Redigerer Historie

{{andrebetydninger}}
[[Fil:Gyzis 006 (Ηistoria).jpeg|miniatyr|280px|''Historia'' («Historiens [[allegori]]»).<br />Maleri av [[Nikolaos Gysis]] (1892).]]
{{Flere bilder
| justering    =  høyre
| retning      =horisontal
| bredde       =

| bilde1=  Bundesarchiv Bild 183-H13160, Beim Einmarsch deutscher Truppen in Eger.jpg
| bredde1= 180
| alt1= 
| bildetekst1  = 

| bilde2= WWII, Europe, Germany, "Woman Cyring as she hails Hitler" - NARA - 196306.jpg
| bredde2= 93
| alt2= 
| bildetekst2  = 

| bilde3=
| bredde3= 100
| alt3= 
| bildetekst3  = 

| bilde4=
| bredde4= 105
| alt4= 
| bildetekst4  = 

| undertekst =Historie kan defineres som «[[fortelling]]en om det som har skjedd». [[Fotojournalistikk|Nyhetsbildet]] viser [[sudettyskere]] som [[hitlerhilsen|hilser]] invaderende [[Wehrmacht|tyske tropper]] i [[Sudetenland]] etter [[München-forliket]] 1938. Den gråtende kvinnen ble tolket som uttrykk for glede i den tyske, [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] propagandaen og for sorg blant kritikerne, særlig i en berømt beskåret bildeversjon.{{byline|[[Deutsches Bundesarchiv]]/[[National Archives and Records Administration]]}}
| justering_undertekst = left 
}}
'''Historie''' er studiet av fortiden, hovedsakelig den menneskelige historien som er basert på [[Dokument|skriftlige kilder]], men tiden fra før skriftlige kilder eksisterer som kalles for ''forhistorie'' omfattes også av historiefaget med de begrensninger det omfatter. I generell mening omfatter historie [[vitenskap]]elige og [[arkeologi]]ske oppdagelser om fortiden. I senere tid har det blitt en økt interesse for [[Muntlig litteratur|muntlig fortellinger]] og [[tradisjon]]er som har blitt videreført fra generasjon til generasjon da annen [[dokumentasjon]] ikke foreligger. Ny teknologi som [[fotografi]], [[lydopptak]], og [[film]] er blitt dokumentasjon for nyere historie.

I dagligspråket betyr historie enten ''fortelling'' eller ''fortid''. Historie som fag er læren om det som har skjedd, kunnskap om [[Menneske|menneskenes]] fortid, slik denne tolkes av ettertiden. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En ofte sitert definisjon av historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd».<ref>[[Ottar Dahl|Dahl, Ottar]] (1980): ''Grunntrekk i historieforskningens metodelære'', ISBN 9788200032175</ref> Akademisk er historie det forskningsfeltet som søker å skape en sammenhengende fremstilling og en [[Systematikk|systematisk]] analyse av fortidens hendelser som har betydning for menneskene. De som studerer historie som profesjon er historikere, men tittelen er ikke beskyttet.

Ettersom objektet som historikerne studerer (fortiden) ikke lenger eksisterer, må fortiden forsøkes rekonstruert ved å studere levninger etterlatt fra fortiden, [[historiske kilder]]. For å vurdere kildenes [[ekthet]], relevans, [[representativitet]] og sammenheng benytter historikerne [[Kildekritikk|den kildekritiske metode]]. Selv om historikerne anvender metoder fra en rekke andre [[samfunnsvitenskap]]elige, [[humanistisk]]e og [[naturvitenskap]]elige fag for å oppnå en mer grunnleggende forståelse av fortiden, er kildekritikken fortsatt grunnlaget for å skille mellom hva som er historievitenskap og hva som bare er historiefortellinger.

Uttrykket ''historiker'' brukes fra gammelt av om personer som skriver historie. Etterhvert har det skjedd en [[akademi]]sering av faget, slik at begrepet tildels har fått en mer avgrenset bruk. Det kan også brukes om personer som er utdannet i universitetsfaget historie (med minst [[eksamen av høyere grad]]).

== Etymologi ==
[[Fil:(Venice) Aristide - Francesco Hayez - gallerie Accademia Venice.jpg|miniatyr|[[Aristoteles]], som maleren Francesco Hayez tenkte seg ham.]]
Ordet historie kommer fra [[gresk]]e ἱστορία (''historia''), igjen avledet fra [[urindoeuropeisk]] ''*wid-tor-'', fra [[rot (ord)|rotordet]] ''*weid-'', «å vite», «å se».<ref>Joseph, Brian; Janda, Richard, red. (2004): ''The Handbook of Historical Linguistics'', Blackwell Publishing, s.163, ISBN 978-1405127479</ref> Dette rotordet er også til stede i de [[norsk]]e ordene «vite», «[[visdom]]», «visjon» og «[[idé]]», i det [[Sanskrit|sanskritiske]] ordet ''veda''<ref>Mahony, William K. (1998): ''The Artful Universe: An Introduction to the Vedic Religious Imagination'', Albany, New York: State University of New York Press, ISBN 0791435806, s. 235</ref>, og i det [[Slaviske språk|slaviske]] ordet ''videti'' og ''vedati'', foruten en rekke andre.<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?search=history&searchmode=none «history (n.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> ([[Asterisk]]en * foran et ord indikerer at det er [[Hypotese|hypotetisk]] konstruksjon, ikke en dokumentert form.)

Det [[gammelgresk]]e ordet ἱστορία, ''historía'', som [[Herodot]] brukte kalte sitt verk, betyr «undersøkelse», og slik ble ordet lenge brukt. For Herodot var historie noe som måtte undersøkes og ettergås, ikke baseres på rykter og gjetninger.<ref>[https://direct.mit.edu/books/book/2726/HistoriaEmpiricism-and-Erudition-in-Early-Modern Gianna Pomata og Nancy Siriasi: ''Historia: empiricism and erudition in early modern Europe'', 2005,] ISBN 9780262281775</ref> Det var i den betydningen at [[Aristoteles]] brukte ordet i sin Περί Τά Ζωα Ιστορία, ''Peri Ta Zoa Istória'', eller i den [[latin]]ske utgaven, ''Historia Animalium''.<ref name="Ferrater-Mora">Ferrater-Mora, José (1994): ''Diccionario de Filosofia''. Barcelona: Editorial Ariel.</ref> Begrepet er avledet fra ἵστωρ, ''hístōr'', i betydningen «vismann», «vitne», eller «dommer». Vi kan se tidlige dokumentasjoner på ἵστωρ i [[homer]]ske hymner, hos [[Heraklit]], i den [[athen]]ske [[Efebos|efobiske]] eden (ved unggutters overgang til voksenalderen), og i inskripsjoner fra [[Boiotia]] (i en rettslig betydning, enten «dommer» eller «vitne» eller tilsvarende). Spiranten<ref>''Spirant'': språklyd som dannes ved trang passasje for luftstrøm, frikativ 'f' og 's' er s-er</ref> er problematisk, og ikke til stede i det språklig beslektede greske ''eídomai'' («å oppstå»). Formen ''historeîn'', «å undersøke», er en [[Jonia|jonisk]] avledning som spredde seg først til det [[Klassisk tid|klassiske Hellas]] og til slutt til hele den [[Hellenisme|hellenistiske]] sivilisasjons [[Koiné|fellesgreske språk]].

Det var fortsatt i den greske betydningen [[Francis Bacon]] brukte begrepet på slutten av [[1500-tallet]] da han skrev ''Natural History'' (''Naturhistorie''). For ham var ''historia'' «kunnskapen om objekter bestemt av rom og tid», den typen kunnskap som kom fra minnet (mens [[vitenskap]]en var skaffet av [[fornuft]], og [[poesi]] av [[fantasi]]).

Ordet kom inn i [[engelsk språk]] i [[1390]] med betydningen «hendelsers forhold» (= det som har skjedd), «fortelling». I [[mellomengelsk]] var meningen hovedsakelig «fortelling». Begrensningen til betydningen «nedtegnelser av tidligere hendelser» kom på slutten av [[1400-tallet]]. På [[tysk]], [[fransk]] og de fleste [[germanske språk]] (herunder også [[norsk]]<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=historie «historie»], ''Bokmålsordboka''</ref>) og [[romanske språk]] blir det samme ordet fortsatt benyttet i betydningen både «historie» og «fortelling». På engelsk er ''historical/historic'' («historisk») attestert fra mellom [[1661]] og [[1669]].<ref name="Whitney">Whitney, W. D. (1889): [http://books.google.com/books?id=wrACAAAAIAAJ ''The Century dictionary; an encyclopedic lexicon of the English language]''. New York: The Century Co.</ref>

''Historiker'' i betydningen en som forsker på historie er attestert i England fra [[1531]]. I alle europeiske språk er substantivet «historie» fortsatt i bruk i betydningen «hva som skjedde med mennesker», og «forskningstudiet av hva som skjedde». Den siste betydningen er stundom framhevet med begrepet ''[[historiografi]]''.<ref name="Ferrater-Mora"/>

== Historiefagets utvikling==
[[Fil:The Historian (The How and Why Library).jpg|miniatyr|Det meste av tidlig historie ble videreformidlet ved hjelp av [[fortelling|muntlige tradisjoner]] og [[manuskript|håndskrevne dokumenter]].]]
{{utdypende artikkel|Historiografi}}
Historie ble opprinnelig videreformidlet gjennom fortelling av [[myte]]r. Skriftspråket gav mulighet til at fortidens hendelser kunne bevares i en mer stabil form enn det muntlig overlevering muliggjorde. De første historikere som brøt med mytisk historieforståelse, var grekerne [[Herodot]] fra [[Halikarnassos]] og [[Thukydid]]es. Disse var trolig de første som forklarte historisk utvikling som et produkt av menneskers intensjoner og handlinger, ikke som guders inngripen eller som utslag av [[mirakel|mirakler]].
[[Fil:AGMA Hérodote.jpg|miniatyr|[[Byste ]]av [[Herodot]].]]
For Herodot, kalt «historiens far», var historiens hendelser noe som måtte undersøkes og gås etter i sømmene. Han skilte mellom sikker kunnskap og det han bare hadde hørt; hans historieskriving er todelt med et skarpt skille mellom «vi» = grekere og «de andre», dvs. «[[barbar]]ene». I [[perserkrigene]]s tid var hans motiv å fremme en gresk fellesskapsfølelse. Den 30 år yngre Thukydid var samtidshistoriker, og nøyde seg med å skrive om det han selv hadde erfart i [[peloponneskrigen]], og det han lærte av intervjuer med andre [[tidsvitne]]r. Hans korte tidsspenn skyldtes hans strenge krav til etterrettelighet, og den franske historikeren Paul Veyne har derfor hevdet at historieskrivningen ikke har endret seg siden [[antikken]].<ref>[[Erling Sandmo]]: ''Tid for historie'' (s. 35), Universitetsforlaget 2015, ISBN 978-82-15-01644-3</ref> 
[[Fil:Thucydides-bust-cutout_ROM.jpg|miniatyr|venstre|150px|Byste av den antikke historikeren [[Thukydid]].]]
Greske historikere så på historie som syklisk med hendelser som jevnlig gjentok seg selv.<ref>Lamberg-Karlovsky, C. C. & Sabloff, Jeremy A. (1979): ''Ancient Civilizations'', s. 6</ref> Thukydid innledet en tradisjon som også senere greske historikere fulgte. Også [[Xenofon]]s historieverk er en førstehåndsskildring og like todelt, med sitt skarpe skille mellom grekere og barbarer. Perspektivet er helt ut gresk; de er historiens underforståtte «vi». Den skotske historikeren George Cawkwell (1919-2019)<ref>[https://www.scotsman.com/news/obituaries/obituary-george-cawkwell-new-zealander-academic-and-author-who-was-proud-his-sole-scottish-rugby-cap-90320 «George Caldwell»,] [[nekrolog]] i ''[[the Scotsman]]'' 6. mars 2019</ref> ville prøve et skifte i perspektiv ved å omdøpe «perserkrigene» til ''the Greek wars'' («grekerkrigene»).<ref>[https://bmcr.brynmawr.edu/2005/2005.10.31 George Cawkwell: ''The Greek wars. The failure of the Persians]</ref> 

Perspektivet endret seg med [[Polybios]]. Som romernes [[gissel]] opplevde han hvordan han og andre grekere var blitt overvunnet og underlagt romersk overherredømme. Hans historieskrivning ble derfor tredelt - grekere, romere, samt «de andre». Romersk historieskrivning var fokusert på at leseren skulle <u>lære</u> av fortiden; romerne følte at de hadde noe å lære andre. Til sammenligning hadde Thukydid sagt om sitt verk at det ikke var skrevet «''for å tekkes lesernes smak her og nå. Det er skapt for å vare evig.''»<ref>[[Erling Sandmo]]: ''Tid for historie'' (s. 41), Universitetsforlaget 2015, ISBN 978-82-15-01644-3</ref>

I [[middelalderen]] var [[krøniken]] den dominerende historiske fremstillingsform, det vil si at hendelser ble [[kronologi]]sk oppramset, men uten noen dypere analyse av årsakene til hendelsene. 

I [[opplysningstiden]] hevdet filosofene at historien utviklet seg mot høyere og høyere kunnskapsnivå, samtidig som de moraliserte over tidligere epokers uforstand. 

Tidlig på [[1800-tallet]] ble historiefaget en [[vitenskap]]. I motsetning til opplysningstiden ønsket historikerne på 1800-tallet å forstå hver epokes særpreg ut fra egne sine premisser. Den prøyssiske historikeren [[Leopold von Ranke]] oppstilte kriterier for hvordan en kunne komme fram til sann kunnskap om «hva som egentlig hadde skjedd». [[Kilde]]r til en hendelse ble sammenlignet og for å finne inkonsistenser og vurdere kildenes troverdighet som vitnesbyrd om fortiden. I mellom midten av 1800-tallet og 1900-tallet var historiefaget et av de viktigste virkemidlene i [[nasjonsbygging]]. Vestlige stater ansatte profesjonelle historikere for å skrive fortellinger om nasjonens utvikling og for å hausse opp om nasjonens «gloriøse» fortid. Historie var i dette hundreåret nesten utelukkende [[politisk historie]] om «konger og kriger». Disse historikerskapte fortellingene ble videreformidlet gjennom skoleverket og formet folks [[identitet]]. Historiefaget gav folk følelse av et fellesskap som følge av forestilling om en felles fortid. Ved å se historien fra statsledernes synsvinkel fikk det folk til å identifisere seg med statsledelsens maktpolitikk. 

I løpet av [[1900-tallet]] har emneområdet til historiefaget blitt utvidet. Kanskje mest betydningsfullt var 1960- og 1970-årene med den såkalte [[Sosialhistorie|sosialhistoriske revolusjon]], etter inspirasjon fra blant annet fransk historieforskning med tidsskriftet ''Annales''. Historikerne begynte å se den politiske historien som altfor snever da kun en liten elite tok del i den politiske beslutningstakingen. Faget ble da utvidet til å omfatte «vanlige folks» historie, som arbeidere, kvinner, etniske minoriteter, barn, tiggere og lignende som ikke tidligere hadde vært en del av den nasjonale historien. 

Faget støttet seg på metoder fra statistisk orientert [[samfunnsvitenskap]]. Det siste tiår har [[kulturhistorie]] vært den dominerende retning innen historieforskning hvor folks identitet og virkelighetsoppfatning analyseres for se på kulturelle tankemønstre. Kulturhistorikere er skeptiske til at det virkelig er mulig å skrive historien slik «den egentlig var» da det betviles at det finnes kun én historisk sannhet som kan formidles.

Historiemetoder sammenfatter de teknikker og retningslinjer som historikere benytter, primære kilder, [[arkeologi]] og andre beviser for å forske og deretter skrive historie.

Det var historiske tradisjoner og avansert bruk av historisk metode i [[middelalderen]]s [[Kina]]. Det grunnleggende arbeidet for en profesjonell historiografi i østlige [[Asia]] ble etablert ved [[Han-dynastiet]]s hoffhistoriker kjent som [[Sima Qian]] (145 f.Kr. – 90 f.Kr.), forfatter av ''[[Shiji]]'' (''Nedtegnelser av den store historiker''). For kvaliteten i sitt tidløse verk er Sima Qian i ettertiden blitt kjent som «far av den kinesiske historiografi». Kinesiske historikere av senere dynastiske epoker i Kina har benyttet hans ''Shiji'' som det offisielle formatet for historiske tekster, foruten også biografisk litteratur.
[[Fil:Sima Qian (painted portrait).jpg|miniatyr|Den kinesiske historikeren Sima Qian.]]
[[Augustin av Hippo]] ([[354]] – [[430]]) var innflytelsesrik for [[Kristendom|kristen]] og [[Vesten|vestlige]] tenkning på begynnelsen av [[middelalderen]]. Gjennom hele middelalderen og [[renessansen]] har historien ofte blitt studert gjennom et religiøst perspektiv. Rundt [[1800]] brakte den [[Tyskland|tyske]] filosofen og historikeren [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] ([[1770]] – [[1831]]) filosofen og en mer verdslig tilnærming inn i historieforskningen<ref>Graham, Gordon (1997): «Chapter 1» i ''The Shape of the Past''. Oxford University.</ref>

I forordet til sin bok ''[[Muqaddimah]]'' ([[1377]]) advarte den [[Arabere|arabiske]] historikeren og tidlige sosiologen [[Ibn Khaldūn]] ([[1332]]&ndash;[[1406]]) mot syv feil som han mente at historikere jevnlig begikk. I denne kritikken behandlet han fortiden som merkelig og noe som trengte fortolkning. Ibn Khalduns originalitet var å hevde at kulturelle ulikheter i en annen tidsalder må styre vurderingen av relevant historisk materiale, å skille mellom prinsipper i henhold til hvordan det kan være mulig å besvarelse en vurdering, og sluttelig å føle behovet for erfaring i tillegg til rasjonelle prinsipper for å bedømme fortidens kultur.

[[Fil:Georg Wilhelm Friedrich Hegel00.jpg|miniatyr|Den tyske filosofen og historikeren Hegel vridde historieforskningen i en verdslig retning.]]
Ibn Khaldūn kritisert hyppig «ørkesløs overtro og ukritisk godtagelse av historiske data». Som et resultat introduserte han en vitenskapelig metode for å studere historie, noe som ble betraktet som «nytt for hans tid», og han refererte ofte til den som hans «nye vitenskap», nå assosiert med historiografi.<ref>Khaldun, Ibn; med Rosenthal, Franz & Dawood, N. J. (1967): ''The Muqaddimah: An Introduction to History'', Princeton University Press, ISBN 0691017549, s. x.</ref> Hans historiske metode la også fundamentet for å observere rollen til [[stat]], [[kommunikasjon]], [[propaganda]] og systematisk forutinntatthet og skjevheter<ref>Mowlana, H. (2001): «Information in the Arab World», ''Cooperation South Journal'' 1.</ref>, og han er således blitt karakterisert som «historiografiens far».<ref>Ahmed, Salahuddin (1999): ''A Dictionary of Muslim Names''. C. Hurst & Co. Publishers. ISBN 1850653569. Se også Enan, Muhammed Abdullah (2007): ''Ibn Khaldun: His Life and Works'', The Other Press, ISBN 9839541536, s. v</ref>

Andre historikere som brukte avanserte historiske metoder er blant annet [[Leopold von Ranke]], Lewis Bernstein Namier, [[Pieter Geyl]], [[George Macaulay Trevelyan]], [[Geoffrey Elton]], og [[A.J.P. Taylor]]. På [[1900-tallet]] fokuserte historikerne mindre på [[epos|episke]] [[Nasjonalisme|nasjonalistiske]] fortellinger, som ofte tenderte til å glorifisere nasjonen eller enkeltpersoner, til mer objektive analyser. En betydelig retning innenfor historisk metodelære på 1900-tallet var tendensen til å behandle historien mer som en sosial vitenskap enn som en kunstart, noe som tradisjonelt hadde vært tilfelle. En del av de ledende talsmennene for historien som en sosial vitenskap var en rekke forskere som blant annet innbefattet [[Fernand Braudel]], [[Edward Hallett Carr]], [[Fritz Fischer (lege)|Fritz Fischer]], [[Emmanuel Le Roy Ladurie]], [[Hans-Ulrich Wehler]], Bruce Trigger, [[Marc Bloch]], [[Karl Dietrich Bracher]], [[Peter Gay]], [[Robert Fogel]], [[Lucien Febvre]] og [[Lawrence Stone]]. Flere av disse fremmet også en flerfaglig tilnærming. Braudel kombinerte historie med [[geografi]], Fogel historie med [[økonomi]], Gay historie med [[psykologi]], Trigger historie med [[arkeologi]] mens Wehler, Bloch, Fischer, Stone, Febvre og Le Roy Ladurie hadde på en variert og til dels umedgjørlige måte slått sammen historie med [[sosiologi]], geografi, [[antropologi]], og økonomi. I nyere tid har feltet [[Digital informasjon|digital]] historie tatt i bruk [[datateknologi]] for å utforske historiske data og utvikle digital forskning.
[[Fil:Edward Gibbon by Henry Walton cleaned.jpg|miniatyr|[[Edward Gibbon]] (1737–94). Hans innflytelsesrike verk ''Romerrikets nedgang og fall'' er blant annet kjent for sine stilistiske kvaliteter, sin [[ironi]] og sin bruk av primærkilder.]]
I opposisjon til kravene om at historie var en sosial vitenskap argumenterte historikere som [[Hugh Trevor-Roper]], John Lukacs, Donald Creighton, Gertrude Himmelfarb og Gerhard Ritter at nøkkelen til historikernes arbeid var forestillingens makt og således forfektet at historie skulle bli forstått som en kunstart. [[Frankrike|Franske]] historikere tilknyttet ''Annales''-skolen introduserte kvantitativ historie ved å benytte rådata for å spore livene til enkeltindivider og var banebrytende i å etablere en kulturell historie (såkalt «histoire des mentalités»). Intellektuelle historikere som [[Herbert Butterfield]], [[Ernst Nolte]] og [[George Mosse]] har argumentert for betydningen av ideer i historien. [[USA|Amerikanske]] historikere, motivert av forskningen på [[den amerikanske borgerkrigen]], fokuserte på tidligere oversette [[Etnisitet|etniske]], [[rase]]messige, og sosioøkonomiske grupper. Andre sjangrer innenfor sosial historie vokste frem i [[etterkrigstiden]], slik som dagliglivets historie ([[tysk]] ''Alltagsgeschichte''). Forskere som [[Martin Broszat]], [[Ian Kershaw]] og [[Detlev Peukert]] søkte å undersøke dagliglivet for folk flest i 1900-tallets Tyskland, særlig den [[Nasjonalsosialisme|nazistiske]] perioden.
{{Sitat|''All studie av historie innebærer derfor å ta et utvalg, et lite utvalg, av noen saker av den uendelighet av menneskelig aktivitet i fortiden, og av hva som påvirket den aktiviteten. Men det er ikke noe generelt akseptert kriteria for å lage et slikt utvalg, og i den grad at det er noen på et tidspunkt, vil det antakelig endres. Da historikere så historie som bestemt av store menns handlinger, var utvalget de gjorde selvfølgelig annerledes enn hva det ble når det synet på historie ble endret. Dette er hva som lager et så sterkt og effektivt sett med forsvarsverk som urokkelige historikere (og de som avviser historie) kan dekke seg bak, og en garanti for at det aldri vil bli deres siste posisjon.''
<ref group="note">''All historical study therefore implies making a selection, a tiny selection, of some things out of the infinity of human activities in the past, and of what affected those activities. But there is no generally accepted criterion for making such a selection, and to the extent that there is one at any given time, it is likely to change. When historians thought history was largely determined by great men, their selection was obviously different from what it is when they don't. This is what provides so strong and effective a set of fortifications behind which  the historical diehards (and those who reject history) can make their stand, and a guarantee that it will never be quite their last stand.''</ref><ref>Hobsbawm, 1997, s. 59</ref>|Historikeren [[Eric Hobsbawm]] i «Has History Made Progress?», fra boken ''On History''}} 

[[Marxisme|Marxistiske]] historikere som [[Eric Hobsbawm]], [[Edward Palmer Thompson]], Rodney Hilton, [[Georges Lefebvre]], [[Eugene D. Genovese]], [[Isaac Deutscher]], [[C.L.R. James]], [[Timothy Mason]], [[Herbert Aptheker]], [[Arno J. Mayer]] og [[Christopher Hill]] har forsøkt å bekrefte [[Karl Marx]]' teorier på å analysere historie fra et marxistiske perspektiv. Som svar på den marxistiske tolkning har historikere som [[François Furet]], [[Richard Pipes]], [[J.C.D. Clark]], [[Roland Mousnier]], [[Henry Ashby Turner]] og [[Robert Conquest]] tilbudt en antimarxistisk historietolkning. [[Feminisme|Feministiske]] historikere som [[Joan Wallach Scott]], [[Claudia Koonz]], [[Natalie Zemon Davis]], [[Sheila Rowbotham]], [[Gisela Bock]], [[Gerda Lerner]], [[Elizabeth Fox-Genovese]] og [[Lynn Hunt]] har tatt til orde for betydningen av å studere erfaringene gjort av fortidens [[kvinne]]r. 

I nyere år har [[Postmodernisme|postmodernister]] utfordret gyldigheten og behovet for historieforskning på grunnlag av at all historie er basert på personlige tolkninger av kildene. I boken ''In Defence of History'' ([[1997]]) forsvarte [[Richard J. Evans]], professor i moderne historie ved [[University of Cambridge|Cambridge-universitetet]], verdien av historiefaget. Et annet forsvar for historiefaget fra postmodernistisk kritikk var den [[Australia|australske]] historikeren Keith Windschuttles bok ''The Killing of History'' ([[1994]]).

== Historiske metoder ==
{{utdypende artikkel|Historiske metoder}}

<!-- avsnittet som var oversatt fra engelsk omhandlet "histoiske metoder" var svært liten grad viet metoder, men var en generell oversikt over historieskrivingens historie -> det som på nordisk omtales som "historiografi". 

Avnsittet om historiske metoder bør omhandle: 
- Kildekritikk og prinsipper for dette
-- Levning vs beretning 
-- Retrospektive metode

Komparative metode 

- Muntlig historie, minnehistorie, entografisk historie
- Kvantitative metoder -> samfunnsvitenskapelig inspirert historieskriving
- Mentalitetshistorie -> psykologisk inspirerte metoder i historien 


-->

Siden det ikke finnes én objektiv versjon av historien vil alle historiske fremstillinger være preget av historieskriverens ideologiske og faglige syn. Derfor studiet av historiografi føre til selvrefleksjon. Gjennom å se hvor preget tidligere tiders historieskrivning var av sin samtids ideologi, blir man klar over en ens egne «objektive» historiesyn ikke er objektivt i det hele tatt. 

*''Eksempel 1:'' Da islendingen [[Snorre Sturlason]] beskrev Norge i sine kongesagaer, samlet i ''[[Heimskringla]]'', skrev han om hendelser i den førkristne tiden og som i hovedsak foregikk mer enn 200 før de ble skrevet ned en gang på [[1200-tallet]]. Både tankegang og motivasjoner for handlinger hadde da endret seg, og sagaenes handlinger var således preget av et kristent sinn, det være forfatterens egen agenda og forklaringsmodeller.

*''Eksempel 2:'' Forut for EU-avstemningen i [[1994]] skrev historikere som var motstandere av norsk medlemskap historiefremstillinger som viste hvor ille den 434-årige unionen med Danmark var (høye skatter, krig m.m.), mens historikere som var positive til norsk medlemskap påpekte hvor positiv de mente unionen med Danmark var (økonomisk vekst, tilgang til europeisk kultur etc.). Begge versjoner av historien kan sies å være riktige, men ideologisk ståsted bestemte hvordan tolkningen av epoken skulle bli. 

En form for historisk spekulasjon kjent som [[kontrafaktisk historie]] har også blitt adoptert av noen historikere som et verktøy for å vurdere og utforske mulige resultat dersom visse hendelser ikke hadde skjedd eller hadde skjedd annerledes. Dette ligner, men må ikke forveksles med, sjangeren [[alternativ historie]] innen [[skjønnlitteratur]]en.

== Historiefilosofi ==
{| class="toccolours" style="float:right; margin:0 0 1em 1em; width:222px; text-align:left; clear:right;"
|<div style="background:#f8eaba; text-align:center;"> Historiens filosofiske spørsmål </div>
* Hva er den egnete størrelsen for å studiet av menneskehetens fortid — den individuelle? Polis? Sivilisasjonen? Kulturen? Eller nasjonens tilstand? 
* Finnes det brede mønstre og utviklinger? Finnes det sykluser? Er menneskelig historie tilfeldig og blottet for enhver mening?
|}
[[Historiefilosofi]] er et område innenfor [[filosofi]]en som forholder seg til den menneskelige historiens betydning og viktighet, om denne i det hele tatt finnes. Videre spekulerer historiefilosofien om en mulig [[teleologi]]sk ende, eller en endelig avslutning på den menneskelige historie. Historiefilosofi må ikke bli forvekslet med [[historiografi]], som er studiet av historie som en akademisk disiplin, og som forholder seg til dens metoder og praksis, og dens utvikling som fagdisiplin over tid. Heller ikke skal historiefilosofi ble forveksles med [[filosofiens historie]], som er studiet av filosofiske ideer og tanker over tid.

Profesjonelle historikere diskuterer spørsmål om historie er [[vitenskap]] eller en [[De frie kunstene|kunstart]] som [[litteratur]]. Skillet er kunstig da mange ser feltet fra mer enn ett perspektiv.<ref>Harris, Elizabeth (Oktober 1982): «In Defense of the Liberal-Arts Approach to Technical Writing» i: ''College English'', '''44'''(6), s. 628-636</ref> Nyere argument som støtter omformingen av historie til vitenskap har blitt fremmet av Peter Turchin i en artikkel ved tittelen «Arise Cliodynamics» («Begynnelsen på en kleiodynamikk»<ref>Oversettelsen av tittelen er gjort av Wikipedia, «Kleiodynamikk» er et nyord fremmet av forfatteren, [[Kleio]] er historiens [[muse]] fra [[gresk mytologi]], + [[Dynamikk (mekanikk)|dynamikk]] (kraftlære), studiet av temporære og varierende prosesser</ref>) i tidsskriftet ''[[Nature]]''.<ref>Turchin, Peter (3. juli 2008): [http://www.nature.com/nature/journal/v454/n7200/full/454034a.html «Arise Cliodynamics»] i: ''Nature'' 454, doi:10.1038/454034a; s. 34-35</ref> Turchin mener vi må omforme historiefaget til en analytisk, forutsigbar vitenskap og som mener å ha identifisert [[mønster|mønstre]] på tvers av ulike tider og steder.<ref>Turchin, Peter (3. juli2008): [http://www.sott.net/articles/show/161508-Transforming-history-into-science-Arise-cliodynamics- «Transforming history into science : Arise 'cliodynamics»']</ref>

== Perioder ==

=== Historie og førhistorie ===
[[Fil:Clio.jpg|høyre|miniatyr|''[[Kleio]]'', [[muse|historiens muse]], utsnitt fra maleri av [[Johannes Vermeer]].]]
Da historiefaget ble profesjonalisert og vitenskapeliggjort på 1800-tallet i Tyskland, begrenset en fagets rammer til kun å bruke skriftlige kilder fra politiske institusjoner. Senere har hvilke kilder som brukes blitt utvidet.

[[Arkeologi]], [[antropologi]] og andre vitenskaper gav ny informasjon og til og med teorier om menneskelig historie. Noen tradisjonelle historikere stilte spørsmål ved om disse nye studiene virkelig var historie siden de ikke var begrenset til det skrevne ord. Et nytt begrep ''[[førhistorie]]'' dukket opp for å tilpasse resultatene av disse nye feltene hvor de gav informasjon om tiden før skriftlige kilder.

På 1900-tallet ble det kunstige skillet mellom historie og førhistorie problematisk. Historikere så utenfor tradisjonell politiske historiske beretninger med en ny angrepsvinkel som økonomisk, sosial og kulturell historie, hvor alle støttet seg på forskjellige kilder. I tillegg brukte «førhistorikere» som [[Vere Gordon Childe]] arkeologi til å forklare viktige hendelser i områder som tradisjonelt var historiens felt. Skillet ble også kritisert på grunn av sin innebygde eksklusjon av visse sivilisasjoner som de sør for [[Sahara]] og [[Amerika]] før [[Christofer Columbus|Columbus]]. I senere tiår har skillet mellom historie og førhistorie stort sett forsvunnet. 

I dag er der ingen generelt akseptert definisjon for når historien begynner. Generelt blir historie i dag sett på som studiet av alt som er kjent om menneskelig fortid, men selv dette skillet blir utfordret av nye felter som [[storhistorie]]. Kilder som kan belyse denne fortiden er [[Muntlig litteratur|muntlig historie]], [[lingvistikk]] og [[genetikk]] som alle har blitt akseptert av historikere i hovedstrømmen.

[[Fil:The Historians' History of the World - Title Page.jpg|miniatyr|Tittelbladet til ''Historikernes verdenshistorie''. Et encyklopedi på 25 bind om verdens historie som opprinnelig ble utgitt på engelsk i 1904.]] 

Historisk forskning fokuserer ofte på hendelser og utviklinger som skjer i bestemte tidsepoker. Historikerne kan gi disse tidsepokene navn for å kunne «organisere ideer og klassifisere generaliseringer» ettersom det er hensiktsmessig for både historikere og andre.<ref>Marwick, Arthur (1970): ''The Nature of History''. The Macmillian Press LTD. Side 169.</ref> Navnene som blir gitt til en bestemt periode kan variere med den geografiske stedet, det samme er tilfellet med datoen for begynnelsen og slutten på en bestemt periode, eksempelvis er det et langt tidshopp mellom [[bronsealderen]] i [[Norge]] som i [[antikkens Hellas]]. Århundrer og tiår er vanligvis benyttet som perioder og den tid de representerer på det dateringssystemet er benyttet. 

De fleste perioder er konstruert i ettertid og reflekterer således verdivurderinger gjort for ettertiden. På samme måte kan dagens historikere revurdere tidligere tiders verdivurdering, eksempelvis det som tidligere tider betraktet som en «gullalder» kan bli nyansert senere, og [[renessansen]]s vurdering av den tiden som lå mellom dem og antikken ble nedsettende kalt for [[middelalderen]] eller til og med «den mørke middelalderen», et nedlatende syn som i dag er revurdert og oppjustert. Den måten som tidsperioder er konstruert og de navn som blir gitt til dem kan påvirke den måten som de blir sett på og vurdert.<ref>Tosh, John (2006): ''The Pursuit of History''. Pearson Education Limited, s. 168-169.</ref>

== Klassifikasjoner ==
Det er flere forskjellige måter å klassifisere historisk informasjon, blant annet etter [[kronologi]], [[geografi]], [[nasjon]] og [[etnisitet]]. Av praktiske hensyn og av interesse blir en del historisk forskning forbeholdt en avgrenset historisk størrelse. Flere av disse avgrensningene har utviklet seg som egne fag og disipliner, eksempelvis [[kulturhistorie]], [[kunsthistorie]] og lignende, men mange av avgrensningene støtter seg på andre historiske underkategorier og utfyller hverandre.

Bestemte geografiske plasseringer kan danne grunnlag for historisk forskning, eksempelvis kontinenter, nasjoner og byer.

=== Verdenshistorie og globalhistorie ===
{{utdypende artikkel|Verdens historie}}
Verdens historie er forskningen på menneskelige [[sivilisasjon]]er i løpet av 5000 år og så. Verdens historie er særlig viktig som et felt for undervisning. I tidligere generasjoners verdenshistorie ble utviklingen fremstilt lineært som en slags "vestens fakkelstafett" der kultur og frihetsidealer ble videreformidlet fra [[antikkens Hellas]], via [[Romerriket]] og gjennom [[Middelalderen]] til det moderne Europa og Nord-Amerika. <!-- Det har ført til kontroversielle tolkninger av blant annet [[Oswald Spengler]] og [[Arnold J. Toynbee]]. --> 
Avkolonialiseringen i etterkrigstiden, og utvidet kunnskap om andre sivilisasjoner enn de vestliges historie, førte til at verdenshistorie inkluderte materiale om [[Asia]], [[Afrika]] og [[Latin-Amerika]]. 

{{sitat|For, når alt kommer til alt, det er hva historie i sin videste form er om: hvordan og hvorfor mennesket kom fra [[paleolitikum|steinalderen]] og til atomalderen.
<ref group="note">For, after all, that is what history in the broadest sense is about: how and why Homo sapiens got from the palaeolithic to the nuclear era.</ref><ref>Hobsbawm, 1997, s. 64</ref>|Historikeren [[Eric Hobsbawm]] i «Has History Made Progress?», fra boken ''On History''}}

Fremstillinger av verdenshistorie ble ofte kritisert for å fremheve [[Vesten]] og seierherrene i kriger og kolonisering. Forsøk på balansert verdenshistorie førte til lang eller ufokusert historiefortelling. Globalhistorie har de siste tiår blitt brukt som betegnelse på forsøk på å skrive historie uten å velge dominerende kulturs perspektiv. <!-- Jared Diamonds verker er av flere historikere fremhevet som en av de mest vellykkede globalhistoriske bøker. -->

=== Sosialhistorie ===
{{utdypende artikkel|Sosialhistorie}}
{| class="toccolours" style="float:right; margin:0 0 1em 1em; width:222px; text-align:left; clear:right;"
|-
|[[Fil:ancientlibraryalex.jpg|miniatyr|200px|center|En avbildning av det antikke [[Biblioteket i Alexandria]].]]
----
<div style="background:#f8eaba; text-align:center;"> Grunnleggende historiske metoder </div>
----
De følgende spørsmålene blir stilt av moderne historikere.
# ''Når'' var kildene, skrevet eller uskrevet, produsert ([[dato]])?
# ''Hvor'' ble det produsert (lokalisering)?
# Av ''hvem'' ble det produsert ([[Forfatter|forfatterskap]])?
# Fra ''hvilke'' allerede eksisterende materiale ble det produsert ([[Syntese (filosofi)|analyse]])?
# ''Hvilken'' opprinnelig form var det produsert ([[Dataintegritet|integritet]])?
# ''Hva'' er den beviselig verdi av dets innhold (troverdighet)?
De første fire er kjent som høyere kritikk; femte, lavere og bokstavelig kritikk, og, sammen, ytre kritikk. Sjette og siste forespørsel om en kilde er kalt for indre kritikk.
|}
Sosialhistorie er studiet av hvordan samfunnet tilpasser seg og endrer seg i løpet av en tidsepoke. Sosialhistorie er et område for historisk forskning som kan bli betraktet å være en sosial vitenskap som forsøker å se historiske bevis i utviklingen av sosiale trender. I dette synet kan den omfatte områder som [[økonomi]]sk historie, [[Rettsvitenskap|juridisk]] historie og analyser av andre aspekter av det sivile samfunn som viser utviklingen av sosiale normer, oppførsel og annet. istoriske hendelser fra et perspektivet til «folk flest» i motsetningen til en konge eller en statsleder. Det kan være flere tilnærminger til hva folkets historie kan være: en historie om massebevegelser og om avvikere. Enkeltindivider som ikke ble omfattet av tidligere tiders historieskrivning kan være hovedfokus i denne tilnærmingen og som kan omfatte de uten stemmerett, de undertrykte, de fattige, de utstøtte, og andre som betraktes som glemt i historien. Det kan også være en historie som tenderer til å være en sosialhistorie som omhandler ordinære yrker som fiskere, bøndene, håndverkere og lignende. Da denne historieforskningen ikke tidligere har hatt fokus eller betydning er det færre historiske hendelser som kan dateres med nøyaktig og færre historiske enkeltskikkelser som peker seg ut. Isteden er det gjerne grupper av samfunnsgrupper som blir forklart og beskrevet i brede strøk.

=== Kulturhistorie og nyere kulturhistorie ===
{{utdypende artikkel|Kulturhistorie}}
I første halvdel av 1900-tallet var politisk historie den dominerende form for historiefremstilling. Historikere som skrev om folks kultur, dagligliv, kunst, sedvaner og kunstuttrykk ble gjerne betegnet som kulturhistorie. Kjente kulturhistorikere i denne fasen er tyskeren [[Karl Lamprecht]] og dansken [[Troels Troels-Lund]]. 

=== Mentalitetshistorie ===
Utviklet i den franske ''Annales-skolen'' innen historieforskning. La vekt på hvordan folks virkelighetsforståelse var vesensforskjellig i tidligere tiders samfunn. Mest kjente verk innen denne grenen er [[Carlo Ginzburg]]s ''Osten og markene'' og [[Emmanuel Le Roy Ladurie]] ''Montaillou en fransk by 1294-1324''. Fagfeltet er gradvis integrert i nyere kulturhistorie. 

{{sitat|Historie er, i sin kjerne, vitenskapen om forandring.
<ref group="note">History is, in its essentials, the science of change.</ref><ref>Bloch 1999, s. 117</ref>|Historikeren [[Marc Bloch]] i boken ''Strange Defeat'', skrevet i 1940 etter det franske nederlaget i [[slaget om Frankrike]]}}

=== Økonomisk historie === 
[[Økonomisk historie]] er fremstillingen av tidligere tiders produksjon, distribusjon, bedrifter og markeder. Økonomiske idéers historie hører også inn her. Faget kan deles ofte i to hovedretninger: Tradisjonell historieskriving som har økonomiske fenomen som emne, og samfunnsøkonomiske fremstillinger med langt tidsperpektiv (såkalt «ny økonomisk historie»). Østerrikeren [[Joseph Schumpeter]] utviklet en gren innen samfunnsøkonomien der historisk utvikling ble lagt vekt på, og at økonomiske teorier ikke var tidløse men knyttet til sin tidsepoke. 

=== Politisk historie ===
{{utdypende artikkel|Politisk historie}}
Politisk historie er den grenen av historiefaget som analyserer [[Politikk|politiske]] hendelser og aktører, eksempelvis [[konge]]r, [[krig]]er, [[traktat]]er, [[valg]], [[Lov (jus)|lov]]er, slag, og [[statsminister|statsministre]] og ser disse som de drivende krefter av kontinuitet og endringer i historien. Historisk historie ser på atferden i internasjonale forhold mellom stater eller på tvers statsgrenser over tid. Dette er den mest vanlige formen for historie og oppfattes ofte som den klassiske og allmenne meningen av hva historie skal være.

==== Militærhistorie ====
{{utdypende artikkel|Militærhistorie}}
Militærhistorie omfatter konflikter innenfor menneskelige samfunn som vanligvis konsentrer seg om historiske [[krig]]er og krigføring, innbefattet slag, militære strategier og våpen. Imidlertid kan emnet strekke seg fra et sammenstøt mellom to stammer til konflikter mellom behørige militære hærer til en verdenskrig som har omfattende påvirkninger på hele befolkningen.

=== Kjønnshistorie ===
{{utdypende artikkel|Kjønnshistorie}}
Kjønnshistorie er et underfelt av historie og [[Kjønnsrolle|kjønnsstudier]] som ser på fortiden fra [[kjønn]]sperspektiv. Faget har på mange måter vokst ut av studiet av [[Kvinnebevegelsen|kvinnehistorie]]. Til tross for fagets relative kort liv har kjønnshistorie og dens forgjenger kvinnehistorie hatt en betydelig påvirkning av det generelle studiet av historiefaget. Siden [[1960-tallet]] da det opprinnelig lille feltet først fikk en viss aksept har det gjennomgått en rekke ulike faser, hver med sine egne utfordringer og resultater. Selv om en del av endringene i historiefaget har vært opplagte, som den økte andelen av boker om berømte eller betydningsfulle kvinner, og ganske enkelt at et større antall kvinner er blitt historikere, har andre påvirkninger vært mer finurlig. Kjønnshistorie, som folkets historie og sosialhistorie, kan bli sett på som betydningsfulle deler av en historisk beskrivelse som er viktig for at den skal være komplett. Underforstått, det er i dag vanskelig å skrive en historie om [[Mo i Rana]] uten å nevne kvinner, industriarbeidere og sosiale forhold.

== Pseudohistorie ==
{{utdypende artikkel|Pseudohistorie}}
Pseudohistorie (falsk eller feil historieskrivning) er et begrep som blir gitt på tekster som har til hensikt å være historisk i sitt vesen, men som avviker i så stor grad fra standard historiografiske konvensjoner at det undergraver konklusjonene. Historiske verker som trekker kontroversielle konklusjoner fra nye, spekulative eller omstridte historiske bevis, spesielt innenfor nasjonale, politiske, militære og religiøse felt, er ofte avvist som pseudohistorie.

{{sitat|Dessverre, som situasjonen i store deler av verden viser mot slutten av vårt millennium viser, er ikke dårlig historie harmløs. Den er farlig. Setningene som skrives på et tilsynelatende uskyldig tastatur kan være dødsdommer.
<ref group="note">Unfortunately, as the situation in lager parts of the world at the end of our millennium demonstrates, bad history is not harmless history. It is dangerous. The sentences typed on apparently innocuous keyboards may be sentences of death.</ref><ref>Hobsbawm 1997, s. 277</ref>|Historikeren [[Eric Hobsbawm]] i essayet «Identity History Is Not Enough», basert på en forelesning i 1994}}

I mange nasjoner som eksempelvis [[Japan]], [[Russland]] og [[USA]] har det blitt gitt historieundervisning som har vært [[sensur]]ert av politiske årsaker. I Japan har alle referanser til [[Nanjingmassakren]] blitt fjernet fra undervisningsmateriellet; i Russland under [[Stalin]] ble historien omskrevet for å være i overensstemmelse med kommunistpartiets doktriner, også så langt som retusjere vekk faktiske figurer fra historiske fotografier<ref>Benn, David Wedgwood: [http://www3.interscience.wiley.com/journal/119391512/abstract?CRETRY=1&SRETRY=0 ''The teaching of history in Putin's Russia'']{{Død lenke|dato=april 2019 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>; og i USA har framstillingen av [[den amerikanske borgerkrigen]] blitt endret og sensurert for å ikke virke fornærmende for [[sørstatene]].<ref>Loewen, James W. (1996): ''Lies My Teacher Told Me: Everything Your American History Textbook Got Wrong'', Touchstone, ISBN 978-0684818863.</ref> Se også [[Historierevisjonisme]].

Det kan være vanskelig å gjenkjenne pseudohistorie, men rent generelt bruker man å si at den benytter seg av metode og språk som minner om og ligner på «ekte» vitenskap, men som ikke holder mål ved nærmere granskning. Det er to hovedtyper av kjennetegn som er karakteristiske for pseudovitenskap: psykologiske trekk og trekk der den vitenskapelige metoden er fraværende.<ref>Stavik, Jarle (11. januar 2007): [http://www.skepsis.no/?p=556 «Nordisk pseudoarkeologi del 3»], ''Skepsis.no''</ref>

==Historiske kilder==
[[Historikere]] skaffer seg informasjon om fortiden fra forskjellige kilder som skrevne eller trykte nedtegnelser, mynter eller andre håndverksgjenstander, bygninger, monumenter og intervjuer. For moderne historie inkluderer disse primærkildene også fotografier, film, lyd- og videoopptak. Forskjellige måter å angripe temaet på kan være vanligere i studiet av noen perioder enn i andre, og perspektivet varierer mye. 

Historiske nedtegnelser har blitt laget av forskjellige grunner:
*[[Administrasjon|Administrative]], som for eksempel [[folketelling]]er, [[skatt]]elister og kommersielle nedtegnelser
*Politiske, glorifisering eller kritikk av ledere og betydelige personer
*[[Religion|Religiøse]]
*[[Kunst]]neriske
*[[Sport]]slige, her kan nevnes [[olympiade]]n
*[[Slektsforskning]], det å kunne bevise slektskap med store personer kunne være en viktig vei til makt
*Personlige brev
*[[Underholdning]]

==Se også==
''Spesifikke studier og felt''
{{kolonner|}}
*[[Arkeologi]]
*[[Kunsthistorie]]
*[[Kronologi]]
*[[Kulturhistorie]]
*[[Kirkehistorie]]
*[[Slektshistorie]]
*[[Økonomisk historie]]
*[[Fremtidsstudie]]
*[[Religionshistorie]]
*[[Militærhistorie]]
*[[Idéhistorie]]
*[[Lokalhistorie]]
*[[Religionshistorie]]
*[[Gardshistorie]]
*[[Paleografi]]
*[[Politisk historie]]
*[[Språkhistorie]]
*[[Vitenskapshistorie]]
*[[Samfunnshistorie]]
*[[Teknologihistorie]]

== Fotnoter ==
<references group='note'/>

== Referanser ==
<references/>

==Litteratur==
=== Norsk ===
* [[Ottar Dahl|Dahl, Ottar]] (1959): [http://www.nb.no/nbsok/nb/2bf032f01f7d8b1fe5cda9ee7729d576?lang=no#0 ''Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre''], Universitetsforlaget. 1. utg. Standardverket om historiefagets utvikling i Norge siste 200 år.
* [[Ingar Kaldal|Kaldal, Ingar]] (2002): ''Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie''. Samlaget  Kort bok på 110 sider om fremveksten av kulturhistorie 
* [[Knut Kjeldstadli|Kjelstadli, Knut]] (1990): [http://www.nb.no/nbsok/nb/8329f7a5a0626b34b574620ba31cdbc0?lang=no#0 ''Fortida er ikke hva den en gang var : en innføring i historiefaget''], Universitetsforlaget. Den mest brukte innføringboken i historiefaget
* [[Kåre Lunden|Lunden, Kåre]] (2007): ''Biletet av fortida – innhogg i historisk fagteori'', Samlaget  
* [[Aud Mikkelsen Tretvik|Tretvik, Aud Mikkelsen]] (2004): ''Lokal og regional historie'', Samlaget

=== Engelsk ===
* [[Marc Bloch|Bloch, Marc]]; ''Strange Defeat: A Statement of Evidence Written in 1940'', W. W. Norton & company, 1999, ISBN 978-0-393-31911-8
* [[Eric Hobsbawm|Hobsbawm, Eric]] (1997): ''On History'', Weidenfeld & Nicholson, London, ISBN 0 297 81915 1

===Tidsskrifter/publikasjoner om generell historie=== 
* [[Historisk Tidsskrift]] det ledende historievitenskapelige tidsskrift i Norge siden 1870
* [https://web.archive.org/web/20070219105219/http://www.levendehistorie.no/ ''Levende Historie''], populærhistoriske tidsskriftet 
* [https://web.archive.org/web/20070303230034/http://www.forskning.no/temaer/historie Artikler om historie på ''Forskning.no''] 
* [http://www.ub.uio.no/nora/noaister/result.html?SEARCHMODE=SIMPLESEARCH&SEARCH_AND=Historie&submit=%C2%A0%C2%A0S%C3%B8k%C2%A0%C2%A0&ARCHIVE= Historie-avhandlinger] i digital fulltekst fra norske universitet

==Eksterne lenker==
* {{Offisielle lenker}}
{{Historieportal}}
<!-- vennligst kun før opp lenker her til gode (helst kun norskspråklige) nettsteder om historie _generelt_, ikke alskens tilfeldig valgte nettsider om en eller annen historisk epoke eller historisk fenomen. Slike lenker bør føres under tilhørende historiedisiplin eller epoke/land --> 

* [http://www.davidrumsey.com/ David Rumsey, verdens største vevpubliserte historiske kartsamling]
* [http://english.historia.se Historicalstatistics.org] – Lenker til historiske økonomiske statistikker for forskjellige land og regioner
* [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041303013 Søkbar digitalkopi av Geoffrey Parkers ''Cappelens verdenshistorie'' (1996)]

{{portal|Historie}}
{{Historie}}
{{Vitenskap}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Historie| ]]
[[Kategori:Samfunnsvitenskap]]
[[Kategori:Humaniora]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]