Redigerer Hundredagersreformen

{{multiple image
| align = right
| direction = horizontal
| header = 
| image1 = Kang-youwei2-large.jpg 
| width1 = 160
| alt1 = 
| caption1 = [[Kang Youwei]] (康有為)
| image2 = Liang-Qichao.jpg
| width2 = 170
| alt2 = 
| caption2 = [[Liang Qichao]] (梁啟超)
| footer = 
}}
'''Hundredagersreformen''' ([[kinesisk]]: 戊戌变法, [[pinyin]]: ''Wùxū biànfǎ'') var et mislykket 103-dagers nasjonalt, kulturelt og utdanningsreformbevegelse som pågikk fra 11. juni til 22 september [[1898]] ledet av den [[Kina|kinesiske]] [[Guangxu-keiseren]] på å få gjennomført reformer for modernisering av [[Qing-dynastiet]].<ref name=":0">{{Cite book|title=The Far East since 1500|last=Eckel|first=Paul E.|publisher=Harcourt, Brace and Company|year=1948|isbn=|location=New York|pages=278-280}}</ref>

==Bakgrunn==
Keiseren hadde erkjent at fremmedmaktenes overlegenhet på det økonomiske, teknologiske og militære område bare kunne bemøtes med dyptgripende reformer at Kinas [[konfucianismen|konfuciansk]] pregede ledelsesstrukturer. De ledende støttespillere han hadde var  de unge konfucianske lærde [[Kang Youwei]] (1858–1927) og dennes elev [[Liang Qichao]] (1873–1929).

Kang bestemte seg etter å ha studert de etterhvert moderne konsesjonene i [[Shanghai]] og [[Hongkong]] for å bli samfunnsreformator. Etter å ha bestått ''[[Embetsmannskandidat på provinsnivå|jinshi]]''graden og ha skrevet en del mislykkede memoranda, begynte han å skrive om hvordan den [[japan]]ske [[Meijirestaurasjonen]] kunne etterlignes i Kina for å oppnå en modernisering. Disse skriftene ble keiseren oppmerksom på, og slik begynte samarbeidet mellom de to.

==De hundre dagene==
Den [[11. juni]] 1898 dekreterte Guangxu-keiseren en nedbygging av det byråkratiske embetsapparat, en modernisering av [[de kinesiske embetseksamener]] og av det militære, en styrkelse av [[petisjonsrettighetene]] og utbygging og forbedring av utdannelsessystemet. Den [[mandsjuer|mandsjuiske]] delen av befolkningen skulle dessuten ikke lenger hindres i å gå inn i borgerlige yrker som for eksempel handelsvirksomhet.

De aktuelle forordninger ble ikke satt ut i livet ettersom de hopet seg opp hundre dager i [[mandarin (embedsmann)|mandarinenes]] [[yamen]]kontorer. De saboterte prosjektet fordi de så sine maktposisjoner truet.

Keiserens tante, [[enkekeiserinne Cixi]], erkjente den store motstand som ble mobilisert mot reformplanene. Hun samlet de ranghøyeste prinser og mandariner rundt seg og den [[22. september]] begikk de statskupp: De internerte keiseren i [[det nye keiserpalasset i Beijing]] og kunngjorde for folket at han var alvorlig syk. Så ble hun regent i hans sted. En viktig grunn til at hun lykkes i kuppet var at det ble støttet av de tre moderne [[Beiyanghæren]]e i Beijingområdet, som ble kommandert av hennes venn Jung Lu. [[Yuan Shikai]], som senere skulle rydde Jung Lu av veien, forrådte Guangxu-keiseren.

Refomdekretene ble trukket tilbake, og flere av dem som hadde ivret for dem ble henrettet. iNitiativtagerne til reformene, Kang Youwei og Liang Qichao, flyktet til Japan for å unngå denne fare; fra sitt eksil forsøkte de så å vinne Kina for et konstitusjonelt monarki. Seks andre rådgivere ble henrettet: [[Tan Sitong]], [[Kang Guangren]] (Kang Youweis bror), [[Lin Xu]], [[Yang Shenxiu]], [[Yang Rui]] og [[Liu Guangdi]]. Ingen av dem hadde villet forlate landet. I Kina er senere disse seks intellektuelle (戊戌六君子) blitt æret som martyrer.

==Konsekvenser==
De fleste av reformene hadde ikke begynt å få grep da reformdekretene ble trukket tilbake. Det eneste tiltaket som ble stående var opprettelsen av en moderne gøyskole i Beijing, som ble forgjengeren til [[Pekinguniversitetet]].

Etter at reformbevegelsen slo feil var Qing-dynastiet antagelig dårligere stilt til å møte de utfordringer som kort tid etter skulle melde seg. Rett etter utbrøt [[bokseropprøret]], som myndighetene ikke klarte å håndtere, og som førte til en utenlandsk intervensjon som svekket Qing ytterligere. En del av reformene som kunne ha kommet i 1898, ble nå innført - noen under tvang, men mange med entusiastisk fri vilje. Men i utlandets øyne var respekten for Qing-hoffet varig svekket.

Også mange reformivrige kinesere som etterhvert skulle bli toneangivende, hadde svekket respekt for Qing-administratorene sentralt og lokalt. Mange av dem som hadde forestilt seg reformer, men under opprettholdelse av keiserdømmet, kom til at dynastiet ville være umulig å berge.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
*Wolfram Eberhard: ''Geschichte Chinas.'' Kröner, Stuttgart 1971
*[[John King Fairbank]]: ''Geschichte des modernen China. 1800–1985.'' 2. Auflage. dtv, München 1989, ISBN 3-423-04497-7
*[[Jacques Gernet]]: ''Le monde chinois,'' Paris, 1972
*Gisela Gottschalk: ''Chinas große Kaiser.'' Pawlak, Herrsching 1985, ISBN 3-88199-229-4
*[[Rebecca E. Karl]] og Peter Gue Zarrow: ''Rethinking the 1898 Reform Period: Political and Cultural Change in Late Qing China''. Cambridge, MA: Harvard University Press,  2002. ISBN 0-674-00854-5.
* Luke S. K. Kwong: ''A Mosaic of the Hundred Days: Personalities, Politics, and Ideas of 1898''. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1984. ISBN 0-674-58742-1.
* Lei Chia-sheng 雷家聖: ''Liwan kuanglan: Wuxu zhengbian xintan'' 力挽狂瀾：戊戌政變新探 [Containing the furious waves: a new view of the 1898 coup]. Taipei: Wanjuan lou 萬卷樓. 2004. ISBN 957-739-507-4.
*[[Jonathan D. Spence]]: ''Chinas Weg in die Moderne.'' Hanser, München 1995, ISBN 3-446-16284-4
*Konrad Seitz: ''China. Eine Weltmacht kehrt zurück.'' Siedler, Berlin 2000, ISBN 3-88680-6464
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Qing-dynastiets historie]]
[[Kategori:Reformer]]