Redigerer Hubert Walter

{{infoboks biografi}}
'''Hubert Walter''' (født ca. 1160, død [[13. juli]] [[1205]]) var en innflytelsesrik kongelig rådgiver på slutten av 1100-tallet og helt i begynnelsen av 1200-tallet i posisjonen som [[kansler]] og [[justiciar]] av [[England]], og [[erkebiskop av Canterbury]]. Som kansler begynte Walter med å administrere det kongelige arkivet, charterrullene (''Charter Rolls''), en nedtegnelse av alle [[charter]], konsesjoner og tillatelser som ble utstedt av kanselliet. Walter er ikke kjent for sin fromhet eller sin lærdhet, men historikerne har bedømt ham som en av de fremste regjeringsministre i [[Englands historie|engelsk historie]].

Walter skyldte mye til sin onkel [[Ranulf de Glanvill]] for sin tidlig forfremmelse og som hjalp ham å bli en skriver for skattkammeret. Walter tjenestegjorde for kong [[Henrik II av England]] på mange måter, ikke bare i administrasjonen for finans, men også i diplomatiske og juridiske saker. Etter at han ikke lyktes som kandidat for [[Erkebiskop av York|bispedømmet York]] ble han valgt til [[biskop av Salisbury]] kort tid etter kroningen av Henrik IIs sønn [[Rikard I av England]].

Walter fulgte kong Rikard på det [[tredje korstog]]et, og var en av de fremste som var involvert i å skaffe løsepengene for Rikard da han satt fengslet i [[Tyskland]] på veg tilbake fra [[Det hellige land]]. Som en belønning for Walters tro tjeneste ble han valgt til den neste erkebiskopen av Canterbury i 1193. Han tjente også som Rikards justiciar fram til 1198 da han ble ansvarlig for å skaffe penger som kongen trengte for sin krigføring i [[Frankrike]]. Walter satte opp et system som var forløperen den moderne [[fredsdommer]] basert på å velge fire [[ridder]]e i hvert hundre for å administrere rettspleien og loven. Det kan argumenteres for at det således går en direkte forbindelse mellom reformene til ledet av Ranulf de Glanvill under Henrik II til de tilsvarende ledet av Hubert Walter under Rikard I. Han gjenopptok også forgjengerens strid over å opprette et kirkebygg som konkurrent til [[Canterburykatedralen]], en strid som først ble bilagt da paven beordret ham å oppgi disse planene. Etter Rikards død i 1199 hjalp Walter til å sikre forfremmelsen til Rikards bror [[Johan av England]] til tronen. Walter tjenestegjorde også for Johan som diplomat og hadde i denne forbindelsen flere reiser til Frankrike.

== Tidlig liv ==
Walter var sønn av Hervey Walter<ref name=BHOYork>Greenway [http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=10458 ''Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: Bind 6: York''] {{Wayback|url=http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=10458 |date=20110622111649 }}</ref> og hans hustru Maud de Valoignes, en av døtrene og (arving) av Theobald de Valoignes, som var herre av Parham i [[Suffolk]].<ref name=CPII447/> Walter var en av seks brødre.<ref name=DNB> Stacey: «Walter, Hubert (d. 1205)» ''Oxford Dictionary of National Biography''</ref> Den eldste broren, [[Theobald Walter, 1. baron Butler|Theobald Walter]]<ref>Selv om ''Complete Peerage'' lister Theobald som den eldste broren er det enkelte historikere som er i tvil om hvem av dem som var eldste, se Mortimer: «Family of Rannulf de Glanville» i ''Bulletin of the Institute of Historical Research'', s. 9</ref>, og Walter selv, fikk hjelp med deres karriere av deres onkel, Ranulf de Glanvill.<ref name=CPII447>Cokayne: ''The Complete Peerage: Volume Two'', s. 447.</ref> Glanvill var justiciar for Henrik II, og var gift til Martha de Valoignes søster, Bertha. En yngre bror, Osbert, ble en kongelig dommer og døde i 1206. Brødrene Roger, Hamo (eller Hamon) og Bartholomew finnes bare som vitner på charter.<ref name=Young4>Young: ''Hubert Walter'', s. 4</ref><ref>Stacey: «Walter, Hubert (d. 1205)» i ''Oxford Dictionary of National Biography''</ref> Walters far og bestefar hadde landområder i Suffolk og Norfolk som ble arvet av Theobald.<ref name=Young45>Young: ''Hubert Walter'', ss. 4-5</ref>

Walters familie kom fra [[West Dereham]] i Norfolk og hvor Walter sannsynligvis ble født.<ref name=Young5>Young: ''Hubert Walter'', s. 5</ref> Walter opptrer første gang i Glanvills husholdning i et [[charter]] som har blitt forsøksvis datert [[1178]], skjønt ettersom det er udatert kan det han bli skrevet så sent som [[1180]].<ref name=Young>Young: ''Hubert Walter'', s. 3</ref> Hans bror Theobald tjente også i deres onkels husholdning. Walters takknemlighet overfor sin tante og onkel er vist charteret for grunnleggelsen av Walters kloster i Dereham hvor han anmode klosteret om å be for «sjelene til Ranulf Glanvill og Bertha hans hustru som fostret oss».<ref name=QYoung4>Sitert i Young: ''Hubert Walter'', s. 4</ref>

Tidligere historikere har antatt at Walter studerte jus i [[Bologna]] basert på at hans navn opptrer på en liste over de som ble feiret ved et kloster i Bologna hvor engelske studenter bodde. Moderne historikere har underslått dette da denne listen også omfatter ikke bare studenter, men også velgjørere. Et annet bevis peker på det faktum at Walter hadde liten kunnskap i [[latin]], og betraktet ikke seg selv som en lærd mann.<ref name=Young7>Young: ''Hubert Walter'', ss. 7-8</ref> Det betyr dog ikke at var analfabet, kun at han ikke var «bok-lærd», eller utdannet ved et universitet.<ref name=Clanchy229>Clanchy: ''From Memory to Written Record'', s. 229</ref> Hans samtidige, krønikeskribenten [[Gerald av Wales]] sa om Walter at finansministeren var av hans skole.

== Første posisjoner ==
Ved 1184-1185 hadde Walter en posisjon som baron for finansministeren. Kongen ga ham ulike oppgaver, inkludert som forhandler, dommer og som kongelig sekretær. Han ble utpekt som [[diakon]] av York på ordre av kong Henrik II i juli 1186. Erkebispedømmet hadde stått ledig siden 1181 og det ville forbli så fram til 1189. Det var Walters jobb som diakon å administrere erkebispedømmet York.<ref name=Young19>Young: ''Hubert Walter'', s. 19</ref> Han ble fremmet som kandidat til å bli erkebiskop av York i september, men ble ikke valgt. Katedralkapittelet ved York presenterte fem mulige kandidater for kongens godkjennelse, men alle fem ble avvist. Det er ikke klart hvorfor alle navnene ble avvist, men det er mulig det ikke hadde noe å gjøre med hvor velegnet kandidatene var, men stammet heller fra kongens vilje til å la setet stå ledig slik at bispedømmets inntekter gikk til kongen. Krønikeskriveren [[Gervase av Canterbury]] har sagt at under Henrik IIs regime styrte Walter England ettersom «Glanvill søkte hans råd».<ref name=QYoung15>Young: ''Hubert Walter'', s. 15</ref> Dokumenter har vist at Walter var aktiv i administrasjon av bispedømme York.<ref name=Young20>Young: ''Hubert Walter'', ss. 20-21</ref>

På samme tid grunnla Walter et hus for kanniker tilknyttet [[premonstratenserordenen]] på en kjøpt eiendom i West Dereham i 1188.<ref name=Monastic360>Knowles: ''The Monastic Order in England'', s. 360</ref> Hans onkel og andre familiemedlemmer hadde favorisert denne religiøse orden og klosteret lå i nærheten av familiens gods i Norfolk.

I 1187, sammen Glanvill og kong Henrik II, forsøkte Walter å megle en strid mellom erkebiskopen av Canterbury, [[Baldwin av Exeter]], og munkene ved katedralkapitlet. Deres anstrengelser var fruktesløse, og Walter ble senere trukket inn i striden på nytt, tidlig i 1189, og på nytt som erkebiskop. Striden sentrerte rundt Baldwins forsøk på å bygge en kirke dedikert til sankt [[Thomas Becket]] rett utenfor byen [[Canterbury]]. Planen var å bemanne kirken med kanniker framfor munker, noe munkene ved Canterbury fryktet var et forsøk på å fjerne katedralkapitelets rett til å velge erkebiskopen.<ref name=Young13>Young: ''Hubert Walter'', ss. 13–15</ref> Forsøket i 1189 ble avgjort av Baldwin da han oppga området i nærheten av Canterbury for et annet lengre unna ved [[Lambeth]], noe som var mindre truende for munkene.<ref name=Young29>Young: ''Hubert Walter'', ss. 29-30</ref>

== Biskop av Salisbury ==
Etter at kong Henrik II døde i 1189 utpekte den nye kongen [[Rikard I av England]] Walter til biskop av Salisbury. Valget skjedde den 15. september 1189 ved [[Pipewell]] og med bispevielse den 22. oktober 1189 ved [[Westminster]].<ref name=BHOSalis>Greenway: [http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=34219 ''Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066&ndash;1300: bind 4: Salisbury''] {{Wayback|url=http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=34219 |date=20110719101704 }}</ref> Han ble bispeviet av erkebiskop [[Baldwin (Canterbury)|Baldwin]] av Canterbury; medkonsekrantrene var biskop [[Hugh av Nonant]] (bispedømmet Coventry og Lichfield), biskop [[Peter de Leia]] (bispedømmet Saint David’s i Wales), biskop [[Gilbert Glanville]] (biskop av Rochester), biskop [[ Reginald FitzJocelin]] (biskop av Bath og Wells]; og biskop [[Hugh de Puiset]] (biskop av Durham). 

Også valgt til bispeseter til samme tid var [[Godfrey de Lucy]] for setet i Winchester, [[Richard FitzNeal]] til setet i London, og William Longchamp i London. 

Elevasjonen av så mange biskoper var sannsynligvis ment som et signal på at den nye kongen brøt med farens vane med å holde bispesetene ledige for selv å ta inntektene fra dem. På samme tid ble Glanvill tvunget fra sin posisjon som justiciar. Walter ble sannsynligvis framhevet til biskop på tross av sin onkel og på grunn av politisk manøvrering over framhevelsen av kongens illegitime halvbror [[Geoffrey av York|Geoffrey]] til bispesetet York, noe Walter først hadde motsatt seg. Katedralkapitelet valgt Walter kort tid før Geoffreys forfremmelse, og for en kort tid appellerte Walter til [[Roma]].<ref>Turner: «Richard Lionheart and English Episcopal Elections», ''Albion'', ss. 4–5</ref> Hans egen bispesete var enten en belønning eller en bestikkelse for at Walter trakk tilbake sine innvendinger for Geoffreys framhevelse. Geoffrey ble valgt til biskop av York delvis på grunn av kong Henriks ønske på dødsleiet, og delvis for å plassere halvbroren i kirken slik at han ikke kunne bli et kongesemne for Englands trone. 

Kort tide etter at han var utnevnt fulgte Walter kongen på det tredje korstoget<ref>Bartlett: ''England Under the Norman and Angevin Kings'', s. 115</ref>, og dro iføre for kongen direkte fra [[Marseille]] til Det hellige land i en gruppe reisende som også omfattet Baldwin av Exeter, erkebiskop av Canterbury, og Ranulf de Glanvill.<ref>Gillingham: ''Richard I'', s. 129</ref> De reisende forlot Marseille i august [[1190]] og kom fram to måneder senere.<ref>Tyerman: ''God's War'', s. 429</ref> Mens han var på korstoget ble han rost av de andre og han fungerte som Rikards første forhandler med [[Saladin]] for en fredsavtale.<ref name=RichardI238>Gillingham: ''Richard I'', ss. 238–240</ref> Etter at avtalen ble inngått var Walter i den første gruppen av [[pilegrim]]er som reiste til [[Jerusalem]] og Saladin underholdt Walter mens han oppholdt seg i den hellige byen. Han klarte å trekke ut et løfte fra Saladin at en liten gruppe vestlige geistlige skulle få tillatelse til å bli igjen i byen for å utføre religiøse tjenester.<ref name=War471>Tyerman: ''God's War'', s. 471</ref> Walter ledet deretter den engelske hæren tilbake til England etter at Rikard selv dro fra [[Midtøsten]], men på [[Sicilia]] fikk han høre at kongen var blitt arrestert og holdt fanget i Tyskland. Sammen med [[William av Sainte-Mère-Eglise]] var Walter blant de første av Rikards undersåtter som fant kongen i [[Ochsenfurt]] hvor han på det tidspunktet ble holdt innesperret. I april 1193 kom han selv tilbake til England for å skaffe penger for å løse kongen ut. Rikard skrev til sin mor, dronning [[Eleanora av Aquitaine]], at Walter skulle bli valgt for erkebispesetet Canterbury<ref name=RichardI238/>, noe som også skjedde. Han ble valgt til erkebiskop uten samråd med biskopene, som normalt krevde retten til å avgjøre den nye erkebiskopen.<ref name=Jones35>Jones: ''King John and Magna Carta'', s. 35</ref> Han mottok sitt [[pallium]], symbolet på sin autoritet, og ble innviet ved Canterbury den 7. november 1193, og ble gjort til justiciar antagelig den 25. desember 1193. Hvilket betydde at han nest etter kongen besatt de to øverste posisjonene i England, både i regjeringen og i kirken.<ref name=Handbook71>Fryde: ''Handbook of British Chronology'', s. 71</ref>

== Justiciar ==
Etter at Rikard ble løslatt tilbrakte han liten tid i England, men konsentrerte seg om krigen med kong [[Filip II August av Frankrike]] som hadde begynt med den franske kongens forsøk på å overta Rikards besittelser på kontinentet. Walter ble i England og skaffet penger for kongens krigføring, og lede administreringen av kongedømmet. Den pågående krigføringen tvang Walter til å finne nye måter å skaffe penger. Historikeren [[Doris Mary Stenton|Doris Stenton]] har skrevet at de finansielle nedtegnelsene («Pipe Rolls»/«Rørrullene») i løpet av Walters tid som justiciar «gir inntrykket av et land som ble beskattet til yttergrensene».<ref name=QYoung49>Sitert i Young: ''Hubert Walter'', s. 49</ref> Walter var også ansvarlig i å velge kongelige dommere, og mange av hans valg var knyttet til eller hadde tidligere arbeidet sammen med erkebiskopen i den kongelige administrasjonen.<ref name=Young51>Young: ''Hubert Walter'', p. 51</ref> På grunn av Rikards fravær var Walter i stand til å utøve mer autoritet som justiciar enn noen av hans forgjengere. Alt hva Walter trengte å gjøre for å holde Rikards økonomiske behov dekket. Kombinert med Walters posisjon som erkebiskop satt Walter med større makt i England enn noen annen siden dagene til [[Lanfranc]].<ref name=West79>West: ''Justiciarship in England'', ss. 79–80</ref>

En av Walters første handlinger som justiciar var i februar 1194 da han overså en føydal dom over [[Johan av England]]. Etter at Rikard var satt fri hadde Johan hatt til hensikt å starte et opprør og hadde forberedt sine festninger på forsvar. Hans brev som ga ordre om forberedelsene ble snappet opp og Johan ble fratatt sine besittelser .<ref name=Powell101>Powell: ''The House of Lords in the Middle Ages'', ss. 101&ndash;102</ref> Da Johan ikke viste noen tegn på underkastelse innkalte Walter et eklektisk møte i [[Westminster]] for å bannlyse Johan om han ikke underkastet seg.<ref name=Jones5>Jones: ''King John and Magna Carta'', ss. 5-6</ref> Da kongens halvbror fortsatt nektet ble han følgelig lyst i [[interdikt]]. For å beseire opprøret måtte Walter selv ta ledelsen av beleiringen av festningen [[Marlborough Castle]].<ref name=Jones62>Jones: ''King John and Magna Carta'', s. 62</ref> Han ansatte sin bror Theobald til å lede en tilsvarende hærtokt i [[Lancaster, Lancashire|Lancaster]], og belønnet ham med posisjonen som [[sheriff]] av Lancaster.<ref name=Joliffe>Joliffe: ''Angevin Kingship'', s. 66</ref> Sluttligen gjorde Johan fred med Rikard, og han fikk igjen fornyet sin gunst, skjønt han fikk ikke tilbake sine besittelser før på slutten av [[1195]].<ref name=Turner38>Turner: ''King John'', ss. 38&ndash;39</ref>

Walters fremste administrative grep var hans instruksjoner til de omreisende dommerne i 1194 og 1198, hans forordninger av 1195, et forsøk på å bedre rettsvesenet i kongedømmet, og hans plan av 1198 for en bedømmelse av landskatt. I 1194 ble domstolene beordret til å sikre valget av fire kronbetjenter ved hvert lokalrett. Kronbetjentene skulle registrere kongelige rettssaker som tidligere hadde vært sheriffens ansvarsområde. Juryene ble valgt av en komite av fire riddere som også ble valgt av lokalretten.<ref name=Powell102>Powell: ''The House of Lords in the Middle Ages'', ss. 102&ndash;105</ref> Denne introduksjonen av kronbetjenter og konstabler førte sluttligen til en endring i sheriffens rolle, og minsket deres viktighet i den kongelige administrasjonen.<ref name=Carpenter4>Carpenter: «Decline of the Curial Sheriff», i ''English Historical Review'', s. 4</ref> Selv om Walter sannsynligvis ikke deltok i beslutningen i å opprette en egen finansminister for innsamlingen av Rikards løsepenger utpekte Walter 2 «escheatorere» (se ''[[Hjemfall]]''), eller voktere av de riktige beløp<ref name=Wordbook84>Cosman: ''Medieval Wordbook'', s. 84</ref>: [[Hugh Bardulf]] i nordlige England, og [[William av Sainte-Mère-Eglise]] i sørlige England.<ref name=West80>West: ''Justiciarship in England'', ss. 80-81</ref> Det var uansett i løpet av hans tid som justiciar at den juridiske rollen til «exchequer» (skattkammeret) ble utskilt fra de rent finansielle aspektene.<ref name=Kemp560>Kemp: «Exchequer and Bench», i ''English Historical Review'', s. 560</ref>

Han arbeidet også for å innføre en orden i pengelåningen av [[Jøder|jødiske]] pengeutlånere, og organiserte et system hvor de kongelige embetsmenn arbeidet for å motarbeide svindel fra begge sider i denne forretningen. Walter var også sannsynligvis den som innførte systemet med å beholde en arkivert kopi av alle charter, brev, patentbrev og bøter eller nedtegnelser av alle inngåtte avtaler som ble gjort ved de kongelige hoff, rettssaler og i kanselliet.<ref name=Bartlett200>Bartlett: ''England Under the Norman and Angevin Kings'', s. 200</ref><ref name=Chrimes75>Chrimes: ''An Introduction to the Administrative History of Mediaeval England'', ss. 75–76</ref> Den aller første skriftlige avtalen er påtegnet utsagnet «Dette er den første håndskrift som ble gjort i kongens hoff i form av tre håndskrifter, i henhold til ordre av hans nåde av Canterbury og andre av kongens baroner, sluttligen ved dette kan en nedtegnelse bli gjort som blir sendt til kassereren for å bli plassert i skattkammeret».<ref name=QClanchy68>Clanchy: ''From Memory to Written Record'', s. 68</ref>

I 1195 utsendte Walter en forordning hvor fire riddere ble utpekt i hvert hundre for å fungere som voktere av freden, en forløper til kontoret med fredsdommer. Hans bruk av riddere, som opptrer for første gang i det politiske liv, er det første tegn på framveksten av en samfunnsklasse som enten som medlemmer av parlamentet eller lovgivningen, ble senere støttespillere for den engelske regjeringen. I 1198 krevde Walter en [[carucage]], eller plogskatt, på fem shillinger for hvert plogland under kultivering. Imidlertid på grunn av de vanskeligheter som kom fra denne bedømmingen av skatten fikk justiciaren til å beordre dem om bli gjort av en edsvoren jury i hvert hundre. Det er sannsynlig at jurymedlemmene ble valgt.<ref name=Powell102/>

I utenlandske saker forhandlet Walter med [[Skottland]] i 1195 og med Wales i 1197. Forhandlingene med Skottland var over skottenes krav på [[Northumbria]] eller nordlige England som helhet. Forhandlingene brøt sammen, men forholdene mellom de to nasjonene forble gode i løpet av resten av Rikards regime.<ref name=RichardI279>Gillingham: ''Richard I'', s. 279</ref> Samtalene med [[Wales]] begynte etter at de engelske herrene [[Roger Mortimer av Wigmore|Roger Mortimer]] og [[William de Braose, 7. baron Abergavenny|William de Briouze]] ekspanderte inn walisisk områder i 1195, noe som førte til bekymringer at den walisiske kongen [[Rhys ap Gruffydd]] kunne angripe over grensen. I 1196 slo Walter ned et folkelig opprør i London ledet av [[William Fitz Osbern (1196)|William Fitz Osbern]].<ref name=Bartlett345>Bartlett: ''England Under the Norman and Angevin Kings'', s. 345</ref> Fitz Osbern var en folketaler som utnyttet misnøyen til fattige i London mot de høye skattene. Hans talegaver førte til opptøyer i London, og han ble grepet og hengt på ordre av Walter.<ref name=Young127>Young: ''Hubert Walter'', ss. 127-128</ref>

== Kirkelig affærer og oppsigelse ==
Walter holdt et [[pavelig legat]] fra pave [[Celestin III]] fra 1195 til 1198, noe som gjorde det mulig for ham å fungere med pavens autoritet innenfor den engelske kirke.<ref name=Bartlett411>Bartlett: ''England Under the Norman and Angevin Kings'', s. 411</ref> Han undersøkte aktivt geistlige tjenesteforseelser, og avsatte flere abbeder, blant annet Robert fra klosteret [[Thorney Abbey]] i 1195 og en abbed av St Mary's i provinsen til erkebiskopen av York.<ref name=Monastic651>Knowles: ''The Monastic Order in England'', ss. 651–652</ref> Ved klosterkatedralen i [[Worcester (England)|Worcester]] disiplinerte han munkene en gang mellom [[Herny de Sully]]s død og valget av [[John av Coutances]], noe som var hans rett som erkebiskop av provinsen. I hans eget bispedømme ga han tillatelse til markeder til byer og ga tillatelse til å prege mynter i [[Shrewsbury]], og arbeidet for skaffe tilbake landområder og gods som erkebispesetet hadde mistet.

Han startet på nytt opplegget til sin forgjenger, [[Baldwin av Exeter]], om å grunnlegge en kirke i [[Canterbury]] som skulle være bemannet med verdslige og ikke munker. Han lovte at den nye grunnleggelsens kanniker ikke skulle få tillatelse til å stemme i valg av erkebiskop og heller ikke ville graven til helgenen Thomas Becket bli flyttet dit. Munkene ved katedralkapittelet var likevel mistenksom og henvendte seg direkte til paven. Striden fra Baldwins tid flammet opp igjen da paven støttet munkene og kongen støttet sin erkebiskop. Sluttligen bestemte paven for munkenes sak og beordret Walter til å ødelegge hva som var blitt bygget.<ref name=Monastic324>Knowles: ''The Monastic Order in England'', ss. 324–328</ref>

Erkebiskopen holdt eklektiske råd, inkludert ett i York i 1195 som bestemte ved lov at de geistlige skulle samle deres tiende i fulle, «uten noen reduksjon».<ref name=Moorman111>Moorman: ''Church Life in England in the Thirteenth Century'', ss. 111–112</ref> Et annet kirkemøte ble holdt i London i 1200 for ved lov å bestemme størrelsen og ordningen med de geistliges inntekter, og bestemte også at prestene, når da sa messen, skulle talte klart og ikke tale for raskt eller for sakte.<ref name=Moorman226>Moorman: ''Church Life in England in the Thirteenth Century'', s. 226</ref> På anmodningen fra pavedømmet innhentet Walter også opplysninger om helliggjøringen av [[Gilbert av Sempringham]] og [[Wulfstan av Worcester]]. Han nektet å gi sitt samtykke til valget av [[Gerald av Wales]] som biskop av [[St David's]] i Wales og satte seg imot anstrengelsene til Gerald og andre til å få opphevet St David's til et erkebispesete.<ref name=Mortimer208>Mortimer: ''Angevin England'', s. 208</ref>

I den siste del av Rikards regime økte presset mot Walter. Konflikter mellom hans kirkelige plikter og hans plikter i regjeringen gjorde ham til et mål for kritikk fra begge sider.<ref name=RichardI281/> En strid i desember 1197 over Rikards krav at magnatene i England skulle framskaffe 300 riddere for militærtjeneste i Frankrike førte til fornyet surmuling blant både prestene og baronene. I tillegg var Rikard misfornøyd med resultatet av carucage i 1198, og Walter ba om å få forlate sin post den 11. juli 1198.<ref name=Handbook71/> Walter må ha gått av frivillig da han hadde snakket om å fratre sine verdslige plikter siden 1194. En del middelalderkilder hevder likevel at han ble presset fra sin posisjon av kongen.<ref name=RichardI281>Gillingham: ''Richard I'', ss. 280-281</ref><ref name=Young129>Young: ''Hubert Walter'', ss. 129-130</ref>

== Under kong Johan ==
I henhold til biografien ''Livet til William Marshal'', som dateres til kort tid etter 1219, da ordet nådde [[William Marshal, 1. jarl av Pembroke|William Marshal]], en av de rikeste og mest innflytelsesrike baroner, at Rikard var død, konsulterte han med Walter og diskuterte hvem de skulle støtte som den neste kongen. Marshals valg var [[Johan av England]], Rikards yngste bror, men Walter hadde i førstningen lent seg mot Johans unge nevø [[Arthur I av Bretagne]]. Da Marshal insisterte på Johan som var en voksen har forfatteren av ''Livet til William Marshal'' latt Walter svare «‘Så la det bli slik’, sa erkebiskopen, ‘men merk mine ord, Marshal, du vil aldri angre noe i ditt liv som dette’».<ref name=John49>Sitert i Warren: ''King John'', s. 49</ref>

Dette er ganske sikkert en retrospektiv kommentar som har blitt plassert i biografien, basert på Johans senere handlinger. Straks Johan visste at han støtte fra Hubert Walter og William Marshal sendte han Walter av sted til England for å kreve at alle fri menn ga sin troskapsed til den nye kongen. Den 27. mai 1199 kronet Walter den nye kongen, noe som var erkebiskopen av Canterburys rett. På sin kroningsdag utpekte kongen Walter til kansler. Historikeren og forfatteren av en biografi om Johan av England, W. L. Warren, sier om Walter at «Ingen levende hadde et bedre grep om forviklingene i den kongelige regjering, og selv i sin gamle år var hans sinn smidig og fruktbar til å hanskes med nye problemer».<ref name=John134>Warren: ''King John'', ss. 134–135</ref>

En av Walters første forslag var å senke avgiftene for å få et charter bekreftet, fra 9 pund og fem shilling til 18 shilling og fire pence. Ifølge med dette grepet var kravet om at intet charter ville bli akseptert i en konges rettssal uten å ha blitt bekreftet av kong Johan. Ikke bare reduserte dette forfalskninger, det førte også til etableringen av «charter-rullene», en administrativ kopi av alle dokumenter og forordninger som ble utgitt og bekreftet av regjeringen.<ref name=Chrimes75/><ref name=John134/> I sitt forhold til andre tjenestemenn arbeidet Walter tett med justiciar [[Geoffrey Fitz Peter, 1. jarl av Essex|Geoffrey Fitz Peter]] i innsamlingen av skatt, og begge menn dro til Wales i 1203 på en diplomatisk misjon. En annen felles handling angikk en skatt på en syvendedel av flyttbare eiendom samlet inn fra både verdslige som geistlige personer. Middelalderkrønikeforfatteren [[Roger av Wendover]] sa at kongen «hadde erkebiskop Hubert av Canterbury til fungere for ham i saker om kirkeeiendom, Geoffrey fitz-Peter i saker av verdslig eiendom, og disse sparte ingen i å utføre deres ordre».<ref name=QLevies>Sitert i Cheney: «Levies on the English clergy» i ''The English Historical Review'', s. 578</ref><ref name=Levies578>Cheney: «Levies on the English clergy» i ''The English Historical Review'', s. 578</ref>

Walter var også ansvarlig for å oppbevare kopier av andre kongelige brev i ''Close Roll'' og ''Patent Rolls''. Sistnevnte nedtegnet brev som var utsendt i «patenter», eller åpent og ikke forseilet, og Close Roll nedtegnet brev som var forseglet, eller som «lukkede brev». De ulike rullene er bevart fra [[1199]] for Charter Roll, [[1201]] for Patent Roll, og [[1204]] for Close Roll.<ref name=Saul116>Saul: «Government» i ''A Companion to Medieval England'', s. 116</ref> Walter fortsatte å komme med nyvinninger også i lokalstyringen, som den tidligste nedtegnelsen av kronfogdens ruller, eller fylkesnedtegnelsene, som ble benyttet for kryssjekke muntlige bevitnelser i fylkenes rettssaler fra 1202 og 1203 under Walters kanslertid.

I 1201 dro Walter på en diplomatisk misjon til kong [[Filip II August av Frankrike]] som ikke var vellykket, og i 1202 kom han tilbake til England som regent da Johan reiste utenlands. I april 1204 dro Walter tilbake til Frankrike sammen [[John de Gray]], biskop av [[Norwich]], [[Eustace, biskop av Ely]], William Marshal, og [[Robert de Beaumont, 4. jarl av Leicester|Robert de Beaumont]], jarlen av Leicester, for å søke fred med den franske kongen. Filip II August insisterte at Johan overleverte Arthur av Bretagne, Arthurs søster [[Eleanora av Bretagne|Eleanora]], og frasa seg alle sine besittelser i Frankrike før det kunne bli fred. Dette nektet Johan å gå med på, og diplomatene reiste tilbake til England kort tid før den franske kongen erobret Normandie.

Foruten Walters diplomatiske oppdrag ga kongen ham varetekten av festningen [[Rochester Castle]] den 20. juli 1202, men da Walter allerede bokførte skatt og avgifter for byen Rochester til skattekisten i 1200 er det mulig at han holdt festningen før 1202.<ref name=Young74>Young: ''Hubert Walter'', ss. 74–75</ref> Kong Johan ga erkebiskopen også retten til å prege mynter, en tillatelse Walter holdt til sin død i [[1205]].<ref name=Young76>Young: ''Hubert Walter'', s. 76</ref>

Under Johan fortsatte Walter å være aktiv i kirkesaker, og i september 1200 ble det holdt et provinsielt kirkemøte i London. Dette møtet handlet om et antall emner, blant spørsmål knyttet til Skriften, finans, og prestenes plikter. Møtet støttet seg på andre kirkemøter, blant annet Det tredje lateranmøtet av 1179. Walter var også talsmann hos pave Innocent III i 1200, meglet mellom kongen og paven i spørsmålet over en strid om [[cistercienserordenen]].<ref name=Harper-Bill303>Harper-Bill: «John and the Church» i ''King John'', s. 303</ref> Det var i samme år som kirken nedtegnet at erkebispesetet Canterbury begynte å bli nedtegnet og oppbevart, skjønt etter Walters død i 1205 ble nedtegnelsene mer sparsommelig fram til [[1300-tallet]].<ref name=Clanchy97>Clanchy: ''From Memory to Written Record'', s. 97</ref>

== Død og ettermæle ==
Hubert Walter døde den 13. juli 1205 etter en lengre sykdomstid som sørget for at han kom til en forsoning med sine munker. Middelalderkrønikeforfatteren [[Ralph av Coggeshall]] fortalte at hans død tok fire dager, og skrev at han ga messedrakt, juveler og alterutsmykninger til sine munker, men alt dette ble konfiskert av kong Johan etter at Walter var død.<ref name=Patronage11>Turner: «Religious Patronage» i ''Albion'', ss. 11–12</ref> Han ble gravlagt i Treenighetskapellet i [[Canterburykatedralen]] ved siden av [[Thomas Becket]] og hvor hans grav fortsatt kan bli sett. Denne graven kan ha blitt bygget av håndverkeren som kalles for [[William Engelskmannen]], og som også designet kapellet. Graven dekker et synlig sted i kapellet og Walter var den første erkebiskop som ble gravlagt her siden [[1170-tallet]] da alle gravene, unntatt Beckets, ble flyttet for å gi større oppmerksomhet til Beckets helligdom. Hubert Walter forble den eneste geistlige som ble gravlagt her inntil [[1300-tallet]].<ref name=Throne136>Reeve: «Seat of Authority» i ''Gesta'', s. 136</ref> Tittelen «Øverste av hele England» som har blitt brukt av erkebiskopene av Canterbury dateres til Walters tid.<ref name=Hearn47>Hearn: «Canterbury Cathedral» i ''Art Bulletin'', s. 47: «Primate of All England»</ref>

Kronikøren [[Matthew Paris]] gjenfortalte historien om at da kong Johan hørte om Walters død skal kongen ha sagt: «Nå for første gang er jeg konge av England!».<ref name=QHistorianJudge>Sitert i Gillingham: «The Historian as Judge» i ''The English Historical Review''</ref> Denne historien, hvor underholdende den enn er, er apokryptisk. Mer sikker er fortellingen som en annen krønikeforfatter, [[Roger av Wendover]], har fortalt om Walters juleforberedelser i 1200. Roger forteller at Walter delte ut klær til de som var til stede ved julefesten, noe som gjorde kong Johan rasende. Roger sier at Walter «ønsket å plassere seg selv ''a par'' med kongen».<ref name=Church295>Church: «Rewards of Royal Service» i ''English Historical Review'', s. 295</ref>

Som Becket var Walter ikke en hellig mann, skjønt han var, slik John Gillingham, historikeren og biografen til Rikard I av England, sier, «en av de mest framstående regjeringsministre i engelsk historie».<ref name=QRichardI274>Gillingham: ''Richard I'', s. 274</ref> Den hellige [[Hugh av Lincoln]], en samtidig, er sagt å ha bedt om tilgivelse fra Gud for ikke å ha irettesatt Walter så ofte som han sannsynligvis burde ha gjort.<ref name=RichardI274>Gillingham: ''Richard I'', s. 274</ref> Moderne historikere tenerer til ikke å dele det eldre synet at Walter var den drivende kraft bak de administrative endringene under Rikards regime, at Rikard var uinteressert i regjeringen, og at han etterlot alle avgjørelser til sine ministre, særlig Longchamp og Walter.<ref name=Chrimes42>Chrimes: ''An Introduction to the Administrative History of Mediaeval England'', ss. 42–43</ref> Forskningen til James Holt og andre har vist at Rikard var meget involvert i regjeringsbeslutninger, og at det var mer av et partnerskap mellom kongen og hans ministre.<ref name=RichardI275>Gillingham: ''Richard I'', ss. 275–276</ref> Walter var derimot meget nyskapende i sin holdning til regjeringen. Walter fortsatte å nyte støtte fra Rikards bror Johan, og det var i løpet av Johans regime at et antall av Walters administrative reformer skjedde, skjønt hvor mye kongelig drivkraft som lå bak nyvinningene er ukjent, gitt Johans interesse for regjering og administrasjon.<ref name=Hollister6>Hollister: «King John and the Historians» i ''Journal of British Studies'', s. 6</ref>

Walter var også offer for [[vits]]er for hans mangel på lærdhet, og ble siktemålet for en rekke lumske fortellinger fra pennen til [[Gerald av Wales]], en uvenn av erkebiskopen. Selv Walters støttespillere kunne bare uttale at han var «moderat skrivekyndig».<ref name=Bartlett485>Sitert i Bartlett: ''England Under the Norman and Angevin Kings'', s. 485</ref> Walters mangel på lærdhet skaffet ham hån, særlig fra Gerald av Wales, men Walter ansatte en rekke lovkyndige i sin husholdning og ansatte også arkitekten [[Elias av Dereham]] som var en av Walters testamentfullbyrdere. Elias har tradisjonelt blitt kreditert som arkitekten av Salisburykatedralen etter Walters død.<ref name=Young61>Young: ''Hubert Walter'', ss. 61-62</ref> En annen lærd som var ansatt av Walter var [[Peter av Blois]], som tjente både Walter og hans etterfølger som en sekretær i [[latin]].<ref name=Turner309>Turner: «Reputation of Royal Judges» i ''Albion'', s. 309</ref> Andre ansatte var de lovkyndige, utdannet ved Bologna, i kirkerett. Vi vet lite om Walters framtoning, skjønt han ble beskrevet av Gerald av Wales som høy og av godt utseende. Gerald priste også hans intelligens og dyktighet.<ref name=West78>West: ''Justiciarship in England'', s. 78</ref>

W. L. Warren har fremmet teorien at enten Walter eller Geoffrey Fitz Peter, og ikke Ranulf Glanvill, var forfatteren av ''Tractatus de legibus et consuetudinibus regni Angliæ'', en juridisk avhandling om engelskmennenes lover og konstitusjoner.<ref name=John127>Warren: ''King John'', s. 127</ref> Chrimes er enig at Glanvill sannsynligvis ikke var forfatteren, og mener at Walter er en bedre kandidat, skjønt han kan ikke være sikker. Om Walter virkelig var forfatteren har komponert det som Chrimes har karakterisert som en «stort litterært minneverk over Henrik IIs regjering».<ref name=Chrimes52>Chrimes: ''An Introduction to the Administrative History of Mediaeval England'', s 40 og 52</ref> Ingen av Walters to biografer fra moderne tid tror at Walter var forfatteren, og historikeren Ralph Turner er enig i denne vurderingen.<ref name=Glanvill113>Turner: «Who Was the Author of Glanvill?» i ''Law and History Review'', ss. 113–114</ref> Historikeren Michael Clanchy sier om Hubert Walter at «spredningen av dokumenter var et europeisk og vedvarende fenomen, skjønt om det skal bli assosiert i England til en mann, ville denne mannen være Hubert Walter».<ref name=QClanchy73>Clanchy: ''From Memory to Written Record'', s. 73</ref>

==Episkopalgenealogi==
Hans [[episkopalgenealogi]] er:
* Kardinal [[Ubaldo Allucingoli]], [[O.Cist.]] (1100-1185) *1159
* [[Pave Alexander III]] (1100- 1181) *1159
* Erkebiskop [[Richard of Dover]] (? - 1184) *1174 
* Erkebiskop [[Baldwin av Exeter|Baldwin]] (1120-1190) *1180  
* Erkebiskop ''Hubert Walter'' (? -1205) *1189<ref>[https://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bwalterh.html walterh], lest 16. mai 2023</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Carpenter, D. A. (Januar 1976): «The Decline of the Curial Sheriff in England 1194–1258». ''The English Historical Review'' 91 (358): 1–32. doi:[http://dx.doi.org/10.1093%2Fehr%2FXCI.CCCLVIII.1 10.1093/ehr/XCI.CCCLVIII.1].
* Cheney, C. R. (Juli 1981): «Levies on the English clergy for the poor and for the king, 1203» (avgift kreves). ''The English Historical Review 96'' (380): 577–584. doi:[http://dx.doi.org/10.1093%2Fehr%2FXCI.CCCLVIII.1 10.1093/ehr/XCVI.CCCLXXX.577].
* Chrimes, S. B. (1972): ''Henry VII''. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-02266-1.
* Church, S. D. (April 1995): [http://www.jstor.org/pss/568905 «The Rewards of Royal Service in the Household of King John: A Dissenting Opinion»] (avgift kreves). ''The English Historical Review 110'' (436): 277–302. doi:[http://dx.doi.org/10.1093%2Fehr%2FXCVI.CCCLXXX.577 10.2307/576010] (ikke aktiv i 02. juni 2009).
* Clanchy, C. T. (1993): ''From Memory to Written Record: England 1066–1307'' (Andre utg.). Malden, MA: Blackwell Publishing. ISBN 978-0-631-16857-7.
* Cokayne, George E. (1982): ''The Complete Peerage of England, Scotland, Ireland, Great Britain, and the United Kingdom, Extant, Extinct, or Dormant: Volume Two Bass to Canning'' (Microprint ed.). Gloucester [England]: A. Sutton. ISBN 0-904387-82-8.
* Coredon, Christopher (2007): ''A Dictionary of Medieval Terms & Phrases'' (Opptrykk). Woodbridge: D. S. Brewer. ISBN 978-1-84384-138-8.
* Cosman, Madeleine Pelner (2007): ''Medieval Wordbook: More the 4,000 Terms and Expressions from Medieval Culture''. New York: Barnes & Noble. ISBN 978-0-7607-8725-0.
* Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): ''Handbook of British Chronology'' (Tredje utg., revi.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X.
* Gillingham, John (November 2004): [http://www.ingentaconnect.com/content/oup/enghis/2004/00000119/00000484/art01275 «The Historian as Judge: William of Newburgh and Hubert Walter»] (avgift kreves). ''The English Historical Review 119'' (119): 1275–1287. doi:[http://dx.doi.org/10.1093%2Fehr%2F119.484.1275 10.1093/ehr/119.484.1275].
* Gillingham, John (1999): ''Richard I''. New Haven, Conn: Yale University Press. ISBN 0-300-07912-5.
* Greenway, Diana E. (1991): «[https://web.archive.org/web/20110719101704/http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=34219 Fasti Ecclesiæ Anglicanæ 1066–1300: volume 4: Salisbury]». ''Institute of Historical Research''.
* Greenway, Diana E. (1999): «[https://web.archive.org/web/20070928003516/http://www.british-history.ac.uk/report.asp?compid=10458 Fasti Ecclesiæ Anglicanæ 1066–1300: Volume 6: York]». Institute of Historical Research.
* Harper-Bill, Christopher (1999): «John and the Church of Rome» i ''King John: New Interpretations''. S. D. Church, Woodbridge, UK: Boydell Press.
* Hearn, M. F. (March 1994): http://www.jstor.org/stable/3046001 «Canterbury Cathedral and the Cult of Becket» (avgift kreves). ''The Art Bulletin 76'' (1): 19–52. doi:[http://dx.doi.org/10.2307%2F3046001 10.2307/3046001].
* Hollister, C. W. (November 1961): [http://www.jstor.org/stable/175095 «King John and the Historians»] (fee required). ''Journal of British Studies 1'' (1): 1–19. doi:[http://dx.doi.org/10.1086%2F385431 10.1086/385431].
* Joliffe, J. E. A. (1955): ''Angevin Kingship''. London: Adam and Charles Black.
* Jones, J. A. P. (1971): ''King John and Magna Carta''. London: Longman. ISBN 0-582-31463-1.
* Kemp, Brian (July 1973): [http://www.jstor.org/stable/564657 «Exchequer and Bench in the Later Twelfth Century—Separate or Identical Tribunals?»] (avgift kreves). ''The English Historical Review lxxxviii'' (88): 559–573. doi:10.1093/ehr/LXXXVIII.CCCXLVIII.559.
* Knowles, David (1976): ''The Monastic Order in England: A History of its Development from the Times of St. Dunstan to the Fourth Lateran Council, 940–1216'' (Andre utg., opptrykk). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-05479-6.
* Moorman, John R. H. (1955): ''Church Life in England in the Thirteenth Century'' (Revidert utgave). Cambridge: Cambridge University Press.
* Mortimer, Richard (1994): ''Angevin England 1154–1258''. Oxford: Blackwell. ISBN 0-631-16388-3.
* Mortimer, Richard (Mai 1981): «The Family of Rannulf de Glanville». ''Bulletin of the Institute of Historical Research'' '''LIV''' (129): 1–16.
* Petit-Dutaillis, Charles; overs. E. D. Hunt (1964): ''The Feudal Monarchy in France and England: From the Tenth to the Thirteenth Century''. New York: Harper Torchbooks.
* Powell, J. Enoch; Wallis, Keith (1968): ''The House of Lords in the Middle Ages: A History of the English House of Lords to 1540''. London: Weidenfeld and Nicolson.
* Saul, Nigel (2000): ''A Companion to Medieval England 1066–1485''. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-2969-8.
* Reeve, Matthew M. (2003): [http://www.jstor.org/stable/25067082 «A Seat of Authority: The Archbishop's Throne at Canterbury Cathedral»] (avgift kreves). ''Gesta'' 42 (2): 131–142. doi:10.2307/25067082 (ikke aktiv i 2. juni 2009).
* Stacey, Robert C. (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/28633 «Walter, Hubert (d. 1205)»]. ''Oxford Dictionary of National Biography'' (registrering kreves, stundom også avgift). Oxford University Press.
* Turner, Ralph V. (2005): ''King John: England's Evil King?'' Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-3385-7.
* Turner, Ralph V. (Våren 1986): «Religious Patronage of Angevin Royal Administrators, c. 1170–1239». ''Albion'' 18 (1): 1–21. doi:[http://dx.doi.org/10.2307%2F4048700 10.2307/4048700].
* Turner, Ralph V. (Vinter 1979): [http://www.jstor.org/pss/4048542 «The Reputation of Royal Judges Under the Angevin Kings»] (avgift kreves). ''Albion'' 11 (4): 301–316. doi:[http://dx.doi.org/10.2307%2F4048542 10.2307/4048542].
* Turner, Ralph V. (Våren 1997): [http://www.jstor.org/pss/4051592 «Richard Lionheart and English Episcopal Elections»] (avgift kreves). ''Albion'' 29 (1): 1–13. doi:[http://dx.doi.org/10.2307%2F4051592 10.2307/4051592].
* Turner, Ralph V. (Høsten 1975): «Roman Law in England Before the Time of Bracton». ''Journal of British Studies 15'' (1): 1–25. doi:[http://dx.doi.org/10.1086%2F385676 10.1086/385676].
* Turner, Ralph V. (Våren 1990): [http://www.jstor.org/stable/743677 «Who Was the Author of Glanvill? Reflections on the Education of Henry II's Common Lawyers»] (avgift kreves). ''Law and History Review 8'' (1): 97–127. doi:[http://dx.doi.org/10.2307%2F743677 10.2307/743677].
* Tyerman, Christopher (2006): ''God's War: A New History of the Crusades''. Cambridge: Belknap Press of Harvard University Press. ISBN 0-674-02387-0.
* Warren, W. L. (1978): ''King John''. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-03643-3.
* West, Francis (1966): ''The Justiciarship in England 1066–1232''. Cambridge, UK: Cambridge University Press.
* Young, Charles R. (1968): ''Hubert Walter: Lord of Canterbury and Lord of England''. Durham, NC: Duke University Press.

== Eksterne lenker ==
* Opptrykk vist på nettet av Pipe Roll Societys utgivelse av [https://web.archive.org/web/20110611225436/http://contentdm.lib.byu.edu/cdm4/document.php?CISOROOT=%2FFHMedieval2&CISOPTR=32272&CISOSHOW=32049 ''Feet of Fines for Henry II and first seven years of Richard I''], ved Brigham Young University

{{portal|Historie}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Walter, Hubert}}
[[Kategori:Engelske justiciarer]]
[[Kategori:Engelske kanslere]]
[[Kategori:Engelske katolske biskoper]]
[[Kategori:Katolske erkebiskoper av Canterbury]]
[[Kategori:Katolske biskoper av Salisbury]]
[[Kategori:Personer knyttet til korstogene]]
[[Kategori:Personer fra distriktet King's Lynn and West Norfolk]]
[[Kategori:Linjen Allucingoli (ekstinkt)]]