Redigerer Italia

{{Andrebetydninger}}
{{Koord|42|N|12|E|type:country_region:IT|vis=tittel}}
{{Infoboks land
| lokalenavn = Repubblica italiana
| norsknavn = Den italienske republikk
| flagg = Flag of Italy.svg
| våpen = Italy-Emblem.svg
| våpenstørrelse = 72px
| antallspråk =
| språk = [[Italiensk]]<sup>1</sup>
| hovedstad = [[Roma]]
| innbyggernavn = Italiener, italiensk
| styreform = [[Demokrati]]sk [[republikk]]
| leder1t = [[Liste over Italias presidenter|President]]
| leder1p = [[Sergio Mattarella]]
| leder2t = [[Liste over Italias statsministre|Statsminister]]
| leder2p = [[Giorgia Meloni]]
| arealrang = 70
| areal =
| vann = 2,4
| befolkningsår =
| befolkningsrang = 22
| befolkning =
| HDI = {{HDI-oppslag|Italia}}
| uavhengighetfra = -
| uavhengighettid = 17. mars 1861
| valuta = [[Euro]]<sup>2</sup>
| valutakode = EUR
| tidssone = +1
| nasjonaldag = [[2. juni]]
| nasjonalsang = ''[[Fratelli d'Italia]]''
| ISO 3166 = IT
| toppnivådomene = [[.it]]
| plassering = Italy
| kart = Italy-CIA WFB Map.png
| altplassering = EU location ITA.png
| fotnoter = <sup>1</sup><small>[[Fransk]] er også offisielt språk i [[Aostadalen]] <br>og [[tysk]] er det samme i [[Sør-Tirol]]</small> <br><sup>2</sup><small>Før 1999: [[Italiensk lira]]</small>
}}
'''Italia''', offisielt '''Den italienske republikk''' eller '''Republikken Italia''',{{efn|italiensk: ''Repubblica italiana''}} er et land i [[Middelhavet|middelhavsregionen]] i det sørlige [[Europa]]. Landet er en [[republikk]], og omfatter en støvelformet halvøy samt to større øyer, [[Sardinia]] og [[Sicilia]], i Middelhavet. Italia grenser mot [[Frankrike]] i vest, [[Sveits]] og [[Østerrike]] i nord og [[Slovenia]] i øst. De uavhengige statene [[San Marino]] og [[Vatikanstaten]] er [[enklave]]r omsluttet av italiensk territorium. Italia var en av de opprinnelige medlemsstatene i det som nå er [[Den europeiske union]], og er medlem i [[De forente nasjoner]], [[NATO]] og [[G7]]. Landet har stor variasjon på klimaet, fra alpint klima i nord til subtropisk i sør. Italia har derfor markert seg både i vinter- og sommeridrett. Fotball er den største idretten, og Italia har vunnet [[VM i fotball]] fire ganger (1934, 1938, 1982 og 2006), mens italienske lag har vunnet [[UEFA Champions League]] til sammen tolv ganger.

__TOC__

Italia har en lang historie som sprer seg fra neandertalere til moderne mennesker og stammesamfunn. Fra en av disse stammene, [[Latinere|latinerne]], utviklet [[Romerriket|romerne]] seg. Disse utviklet seg via kongedømme og republikk til [[Romerriket]], som strakte seg over store deler av Vest- og Sør-Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Romerriket var også i lang tid den kulturelle stormakt i området såvel som den militære. Etter Romerriket ble Italia angrepet av diverse stammer og bygget opp sakte som en rekke selvstendige føydalriker. Etter hvert utviklet det seg store handelssentre i Italia, som [[Amalfi]], [[Firenze]], [[Genova|Genvoa]] og især [[Venezia]]. Sammen med Roma, ble disse også fra 1300-tallet av kunstneriske, litterære og musikalske sentre gjennom hele [[renessansen]] og mye av [[barokken]]. På 1700-tallet ble de forskjellige smårikene eid av først Spania, så Østerrike og mot slutten [[Napoleon]]s Frankrike. Gjennom 1800-tallet vokste stadig ønsket om selvstendighet, og i 1861 ble kongeriket Italia erklært dannet. Italia var i [[første verdenskrig]] på [[Trippelententen]]s side. En generell misnøye i befolkningen mot vanstyre banet vei for [[Benito Mussolini]], og han fikk Italia med i [[andre verdenskrig]] på tysk side. Etter andre verdenskrig valgte Italia å bli republikk.

Italias kulturelle storhetstid er gjerne regnet som renessansen (i Italias tilfelle 1300–1600), der blant annet vitenskap, oppdagelse, kunst, musikk, litteratur og arkitektur begynte å blomstre. De hadde allerede tidligere kjente oppdagelsesreisende som [[Marco Polo]] og matematikere som [[Leonardo Fibonacci]] i middelalderen, men fra renessansen av hadde de matematikere som [[Galileo Galilei]], [[Gerolamo Cardano]] og [[Luca Pacioli]], oppdagelsesreisende som [[Cristopher Columbus]] og [[Amerigo Vespucci]] og vitenskapsmenn som [[Giambattista della Porta]] og [[Andrea Cesalpino]]. Etter renessansen kom flere andre store vitenskapsmenn som [[Evangelista Torricelli]], [[Carlo Antonio Manzini]], [[Giovanni Alfonso Borelli]], [[Francesco Maria Grimaldi]], [[Giovanni Battista Riccioli]], [[Laura Bassi]], [[Alessandro Volta]] med flere. Italia har fem [[Liste over nobelprisvinnere i fysikk|nobelprisvinnere i fysikk]] ([[Guglielmo Marconi]], [[Enrico Fermi]], [[Emilio Segrè]], [[Carlo Rubbia]] og [[Riccardo Giacconi]]), en [[Liste over nobelprisvinnere i kjemi|nobelprisvinner i kjemi]] ([[Giulio Natta]]) og tre [[Liste over nobelprisvinnere i medisin|nobelprisvinnere i medisin]] ([[Camillo Golgi]], [[Daniel Bovet]] og [[Rita Levi-Montalcini]]).

Innen kunsten var også renessansen en stor forandring som skapte en rekke kunstnere og som utviklet kunstretningen betydelig. Mange kjente italienske malere malte i renessansen, deriblant [[Giotto]], [[Donatello]], [[Leonardo da Vinci]], [[Michelangelo]], [[Sandro Boticelli]], [[Tizian]], [[Tintoretto]], [[Giorgio Vasari]], [[Veronese]], [[Giovanni Bellini]], [[Filippo Brunelleschi]], [[Leon Battista Alberti]] og [[Lorenzo Ghiberti]]. Imidlertid var italiensk malerkunst ikke begrenset til denne perioden. Senere kom [[Caravaggio]] i overgangen til barokken, arkitektene [[Francesco Borromini]], [[Gian Lorenzo Bernini]] og [[Carlo Fontana]] i barokken og malerne [[Giovanni Battista Tiepolo]] i rokokko-stilen, [[Francesco Hayez]] i romantikken og [[Amedeo Modigliani]] i ekspresjonismen.

Italia har også vært det klart dominerende landet i lang tid innen [[opera]], med komponister som [[Claudio Monteverdi]], [[Alessandro Scarlatti]], [[Gioachino Rossini]], [[Vincenzo Bellini]], [[Gaetano Donizetti]], [[Giuseppe Verdi]] og [[Giacomo Puccini]] som dominerende, og i tillegg komponister av instrumentalmusikk som [[Arcangelo Corelli]], [[Antonio Vivaldi]], [[Tomaso Albinoni]] og [[Domenico Scarlatti]] blant de største. Italia har hatt noe beskjeden suksess innen populærmusikk med [[Zucchero]], [[Eros Ramazotti]], [[Andrea Bocelli]], [[Laura Pausini]] og Eifel 65. Med unntak av sistnevnte har musikken vært preget av ballader. Rockemusikk har i liten grad slått gjennom i Italia. Italia har vunnet [[Eurovision Song Contest]] tre ganger: 1964, 1990 og 2021. Det sannsynligvis mest kjente bidraget er imidlertid Domenico Modugnos «[[Nel blu dipinto di blu]]», som, omdøpt til «Volare», gikk til topp i USA, og er den eneste uten engelsk tekst som er kåret til årets sang av Billboard.

Innen litteratur har Italia flere store forfattere, deriblant [[Francesco Petrarca]], [[Giovanni Boccaccio]] og [[Dante Alighieri]] fra senmiddelalderen og tidligrenessansen, [[Niccolò Machiavelli]], [[Ludovico Ariosto]] og [[Torquato Tasso]] fra renessansen, [[Giambattista Marino]] fra barokken, [[Carlo Goldoni]] fra opplysningstiden, [[Carlo Collodi]] og [[Giosuè Carducci]] fra 1800-tallet. Italiensk litteratur fikk også et oppsving på 1900-tallet med [[Grazia Deledda]], [[Italo Svevo]], [[Luigi Pirandello]], [[Filippo Tommaso Marinetti]], [[Salvatore Quasimodo]], [[Eugenio Montale]], [[Elsa Morante]], [[Giuseppe Tomasi di Lampedusa]], [[Alberto Moravia]], [[Dario Fo]] og [[Umberto Eco]]. Carducci, Deledda, Pirandello, Quasimodo, Eugenio Montale og Fo vunnet [[nobelprisen i litteratur]].

Italia er kjent for et sterkt skille mellom nord og sør, der Sør-Italia ikke fant seg til rette etter samlingen av Italia. Forskjellene har ligget i kulturelle og historiske skiller, i industrialisering og i lokalpatriotisme. Områder i Sør-Italia er kjent for organisert kriminalitet, som [[Cosa Nostra|mafia]]en på Sicilia og [[camorra]]en i [[Napoli]], mens områder i nord forbindes med industrialisering og rikdom, som motehus i Milano og bilfabrikker i Torino. Selv om dette synet ikke helt stemmer, har italienere i nord nok fordommer til at partiet [[Lega Nord]], som taler om å gjøre Nord-Italia selvstendig, har 15 plasser i [[Italias deputertkammer]].

== Naturgeografi ==
{{Utdypende artikkel|Italias geografi}}
[[Fil:Satellite image of Italy in March 2003.jpg|miniatyr|Satellittbilde av Italia.{{Byline|NASA}}]]
<gallery>
Gran Paradiso.jpg|[[Gran Paradiso]] i [[Aostadalen]], det høyeste fjellet som i sin helhet ligger i Italia
Riva del Garda.jpg|[[Gardasjøen]], den største innsjøen i Italia.
Orvieto greenValley 2560.jpg|Den ''grønne dalen'' i [[Umbria]]
Sughero TempioPausania.jpg|Korketrær på Sardinia
Tuscany (34445300666).jpg|Toskansk landskap
Monte Vulture 2.jpg|Vulture-regionen i [[Basilicata]] sør i Italia
</gallery>
Italia består hovedsakelig av [[Appenninerhalvøya]], en stor støvelformet halvøy i Middelhavet, samt de to hovedøyene Sicilia og Sardinia. I nordøst ligger [[Adriaterhavet]], i sørøst [[Det joniske hav]], i sørvest [[Tyrrenhavet|Det tyrrenske hav]] og i nordvest [[Det liguriske hav]].

Klimaet i Italia varierer stort avhengig av om man er i nord, midten eller sør, men også med avstand til kysten. Milano, som ligger innenlands og nord i Italia, kan oppleve minusgrader, mens Palermo sjelden går under 10 ℃. Middeltemperaturen i Milano varierer typisk mellom &minus;2 og 5 ℃ i januar, den kaldeste måneden, og 16 og 29 ℃ i august, den varmeste. Romas kaldeste måned, også den januar, har mellom 3 og 7 ℃ gjennomsnittstemperatur i januar og 17 til 30 ℃ i juli. I Palermo er gjennomsnittstemperaturen mellom 8 og 14 ℃ i januar og 22 og 30 ℃ i snitt i både juli og august. Nedbøren for de tre områdene varierer også. Milano har jevn nedbør hele året, med mai som den mest nedbørrike måneden og oktober og november som to perioder med mye nedbør på rad. Roma har mest nedbør i november, med sakte avtakende effekt til juli, som er den tørreste måneden. Palermo har en veldig tørr sommerperiode fra mai til og med september, og en regnperiode fra november til og med februar.<ref>[http://www.italia.it/en/useful-info/the-climate-in-italy.html The climate in Italy] {{Wayback|url=http://www.italia.it/en/useful-info/the-climate-in-italy.html |date=20170617181407 }} - Italia.it</ref> Milanos jevne nedbørsperiode kan skyldes at byen ligger på [[Po-sletten]], som er kjent for mye fuktighet og gjentatte tilfeller av tåke.<ref>[http://www.understandingitaly.com/profile-content/climate.html Climate] - Understanding Italy</ref> Den laveste målte temperaturen er -48,3 grader celcius, målt i ''Busa Fradusta'', et område i ''Pale di San Martino'' i [[Dolomittene]].<ref>[http://www.corriere.it/cronache/11_gennaio_19/freddo-record-previsioni_d43b2822-23d2-11e0-a3c4-00144f02aabc.shtml Esplora il significato del termine: Record del freddo in Italia: -48,3 gradiRecord del freddo in Italia: -48,3 gradi] - Corriere</ref>

Italia er i hovedsak et svært fjellrikt land, med fjellkjeden [[Appenninene]] som strekker seg langs mye av sentral-Italia, [[Alpene]] i nordvest og [[Dolomittene]] (en undergruppe av Alpene) i nordøst. Det høyeste fjellet regnes som [[Monte Bianco]] (høyeste topp {{formatnum:4810}} moh), fulgt av [[Monte Rosa]] ({{formatnum:4634}} moh.) og ([[Matterhorn]] ({{formatnum:4478}} moh.). Imidlertid er samtlige av disse fjellene på grensen med Frankrike (Monte Bianco/Mont Blanc) eller Sveits (Monte Rosa og Matterhorn). I tillegg er flere vurdert som del av et annet fjell, for eksempel er Lyskamm, ofte oppgitt som Italias nest høyeste fjell, regnet som en del av Monte Rosa. [[Gran Paradiso]] ({{formatnum:4061}} moh.) er det høyeste fjellet som i sin helhet ligger i Italia.<ref>[http://armchairmountaineer.com/highest-mountain-in-italy/ Highest mountain in Italy] - Armchair Mountaineer</ref> Landet har hatt stor seismisk aktivitet rundt [[Vesuv]], [[Sabatini]], [[Etna]] og [[Stromboli]]. Et jordskjelv sør i Italia i november 1980 krevde {{formatnum:4500}} menneskeliv.<ref name="natenc">[http://www.nationsencyclopedia.com/Europe/Italy-TOPOGRAPHY.html Italy Topograpghy] - Nations Encyclopedia</ref>

Området rundt Po-sletten og sør i landet er mer fruktbart og flatt, og har tradisjonelt vært jordbruksområdet i Italia. Po-sletten dreneres av elven [[Po]], som er Italias lengste elv. Den har flere bielver fra Alpene, Appenninene og Dolomittene. Andre kjente elver er [[Tiber]], [[Adige]] og [[Arno]]. [[Gardasjøen]] er Italias største innsjø, og både den, og øyene [[Maggioresjøen]] og [[Comosjøen]], den nest og tredje største innsjøen, ligger ved Alpene.<ref name="natenc" />

'''Største byer''' (innbyggertall i provinsen, 1. januar 2007)<ref>{{Kilde www |url=http://www.istat.it/popolazione/ |tittel=ISTAT |besøksdato=2008-04-07 |arkiv-dato=2008-03-29 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080329062647/http://www.istat.it/popolazione/ |url-status=død }}</ref>:<br>
[[Roma]]		{{formatnum:4010000}} innbyggere<br>
[[Milano]]		{{formatnum:3890000}} innbyggere<br>
[[Napoli]]		{{formatnum:3090000}} innbyggere<br>
[[Torino]]		{{formatnum:2250000}} innbyggere<br>
[[Palermo]]		{{formatnum:1240000}} innbyggere

'''Største øyer''':<br>
[[Sicilia]]		{{formatnum:25708}}&nbsp;km²<br>
[[Sardinia]]		{{formatnum:24090}}&nbsp;km²<br>
[[Elba]]		223&nbsp;km²

'''Lengste elver:'''<br>
[[Po]]			670&nbsp;km<br>
[[Adige]]		410&nbsp;km<br>
[[Tiber]]		405&nbsp;km

'''Største innsjøer:'''<br>
[[Gardasjøen]]	370 [[km²]]<br>
[[Maggioresjøen]]	212&nbsp;km²<br>
[[Comosjøen]]	146&nbsp;km²

'''Høyeste fjell:'''<br>
[[Monte Bianco]]	{{formatnum:4810}} moh.<br>
[[Monte Rosa]] 		{{formatnum:4634}} moh.<br>
[[Matterhorn]]	{{formatnum:4478}} moh.<br>
[[Gran Paradiso]] {{formatnum:4061}} moh.

'''Største vulkaner:'''<br>
[[Etna]]		{{formatnum:3323}} moh.<br>
[[Vesuv]]		{{formatnum:1277}} moh.

== Demografi ==
{{Utdypende artikkel|Italias demografi}}
Italia har relativt små minoritetsgrupper både etnisk, religiøst og språklig. Flere minoritetsgrupper finnes imidlertid i landet, spesielt i grenseområdene. [[Tysk]] er et offisielt språk i [[Sør-Tyrol]], den nordligste halvparten av [[Trentino-Sør-Tyrol]], fransk i [[Valle d'Aosta]], mens [[ladinsk]] har status som et offisielt språk i Trentino-Sør-Tyrol. [[Friulisk]] snakkes i [[Friuli]] i den nordøstlige delen av landet, mens en minoritet i [[Trieste]] og områdene rundt snakker [[slovensk]]. I [[Molise]] finnes det noen få lokalsamfunn hvor man snakker [[kroatisk]]. I Sør-Italia, spesielt i [[Puglia]] og på Sicilia finnes det lokalsamfunn som snakker [[albansk]]. Noen små samfunn i [[Calabria]] er gresktalende. I byen [[Alghero]] på Sardinia snakkes det [[katalansk]].

I Italia snakkes det mange språk, i hovedsak romanske språk. Det italienske språket er dessuten rik på dialekter. I noen regioner snakkes det selvstendige språk noen av dem er godkjente av UNESCO som egne språk, for eksempel er siciliansk et slikt språk. Det har utviklet seg direkte fra latin og snakkes daglig av ca. 5 millioner innbyggere på Sicilia, samt av et ukjent antall emigranter. Et annet eksempel er [[Napolitansk-kalabresisk språk|napolitansk]] som snakkes av ca. elleve millioner innbyggere samt et ukjent antall emigranter. [[Venetiansk]] snakkes av ca. 4 millioner innbyggere i seks forskjellige land. Disse språkene har også lokale dialekter. Forskjellene mellom standardspråket og dialektene kan være markante. På lik linje med Norge er dialekt brukt for å uttrykke en «ekthet». Italiensk standardspråk har siden utbredelsen av TV hatt en stor og økende innflytelse. Interessen for dialekter har vokst de siste 15 år, særlig etter den økende innvandringen fra utlandet, som har stilt viktige spørsmål om italiensk identitet.

Tidligere fikk italienerne mange barn, og befolkningsoverskuddet resulterte i en stor og vedvarende utvandring særlig fra de mest fattige delene av landet, både i sør og nord. Derigjennom finnes siden slutten av 1800-tallet et italiensk emigrantsamfunn både i Sør- og Nord-Amerika, spesielt i USA, Canada, Argentina, Uruguay og Brasil, men også i Mexico og Chile. Likeledes bor det mange i Australia, spesielt i storbyen [[Melbourne]]. Etter andre verdenskrig ble land som Tyskland, Belgia, Frankrike og Sveits mål for italiensk arbeidsinnvandring.

Nå er imidlertid utviklingen snudd på hodet, italienerne konkurrerer med spanjolene om å ha Europas laveste fødselshyppighet. Dermed har Italia opplevd en massiv innvandring som har gjort landet mer multietnisk.

Folketettheten er den femte høyeste i Europa. På samme måte som i Tyskland og Polen finnes det ingen dominerende by slik som Paris er for Frankrike. De største befolkningskonsentrasjonene er i [[Lombardia]] (rundt Milano) og [[Campania]] (rundt Napoli).

== Historie ==
{{Utdypende artikkel|Italias historie}}
Siden forhistoriske tider har viktige kulturer og riker eksistert i det som i dag er Italia. [[Italikere|De italiske stammene]] var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 1000–500 f.Kr. [[Etruskerne]] dannet den første sivilisasjon på Den italienske halvøya i det 8. århundre f.Kr. På 400-tallet f.Kr. vokste [[Roma]] frem som et sentrum midt på halvøya, og romerne erobret stadig større deler av Italia. I de såkalte [[punerkrigene]] på 200-tallet f.Kr. vant de over [[Kartago]], og grunnen var dermed lagt for dannelsen av [[Romerriket]], som kom til å dominere [[Vest-Europa]] og hele området rundt Middelhavet. Indre stridigheter førte på 300-tallet til Romerrikets fall. Det ble delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i [[Konstantinopel]]. På 500-tallet ble Italia-halvøyen invadert, den sørlige delen av [[Østromerriket|østromere]], og den nordlige av [[langobardene]], og på 700-tallet ble de nordlige delene erobret av [[frankere|frankerne]] og tilfalt senere [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|den tysk-romerske keiseren]]. Kirken ble på denne tiden en maktfaktor. Frem til 1300-tallet vokste flere byer frem, blant annet [[Venezia]], [[Pisa]], [[Amalfi]], [[Milano]], [[Napoli]], [[Genova]], [[Siena]] og [[Firenze]].

===Italia i renessansen (1300–1560)===
Perioden frem til 1300-tallet var preget av økonomisk fremgang for byene og handelsmenn, mens jordbruksadel og bønder hadde det vanskeligere. Begynnelsen av 1300-tallet forandret og forverret mye seg i Europa, men til en viss grad kan man si at det motsatte skjedde i Italia – i det minste i Nord- og Mellom-Italia.<ref>side 66, Elisabetta Cassina Wolff: ''Italias politiske historie 476–1945'', Cappelen Damm, Oslo, 2016</ref> En av årsakene til at Italia taklet en periode med jordbrukskrise var at krisen rammet kornproduksjon, da særlig til mat, mens i Italia var jordbrukere mer opptatt av ull, kjøtt, vin, søreuropeiske frukter, silke og husdyrpodukter. Disse holdt samme pris eller til og med økte den. Luksusvarer var det alltid etterspørsel om, og også våpen. I sør satset de mye på nettopp kornvarer, og etter at pesten reduserte både antall bønder som produserte det og antall norditalienere som kjøpte det, ble Sør-Italia noe forverret i perioden. Det begynte å bli en merkbar kløft mellom Nord- og Sør-Italia.<ref>S9de 67, Cassina Wolff</ref>

Som resultat av en generell oppgangstid og en form for kapitalistisk tankegang, ble borgerskapet styrket. Allerede fra midten av 1200-tallet hadde det dukket opp kunstnere og diktere, og flere dukket opp: Forfattere som [[Francesco Petrarca]], [[Giovanni Boccaccio]] og [[Dante Alighieri]] og malere som [[Duccio]] og [[Giotto]]. En annen interessant bieffekt av oppgangstiden var at de mange stridighetene medførte at det ble dannet store fyrstedømmer som kunne sikre en større stabilitet enn byveldene. Samtidig ble makten samlet på færre hender.<ref>Side 68–74, Cassina Wolff</ref> Den sterke kunstneriske og intellektuelle oppvåkningen med vekt på [[humanisme]] fikk navnet [[renessansen]], eller ''[[den italienske renessansen|rinascimento]]'' på italiensk. Særlig Firenze, men også Milano, Kirkestaten, Genova og en rekke andre italienske byer lot seg påvirke, og bevegelsen fortsatte til langt utover 14- og 1500-tallet. Noen av verdens mest kjente malere, som [[Leonardo da Vinci]], [[Michelangelo]], [[Sandro Boticelli]], [[Tintoretto]], [[Tizian]] og [[Rafael]] var renessansemalere. Arkitekter som [[Filippo Brunelleschi]] ([[Santa Maria del Fiore (Firenze)|Domkirken]] i [[Firenze]]), [[Leon Battista Alberti]] og [[Lorenzo Ghiberti]] satte sutt preg på bybildet i mange italienske byer.

[[Fil:View of Santa Maria del Fiore in Florence.jpg|miniatyr|[[Santa Maria del Fiore (Firenze)|Domkirken]] i Firenze sto ferdig i 1436, og er et kjent renessansebygg.]]Milano ekspanderte særlig under [[Huset Visconti|Visconti-familien]], og ble raskt til [[Hertugdømmet Milano]]. Milano hadde knapt vært rørt av pestepidemien, og som våpenprodusenter i en tid med mange kriger, ble de raskt rike. I 1450 døde siste Visconti uten arving, og svigersønnen [[Francesco I Sforza]] tok over.<ref>side 74–76, Cassina Wolff</ref> Da Firenze fikk orden på stridighetene mellom [[guelfere og ghibelliner]], førte de en ekspansjonistisk kamp, der de mer eller mindre kjøpte opp Pisa og [[Livorno]]. Firenzes økonomi besto av bankvirksomhet og ull- og silkeproduksjon. Firenze fikk i motsetning til Milano merke både pesten og ustabiliteten, blant annet opprør fra bomullsprodusentene, men de dominerende familiene lærte av dette. Fra 1360 tok familien [[Medici]] over, og beholdt makten til 1700-tallet. De lyktes å manipulere og bestikke seg til komplett kontroll over byen.<ref>Side 76–78, Cassina Wolff</ref> Venezia fokuserte på handel med Balkan, rundt Svartehavet og i Midtøsten. De tok kontroll over mange handelsbyer i disse områdene, og skaffet seg også kontroll over [[Verona]], [[Brescia]] og [[Bergamo]] for å ha en buffer mot Viscontis Milano. Dette medførte også en dreining over på landbruksorientert økonomi. Der Milano var et enevelde, var Venezia – som Firenze – et fåmannsvelde, men de hadde større støtte fra befolkningen, noe som underbygget Venezias stabilitet.<ref>Side 79, Cassina Wolff</ref> Genova var store på 1300-tallet, men på 1400-tallet ble intern krangling og manglende forutsigbarhet nok til at byen ble økonomisk ustabil, og til slutt kjøpt opp av sine kreditorer.<ref>Side 81, Cassina Wolff</ref> I 1454 gikk Venezia og Milano sammen om Lodi-avtalen, som sikret fred mellom de to byene. Året etter ble det en samarbeidsavtale mellom Napoli, Kirkestaten, Firenze, Venezia og flere andre store og små byer og hertugdømmer om å stå sammen mot muslimer som invaderte deler av Europa. De to avtalene var med på å skape fred i Italia i 50 år.<ref>Side 85–86, Cassina Wolff</ref>

Piemonte fremsto som en ekspansjonistisk region, men for det meste i områder som ikke interesserte de andre stormaktene.<ref>Side 80–81, Cassina Wolff</ref> [[Kirkestaten]] hadde større problemer. Agrarkrisen og føydalismens krise kom samtidig som protester mot kirkens politiske innflytelse. Pavens hovedsete le flyttet fra 1309 til 1377 til Avignon i Frankrike. Da paven kom tilbake, var kirken langt bedre forberedt på å ta tilbake makten, og på 1400-tallet konsoliderte de makten. Dette inkluderte åpenlys [[nepotisme]], men også salg av embeter og rett for byer som [[Perugia]] og [[Assisi]] å kunne styre som de ville mot at de betalte skatt. Kirkestaten ble også rammet av [[det vestlige skisma]] som gjorde at det var to paver fra Paven kom tilbake fra Roma og til 1415. Anklager om forfalskning dukket også opp, og Kirkestaten var dermed også i en vanskelig situasjon.<ref>Side 81–83, Cassina Wolff</ref>

Det søritalienske riket styrt av [[Robert I av Napoli]], utenom Sicilia, som ble en del av [[Kongedømmet Aragón]]. Enda Napoli som by var like mektig som Firenze og Genova, ble lite produsert i sør, og Sør-Italia ble derfor etter hvert kjøpt opp av norditalienere og katalanere. Sør-Italia ble også mye hardere truffet av agrarkriser og pest, og baronene saboterte ethvert forsøk fra kongen på å gjøre stort. I 1441 samlet [[Alfons V av Aragon]] hele Sør-Italia og Sicilia under ett rike. Dette ga en midlertidig bedring med reformer i landbruket, men ved Alfons' død ble kongeriket delt opp mellom hans sønner, for så å samles i 1499.<ref>Side 83–84, Cassina Wolff</ref>

===Nedgang og erobring (1560–1796)===
[[Fil:Cateau-Cambresis.jpg|miniatyr|Freden i Cateau-Cambresis, er Frankrike og Spania delte mye av Italia seg imellom. Kongene på bildet var i realiteten ikke til stede.]]
I 1494 begynte Frankrike sine mange kriger med Italia for at Frankrike skulle få tilbake Kongedømmet Napoli. Imidlertid reagerte ikke de italienske statene samlet som mot maurerne, men delt og i egne avtaler. Disse krigene ble kostbare og utmattende, og frem til 1560 ble stormaktene i Italia slitt ut.<ref>Side 97–98, Cassina Wolff</ref> I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Catau-Cambresis. Visekongene i Napoli, på Sicilia og på Sardinia hadde ingen interesse av å nedkjempe baronene, som fortsatte å motsette seg sentralmakten, og prioriterte heller å befeste havnebyene i Sør-Italia og befeste dominans i det østre Middelhavet.<ref>Side 108–109, Cassina Wolff</ref> Det ble imidlertid en kamp mellom ''brigantaggio'' (=bandittvesen), en rekke banditter som skapte kaos i Sør-Italia, og de spanske visekongene. Etter hvert ble brigantaggio også brukt av Napoli mot Kirkestaten og omvendt, og av baronene mot visekongen på Sicilia.<ref>Side 110, Cassina Wolff</ref> Milano var sikret større rettigheter blant adelen i styret, så dermed hadde den spanske dominansen mest å si med tanke på at tilknytningen til Kirkestaten og til Paven ble sterkere.<ref>Side 112, Cassina Wolff</ref>

Firenze hadde hatt en moderniseringsperiode på midten av 1500-tallet, der de med Spanias og Det tysk-romerske rikes velsignelse tok over Siena. Mediciene ble hertuger og innførte byråkrati og andre trekk av en moderne stat, men samtidig en konservativ og tilbakeskuende kultur. Venezia var selvstendige, men hadde mistet mye i kampene mot [[Det osmanske rike|osmanene]], og ble stadig mindre i stand til å holde handelsrutene sine åpne. Genova på sin side la seg under [[Karl V av Det tysk-romerske rike]] og så [[Filip II av Spania]], og hadde en økonomisk blomstring under Habsburgerne. Savoy-Piemonte flyttet hovedstaden tilbake fra Chambéry til [[Torino]], byttet allianse fra Spania til Frankrike og lyktes i å utvide seg litt og å balansere politisk utvikling godt, noe som skulle vise seg igjen i 1850-årene. Siden Savoy-Piemonte var i et grenseområde med spanskkontrollerte Milano i øst, Frankrike i vest og Det tysk-romerske riket i nord, var diplomati og militærfokus nødvendig for områdets overlevelse.<ref>Side 116, Cassina Wolff</ref>

På 1600-tallet ble Italia påvirket av den generelle økonomiske krisen med bakgrunn i flere faktorer, blant dem [[tredveårskrigen]], lavere kjøpekrefter hos de fleste og manglende evne til å konkurrere med de som i liten grad ble påvirket av tredverårskrigen, som England og Spania. Sjødominansen ble overtatt av nederlendere og engelskmenn, og ull- og silkeproduksjonen taklet ikke ekstern konkurranse.<ref>Side 120–121, Cassina Wolff</ref>

1700-tallet ble en ny periode med omorganisering av landområder. Etter [[freden i Utrecht]] i 1713 forsvant spansk overherredømme i Spania. Milano, som nå inkluderte Mantova, ble underlagt Østerrike. Savoy utvidet med Sicilia, men byttet i 1720 slik at de heller fikk Sardinia. Venezia og Genova forble selvstendige.<ref>Side 134, Cassina Wolff</ref> Mens det var kaotiske tilstander politisk, ble det innført reformer både i jordbruk, handel og politikk. Venezia, Genova og Kirkestaten var imidlertid upåvirket av reformene.<ref>Side 143–153, Cassina Wolff</ref>

===Risorgimento: Italias samling (1796–1870)===
{{Utdypende artikkel|Italias samling}}
[[Fil:With Victor Emmanuel.jpg|miniatyr|venstre|[[Victor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]] møtte [[Giuseppe Garibaldi]] i nærheten av Teano]]
[[Fil:Camillo Benso di Cavour 1864 by Francesco Hayez 041.jpg|miniatyr|[[Camillo Benso di Cavour]] lyktes med teft, diplomati og manipulering å få Italia samlet og modernisert.{{byline|type=Malt av|Antonio Ciseri}}]]
Da Italia ble erobret av Napoleons styrker, fulgte som et biprodukt at 110 delegater i Lombardia fikk skrive en grunnlov basert på maktens tredeling, at franske styrker dannet [[Den cisalpinske republikk]] og at, med fransk hjelp, italienske nasjonalister teoretiserte over hva som var den beste styreformen i et samlet Italia.<ref>Side 63–67, Adrian Lyttleton: «The National Question in Italy» i ''The National Question in Europe in Historical Context'' av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref> Napoleons styrker ble midlertidig kastet ut av Italia, og da de kom tilbake, valgte Napoleon å samle mesteparten av nordøst-Italia og [[Emilia-Romagna]] til [[Napoleons italienske kongedømme|Kongeriket Italia]] med hans adoptivsønn [[Eugène de Beauharnais]].<ref>Side 70, Lyttelton</ref>

Etter [[Wienerkongressen]] i 1815 ble Italia redusert til de enkelte delene igjen. Østerrike forbød møtevirksomhet og slo ned på ytringsfrihet, og samling virket svært lite sannsynlig.<ref>Side 67 i B.A. Haddock: «Italy: independence and unification» i samlingen ''Themes in Modern European History'' av Bruce Waller (red.), Routledge, London 1990, opptrykk 1998</ref> Imidlertid eksisterte det flere ulovlige nasjonalistbevegelser, med mislykkede opprør i 1821 og 1830.<ref>Side 173–176, Cassina Wolff</ref> Det ble klart at en manglende felles plattform og handlingsplan var delvis skyld for den mislykkede samlende effekten nasjonalisme hadde. I tiden frem til 1848 var det særlig tre forsøk på å enes om en felles nasjonalistisk plattform: [[Giuseppe Mazzini]]s revolusjonære republikk, [[Vincenzo Gioberti]]s katolske konføderasjon eller [[Caesare Balbo]]s konservativt moderate konstitusjonelle monarki<ref>Side 178–179, 183, Cassina Wolff; Side 72; 76 Haddock</ref> I 1848 gjennomførte flere italienske nasjonalister [[den første italienske frigjøringskrig]], som endte i fiasko og tap for Østerrike og [[Josef Wenzel Radetzky von Radetz|Josef Radetzky]]. [[Kirkestaten]] valgte å trekke seg under krigen på grunn av problemer med krig mot et annet katolsk land (Østerrike) og utfordringer med å jobbe tett opp mot radikale republikanere som [[Giuseppe Garibaldi]] og Giuseppe Mazzini. Giobertis linje ble dermed uaktuell<ref>Side 546, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995; Side 189–190, Cassina Wolff</ref>

Fra 1852 av begynte [[Camillo Benso di Cavour]] å legge grunnen for samlingen av Italia gjennom modernisering av [[Kongedømmet Sardinia|Kongedømmet Sardinia-Piemonte]]. Gjennom god kontakt med engelske og franske politikere lyktes det ham å få Piemonte til å bli et sterkere og rikere land enn tidligere.<ref>Side 197–198, Cassina Wolff</ref> I tillegg lyktes det ham å få til et samarbeid på tvers av høyre-venstre-skillelinjen og heller skille mellom moderate på begge sider og fløypartiene som reaksjonære monarkister og radikale republikanere. Dette skapte stabilitet hjemme i Piemonte<ref>Side 86–87, Haddock</ref> Utenriks lyktes det ham, gjennom Piemontes deltakelse i [[Krimkrigen]] å komme [[Napoleon III]] i tale, og de to skapte en hemmelig forsvarsavtale i 1858. For at Frankrike skulle beskytte Piemonte, måtte Østerrike gå til angrep. Cavour lyktes i å provosere frem et angrep fra Østerrike, og Frankrike bekjempet Østerrikes styrker to ganger i det som senere er blitt omtalt som [[den andre italienske frigjøringskrig]]. Napoleon III var imidlertid nervøs for den revolusjonære tendensen til de mange frivillige som ble integrert inn i Piemontes hær, og dessuten begynte [[Preussen]] å bevege tropper. Han inngikk dermed en privat fred med Østerrikes keiser [[Franz Joseph]] som gjorde at Østerrike beholdt [[Veneto]] og [[Friuli-Venezia Giulia]], til Cavours store irritasjon.<ref>Side 547–548, Palmer, Colton</ref>

I fredstiden ble det gjennomført folkeavstemninger slik at Toscana, Lombardia og Emilia-Romagna ble del av Piemonte.

Cavour hadde gått av etter Napoleon IIIs fredsavtale, men han var tilbake igjen tidlig i 1860.<ref>Side 90, Haddock</ref> Da fikk han en ny utfordring. Sicilianske nasjonalister i høye posisjoner i Piemonte hadde snakket med patrioter og opprørere på Sicilia, og det ble bestemt at en ekspedisjon med omtrent {{formatnum:2000}} menn, {{formatnum:94000}} lire og gamle våpen skulle dra til Sicilia. Det ble Giuseppe Garibaldi som påtok seg rollen å gå i land der. Gruppen ble vekselvis kalt ''I Mille'' (de tusen) eller ''rødskjortene''. Cavour prøvde å stoppe planen fordi den kunne påvirke enten Frankrike eller Storbritannia til å forsvare bourbonerne, og dermed kunne all gevinsten være tapt.<ref name="tonulltre">Side 203, Cassina Wolff</ref>

Sicilianske nasjonalister igangsatte en invasjon av Sicilia, og det ble enighet om at Garibaldi skulle lede dette forsøket. Cavour var sterkt imot det fordi han fryktet det kunne påvirke sympatien han hadde vunnet fra stormaktene, og utstyrte de to tusen av Garibaldis menn med utdaterte våpen. De gikk likevel i land på Sicilia, og takket være god gerilja-taktikk, britisk Piemonte-vennlig nøytralitet og sicilianske baroners passivitet, lyktes det raskt Garibaldi å få kontroll over Sicilia. Det ble tøffere motstand på veien mot Napoli, men Garibaldi lyktes.<ref>Side 91, Haddock; Side 203–204, Cassina Wolff</ref> Garibaldi ønsket å invadere Kirkestaten, men det ville ha blitt et stort problem for diplomatiske forhold til Frankrike ettersom franske styrker beskyttet Roma. For å forhindre dette, fikk Cavour kongen av Piemonte og den symbolske lederen for opprøret, [[Victor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]] til å ri Garibaldi imøte. Garibaldi la ned våpnene og ga Sør-Italia og Sicilia over til kongen ved Teneo.<ref>Side 91–92, Haddock</ref>

Italia ble dannet i februar 1861, og Roma ble hovedstad in absentia. Torino var de facto hovedstad inntil Firenze tok over i 1866. Samme år ble [[den tredje italienske frigjøringskrig]] en uforbeholden fiasko på slagfeltet, men den ga gode resultater. Italia samarbeidet med Preussen om å bekjempe Østerrike. Italia tapte viktige slag, og bare Garibaldi og hans alpegjergere vant noe nevneverdig. Imidlertid gikk [[Otto von Bismarck]] med på at Italia skulle få Veneto (og Friuli-Venezia Giulia) for innsatsen. Dette markerte igjen at Italia ble samlet takket være andre makter, og ikke gjennom egen innsats, Sør-Italia unntatt.<ref>Side 223–224, Cassina Wolff</ref> Dette fortsatte i 1870, da de franske troppene ble fjernet etter at [[den fransk-prøyssiske krig]] ble så brutal for franske styrker at de måtte støtte Frankrike hjemme. En sterkt overtallig italiensk hær erobret Kirkestaten og Roma den 20. september 1870.<ref>Side 225–226, Cassina Wolff</ref>

===Italia i verdenskrigene (1914–1945)===
I [[første verdenskrig]] gikk Italia inn på [[Ententemaktene]]s side, og vant på slutten av krigen det avgjørende slaget ved [[Vittorio Veneto]]. Ved freden i [[Versailles]] tilfalt en rekke nordlige og nordøstlige landområder Italia, men avtalen skapte allikevel misnøye i Italia. I denne uroen vant [[Benito Mussolini]]s fascistiske bevegelse frem og han fikk makten i landet i 1922. I 1935 erobret Italia [[Etiopia]], noe som skapte uoverensstemmelser mellom Italia og de tidligere allierte Storbritannia og Frankrike. Etter flere forsøk på forsoning inngikk Italia [[stålpakten]] med Tyskland, noe som til slutt første landet inn i [[andre verdenskrig]].

I den tro at krigen ville være over ved Paris' fall, erklærte Italia krig mot Storbritannia og Frankrike den 10. juni 1940. I de påfølgende årene viste Italia betydelige miltære svakheter både på Balkan og i Libya. Italia ble i økende grad avhengig av tysk støtte i kampen mot de allierte. I 1943 ble Mussolini avskjediget fra statsministerposten av [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel III]] etter den allierte invasjonen av Sicilia. Kongens nye regjering gikk inn på alliert side, mens Mussolini ble innsatt som ny leder av den [[Den italienske sosialrepublikk|italienske sosialrepublikk]], støttet av en tysk invasjon.

Benito Mussolini ble to år senere drept av partisaner den 28. april 1945 i Mezzegra. [[Den italienske sosialrepublikk]] kapitulerte samtidig som Tyskland i mai 1945.

=== Italia i etterkrigstiden (1945–) ===
I 1946 ble [[Savoie]]-monarkiet avskaffet i en folkeavstemning, og Italia har siden vært en republikk.

I etterkrigstiden var det en stor økonomisk vekst, særlig i de nordlige delene av landet. Italia ble medlem av NATO den 4. april 1949<ref>{{Kilde www|url=http://www.nato.int/cps/en/natohq/declassified_139339.htm|tittel=A short history of NATO|besøksdato=2021-12-19|etternavn=NATO|språk=en|verk=NATO}}</ref>, og [[De forente nasjoner]] i desember 1955,<ref>{{Kilde bok|url=https://books.google.co.jp/books?id=hRn56_qAwiYC&pg=PA209&lpg=PA209&dq=tudor+sepeanu&source=bl&ots=WF5dbVKULg&sig=ACfU3U0Ovj1yn4UdxXV-YvhsTRqxL90OEA&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwivzIqBhsTpAhWPSJQKHbo4CgUQ6AEwEnoECAcQAQ#v=onepage&q=tudor%20sepeanu&f=false|tittel=Communist Terror in Romania: Gheorghiu-Dej and the Police State, 1948–1965|etternavn=Deletant|fornavn=Dennis|dato=1999|utgiver=Hurst|isbn=978-1-85065-386-8|språk=en|side=223}}</ref>

Det [[Democrazia Cristiana|kristelig-demokratiske partiet]] holdt makten helt frem til 1980-årene.

== Politikk og administrasjon ==
{{Utdypende artikkel|Italias politiske system}}
[[Fil:Camera_dei_deputati_Aula_Palazzo_Montecitorio_Roma.jpg|miniatyr|Italias parlament samles i [[Palazzo Montecitorio]] i Roma]]
Ifølge grunnloven av 1948 ble det opprettet et [[Italias parlament|parlament]] med to kamre, det ene er [[Italias deputertkammer|Deputertkammeret]] (Camera dei deputati), det andre [[Italias senat|senatet]] (Senato della Repubblica).<ref>[http://www.quirinale.it/costituzione/costituzione.htm Costituzione italiana] {{Wayback|url=http://www.quirinale.it/costituzione/costituzione.htm |date=20041112091213 }}</ref> Videre har man en adskilt dømmende makt, og en regjering som ledes av statsministeren. Presidenten velges for syv år av parlamentet og regionale delegater. Han utnevner formelt statsministeren og regjeringen, som må ha støtte fra begge kamre i parlamentet.

Begge kamre velges direkte av folket, med en blanding av [[flertallsvalg|flertalls]]- og [[forholdstallsvalg|forholdstallsrepresentasjon]]. Fra 1993 kommer 75 prosent av setene fra enkeltmannskretser, resten tildeles proporsjonalt. Delegatskammeret har offisielt 630 medlemmer, etter valget i 2001 i praksis bare 619. I tillegg til 315 valgte senatorer sitter tidligere presidenter og opp til fem andre utnevnt av presidenten i Senatet. Begge kamrene velges for fem år, men kan bli oppløst før den tid. Lovforslag kan komme fra vanlig folk, fra regioner, og fra begge kamre, og må godkjennes av begge.

Det italienske rettssystemet er basert på [[Romerretten]], modifisert av [[Code Napoléon]] og senere vedtak. En konstitusjonell domstol (etter annen verdenskrig) påpasser at lovene er i tråd med konstitusjonen.

[[Giorgio Napolitano]] fra det sosialdemokratiske partiet ''[[Democratici di Sinistra]]'' har vært republikkens president siden 2006.

=== Administrativ inndeling ===
{{Utdypende|Italias regioner|Italias provinser|Italias storbyområder}}
{{Se også|Liste over byer i Italia}}
[[Fil:Gemeinden Italien 2018.png|miniatyr|Italias administrative inndeling per 2018 (tysk tekst).]]
Italia er delt i 20 [[Italias regioner|regioner]] (''regioni''). Fem av regionene har en såkalt spesiell konstitusjon, dvs. høyere grad av autonomi. Disse ble etablert samtidig med den italienske konstitusjonen i 1948. De 15 øvrige har en ordinær konstitusjon og ble opprettet i 1970 (administrasjonssentrum i parentes):
# [[Abruzzo]] ([[L'Aquila]])
# [[Basilicata]] ([[Potenza]])
# [[Calabria]] ([[Catanzaro]])
# [[Campania]] ([[Napoli]])
# [[Emilia-Romagna]] ([[Bologna]])
# [[Friuli-Venezia Giulia]]* ([[Trieste]])
# [[Lazio]] ([[Roma]])
# [[Liguria]] ([[Genova]])
# [[Lombardia]] ([[Milano]])
# [[Marche]] ([[Ancona]])
# [[Molise]] ([[Campobasso]])
# [[Piemonte]] ([[Torino]])
# [[Puglia]] ([[Bari]])
# [[Sardinia|Sardegna]]* ([[Cagliari]])
# [[Valle d'Aosta ]]* ([[Aosta]])
# [[Toscana]] ([[Firenze]])
# [[Trentino-Alto Adige]]* ([[Trento]])
# [[Umbria]] ([[Perugia]])
# [[Sicilia]]* ([[Palermo]])
# [[Veneto]] ([[Venezia]])
<small>* Autonome regioner</small>

På neste nivå er regionene (2018) delt inn i 120 «andre nivås institusjonelle enheter»; 80 [[Italias provinser|provinser]], 2 autonome provinser, 6 frie kommunale konsortier, 14 [[Italias storbyområder|storbyområder]], 18 interkommunale unioner, samt Aostadalen (region uten provinser). Tredje nivå består av kommunene (''comuni'') – ca. 8000 i tallet.

== Næringsliv ==
Italia har en mangfoldig industriell økonomi av omtrent samme størrelse som Frankrikes og Storbritannias. Denne [[markedsøkonomi]]en kan deles inn i det utviklede, industrielle nord og det fattigere sør ([[Mezzogiorno]]), hvor arbeidsløshet fremdeles dominerer med om lag 20 prosent og selv om Italia tidligere var et jordbruksland så er det bare 7 prosent som jobber innenfor jordbruk (frukter, grønnsaker, druer, poteter, soyabønner, hvete, oliven, kjøtt og fisk). Jordbruket er imidlertid blitt svært modernisert og effektivisert, og gjennom EU-medlemskapet har Italia god avsetning på sine jordbruksvarer.

Storindustrien er konsentrert rundt [[Piemonte]], med storbyen Torino som industriell drivkraft. I sterk motsetning står utviklingen i [[Veneto]] og [[Emilia-Romagna]], hvor småindustri, gjerne familiedrevet, har ført til en kraftig omlegging fra jordbruk til industri de siste 20–30 årene.{{klargjør}}

De fleste råvarer industrien trenger blir importert, og over tre fjerdedeler av energibehovet dekkes ved import (51,5 milliarder kWh). I løpet av det siste tiåret har Italia ført en stram finanspolitikk for å oppfylle kravene til [[Den økonomiske og monetære union]] (ØMU), og renten og inflasjonen har avtatt. Italia innførte den europeiske valutaen euro i 1999, og avskaffet dermed den [[Italiensk lira|italienske liren]].

Turismen spiller også en viktig rolle i italiensk økonomi. Med 58,3 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Italia det femte største turistmålet i verden.<ref>[https://www.e-unwto.org/doi/pdf/10.18111/9789284419876 ''UNWTO Tourism Highlights: 2018 Edition''], UNWTO, 2018, s. 8.</ref>

{| class="wikitable"
! Økonomiske nøkkeltall
<ref>[http://www.imf.org/external/pubs/ft/scr/2015/cr15166.pdf IMF Ch IV Report 2015]</ref>
<ref>[http://www.imf.org/external/pubs/ft/scr/2015/cr15166.pdf IMF Ch IV Report 2014]</ref>
<ref>[http://www.imf.org/external/pubs/ft/scr/2011/cr11173.pdf IMF Ch IV Report 2011]</ref>
<ref>[http://www.imf.org/external/pubs/ft/scr/2009/cr0945.pdf IMF Ch IV Report 2008]</ref>
! 2006 
! % av BNP
! 2009 
! % av BNP
! 2012 
! % av BNP
! 2015
! % av BNP
! Kilder
|-
| BNP mrd EUR
| 1.548.5
| 
| 1.571,8
| 
| 1.614,6
| 
| '' ''
| 
| IMF
|-
| BNP mrd US$ <ref>[http://data.worldbank.org/indicator/NY.GDP.MKTP.CD/countries/IT?display=graph Verdensbanken - Data], løpende dollar</ref>
| 1.943,5
| 
| 2.186,2
| 
| 2.075,2
| 
| '' ''
| 
| IMF, Verdensbanken
|-
| BNP/innb US$ <ref>[http://data.worldbank.org/indicator/NY.GDP.PCAP.CD/countries/IT?display=graph Verdensbanken - Data], løpende priser</ref>
| 33.426,2
| 
| 36.995,1
|
| 34.854,4
|
| '' ''
|
| IMF, Verdensbanken
|-
| BNP realvekst <ref>[http://data.worldbank.org/indicator/NY.GDP.MKTP.KD.ZG/countries/IT?display=graph Verdensbanken - Data], faste 2005-dollar.</ref>
| 
| 2,0
| 
| -5,5
| 
| -2,8
|
| '' 0,7 ''
| IMF, Verdensbanken
|-
| Konsumpriser, endring 
| 2,2
|
| 0,8
|
| 3,3
| 
| '' 0,2 ''
| 
| IMF
|-
| Renter, 6 mnd 
| 3,8
| 
| 1,0
|
| ''4,0''
|
| '' ''
|
| IMF
|-
| Renter, pengemarked EUR
| 3,1
| 
| 1,0
|
| 0,1
|
| '' 0,1 ''
|
| IMF
|-
| Investering<ref>[http://data.worldbank.org/indicator/NE.GDI.TOTL.ZS/countries/1W-IT?display=graph Bruttoinvesteringer i % av BNP], og i [http://data.worldbank.org/indicator/NE.GDI.TOTL.CD/countries/IT?display=graph US dollar] - ''Verdensbanken''. Besøkt november 2015.</ref>
| 425,3 
| 21,9
| 423,8
| 19,4
| 370,1
| 17,8
|
| '' ''
| IMF
|-
| Arbeidsløshet <ref>[http://data.worldbank.org/indicator/SL.UEM.TOTL.ZS/countries/IT?display=graph Arbeidsløshet, %] - ''Verdensbanken'', ILO-metoden. Besøkt november 2015.</ref>
| 6,8
| 
| 7,8
|
| 10,7
|
| '' 12,5 ''
| 
| IMF, verdensbanken
|-
| Eksport mrd US$ <ref>[http://data.worldbank.org/indicator/NE.EXP.GNFS.ZS/countries/IT?display=graph Eksport i % av BNP], og i [http://data.worldbank.org/indicator/BX.GSR.TOTL.CD/countries/IT?display=graph US dollar] - Data, ''Verdensbanken''.</ref>
| 574,1
| 26,2
| 584,8
| 22,5
| 667,7
| 28,6
| '' ''
| '' ''
| IMF, Verdensbanken
|-
| Import mrd US$ <ref>[http://data.worldbank.org/indicator/NE.IMP.GNFS.ZS/countries/IT?display=graph Import i % av BNP], og i [http://data.worldbank.org/indicator/BM.GSR.TOTL.CD/countries/IT?display=graph US dollar] - Data, ''Verdensbanken''.</ref>
| 605,2
| 27,1
| 600,6
| 23,1
| 651,7
| 27,6
| '' ''
| '' ''
| IMF, Verdensbanken
|-
| Handelsbalanse mrd US$ <ref>[http://data.worldbank.org/indicator/NE.RSB.GNFS.ZS/countries/IT?display=graph Handelsbalanse i % av BNP], og i [http://data.worldbank.org/indicator/NE.RSB.GNFS.CD/countries/IT?display=graph US dollar] - ''Verdensbanken''. Besøkt november 2015.</ref>
| -16,2
| -0,8
| -14,3
| -0,7
| 20,7
| 1,0
| '' 45,8 '' 
| '' 3,4 ''
| IMF, Verdensbanken
|-
| Betalingsbalanse mrd US$ <ref>[http://data.worldbank.org/indicator/BN.CAB.XOKA.GD.ZS/countries/IT?display=graph Betalingsbalanse i % av BNP], og i [http://data.worldbank.org/indicator/BN.CAB.XOKA.CD/countries/IT?display=graph US dollar] - ''Verdensbanken''. Besøkt november 2015.</ref>
| -47,8
| -2,5
| -41,2
| -1,9
| -9,2
| -0,4
| '' ''
| '' 2,3 '' 
| IMF, Verdensbanken
|-
| Budsjettbalanse, primær
| 
| 1,3
| 
| -0,7
| 
| 2,5
| '' ''
| '' 1,3 ''
| IMF
|}

== Samfunn ==
=== Massemedia ===
[[Kringkasting]]sselskapet [[Radiotelevisione Italiana]] (RAI)<ref>[http://www.rai.it RAI – Radiotelevisione italiana]</ref> har vært en del av maskineriet som de ulike politiske partier har brukt for å styrke og befeste makten. Det kristelig-demokratiske parti DC hadde kontroll over RAI 1 fra 1954. Åpningen mot venstre i 1961 førte til at RAI 2 ble sosialistpartiet PSIs domene. Det såkalt historiske kompromiss mellom kommunistpartiet PCI og DC i 1970-årene ga PCI styringen over en tredje statskanal, RAI 3, i 1979.

I 1980-årene eksploderte det private og kommersielle fjernsynsmarkedet pga. en liberaliseringslov. Statsminister [[Silvio Berlusconi]] skapte og utviklet flere lokale TV-stasjoner og bygde opp selskapet [[Mediaset]] som eier de tre største kommersielle fjernsynskanalene i Italia; [[Canale 5]], [[Italia 1]] og [[Rete 4]] som konkurrer med RAI. Den internasjonale kommersielle kanalen SKY kom i 2006, som eies av [[Rupert Murdoch]], på banen i Italia. Kanalen har foreløpig ikke det største fotfestet, da den kun baserer seg på betaltjenester og gjennom kabelnettverket, men sendte blant annet døgnet rundt under parlamentsvalget i april <!-- 2006 ?-->.

[[Fjernsyn]]et har tradisjonelt vært viktigere enn avisene for å engasjere massene i Italia, og i forhold til innbyggerne i Norge, leser derfor italienere lite [[avis]]er. Påvirkningen fra moderne TV-underholdning, Berlusconi og hans medier har de siste årene likevel ført til [[tabloid]]isering også i avisene. De største avisene heter [[La Repubblica]]<ref>[http://www.repubblica.it La Repubblica]</ref>, [[Il Messaggero]]<ref>[http://www.ilmessaggero.it Il Messaggero]</ref>, [[Il Sole 24 Ore]]<ref>[http://www.ilsole24ore.com/ Il Sole 24 Ore]</ref>, [[Corriere della Sera]]<ref>[http://www.corriere.it Corriere della Sera]</ref> og [[La Stampa]].<ref>[http://www.lastampa.it La Stampa]</ref>

Som mange andre steder i Europa, har internett fått stadig større plass som viktig informasjonskanal, særlig blant unge.

== Kultur ==
Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; [[det skjeve tårn]] i Pisa. [[Colosseum]], [[Castel Sant'Angelo]], [[Forum Romanum]] og [[Pantheon (Roma)|Pantheon]] i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m.m. er kjent over hele verden. Særlig er området [[Toscana]] beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over.

Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som [[Dante Alighieri]], [[Francesco Petrarca]], [[Torquato Tasso]] og [[Ludovico Ariosto]], og forfattere som [[Giovanni Boccaccio]], [[Niccolò Machiavelli]] og [[Baldassare Castiglione]] fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som [[Filippo Brunelleschi]], [[Leonardo da Vinci]], [[Rafael]], [[Sandro Botticelli]], [[Fra Angelico]] og [[Michelangelo Buonarroti]]. Michelangelos [[fresko]]er i taket på [[Det sixtinske kapell]] i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen.

=== Musikk ===
Italia har lenge hatt en betydelig påvirkning på musikklivet i Europa og til dels verden. Dette gjelder særlig klassisk musikk, men også jazz og pop.

==== Folkemusikk ====
[[Fil:Italian Folk Musicians in Edinburgh.JPG|miniatyr|Italienske folkemusikere fremfører i Edinburgh.]]Italiensk folkemusikk har vært inspirert av musikk fra andre områder av Middelhavet og av Italias naboland. I hovedsak deles italiensk folkemusikk opp i fire stilarter: Middelhavsområdet (særlig den søritalienske), den sentralitalienske, den norditalienske og Sardinias folkemusikk.<ref>Side 544–545, ''Cappelens musikklekskikon'', Bind 3 (red: Kari Michelsen), Cappelen, 1979</ref>

Middelhavsstilarten er som oftest både østlig [[Modal skala|modal]] og med ''melisma'', det vil si at en stavelse synges, ofte lenge, over mange forskjellige toner. Det er også vanlig med et spent stemmebånd. Middelhavsfolkemusikk er nesten aldri flerstemt, bortsett fra i områder på Sicilia og i Basilicata som har albanskættet befolkning. Søritalienske episke sanger er gjerne lange med svært mange vers, og disse sangene er som oftest svært enkle, uten verken melisma eller stpent stemme.<ref>Side 545, Cappelens musikkleksikon, bind 3</ref>

Norditaliensk folkemusikk er inspirert mer av europeisk musikk. Akkurat som middelhavsstilen, er den norditalienske stilen dominert av modalitet, men denne er mer høyeuropeisk, og med trekk av [[tonal musikk]]. Den har strengere forhold til rytme og strofisk inndeling enn i sør. I sterk motsetning til middelhavsstilen, er det så godt som ingen melisma, men flerstemmig musikk er vanlig og dype mansstemmer uten spent stemmebånd er vanlig. Norditaliensk folkemusikk mangler også den episke sangstilen til middelhavsstilen, men til gjengjeld har de mer tradisjonell [[ballade]].<ref>Side 545–546, Cappelens musikkleksikon, bind 3</ref>

Den sentraleuropeiske musikken er en slags blanding mellom de i utgangspunktet svært forskjellige stilartene. Som norditaliensk er den inspirert av fransk, keltisk og keltisk musikk, men den har også tatt mye fra den søritalienske stilen som har lånt fra arabisk, spansk og persisk musikk. I tillegg er den typiske italienske balladen spesielt særegen i sentral-Italia.<ref>[http://www.music-folk.com/italian-folk-music/ Italian folk music] {{Wayback|url=http://www.music-folk.com/italian-folk-music/ |date=20170421101140 }} - Music Folk</ref>

Sardinsk folkemusikk er svært spesiell i europeisk sammenheng. De har fire- og femstemt flerstemmet sang, ofte med harde og dype toner. Musikken er preget av imitasjon av instrumenter. Det er nesten ikke solosang, med unntak av «mutu», som bruker [[modulasjon]].<ref>Side 546, Cappelens musikkleksikon, bind 3</ref>

==== Opera ====
Opera ble skapt i Italia, og italienske komponister har drevet operaen frem i mesteparten av den klassiske musikken. Den har beveget seg fra greske syngespill til den florentinske, romerske, venetianske og til slutt napolitanske operastilen. Deretter ble den delt opp i [[opera seria]] og [[opera buffa]]. Etter et opphold da operaen ble sterkt forandret i tysktalende områder, kom den tilbake på begynnelsen av 1800-tallet til en [[bel canto]]-aktig stil med vekt på stemmen over orkesteret. Dette holdt seg til [[Giuseppe Verdi]]s mer dramatiske stil og verismen til særlig [[Giacomo Puccini]].

===== Barokk opera =====
{{Listen|
|filnavn=Orfeo - Toccata.ogg
|tittel= Monteverdi: Toccata fra ''L'Orfeo'' med blåsere (1:30)
|beskrivelse=<small>Fremført av Bangkok Baroque Ensemble</small>
|pos=left}}
Operaen ble skapt i Firenze, og det var særlig sirkelen av akademisk interesserte mennesker rundt grev Bardi kalt [[Florentinske musikkreform|''Camerata Fiorentina'']] som spilte en viktig rolle i å definere den.<ref>Side 311, J. Peter Burkholder, Donald Jay Grout, Claude V. Palisca: ''A History of Western Music'', 7. utgave, Norton & Company, New York & London 2006</ref> [[Jacopo Peri]] skrev de første forsøkene på opera med ''Daphne'' (ikke bevart) i 1598 og ''L'Euridice'' i 1600.<ref name="312, Burkholder, Grout, Palisca">312, Burkholder, Grout, Palisca</ref> [[Jacopo Peri]] skrev de første forsøkene på opera med ''Daphne'' (ikke bevart) i 1598 og ''L'Euridice'' i 1600.<ref name="312, Burkholder, Grout, Palisca"/> [[Claudio Monteverdi]] var vesentlig i å utforme operaen, særlig med tanke på arier og instrumentering. og han fikk sangteksten i forsetet slik at melodien måtte tilpasse seg den.<ref>Side 296, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I operasammenheng viste han forståelse for balansen mellom tekst og musikk i de to praksiser kom godt med i operaen.<ref>Side 47, Elef Nesheim: ''Musikkhistorie'', Norsk musikkforlag, Oslo, revidert utgave 2004</ref> 
[[Fil:Pomodoro.jpg|miniatyr|Oppsetningen av [[Antonio Cesti]]s ''Gulleplet''.]]

Operaen fortsatte å utvikle seg i Firenze. [[Francesca Caccini]]s ''[[La liberazione di Ruggiero|La liberazione di Roggiero dall'isola d'Alcina]]'', fra 1625, blandet ballett og opera. Noe senere tok Roma over som operaens hovedsete, der resitativene ble mindre melodiske, mens ariene beholdt sin melodiske stil. Det var også i Roma at [[kastratsanger]]e sang kvinnerollene.<ref>Side 320–321, Burkholt, Grout, Palisca</ref> I Roma var blant annet [[Stefano Landi]] en aktiv operakomponist. Han skrev både operaer med religiøst og komisk tema, gjerne samtidig, som i ''Il Sant' Alessio'' eller pastorale og gresk-mytologiske tema som ved ''La morte d'Orfeo''.<ref>Side 280, ''Cappelens musikklekskikon'', Bind 4</ref>

I 1637 tok Venezia over. Byen satset på folkelige operaer, og bygget mange operahus. Operaene ble derfor skrevet for en mer folkelig smak. Mange likte ariene best, og ariene kunne ofte sette selve handlingen i bakgrunnen. Ledende operakomponister var [[Antonio Cesti]] og [[Francesco Cavalli]], begge med særlig gresk mytologi som hovedtema.<ref>Side 48, Nesheim</ref> I 1675 tok Napoli over som den ledende operabyen i Italia, og forble dominerende i lang tid, delvis på grunn av [[Alessandro Scarlatti]].<ref>Side 386, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I den napolitanske skole ble scenografien og sceniske virkemidler mindre viktig, mens sangen og melodien ble videreutviklet. Kvinner fikk synge, og dyktige kvinnelige sangere og kastrater gikk ofte under betegnelsen [[primadonna]] og primo uomo. Det var viktigere for mange å høre sangerne synge enn å følge handlingen. Dette medførte at sangerne kunne synge populære sanger fremfor å hjelpe historien videre.<ref>Side 49–50, Nesheim</ref>

Enda operaen hadde blitt folkelig, eksisterte det et skille mellom de folkelige og de «seriøse» operaene, såkalte [[opera seria]], særlig i århundreskiftet mellom det 17. og 18. århundre.<ref>side 103, Carolyn Gianturco: «Naples: a City of Entertainment» i George J. Buelow (red.) ''The Late Baroque Era From the 1680s to 1740'', MacMillan, London, 1993</ref> Det dukket også fra 1710-årene opp en tredje opera, [[opera buffa]], særlig gjort populær med [[Giovanni Battista Pergolesi]]s ''[[La serva padrona]]'' internasjonal oppmerksomhet.<ref>Side 104–105, Gianturco</ref>

===== Klassisistisk opera =====
Italienske komponister hadde beskjeden suksess på 1700-tallet.<ref>[http://www.naxos.com/person/Johann_Simon_Mayr/28448.htm «Johann Simon Mayr»] - Naxos.com</ref> Fra 1812 av kom imidlertid italiensk opera sterkt tilbake med [[Gioachino Rossini]]. Operaen hadde da mer eller mindre tilsidesatt [[opera seria]]. Syngespill og komisk opera dominerte. Rossini blandet imidlertid kunststilene. Hans første gjennombrudd var ''Otello'', og i 1816 skrev, eventuelt resirkulerte, han ''[[Barberen i Sevilla]]''.<ref>Corinna da Fonseca-Wollheim: [https://www.nytimes.com/2016/07/16/arts/music/heard-of-aureliano-in-palmira-you-probably-know-the-overture-rossini-opera.html?_r=0 «Heard of ‘Aureliano in Palmira’? You Probably Know the Overture»] - ''New York Times'', 16. juli 2016, hentet 6. mars 2017</ref> ''Barbereren'' og ''[[La Cenerentola]]'' fra året etter ble enorme suksesser, og Rossini ble den dominerende operakomponisten i samtiden.<ref>[http://www.allmusic.com/artist/gioachino-rossini-mn0000678420/biography «Gioachino Rossini»] - ''Allmusic.com''</ref>

===== Opera i Romantikken =====
[[Fil:Verdi by Giovanni Boldini.jpg|miniatyr|[[Giuseppe Verdi]] ble en ledende operakomponist på midten av 1800-tallet.{{byline|type=Malt av|Giovanni Boldoni}}]]Etter at Rossini relativt tidlig ga seg som operakomponist i 1830, tok andre italienere over, som [[Gaetano Donizetti]] (''[[Anna Bolena]]'' etter 12 år i skyggen av Rossini) og [[Vincenzo Bellini]] (''La Sonnabula'').<ref>Side 330–332, Herresthal</ref> For Bellini ble dette noe av det siste han gjorde, mens Donizetti hadde 18 svært produktive år før han døde av syfilis. Donizetti og Bellini fortsatte begge i Rossinis bel canto-stil med vekt på sangernes bidrag, særlig for Donizettis del med ''[[L'elisir d'amore]]'' i 1832 og ''[[Lucia di Lammermoor]]'' i 1835.

Mye forandret seg imidleritd med [[Giuseppe Verdi]]. Han ble mest kjent for sin evne til å skrive gode melodier og å fange rollefigurenes karakter, følelser og situasjon i dem.<ref>Side 685, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Verdi var også en realist, hans handlinger skulle som oftest forholde seg til denne verden, og ikke en mytisk verden med guder og monstre.<ref>Side 564, Richard Taurskin: The Oxford History of Western Music - Volume 3: The Nineteenth Century, Oxford University Press, Oxford, 2005</ref> Blant hans mest kjente operaer er ''[[Rigoletto]]'', ''[[Il trovatore]]'' og ''[[La Traviata]]'', men også ''[[Nabucco]]'', ''[[Aïda]]'' og ''[[Otello]]'' ble svært store suksesser.

I 1890 ble både de [[Richard Wagner|wagnerske]] eventyr og Verdis teaterstykker erstattet som dramatisk bakgrunn for operaer mer mer virkelighetsnære dramaer. Perioden innen opera ble kalt [[verismo]]. Den første kjente operaen i denne perioden var [[Pietro Mascagni]]s ''[[Cavalleria Rusticana]]'' («landsens ridderlighet»).<ref>Side 250, Nesheim</ref> To år senere kom [[Ruggero Leoncavallo]]s ''[[Pagliacci]]'' («Klovnene»), og de to blir ofte spilt sammen.<ref>Side 688, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Begge er enaktere, og begge handler om sjalu ektemenn som begår drap i affekt. Hensiktsmessig eller ikke kan det virke som begge operaene manipulerer publikum til å holde med respektive klovnen og elskeren.<ref>Side 659, Taurskin</ref>

[[Giacomo Puccini]] var en slags blanding av Verdis fokus på melodien og Wagners fokus på operaen som et helhetlig kunststykke. I tillegg var han påvirket av verismen.<ref>[https://snl.no/Giacomo_Puccini «Giacomo Puccini»] - ''Store norske leksikon''</ref> Hans mest kjente operaer inkluderer ''[[La bohème]]'' (1896), ''[[Madama Butterfly]]'' (1904) og ''[[Tosca]]'' (1900).<ref>[http://operabase.com/top.cgi?lang=en#opera Opera statistics 2015/2016]</ref>

====Annen klassisk musikk====
{{Listen|
|filnavn=11 - Vivaldi Winter mvt 2 Largo - John Harrison violin.ogg
|tittel= Vivaldi: «Largo» fra «Vinteren» av ''De fire årstider'' (2:12)
|beskrivelse=John Harrison (fiolin), Wichita State University
|pos=left}}
Italia spilte fra tidlig av en viktig rolle i utviklingen av klassisk musikk. [[Giovanni Pierluigi da Palestrina|Giovanni da Palestrina]] og [[Orlando di Lasso]] var begge vesentlige renessansekomponister, særlig kjent for sine messer og motetter. Ser man bort ifra opera, var det først og fremst i andre halvdel av 1600-tallet at italiensk musikk igjen begynte å ta over. Det var særlig [[Arcangelo Corelli]] som dominerte med sine sonater for fiolin. Corelli var en svært dyktig fiolinist, men sonatene fokuserte mer på klang og melodi enn vanskelighetsgrad. Hans fiolinsonater, triosonater og concerti grossi ble spredt over hele Europa, og han hadde en stor innflytelse på senere fiolinkomponister.<ref>Side 393, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Etter at de verdslige kantatene ble stadig mer ettersøkt skrev operakomponisten Alessandro Scarlatti skrev over seks hundre kantater, og dominerte i den sammenheng.<ref>Side 387, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Imidlertid var det ikke kantatene, men concertoene som ble satset på av etterkommende komponister. [[Tomaso Albinoni]] og særlig [[Antonio Vivaldi]] langt på vei definerte concertoen og soloconcertoen.<ref>Side 103–104, Nicholas Anderson: ''Baroque Music From Monteverdi to Handel'', Thames and Hudson, London, 1994</ref><ref>Side 425, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Blant de mest kjente er Vivaldis ''[[De fire årstidene]]''. Her, som i de fleste andre concertoene, valgte Vivaldi en mer homofon stil, altså med en ledende melodistemme, mens de andre stemmene støtter opp om denne.<ref>Side 62, Nesheim</ref> I tillegg tok [[Domenico Scarlatti]] sonaten over i en mer leken form som passet bedre for [[Klassisismen (musikk)|Klassisismen]].<ref>Side 116–117, Anderson</ref>

Etter barokken var det langt mindre klassisik musikk fra italienske komponister utover opera. [[Luigi Boccherini]] hadde noe suksess i [[Madrid]], men han var ikke en dominerende komponist. [[Domenico Alberti]] var mest kjent for å ha stått bak [[alberti-bass]]en, en enklere og mer forutsigbar måte å spille bass på enn [[generalbass]]. Hans komposisjoner er i liten grad kjent. I tillegg til dette ble komponisten Vivaldi «glemt» frem til etter 2. verdenskrig.<ref>Side 471 og 514, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I [[Romantikken (musikk)|Romantikken]] var særlig [[Niccolò Paganini]] en viktig skikkelse innen fiolinconcertoer og virtuos fremføring, og han inspiererte flere, deriblant [[Franz Liszt]].<ref>Side 359, Harald Herresthal: ''Musikkens verden - Den klassiske musikkens historie'', Aschehoug, Oslo, 2007</ref>

== Oppføring på UNESCOs lister ==
'''Verdensarvsteder'''

Oppføringer på [[UNESCO|UNESCOs]] [[verdensarvliste]] (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

* Det historiske sentrum i [[Firenze]]
* [[Piazza del Duomo]], [[Pisa]]
* Det historiske sentrum i [[San Gimignano]]
* Det historiske sentrum i [[Siena]]
* Det historiske sentrum i [[Pienza]]
* Kulturlandskapsområdet [[Val d'Orcia]]
* [[Assisi]], [[Chiesa di San Francesco]] og andre fransiskanersteder.
* [[Venezia]] og lagunen
* Byen [[Vicenza]] og [[Palladios villaer|de palladiske villaer]] i Veneto
* Byen [[Verona]]
* [[Castel del Monte]]
* [[Trulli]] (kalkstenshusene) i [[Alberobello]]
* [[Su Nuraxi di Barumini]]
* De arkeologiske stedene i [[Agrigento]]* [[Siracusa]] og gravområdet i [[Pantalica]]
* [[Sacri Monti]] (hellige fjell) i Piemonte og Lombardia
* Det historiske sentrum i [[Urbino]]* Den romerske [[Villa del Casale]]
* [[De eoliske øyer]]
* [[Villa Adriana]], [[Tivoli, Italia|Tivoli]]
* [[Villa d'Este]], [[Tivoli, Italia|Tivoli]]* Kirke og [[Dominikanerne|dominikansk]] kloster i [[Santa Maria delle Grazie (Milano)|Santa Maria delle Grazie]] med maleriet «[[Nattverden (Leonardo)|Nattverden]]» av [[Leonardo da Vinci]]
* [[Crespi d'Adda]]
* Det arkeologiske området og den partiarktiske basilikaen i [[Aquileia]]* [[Portovenere]], [[Cinque Terre]] og øyene ([[Palmaria]], [[Tino]] og [[Tinetto]])
* [[Sassi di Matera]]
* [[Napoli|Napolis]] historiske sentrum
* [[Roma|Romas]] historiske sentrum, [[Vatikanstaten|Vatikanstatens]] besittelser i Roma og [[San Paolo Fuori le Mura]]
* Det kongelige 1700-tallspalasset i [[Caserta]] med park, Vanvitelli-akvedukten og San Leucio-komplekset
* Tidige kristne monumenter i [[Ravenna]]
* Hellemalerier i [[Val Camonica]]
* De arkeologiske områdene i [[Pompeii]], [[Herculaneum]] og [[Torre Annunziata]]
* [[Amalfikysten]]
* [[Cilento og Vallo di Diano nationalpark]] med de arkeologiske stedene Paestum og Velia samt Certosa di Padula
* Renessansebyen [[Ferrara]] og Po-deltaet
* Katedralen, Torre Civica og Piazza Grande, [[Modena]]
* [[Etruskiske graver]] i [[Cerveteri]] og [[Tarquinia]]
* [[Le Strade Nuove]] og [[Palazzi dei Rolli]] i gamlebyen i [[Genova]]
* Huset [[Huset Savoia|Savoias]] residenser i og omkring [[Torino]]
* Senbarokkstedene [[Caltagirone]], [[Militello Val di Catania]], [[Catania]], [[Modica]], [[Noto]], [[Palazzolo]], [[Ragusa, Italia|Ragusa]] og [[Scicl]] i [[Val di Noto]] (sydøstre Sicilia)
* [[Botanisk have i Padova]]
* [[Monte San Giorgio]]
* Byene [[Mantova]] og [[Sabbioneta]]
* [[Ferrovia Retica]] (jernbane)
* [[Dolomittene]]
* [[Europas store kurbadsteder]] – grenseoverskridende oppføring som omfatter [[Montecatini Terme]] i Italia sammen med [[Spa (Belgia)|Spa]] i Belgia, [[Vichy]] i Frankrike, [[Bath]] i Storbritannia, [[Karlovy Vary]], [[Františkovy Lázně]] og [[Mariánské Lázně]] i Tsjekkia, [[Bad Ems]], [[Baden-Baden]] og [[Bad Kissingen]] i Tyskland og [[Baden bei Wien]] i Østerrike – 2021
* [[Padova Urbs picta]]: [[Scrovegni-kapellet]] utsmykket av [[Giotto]] og [[Freskomaleri|freskosykluser]] fra 1300-tallet – 2021
* [[Portikoene i Bologna]] – 2021
* [[Santa Maria delle Grazie (Milano)|Santa Maria delle Grazie]] med [[Fresko|freskoen]] [[Nattverden (Leonardo)|''Nattverden'']] av [[Leonardo da Vinci]]
* [[Villa del Casale]]
* Dens patriarkalske basilika i [[Aquileia]]
* Syracuse og [[Necropolis i Pantalica]]
* [[Bøkeurskog og gamle bøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa|Urbøkeskoger]] i [[Karpatene]] og andre regioner i Europa

* Longobards i Italy (Places of the Power) 568-774 E.Kr.
* Forhistoriske [[Pælebolig|pæleboliger]] rundt [[Alpene]]
* [[Medici]] villaer og hager i [[Toscana]]
* [[Etna]]
* Landskapene med [[Vingård|vingårder]] i [[Piemonte]], [[Langhe-Roero]] og [[Monserrato|Monferrato]]
* Arabisk-normanniske [[Palermo]] og katedralkirkene i [[Cefalù|Cefalú]] og [[Monreale]]
* [[Venetiansk|Venetianske]] forsvarsverk fra mellom 1500- og 1600-tallet, [[Stato da Terra]] – Vestlige [[Stato da Mar]]
* [[Ivrea]], industriby fra1900-tallet
* Le Colline del Prosecco di [[Conegliano]] e [[Valdobbiadene]]

'''Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv'''

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av [[immateriell kultur]] (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

* 2001 – Det sicilianske dukketater «[[Opera dei Pupi]]»
* 2005 – [[Tenor|Tenorsangen]] i den [[Sardinia|sardinske]] gjeterkulturen
* 2012 – Tradisjonelt [[Fiolin|fiolinhåndverk]] i [[Cremona]]
* 2013 – Store skulderbårne prosesjonsfigurer
* 2013 – [[Middelhavskjøkkenet]]
* 2014 – Dyrking av vindruer "[[vite ad alberello]]" i [[Pantelleria]]
* 2016 – [[Falkoneri]]
* 2019 – [[Celestinsk]] tilgivelsesfeiring

* 2019 – [[Transhumans|Transhumance]], sesongmessig driving av husdyr rundt Middelhavet og i alpene

* 2020 – Kunsten av glassperler (Sammen med Frankrike)
* 2021 – [[Ekte trøfler|Trøffeljakt]]

== Fotnoter ==
{{Fotnoter}}

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Språkikon|en}} [http://www.italia.it/en/ Offisiell turistinformasjon]
{{Globalis|Italia}}

{{Land og territorier som grenser til Middelhavet}}
{{Europa}}
 {{Navbokser
 |tittel = Internasjonale relasjoner
 |liste = {{EU-bunn}}{{Eurosonen}}{{G8 landene}}{{EØS-området}}{{G20}}{{Europarådet}}{{WTO}}{{OECD}}{{Schengen-landene}}{{NATO}}
 }}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Italia| ]]
[[Kategori:Den europeiske unions medlemsland]]
[[Kategori:NATO-land]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Stater og territorier etablert i 1861]]
[[Kategori:Republikker]]