Redigerer Italias historie i senantikken og middelalderen

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
{{Italias historie}}
'''Italias historie''' i [[senantikken]] og [[middelalderen]] strekker seg fra perioden fra [[Det romerske keiserriket]]s deling  mellom vest og øst i [[395]] og [[Vestromerriket]] oppløsning [[4. september]] [[476]], og fram til innledningen av [[den italienske renessansen]] fra slutten av [[1300-tallet]].

Perioden for det området vi idag kaller [[Italia]] var preget av erobringer av folkegrupper utenfor [[Appenninerhalvøya]], samt en rekke ulike, lokale/regionale statsdannelser, dels under kontroll av andre stater. Videre er et særlig kjennetegn framveksten av [[Den katolske kirke]]s posisjon, etter hvert også politisk gjennom etableringen av [[Kirkestaten]] i [[752]] og dennes videre vekst.
 
== Invasjon av gotere og langobarder ==
Etter at Vestromerriket hadde blitt invadert, og Roma blitt [[beleiring|beleiret]] av [[Vestgoterne|den vestgotiske]] kongen [[Alarik I]] to ganger, ble den siste vestromerske keiseren [[Romulus Augustus]] avsatt av [[Odovakar]] i [[476]]. Dette markerer opphøret av Vestromerriket, og Odovakar regnes som den første [[Liste over Italias monarker|italienske kongen]]. Odovakar sendte den vestromerske keiserens regalia til den [[Østromerriket|østromerske]] keiser [[Zenon]], og etablerte det nye [[kongeriket Italia]] som en vasallstat til [[Konstantinopel]] i [[480]]. Forholdet mellom keiseren og Odovakar forverret seg med tiden, og Zenon sendte i [[489]] den [[østgoterne|østgotiske]] hærføreren [[Teoderik den store]] til Italia for å fjerne Odovakar. Teoderik lyktes etterhvert å overvinne Odovakar, og i [[493]] ble han tvunget til å overgi seg. Teoderik plasserte etter dette seg selv som konge i Italia.

[[560-tallet|560-]] og [[570-tallet]] etablerte [[Langobarder|langobardene]] et kongedømme med kjerneområde i de nåværende [[Lombardia]] og med hovedstad i [[Pavia]]. Det første senteret av betydning de hadde tatt kontroll over var [[Cividale del Friuli]]. De bysantinske styrkene hadde trukket seg ut av disse områdene på grunn av kriger de var i med [[Østgotere|østgoterne]] andre steder, og ønsket å konsentrere sine styrker til forsvar av kystområdene. 
[[Fil:Republik Venedig.png|thumb|Del av Italia som var møteplass for flere makthavere: [[Pentapolis]] under [[Bysants|bysantinsk kontroll]], det uavhengige [[Republikken Venezia|Venezia]] og det tidligere [[Langobarder|langobardiske]], senere [[Frankerne|frankiske]] [[Toscana]] og [[Verona]]]]
Det langobardiske kongedømmet var en [[vasallstat]] under den [[Østromerriket|østromerske]] [[keiser]]en, og denne beholdt kontrollen over kystområder, herunder [[Liguria]] og langs [[Adriaterhavet|Adriaterhavskysten]], samt i det sentrale Italia, tilsvarende områdene i dagens [[Lazio]] og [[Romagna]], samt øyene [[Sardinia]] og [[Sicilia]]. I det sørlige Italia var det delvis selvstendige hertugdømmer under kontroll av langobardene.

Det var imidlertid det dårlig forhold mellom paven og de [[Arianisme|arianske]] langobardiske herskerne.

== Frankiske konger ==
På pavelig oppfordring invaderte [[Karl den store]] det langobardiske kongedømmet i [[774]] og annekterte dette. I [[782]] ble Karl den stores tredje sønn, [[Pippin av Italia]] kronet til konge over Italia av pave [[Hadrian I]], og dette innledet en periode med [[Frankerne|frankiske]] konger fram til kongedømmet Italia ble stått sammen med [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|Det tysk-romerske riket]] i [[962]], noe som skulle vare fram til oppløsningen av dette i [[1806]], i hvert fall for den nordlige delen av landet. 

Deler av kysten og hele det det sørlige Italia var under langobardisk eller [[Bysants|bysantisk]] kontroll, og [[Republikken Venezia]] var en av flere uavhengige statsdannelser. Etter fredsavtalen ''Pax Nicephori'' fra [[803]] mellom Karl den store og den bysantinske keiseren Nikeforos I Logothetes var venetiansk uavhengighet sikret da de to toneangivende makthaverne i området garanterte byens uavhengighet. I kjølvannet av denne skiftet Venezia formelt side over på den frankiske siden.

== Det tysk-romerske rike ==
[[Fil:Western empire verdun 843.png|thumb|Det hellige romerske riket etter [[traktaten i Verdun]]]]
{{utdypende artikkel|Det hellige romerske rike av den tyske nasjon}}
Det hellige romerske rike oppsto som en følge av at det [[Karolingerne|karolingiske]] [[Frankerriket|Øst-Frankerriket]] ble dannet gjennom [[traktaten i Verdun]] i [[843]]. Det var slik en videreføring av det frankiske herredømmet over det sentrale og nordlige Italia, mens det sørlige Italia forble under østromersk kontroll eller langobardisk kontroll. Noen kystbyer, som [[Gaeta]], [[Amalfi]] og [[Napoli]] mot [[Tyrrenhavet]], og Venezia mot Adriaterhavet forble under latinsk/gresk kontroll og opparbeidet seg en stadig støtte uavhengighet fra østromerriket.

Årene under Karl den store var fredelige for dette området, og pave [[Leo III]] er den første pavene som viser til Karl den stores regjeringstid, i stedet for til østromerske keisere. 

Tiden etter Karl den store er preget av veksten av [[Sarasenere|sarasenernes]] militære ekspansjon i området, og erobring av særlig østromerske besittelser i sør. I [[827]] erobret de [[Sicilia]], og holdt denne fram til [[normannerne]] under [[Huset Hauteville]] erobret øya i [[1053]]. I [[846]] ble Roma erobret av arabiske muslimer, og plyndret den daværende [[Peterskirken]], noe som førte til at pave [[Leo IV (pave)|Leo IV]] samme år startet byggingen av muren (senere kalt «den leoniske muren») rundt [[Vatikanet]], ferdigstilt i [[853]].

Fra [[936]] hadde [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto]] vært tysk konge, og fra [[951]] ble han også konge over Italia. I [[962]] ble disse kongedømmene slått sammen til [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|Det tysk-romerske riket]], og Otto regnes derfor som den første [[Tysk-romersk keiser|tysk-romerske keiser]].

== Den katolske kirkes vekst ==
[[Fil:Ita-papal.PNG|thumb|Kirkestatens utbredelse innen Italia]]
{{utdypende artikkel|Kirkestaten}}
[[Den katolske kirke]] begynte sin eksistens i [[Romerriket]] som en forbudt bevegelse, og var dermed også ute av stand til å inneha eiendom eller foreta transaksjoner i eget navn. Etter at forbudet mot kristendommen ble opphevet i [[313]] av keiser [[Konstantin I (romersk keiser)|Konstantin I]], vokste kirkens eiendommer raskt ved gaver og arv fra de troende. [[Lateranpalasset]] var den første større donasjon, og var gitt av keiser Konstantin selv. Andre donasjoner fulgte, for det meste på Den italienske halvøy, men også i provinsene. 

Lenge hadde kirken bare kontroll over de eiendommer som utgjorde ''«Patrimonium Sancti Petri»'' ([[Apostelen Peter|St. Peters]] arvestykke, «kirkegods»), særlig knyttet til Roma. Men de eiendommen kirken hadde fått donert rundt på Den italienske halvøy var som privat landeier, og ikke som uavhengig verdslig makthaver. Fra [[754]] ble imidlertid kirkens kontroll mer tydelig, spesielt over Roma og områdene omkring, og også over de landeiendommer kirken hadde fått donert og disse ble også en del av kirkens verdslige myndighetsområde. I løpet av [[800-tallet]] omfattet Kirkestaten en stor del av Mellom-Italia.

Hendelser på 800-tallet utsatte den konflikten som avtegnet seg; [[Frankerriket]] falt fra hverandre og ble oppdelt mellom Karl den stores barnebarn. Samtidig forfalt pavedømmets prestisje på grunn av et dypt forfall. I praksis var pavene ute av stand til å utøve reelt overherredømme over de langstrakte og fjellrike pavelige områder; store deler av regionen holdt fast på det gamle langobardiske styresett med mange små fyrster og markgrever som styrte sine områder fra befestninger. 

Etter en rekke felttog lyktes det den tyske hersker [[Otto I]] å legge det nordlige Italia under seg på midten av [[900-tallet]]. Pave [[Johannes XII]] kronet ham til keiser, og de to ratifiserte «Diploma Ottonianum», som garanterte Kirkestaten dens selvstendighet. Imidlertid var det over de neste to hundre år stadige konflikter mellom keiser og pave, og de tyske keisere brukte gjerne trusler mot pavestatenes selvstendighet som aktivt virkemiddel. Men etter [[hohenstaufen|hohenstaufernes]] tid unnlot de tyske keisere stort sett å legge seg inn i italienske anliggender. Fra omkring år [[1300]] var de italienske fyrstedømmers selvstendighet, og deriblant Kirkestatens, sikret og ubestridt.

== Sør-Italia ==
[[Fil:Emperor Louis II before Bari.jpg|thumb|[[Ludvig II av det tysk-romerske rike|Ludvig II]] ved erobringen av [[Bari]] i [[871]]]]
[[Fil:Italy 1050.jpg|thumb|Den italienske halvøya i [[1050]]]]
Etter Karl den stores erobring av det langobardiske riket i nord, var Nord- og Sør-Italia fullstendig adskilt. Østromerriket hadde kontroll over deler av [[Puglia]] og [[Calabria]], mens de tidligere langobardiske hertugdømmene erklærte seg uavhengig etter Karol den stores erobring. Dette ble innledningen til en omskiftelig periode, med etablering av uavhengige hertugdømmer, særlig med basis i [[Benevento]] og [[Salerno]], og de byene som hadde opparbeidet seg større uavhengighet tidlige, som [[Napoli]], [[Sorrento]] og [[Amalfi]]. Det var stadig kamper disse imellom og skiftende allianser for kontroll og utvidelse av maktområdet.

Etter [[827]] var Sicilia under kontroll av [[sarasenere]], og disse angrep også fastlandet. I [[852]] tok de [[Bari]] og etablerte et [[emirat]] der. Særlig den østromerske innflytelsen i området ble svekket, og de søkte assistanse hos den romerske keiseren [[Ludvig II av det tysk-romerske rike|Ludvig II]] hvor de gjenerobret Bari i [[871]] etter en lang beleiring.

Under [[Østromerske keisere#Det makedonske dynasti|det makedonske dynastiet]] i Østromerriket gjenvant dette noe av den tidligere makten, også i det sørlige Italia, herunder utvidelse av det territoriet som var underlagt det østromerske keiserriket. Fra rundt 1000 hadde Østromerriket økt sitt området fra deler av Puglia og Calabria til hele det sørlige Italia sør for en linje mellom [[Amalfi]] og [[Provinsen Foggia|Foggia]], og dette ble organisert som en egen provins, kalt'' katepanat Italia''.

Samtidig, rundt [[999]] ankom normannerne området og la under seg stadig større områder. Først i Puglia, men beveget seg etter hvert lengre vest mot Calabra og tilslutt også Sicilia. I motsetning til [[Normannernes invasjon av England]] i [[1066]], gikk den normanniske erobring av Sør-Italia over flere ti-år, og uten avgjørende slag tilsvarende [[slaget ved Hastings]]. Tilsvarende ble det i første omgang opprettet flere normanniske stater som i perioder var uavhengige av hverandre, selv om herskerne var i nær slekt gjennom [[Huset Hauteville]], og først senere, i [[1282]] ble de normanniske besittelsene samlet i et rike. Erobringen av Sicilia ble fullført av [[Roger I av Sicilia]] i [[1091]], og [[Kongedømmet Sicilia]] ble opprettet av [[Roger II av Sicilia]] i [[1130]].

== Sen-middelalderen ==
På slutten av middelalderen var det sentrale og sørlige Italia, to ganger selve hjertet i [[Romerriket]], langt fattigere enn det nordlige Italia. Roma var en by som hovedsakelig lå i ruiner, og [[Kirkestaten|pavestatene]] var et løst administrert område med lite lov og orden, på grunn av at [[Avignon-pavedømmet|paven hadde flyttet]] til [[Avignon]] i [[Frankrike]] etter press fra kong [[Filip IV av Frankrike]]. [[Kongedømmet Napoli|Napoli]], [[Kongedømmet Sicilia|Sicilia]] og [[Kongedømmet Sardinia|Sadinia]] hadde i en tid vært under utenlandsk herredømme.

{{portal|Historie}}
{{europeisk historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Italias historie]]