forfatter = Berruto, Gaetano |utgivelsesår = 1987 |tittel = Sociolinguistica dell'italiano contemporaneo | isbn = | utgivelsessted = Roma | forlag = Carocci| ref=fberruto1987}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Romanske språk}}
{{EUs offisielle språk}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Italiensk| ]]
[[Kategori:Den europeiske unions offisielle språk]]