Redigerer Humoralpatologi

[[Image:Four temperaments.svg|thumb|[[Emoji]]symboler som illustrerer den antikke humorallærens fire «[[humør]]» hos personer som ikke har riktig balanse (likevekt) av «friske kroppsvæsker». [[Temperament]]ene ([[personlighet]]stypene) eller [[affekt]]ene (sinnstilstandene) er fra venstre:<br>
1. Oppfarende og hissig ''kolerisk'' (overskudd av gul [[galle]], fra [[gresk]] ''kole'', 'galle')<br>
2. [[Depresjon|Depressiv]] ''[[melankoli|melankolsk]]'' (overskudd av svart galle, av gresk ''melanchole'')<br>
3. Treg ''flegmatisk'' (overskudd av [[slim]] og [[snørr]], av gresk ''flegma'').<br>
4. Oppstemt og livlig ''sangvinsk'' (overskudd av [[blod]], fra [[latin]] ''sanguis'')]]
'''Humoralpatologi''' (på [[engelsk]] ''humourism'', av [[latin]] ''[[humor]]'', «[[væske]]») var en [[patologi]] (sykdomslære) om menneskets fysikk og helse utviklet i [[antikkens Hellas]] og [[Romerriket]]. Den gresk-romerske legen [[Galenos|Galenos fra Pergamon]] (129–210 evt.) observerte utsondringer fra kroppen, og skapte en teori om at de fire kroppsvæskene gul og svart [[galle]] ([[gresk]]: ''kole'' og ''melanchole''), [[blod]] (latin ''sanguis'') og [[slim]] (gresk ''flegma'') måtte være i likevekt hos et friskt menneske.<ref name="medisinsk historie">Skålevåg, Svein Atle: medisinsk historie i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 6. mai 2023 fra https://sml.snl.no/medisinsk_historie</ref> Ubalanse forårsaket sykdom. Hans teori var rådende blant [[lege]]r i  kristen og [[islam]]sk kultur fram til den moderne, vitenskapelige [[skolemedisin]]ens gjennombrudd på 1800-tallet.

Begrepene «humor» og «[[humør]]» («sinnsstemning») er avledet fra læren om forbindelsen mellom kroppsvæsker og [[temperament]]/sinnstilstand. Ordene stammer fra [[klassisk gresk]] χυμός, ''khymos'', bokstavelig «saft» eller «sevje», som på latin ble oversatt til ''humor'', et ord som siden ble forstått generelt som «væske». Ifølge humoralpatologien påvirker blandingen av kroppsvæskene helsen, også sinnsbevegelser og stemningsleie ([[affekt]]er).

I [[dikt]]et ''[[Regimen sanitatis Salernitanum]]'' fra rundt 1100 heter det: «''Fire væsker regjerer helt og holdent våre legemer, og er å likestille med [[de fire elementer]].''»<ref>Hartvig Frisch: ''Europas kulturhistorie'' bind 2 (s. 354), Gyldendal, Oslo 1963</ref> I sine [[skuespill]] ''Every Man in His Humour'' og ''Every Man Out of His Humour'' tok [[Ben Jonson]] for seg denne læren, og det utviklet seg en [[sjanger]] innenfor [[drama]] kjent som ''comedy of humours''.<ref>[https://www.britannica.com/art/comedy-of-humours «Comedy of humours», ''Britannica]</ref> [[Shakespeare]] var også innom humoralpatologien i sitt skuespill ''[[Hamlet]]''.<ref>[https://www.nlm.nih.gov/exhibition/shakespeare-and-the-four-humors/materials/HS-Teachers_Four_Humors_in_Hamlet.pdf ''Teh four humors in «Hamlet»]</ref>

== Teorien ==
[[Claudius Galenos]] (også kalt Galen) formet humoralpatologien som en medisinsk teori basert på blant annet disseksjoner av dyr.<ref name="medisinsk historie"/> Hans rundt 350 tekster bygger også på filosofiske skrifter etter [[Hippokrates]], [[Aristoteles]] og [[Platon]].<ref name="medisinsk historie"/> 

Galenos' lære om «de fire temperamenter» kan også spores tilbake til sicilianeren [[Empedokles]] (cirka 494–434 fvt.) og hans lære om [[de fire elementer]] eller [[grunnstoff]]er som verden er bygd opp av: ild, vann, jord og luft. Hver av kroppsvæskene antas å kombinere to egenskaper basert på [[temperatur]] og fuktighetsgrad. Således var gul galle varm og tørr, svart galle kald og tørr, slim kaldt og fuktig, og blod varmt og fuktig. Sangvinsk temperament var forbundet med [[blod]] (fra latinsk ''sangue'', «blod») og livlighet; det koleriske med gul galle og hissighet; det flegmatiske med ''phlegma'' ([[slim]]) og treghet, og det [[melankoli|melankolske]] med svart galle og [[depresjon|tungsinn]].<ref>Jon Geir Høyersten: ''Personlighet og avvik'' (s. 49), [[avhandling]] ved [[UiB]], ISBN 82-518-3946-7</ref>

Galenos' humoralpatologiske teori skyldes manglende kunnskap om menneskekroppens indre funksjoner. Galenos iakttok isteden utsondringene. Humoralpatologien bygger på at kroppens elementer og funksjoner må være i likevekt for at også menneskekroppen kommer i balanse og blir ved god helse. Hos en frisk person er kroppens grunnleggende kvaliteter (varme, kulde, fuktighet og tørrhet) i balanse. Forrykkes balansen, kommer også kroppen i ubalanse, og personen blir syk.

I [[senantikken]] ble også ansiktsfargen tillagt betydning: Den rødmussede var sangvinsk, melankolikeren hadde svarte øyne og svart hår, osv. [[Skolastikken]] tok til seg disse [[prinsipp]]ene som også vant utbredelse i [[Norden]], der de var kjent på [[saga]]forfatternes tid.<ref>Jon Geir Høyersten: ''Personlighet og avvik'' (s. 52)</ref> I [[middelalderen]] ble det dominerende synet at [[patologi]] heller skyldes forekomst av en abnorm væskevariant enn en ubalanse. Sangvinsk, livlig temperament ble også regnet som mer høyverdig enn det melankolske.<ref>Jon Geir Høyersten: ''Personlighet og avvik'' (s. 50)</ref>

== Historie ==
[[Fil:Galenoghippokrates.jpg|left|miniatyr|Veggmaleri fra 1100-tallet, [[Anagni]] i Italia, som avbilder medisinens to store, [[Galenos]] og [[Hippokrates]], til tross for at de ikke var samtidige.]]
At humoralpatologien eksisterte før den hippokratiske tiden, er kjent fra [[oldtidens Egypt]], men det var [[Hippokrates]] (460-377 f.Kr.) fra øya [[Kos]] som skilte legekunsten fra [[filosofi]]en og systematisk begynte å gruppere overleverte medisinske fakta.

Mye av det som tilskrives Hippokrates, kan stamme fra andre grekere som arbeidet i hippokratisk ånd. Før denne foregangstiden i medisinens begynnelse medvirket mange ulike leger til å skille medisin fra religiøse oppfatninger. En av disse var [[Empedokles]] fra Agrigentum ([[Agrigento]]), som grunnla læren om [[de fire elementer]]: ild, vann, jord og luft, motsvarende de fire grunnleggende egenskaper: varm, fuktig, tørr eller kald.

Senere kom blant andre [[Polybos]], elev og svigersønn av Hippokrates, som videreutviklet medisinsk tankegang ved å tilføre de fire kroppsvæsker i [[analogi]] med de fire elementer, som på grunn av sin vekslende blanding bestemte forholdet mellom helse og sykdom.

Humoralpatologien i sin helhet stammer fra den greske legen [[Claudius Galenos]] ([[130]]-[[200]] e.Kr.) som hovedsakelig var virksom i [[Roma]]. Det er blitt sagt at han utga rundt 500 bøker. Systematiseringsarbeidet hadde sitt utgangspunkt i Hippokrates' skrifter, og Galenos ble den som ordnet og sammenfattet antikkens medisinske kunnskap til et altomfattende system under påvirkning av [[Aristoteles]]’ tanker. Galenos' tankegang var opphav til en [[empiri]]sk medisinsk teori om helse og sykdom.

Ut fra de ulike kombinasjonsmulighetene mellom fire kroppsvæsker videreutviklet Galenos Hippokrates' lære og satte opp sin åtte sykelige blandinger, samt sin klassiske lære om [[betennelse]].

== Koblingen til temperamentslæren ==
Selv ulike personlighetstrekk ble koblet sammen med fordelingen av de fire kroppsvæskene. Deprimerte ble antatt å lide av et overskudd av svart galle. De ulike væskene med sin motsvarighet i de fire grunnelementene jord, luft, ild og vann, antok man ble produsert av hver sitt organ. Ved å studere blod og urin kunne man se hvilke væsker som dominerte. Den væsken som var i overvekt, påvirket det menneskelige temperament og karaktertrekk i henhold til følgende skjema:

[[Luft]] ble betraktet som motsvarighet til kroppsvæsken [[blod]] ([[latin]] ''sanguis'', [[gresk]] ''haima'') som man mente ble produsert i [[hjerte]]t. Overskudd av blod gjorde angivelig personens temperament sangvinsk, karakterisert av glede og optimisme. Ild ble betraktet som en motsvarighet til gul galle (gresk ''chole'') som man mente ble produsert i [[lever]]en, og ved overskudd fikk personen et kolerisk temperament, og ble dermed oppfarende og heftig. Jord ble koblet til svart galle (gresk ''melan'' = svart), og antatt produsert i [[milt]]en. I overskudd fikk personen angivelig et melankolsk temperament, med tungsinn og depresjon. [[Vann]] hadde sin motsvarighet til slim, som man mente ble produsert i [[hjerne]]n. Ved overskudd av dette ble man «flegmatisk», dvs. treg og sindig.

[[Hildegard av Bingen]] tilskrev [[syndefallet]] svart galle, slik at [[menneskeheten]] dermed er dømt til melankoli. Men hun var uenig i at en person kan forstås ensidig som en enkelt temperamentstype. Derfor gikk hun videre og inndelte temperamentene i tørt, fuktig, skummende og lunken flegma. Hildegard mente at særlig virile menn kjennetegnes ved rødmusset hud, varmt blod og kraftig kroppsbygning. De trives bedre i kvinners selskap enn menns. Hun beskriver også elskverdige, fintbygde kvinner som holder seg friske i menns selskap, men er plaget av [[premenstruelt syndrom]], og sykner hen uten en mann. Arabiske kilder fra 800-tallet skal ha vært først ute med å koble [[astrologi]] til væskebalansen, noe kirken så skjevt til, ettersom astrologi er i strid med kirkens lære om [[fri vilje]]. Hildegard så likevel [[månen]] som en påvirkningsfaktor, mens andre koblet ulike [[planet]]er til hver av kroppsvæskene, [[Saturn (planet)|Saturn]] til melankoli og [[Jupiter (planet)|Jupiter]] til det sangvinske osv.<ref>Jon Geir Høyersten: ''Personlighet og avvik'' (s. 52-54)</ref>
[[Fil:Encyclopédie_de_Diderot,_plate_1-143.jpg|thumb|Anatomisk tegning som viser menneskets større muskelgrupper, fra ''[[Encyclopédie]]''.]]
== Behandlingsmetoder ==
I praksis gransket legene dens sykes symptomer gjennom for eksempel å studere [[urin]]ens kvalitet og følge sykdommens ulike faser ved pasientens sykeseng. Legene stolte på naturens egen legende kraft. Likeledes ordinerte Galens [[mosjon]] og [[Luft|utluftning]] som middel for å drive ut skadelige emner. Videre ble det benyttet medisiner, blant annet [[opium]] som man mente framkalte kulde i tilfeller hvor varmen var for stor. Man la vekt på massasje, samt bad- og varmebehandling. For å få balanse i kroppsvæskene var det vanlig med avledende og utdrivende behandling. Av væskene ble slimet og snørret, som man antok hørte til [[hjerne]]n, tilskrevet en viktig rolle som en sykdomsrelatert faktor. Det gjaldt derfor å bidra til naturens egen legningsprosess, og det enkleste var å tappe ut de væsker som hadde ført til ubalanse i kroppens, og da ble [[årelating]] tatt i bruk. Årelating førte i praksis til at leger og bartskjærere tok livet av flere mennesker enn de reddet fordi de svekket allerede syke mennesker ytterligere.

[[Kirurgi]], ofte ved [[bartskjær]]ere, var i alminnelighet behandling av ytre skader som sår. Menneskekroppens oppbygning og virksomhet ble først gradvis forstått i løpet av [[renessansen]], mens legene hadde knapt med effektive medisiner og behandlingsformer. I det ligger årsaken til humoralpatologien var virksom såpass lenge, til tross for dens åpenbare mangler, og at det ble stilt spørsmål ved nytteverdien alt på [[1500-tallet]]. I tillegg ble det lagt stor vekt på visdommen i antikkens autoriteter, og knapt noen var større enn Galen.

Den tekniske og naturvitenskapelige utviklingen gikk ikke raskt nok til å erstatte en foreldet teori med en ny. Det krevdes nye tekniske hjelpemidler for å endre den teoretiske sykdomsoppfatningen. Før man kunne studere [[bakterie]]r og [[virus]] i [[mikroskop]], kunne man heller ikke forstå smitteveiene. Derfor forble legekunsten lenge en teoretisk kunnskap bygd opp rundt filosofisk og logisk resonnement, selv om Hippokrates foreskrev det motsatte. De praktiske kunnskapene var begrensede. Fram til 1700-tallet fantes det ikke midler mot bakteriologiske sykdommer, men [[inokulasjon]] og [[Vaksine|vaksinasjon]] til bekjempelse av [[kopper]] innledet en endring. Forståelsen av kroppens oppbygning og indre funksjoner skjedde først da det ble tillatt å foreta [[obduksjon]]er, og man fikk tilgang på dugelige [[mikroskop]]er.

== Den moderne legevitenskapens gjennombrudd ==
[[Fil:Rudolf Virchow.jpg|thumb|Rudolf Virchow]]
I [[1858]] oppga man helt og holdent teorien om de fire kroppsvæskene. Da forsto man at alle sykdommer utspilte seg i de enkelte [[celle]]ne inne i den syke kroppens organer mens den feilaktige humoralpatologiske læren hadde fremmet at sykdom hadde sammenheng mellom kroppens væsker var i ubalanse. Cellulærpatologien ble utviklet av [[Rudolf Virchow]] ([[1821]]–[[1902]]) i [[Berlin]] og innebar en revolusjon innen medisinen med nye tenkemåter på alle medisinske områder. Læren om sykdommens oppkomst gjennom forstyrrelser i cellenes livsfunksjoner ble utformet av Virchow i [[1856]] og publisert i hans banebrytende arbeid ''Die Cellularpathologie'' (1858): enhver celle oppstår fra en annen celle og har en viss form form for selvstendighet. Patologisk anatomi generelt ble videreutviklet av [[Karl von Rokitansky]] ([[1804]]–[[1878|78]]) i [[Wien]]. Samtidig gjorde [[Louis Pasteur]] ([[1822]]–[[1895|95]]) og hans medarbeidere i [[Paris]] banebrytende oppdagelser innenfor [[bakteriologi]], parallelt med [[Robert Koch]] ([[1843]]–[[1910]]) og andre i [[Berlin]].<ref>Lærum, O.D.: [http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=285038 ''Magnus Haaland – en pioner i internasjonal kreftforskning''], merk en årstallfeil i kilden ''[[Tidsskrift for Den norske legeforening]]''</ref>

== Humoralpatologien i dag ==
Selv om humoralpatologien er avskaffet innenfor [[vitenskap]]elig medisin, gjenfinnes den fortsatt i visse folkelige sykdomsoppfatninger og hos naturfolk. En grunntanke helt siden Hippokrates' og Galenos' dager er at «helse» er identisk med det [[biologi]]sk [[naturlig]]e eller det biologisk [[normal]]e. En person som avviker fra det som anses som naturlig eller normalt, er etter dette synet sykt eller defekt. Et meget høyt [[blodtrykk]] er unormalt, en meget lav [[blodsukker]]gehalt eller forhøyd senkning er likeså, altså signaliserer alle disse tilstander ut fra dette tenkesettet en sykdom. «Helse» anses som den normale kroppstilstand.

== Referanser ==
<references/>

== Se også ==
* ''[[Regimen sanitatis Salernitanum|Regimen sanitatis]]'' - Renslighetslæren fra [[Salerno]]

== Eksterne lenker ==
* In Our Time (BBC Radio 4): [http://www.bbc.co.uk/radio4/history/inourtime/inourtime_20071220.shtml episode om de fire «humours» (væsker)] i MP3-format, 45 minutter
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Medisinsk historie]]
[[Kategori:Medisin]]