Redigerer Insulær kunst

[[Fil:KellsFol292rIncipJohn.jpg|thumb|Denne manuskriptsiden (folio 292r) fra ''[[Kellsboken]]'' inneholder en rik dekorert tekst som åpner Bibelens [[Evangeliet etter Johannes|Johannesevangeliet]].]]
[[Fil:DurhamCassiodorusDavidVictor.JPG|thumb|Portrett av [[David av Israel|kong David]] som victor, seierherre, i manuskriptet ''[[Durham Cassiodorus]]'', antagelig fra Northumbria tidlig på 700-tallet.<ref>Nordenfalk, ss. 29, 86-87</ref>]] 
'''Insulær kunst''', tidvis også kjent som [[hiberno]]-[[Angelsaksere|saksisk]] [[kunst]], refererer til kunst og [[kunsthåndverk]] som ble produsert på [[De britiske øyer]], særlig [[Irland]], i [[tidlig middelalder]]. Begrepet er avledet fra det [[latin]]ske ordet ''insula'', «øy». I denne perioden delte Irland og de øvrige britiske øyene, hovedsakelig [[England]] og [[Skottland]], et felles stilistisk kunstuttrykk som skilte seg fra resten av [[Europa]]. [[Kunsthistorie|Kunsthistorikere]] grupperer insulær kunst som en del av kunsten i den europeiske [[folkevandringstiden]], foruten også tidlig vestlig middelalderkunst. Det er kombinasjonen av disse to tradisjonene som har gitt stilen dens særegne karakter.<ref>Honour & Fleming, ss. 244-247; Pächt, ss. 65-66; Walies & Zoll, ss. 27-30</ref>

Det meste av insulær kunst har sin opprinnelse fra [[Schottenklöster|irske klostre]] knyttet til [[keltisk kristendom]], eller metallarbeider for den verdslige eliten. Perioden begynner en gang rundt [[600]] e.Kr. i kombinasjonen av såkalt [[keltere|keltisk]]e (eller irske) stiler og [[Angelsaksere|angelsaksisk]]e (eller engelske) stiler.<ref>Det er ingen insulære manuskripter som er blitt datert til tiden før år 600, men en del smykker, hovedsakelig irske, er datert til 500-tallet, se Youngs, ss. 20-22. Tidlig historie for angelsaksisk metallarbeider er dominert av funn fra tidlig 600-tallet ved [[Sutton Hoo]], men det er åpenbart at disse var produktet av veletablert tradisjon hvor kun mindre stykker har overlevd til ettertiden, se Wilson, ss. 16-27. De tidligste [[Piktiske steinmonumenter|piktiske steinmonumentene]] i Skottland synes imidlertid å vær datert til 400-tallet, se Laing, ss. 55-56.</ref>
Perioden for stilens høydepunkt ebbet ut med forstyrrelsen av klostrene og det aristokratiske livet ved angrep fra [[norrøn]]e [[viking]]angrep som begynte mot slutten av [[700-tallet]]. Disse synes særlig å ha forstyrret arbeidet på ''[[Kellsboken]]'', og det er ingen senere [[evangeliebok|evangeliebøker]] som var preget av tilsvarende mengde illuminasjoner eller av tilsvarende kunstneriske kvalitet som ''Kellsboken''.<ref>Dodwell (1993), ss. 85, 90; Wilson, ss. 141</ref>
I England ble stilen blandet inn og opptatt i angelsaksisk kunst en gang rundt 900, mens i Irland fortsatte stilen fram til [[1100-tallet]] hvor den ble blandet inn og opptatt i [[romansk kunst]]. Interessant nok skjedde det i tiden 900-1100 en del gjensidig utveksling mellom norrøn og irsk/nordengelsk kunsthåndverk i form av abstrakte mønstre.<ref>Irske eller norrøn-irske metallarbeidere etterlignet eller videreførte den norske [[urnesstil]]en og [[ringeriksstil]]en. Tilsvarende trekk er også funnet i [[Northumbria]], se tidsskriftet [http://www.ntnu.no/c/document_library/get_file?uuid=3d4a3189-252f-408f-a946-5554d91dd75b&groupId=10476 ''Spor'' nr 1, 1994] (PDF)</ref>
Irland, Skottland og kongedømmet [[Northumbria]] i nordlige England er de mest betydningsfulle sentra, men eksempler ble tilsynelatende også produsert i sørlige England, [[Wales]],<ref>Den sene ''[[Ricemarch-psalteret]]'' (bønnebok) er antagelig av walisisk opprinnelse, og den langt eldre ''[[Hereford-evangeliene]]'' er også muligens walisisk, se ''Grove Art Online'', S2. ''[[Deer-boken]]'', det tidligste manuskript med [[skotsk-gælisk]] tekst, er et insulært produkt fra østlige Skottland, se igjen ''Grove Art Online''.</ref>
og på det europeiske fastlandet, særlig [[Gallia]] (dagens [[Frankrike]]), i sentra grunnlagt av irsk-skotske og angelsaksiske misjonærer. Innflytelsen fra insulær kunst påvirket all påfølgende europeisk middelalderkunst, særlig i de dekorative elementene i [[romansk kunst|romansk]] og [[Gotisk kunst|gotiske]] [[manuskript]]er og [[bokkunst]].

Bevarte eksempler av insulær kunst er hovedsakelig [[Manuskript#Illuminerte_manuskripter|illuminerte manuskripter]], metallarbeid (som smykker, hjelmer, våpen og lignende) og steinutskjæringer ([[piktiske steinmonumenter|steinmonumenter]] og [[Keltisk høykors|høykors]]). Overflatene er omfattende dekorert med detaljerte, intrikat og utspekulerte mønstre uten noe forsøk på å gi inntrykk av rom eller dybde. De beste eksempler er ''Kellsboken'', som er høydepunktet og betraktes i dag som en irsk nasjonalskatt, men også ''[[Lindisfarne-evangeliene]]'', ''[[Durrow-boken]]'', broscher (utsmykkete spenner for kvinner og menn) som [[Tara-brosjen]], og steinkors som angelsaksiske [[Ruthwell-korset]]. I manuskripter kunne en hel side være dekket av utelukkende abstrakte mønstre uten medfølgende tekst, [[teppeside]]r, og er et karakteristisk trekk ved insulære manuskripter, men tekst smykket med figurer (også en insulær oppfinnelse), [[Eusebius av Cæsarea]]s kanonske tabeller og figurative miniatyrer, særlig portretter av og symboler for evangelistene var også vanlige.

== Begrepet ==
[[Fil:KellsFol309r.jpg|thumb|Folio 309r i ''Kellsboken'' inneholder tekst fra [[Johannesevangeliet]] skrevet i insulær majuskel av skriveren som kjennes som Hånd B.]]
Begrepet «insulær kunst» er avledet fra begrepet [[insulær skrift]], først benyttet av ''[[Oxford English Dictionary]]'' i [[1908]],<ref>Oxford English Dictionary (OED): «Insular 4 b., selv om det synes åpenbart fra deres sitat av 1908 var bruken av begrepet allerede etablert; Hicks daterer den første bruken til 1901.</ref> og er også benyttet for gruppen av insulære keltiske språk, eller [[øykeltiske språk]], av [[Lingvistikk|lingvister]].<ref>Tilsynelatende en nyere bruk fra rundt 1970-tallet og framover som i verkene til eksempelvis Cowgill, Warren (1975): «The origins of the Insular Celtic conjunct and absolute verbal endings» i: Rix, H. (red.): ''Flexion und Wortbildung: Akten der V. Fachtagung der Indogermanischen Gesellschaft'', Regensburg, 9.–14. september 1973. Wiesbaden: Reichert. ss. 40–70. ISBN 3-920153-40-5.</ref> 

Opprinnelig ble begrepet benyttet hovedsakelig til å beskrive dekorasjonsstilen av illuminerte manuskripter, noe som unektelig er det mest tallrike av de bevarte objekter som benytter stilen, men begrepet insulær kunst benyttes i dag bredt for samtlige kunstarter. Det har fordelen i gjenkjennelsen av en stilenhet over hele De britiske øyer, mens de som unngår å benytte begrepet har årsak i moderne irsk nasjonal sensitivitet, og ved diskusjoner om stilens opprinnelse, og diskusjon om den geografiske opprinnelsen til bestemte verker, noe som også kan være et sensitivt emne.<ref>Schapiro, ss. 225-241, Nordenfalk, ss. 11-14, Wailes & Zoll, ss. 25-38, Wilson, ss. 32-36, gir redegjørelser av en del av disse akademiske stridighetene; Oxford Art Online: [http://www.enotes.com/oxford-art-encyclopedia/insular-art «Insular art»] {{Wayback|url=http://www.enotes.com/oxford-art-encyclopedia/insular-art |date=20090905081448 }}, The Oxford Dictionary of Art</ref> 

En del kilder skiller mellom en «utvidet periode mellom 400- og 1000-tallet, fra romernes avreise [fra Britannia] til begynnelsen av romersk kunst» og en «mer spesifikk fase fra 500- til 800-tallet mellom konverteringen til kristendommen og vikingbosetningene».<ref>Hicks, Carola</ref> Forskeren C. R. Dodwell har på den andre siden sagt at i Irland fortsatte «den insulære stilen bortimot uten utfordringer fram til den anglo-normanniske invasjonen i 1170; faktisk var det eksempler av den så sent som på 1200- og 1300-tallet.»<ref>Dodwell (1993), ss. 90.</ref>

== Bakgrunn ==
=== Historisk bakgrunn ===
I motsetningen til den samtidige [[Bysantinsk kunst|bysantinske kunsten]], og kunsten i de fleste betydelig perioder, kom insulær kunst ikke fra et samfunn hvor stilistiske fellestrekk ble spredt over et større antall ulike typer kunstobjekter. Samfunnet over hele De britiske øyer var effektivt et jordbrukssamfunn, bygningene var enkle og rudimentære, og det var ingen særskilt arkitektonisk stil. Det ble helt sikkert skapt mindre kunstobjekter i forgjengelige materialer, som i tre og lær, som ikke har overlevd til ettertiden, og således ikke kan bedømmes. Hva som er blitt bevart er metallarbeider, skulpturer, og religiøs bokkunst. Både de religiøse og de verdslige oppdragsgiverne av kunsthåndverk forventet å bli blendet av de individuelle objektenes prakt, og disse var uansett mer blendende i deres verden som manglet visuell forfinelse.<ref>Henderson ss. 48-55; Dodwell, ss. 19 og hele kapittel 7.</ref>

[[Fil:Iona Abbey.jpg|thumb|300px|[[Iona-klosteret]] på den avsidesliggende øya Iona var et sentrum for keltisk kristendom.]]
Særlig på [[Irland i tidlig middelalder]] var den geistlige og verdslige elite ofte meget tett sammenknyttet. En del abbedier ble holdt i generasjoner innenfor en mindre slekt.<ref>Youngs, ss. 13-14</ref> Irland var delt i svært mange småkongedømmer, nesten for mange for historikere kan holde rede på, mens det i [[Angelsaksere|angelsaksiske]] [[Storbritannia (øy|Britannia]] var et mindre antall av langt større kongedømmer. De irske, [[Piktere|piktiske]] og angelsaksiske elitene hadde lange tradisjoner med metallarbeid av den fineste kvalitet. Mye av arbeidene var produsert for personlig utsmykning av eliten. Den insulære stilen oppsto i sammensmeltningen av to stiler, de opprinnelige [[Hedendom|hedenske]] keltiske og germanske dyremotivene i en ny [[kristen]] kontekst, og med en del oppmerksomhet for den [[Senantikken|senantikke]] stil, særlig i deres anvendelse i [[manuskript]]er, som var en ny type kunstobjekt for begge tradisjoner.<ref>Youngs, ss. 15-16, 72; Nordenfalk, ss. 7-11; Pächt, ss. 65-66</ref>

Den rolle som kongedømmet [[Northumbria]] utgjorde i dannelsen av den nye stilen synes å ha vært vesentlig. Det angelsaksiske kongedømmet som lå lengst nord fortsatte å ekspandere inn i keltiske og piktiske språkområder, men etterlot det stedegne befolkningen hovedsakelig uforstyrret i områder som [[Dalriada]], [[Elmet]] og [[kongedømmet Strathclyde]]. [[Iona-klosteret]], det irske klosteret på øya [[Iona]] i [[Indre Hebridene]] ble etablert av den hellige [[Columba av Iona|Columba]] (Colum Cille) i [[563]]. Det skjedde på en tid da Iona var en del av Dalriada og som omfattet områder i både Skottland og Irland. Selv om den første konverteringen til kristendommen av en northumbrisk konge, [[Edwin av Northumbria|Ædwine]] i [[627]], ble utført av presteskapet fra den [[Den romersk-katolske kirke|romersk-katolske]] [[gregoriansk misjon|gregorianske misjonen]] til [[Kent]], var det den [[keltisk kristendom|keltiske kristendommen]] fra Iona som innledningsvis var mest innflytelsesrik. Iona-klosteret grunnla et søsterkloster på øya [[Lindisfarne]] på den engelske østkysten i [[635]]. Imidlertid forble Northumbria i direkte kontakt med [[Den hellige stol|Roma]] og andre betydningsfull klostersentra som hadde blitt grunnlagt av den hellige [[Wilfrid]]. Ved [[kirkemøtet i Whitby]] i [[664]] ble det bestemt at det var den romersk-katolske praksis som skulle være gjeldende, særlig i spørsmålet av datering av [[påske]]n, ikke keltisk kristen, noe som førte at Iona trakk seg ut, og underla seg ikke katolsk datering før i [[715]].<ref>Nordenfalk, ss. 8-9; Schapiro, ss. 167-173</ref>

=== Kunsthistorisk bakgrunn ===
[[File:St Oswald's Priory Anglo-Saxon cross.jpg|thumb|Dyreornamentikk og flettverkmønster fra fragmentet av skaftet på et angelsaksisk steinkors ved sankt Oswald-klosteret i Gloucester i England; bildet til høyre har pedagogiske, men ikke historisk korrekte farger.]]
Kunsthistorikeren [[Gregor Paulsson]], som ikke gjør et større skille mellom insulær og [[Germanere|germansk]] [[dyreornamentikk]], har slått fast at stiliseringen av naturelementer for ornamentale formål gikk i to strømmer, en vestlig og en østlig. Insulær ornamentikk av dyr- og plantemotiver arbeidet alltid mot det utfyllende, og stiliseringen kan aldri gå så langt at formålet forsvinner. Insulær ornamentikk er hovedsakelig form, sekundært noe annet. Grunnformen er et [[triskele]] som i sitt vesen har en sentrifugerende kraft og som søker seg mot flatens grenser, hvilken form flaten enn har, og bryter således likevekten. Ved begynnelsen av [[500-tallet]] synes det som om det skjedde en endring. Hvor tidligere stiliserte dyremotiv fortsatt var avbildninger som var gjenkjennbare, ble de nå oppløst i sine enkelte bestanddeler. Hodet, kjeften, et øye, en hånd ble isolert fra hovedformen og ble satt sammen på nytt i en ornamentikk hvor det ikke lenger var et bilde, men et abstrakt mønster.<ref name="Paulsson71-72">Paulsson, Gregor (1977): ''Konstens världs historia: Medeltiden'', Natur och kultur. ISBN 91-27-0662-5. Side 71-72</ref> 

[[Fil:Triskele-Symbol1.svg|thumb|left|150px|Spiraltriskele, funnet i insulær kunstverk.]]
Mønsteret gir inntrykk av levende rytme, men er summen av en kaotisk, ensfarget fragment som ikke lenger har en fast figur og bærer sin egen oppløsning i seg selv. Dette er framtredende i de angelsaksiske områdene, men også på det europeiske fastlandet, og i [[Norge]] og [[Danmark]]. Paulsson har beskrevet tre faser, ''stil I'' eller hjelmstilen; ''stil II'' eller båndstilen (som utviklet seg hovedsakelig i [[Norden]]), og på terskelen av vikingtiden kom et nytt stiltrekk, ''stil III'' hvor de abstrakte mønstrene igjen får konkrete former, men er samtidig ekstremt forfinet og hvor figurative dyreformer innkapsles og innvikles i et finmasket dekorativt flettverk.<ref name="Paulsson71-72" /> Dette er ikke unikt for insulær kunst, men også utøvet i de [[norrøn]]e landene, og da norrøne [[viking]]er fra blant annet Norge også bosatte seg på Irland, kom de norrøne stilene, som [[urnesstil]]en og [[ringeriksstil]]en, i kontakt med den stedegne irske i en fruktbar utveksling. Tilsvarende kulturelle trekk er også funnet i Northumbria. 

Den insulære stilen er mest kjent for sin meget kompakte, intrikate og fantasifulle dekorasjoner som har elementer fra flere tidligere stiler. Det finnes påvirkning fra forhistorisk tid i sen keltisk kunst, eller mer korrekt [[La Tène-kulturen|sen La Tène-stil]], bestående av en forkjærlighet for [[spiral]]er, [[triskele]]r, og andre [[geometri]]ske motiver. Disse ble kombinert med dyreformer og dyreornamentikk som var avledet fra germansk versjon av den generelle eurasiske dyrestilen, men også keltisk kunst, de kulturområder som snakket keltisk, hadde dyrehoder som avsluttet ruller og kruseduller. Flettverk var benyttet av begge disse tradisjonene, foruten også [[romersk kunst]], eksempelvis i gulv[[mosaikk]], og muligens fra andre inspirasjoner som [[koptisk kunst]]. Uansett hvor påvirkningen kom fra ble den hevet til nye høyder i insulær kunst hvor de ble kombinert med førnevnte elementer. 

Det er ingen forsøk på å representere dybde i insulære manuskriptmaleriene. All vekt ble lagt på en glimrende overflate av intrikate mønstre. I tidlige verker var den menneskelige figur vist på samme geometrisk vis som dyrefigurer, men refleksjoner av en klassisk figurstil spredde seg utover perioden, antagelig hovedsakelig i sørlige, angelsaksiske regioner, skjønt de nordlige områdene hadde også direkte kontakt med det europeiske fastlandet.<ref>Grove, Wilson, ss. 38-40; Nordenfalk, ss. 13-26; Calkins kapittel 1; Laing ss. 346-351</ref> Koptiske tepper og manuskriptmalerier, uten at det er generell enighet blant forskerne av denne mulige betydningen, kan også ha bidratt som inspirasjonskilde.<ref>Henderson, ss. 97-100</ref>

== Insulært metallarbeid ==
[[Fil:NMSMonymuskReliquary2.jpg|venstre|miniatyr|Monymusk-relikvieskrinet, gjort en gang rundt år 750.]]
[[Fil:Derrynaflan paten.jpg|thumb|Derrynaflan-paten, 700- eller 800-tallet.]]
[[Kristendom]]men, den nye religionen, forbød den gamle skikken med å legge gaver og annet gravgods hos de gravlagte. I det minste fra angelsakserne finnes det langt færre arkeologiske funn fra den kristne tiden enn tilfellet er for det store antallet hedensk, førkristent gravgods.<ref>Dodwell (1982), s. 4</ref> De fleste objektene som har blitt bevart fra den kristne perioden har blitt funnet i en arkeologisk sammenheng som antyder at de har blitt skjult i all hast, gått tapt eller blitt forlatt. Det er noen få unntak, mest kjent er fraktbare eller portable helligdommer («[[cumdach]]») for bøker eller [[relikvie]]r, flere har blitt eid uavbrutt i alle år, hovedsakelig av kirker på fastlandet, skjønt [[Monymusk-relikvieskrinet]] har alltid vært i Skottland.<ref>Youngs, ss. 134-140, katalogiserer to eksempler fra Italia og ett i Norge. Se også Laing, som beskriver betydelige stykker fra perioden og området ved ulike punkter.</ref> Generelt er det åpenbart at for de fleste objekter som har overlevd har det skjedd ved tilfeldigheter, og det er kun bevart fragmenter av en del typer, særlig de største og minst fraktbare. Det som er av høyest verdi er enten smykker for adelen, de største og mest forseggjorte objekter var antagelig gjort for menn, eller servise og bestikk, eller gjenstander for kirkens [[alter]]e som tilsynelatende var gjort en meget lik stil. For en del av disse objektene kan de ikke skilles mellom de som var gjort for kirkens alter eller for det kongelige middagsbordet. Det synes mulig, faktisk også sannsynlig, at de fineste kirkestykkene ble gjort av verksteder utenfor kirken, ofte tilknyttet den kongelige husholdning, dog ble det også gjort praktstykker i verksteder knyttet til klostrene.<ref>Youngs, ss. 15-16, 125</ref> Det er bevis som antyder at irske metallarbeidere og [[smed]]er produserte mange av de beste stykkene,<ref>Youngs, ss. 53</ref> imidlertid er funnene fra den kongelige graven ved [[Sutton Hoo]], lengst øst i England, og fra begynnelsen av perioden, blant noe av de vakreste i design og utgjør noe av den fremste håndverksmessige dyktigheten.<ref>Wilson, ss. 16-25</ref> Disse overgår mye av det som ble produsert på Irland.

[[Image:Ardagh chalice.jpg|thumb|right|Ardagh-kalken, ca 750-tallet.]]
Det er et antall store brosjer, inkludert flere av tilsvarende kvalitet som [[Tara-brosjen]]. Bortimot alle disse er oppbevart i [[Irlands nasjonalmuseum]], [[British Museum]], [[Skottlands nasjonale museer]], eller i ulike lokale museer på De britiske øyer. Hver av formgivningene er i sin helhet individuelle i detaljene, og den håndverksmessige dyktigheten er variert i teknikk og kvalitet. Mange elementer i formgivningen kan bli direkte knyttet til elementer som er benyttet i manuskripter. Bortimot alle av de mange teknikkene kjent innenfor metallarbeid kan bli funnet i insulære arbeider. Bevarte steiner benyttet i dekorasjonen er semiedle, hvor [[rav]] og [[kvarts]] er blant de vanligste, foruten også en del bruk av [[Granat (mineral)|granat]]. Farget glass, [[emalje]], og [[millefiori]], antagelig importert, ble også brukt.<ref>Youngs, ss. 72-115, og 170-174 om teknikker; Ryan, Michael i ''Oxford Art Online'', S2; Wilson, ss. 113-114, 120-130</ref>

[[Fil:Notes on the Cross of Cong, detail.png|left|150px|thumb|Detalj fra Congkorset.]]
[[Ardagh-kalken]] og [[Derrynaflan-kalken]], [[paten]] (oblattallerken for nattverden) med stativ, strainer og fat (først oppdaget i 1980), er de mest framstående metallarbeider knyttet til kirken som er bevart for ettertiden. Det er kun tre andre [[Kalk (liturgi)|kalker]], og ingen andre paten, som har overlevd. Disse stykkene er antatt datert til 700- eller 800-tallet, men datering av metallarbeid er vanskelig, og er basert hovedsakelig på sammenligning med manuskripter. Kun fragmenter gjenstår fra hva som antagelig var store stykker i kirkeinnboet, antagelig verker i tre med metallarbeid som en del av verket, slike som helligdommer, relikvieskrin, kors og andre gjenstander.<ref>Youngs, ss. 125-130, og med katalog, inkludert Derrynaflan-forrådet.</ref> [[Congkorset]] er et irsk prosesjonskors og relikvie fra 1100-tallet som viser insulær dekorasjon, muligens lagt til i en bevist nostalgisk ånd.<ref>Rigby, ss. 562</ref> Den bronseforgylte [[Korsfestelseplaketten fra Athlone]], kanskje fra 700-tallet, er det best kjente av en gruppe på ni nedtegnede irske metallplaketter med korsfestelser, og er stilistisk sammenlignbar til figurene på mange av [[Keltisk høykors|høykorsene]]; det kan ha hatt sin opprinnelse fra et bokomslag.<ref>Johnson, Ruth: (1998): «Irish Crucifixion Plaques: Viking Age or Romanesque?» i: ''The Journal of the Royal Society of Antiquaries of Ireland'', Vol. 128, (1998), ss. 95-106. [http://www.jstor.org/stable/25549845 JSTOR]. [https://web.archive.org/web/20110711123122/http://gravelwalks.com/files/Bronze_Plaque_from_Athlone.jpg Bilde av gjenstanden].</ref> Den er i dag bevart i Irlands nasjonalmuseum.

[[Fil:Sutton.Hoo.ShoulderClasp2.RobRoy.jpg|thumb|Tidlig angelsaksisk skulderklips fra [[Sutton Hoo]], tidlig på 600-tallet. Gull, granat, og millefioriglass.]]
Inventaret til en betydelig klosterkirke i denne perioden er vanskelig å se for seg; en ting som synes klart er de fleste av de meget dekorerte manuskriptene ble stilt ut og behandlet som vakker dekor som smykket kirken framfor å være ordinære bøker som ble lest. Den vakreste og mest storslåtte av dem alle, ''[[Kellsboken]]'', hadde flere tekstfeil som ikke var blitt korrigert, og da den ble stjålet i [[1006]] på grunn av sitt verdifulle smykkebelagte metallomslag, ble den tatt fra [[sakristi]]et, ikke biblioteket. Boken kom til rette igjen, men uten omslaget, noe som også ble skjebnen til ''[[Lindisfarne-evangeliene]]''. Ingen av de mest betydningsfulle insulære manuskriptene har fått sine kostbare omslag i metall og pyntet med kostbare steiner bevart for ettertiden, men det er kjent fra dokumentariske bevis at disse var like storslåtte som de få eksemplarer som er bevart på det europeiske fastlandet.<ref>Calkins, ss. 57-60. ''[[Dimma-boken]]'', en evangeliebok i lommeformat fra 700-tallet, har et vakkert omslag fra 1100-tallet.</ref> Den gjenbrukte omslaget for baksiden av [[evangeliene]] fra det tyske klosteret i [[Lindau]], som i dag er oppbevart i [[Morgan Library & Museum|Morganbiblioteket]] i [[New York]],<ref>[http://www.themorgan.org/collections/collections.asp?id=70 Jeweled upper cover of the Lindau Gospels, ca. 880]</ref> ble gjort i sørlige [[Tyskland]] en gang rundt [[880]], sterkt influert av insulær kunst, og er kanskje den beste indikasjonen på hvordan de opprinnelige omslagene på insulære manuskripter faktisk så ut. Det er også bevart et stykke i gull og granat fra et forråd i [[Staffordshire]] som ble funnet i [[2009]], og som ''kan'' være et hjørne av et bokomslag. Formgivningen på [[evangeliebok]]en fra Lindau er dominert av et kors, men hele overflatene er dekorert med paneler mellom korsarmene i flettverkmønster. [[Cloisonné]]-emaljen viser italiensk innflytelse og noe tilsvarende er ikke avdekket på De britiske øyer, men det generelle inntrykket minner svært meget om en [[teppeside]] typisk for et insulær manuskript fra perioden.<ref>Lasko, ss. 8-9, og plate 2; [http://www.themorgan.org/collections/collections.asp?id=67 omslaget til Lindau-evangeliene] {{Wayback|url=http://www.themorgan.org/collections/collections.asp?id=67 |date=20100613042530 }}, fra Morganbiblioteket</ref>

== Insulære manuskripter ==
[[Fil:CathachOfStColumba.jpg|thumb|upright|Sankt Columbas Cathach, 600-tallet.]]
Selv om det har blitt bevart langt flere [[insulære manuskript]]er enn av metallarbeider er utviklingen av stilen vanligvis beskrevet i begreper til de samme framstående eksemplene:

'''[[Sankt Columbas Cathach]]''' er en irsk [[psalter]], bestående av ''[[Salmenes bok]]'', fra tidlig på 600-tallet.<ref>Eller «den andre halvdel av 6. århundre (500-tallet)» i henhold til Schapiro, s. 229. Calkins, ss. 31-32 oppgir ingen dato, Nordenfalk, 12-13 sier 600-tallet, mens [http://www.ria.ie/Library/Special-Collections/Manuscripts/Cathach.aspx Irish Academy]   {{Wayback|url=http://www.ria.ie/Library/Special-Collections/Manuscripts/Cathach.aspx |date=20140702153948 }} sier like før år 600.</ref> Det er antagelig den eldste kjente irsk manuskript av noe slag. Det inneholder, bortsett fra bibeltekst på [[latin]], kun dekorerte bokstaver ved begynnelsen av hver salme, men hver av disse viser allerede på denne tiden særskilte trekk. Dekoren påvirker bokstavenes form, og de ulike dekorative formene er blandet på en meget uklassisk vis. Linjene er allerede tilbøyelige å vri seg i spiraler og [[metamorfose|omdanner seg selv]], som vist i illustrasjonen. Bortsett fra svart er del prikker i oransje blekk benyttet. Den klassiske tradisjonen var i sen i å bruke store bokstaver for [[initial]]ene i det hele tatt. I romerske tekster er det ofte vanskelig å selv skille ordene. Selv om initialer på denne tiden var blitt vanlig i bokproduksjonen i [[Roma]] ble de ofte plassert i venstre marg, og således fjernet fra resten av teksten. Tendensen på De britiske øyer for å la dekoren trenge seg inn i tekstblokken og erobre denne mer og mer, var en radikal oppfinnelse.<ref>Pächt, s. 63-64, i hans kapittel om initialen, som gir et gjennomgående behandling av emnet. Nordenfalk, ss. 12-13, har andre bilder.</ref> Manuskriptet ''[[Bobbio Hieronymus]]''<ref>Bobbio Hieronymus, ''MS S. 45. sup.'', Biblioteca Ambrosiana i Milano</ref> fra klosteret [[Bobbio abbedi]] i nordlige Italia, grunnlagt av den irske [[Columbanus]] i år [[614]], er datert til før [[622]] i henhold til en inskripsjon, og har en enda mer utarbeidede initialer med farger. Disse viser de samme insulære karaktertrekkene mer utviklet, selv ved denne utposten i Bobbio. Fra denne samme skrivestuen kom også ''[[Bobbio Orosius]]'', et annet tidlig insulær manuskript, og denne har den tidligste kjente [[teppeside]], skjønt en svært enkel utgave.<ref>Schapiro, ss. 227-229; Wilson, ss. 60</ref>

[[Durham Cathedral Library, A. II. 10.|Durhams evangeliebokfragment]] er det tidligste kjente malte insulære manuskript. Det er produsert på øya [[Lindisfarne]] en gang rundt år [[650]], men kun syv blader fra denne boken har overlevd, og ikke alle disse har [[Illuminerte bokstaver|illuminasjoner]]. Dette verket synes å introdusere flettverkmønster, og benytter også keltiske motiver avledet fra metallarbeider. Formgivningen på de to bevarte sidene er relatert til hverandre som et oppslag på to sider.<ref>Calkins, ss. 32-33; Nordenfalk, ss. 14-15, 28, 32-33</ref>

[[Fil:BookOfDurrowBeginMarkGospel.jpg|thumb|left|upright|Begynnelsen av ''[[Evangeliet etter Markus]]'' i Durrow-boken.]]
'''[[Durrow-boken]]''' er den tidligste bevarte [[evangeliebok]] med hele programmet med dekorasjoner, skjønt ikke alle sidene er bevart. De seks bevart [[teppeside]]ne, en fullsideminiatyr av symbolene til evangelistene, fire fullsideminiatyr av hver av evangelistene [[Evangeliet etter Matteus|Matteus]], [[Evangeliet etter Markus|Markus]], [[Evangeliet etter Lukas|Lukas]], og [[Evangeliet etter Johannes|Johannes]], fire sider med meget store initialer, og dekorert tekst på andre sider. Mange mindre initialgrupper er dekorert. Dateringen og opprinnelsesstedet for boken er emne for akademisk debatt. Vanligvis er tidspunktet [[650]]-[[690]] foreslått, og de mest sannsynlige stedene er i [[Irland]] på [[Durrow-klosteret]] i nærheten av [[Durrow (Offaly)|Durrow]], eller i [[Northumbria]] i nordlige [[England]] hvor klostrene på [[Lindisfarne]] eller [[Durham (England)|Durham]] er sannsynlige kandidater, skjønt [[Iona-klosteret]] på øya [[Iona]] i [[Skottland|skotske]] [[Indre Hebridene]] er også mulig. Hva som har vært inspirasjonen og forbildet for dekorasjonene er også faglig diskutert, særlig om det er en [[koptisk kristendom|koptisk]] eller inspirasjon fra [[Midtøsten]].<ref>Calkins, ss. 33-63, har gitt en omfattende redegjørelse med mange illustrasjoner; Nordenfalk, ss. 34-47, og 19-22 har diskutert koptisk innflytelse; se også Schapiro, indeks (under Dublin), Wilson, 32-36 og indeks.</ref>

Etter de store initialer fulgte teksten på den samme linjen, eller for en del noen linjer nedenfor, og disse fortsatte å bli dekorert i mindre størrelser. Prikker rundt utsiden av store initialer er mye brukt. Figurene er meget stilisert og en del sider har germansk [[Dyreornamentikk|dyredekorasjoner]] i flettverkmønster, mens andre benytter hele forrådet av keltiske [[geometri]]ske [[spiral]]er. Hver side benytter en forskjellig og sammenhengende sett av dekorative motiver. Kun fire farger er benyttet, men leseren er knapt bevisst noen begrensning i antallet farger. Alle de faste elementene til stilen for insulære manuskripter er allerede på plass. Utøvelsen, om en av høy kvalitet, er dog ikke så forfinet som de beste senere bøker, og heller ikke er utøvelsen av de aller minste detaljene.<ref>Calkins, ss33-63 gir en full redegjørelse med mange illustrasjoner; Nordenfalk, ss. 34-47.</ref>

[[Fil:Meister des Book of Lindisfarne 002.jpg|thumb|right|Teppeside fra ''Lindisfarne-evangeliene''.]]
'''[[Lindisfarne-evangeliene]]''' ble produsert på [[Lindisfarne]] av [[Eadfrith av Lindisfarne|Eadfrith]], biskop av Lindisfarne, mellom år [[690]] og hans død i [[721]] (kanskje hovedsakelig mot slutten av denne perioden). Dette er en evangeliebok i samme stil som ''Durrow-boken'', men er mer utarbeidet og kompleks. All teksten i begynnelsen av evangeliene er meget dekorert i en enkeltstående komposisjon, og mange tosideoppslagene er formgitt som en enhet med teppesider som var vendt mot en [[incipit]] («Her begynner...»), en innledende side som begynnelse for hver av evangeliene. Det er ganske sikkert at det var Eadfrith selv som var skriveren og kunstneren. Det er fire portretter av evangelistene, åpenbart avledet fra den klassiske tradisjonen, men behandlet uten noen form for dybde i tegningen. Rammene rundt dem er langt enklere enn dekorasjonen på tekstsidene, og det er en klar følelse at Eadfrith ikke har forsøkt å integrere de to stilene. Teppesidene er meget komplekse, og meget dyktig utført.<ref>Calkins, ss. 63-78; Nordenfalk, ss. 60-75</ref>

'''[[St. Petersburg Beda]]''' er et [[Gammelengelsk|angelsaksisk]] illuminert manuskript som i dag er bevart i [[St. Petersburg]] i [[Russland]]. Utøvelsen av det er tilskrevet klosteret [[Monkwearmouth-Jarrow]] i [[Northumbria]] en gang mellom [[730]]-[[746]]. Dette verket inneholder større åpningsbokstaver hvor stilene fra samtidens metallarbeider kan bli klart sett. Det er tynne bånd med flettverkmønster innenfor bokstavene. Det inneholder også den tidligste initial som er smykket med en figur, en byste av antagelig pave [[Gregor I den store]], som med en del andre elementer i dekorasjonen, er åpenbart avledet fra en modell fra [[Middelhavet|middelhavsregionen]]. Det er benyttet farger, men i på begrenset vis.<ref>Schapiro, ss. 199-224; Wilson, ss. 63</ref>

[[Fil:KellsDecoratedInitial.jpg|thumb|right|En av de mange hundre små initialer i ''Kellsboken'']]
'''[[Kellsboken]]''', stilen og periodens høydepunkt, er vanligvis datert til rundt år [[800]], skjønt en del har forsøksvis datert den opptil et århundre tidligere. Også opphavsstedet har vært emne for faglig debatt om det var [[Iona]] eller [[Kells (Meath)|Kells]], eller et annet sted.<ref>Dodwell, ss. 84</ref> Det er også ofte antatt at boken kan ha blitt påbegynt på Iona og deretter, på grunn av forstyrrelser fra angrep fra [[norrøn]]e [[viking]]er, fortsatt på Irland. Boken er bevart nesten fullstendig, skjønt uten omslaget, de første og siste sidene, og en del av dekorasjonene eksisterer uferdig i kun omriss. Boken er langt mer omfattende dekorert enn noe annet tidligere manuskript uansett tradisjon. Hver side, unntatt to, har mange små dekorerte bokstaver. Selv om det er kun en teppeside, er initialene på incipit meget detaljert dekorert med kun noen få bokstaver på siden at disse overtar denne funksjonen. Menneskefigurer finnes langt mer tallrikt enn noe tidligere manuskript. Mange av figurene er gitt blondt hår i regelmessig mønster. De er behandlet på en gjennomført stilisert vis og står tett sammen i menneskemasser, tett omgitt, tildels hemmet, av dekorasjonen som på initialsidene. Noen få scener som Jesu fristelse og arrestasjon er inkludert, foruten også jomfru Maria og Jesusbarnet, omgitt av engler. Dette er den tidligste Madonnabilde i en vestlig bok. Mange flere miniatyrene har blitt planlagt eller gått tapt. Fargene er meget skinnende og dekorasjonen har en voldsom energi hvor spiralmønstre er dominerende. [[Gull]] og [[sølv]] er derimot ikke benyttet.<ref>Calkins, ss. 78-92; Nordenfalk, ss. 108-125</ref>

=== Andre bøker ===
[[Fil:BookMullingFol193StJohnPortrait.jpg|thumb|Folio 193 av ''Mullingboken'' har et portrett av [[Evangelisten Johannes]].]]
En egen type innenfor [[insulære manuskript]]er er [[evangeliebok]]en i lommeutgave, uunngåelig langt mindre dekorert enn de tilsvarende praktbøkene, men i mange tilfeller med portretter av evangelistene og annen dekorasjon. Eksempler innenfor disse er ''[[Mullingboken]]'', ''[[Deerboken]]'', ''[[Dimmaboken]]'', og den miste av dem alle, ''[[Stonyhurst-evangeliene]]'' som i dag er i British Museum, og er en angelsaksisk tekst med [[Evangeliet etter Johannes]]. Den tilhørte [[Cuthbert av Lindisfarne]] og ble i sin tid gravlagt med ham. Dens vakre omslag i geiteskinn er den eldste bokinnbindingen i Vest-Europa som er blitt bevart, og er et unikt eksempel på insulær lærarbeid og er i god stand.<ref>Bloxham & Rose, og [https://web.archive.org/web/20051125092823/http://faculty.luther.edu/~martinka/art43/daily/2nd/ston.jpg bilder av boken].</ref>

Både angelsaksiske og irske manuskripter har begge en særskilt grovere ferdiggjøring i deres pergamentpapir enn den glattpussede overflaten på den samtidige verkene på fastlandet, og alle senere middelaldermanuskripter.<ref>Wilson, ss. 32</ref> Det synes som at, i kontrast med senere perioder, at skriverne som kopierte og skrev teksten, også var de som kunstnerisk utsmykket bøkene. Det kan hende de også var de eldste og mest respekterte medlemmene av deres respektive klostre.<ref>Alexander, ss. 9 og 72. Tradisjonen at den hellige Cuthbert selv skrev ''Stonyhurst-evangeliene'' kan være korrekt, selv om at den hellige Columbia selv bidro til ''Kellsboken'' ikke er mulig. For andre framstående angelsaksiske klosterkunstnere, se [[Eadfrith av Lindisfarne]], [[Spearhafoc]] og [[Dunstan av Canterbury|Dunstan]], alle biskoper.</ref>

=== Stiltrekk i angelsaksiske bøker ===
[[Fil:CodexAureusCanterburyFolios9v10r.jpg|thumb|left|Folios 9 ''verso'' med portrettet av evangelisten Matteus og 10 ''recto'' med dekorert tekst av [[Evangeliet etter Matteus]] som begynner med Matteus 1:18.]]
I England var det et preg av en fastlandsstil som kom fra tidlig av; den gregorianske misjonen fra Roma hadde med seg ''[[Sankt Augustin-evangeliene]]'' og andre manuskripter med seg (som nå har gått tapt), og andre bøker ble importert fra fastlandet. En utgave [[Beda]]s ''[[Historia ecclesiastica gentis Anglorum]]'' («Anglerfolkets kirkelige historie») fra [[700-tallet]], ''MS Cotton Tiberius C. II'' som i dag er i British Museum, viser blandete elementer i sin dekorasjon, og det samme gjør også ''[[Stockholm Codex Aureus]]'' fra tilsvarende periode, antagelig skrevet ved [[Canterbury]] og i dag oppbevart ved [[Kungliga biblioteket]] i [[Stockholm]].<ref>Nordenfalk, ss. 96-107</ref> I ''[[Vespasianske psalter]]'' er det klart hvilke elementer som ble dominerende. Alle disse og andre medlemmer av Tiberius-gruppen av manuskripter ble skrevet sør før elven Humber,<ref>Wilson, ss. 91-94</ref> men ''[[Codex Amiatinus]]'' fra [[Jarrow]] fra tiden før [[716]], er skrevet i en vakker uncialskrift, og dens eneste illustrasjon er gjort i en italienisert stil og er ikke en insulær dekorasjon. Det har blitt foreslått at dette hadde sin årsak at bindet ble produsert for å bli overrakt paven som en gave.<ref>Alexander, ss. 72-73</ref> Dateringen er delvis kjent fra bevilgning av økte landområder for sikre framtidig drift av krøtter som talte 20 000 hoder, noe som var nødvendig for å produsere kalveskinn for tre komplette, men ikke illustrerte bibler. Det viser de ressursene som var nødvendige for å produsere store bøker i perioden.

Mange angelsaksiske manuskripter som ble skrevet i sør og senere i nord i England viser sterke insulære tendenser fram til 900-tallet eller videre, men de predominerende stilistiske impulsene kom fra det europeiske fastlandet. Teppesider er ikke funnet, men derimot mange store figurative miniatyrer. Paneler med flettverkmønster og andre insulære motiver fortsatte å bli brukt som et element i rammene og var til sist klassiske i sin framførelse. Mange fastlandsmanuskripter, særlig i områdene med [[Keltisk kristendom|keltisk misjon]] viser også slike trekk langt inn i [[Romansk kunst|tidlig romansk periode]]. Fransk-angelsaksisk eller «anglo-karolingsisk»<ref>Østmo, Einar og Hedeager, Lotte (red.) (2005): ''Norsk arkeologisk leksikon'', Oslo. Side 358: «anglo-kontinental» eller «anglo-karolingsisk».</ref> er begrep for en stilskole i sen [[Karolingerne|karolingisk]] illuminasjon i nordøstlige Frankrike som viste insulær stildekorasjon, inkludert meget store initialer, tidvis i kombinasjon med figurative bilder typisk for samtidens franske stiler. Den «mest hardnakkete av alle karolingiske stiler» fortsatte fram til så sent som [[1000-tallet]].<ref>Dodwell (1998), ss. 74 (sitat)-75, og se indeks; Pächt, ss. 72-73</ref>

=== Arven fra insulær kunst ===
[[Fil:Meister der Franko-Sächsischen Gruppe 001.jpg|thumb|Karolingisk kunst med fransk-angelsaksisk initial som kombinerer insulær dekorasjon med klassiske trekk i evangelistportrettene.]]
Den virkelig arven til insulær kunst ligger ikke så mye i de særskilte stilistiske trekkene som er diskutert over, men i dens fundamentale avgang fra den klassiske tilnærmingen til dekorasjon, enten det var bøker eller andre former for kunst. Den sparsomt kontrollerte energien i insulær dekorasjon, spiraler over formelle inndelinger ble et trekk for senere middelalderkunst, særlig [[gotisk kunst]], i områder hvor særskilte insulære motiver ble knapt benyttet, slik som i arkitekturen. Blandingen av det figurative med det ornamentale er også gjenværende karaktertrekk i all senere illuminasjoner i middelalderen. I kompleksiteten og tettheten i blandingen er insulære manuskripter faktisk kun overgått av verker med [[Flamsk (dialekt)|flamsk]] illuminasjoner fra [[1400-tallet]]. Det er også bemerkelsesverdig at disse karaktertrekkene er alltid mer framtredende i nordlige Europa enn i sør; italiensk kunst, selv i den gotiske perioden, beholdt alltid en viss klassisk klarhet i formen.<ref>Henderson, ss. 63-71; Et betydelig tema hos Pächt, se særlig kapittel II og ss. 173-177</ref>

Umiskjennelig insulær innflytelse kan bli sett i karolingiske manuskripter, som nevnt over, selv om disse også forsøkte å kopiere keiserstilene til [[Roma]] og [[Bysants]]. Meget store initialer ble beholdt, tidvis ikke befolket med figurer, foruten også langt mer abstrakte dekorasjoner enn hva som fantes i de klassiske modellene. Disse trekkene fortsatte i ottoianske og samtidig fransk illuminasjon og metallarbeid før den romerske periode som ytterligere fjernet seg fra de klassiske røttene, særlig i manuskriptene og søylenes kapiteler.<ref>Pächt, ss. 72-73, og Henderson, ss. 63-71</ref>

=== Skulptur ===
[[Fil:Muiredach s Cross.jpg|thumb|Muiredachskorset]]
Store kors hogd ut i stein kalles for [[keltiske høykors]], og deres form hvor korsets tre armer er innenfor en sirkel kalles [[keltisk kors]]. Disse oppsto på 700-tallet i Irland,<ref>''Grove Art Online'' S4</ref> og ble reist en del senere enn de første angelsaksiske korsene som kom muligens allerede på 600-tallet.<ref>Wilson, ss. 54-56, 113-129</ref> Senere insulære utskjæringer som er funnet over hele Britannia og Irland var nesten fullstendig [[geometri]]ske, og det samme var dekorasjonen på de tidligste korsene. Ved 800-tallet var figurene utskåret og de største korsene kunne på alle sine flatene ha avbildet mange figurer fra bibelfortellingene, ofte i scener fra [[Det gamle testamente]] på østsiden og [[Det nye testamente]] på vestsiden, og korsfestelsen korsets sentrum. [[Muiredachskorset]] fra 900-tallet ved [[Monasterboice]] er betraktet som det vakreste i sin type for hele Irland. I senere eksempler ble de utskårne færre og større, og deres stil begynte å smelte sammen med den romerske, slik tilfellet er med det irske Dysertkorset.<ref>Grove</ref>

Det angelsaksiske [[Ruthwellkorset]] fra 700-tallets [[Northumbria]] (i dag en del av Skottland), dessverre ødelagt av fanatisk [[Presbyterianisme|presbyteriansk]] [[ikonoklasme]] (billedhat), er det mest imponerende av de gjenværende angelsaksiske korsene, skjønt som med de fleste andre av samme type så mangler hodet. Ruthwellkorset, i seg selv 5,5 meter høyt, har de største figurative [[relieff]]er som er funnet på noe angelsaksiske kors. Det har inskripsjoner på både [[latin]], og noe uvanlig for et kristent monument, også angelsaksiske [[runer]]. Sistnevnte har tekstlinjer som tilsvarer linjene 39-64 til det angelsaksiske diktet ''[[Drømmen om Kristi kors]]'' (engelsk «The Dream of the Rood»). Diktet, en kristen [[allegori]], er antagelig eldre enn korset, men sannsynligvis hogd inn ved en senere dato.

Mange av de angelsaksiske korsene var langt mindre og slankere enn de tilsvarende irske, og de hadde av den grunn mindre overflate for utskårne relieffer. Det er dokumentert bevis for at det har vært et betydelig antall av utskårne kors over hele England, også benyttet som gravmarkører, men de fleste som har blitt bevart for ettertiden finnes de nordligste områdene. Det er levninger av annen monumental skulptur i angelsaksisk kunst, selv fra tidligere perioder, men ingenting som er sammenlignbart på Irland.<ref>Wilson behandler i omfattende grad med levninger av skulpturer, ss. 74-84 for 700-tallet, ss. 105-108, 141-152, 195-210 for senere perioder.</ref>

== Stående piktiske steiner ==
* ''Se hovedartikkel, [[Piktiske steinmonumenter]]''

[[Fil:HiltonofCadboll01.JPG|thumb|upright|En etterligning av den store stående steinen [[Hilton of Cadboll Stone]], utskåret i den piktiske "Easter Ross-skolen", ca 800-900 e.Kr.]] 
Steinmonumenter som ble reist av [[piktere]] i [[Skottland]] nord for grensen [[Firth of Clyde|Clyde]]- [[Firth of Forth|Forth]] i tiden mellom [[500-tallet]] og [[700-tallet]] er særlig påfallende i både formgivning og konstruksjon, og de faller ikke helt innenfor skjemaet til insulær kunst. Selv om det er vanskelig å påvise påvirkning og den eventuelle retningen på disse, synes det mer som om piktiske steiner har påvirket naboområdene rundt enn omvendt. De utskjæringene som kalles for «Easter Ross-skolen» har vært forsøkt knyttet til insulær kunst, men viser langt mindre klassisk innflytelse, om noen i det hele tatt. [[Dyreornamentikk]]en er ofte sammenlignbare med de som er funnet i insulære manuskripter hvor de typisk representerer evangelistenes symboler, noe som kan være en indikasjon på en piktisk opprinnelse for disse insulære formene.<ref>Laing, ss. 54-55, Henderson, ss. 59</ref>

[[Fil:Daniel Stone.jpg|thumb|left|Piktisk steinfragment i Groam House Museum i Rosemarkie som viser dyrehode og mannshode.]]
De piktiske utskjæringene er blitt gjort både i den [[Hedendom|hedenske]] som i den tidlige kristne periode, noe som viser at for pikterne i Skottland var tradisjonen allerede veletablert i hedensk tid og denne ble videreført, bortimot uendret, men tilpasset kristen forståelse. De opprinnelige piktiske symbolene, som er dårlig forstått, synes dog ikke å ha blitt oppfattet som motbydelig for piktiske kristne. Hensikten og meningen av steinene er kun delvis forstått. Symbolene kan indikere ætter, stammemedlemskap og regional tilhørighet. En del av dem kan også ha vært personlige minnesteiner, og andre kan ha avbildet seremonier og ritualer fra oldtiden hvor meningen siden har gått tapt.<ref>Laing, ss. 53-56. Se også C. Michael Hogan: [http://www.megalithic.co.uk/article.php?sid=17730 «Eassie Stone»], ''The Megalithic Portal'', red. Andy Burnham, 2007</ref> Eksempler omfatter blant annet [[Eassie-steinen]] og [[Hilton of Cadboll Stone]]. Det er mulig at disse steinmonumentene også hadde en tilleggsmening som å markering grensene til stammer eller ætter. Det har også blitt fremmet at symbolene kan ha vært en form for en [[Piktogram|piktografisk]] mening eller [[skriftsystem]].<ref>Forsyth, Katherine (1997): [http://eprints.gla.ac.uk/3447/1/pictish_symbols_forsyth.pdf «Some thoughts on Pictish Symbols as a formal writing system»] (PDF) i: ''The Worm, the Germ and the Thorn. Pictish and related studies presented to Isabel Henderson'' (Balgavies, Forfar: Pinkfoot Press): ss. 85–98, ISBN 978-1-874012-16-0</ref>

Det finnes også noen få eksempler på tilsvarende dekorasjon på piktiske sølvsmykker, mest kjent er Norries Law-forrådet fra 600-tallet, eller kanskje noe eldre, men dessverre ble mye av dette smeltet ned da det ble oppdaget.<ref>Youngs, ss. 26-27</ref> Et annet eksempel er et funn på den lille øya [[St Ninian's Isle]] på [[Shetland]] som antagelig er fra 700-tallet som besto av mange brosjer, brystnåler og boller.<ref>Wilson, ss. 117-118; Youngs, ss. 108-112, se også bilder fra [http://photos.shetland-museum.org.uk/index.php?a=subjects&s=gallery&key=SYToyOntpOjA7aTozMTg7aToxO3M6MTY6IlN0IE5pbmlhbidzIElzbGUiO30= Shetlands museum]  {{Wayback|url=http://photos.shetland-museum.org.uk/index.php?a=subjects&s=gallery&key=SYToyOntpOjA7aTozMTg7aToxO3M6MTY6IlN0IE5pbmlhbidzIElzbGUiO30%3D |date=20110727053200 }}</ref> De gjenstandene som er bevart fra begge de nevnte funnene er i dag oppbevart ved Skottlands nasjonale museer.<ref>[http://nms.scran.ac.uk/database/results.php?offset=1&no_results=12&scache=41jkyl7hmb&searchdb=scran&sortby=title&sortorder=ASC&field=&searchterm=%2Bpictish%20%2Bsilver&PHPSESSID=kq57s29vag9i29smf4800vf310 Bilder fra National Museums Scotland]</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Alexander, Jonathan J. G. (1992): ''Medieval Illuminators and their Methods of Work'', Yale UP, ISBN0300056893
* Bloxham, Jim & Rose, Krisine: [https://web.archive.org/web/20110726074901/http://www.gbwny.org/news/2007/11/st-cuthbert-gospel-of-st-john-formerly-known-as-the-stonyhurst-gospel/ ''St. Cuthbert Gospel of St. John, Formerly Known as the Stonyhurst Gospel'']
* Brown, Michelle P. (2005): [http://books.google.co.uk/books?id=H8Ke9acHFm4C&pg=PA279&dq=%22Tiberius+group%22&as_brr=3&ei=A77PS_6dJI7WzASrp9CKCQ&cd=1#v=onepage&q=%22Tiberius%20group%22&f=false ''Mercian Manuscripts? The "Tiberius" Group and its Historical Context''], in Michelle P. Brown, Carol Ann Farr: ''Mercia: an Anglo-Saxon kingdom in Europe'', Continuum International Publishing Group, ISBN 0826477658, 9780826477651
* Calkins, Robert G. (1983): ''Illuminated Books of the Middle Ages''. Ithaca, New York: Cornell University Press.
* Dodwell, C.R. (1982): ''Anglo-Saxon Art, a new perspective'', 1982, Manchester UP, ISBN 071900926X
* Dodwell, C.R. (1993): ''The Pictorial arts of the West, 800-1200'', 1993, Yale UP, ISBN 0300064934
* [[Ernst Gombrich|Gombrich, E. H.]] (1982): ''The Story of Art'', Phaidon, 13. utg. ISBN 0714818410
* ''Grove Art Online'': «Insular Art», lest 18. april 2010, se også Ryan, Michael.
* Henderson, George. ''Early Medieval Art'', 1972, rev. 1977, Penguin.
* Hicks, Carola: [http://arts.jrank.org/pages/15629/Insular.html Insular – The Age of Migrating Ideas: Early Medieval Art in Northern Britain and Ireland]
* Honour, Hugh & Fleming, John (1982): ''A World History of Art'',1. utg. og senere utg., Macmillan, London, sider viser til Macmillans pocketututgave, 1. utg. fra 1984. ISBN 0333371852
* Laing, Lloyd Robert (1975): [http://books.google.co.uk/books?id=mdwOAAAAQAAJ&pg=PA53&dq=Pictish+Stones+purposes&as_brr=3&ei=CcHMS8-sAZzOMMy13KoG&cd=2#v=onepage&q&f=false The archaeology of late Celtic Britain and Ireland, c. 400-1200 AD], Taylor & Francis, ISBN 0416823602, 9780416823608
* Lasko, Peter, (1972 ): ''Ars Sacra, 800-1200'', Penguin History of Art (nå Yale), 1972 (nb, 1. utg.) ISBN 014056036X
* Nordenfalk, Carl (1976): ''Celtic and Anglo-Saxon Painting: Book illumination in the British Isles 600–800''. New York: George Braziller.
* Pächt, Otto (1986): ''Book Illumination in the Middle Ages'' (overs. fra tysk), Harvey Miller Publishers, London, ISBN 0199210608
* Rigby, Stephen Henry (2003): ''A companion to Britain in the later Middle Ages'', Wiley-Blackwell, ISBN 0631217851, 9780631217855. [http://books.google.co.uk/books?id=H4gfZGPDuu8C&pg=PA563&dq=Cross+of+Cong&as_brr=3&ei=g1pGSrLZL4zayQSB9NRA Google books]
* Ryan, Michael, og andre, i ''Grove Art Online'', ''Insular art'' (Ryan er også en betydelig bidragsyter til Youngs nedenfor)
* Schapiro, Meyer (1980): ''Selected Papers, volume 3, Late Antique, Early Christian and Mediaeval Art'', Chatto & Windus, London, ISBN 0701125144
* Wailes, Bernard & Zoll, Amy L., i: Philip L. Kohl, Clare P. Fawcett, ''[http://books.google.co.uk/books?id=2GZ1mx397g4C&printsec=frontcover&dq=Nationalism,+politics,+and+the+practice+of+archaeology&cd=1#v=onepage&q&f=false Nationalism, politics, and the practice of archaeology]{{død lenke|dato=september 2017 |bot=InternetArchiveBot }}'', Cambridge University Press, 1995, ISBN 0521558395, 9780521558396
* Susan Youngs (red) (1989): ''«The Work of Angels», Masterpieces of Celtic Metalwork, 6th–9th centuries AD'', British Museum Press, London, ISBN 0714105546
* Wilson, David M. (1984): ''Anglo-Saxon Art: From The Seventh Century To The Norman Conquest'', Thames and Hudson.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.unc.edu/celtic/catalogue/brooches/index.html ''Irish Brooches of the Early Medieval Celtic Period''] {{Wayback|url=http://www.unc.edu/celtic/catalogue/brooches/index.html |date=20160423200154 }}, utstilling om irske brooche-spenner fra tidlig keltisk middelalder
* [https://web.archive.org/web/20070927040251/http://www.green-man-of-cercles.org/articles/origins_of_interlace_sculpture.pdf Illustrert artikkel om opprinnelsen til flettverkmønstre på skulptur] (PDF), engelsk artikkel av Peter Hubert 

{{Portal|Historie|Kunst}}
{{Kunsthistoriske perioder}}
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Insulær kunst}}
[[Kategori:Irlands historie]]
[[Kategori:Storbritannias historie]]
[[Kategori:Litteratur fra middelalderen]]
[[Kategori:Folkevandringstiden]]
[[Kategori:Manuskripter]]
[[Kategori:Bokkunst]]
[[Kategori:Irsk middelalderlitteratur]]
[[Kategori:Insulære manuskripter]]
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*