Redigerer Ingeborg Eriksdatter

{{infoboks biografi}}
'''Ingeborg Eriksdatter''' av [[Danmark]] (født ca. 1244, død [[26. mars]] [[1287]]) var datter av den danske [[konge]] [[Erik Plogpenning]] ([[1216]]&ndash;[[1250]]) og hans dronning [[Jutta av Sachsen (dansk dronning)|Jutta av Sachsen]]. Hun ble gift med kong [[Magnus Lagabøte|Magnus Håkonsson Lagabøte]] av [[Norge]] ([[1238]]&ndash;[[1280]]). Sammen fikk de sønnene [[Eirik II|Eirik Magnusson]] og [[Håkon V Magnusson|Håkon Magnusson]] som begge ble konge i Norge i tur og orden.

I løpet av [[1260]] ble det lagt planer om å få [[Magnus Lagabøte|Magnus Håkonsson]], som da var samkonge med sin far, Norges store [[middelalder]]konge [[Håkon Håkonsson]], gift med prinsesse Ingeborg av Danmark, datter av den danske kongen [[Erik Plogpenning]] som ble myrdet i [[1250]]. Frieriet ble først fremført hos hennes morfar, hertug [[Albrecht I av Sachsen]], og året etter hos hennes danske formynder. 

Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske [[høvding]]er i juli [[1261]], men uten at det forelå noe formelt samtykke hos hennes farbror, den daværende danske kongen [[Abel av Danmark]]. Hastverket hadde muligens sin årsak at [[Birger jarl]], den regjerende formynderkongen i [[Sverige]], ønsket å få henne giftet bort til en av sine sønner. Det skulle vise seg at det var lite å frykte fra danskekongen. Han ble slått i hjel året etter i [[Ejdersted]] da han forsøkte å drive inn skatt hos [[friserne]].

[[Bryllup]]et sto i [[Norgesveldet]]s viktigste by [[Bergen]], og den [[14. september]] [[1261]] ble begge kronet av erkebiskop [[Einar Gunnarsson Smjorbak]].
[[Fil:Architekturdetails_der_Hakonshallen._01.jpg|thumb|Detalj fra [[Håkonshallen]] som ble innviet ved Ingeborgs bryllup med kong Magnus.<ref>[[Odd Brochmann]]: «Håkonshallen» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 1. november 2022 fra [https://snl.no/H%C3%A5konshallen]</ref>]]
Som enkedronning ble Ingeborg regnet som en sentral person i regjeringen. Hun står først i viktige dokumenter, og ''[[Biskop Arnes saga]]'' hevder at kongen «rådet mer» etter hennes død. 
Som hennes protesjé ble regnet [[Alv Erlingsson (yngre)|Alv Erlingsson]] som drev aggressiv piratvirksomhet mot danske og tyske handelsskip, og hans brå fall ble av [[P.A. Munch]] koblet til Ingeborgs død; men ingenting yde rpå at Alv hadde særlig forbindelse med noen i den sentrale kretsen i Bergen.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 249), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref> [[Borgarsyssel]] var enkedronningens egen eiendom som da ble lagt inn under hertug [[Håkon V Magnusson|Håkon Magnusson]]. Denne ble straks en uforsonlig fiende av Alv, noe som førte til at han ble [[fredløshet|fredløs]].

==Oppvekst==
Ingeborg var en av de fire «plogpenningdøtrene». Eldst var [[Sofia Eriksdatter|Sofia]], som ble gift med [[Valdemar Birgersson]] av Sverige, og dermed svensk dronning. Så kom Ingeborg selv, deretter [[Jutta av Danmark|Jutta]] (født [[1246]]) og [[Agnes av Danmark|Agnes]] (født [[1249]]).

I 1250, da Ingeborg var seks år, ble far hennes drept i et bakhold arrangert av hans egen lillebror, Ingeborgs farbror Abel. Da kong Erik bare etterlot seg døtre, var Abel hans tronarving, og lot seg utrope til konge etter at hans menn offentlig hadde sverget på hans uskyld. To år senere ble Abel selv drept under et bondeopprør. I motsetning til Erik etterlot Abel seg en mannlig arving, som imidlertid studerte i [[Tyskland]]. På hjemveien for å ta over tronen, ble han tatt til fange av erkebiskopen av [[Köln]]. Eriks og Abels yngste bror, [[Kristoffer I av Danmark|Kristoffer]], unnlot imidlertid å betale [[løsepenger]] for nevøen. I stedet utropte Kristoffer seg til konge over Danmark. Da Abels sønn omsider kom hjem, brøt det ut [[borgerkrig]] der han underveis fikk tittelen «hertug av [[Sønderjylland]]». Ingeborg og hennes tre søstre ble kasteballer i dette maktspillet. Moren deres var død, og farbroren, kong Kristoffer, gjorde seg selv til deres formynder. Hans siste politiske handling var å gifte bort niesen Sofia til svenskekongen, for å sikre seg Birger jarls støtte i kampen mot nevøen i Sønderjylland.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 82-4), forlaget Spartacus, Oslo 2009, ISBN 078-82-430-0478-8</ref> Det var nemlig i realiteten Birger jarl som styrte Sverige på vegne av sin ubrukelige sønn, kong Valdemar.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 208)</ref>

Ingeborgs ekteskap var et ledd i hennes svigerfars, Håkon Håkonsson anti-danske politikk, nemlig å få [[Halland]] tilbake fra Danmark. Det var derfor Håkon lette etter en dansk prinsesse han kunne få gift med sin siste gjenlevende sønn, Magnus. Ingeborg egnet seg utmerket, da hun var arveberettiget til en rekke store gods rundt om i Danmark, i tillegg til [[Rold]] i [[Himmerland]] og landsbyen Skanderup. Kontroll over denne arven ville sikre den norske kongefamilien et solid fotfeste på dansk jord.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 81-2)</ref>

Da Kristoffer  var død, sendte kong Håkon en forespørsel til enken, [[Margarete Sambiria|Margrete Sambiria]], også kjent som «Svarte Grete» og «Margrete Sprenghest», om hun som Ingeborgs formynder ville gi tillatelse til et ekteskap mellom piken og sønnen hans, den norske tronarvingen Magnus. Men dronningen hadde vært sterkt imot Sofias ekteskap med svenskekongen, og ville iallfall ikke miste kontrollen over flere av «plogpenningdøtrene», så hun sørget for å få den sytten år gamle Ingeborg innesperret i et [[dominikaner]]kloster ved [[Horsens]]. 

Kong Håkon mistet ikke motet av den grunn. Tvert om sendte han sommeren 1261 av gårde en ny delegasjon, bestående av syv [[krigsskip]] og flere hundre menn under ledelse av biskopen av [[Oslo]], som også het Håkon. Margrete Sambiria var imidlertid opptatt med krigen hun hadde startet mot familien til sin svoger, kong Abel. Biskop Håkon besluttet da å dra direkte til Horsens, hvor han personlig gikk opp til klosteret som holdt Ingeborg innesperret, fremla sitt ærend og bad henne bestemme om hun ville bli med eller ikke. Ingeborg foretrakk en fremtid som norsk dronning fremfor et liv som [[nonne]], og bad biskopen komme tilbake og hente henne når hun hadde pakket og gjort seg klar. Men på seilasen nordover fikk nordmennene øye på en stor krigsflåte som førte Birger jarls banner. Det var kjent at han nylig var blitt enkemann, og gjerne ville gifte seg med Ingeborg, som var søster av hans svigerdatter Sofia. Nordmennene forstod raskt at også Birger jarl var på frierferd, så de unnlot å svare sendebudet han sendte over til flåten deres med spørsmål om deres hensikter, og seilte i stedet kjapt tilbake til klosteret, der de fullt bevæpnet bad om å møte Ingeborg. Sammen med noen tjenere og to danske [[ridder]]e som hadde sverget henne troskap, skyndte hun seg ned til skipene sammen med det norske følget. Så snart det lot seg gjøre, seilte de nordover. 

Først kom de til [[Tønsberg]], der de hvilte ut. Så gikk ferden til Bergen hvor [[bryllup]]et skulle stå, men et kraftig uvær tvang skipene til å bruke tre uker på strekningen som normalt lot seg tilbakelegge på en uke. Da de omsider seilte inn i Bergen, blåste det så stygt at de måtte legge til ved [[Laksevåg]] i stedet for byens egentlige [[havn]]. Dagen etter ble kong Håkon og junker Magnus rodd over [[fjord]]en for å møte den forkomne danske prinsessen. Til gjengjeld ble bryllups- og kroningsfesten den mest storslagne festen som til da var blitt holdt i Norge. Nærmere to tusen gjester medbrakte sine tjenere, kammerpiker, oppassere, livvakter og videre. [[Håkonshallen]] ble for første gang tatt i bruk. Nå var Erik Plogpennings to eldste døtre blitt dronninger i hvert sitt land. Tilbake i Danmark var bare de to yngste, Agnes og Jutta. Enkedronning Margrete Sambiria fikk dem raskest mulig inn som nonner i et [[dominikaner]]kloster i [[Roskilde]], men heller ikke dem klarte hun i lengden å holde innesperret. I [[1271]] grep de muligheten til å flykte fra Danmark og nådde frem til storesøsteren Sofia i Sverige. Trygt installert ved sin svogers luksuriøse [[hoff]] innledet Jutta et forhold til kong Valdemar.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 85-7)</ref>

==Dronning av Norge==
Magnus Lagabøte var en sterk konge, som visste å balansere forholdet til geistligheten, stormennene og rivaliserende utenlandske makter, men han var også sterkt tynget av sitt ansvar. På en reise tilstod han en gang overfor sine nærmeste menn at han så frem til den dagen da døden satte ham fri. Våren [[1280]], etter seksten år som konge, ble Magnus syk. 1. mai fylte han førtito år, og tilbrakte dagen i sykeseng i Bergen. Herjet av [[feber]] fikk han tilkalt erkebiskop [[Jon Raude]] fra [[Trondheim]], så den eldste sønnen, elleve år gamle junker Erik, kunne krones straks han selv var død.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 119-20)</ref> Alt i [[1273]], etter at Ingeborgs og Magnus' to eldste sønner var døde, fikk femåringen Erik kongetittel og ble utropt til sin fars tronarving, mens treåringen Håkon fikk tittelen hertug. Alle fremstående menn i Norge hadde sverget guttene troskap, og med tanke på fremtidig rivalisering guttene imellom, hadde Magnus sikret at Håkon som fjortenåring skulle arve en tredjedel av riket, med Oslo som hovedsete, som sitt hertugdømme.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 122-3)</ref>  Det var denne tilknytningen til Oslo som gjorde at Håkon i sin regjeringstid flyttet hovedstaden fra Bergen til Oslo. 

I motsetning til sin lillebror Håkon hadde Erik ikke gode evner. Han kunne for eksempel ikke lese eller skrive, og som enkedronning ble Ingeborg derfor den man lyttet til. Den skotske ''[[Lanercost-krøniken]]'' går så langt som å hevde at Erik også ble født vanskapt, mer [[Bjørnefamilien|bjørn]] enn menneske, og at kong Magnus lot den nyfødte svøpe og ligge over natten på et [[alter]] for [[Frans av Assisi]] i Bergen, hvor han i løpet av natten ble forvandlet til en normal gutt.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 128-9)</ref>

I [[1282]] da Ingeborgs fetter, kong [[Erik Klipping]], og hans mor enkedronning Margrete Sambiria holdt det årlige riksmøtet på [[Nyborg slott]], var det blant de fremmøtte også representanter for de fire plogpenningsøstrene, som nå gjorde krav på sin farsarv. Magnus Lagabøte hadde aldri insistert på Ingeborgs rett til arven, men nå som han var død, og Erik Klipping og hans mor politisk svekket, begynte Ingeborg og søstrene hennes kampen for sin rett. Et samlet dansk [[aristokrati]] fikk høre hvor urettferdig og nedverdigende de fire søstrene var blitt behandlet av Erik Klipping og moren hans.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 180)</ref> Jutta møtte attpåtil frem i egen person, og var også den eneste av søstrene som fikk tilkjent arven sin – som hun imidlertid aldri fikk noen glede av, da hun døde samme år, bare trettiseks år gammel. 

Det er ikke så mye som vites om Ingeborg, men hun likte å høre fortellinger. Det fortelles at hun i [[1263]] ble underholdt av [[Sturla Tordsson]], brorsønn av [[Snorre Sturlason]], som fortalte ''Huldar saga''<ref>[https://www.heimskringla.no/wiki/Huldar_saga ''Huldar saga]</ref> om ei trollkjerring. Kong Magnus Lagabøte var ikke blid på Sturla, men denne fortalte sagaen så godt at han vant først Ingeborg og deretter kongen over på sin side. Ingeborg overlevde sin mann med rundt syv år.

Hun var bare førtito da hun selv ble dødssyk utpå vinteren 1286/87. Hun døde i Bergen like før [[påske]] 1287, og ble gravlagt i byen først i april, på den tid yngstesønnen Håkon fylte sytten. Begge sønnene var til stede under seremonien. Med Ingeborg forsvant samlingspunktet for det norske aristokratiet, og ledelsen ble splittet mellom en svak konge (eldstesønnen Erik), en viljesterk ung hertug (Eriks lillebror Håkon) og den maktglade jarl Alv Erlingsson, som endte på [[steile og hjul|hjul og steile]] i [[Helsingborg]] i [[1290]].<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 244-5)</ref>

==Referanser==
<references/>

== Litteratur ==
*Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'', forlaget Spartacus, Oslo 2009, ISBN 078-82-430-0478-8
*{{Kilde bok
  | ref= 
  | forfatter= Nils Petter Thuesen
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 1991
  | artikkel=
  | tittel= Norges dronninger gjennom tusen år
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted= Oslo
  | forlag= Tiden Norsk Forlag
  | side=45–47
  | isbn=82-10034-58-8
  | id=
  | språk=
  | kommentar=
  | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112600088#&struct=DIV186
 }}

{{Start boks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Rikitsa Birgersdatter]]|Hva=[[Liste over Norges dronninger|Dronning av Norge]]|Startår=[[1263]]|Sluttår=[[1280]]|Etterfølger=[[Margaret av Skottland (Norge)|Margaret av Skottland]]}}
{{Slutt boks}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norges dronninger]]
[[Kategori:Nordmenn født i Danmark]]