Redigerer Israelitter

[[Fil:Mosaic Tribes.jpg|thumb|[[Mosaikk|Veggmosaikk]] i en [[synagoge]] i [[Jerusalem]] som viser til de tolv stammene til israelittene, et [[hebraisk]]talende folk i [[oldtiden]]s [[Midtøsten]].]]
'''Israelitter''' var et [[hebraisk]]talende folk i [[oldtiden]]s [[Midtøsten]] som var bosatt i [[Israels land]] i løpet av [[Kongetiden|den monarkiske tid]] (1000-tallet f.Kr. til 600-tallet f.Kr.). Israelitter er bokstavelig en sønn eller etterkommer av [[patriark]]en [[Jakob (stamfar)|Jakob]], også kalt for «Israel» i ''[[Bibelen]]''. Andre navn for israelitter er «Israel sønner», og «hebreer». Merk at borgere av den moderne staten [[Israel]] kalles for ''israelere'', ikke ''israelitter''.

Ved en israelitt menes vanligvis et medlem av den generasjon som dro ut av [[Egypt]] under ledelse av [[Moses]] og [[Aron]]. Israelittene vandret i [[Sinaihalvøya|Sinai]]ørkenen i førti år før de nådde [[Det hellige land]] og Moses døde. Ifølge ''Bibelen'' var israelittene oppdelt i tolv stammer som til sammen besto av rundt 600 000 menn foruten kvinner og barn. Før utgangen av [[oldtidens Egypt]] var israelittene kjent som hebreer fra [[hebraisk]] ''ivri'' som betyr «fra den andre siden» (av [[Jordan (elv)|Jordanelven]]). Senere ble israelittenes tolv stammer sendt i eksil fra [[Det hellige land]] og kun to av disse stammene, Juda og Levi, har overlevd i form av [[jøder]].

Ordet «israelitt» er avledet fra bibelsk hebraisk ישראל, ''Yisraʾel''. [[Den hebraiske Bibelen]] gir selv en [[etymologi]] av navnet fra ''yisra'', «å seire over», og ''el'', «Gud», ''se artikkel [[El (guddom)]]''.<ref name="Scherman">Scherman, Rabbi Nosson (red.) (2006): ''The Chumash'', The Artscroll Series, Mesorah Publications, LTD, ss. 176–77</ref><ref name="Kaplan">Kaplan, Aryeh (1985): ''Jewish Meditation'', Schocken Books, New York, ss. 125</ref> Ordforklaringen er attestert så tidlig som 1200-tallet f.Kr. i en egyptisk inskripsjon. Den [[eponym]]iske bibelske patriark for israelittene er som nevnt [[Jakob (stamfar)|Jakob]], som fikk tilleggsnavnet «Israel» etter å ha kjempet med en [[engel]]. Jakob krevde en velsignelse fra engelen som han til sist fikk, derav «seiret over det guddommelige».<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=GEN&chapter=32 ''Første Mosebok 32:28-30''] {{Wayback|url=http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=GEN&chapter=32 |date=20111115225320 }}</ref>

Det bibelske begrepet «israelitter» (eller «de tolv stammene» eller «Israels barn») betyr både et folk, etterkommere av stamfaren Jakob/Israel, og den historiske befolkningen i kongedømmet Israel.<ref>Mills, Watson E.; Bullard, Roger Aubrey (red): [http://books.google.com.au/books?id=goq0VWw9rGIC&printsec=frontcover&dq=Mercer+Bible+Dictionary&source=bl&ots=D1D3cX-T3Y&sig=DpEK3wv753089xMEFH1F2Moh89U&hl=en&ei=v58uTMyeE9K8ceru2LkD&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=4&ved=0CDAQ6AEwAw#v=onepage&q=Israel&f=false «Israelite»], i: ''Mercer dictionary of the Bible'', s. 420</ref>

Navnet «hebreer» er tidvis brukt synonymt med «israelitter». For perioden etter landflyktigheten, fra og med 400-tallet f.Kr., ble levningene av israelittene referert til som [[jøder]], avledet fra [[kongedømmet Judea]]. Denne endringen er direkte uttrykt i ''[[Esters bok]]'' i Det gamle testamente (300-tallet f.Kr.).<ref>Chouraqui, André (1975): [http://books.google.com/books?id=YznqNU6T3xMC&pg=PA43 ''The people and the faith of the Bible''], Univ of Massachusetts Press, s. 43</ref> Dette begrepet erstattet begrepet Israels barn.<ref>Wylen, Stephen M. (2000): ''Settings of silver: an introduction to Judaism'', Paulist Press, ISBN 0-8091-3960-X, s. 59</ref> Selv om de fleste litterære referanser til dette folket er lokalisert i Den hebraiske Bibelen finnes det også rikelig med ikke-bibelsk, [[arkeologi]]sk og historisk bevis for [[Oldtidens Israels og Judeas historie|oldtidens Israel og Judea]].

== Terminologi ==
[[Fil:Tissot Jacob.jpg|thumb|Patriarken Jakob, og hans brytekamp med en engel, har en særskilt betydning for israelittisk historie.]]
Israel var det navn som ble gitt til den bibelske patriark Jakob etter at han hadde vært i brytekamp med en engel ved bredden av [[Jabbok]], en sideelv av [[Jordanelven]], før han møtte sin bror [[Esau]]. Jakob var i en rivalisering med sin bror, og denne konfrontasjonen med engelen har en særskilt betydning i fortellingen om israelittene.<ref name="Scherman"/><ref name="Kaplan"/> Gjennom resten av ''Tora'' er Jakob referert til som både Jakob og Israel, avhengig av hvilket aspekt av hans figur som teksten vil bibringe.

På moderne hebraisk kan ''B'nei Yisrael'' («Israels barn») bety det jødiske folk uansett hvilken historisk epoke, og benyttes hovedsakelig til å framheve jødisk religiøs identitet. Fra perioden med ''[[Misjná]]'' (men antagelig fra før denne perioden fikk begrepet ''yisrael'' («en israel») en smalere tilleggsmening som henviste til lovmessig fødte jøder framfor andre enn levittiske og aronittiske prester (''[[Kohen|kohanim]]''). På moderne hebraisk er dette kontrahert i begrepet ''yisraeli'', en borger av den moderne staten Israel, uansett religion eller [[etnisitet]], reflektert i det norske skillet mellom israelitt (jøder i bibelsk tid) og israeler (borgere av landet Israel).

Begrepet jøde refererer historisk til et medlem av [[Judas stamme]] som utgjorde kjernen i kongedømmet Judea. Begrepet [[hebreere]], kanskje beslektet med navnet til [[habiru]]folket, en [[Nomade|nomadisk]] folkegruppe mellom 1800 f.Kr. og 1100 f.Kr. og bevitnet i blant annet [[sumer]]sk, [[Oldtidens Egypt|egyptiske]], [[akkadisk]]e og [[ugarit]]tiske kilder, og som har [[Eber]] som en [[eponym]]isk bibelsk stamfar. Det er benyttet synonymt med «israelitter», eller som etnisk-språklig begrep som henviser til historiske talere av det hebraiske språket generelt.

Den tidligste benevnelsen av navnet «Israel» utenfor Torah som hittil er funnet er fra en seierstale til farao [[Merneptah]] som styrte i tiden 1213-1203 f.Kr. [[Stele]]n feiret et krigstokt mot [[Libya]] i 1208 f.Kr. og i en tilleggsliste nevnes ''ysrỉ3r'' («Israel») som blant de som ble beseiret i [[Kanaan]].<ref>Stagger, Lawrence E. (1998): [http://books.google.com.au/books?id=zFhvECwNQD0C&dq=Michael+Coogan+ed.+The+Oxford+History+of+the+Biblical+World&printsec=frontcover&source=bn&hl=en&ei=XxxdS8zrL4yOkQWBqIWfAg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=4&ved=0CBgQ6AEwAw#v=onepage&q=Merneptah&f=false «Forging an Identity: The Emergence of Ancient Israel»], i: Coogan Michael D. (red): ''The Oxford History of the Biblical World'', Oxford UP, s.91</ref> Disse ''ysri3r'' er fulgt av [[hieroglyf]]er som betyr «fremmed folk», og er plassert i den nordlige delen av sentrale høylandene, løselig i samsvar med lokaliseringen av det senere kongedømmet Israel.<ref>[[Lemche, Niels Peter]] (1998): ''The Israelites in History and Tradition'', Westminster John Knox, ss.35–38</ref>

== Israelittenes opprinnelse ==
[[Fil:PikiWiki Israel 4284 Zin River.jpg|thumb|De golde områdene i Negevørkenen.]]
[[Fil:EvenSapir ST 05.jpg|thumb|Skogsområdene i distriktet rundt Jerusalem.]]
[[Midtøsten]], og i særdeleshet [[Israels land]] er både et relativt lite område, og samtidig med et mangfold av svært forskjellige [[økologi]]ske nisjer. Geografisk har det blitt beskrevet som et «møtested» hvor tre betydelige naturlige [[vegetasjonssoner]] møtes, og krysningspunkter mellom både svært tørre som svært våte områder. De geografiske forskjellene omfatter dramatiske forskjeller i terreng, høyde, sesongmessig regnfall, jord og vegetasjon fra region til region. Det er også ulik [[meteorologi]]sk mønster fra nord til sør, fra kystområdene til innlandet, fra de lavtliggende til de høyereliggende strøkene. Disse variasjonene påvirket de lokale befolkningenes vesen og mønstre for produksjon og kultur, og fremmet en bred rekke av forskjellige økonomier og livsstiler blant befolkningen. En del av dette bakgrunnsteppet er også den sentrale plasseringen for handel mellom store sivilisasjoner i [[Oldtidens Egypt|Egypt]] og [[Mesopotamia]], og viktig transport av internasjonale varer gikk gjennom Midtøsten, særlig [[Jordandalen]], noe som ikke bare påvirket lokal økonomi, men førte også til etableringen og utviklingen av allianser, diplomati, og ikke minst konflikter.<ref name="McNutt, 1999">McNutt, Paula (1999): [http://books.google.com.au/books?id=hd28MdGNyTYC&pg=PA33&lpg=PA33&dq=Reconstructing+the+Society+of+Ancient+Israel++By+Paula+M.+McNutt&source=bl&ots=aE91cj05u4&sig=Jl3tjrv1Qfr0S3wcWYTDc7FFZ9M&hl=en&ei=VGhZS46fMM-IkAWng9mhAg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CAcQ6AEwAA#v=onepage&q&f=false ''Reconstructing the Society of Ancient Israel''], Westminster John Knox Press, ss. 36-37</ref>

[[Etnisitet]] involverer opprettelsen og bevarelse av sosiale grenser, ofte basert på faktorer som geografisk nærhet, felles verdier og religion, felles måter å kommunisere på som språk og dialekt, kles- og ernæringskoder, materielle symboler, eller kombinasjoner av disse og andre faktorer. I den grad man kan lete etter svar på hvem israelittene var og hva som definerte de første israelittene, og i hvilken grad de selv oppfattet seg som israelitter i den tidligste periode, er det i dag enighet om at forskningen ikke lenger kan gi svar på disse ved utelukkende å henvise til bibelske tradisjoner. Samtidig må forskningen være oppmerksom på at gruppeidentifikasjon er i sitt vesen flytende, slik at hva som definerte en «israelitt» i tiden ''før'' [[Kongetiden|den monarkiske tid]] i tidlig jernalder var antagelig forskjellig fra [[kongetiden]] eller den [[Persia|persiske]] tiden.<ref>McNutt, Paula (1999): ''Reconstructing the Society of Ancient Israel'', ss. 33-34</ref>

Gitt referansen til [[Merneptah-stelen]] rundt 1207 f.Kr. synes det som om at en gang i den tidlig jernalder begynte befolkningen å identifisere seg selv som «israelitter» gjennom en prosess av etniske grensemarkører, selv om hva denne etnisiteten i seg selv besto kunne være flytende. Det er klare hentydninger i bibelske fortellingene, selv om disse er skrevet på et senere tidspunkt, at israelittene ikke var [[kanaan]]itter og ikke skulle gifte seg med disse, og forskjellen i familiehistorie, kulturarv og religion ble framhevet. Antagelig, avhengig av tolkningen, var den tidlige grensesettingen og fellesskapet til folket i høylandet mer basert på sosiale og økonomiske faktorer, og at sosialiseringen og dyrkelsen av [[Jahve]] framsto senere.<ref>McNutt, Paula (1999): ''Reconstructing the Society of Ancient Israel'', ss. 35</ref>

[[Fil:A reconstructed israelite house, Monarchy period3.jpg|thumb|En rekonstruert israelittisk bolig fra kongetiden, ca. 900-600-tallet f.Kr. Eretz Israel Museum, Tel Aviv, Israel.]]
De arkeologiske undersøkelsene som hittil er gjort indikerer at [[Oldtidens Israels og Judeas historie|kongedømmene Israel og Judea]] ble slått sammen i tidlig jernalder fra den kanaanittiske bystatkulturen i sen bronsealder på samme tid og i de samme omstendigheter som nabostatene [[Edom]], [[Moab]], [[Aram (bibelsk region)|Aram]], og de [[Filistere|filistiske]] og [[Fønikia|fønikiske]] bystatene.<ref>Bloch-Smith, Elizabeth; Nakhai, Beth Alpert (1999): [http://www.jstor.org/pss/3210703 «A Landscape Comes to Life: The Iron Age I»] i: ''Near Eastern Archaeology'', Vol. 62, No. 2 (Juni. 1999), ss. 62–92</ref> Gjennom hele den formative perioden (1200-1000 f.Kr.) manglet høylandene noen tegn på en sentralisert autoritet; religiøst manglet de ethvert tegn på templer, helligdommer, eller sentralisert dyrkelse generelt (skjønt kultobjekter assosiert med den kanaanittiske guden [[El (guddom)|El]] har blitt funnet); levninger av [[keramikk]] er godt befestet i den lokale tradisjonen fra sen bronsealder; og [[alfabet]]et er [[Ur-sinaitisk alfabet|tidlig kanaanittisk]]. Det mest markante etniske markøren som skiller israelittiske landsbyer fra kanaanittiske steder er fraværet av bein fra [[gris]]er og [[svin]], skjønt i hvilken grad dette kan blitt oppfattet som en etnisk markør er diskutert.<ref>Killebrew, Anne E. (2005): [http://books.google.com.au/books?hl=en&lr=&id=VtAmmwapfVAC&oi=fnd&pg=PR11&dq=%22Killebrew%22+%22Biblical+peoples+and+ethnicity:+an+archaeological+study+...%22+&ots=ZaJvmpgnzk&sig=CzIY1aStY7SWB4f1uc9NWTUJocY#v=onepage&q=&f=false "Biblical Peoples and Ethnicity"] i: ''Society of Biblical Literature'', s.176</ref> Uansett er det i omfattende grad anerkjent at identifikasjonen av israelittene som en særskilt gruppe er mulig ved hjelp av arkeologiske bevis som matskikker (de kulturelle, sosiale og økonomiske praksis og utøvelse knyttet til produksjon og forbruk av mat),<ref>Finkelstein, Israel (1997): «Pots and People Revisited: Ethnic Boundaries in the Iron Age I» i: N. A. Silberman & D. Small (red.): ''The archaeology of Israel: Constructing the Past, Interpreting the Present''</ref> arkitektur,<ref>Bunimovitz & Faust (2003): «Building Identity: The Four-Room House and the Israelite Mind», i: Dever & Gitin: ''Symbiosis, symbolism, and the power of the past: Canaan, Ancient Israel, and Their Neighbors from the Late Bronze Age Through Roman Palaestina : Proceedings of the Centennial Symposium''</ref><ref>Dever (1997): «Philology, Theology, and Archaeology: What Kind of History of Israel Do We Want, and What Is Possible?» i: N. A. Silberman & D. Small (red.): ''The archaeology of Israel: Constructing the Past, Interpreting the Present''</ref> kultpraksiser,<ref>Ben-Tor (1997): «The Sad Fate of Statues and the Mutilated Statues of Hazor» i: ''Confronting the Past'</ref><ref>Ben-Tor (Mai/juni 1999): «Excavating Hazor, Part Two: Did the Israelites Destroy the Canaanite City?», ''BAR''</ref><ref>Hendel (1988): «The Social Origins of the Aniconic Tradition in Early Israel», ''CBQ'' 50</ref><ref>Evans (1995): «Cult Images, Royal Policies and the Origins of Aniconism» i: S. W. Holloway & L. K. Handy (red.): ''The Pitcher is Broken: Memorial Essays for Gösta W. Ahlström''</ref><ref>Biran (2001): «The High Places of Biblical Dan» i: Mazar (red.): ''Studies in the archaeology of the Iron Age in Israel and Jordan''</ref> og den materielle kulturen som keramikk og store lagringskar for vann, [[Pithos|''pithoi'']].<ref>Dever (1995): «Ceramics, Ethnicity, and the Question of Israel’s Origin», ''BA'' 58.4.200–13</ref><ref>Zertal (Sep/okt 1991): «Israel Enters Canaan — Following the Pottery Trail», ''BAR'' 17:05</ref><ref>Dever (2001): «What Did the Biblical Writers Know & When Did They Know It?»</ref><ref>Fritz (Juli/aug 2002): «Israelites and Canaanites: You can tell them apart», ''BAR'' 28:04</ref>

En kilde fra sen bronsealder, [[Amarna-brevene]], har kastet lys over israelittenes tidligste historie. Rekonstruksjonen av en rekke brev fra 1300-tallet f.Kr. i [[Amarna]] i oldtidens Egypt (ca. 1390-1362 f.Kr.). Disse er skrevet av en rekke syrisk-palestinske ledere, og blant dem brev som inneholder appeller til de egyptiske overherrer for garnisoner og militær støtte, noe som antyder at sen bronsealder i Midtøsten var preget av uro, maktkamper og konflikter over ressurser og politisk makt i området. En rekke av brevene viser til truende aktiviteter til en gruppe kalt for ''apiru'' eller ''[[habiru]]''. I henhold til sammenhengen refereres det ikke til et sted eller nasjon, men til et sosialt segment som synes å bestå av [[Nomade|nomadiske]] folk og røverflokker. Selv om det ikke har blitt helt etablert at ''habiru'' [[språk]]lig kan knyttes til begrepet «hebreer», synes det som om disse utgjorde en vesentlig del av befolkningen i [[Palestina]] i sen bronsealder og kanskje tidlig jernalder, eller tok del i en israelittisk «bevegelse».<ref>McNutt, Paula (1999): ''Reconstructing the Society of Ancient Israel'', ss. 45–46</ref>

[[File:Jehu-Obelisk-cropped.jpg|thumb|350px|Den knelende mannen, er en av de svært få mulige samtidige avbildninger av en israelittisk konge, muligens [[Jehu]], beskrevet som «sønn av [[Omri]]», eller kanskje Jehus ambassadør, knelende for [[Salmanassar III]] på [[Den svarte obelisk]] (British Musem).]] 
Befolkningen i de sentrale høylandene i løpet av den samme perioden var meget sparsommelig, med rundt 25 landsbyer og en befolkning som telte kanskje opp mot 12 000 mennesker. Ved rundt år 1000 f.Kr. hadde antallet landsbyer økt til 300 og befolkningen til 55 000.<ref name=" McNutt47-48">McNutt, Paula (1999): ''Reconstructing the Society of Ancient Israel'', ss. 47–48</ref> Undersøkelser og utgravninger av disse landsbyer på høylandet på 1100-tallet f.Kr. har indikert at de fleste av dem ikke støttet mer enn hundre mennesker, og de største opptil tre hundre. Disse tallene står i kontrast til de bibelske tallene, som eksempelvis i [https://web.archive.org/web/20111115231603/http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=EXO&chapter=12 Andre Mosebok 12:37] som hevder at «Så brøt israelittene opp fra Ramses og drog til Sukkot. De var omkring 600 000 mann til fots, foruten kvinner og barn.» Sistnevnte vil indikere at det totale antallet som flyktet fra Egypt utgjorde noen rundt to og en halv millioner mennesker.<ref name=" McNutt47-48"/>

Arkeologiske undersøkelser har vist at etablering av befolkningsgrupper i løpet av sen bronsealder var sparsommelig, kun rundt 24 kjente steder er blitt avdekket. Men mot slutten av tidlig jernalder var det etablert rundt 300 steder. Nye bosetninger ble også etablert på marginale jordbruksområder som i utkanten av de østlige og sørlige ørkenområdene på motsatt side av [[Jordanelven]] (Transjordan) og i de golde områdene [[Negevørkenen]] sør i dagens Israel. Bosetningen var mest omfattende i regionene til [[Efraim]] (nord for [[Judea]]) og [[Manasse (stamfar)|Manasse]] (langs Jordanelven), og den østlige delen av Benjamin (nord for Judea og sør for [[Efraim]]). En del mindre i [[Galilea]] og langt mer sparsommelig i Judea og de arbeidskrevende områdene mot ørkenområdene.<ref name=" McNutt47-48"/>

[[Fil:Tel dan inscription.png|thumb|[[Tel Dan-stelen]] (ca. 850 f.Kr.)]]
Ved rundt 850 f.Kr. indikerer inskripsjoner som på [[Tel Dan-stelen]] og [[Mesjastelen]] at et regionalt betydningsfylt kongedømme referert til dets naboer som «Omris hus», etter det herskende dynasti, og tidvis som [[Samaria (region)|Samaria]] (hebraisk Shomron), etter hovedstaden, hadde framstått i området til det sentrale høylandet. Det er ingen nedtegnelser av hvilket navn dette kongedømmet selv hadde, skjønt en assyrisk nedtegnelse viser til en konge kalt [[Akab av Israel|«Akab israelitten»]]. Nedtegnelser knyttet til Israel, i henvisning til dette nordlige kongedømmet, fortsatte ned til det ble ødelagt av assyrerne mot slutten av 700-tallet f.Kr.

Den tidligste antagelige benevnelsen av det sørlige kongedømmet er på Tel Dan-stelen (ca. 850 f.Kr.), hvor det i henhold til forskerkonsensus,<ref>Kitchen, Kenneth (2003): ''On The Reliability Of The Old Testament'', ss. 452-453</ref><ref>Dever, William (2004): ''What Did The Biblical Authors Know, And When Did They Know It?'', ss. 128-129</ref><ref>Lemche, N. P. (2003): «House of David': The Tel Dan Inscription(s)» i: T. L. Thompson & S. K. Jayyusi (red.): ''Jerusalem in Ancient History and Tradition'' (66). London; New York: T&T Clark.</ref><ref>Grabbe, L. L. (2007): «Reflections on the Discussion» i: L. L. Grabbe (red.): ''Ahab Agonistes: The Rise and Fall of the Omri Dynasty'' (333). London: T&T Clark.</ref> er «Davids hus» nevnt ved siden av Omris hus sammen med referanse til dødsfallet til en konge hvis rekonstruerte navn kan bli likestilt med navnet til en konge nevnt i Bibelen. Der er ingen ytterligere arkeologiske bevis før de babylonske nedtegnelsene viser til det (som ''Yehud'', den [[arameisk]] ekvivalenten til Judea) mot slutten av 600-tallet f.Kr. De arkeologiske fortegnelsene indikerer også at Jerusalem, fra å være ikke noe mer enn en liten landsby, gjennomgikk en brå og betydelig vekst i perioden rett før den påfølgende ødeleggelsen av Israel en gang rundt 722 f.Kr.

Det er tre hovedteorier på hvordan en gruppe av folk kom til å bli kjent som israelitter:
# Rask erobring
# Gradvis infiltrering
# Opprørske bønder

[[Fil:Tissot Deborah Beneath the Palm Tree.jpg|thumb|[[Debora]] ved palmetreet, en av de karismatiske lederne som sto fram da israelittene var trengt av ytre trusler, i henhold til ''Dommernes bok''.]]
Bevis for disse teoriene kommer både fra bibelske som ikke-bibelske kilder. Imidlertid kan ingen av teoriene redegjøre fullstendig for alle dataene. Modellen for rask erobring ble fremmet av William Albright og George E. Wright for å kunne kombinere arkeologisk bevis med den bibelske fortellingen. Generelt følger denne modellen fortellingen i [https://web.archive.org/web/20111115230338/http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=JOS&chapter=1 ''Josvas bok 1-12''] i ''Det gamle testamente'' med å definere særpreg av forente stammer som triumferte i militær erobring.<ref>Wood, L. J. (1986): ''A Survey of Israel's History'', Grand Rapids, Zondervan, ss. 137-153</ref> Moderne arkeologi og akademisk forskning har imidlertid siden kritisert denne teorien, særlig ettersom fortellingene i ''[[Dommernes bok]]'' henviser til uavhengig handlinger mellom de ulike stammene framfor en forent nasjonal identitet.<ref>Merrill, E.H. (april/juni 1995): «The Late Bronze/Early Iron Age Transition and the Emergence of Israel» i: ''Biblitheca Sacra'' 152, s. 148</ref>

I respons til fortellingen i Dommernes bok fremmet Albrecht Alt og Martin Noth<ref>Alt, Albrecht (1968): ''Essays on Old Testament History and Religion'', Garden City, NY Doubleday, ss. 175-221</ref><ref>Noth, Martin (1960): ''The History of Israel'', New York Harper & Row, ss. 68-84</ref> teorien om gradvis infiltrering for israelittisk framkomst. De foreslo at istedenfor en rask militær erobring, skjedde en gradvis bosetning av nomader og deres sauer i høylandene som etter hvert kom i konflikt med kystområdene. Til sist forente de enkelte stammene seg under karismatiske ledere, som [[Gideon]] og [[Debora]],<ref>Nettbibelen: Dommernes bok [https://archive.today/20120526230723/http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=JDG&chapter=4 4] og [http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=JDG&chapter=6 6] {{Wayback|url=http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=JDG&chapter=6 |date=20111115230847 }}</ref> og delte kulturarv og religiøs praksis.<ref>Merrill, E. H. (April-juni 1995): «The Late Bronze/Early Iron Age Transition and the Emergence of Israel» i: ''Biblitheca Sacra'' 152, ss. 149-150</ref>

En eldre innvending er kommet fra George E. Mendenhall (1962), som har skrevet at selv om det er plausibelt, hadde forvandlingen fra en eksistens som nomader til en av fastboende vesen ingenting med Israels stamme å gjøre.<ref>Mendenhall, G. E. (1962): «The Hebrew Conquest of Palestine» i: ''Biblical Archaeologist'' 25 no 3 S, s. 69</ref> Alternativt foreslo Mendenhall, og siden forsvart av Norman K. Gottwald, at bondeklassen gjorde opprør mot de øverste klassene etter å ha hørt fortellinger om tilsvarende undertrykte folk som kom ut av Egypt. Drivkraft for at de enkeltstående stammene slo seg sammen til et folk var ikke bare alene av likhetstankegangen, men også som grep for å skape fred. Ikke-bibelske bevis på politisk ustabilitet og uro er blitt framhevet av Amarna-brevene, som nevnt over, som synes å indikere at bystatene hele tiden var i krig med hverandre.<ref>Merrill, E. H. (April-juni 1995): «The Late Bronze/Early Iron Age Transition and the Emergence of Israel» i: ''Biblitheca Sacra'' 152, ss. 74, 77</ref>

== Israelittene i Bibelen ==
=== Tora (Pentateuk) ===
[[Tora]], det [[hebraisk språk|hebraiske]] navnet for de fem [[Mosebøkene]], sporer israelittene tilbake til patriarken [[Jakob (stamfar)|Jakob]], sønnesønn til [[Abraham (bibelsk person)|Abraham]], som fikk det nye navnet Israel etter en mystisk hendelse hvor han var i brytekamp hele natten med en av Guds engler. Jokobs tolv sønner (i rekkefølge), [[Ruben (Bibelen)|Ruben]], [[Simeon]], [[Levi]], [[Juda]], [[Dan (bibelsk person)|Dan]], [[Naftali]], [[Gad]], [[Asjer]], [[Issakar]], [[Sebulon]], [[Josef (stamfar)|Josef]] og [[Benjamin (bibelsk person)|Benjamin]], ble stamfedre til de tolv stammene, unntatt Josef, hans to sønner [[Manasse (stamfar)|Manasse]] og [[Efraim]] ble stammemessige eponymer.

Jakob og hans sønner ble tvunget av sult til å flytte til Egypt. Da de kom fram talte de og deres familier 70 i antall, men i løpet av fire generasjoner skal de økt til 600 000 menn i voksen, militær alder, og Egypts [[farao]] ble alarmert. Første gjorde han dem til slaver og deretter beordret han at alle guttebarn skulle bli drept. Israels Gud avslørte sitt navn for [[Moses]], en hebreer fra Levis slekt. Moses ledet israelittene ut av fangenskapet og inn i ørkenen hvor Gud ga dem deres lover og israelittene sa seg enig i å bli hans folk. Til tross for dette manglet israelittene fullstendig tro på Gud, og den generasjonen som hadde forlatt Egypt fikk ikke tillatelse til å komme inn i Det lovete land.

=== Tidligere profeter ===
[[Fil:Tissot Solomon Dedicates the Temple at Jerusalem.jpg|thumb|Kong Salomo innvier tempelet i Jerusalem.]]
Etter generasjonen til Moses kom en ny generasjon, ledet av [[Josva]] fra Efraims stamme, som gikk inn landet Kanaan og tok landet i besittelse i henhold til en forbannelse som var lagt på Kanaan av Noah. Likevel manglet selv denne generasjonen av israelitter stor nok tro på Gud i møtet med folket i Kanaan og perioder med svekkelse og tilbakeslag vekslet med perioder med utholdenhet under en rekke [[Dommerne i Israel|dommere]] (høvdinger). Til sist ba israelittene om en konge, og Gud ga dem [[Saul]]. [[David av Israel|David]], den yngste sønnen Isai fra [[Betlehem]], ble foretrukket av Gud og etterfulgte Saul. Under David etablerte israelittenes Guds kongedømme, og under Davids sønn og etterfølger [[Salomo]] bygde de [[det første tempelet i Jerusalem]] hvor Gud hadde sin jordiske bolig blant dem. På grunn av Salomos synder ved å tillate sine utenlandske hustruer å dyrke sine egne guder ble kongedømmet delt etter hans død.

Kongene i det nordlige [[kongedømmet Israel]] var gjennomgående dårlige, de tillot dyrkelsen av andre guder og sviktet i å gjennomtvinge dyrkelsen av Gud alene, og tilsist lot Gud dem bli erobret og spredt blant andre folk på Jorden. I deres plass fikk fremmede bosette seg i det nordlige landet. I [[kongedømmet Judea]] var en del konger gode og håndhevet dyrkelsen av Gud alene, men mange andre var dårlige og tillot andre guder, selv i tempelet i Jerusalem, og til sist lot Gud Judea bli erobret av deres fiender. Folket ble ført i fangenskap til [[Babylon]] og landet etterlatt tomt og avfolket, og tempelet ble ødelagt.

=== Esra og Nehemja-krønikene ===
Til tross for disse hendelsene hadde Gud likevel ikke glemt sitt folk, men sendte [[Kyros den store|Kyros]], konge av Persia, som sin [[Messias]] for frigjøre dem fra lenkene. Israelittene fikk lov til å komme tilbake til Judea og Benjamin, templet ble oppbygd igjen, prestene gjeninnsatt, og offertjenesten gjenopptatt. Via tjenestene til [[Esra]] fortsatte Israel som et hellig samfunn, adskilt fra andre folk, og knyttet sammen av [[Tora|Loven]].

== Bibelen som historisk kilde ==
Den bibelske fortellingen utgjør en kompleks og motstridende kilde i vurderingen av verdien av hva den forteller om israelittenes opprinnelse og utvikling. I henhold til [[Første Mosebok]] var Gud aktiv og ansvarlig for opprettelsen av folket israelittene. Det begynte med et løfte til Abraham, et løfte som ble videreført gjennom påfølgende generasjoner og til sist innfridd ved frigjøringen av Abrahams etterkommer fra fangenskapet i Egypt. Med Josva angrep israelittene landet Kanaan i en rekke seiersrike slag, og etter at kanaanittene var blitt beseiret ble landet fordelt mellom de tolv israelittiske stammene.

Det er enighet blant historikerne at det er ikke noe i Første Mosebok som uomtvistelig kan bli knyttet til historien i eller rundt Kanaan tidlig på 1000-tallet f.Kr. Ingen av kongene som er nevnt er kjent fra andre kilder. [[Abimelek]] som en konge av filisterne kan ikke være historisk korrekt da filisterne ikke kom til området før langt senere. Den farao som ansetter Josef er forblitt anonym, Abraham er identifisert som kom fra «Ur i Kaldea»,<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=GEN&chapter=15&verse=7 Første Mosebok 15:7] {{Wayback|url=http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=GEN&chapter=15&verse=7 |date=20111115231647 }}: ''Så sa han til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet til eie.»''</ref><ref>[http://doctor.claudemariottini.com/2006/02/ur-and-abraham-rejoinder-to-tim.html Ur and Abraham: A Rejoinder to Tim Bulkeley] {{Wayback|url=http://doctor.claudemariottini.com/2006/02/ur-and-abraham-rejoinder-to-tim.html |date=20110707054932 }}</ref> men babylonerne ble ikke kjent som kaldere før ved et langt senere tidspunkt. [[Laban (bibelsk person)|Laban]], sønnesønn av Nakor, broren til Abraham, er identifisert som [[Arameere|arameer]], men det er ingen bevis for arameere var en identifiserbar politisk enhet før 1100-tallet f.Kr.<ref>McNutt, Paula (1999): ''Reconstructing the Society of Ancient Israel'', ss. 41</ref>

I boken ''The Bible Unearthed'' av [[Israel Finkelstein]] og [[Neil Asher Silberman]] blir denne fortellingen utfordret. Til tross for moderne arkeologiske undersøkelser og de omstendelig nedtegnelsene i oldtidens Egypt fra perioden til [[Ramses II av Egypt|Ramses II]] er det en mangel på historiske og arkeologiske bevis for en innvandring av semittiske folk som krysset [[Sinaihalvøya]],<ref>Finkelstein & Silberman (2001): ''The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts'', Simon & Schuster. ISBN 0-684-86912-8, s. 62–63.</ref> unntatt for [[Hyksos]]. Selv om Hyksos, et folk beskrevet av den hebraiske historikeren [[Josefus]], passer inn bildet, gir det fortsatt problemer da disse ble beskrevet som herskere, og ikke som slaver i Egypt. Og istedenfor å flykte, ble de jaget vekk.<ref>Finkelstein & Silberman (2001): ''The Bible Unearthed'', s. 53.</ref> Forfatterne hevder at den arkeologiske sannheten om historieskrivning i ''Det gamle testamente'' må justeres på flere avgjørende punkter: jødene var bare én av flere kanaanistiske stammer og noen stamfar Abraham, som kom fra Irak til Kanaans land, finnes det intet historisk belegg for har eksistert.<ref>Finkelstein & Silberman (2001): ''The Bible Unearthed'', s. 33.</ref> Noe fangenskap i Egypt som førte til en form for flukten fra Egypt kan heller ikke ha skjedd. Av den grunn kan heller ikke Sinaifjellet ha blitt passert og heller ingen steintavler og [[de ti bud]]. Landet ble ikke erobret under Josva, og noen etnisk utrenskning av den opprinnelig kanaanittiske befolkningen kan ikke påvises.

Framfor at israelittene angrep og erobret Kanaan argumenterer Finkelstein og Silberman for at de fleste av dem allerede var der. Israelitter var ganske enkelt kanaanitter som utviklet en særegen kultur. Undersøkelser av bosetningsmønstre over flere perioder i de sentrale israelittiske områdene viser ingen tegn på voldelig invasjon eller selv fredfylt infiltrering, men heller en brå demografisk endring en gang rundt 1200 f.Kr. hvor det opprettes landsbyer i det tidligere ikke befolkede høylandet.

I hvilken grad historien om flukten fra Egypt har ført til framveksten av Israel har gitt betydelig diskusjon blant forskerne. En del mener den har en historisk kjerne eller en form for vag historisk minne i tradisjonene rundt Moses. Sammenlignet med andre folkeslags opphavsmyter er det mange som hevder historisk innvandring, selv for de hvor de finnes tilgjengelig bevis som antyder stedegen opprinnelse. Det er mulig, gitt mangelen på ikke-bibelske bevis, at tradisjonene med Moses' lederskap hadde til hensikt å legitimere visse politiske og religiøse funksjoner og posisjoner i det senere Israel.<ref>McNutt, Paula (1999): ''Reconstructing the Society of Ancient Israel'', ss. 42</ref>

== Framveksten av jødedommen ==
=== Hasmoneisk konvertering ===
Etter den persiske erobringen av Babylon i 539 f.Kr. forble Judea en provins i det persiske riket. Dette fortsatte inn i den påfølgende [[Hellenisme|hellenistiske]] perioden da Judea ble en provins tidvis under [[Ptolemeerdynastiet]]s Egypt og tidvis under [[Selevkid-dynastiet]]s Syria. Tidlig på 100-tallet f.Kr. førte et opprør mot selevkiderne til etableringen av et uavhengig jødisk kongedømme under [[hasmoneiske dynasti|hasmoneerdynastiet]]. Hasmoneerne tilpasset en bevisst politikk som etterlignet og rekonstituerte kong Davids kongedømme, og som en del av dette ble naboene til [[Israels land]] tvunget til å konvertere til [[jødedom]]men. De nye israelittene omfattet [[Nabateere|nabateiske]] grupper som sabadeere og [[Itureere|itureenere]], folkene i de tidligere filistiske byene, folket i Galilea, og [[moab]]ittene, [[ammon]]ittene og [[edom]]ittene.

I hellenistisk og tidlig romersk tid (det vil på Jesus Kristus' tid), og til tross for eksklusiviteten som ble fremmet av Esras bok (som ble motsagt av andre bibelske bøker fra samme tid, eksempelvis Ruts bok), ble jødedommen en omvendelsesreligion. Da omvendete (og erobrete) grupper ble assimilert inn i den israelittiske avstamning falt de gamle stammedivisjoner ut av bruk, og de betydeligste divisjonene innenfor jødedommen ble da:
* ''[[Kohen|Kohanim]]'' (avstamning fra Arons slekt, den første yppersteprest på Moses' tid)
* Levitter (andre etterkommere av Levi)
* Israelitter

Den trefoldige fordelingen av det jødiske folket eksisterer den dag i dag. For å unngå forvirring med den bredere bruk av begrepet israelitt eller de moderne begrepet israeler, er et medlem av israelittene, i motsetning til levitter og eller aronitter, referert til som en ''yisael'' (en israeler) og ikke som en israelitt.

== Moderne etterkommere av israelittene ==
=== Jøder ===
Jøder (hebraisk יְהוּדִים, ''yehudim'') er en etnisk-religiøs gruppe som har sin opprinnelse hos israelittene i oldtidens Midtøsten. Den jødiske etnisiteten, nasjonaliteten, og religionen er meget sterkt innbyrdes forbundet, slik [[jødedom]]men er den tradisjonelle religion i den jødiske nasjon. Konvertitter til jødedommen, hvis antall har historisk vært meget liten, har samme status som jøder innenfor den jødiske nasjon som de som er født i den.

=== Askenasiske jøder ===
«Askenasi» er det hebraiske ordet for [[Tyskland]]. Det er flere jødiske befolkningsgrupper som har levd i Tyskland ved et tidspunkt i løpet av de siste tusen år og som faller innenfor paraplybegrepet for gruppen. En del [[askenasiske jøder]] er etterkommere av jøder som innvandret inn i nordlige Frankrike og Tyskland en gang rundt 800-1000 e.Kr. og ble senere sendt inn i [[Øst-Europa]]. Mange askenasiske jøder ble også [[sefardiske jøder]] i sin opprinnelse som et resultat av diaspora fra [[den spanske inkvisisjonen]]. I denne mening refererer askenasisk til religiøs praksis, tilpasset over tid, enn direkte til en etnisk-geografisk divisjon.

=== Sefardiske jøder ===
[[Sefardiske jøder|Sefardisme]] er jøder som har forfedre som levde i [[Spania]] eller [[Portugal]] hvor de levde så lenge som to tusen år før de ble utvist i [[1492]] av de katolske monarkene. De utvandret da til [[Nord-Afrika]] og til [[Det osmanske riket]] som den gang ble betraktet som trygt sted for jøder. I Det osmanske riket bosatte de seg hovedsakelig i de europeiske områdene av riket, særlig de store byene som [[Konstantinopel]], [[Thessaloniki]] og [[Bursa]]. En del dro til [[Nederlandene]], [[Italia]] og [[Latin-Amerika]]. Blant de i Nederland var det en gruppe som utvandret til den nye verden og blant de første jødene som etablerte seg i [[USA]].

=== Mizrahiske jøder ===
[[Mizrahisk jødedom]] er de jøder som nedstammer fra jødiske samfunn i Midtøsten, [[Nord-Afrika]], [[Sentral-Asia]] og [[Kaukasus]]. Begrepet «mizrahisk» er benyttet i Israel i dag som jøder fra den arabiske verden, eksempelvis jøder fra [[Irak]], [[Syria]], [[Libanon]], [[Persia]], [[Jemen]] og videre.

=== Jemenittiske jøder ===
[[Jemenittiske jøder]], eller ''temanim'', er de jøder som levde i Jemen, i enden av Den arabiske halvøy og ble geografisk og sosialt isolert fra jødiske samfunn i resten av verden. Ensomheten har over tid utviklet en annen [[liturgi]] og sett med praksis som er betydelig adskilt fra andre orientalske jøder.

=== Karaittiske jøder ===
[[Karaitter]] er jøder som levde hovedsakelig i [[Egypt]], [[Irak]], [[Krim]], og Israel. Også disse skiller seg ut i den form av jødedom som de praktiserer. Karaittene kjennetegnes ved at de forkaster de muntlige tradisjoner ([[Misjná]] og [[Talmúd]]) som følges innen [[rabbanittisk jødedom]]. Navnet karaitter kommer fra ''qaraim'', som betyr opplesere, det vil si opplesere av skriften. De er således mindre av en jødisk etnisk divisjon som de er medlemmer av en særskilt avdeling av jødedommen.

=== Konverterte jøder ===
I løpet av den jødiske [[diaspora]] ble jøder som levde i kristne Europa i stor grad angrepet og forfulgt av den lokale befolkningen i mange land. Mange av jødene ble tvunget til konvertere til [[kristendom]]men for å unngå å bli mishandlet eller drept. Disse ble av jødene kalt for ''anusim'' («de tvungne»). Et annet begrep er «kyrptojøder». De fortsatte jødisk praksis i hemmelighet mens de utad levde som vanlige kristne. Også i [[muslim]]ske land ble mange jøder tvunget til konvertere til [[islam]] etter hvert som islam vokste og ble mer intolerante for fremmede. De mest kjente eksemplene var [[Persiske jøder|mashadiske jøder]] som levde som vanlige muslimer i [[Persia]], men i hemmelighet praktiserte jødedommen. Begrepet kommer fra en massakre i byen [[Mashhad]] på [[1700-tallet]] som førte til at mange jøder valgte å konvertere. 
De greide til sist komme seg ut av Iran i [[1946]] og lever i dag som jøder i Israel.

=== Samaritanene ===
[[Samaritaner|Samaritanene]] som en gang var en forholdsvis stor gruppe mennesker er i dag en meget liten etnisk og religiøs gruppe på ikke mer rundt 700 mennesker<ref>I henhold til statistikk av 2006</ref> som lever i Israel og på [[Vestbredden]]. De ser på seg selv som etterkommere av [[Efraim]]s og [[Manasse]]s stammer, som de selv kaller for henholdsvis ''Afrime'' og ''Manatsj''. Samaritanene hengir seg til en egen versjon av ''[[tora]]'' som skiller seg i en del henseende fra [[Den masoretiske bibelteksten]], men mindre fra ''[[Septuaginta]]''.

De betrakter seg selv som ''Bnei Yisrael'' («Barn av Israel» eller «israelitter»), men ikke som ''yehudim'' (jøder). Jøder betrakter samaritanene som etterkommere av nordlige stammer som assyrerne bosatte i det området de erobret fra kongedømmet Israel. Ettersom en av disse stammene kom fra [[Kaldea]] er «kaldeere» det navn som benyttes på samaritaner i [[Talmud]]. Både Bibelen som eksterne kilder som [[Josefus]] har vitnet om inngifte mellom jøder og samaritaner i den hellenistiske tiden. Moderne [[DNA]]-bevis har vist at de fleste jøder i verden og samaritaner har samme nedarvet avstamning til de historiske israelitter, hovedsakelig via den mannlige linje i begge tilfeller.<ref>[http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9D02E0D71338F93AA35756C0A9669C8B63 «Y Chromosome Bears Witness to Story of the Jewish Diaspora»]. ''New York Times''. 9. mai 2000.</ref><ref>[http://evolutsioon.ut.ee/publications/Shen2004.pdf Reconstruction of Patrilineages and Matrilineages of Samaritans and Other Israeli Populations From Y-Chromosome and Mitochondrial DNA Sequence Variation] {{Wayback|url=http://evolutsioon.ut.ee/publications/Shen2004.pdf |date=20200420110753 }} (PDF), ''Hum Mutat'' 24:248–260, 2004.</ref>

== Andre grupper ==
Andre grupper som identifiserer seg som etterkommer av israelittene er:
* [[Beta Israel]], sorte jøder fra [[Etiopia]]
* [[Bene Israel]], jøder som utvandret til [[India]]
* [[Bnei Menashe]], en annen gruppe indiske jøder
* [[Bene Ephraim]], en gruppe indiske jøder som hevder nedstamming fra [[Efraims stamme]]
* [[Lembafolket]] i [[Sør-Afrika]], en etnisk gruppe på rundt 70 000 som hevder felles nedstamming fra israelitter
* [[Svarte hebraiske israelitter]], en amerikansk bevegelse av hovedsakelig [[Den negroide rase|svart afrikansk bakgrunn]], som hevder de nedstammer fra israelitter
* [[Rastafarianerne]] er sorte som hevder å tilhøre de tapte israelittiske stammene, litterært eller åndelig.
* [[Pashtun]]ere er etnisk-språklig gruppe i Afghanistan og [[Karachi]] i [[Pakistan]] samt i små samfunn i [[India]] som viser til seg selv som ''Bani Israel'', [[arabisk]] betegnelse for israelitter.

== Israels tolv stammer ==
[[Fil:12 staemme israels.png|thumb|right|Landets oppdeling i tolv stammer]]
Israels (israelittenes) tolv stammer består av

# [[Ruben]]
# [[Simeon]]
# [[Levitter|Levis stamme]], «levittene»
# [[Judas stamme]]
# [[Dans stamme]]
# [[Naftali]]
# [[Gad]]
# [[Aser]]
# [[Issakar]]
# [[Zebulon]]
# [[Josef]]
# [[Benjamins stamme]]

Navnene på de tolv stammer svarer til Jakobs tolv sønner.

Tidvis er stammene Levi og Josef erstattet med Josefs sønner [[Efraim]] og [[Manasse]].

== Se også ==
* [[Israels ti forsvunne stammer]]

== Referanser ==
<references/>

{{portal|Historie|Litteratur}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Oldtidens Israel]]
[[Kategori:Israels stammer| ]]
[[Kategori:Folkeslag i Den hebraiske bibel]]
[[Kategori:Jødedom]]
[[Kategori:Folkeslag]]