Redigerer Huldreeventyr

[[Fil:Norske folke og huldre-eventyr.jpg|thumb|[[Asbjørnsen og Moe]]s ''Norske folke og huldre-eventyr''. Annet [[Opplag (trykk)|opplag]] fra [[1896]] (første opplag kom i 1879). Gyldendalske Boghandels Forlag, Kjøbenhavn.]]
'''Huldreeventyr''' er en under[[sjanger]] innenfor [[eventyr- og sagntradisjonen]] som ble kjent gjennom [[Peter Christen Asbjørnsen]]s samlinger av ''Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn''. Huldreeventyr er direkte oversatt fra tysk ''Elfenmärchen'', et begrep som ble tatt i bruk av [[brødrene Grimm]] og som de igjen hadde oversatt fra det engelske ''fairytale''.<ref> Merk at ''huldreeventyr'' og engelske ''fairytale'' ikke har identisk betydning; det engelske begrepet innbefatter som norske den norske betegnelsen eventyr ''alle'' former for eventyrfortellinger, ikke utelukkende de som angår alver eller hulder.</ref>

Asbjørnsen brukte begrepet huldreeventyr dels for å karakterisere personlige, [[supranormal]]e opplevelser, dels for å betegne fullt utviklede, avrundede [[sagn]] med flere [[Epikk|episke]] trekk. Personlig opplevde overnaturlige hendelsene tilsvarer det som innenfor moderne [[folkloristikk]] kalles [[memorat]], mens de avrundede og mer utbygde sagnene gjerne kalles for [[fabulat]]. Begge deler forekommer i Asbjørnsens ''[[Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn]]''. Knut Liestøl påpeker at Asbjørnsen ikke sondret helt klart mellom memorat og sagn/fabulat, men at han nærmet seg en slik sondring.<ref>Liestøl, Knut (1947): ''P.Chr. Asbjørnsen - Mannen og livsverket'', s. 168</ref> Knut Liestøl understreker videre at Asbjørnsen ikke hadde skapt ordet huldreeventyr, slik Moltke Moe mente, og at ordet dessuten allerede var tatt i bruk i Norge av [[Ivar Aasen]]. Asbjørnsens samlinger av huldreeventyr og folkesagn inneholder mange [[folketro]]s-utsagn, og er dermed en viktig kilde til studiet av folkelig religiøsitet/folketro. Huldreeventyrene er imidlertid ikke [[eventyr]] i folkloristisk mening. [[Huldra]] forekommer for eksempel strengt tatt ikke i eventyr.

Asbjørnsen utga sine samlinger ''Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn I-II'' i [[1845]] og [[1848]], og fikk snart anerkjennelse, blant annet fra [[Peter Jonas Collett]] i ''Den Constitutionelle''. Han roste især naturskildringene i rammefortellingene. Rammefortellingene setter fortellingene inn i en sammenheng og tegner ulike fortellermiljø der Asbjørnsen også kan la fortellerne (informantene) og andre tilstedeværende komme fram med personlige refleksjoner omkring [[underjordsfolk]]/[[tusse]]r/[[haugfolk]], svarteboksformler, gjengangere og lignende. Særlig interessant i så måte er eventyret «Julebesøget i Præstegaarden».

Informantene, de som har fortalt eventyrene til innsamlerne, kan være mer eller mindre historiske personer – iblant karikerte – der modellene lar seg etterspore, eller oppdiktede personer som Asbjørnsen setter inn i situasjonen slik det passer. Det er ikke sikkert at historiene er blitt fortalt under de forhold som Asbjørnsen forteller om i sine rammefortellinger. Asbjørnsen skapte imidlertid troverdige fortellermiljø. Når et jaktselskap tar en hvil, eller kommer fram til et overnattingssted, for eksempel en hytte på fjellet, så ligger det til rette for jakthistorier. Den ene fortelleren inspirerer den andre. Rundt et leirbål i Nordmarka, kan det også være naturlig med selsomme historier om fisking, tjern med dobbelt bunn, såkalte [[huldretjern]], lokalt forankrede skattergraversagn og lignende. Se også [[kronikat]].

== Referanser ==
<references/>
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Folkediktning]]
[[Kategori:Folkeminne]]
[[Kategori:Sjangre]]