Redigerer Intravenøs terapi

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
[[Fil:ICU IV 1.jpg|miniatyr|Intravenøs terapi.]]
'''Intravenøs terapi''' (fork. '''i.v.''' eller '''iv'''), fra [[Latin|lat.]] ''intra'' =inne i, inn i og ''vena'' = [[vene]] betyr «''inn i en vene''» eller «''inne i en vene''». Begrepet betegner administrasjon av et [[legemiddel]] som i [[Løsning (kjemi)|oppløsning]] eller [[suspensjon (kjemi)|suspensjon]] inn i et [[vene|venøst blodkar]], altså en [[parenteral]] administrasjonsform.  Medikamentet blir ført med blodstrømmen til [[hjerte]]t og fordelt til hele organismen via [[arterie]]ne. I praksis dreier det seg om en [[injeksjon]] eller [[infusjon]].

==Fordeler==
Den største fordelen med intravenøs administrasjon, er at medikamentet øyeblikkelig og i fullt omfang befinner seg i blodbanen. Ved [[peroral]]t inntak må legemiddelet først absorberes i fordøyelseskanalen. Dette tar tid, og ofte vil en betydelig andel av medikamentet bli metabolisert i [[lever]]en før det når blodbanen ([[førstepassasjemetabolisme]]). Dette gjør intravenøs administrasjon nyttig i akutte situasjoner hvor man ønsker rask virkning av medikamentet, og ved medikamenter med høy grad av førstepassasjemetabolisme. Medikamenter med ekstremt kort [[halveringstid]] kan det i enkelte situasjoner være aktuelt å gi som kontinuerlig intravenøs infusjon. 

IV egner seg ofte godt for personer som ikke kan svelge eller er bevisstløse, samt i forskning hvor man ønsker forutsigbare legemiddelnivåer. For personer med dårlig absorpsjon fra tarm, kan [[parenteral]] ernæring og væskebehandling være et alternativ. I situasjoner hvor man ønsker fastende pasient, for eksempel i forbindelse med [[narkose]], er det naturlig å gi medikamenter, væske og [[elektrolytter]] intravenøst. 

==Risiko/ulemper==
I forbindelse med injeksjonen er det fare for å skade blodkar og omliggende vev. Resultatet kan bli blødning i underhuden og [[inflammasjon]]. Særlig ved langvarige infusjoner eller ved intravenøs tilgang som blir liggende lenge inne ([[perifert venekateter]]), er det fare for lokale infeksjoner i venen ([[tromboflebitt]]) som kan gi økt risiko for [[trombose|trombedannelse]]. Dersom [[kanyle]]n eller kateteret blir liggende utenfor venen, vil medikament eller ernæring bli liggende i vevet og kunne gi [[nekrose]].  

Særlig fryktet er den systemiske infeksjonsfaren, da [[bakterie]]r eller [[virus]] kan bli ført fra [[hud]]ens overflate eller fra urent utstyr direkte inn i blodbanen, forbi kroppens egne infeksjonsbarrierer. Særlig problematisk er det dersom kanyler blir brukt av flere personer uten sterilisering, noe som ikke sjelden er tilfelle i enkelte fattige land og blant injiserende rusmisbrukere. Intravenøs bruk av [[heroin]] med urene sprøyter har kanskje vært den viktigste smittekilden for [[hiv]] og [[hepatitt]] i den vestlige verden, og den hyppigste årsaken til [[endokarditt]] blant unge. 

Medikamenter til injeksjon er ofte mye dyrere enn tabletter. For eksempel koster [[paracetamol]] ca. 50 øre for 500 mg som tablett, mens prisen for samme dose som infusjonsvæske er ca. 20 kr (2006). 
{{Helsenotis}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Medisinske behandlinger]]
[[Kategori:Legemiddelformer]]