Redigerer Hettittene

[[Fil:Hittite Empire.png|thumb|200px|Kart over [[Det hettittiske storriket]] da det var på høyden av sin makt c. 1290 f.Kr.]]
[[Fil:Hattusa.king.jpg|thumb|200px|Gravering av [[Suppiluliuma II]], den siste kjente kongen av hetittene]]
'''Hettittene''' var et oldtidsfolk som snakket [[hettittisk]], et språk fra den [[anatoliske språk|anatoliske gruppen]] av de [[indoeuropeisk]]e språkene.  De grunnla et kongedømme sentrert om [[Hattusa]], nord i det sentrale [[Anatolia]], på 1700-tallet f.Kr. På 1300-tallet f.Kr. var hettitterriket på sitt største. Det omfattet da hele det sentrale området i [[Anatolia]], området nordvest i [[Syria]], og så langt som [[Ugarit]] og øvre [[Mesopotamia]]. Etter 1180 f.Kr. delte riket seg opp i flere mindre hettittiske bystater, hvorav noen vedvarte så lenge som til 700-tallet f.Kr.

Hettitterriket ble av hettittene selv vanligvis kalt for «Hattis land». Fullt navn var «Landet til byen Hattusa». Denne beskrivelsen kunne gjelde hele riket, eller mer begrenset til kun kjerneområdet, avhengig av sammenhengen. Ordet «Hatti» er egentlig et [[akkadisk]] begrep heller enn hettittisk; det har aldri forfalt i henhold til hettittisk grammatikkregler. Til tross for bruken av navnet «Hatti» oppfattet ikke hettittene seg som [[hattianere]], som hadde vært bosatt i området fram til begynnelsen år 2000 f.Kr. og snakket [[hattisk]], som ikke var indoeuropeisk. Hettittene kalte språket sitt ''Nesili'' (og i et tilfelle som ''Kanesili''), en [[adverb]]ial form som betydde «i væremåte som (Ka)nesa», antagelig gjenspeilte det en stor andel hettittisktalende folk i den gamle byen [[Kanesj]] (dagens [[Tyrkia|tyrkiske]] by [[Kanesj|Kültepe]]). Mange moderne bynavn i [[Tyrkia]] ble først nedtegnet under sitt hettittiske navn, slik som [[Sinop (Tyrkia)|Sinop]] og [[Adana]], noe som gjenspeiler Anatolias nærhet i tid og rom til sin oldtidsfortid.

Selv om hettittene tilhørte [[bronsealderen]], var de forløpere til [[jernalderen]] og utviklet redskaper og våpen av [[jern]] så tidlig som 14. århundre f.Kr. Deres etterspørsel etter jernvarer er bevart i korrespondanse med utenlandske herskere. Hettittene var imidlertid ikke de første som framstilte gjenstander av jern, og i hele hettitterrikets historie var jern så sjeldent at det bare ble anvendt i [[smykke]]r. Deres militære seire skyldtes ikke jern – de førte krig med våpen av bronse – men deres dyktighet til å fremstille og bruke [[hest]]etrukne [[stridsvogn]]er.<ref>Santon, Kate (2008): ''Arkeologi'', forlaget Spektrum, Oslo, ISBN 978-82-7822-704-6. s. 183</ref> Som handelsfolk tok de med seg arven fra [[Sumer]] og spredte mesopotamisk tenkesett rundt [[Middelhavet]]. Så da [[Moses]] førte sitt folk til «det lovede land», møtte de et folk, [[kanaan]]ittene, som levde i en mesopotamisk [[kultur]].<ref>[http://www.wsu.edu/~dee/MESO/HITTITES.HTM «The Hittites»],'' wsu.edu''</ref>

== Geografi ==
Hettitterriket var sentrert rundt landområdene Hattusa og [[Neša]], kjent som «Hattis land». Etter at Hattusa ble gjort til hovedstad besto området av kurven ved elven [[Kızılırmak]] (på [[gresk]] ''Halys'', og som de kalte ''Marassantiya'') som renner ut i [[Svartehavet]], og som var kjerneområdet i deres rike. En del hettittiske lover skilte mellom «denne siden av elven» og «den andre siden av elven». Eksempelvis var belønningen for å fange inn en rømt [[slave]] etter at han har maktet å flykte over elven, høyere enn for en slave som ble fanget før han nådde elven.

Til vest og sør for kjerneområdet lå områdene som var kjent som ''Luviya'' i de tidligste hettittiske tekstene. Denne terminologien ble erstattet av navnene [[Arzawa]] og [[Kizzuwatna]] da disse kongedømmene vokste fram.<ref> Marangozis, John (2003): ''A Short Grammar of Hieroglyphic Luwian''.</ref> Hettittene fortsatte å referere til språket som hadde sin opprinnelse i disse områdene som [[luvisk]]. Før Kizzuwatna vokste fram, var hjertet i dette området i [[Kilikia]], som først omtales av hettittene som [[Adaniya]].<ref>Beal, Richard H. (1986): «The History of Kizzuwatna and the Date of the Šunaššura Treaty», ''Orientalia 55'', s. 424ff.</ref> Da disse gjorde opprør mot hettittene under [[Ammuna]]s styre,<ref>Beal, s. 426</ref> antas det at navnet Kizzuwatna spredte seg videre nordover til å omfatte de nedre Anti-Taurus-fjellene også. På nordsiden levde et fjellfolk kalt kaskaer. Sørøst for hettittene lå det hurrianske riket [[Mitanni]]. Under dette rikets høydepunkt under regimet til [[Mursili II]], strakte hettitterriket seg fra Arzawa i vest til Mitanni i øst, mye av de kaskianske områdene i nord, også [[Hayasa-Azzi]] lengst i nordøst, og i sør inn i Kanaan, omtrent så langt som til den sørlige grensen av [[Libanon]], og la deler av disse områdene inn under sitt herredømme.

== Opprinnelse og genetikk ==
Farao [[Ramses II av Egypt]] omtalte ofte hettittene som ''«humty»'', som på oldtidsegyptisk betød «kvinnesoldater», siden det var vanlig for hettittiske soldater å ha langt hår.<ref>Healy, M. & Mcbride, A. (1992): ''New Kingdom Egypt'' (Elite). Opsrey: Elms Court</ref>

Forskere har betraktet hettittene som en «middelhavsetnisk gruppe», noe som er en romslig gruppetilhørighet.<ref>Gillette, Aaron: ''Racial Theories in Fascist Italy'', s. 141</ref> Arkeologen [[Henry Heras]]' analyser av egyptiske billedportretter av hettitter er sammenfallende med dette, ettersom de synes å ha de fysiske karakteristikker som er typiske for folkeslag ved Middelhavet (det ligger dog en stor usikkerhet i å trekke konklusjoner fra billedkunst, da visuelle konvensjoner ofte spiller en stor rolle).<ref>Heras, Henry: ''Studies in Proto-Indo-Mediterranean Culture'', s. 447</ref> Noen forskere har foreslått en opprinnelse fra nordøstlige delen av [[Afrika]], da slike fysiske trekk er antatt å ha sin opprinnelse i dette området.<ref>Sergi, Giuseppe: ''The Mediterranean Race: A Study of the Origin of European Peoples''. s. 144; Mackenzie, Donald Alexander: ''Myths of Babylonia and Assyria''. (Myth and legend in lit. and art). s. 266</ref> Imidlertid fremviste [[Antikkens Hellas|antikkens grekere]] lignende fysiske trekk, noe som gav grunn til å mistenke at både antikkens grekere og hettittene nedstammer fra samme forhistoriske befolkning i [[Midtøsten]] og rundt [[Egeerhavet]].<ref>Royal Anthropological Institute of Great Britain and Ireland: ''Man''. s. 126</ref> Fysiske, [[antropologi]]ske analyser av befolkninger gir imidlertid et utilstrekkelig grunnlag for å inndele folk i bestemte [[rase]]r eller bevise [[folkevandring]]er. Opprinnelsen til antikkens befolkninger skyldtes mange ulike og kompliserende faktorer.<ref>Jordan-Bychov, T. & Jordan B. (2002): ''The European Culture Area''. Lanham, MD: Roman and Littlefield Publishers, Inc.</ref><ref>Mallory, J. & D.Q. Adams (red.) (1997): ''Encyclopedia of Indo-European Culture''. London: Fitzroy Dearborn.</ref>

Hettittenes opprinnelse har derfor forblitt et mysterium. Det har vært hevdet at hettittisk kultur og språk ble utviklet lokalt i Anatolia.<ref>Renfrew, C. (1999): «Time Depth, Convergence Theory, and Innovation in Proto-Indo-European: 'Old Europe' as a PIE Linguistic Area». ''Journal of Indo-European Studies''. 27 (3 & 4): 257-294; Renfrew, C. (1987): ''Archaeology and Language. The puzzle of Indo-European Origins''. Cambridge University Press</ref> Mulig geografiske opprinnelse fra vest ([[Balkan]]), øst (via eller langs [[Det kaspiske hav]] eller fra høylandet i [[Armenia]]), og nord (langs [[Svartehavet]]) er bare noen av de foreslåtte rutene for folkevandringer.<ref>Steiner, G. (1990): «The Immigration of the First Indo-Europeans into Anatolia Reconsidered» i: ''Journal of Indo-European Studies''. 18 (1 & 2): 185-214</ref> Prosessen har blitt betraktet som utført av en erobrende elite,<ref>Puhvel, J. (1994): ''Anatolian: Autochton or Interloper''. Journal of Indo-European Studies. 22 (3 & 4): 251-264</ref> men også alternativt som en fredfylt prosess med gradvis assimilering.<ref>Steiner, G. (1990)</ref> I arkeologisk sammenheng har hettittene blitt knyttet til en mulig felles opprinnelse med henholdsvis [[Ezero-kulturen]] på Balkan og [[Maikop-kulturen]] i [[Kaukasus]].<ref>Mallory, J. (1989): ''In Search of the Indo-Europeans''. New York, NY: Thames and Hudson</ref>

En [[Genetikk|genetisk]] studie basert på dagens mannlig Y-[[kromosom]] [[DNA]] i Anatolia, fremviser en genetisk blanding av flere geografiske opprinnelser som kan sammenfalle med flere folkevandringer over tid. Den dominerende mannlige slektslinjen for anatoliske menn deles med befolkningen i Europa og [[Midtøsten]] (94,1%). Slektslinjer til [[Sentral-Asia]], [[India]] og Afrika var langt mindre fremherskende blant mennene det ble tatt prøver av. Ingen spesifikk avstamning ble fastslått eller identifisert som «hettittisk», men Y-kromosom haplogruppe G-M201 antas å ha en mulig tilknytning til hettittene.<ref>C. Cinnioglu et al. (2004): «Excavating Y-chromosome haplotype strata in Anatolia» i: ''Human Genetics'' 114(2):127-48.</ref>

== Bibelens hettitter ==
[[Fil:Lion Gate, Hattusa 01.jpg|thumb|270px|Løveporten i [[Hattusa]], hettittenes hovedstad, dagens [[Boğazköy]], Tyrkia.]]
Begrepet «hettittene» kommer av [[King James Version|KJV]]-oversettelsen av den [[hebraisk språk|hebraiske]] [[Bibel]]en, der {{hebraisk|חתי}}, HTY, eller {{hebraisk|בנ-חת}}, BNY-HT blir oversatt til «Heths barn». Disse hettittene blir forbundet med kanaanittene. Arkeologene som oppdaget hettittene i Anatolia, identifiserte dem til å begynne med de bibelske hettittene. I dag er deres identifikasjon med det hettittiske riket, eller [[Syrisk-hettittiske stater|de ny-hettittiske kongedømmene]] som etterfulgte det, et emne for diskusjon.

Bibelens hettitter (også hittitter) og ''Barn av Het'', oversatt fra hebraisk חתי HTY og בני-חת BNY-HT er den andre av de elleve [[Kanaan|kanaanitiske]] nasjonene i [[den hebraiske Bibelen]]. De er angivelig etterkommere fra en Het eller Heth (hebraisk חֵת), en sønn av Kanaan, sønn av [[Kam (bibelsk person)|Ham]], og de er nevnt i [[Første Mosebok]] for å ha solgt land til [[Abraham (bibelsk person)|Abraham]].

Tidlig på [[1900-tallet]] ble Bibelens hettitter identifisert med et nylig oppdaget, indoeuropeisktalende rike i [[Anatolia]], en betydelig regional makt gjennom det meste av 1000-tallet f.Kr., spesielt mellom 1660 og 1190 f.Kr. Denne [[terminologi]]en er i dag så innarbeidet at den brukes uavhengig av debatten om dette hettittiske riket i Anatolia var identisk med Bibelens hettitter eller ikke.

=== Hypotese om identifikasjon ===
Gitt den årsakssammenheng som hettittene omtales i ''[[Det gamle testamente]]'', har bibelforskere før [[arkeologi]]ens tidsalder tradisjonelt sett på dem som en mindre stamme bosatt i [[fjell]]ene i Kanaan i patriarkenes tidsalder, inkludert Abraham. Dette bildet ble totalt endret av arkeologiske funn som plasserte senteret for Hatti/Hattusas-sivilisasjonen betydelig lengre nord, i dagens [[Tyrkia]], og gjorde hettittene i Kanaan til en periferi.

Den hebraiske Bibelen viser til «hettittene» i flere passasjer, fra ''[[Første Mosebok]]'' til de etter eksilbøkene ''[[Esras bok|Esra]]'' og ''[[Nehemjas bok|Nehemja]]''. ''Første Mosebok'', kapittel 10 (''«Folkeslagene på jorden»'') forbinder dem til en [[Eponym|eponymisk]] forfar Heth, en etterkommer av Ham gjennom dennes sønn Kanaan. Hettittene regnes derfor sammen med kanaanittene, de opprinnelige innbyggerne av [[Det lovede land]]. Hettittene er vanligvis beskrevet som et folk som levde sammen med [[Israelitter|israelittene]] – Abraham kjøpte det patriarkalske begravelsesstedet [[Makpela-hulen|Machpelah]] fra dem, og hettittene tjenestegjorde som militære offiserer i [[David av Israel|kong David]]s hær. I ''[[Kongebøkene|Andre kongebok]]'' 7:6 er de derimot et folk med sine egne kongedømmer, tilsynelatende lokalisert utenfor det geografiske området Kanaan, og mektige nok til å sende en syrisk hær på flukt: ''«Herren hadde laget det slik at araméernes hær hørte larmen av vogner og hester, larmen av en stor hær. Da sa de til hverandre: «Du skal se at [[Israel]]s konge har leid hettittkongene og egypterkongene til å kjempe mot oss!»''

Det er et emne for betydelig debatt blant forskere om de bibelske «hettittene» har en forbindelse til 1) de opprinnelige hattierne fra Hatti; 2) deres indoeuropéiske erobrere ([[Nesili]]) som overtok navnet «Hatti» for det sentrale Anatolia, og som i dag blir referert til som «hettittene»; eller 3) en kanaanittisk gruppe som kan ha vært eller ikke ha vært knyttet til den ene eller begge folkene i Anatolia, og som også kan være eller ikke være identisk med det senere etter-hettittiske (luvianske) samfunnet.<ref>Se Woudstra, Marten H.: ''New International Commentary on the Old Testament: Book of Joshua'', s.60, fn.33; og Bryce, Trevor: ''The Kingdom of the Hittites'', s 389 ff.</ref> [[Bjarte Kaldhol]] mener at de hettittene som omtales i Bibelen «var hettitter som holdt til å Syria og Palestina etter at det store hettittiske riket var gått under rundt 1180 f.Kr. De var så å si de menneskelig restene av et stort ekspanderende imperium.»<ref name="VHS">Sitat fra [[Bjarte Kaldhol]]s innledning til ''[[Hettittiske skrifter]]'', 2009</ref> 

Andre bibelforskere har hevdet at i stedet for å forbindes med Heth, sønn av Kanaan, skal landet Hatti i Anatolia være nevnt i Det gamle testamente og apokryfiske bøker som «Kittim» (Chittim), et folk som etter sigende var navngitt etter en sønn av [[Javan]] (den fjerde sønn av [[Noah]]s sønn [[Jafet]]).

=== Identitetsspørsmålet ===

Noen forskere har tatt det synet at de to folkene er identiske.<ref>Mendenhall, George (1973): ''The Tenth Generation: The Origins of the Biblical Tradition''. The Johns Hopkins University Press. ISBN 0801816548.</ref> Bortsett fra likheten i navn var de anatoliske hettittene en mektig politisk enhet i regionen lenge før deres rike kollapset på 14. og 12. århundre f.Kr., noe som burde gjøre dem nevnt i ''[[Bibelen]]''. Et steinrelieff av [[løve]]n som er funnet ved [[Bet-Sjean]] i nærheten av [[Genesaretsjøen]] (i dag oppbevart i [[Israel Museum]]) og datert fra rundt 1700 f.Kr, tolkes av professor Bill Humble som en bekreftelse av denne identifikasjonen, ettersom løver er hyppig avbildet i hettittisk [[kunst]].<ref>[http://www.knls.org/English/trascripts/humble03.htm Lion Relief]  {{Wayback|url=http://www.knls.org/English/trascripts/humble03.htm |date=20060621164708 }}</ref> I redegjørelsen for erobringen av Kanaan blir det sagt at hettittene bodde «i fjellene» og «mot nord» i forhold til Kanaan — en beskrivelse som passer med beliggenheten og [[topografi]]en til det opprinnelige hettittiske riket som hadde stor innflytelse i regionen før [[slaget ved Kadesj]].

== Arkeologisk oppdagelse ==
[[Fil:HittiteGoddessAndChildAnatolia15th-13thCenturyBCE.jpg|thumb|Hettitiske gudinne og barn, Anatolia 15. til 13. århundre f.Kr.]]
Som skriftspråk brukte hettittene [[kileskrift]]. Arkeologiske ekspedisjoner har avdekket hele sett med kongelige arkiver på kileplater ved [[Hattushash]], skrevet enten på [[akkadisk]], tidens [[diplomati]]ske språk, eller ulike [[dialekt]]er fra Hettittriket.<ref>Kurkjian, Vahan M. (1958): ''History of Armenia'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Gazetteer/Places/Asia/Armenia/_Texts/KURARM/5*.html ''Chapter V: The Hittite Empire]''</ref>

Det første arkeologiske bevis for hettittene var skrifttavlene funnet i den assyriske handelskolonien ''Kârum Kaneš'' i [[Kanesj]] (ved dagens tyrkiske landsby [[Kültepe]]). Disse inneholder opptegnelser om handel mellom assyriske handelsmenn og et «Hattis land». 

En tekst oppdaget av [[William Wright]] i [[1884]] på et monument ved [[Boğazköy]] om et «folk av Hattusa», tilsvarte bestemte [[hieroglyf]]er fra stedene [[Aleppo]] og [[Hamat]] i nordlige [[Syria]]. I [[1887]] avdekket utgravninger i [[Tell El-Amarna]] i [[Egypt]] den diplomatiske brevvekslingen til farao [[Amenhotep III]] og hans sønn [[Akhenaton]]. To av brevene var fra «kongedømmet ''Kheta''» – tilsynelatende lokalisert i samme region som den [[Mesopotamia|mesopotamiske]] referansen «Hattis land» – og var riktignok skrevet med standard akkadisk kileskrift, men på et ukjent språk – selv om forskere kunne lese det, var det ingen som forstod det. [[Archibald Sayce]] forslo senere at ''Hatti'' og ''Khatti'' i [[Anatolia]] var identisk med «kongedømmet ''Kheta''» som var nevnt i egyptiske tekster, foruten også med de bibelske hettittene. Andre, som [[Max Müller (orientalist)|Max Müller]], er enig i at ''Khatti'' sannsynligvis var ''Kheta'', men foreslo å knytte det til Bibelens ''Kittim'' heller enn til «Heths barn». Sayces identifikasjon ble uansett den aksepterte hos de fleste i løpet av tidlig 1900-tall, og navnet «hettitt» knyttes til den oldtidssivilisasjon som ble avdekket ved Boğazköy.

I løpet av de sporadiske utgravningene ved Boğazköy ([[Hattusa]]) som begynte i [[1906]], fant arkeologen [[Hugo Winckler]] et kongelig arkiv med 10 000 tavler, skrevet med kileskrift på enten akkadisk eller det samme ukjente språket som i de egyptiske brevene fra ''Kheta'' – således bekreftet han identiteten til de to navnene. Han beviste også at ruinene ved Boğazköy var det som stod igjen av hovedstaden til et mektig rike som en tid kontrollerte det nordlige Syria.

Under ledelse av det tyske arkeologiske institutt, [[Deutsches Archäologisches Institut|DAI]], har det vært pågående utgravninger ved Hattusas siden [[1907]], kun avbrutt av begge verdenskrigene. Kültepe ble med hell utgravd av den avdøde professor [[Tahsin Özgüç]] (død i [[2005]]) siden [[1948]]. Mindre utgravninger og feltarbeid har blitt gjort i de umiddelbare omgivelsene av Hattusa, blant annet [[Yazılıkaya]], en helligdom i fjellet som inneholder tallrike [[relieff]]er hogd ut av fjellet som avbilder ulike hettittiske herskere og guder. Et av klipperommene i Yazilikaya er utstyrt med nisjer i veggene, som man lurte på om kunne ha inneholdt de kremerte restene av kongehusets medlemmer, men noe bevis for dette ble aldri funnet. Det har aldri blitt lokalisert hva som er tolket som hettittiske kongegraver.<ref> Santon, Kate (2008): ''Arkeologi'', Spektrum, s. 185</ref>

== Historie ==
{{utdypende|Hettittenes historie}}
[[Fil:Istanbul - Museo archeol. - Trattato di Qadesh fra ittiti ed egizi (1269 a.C.) - Foto G. Dall'Orto 28-5-2006.jpg|thumb|right|Den egyptisk-hettittiske fredsavtale, ca. 1258 f.Kr. etter slaget ved Kadesj mellom [[Hattusili III]] og [[Ramses II av Egypt|Ramses II]], er den tidligste kjente skrevne fredsavtale i historien. Den oppbevares på Istabul arkeologiske museum.]]
Det hettittiske kongedømmet er konvensjonelt blitt delt i tre epoker, det gamle hettitterriket (ca. 1750–1500 f.kr.), det midterste hettitterriket (ca. 1500–1430 f.Kr.), og det nye hettitterriket (selve hettitterriket, ca. 1430–1180 f.Kr.).

Det tidligste kjente medlem av en hettittisktalende slekt, [[Pithana]], var bosatt i byen [[Kussara]]. I det 18. århundre f.Kr. gjorde [[Anitta]], hans sønn og etterkommer, den hettittisk-språklige byen [[Kültepe|Neša]] til en av sine hovedsteder, og benyttet hettittisk til sine inskripsjoner der. Imidlertid forble Kussara den dynastiske hovedstaden i et århundre inntil [[Labarna II]] introduserte Hattusa som den nye dynastiske hovedstaden, muligens tok han på denne tiden herskernavnet ''Hattusili'', «Hattusas mann».

Det gamle kongedømmet, sentrert rundt Hattusa, nådde sitt høydepunkt i løpet av 16. århundre f.Kr., og greide på et tidspunkt å herje [[Babylon]], men gjorde ingen forsøk på å ta herredømmet der, noe som gjorde det mulig for [[Kassitter|kassittere]], en folkegruppe fra [[Zagros]]fjellene, å vokse til en maktfaktor og styre over Babylon i mer enn 400 år.

I løpet av det 15. århundre f.Kr. forfalt hettitterriket til en ubetydelighet, men gjenvant makten med regimet til [[Tudhaliya I]] fra ca. 1400 f.Kr. Under [[Suppiluliuma I]] og [[Mursili II]] vokste hettitterriket til å omfatte det meste av Anatolia og deler av [[Syria]] og [[Kanaan]]. Ved 1300 f.Kr. sto hettittene på grensen mot det [[egypt]]iske interesseområdene, noe som førte til slaget ved Kadesj i [[1274 f.Kr.]] mellom hettittene ledet av kong [[Muwatalli II]] fra byen [[Kadesj]] og en egyptisk hær ledet av farao [[Ramses II av Egypt]]. Det var sannsynligvis det største slag med [[stridsvogn]]er som noen gang hadde blitt utkjempet. Egypterne fremstilte seg i etterkant som seierherrer, men av hettittiske leirtavler kan vi i dag lese at hettittene satt med makten over Syria i lang tid etter slaget.<ref>Santon, Kate (2008): ''Arkeologi'', Spektrum, s. 183</ref>

Borgerkrig, plyndringstokter fra kaskaene i nord, og rivaliserende krav på tronen ble kombinert med den ytre trussel fra [[havfolkene]]. I årene 1200-1185 f.Kr viser alle hettittiske byer tegn til uro, og mange ble forlatt. Ugarit ble ødelagt. I Hattusa ble kongepalass og templer brent, men trolig tømt for verdier i forkant. En tekst ber inntrengende om at [[korn]] sendes til Hattusa, og kornimporten via havnebyen [[Ura]] kan ha stoppet opp som en følge av havfolkenes tokter.<ref> Santon, Kate (2008): ''Arkeologi'', Spektrum, s. 185</ref>Ca 1160 f.Kr. hadde riket igjen kollapset. Småkongedømmer under [[Assyria|assyrisk]] overherredømme kan ha fortsatt fram til rundt 700 f.Kr., og bronsealderens hettitiske og luviske dialekter utviklet seg til de sparsomt dokumenterte språkene [[lydisk]], [[lykisk]], og [[karisk]].

Levninger av disse språkene overlevde til [[Akamenide-dynastiet|persisk tid]], men forsvant ved utbredelsen av [[hellenismen]].

Det er antatt at hettittene hadde det første [[Konstitusjonelt monarki|konstitusjonelle monarkier]]. Det besto av en konge, hans familie, et ''pankus'' (en form for [[hoff]] og statsadministrasjon som overvåket kongens aktiviteter), og et ofte opprørsk [[aristokrati]]. Rettsvesenet deres var langt mildere enn lovene hos de gamle [[babylon]]ere, som hadde dødsstraff for å stelle i stand bråk på utesteder. Under hettitene var bare et fåtall lovbrudd å regne som virkelige forbrytelser. Til og med overlagt [[drap]] medførte bare en bot – riktignok en meget stor bot. Straffen for tyveri var bare å betale tilbake det beløp som var stjålet. Til gjengjeld fantes det ingen privat eiendomsrett til jord. Hos sumerere og [[amoritter]] kunne folk eie land, men hos hettittene tilhørte jorden kongen, som leide ut teiger til bøndene, forutsatt at de tjenestegjorde i hæren hans.<ref>[http://www.wsu.edu/~dee/MESO/HITTITES.HTM The Hittites]</ref>

== Språk ==
[[Fil:HittiteSeatedDeityAnatolia13thCenturyBCE.jpg|thumb|Sittende guddom, fra det sen-hettittiske rike, 1200-tallet f.Kr.]]
{{utdypende|Hettittisk}}
Hettittisk språk er nedtegnet fragmentarisk fra omtrent 1800-tallet f.Kr. (i [[Kanesj]]tekster, se ''[[Ishara]]''). Språket var i bruk fram til ca. 1100 f.Kr. Av alle de ulike [[Indoeuropeiske språk|indoeuropeiske språkene]] på Anatolia er hettittisk best dokumentert.

Språket på Hattusa-tavlene ble til slutt dechiffrert av en [[Tsjekkia|tsjekkisk]] [[Lingvistikk|lingvist]], [[Bedřich Hrozný]] ([[1879]]—[[1952]]), som den [[24. november]] [[1915]] offentliggjorde sine resultater i en forelesning ved [[Berlin]]s samfunn for Midtøsten. Hans bok om oppdagelsen ble utgitt i [[Leipzig]] i [[1917]], kalt ''Hettittenes språk, dets struktur og tilhørighet i den indoeuropeiske lingvistiske familie''. Avhandlingens forord begynner med:

:''«Dette verket forsøker å etablere vesen og struktur til det hittil mystiske språket til hettittene, og tyde dette språk (...). Det vil fremgå at hettittisk hovedsakelig er et indoeuropeisk språk.»''

Slik ble språket kjent som «hettittisk», selv om det ikke var hettittenes eget navn for det. Selv kalte de det for ''nešili'' = «(i væremåte) til (byen) [[Kültepe|Neša]]», og derfor har man foreslått at en mer teknisk korrekt betegnelse ville være «nesittisk», men i dag er «hettittisk» for innarbeidet til å endres.

Grunnet språkets markante forskjeller i struktur og [[fonologi]], har en del tidlige [[filologi|filologer]], hovedsakelig [[Warren Cowgill]], argumentert for at det burde klassifiseres som et søsterspråk til de indoeuropeiske språkene, heller enn et datterspråk (se ''[[Indo-hettittisk]]''). Ved hettitterrikets slutt var hettittisk blitt skriftspråk for administrasjon og for diplomatisk brevskriving. Befolkningene i det meste av hettitterriket talte på denne tiden [[luvisk]]e [[dialekt]]er, et annet indoeuropeisk språk i den anatoliske familie som hadde sin opprinnelse vest for de hettittiske områdene.

== Mytologi ==
{{utdypende|Hettittisk mytologi|seogså=Hettittiske skrifter}}

Hettittisk [[religion]] og [[mytologi]] beskrives som «et kaleidoskopisk virvar av det de selv kalte 'de tusen gudene', som i virkeligheten begrenser seg til rundt 600».<ref name="VHS"/>Den var sterkt påvirket av [[mesopotamisk mytologi]], en påvirkning som økte med tiden. I de eldste tider kan indoeuropeiske elementer fortsatt bli identifisert, eksempelvis i tordenguden [[Tarhund]]s konflikt med slangen Illujanga. I lister over hettittenes guddommer finnes også havet, fjellene og elvene.<ref name="VHS"/> Hettittene anerkjente alle guder de traff på, og dyrket derfor også gudene til folkeslag de hadde overvunnet i krig. Assyrerne overtok denne toleransen for andres religioner, og tillot derfor jødene å dyrke [[Jahve]] etter at assyrerne hadde erobret og utslettet [[Judea]].

== Moderne muséer ==
[[Muséet for anatoliske sivilisasjoner]] ([[tyrkisk]] ''Anadolu Medeniyetleri Müzesi'') i [[Ankara]] i Tyrkia huser en rik samling av hettittiske og anatoliske fortidsgjenstander.

== Referanser ==
<references/>

== Se også ==
* [[Hettittisk kunst]]
* [[Hettittisk|Hettittisk språk]]

== Litteratur ==
* Akurgal, Ekrem (2001): ''The Hattian and Hittite Civilizations''; Publications of the Republic of Turkey; Ministry of Culture; ISBN 975-17-2756-1
* Bryce, Trevor R. (2002): ''Life and Society in the Hittite World'', Oxford.
* Bryce, Trevor R. (1999): ''The Kingdom of the Hittites,'' Oxford.
* Ceram, C.W.(2001) : ''The Secret of the Hittites: The Discovery of an Ancient Empire''. Phoenix Press, ISBN 1-84212-295-9.
* Güterbock, Hans Gustav (1983): «Hittite Historiography: A Survey», i H. Tadmor & M. Weinfeld (red.): ''History, Historiography and Interpretation: Studies in Biblical and Cuneiform Literatures'', Magnes Press, Hebrew University, ss. 21-35. 
* Macqueen, J.G. (1986): ''The Hittites, and Their Contemporaries in Asia Minor'', revidert og utvidet, Ancient Peoples and Places series (red. G. Daniel), Thames and Hudson, ISBN 0-500-02108-2.
* Mendenhall, George E. (1973): ''The Tenth Generation: The Origins of the Biblical Tradition'', The Johns Hopkins University Press, ISBN 0-8018-1654-8.
* Neu, Erich (1974): ''Der Anitta Text'', ''(Studien zu den Bogazkoy-Texten (StBoT) 18)'', [[Otto Harrassowitz]], Wiesbaden.
* Orlin, Louis L. (1970): ''Assyrian Colonies in Cappadocia'', Mouton, The Hague.
* Artikkel «The Hittites and Hurrians» (1973) i D. J. Wiseman ''Peoples of the Old Testament Times'', Clarendon Press, Oxford.
* Gurney, O.R. (1952): ''The Hittites,'' Penguin, ISBN 0-14-020259-5
* Kloekhorst, Alwin (2007): ''Etymological Dictionary of the Hittite Inherited Lexicon,'' ISBN 9004160922O
* Santon, Kate (2008): ''Arkeologi'', Spektrum
* Patri, Sylvain (2007): ''L'alignement syntaxique dans les langues indo-européennes d'Anatolie'', 

{{Høykulturer}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Hettittene| ]]