Redigerer In dubio pro reo

'''«In dubio pro reo»''' ([[Latinsk språk|latin]] for: ''I tvil for den anklagede''), også kalt '''uskyldspresumsjonen''', er det grunnleggende [[prinsipp]]et i enhver [[rettsstat]] om at tvil om den faktiske siden ved et eller flere av straffbarhetsvilkårene, skal komme den tiltalte til gode i [[Strafferett|straffesaker]]. Begrepet uskyld leder raskt tanken til en straffri tilstand, mens en presumsjon er en antakelse grunnet på sannsynlighet.

== Prinsipp ==

Prinsippet om at tvil om faktum skal komme tiltalte til gode, har røtter tilbake til [[romerretten]]. Prinsippet er stadfestet i [[Den europeiske menneskerettskonvensjon]] (EMK) artikkel 6.2 og [[FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter]] artikkel 14.2. Prinsippet er således nærmest et globalt folkerettslig pålegg til lojal etterlevelse av verdens stater.

Prinsippet innebærer også at en person skal anses som uskyldig i å ha begått en straffbar handling, inntil det er [[Bevis (jus)|bevist]] at han er skyldig, og er som sådan nedfelt i [[menneskerettighetserklæringen]]s artikkel 11, punkt 1:

{{sitat|Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.}}

Prinsippet skal hindre at personer dømmes for handlinger som de ikke har begått ([[justismord]]), og at uskyldige skal lide unødig.

På norsk finnes tradisjonelt og folkelig to hevdvunne formuleringer som fastholder dette prinsipp: «Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist», og «tvilen skal komme tiltalte til gode».   

==Norske rettsforhold==
[[Norge]] er ved to tilfeller blitt klaget inn for og dømt av [[Den europeiske menneskerettsdomstol]] (EMD) i [[Strasbourg]] for brudd uskyldspresumsjonen i EMKs artikkel 6.2. I begge tilfeller (''Hammern mot Norge'' ([[Bjugn-saken]]) og ''Y mot Norge'' ([[Birgitte-saken]])) ble det konstatert brudd som følge av at klagerne ved norske domstoler var idømt erstatningsansvar for handlinger som de tidligere var frikjent for i strafferettslig forstand. Dette var mulig fordi beviskravet i strafferetten er langt strengere enn i erstatningsretten. EMD kom til at det ikke var i strid med uskyldspresumsjonen å idømme klagerne erstatningsansvar selv om de var blitt frifunnet i straffesakene, men formuleringene domstolene hadde brukt da erstatningsansvaret ble idømt, var ifølge EMD egnet til å så tvil om de strafferettslige frifinnelsene.

I granskningsrapportene etter henholdsvis [[Liland-saken]] og [[Moen-saken]] ble politiet og domstolene anklaget for å ha brutt uskyldspresumpsjonen.{{trenger referanse}}

Norge har også fått kritikk for utstrakt bruk av [[varetektsfengsling]] i saker der skyldspørsmålet ikke er avklart.{{trenger referanse}}

Prinsippet er normgivende for [[presse]]ns [[Vær varsom-plakaten|«vær varsom-plakat»]] (punkt 4, underpunkt 5–7), men i flere alvorlige saker er norsk presse blitt anklaget for å bryte prinsippet.{{trenger referanse}}

==Sivilrett==
Ved tvil om [[sivilrett]]slige spørsmål er imidlertid utgangspunktet et annet: De stridende parter har som hovedregel like mye ansvar for bevisførselen, og normalt skal domstolene legge til grunn det faktum som ut ifra bevisførselen er det mest sannsynlige.

==Se også==
* [[Bevisbyrde]]
* [[Bevisbyrderegler]]

==Eksterne lenker==
* [http://jusinfo.no/index.php?site=default/721/1930/2004/2009 Uskyldspresumsjonen] - presentert av advokatfirmaet RUV

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Strafferett]]
[[Kategori:Latinsk juridisk terminologi]]
[[Kategori:Rettssikkerhet]]
[[Kategori:Brocardi]]