Redigerer Henrik VIII av England

{{Refforbedre|dato=2018-05}}
{{Infoboks biografi}}
'''Henrik VIII av England''' (engelsk ''Henry VIII'') (født [[28. juni]] [[1491]], død [[28. januar]] [[1547]]) var konge av [[England]] og [[Lord av Irland]] (fra 1542 [[Kongeriket Irland|konge av Irland]]) fra [[22. april]] [[1509]] til sin død. Han er mest kjent for å ha utløst [[Reformasjonen i England|den engelske reformasjon]] og for sine seks ekteskap, og at han fikk to av sine koner [[halshogging|halshogd]]. 

Han ble tronarving etter at hans eldre bror [[Arthur, prins av Wales]] døde i [[1502]]. 

Henrik VIII ble beryktet på grunn av sine kvinnehistorier. Han kunne visstnok til tider være tyrannisk, men han regnes også som en sterk monark som hadde folkets støtte. Han styrket utenrikspolitikken på bekostning av innenriksaffærer, og sørget for at landet ble en sjømakt. Han skal også ha vært ganske lærd. Han interesserte seg for musikk og spilte selv, og skrev også selv musikk og sangtekster. Den mest kjente av disse er «[[Pastime with Good Company]]», også kjent som «The Kynges Ballade». I yngre år var han en dyktig atlet, og drev med [[dysting]], [[jakt]] og [[tennis]]. Senere ble han svært overvektig, og de siste årene led han av dårlig helse. 

==Tidlig liv og første ekteskap==

Henrik ble født i [[Palace of Placentia]] i [[Greenwich]]. Han var tredje barn av [[Henrik VII av England|Henrik VII]] og [[Elizabeth av York]]. Bare tre av hans syv søsken &ndash; Arthur, [[Margaret Tudor|Margaret]] og [[Maria Tudor, dronning av Frankrike|Maria]] &ndash; vokste opp. I [[1493]] ble han utnevnt til [[Lord Warden of the Cinque Ports]] og konstabel av [[Dover Castle]], og året etter ble han [[hertug av York]]. Senere ble han også [[Earl Marshal]] og [[stattholder i Irland]]. Han fikk en utmerket utdannelse fra de beste privatlærere, og talte flytende [[latin]], [[fransk]] og [[spansk]]. Man regnet opprinnelig med at han ville få en kirkelig karriere, ettersom hans eldre bror var tronarving. 

[[Fil:Michel_Sittow_002.jpg|left|thumb|Den unge Katarina ca. 1502, av hoffmaler Michael Sittow.|156x156px]]
Da Arthur plutselig døde i 1502 måtte han ta over alle tronarvingens plikter, og ble [[hertug av Cornwall]] og [[prins av Wales]]. Hans far fornyet sine forsøk på å få til en allianse mellom England og [[Spania]] gjennom et ekteskap, og derfor foreslo han at Henrik skulle gifte seg med enken etter Arthur, [[Katarina av Aragón]], yngste overlevende barn av [[Ferdinand II av Aragón]] og [[Isabella I av Castilla]]. 

Etter [[kirkerett]]en kunne man ikke gifte seg med sin brors enke, og Henrik måtte normalt ha fått en [[pave]]lig dispensasjon fra denne regelen. Men Katarina sverget på at ekteskapet med Arthur ikke hadde blitt fullbyrdet, og man trengte dermed bare en dispensasjon i forhold til et inngått, men ikke fullbyrdet ekteskap. Dette kunne gis av den lokale kirken. Men fordi man fryktet at det senere kunne bli tvil om ekteskapets legalitet, og dermed om eventuelle barns legitimitet, mente både de engelske og spanske forhandlerne at en pavelig dispensasjon allikevel var ønskelig. Katarinas mor var svært utålmodig, og fikk paven til å utstede en [[pavelig bulle|bulle]]. Fjorten måneder etter sin første manns død giftet Katarina seg med hans bror Henrik. 

[[Fil:HenryVIII 1509.jpg|thumb|Henrik VIII i 1509, det året han giftet seg for første gang.]]
I [[1505]] hadde Henrik VIIs interesse for en allianse med Spania bleknet, og han erklærte at forlovelsen hadde blitt arrangert uten hans samtykke. Den diplomatiske manøvreringen omkring dette fortsatte til kongens død i [[1509]]. Den [[11. juni]] samme år kunne Henrik VIII, sytten år gammel, gifte seg med Katarina. De ble kronet sammen den [[24. juni]] i [[Westminster Abbey]].

Katarina fødte for første gang den [[31. januar]] [[1510]], bare syv måneder etter bryllupet. Datteren var dødfødt. Men [[1. januar]] [[1511]] fødte Katarina en velskapt gutt. Henrik var fra seg av glede, og arrangerte en turnering og festival for å feire fødselen. Gutten fikk navnet Henry, og det ble kunngjort at han skulle bli prins av Wales. Men mindre enn to måneder etter fødselen døde han plutselig, av ukjent årsak.

I [[1513]] fikk hun enda en gutt, og i [[1514]] en tredje, men ingen av dem overlevde spedbarnsmånedene. En fjerde sønn ble dødfødt senere samme år. Først den [[18. februar]] [[1516]] gikk det bra. Da ble en velskapt datter født. Kongen var ikke fornøyd, han ønsket en sønn. Men han tok det som et godt tegn; kanskje kunne Katarina allikevel produsere en mannlig arving. Piken fikk navnet [[Maria I av England|Mary]] etter kongens yndlingssøster.

Henrik avla et løfte om at han ville bekoste et korstog mot [[Det osmanske riket|osmanene]] dersom han bare fikk en mannlig arving, men etter Marys fødsel fødte ikke dronningen flere levende barn.

==Felttog i Frankrike==

I 1511 brøt [[Cambrailigaen]] sammen. Dette var en allianse mellom Spania, [[Kirkestaten|Pavestaten]] og [[Frankrike]], dannet for at de skulle kunne underlegge seg [[Venezia]]. Da det viste seg at Frankrike fikk hele fortjenesten av Venezias underkastelse, ble Henrik VIII invitert til å slutte seg til en hellig allianse mot Frankrike. Paven ønsket med dette å få en andel av rikdommene fra Venezia, mens Spania ønsket å annektere [[Kongedømmet Navarra|Navarra]]. For Englands del var dette en mulighet til å gjenvinne tapte områder i Frankrike, hvor man på dette tidspunkt kun kontrollerte [[Calais]]. 

[[Ludvig XII av Frankrike]] ble naturlig nok rasende og beskrev pavens snuoperasjon som «en dolk støtt gjennom hjertet». De franske kardinalene og biskopene stilte seg bak kongen og erklærte seg villige til å avsette paven. Dette gjorde det lettere for Henrik å få støtte fra kirken i England til å gå inn i Frankrike. 

Felttoget begynte i juni [[1512]], da [[Thomas Grey, 2. marki av Dorset]], seilte ut fra [[Southampton]] med 12&nbsp;000 mann. De nådde [[Fuentarabbia]] og skulle sammen med spanske styrker angripe [[Bayonne]]. Men spanjolene kom ikke. Mens franskmennene var bundet opp med å kjempe mot den engelske invasjonsstyrken valgte Ferdinand i stedet å gå inn i Navarra, ta fullstendig kontroll over regionen og erklære at felttoget var over. Henrik ble ydmyket, men valgte å ikke klandre spanjolene; i stedet skjelte han offentlig ut sine egne offiserer. 

For å bøte på ydmykelsen planla han et nytt felttog neste vår, som han selv skulle lede. Han klarte å overtale den tysk-romerske keiseren til å slutte seg til alliansen, og Frankrike stod derfor overfor et enormt angrep fra fire stater. Igjen sviktet Ferdinand, idet han bak sine alliertes rygg forhandlet frem en avtale med Ludvig XII som sikret Navarra for Spania. Henriks plan kunne allikevel gjennomføres, idet han klok av skade hadde lagt opp en strategi som ville fungere også uten spansk hjelp. Hans plan var et angrep direkte inn i det nordlige Frankrike fra det eneste engelske brohodet, Calais. 

Henrik ankom Calais den 30. juni 1513. Etter tre ukers feiring av kongens ankomst til enklaven begynte den engelske styrken å bevege seg innover. Det gikk først sakte, bare omkring fem kilometer om dagen. Den første natten, 21. juli, pøsregnet det, men kongen valgte å bevege seg blant soldatene for å oppmuntre dem. Dette satte de stor pris på, og moralen ble kraftig styrket. Det kom også bedre vær, og marsjen gikk raskere slik at styrkene nådde [[Thérouanne]] etter elleve dager. 

Beleiringen av Thérouanne begynte den 1. august. Byen var et viktig symbol, ettersom den var blitt tatt av [[Edvard III av England|Edvard III]] etter [[slaget ved Crécy]]. Keiser [[Maximilian I av det tysk-romerske rike|Maximilian]] ankom som avtalt, men med en mindre styrke enn beregnet. Han avledet Henriks skuffelse ved å tilby seg å kjempe som en underordnet general, med de keiserlige styrkene under engelsk flagg. Henrik var fornøyd med dette, selv om det betydde at han også måtte betale soldatene. 

Den 16. august fant en mindre trefning sted, der et antall franske adelsmenn ble tatt til fange etter å ha feilbedømt situasjonen. Henrik beskrev det som en større seier i slag, men egentlig dreide det seg bare om en rask, men mislykket fransk retrett da to styrker møtte hverandre. Hendelsen fikk navnet ''Battle of the Spurs'' («Sporeslaget»), fordi sporene var det eneste «våpen» som ble brukt. 

Thérouanne falt 24. august, og Henrik gav byen til Maximilian som umiddelbart rev den. Som en følge av denne kraftfulle handlingen mot en by som hadde gjort motstand gav [[Tournai]] seg måneden etter, etter bare åtte dagers beleiring. Henrik bestemte at byen skulle spares og bli et andre Calais. Etter tre ukers feiring av denne fordoblingen av Englands besittelser på kontinentet vendte kongen hjem.

==Skotsk offensiv==

Under kongens fravær hadde mye skjedd hjemme i England. [[Jakob IV av Skottland]] hadde æret [[Auld-alliansen]] da Frankrike ble angrepet, og krysset [[Tweed (Skottland)|Tweed]]. [[Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk|Thomas Howard]] ledet de engelske styrkene, og møtte skottene i [[slaget ved Flodden Field]] kvelden [[9. september]] [[1513]]. Slaget var en katastrofe for skottene; i løpet av tre timer mistet de mellom fem og åtte tusen mann, inkludert kongen selv, tre biskoper, et titalls jarler og det meste av det lavere aristokratiet. Det skulle ta et kvart århundre for Skottland å komme til hektene etter nederlaget.

Henrik kunne i denne situasjonen ha tatt kontroll over sin søster Margaret og hennes sønn, barnekongen [[Jakob V av Skottland|Jakob V]] og dermed sikret seg hele Skottland. I stedet brukte han høsten på turneringer, og på ytterligere planer for kontinentet. Paven hadde nemlig lovet å sette Frankrikes krone på Henriks hode hvis han kunne ta kontroll over landet.

==Kardinal Wolsey==

[[Fil:Cardinal Thomas Wolsey.jpg|thumb|Kardinal Wolsey]]

Kardinal [[Thomas Wolsey]] var en mann som hadde mange likhetspunkter med Henrik VIII. Begge var energiske, utadvendte, ambisiøse og uten skrupler. Wolsey kom fra enkle kår, og en kirkelig karriere var for ham den eneste veien til toppen. Han tok sin [[bachelorgrad]] i [[Oxford]] da han var femten, og ble mellom [[1501]] og [[1503]] kapellan for erkebiskop [[Henry Deane]] av [[Canterbury erkebispedømme|Canterbury]]. I [[1507]] kom han til hoffet som kapellan for Henrik VII. Da Henrik VIII tiltrådte fikk Wolsey en posisjon i [[Det kongelige råd]], og han ble ''[[Lord High Almoner]]''. Innen 1514 hadde Wolsey fått full kontroll over hvem som fikk tilgang til kongen.

I begynnelsen ser det ut til at dette var populært blant de andre rådsmedlemmene, som så på Wolsey som en protege, og de ser ut til å ha fått dårlig samvittighet for alle oppgaver som ble lagt på Wolseys skuldre. I realiteten var det nettopp det Wolsey ønsket, å få samlet flest mulig oppgaver i sine hender, og dermed sikre kontroll. I 1514 ble han [[erkebiskop av York]], og året etter [[kardinal]] og [[rikskansler i Storbritannia|rikskansler]]. 

I noe over ti år var det i praksis Wolsey som styrte riket. Dette betød for det meste å ta seg av utenrikssaker; innenrikssakene ble neglisjert. Parlamenter, som ble innkalt 1510, 1512, 1515 og 1523, var bare en måte å samle inn penger til krigføring på. Wolsey gjorde lite i sine kirkelige embeter. Han hadde til enhver tid et annet bispesete i tillegg til York, men besøkte ingen av dem. Han kontrollerte også [[St Albans Abbey]], ikke fordi han hadde noen monastisk tilknytning, men fordi det var et rikt abbedi. Da han til tross for sitt [[sølibat]]sløfte fikk en sønn, sørget han for å berike gutten kraftig. Han solgte også kirkelige embeter og forfremmelser til høystbydende. 

[[Fil:British - Field of the Cloth of Gold - Google Art Project.jpg|thumb|Gravert fremstilling av Gullbrokadeleiren, fra 1774 etter et maleri i Georg IIIs eie]]

Da kongen planla sitt nye felttog i Frankrike i 1514 tok Wolsey kontroll over dette. Han var en slu forhandler, og klarte å utmanøvrere både Ferdinand og Maximilian. Wolsey gjorde helomvendig og inngikk en fredsavtale med Frankrike. Vilkårene var at England fikk beholde Tournai og fikk en betydelig sum i gull, og at kongens søster Mary Tudor giftet seg med Ludvig XII. Henrik var storfornøyd med dette, og rikskanslerembetet var en belønning for avtalen; det samme var kardinalembetet Henrik sikret ham.

En av Wolseys store triumfer var [[Gullbrokadeleiren]] i juni [[1520]]. I [[1518]] ble det undertegnet en traktat mellom England og Frankrike, en ikke-angrepspakt som skulle vanskeliggjøre [[Det osmanske riket|osmansk]] ekspansjon i Europa. Som følge av dette ble det i 1520 arrangert et møte mellom de to monarkene Henrik og [[Frans I av Frankrike|Frans I]], for å styrke vennskapet mellom dem. Dette møtet ble kjent som Gullbrokadeleiren fordi så mange av teltene var dekket av nettopp gullbrokade, et verdifullt stoff vevet med silke og gulltråd. Det var Wolsey som arrangerte møtet, og han feiret også avskjedsmessen den [[24. juni]] 1520.

==Helseproblemer==

[[Fil:Hans Holbein d. J. 048.jpg|thumb|Hans Holbein den yngres portrett fra 1542 viser en Henrik VIII som begynte å få alvorlige helseproblemer.]]
I mars [[1524]] hadde Henrik vært i en turnering hvor han og svogeren [[Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk]] agerte [[Hektor]] og [[Akilles]]. Kongen glemte å senke visiret, og da tilskuerne ropte for å advare ham trodde han det var heiarop. Suffolks lanse splintret, slik den skulle, og flere splinter fløy inn i den åpne hjelmen. Henrik var svært heldig som ikke ble blindet eller drept. For å vise hva slags mann han var red han seks runder til, med kraftige blåveiser. 

Et år etter hadde han en ny ulykke under jakt med [[hauker]]. Han løp mot en grøft for å svinge seg over med en stokk, men stokken kunne ikke bære hans store vekt. Han landet med hodet først i gjørmen, og satte seg så godt fast at han ikke kom løs og holdt på å bli kvalt. Takket være en snarrådig tjener ble han trukket ut og overlevde hendelsen. 

Tidlig i 1514 hadde Henrik fått [[kopper (sykdom)|kopper]], men klarte seg uten store men. I [[1521]] ble han stukket av mygg og fikk [[malaria]]. Han fnøs av begge sykdommer, men i eller omkring 1528 fikk han et åpent sår på låret som ikke ville gro. Senere historikere har spekulert om det dreide seg om [[syfilis]]. Ut fra samtidige kilder later dette ikke til å være tilfelle. Det fantes en [[kvikksølv]]kur mot syfilis som ikke er nevnt i forbindelse med kongen i noe dokument; på den annen side kan dette ha blitt utelatt av diskresjonsgrunner. Nyere kunnskap om sykdommen har ført til at man har identifisert symptomer på syfilis i beskrivelser av Edvard VI, Maria I og Elizabeth I, så muligens kan han ha lidd av sykdommen. Biografen Scarisbrick har ikke funnet bevis for syfilis og mener i stedet det var en komplikasjon i forbindelse med [[åreknute]]r. Såret på låret hans er også blitt forklart, av medisinhistorikeren Arthur McNalty, med nok en ulykke under en turnering. Dersom en splint ble sittende igjen i låret, kunne det oppstå en betennelse som ville gi de beskrevne symptomer. 

I sine senere år gikk han voldsomt opp i vekt; han hadde alltid vært en kraftig mann, men livvidden nådde tilslutt 137 cm. Såret som gjorde ham ute av stand til å være like aktiv som før, spilte en stor rolle i denne vektøkningen. Det er også tydelige tegn på at han led av [[podagra]], noe som også ville ha begrenset hans bevegelsesfrihet. Mot slutten måtte han løftes med taljer for å kunne flytte seg fra et sted til et annet.

==Kongens «store sak»==

[[Fil:Anne boleyn.jpg|thumb|Hoffdamen Anne Boleyn tiltrakk seg kongens oppmerksomhet.]]
Innen [[1525]] var Henrik blitt svært utålmodig med sin kone, som ikke kunne gi ham en mannlig arving. Det året møtte han en ung hoffdame i dronningens følge, [[Anne Boleyn]], som han ble tiltrukket av. Han bad i [[1527]] kardinal [[Thomas Wolsey]] om å begynne en formell prosedyre med [[Den hellige stol|Roma]] for å annullere ekteskapet &ndash; dette skulle bli hans ''Great Matter'' («store sak»). Årsaken som ble oppgitt var at hennes ekteskap med Arthur var blitt fullbyrdet, på tross av hva hun selv hadde sagt. Denne årsaken var ikke bare et påskudd. Henrik var en gudfryktig mann og lette etter en grunn til at han ikke fikk den mannlige arvingen han ønsket seg. Han kom til at det måtte være at han ikke fikk Guds nåde, og at dette skyldtes at han hadde giftet seg med sin brors enke selv om [[Tredje Mosebok]] forbyr dette.<ref>''«Du skal ikke ha samleie med din brors kone; hun tilhører din bror»'' (3. Mos. 18,16) og ''«Når en mann gifter seg med sin brors kone, er det en skammelig gjerning. Han vanærer sin bror; de skal ikke få barn»'' (3. Mos. 20,21)</ref> Versene forbyr ikke eksplisitt ekteskap med ens brors enke, men er forbud mot utroskap innen husholdet. Men kongen var ikke alene om å tolke det til å omfatte brorens enke; som nevnt krevde kirken en pavelig dispensasjon i slike tilfeller, og dette skyldtes nettopp versene i Tredje Mosebok.

Wolsey var først negativ til foretaket. Det er tvilsomt om det var moralske skrupler som fikk ham til å forsøke å holde igjen kongen; politiske hensyn er en mer sannsynlig årsak. Problemet var Katarinas forhold til den tysk-romerske keiseren [[Karl V av det tysk-romerske rike|Karl V]], hennes nevø, og keiserens kontroll over paven. Da forespørselen kom knelte Wolsey foran kongen i rådskammeret i en time og bad ham om å ombestemme seg.

Henriks ønske om en annullasjonsprosess ble nok styrket av hans iver etter å bli sammen med Anne Boleyn. Mens han tidligere hadde hatt elskerinner var ikke det en mulighet med Anne; hun krevde å bli hans hustru før hun ville gi seg til ham kropp og sjel. Kongen skrev sjelden brev, men fra 1527 gikk ryttere nærmest i skytteltrafikk med brev fra Henrik til Anne mellom hoffet og Boleynfamiliens hjem, [[Hever Castle]] i [[Kent]]. 

I mai 1527 opprettet Wolsey et spesialtribunal i sitt hjem i London, hvor kongen la frem sin sak. Dette ble gjort i hemmelighet; resten av hoffet og Katarina selv kjente ikke til det. Målet var å få ekteskapet annullert og så innhente pavens godkjenning etterpå. Dette skulle vise seg å bli vanskeliggjort av hendelser på kontinentet. [[1. juni]] 1527 nådde nyheten om keiser Karl Vs plyndring av Roma London. [[Klemens VII]] var i praksis Karl Vs fange, og keiseren kontrollerte dermed hva paven kunne og ikke kunne gjøre. Wolsey fant raskt en annen mulighet. Han foreslo å innhente en fullmakt fra paven, slik at Wolsey kunne avgjøre saken med pavelig autoritet. Planen slo feil, ettersom Wolsey ikke hadde forklart for kongen at dette var helt avhengig av det dypeste hemmelighold. Den [[22. juni]] 1527 konfronterte Henrik sin kone med sine tanker om at de hadde levd i synd i atten år. Hun var ganske sikkert kjent med ryktene, men denne bekreftelsen rett fra kongens munn må ha gjort sterkt inntrykk på henne. Hun sendte straks bud til Karl V. En spansk tjener, Felipez, bad om kongens tillatelse til å besøke sin syke mor for å kunne levere meldingen. Kongen kunne ha nektet ham dette, men valgte å la ham reise. Planen var at Felipez skulle fanges i et bakhold i Frankrike, og at meldingen skulle brukes mot Katarina senere. Men tjeneren klarte å unnslippe bakholdet, og meldingen nådde keiseren. 

Kongens sekretær [[William Knight (statssekretær)|William Knight]] reiste til Roma for å legge saken frem for pave [[Klemens VII]]. Paven var skeptisk til å innvilge det, både på grunn av press fra Katarinas nevø [[Karl V av det tysk-romerske rike]] og av uvilje mot å overprøve sin forgjengers dispensasjon. Wolsey drev lobbyvirksomhet, men nådde ikke frem.

Wolseys stjerne var dalende hos kongen. Han hadde ikke tatt kongens forhold til Anne Boleyn på alvor, og planla å gifte bort kongen til Renée, [[Frans I av Frankrike]]s svigerinne. Han reiste rundt i Frankrike i 1527 for å samle støtte for fullmaktsplanen, og mistet da kontrollen over utviklingen hjemme i England. Da han kom tilbake, fant han ut at kongen ikke lenger signerte brev kardinalen hadde skrevet usett, og at han bare ville treffe Wolsey når Anne Boleyn hadde gitt sitt samtykke.

==Annullasjonssaken og Wolseys fall== 

Sommeren [[1528]] ble London rammet av [[pest]]. Flere tusen døde, og Henrik fikk panikk. Han forlot vanligvis London i sommermånedene nettopp for å unngå epidemiene som var vanlige der, og dette året reiste han ut av byen tidligere enn vanlig. Han brukte en rekke remedier som skulle beskytte mot pest, og gikk til daglig [[skriftemål|skrifte]] og [[messe (katolsk)|messe]]. Han skrev også flere testamenter i løpet av sommeren. Anne Boleyn var blant de som ble syke, og kongen etterlot henne i London og trøstet henne gjennom brev der han skrev at pesten så ut til å være mildere mot kvinner enn mot menn. 

[[Fil:Lorenzo Campeggio.jpg|thumb|Kardinal [[Lorenzo Campeggio]] ble sendt til London for å lede annullasjonssaken.]]
I løpet av vinteren som hadde gått hadde kongen sendt flere ambassadører til paven for å oppnå de resultater Wolsey ikke klarte å fremskaffe. Hadde han lyktes i dette ville Wolseys fremtid vært svært usikker, men Wolsey klarte med en viss skadefryd å peke på feil og svakheter i dokumentene de brakte tilbake. Samtidig klarte kardinalen gjennom sine menn, [[Stephen Gardiner]] og [[Edward Foxe]], å få en tillatelse til å ha høring for hele saken i England. Det eneste kravet var at en [[pavelig legat]], kardinal [[Lorenzo Campeggio]], skulle være til stede. Dette skulle ikke skape problemer, da Campeggio hadde tjent England så godt ved Den hellige stol at kongen hadde gitt ham bispesetet i [[Salisbury bispedømme|Salisbury]] med tilhørende inntekter.

Problemer dukket allikevel opp. Campeggio hadde podagra og var aldersstigen, og brukte fire måneder i stedet for de vanlige seks ukene på å reise fra Roma til England. Tillatelsen kom i april, men kardinalen ankom ikke før [[9. oktober]] 1528. Årsaken til at det tok så lang tid, lenger enn hans helsetilstand skulle tilsi, var at Karl V hadde krevd at paven skulle hale ut tiden. Campeggio fortsatte med dette. Han krevde å få treffe ektefellene først for å forsøke å redde ekteskapet. Henrik var sjokkert og nektet å samarbeide. Det var dette kardinalen hadde håpet på. Kongen gikk så langt at han truet med å bryte med Roma og hengi seg til [[lutherdommen]]. Han skjelte ut Campeggio kraftig. 

Campeggio prøvde seg så med sin neste plan, å plassere Katarina i et kloster. Dette ble møtt med en noe mer positiv tone fra Henrik. Men Katarina avviste det forslaget. Samtidig ble kardinalen sjokkert over tonen i befolkningen. I London ble han skjøvet rundt da han skulle inn i sin vogn, og folkemengden ropte «ingen ''Nan Bullen'' for oss». Katarina var svært populær i folket, mens Anne generelt var mislikt. Da Campeggio gjorde det klart at han ville vente til over nyttår før han åpnet tribunalet begynte både kongen og Wolsey å legge merke til folkets misnøye, noe de ellers pleide å overse. 

[[8. november]] 1528 samlet Henrik en rekke adelsmenn, dommere, aldermenn og andre notabiliteter for å legge frem sin side av saken. Han forklarte at selv om Katarina var en flott kvinne som han gjerne skulle være gift med, hadde klerikere kommet til at ekteskapet ikke kunne være gyldig. Dersom Campeggio skulle komme til at det allikevel var det, ville han bli lykkelig. Denne talen imponerte ingen, og mange sa rett ut hva de mente. Katarinas sympatisører var mer tallrike enn Henrik hadde trodd, og i løpet av vinteren slo hun tilbake mot ham. Henriks sterkeste argument var at den pavelige dispensasjonen ikke var korrekt, men Katarina kunne fremlegge en annen bulle, som var blitt sendt til Spania, hvor de feilene som ble påpekt ikke var til stede. Hun hadde sittet på denne bullen i seks måneder før hun i et spektakulært trekk viste den til Campeggio. 

Kongens og Wolseys første reaksjon var å avvise dispensasjonen som et falskneri. Problemet deres var at de ikke kunne bevise det; Katarina hadde en kopi, og originalen befant seg hos Karl V i Spania. Han viste det til engelske ambassadører, men lot dem naturlig nok ikke ta den med seg. 

Henrik mistet tålmodigheten, og sørget for at Det kongelige råd erklærte at Katarina var en trussel mot kongens sikkerhet. Hun hisset opp folket mot ham, og måtte isoleres. Katarina ble sendt fra [[Hampton Court]] til Greenwich og fikk ikke lenger se sin datter Mary. For Campeggio gav dokumentet nok en grunn til å utsette åpningen av tribunalet. Han ventet helt til [[18. juni]] [[1529]] før han startet prosessen. Tribunalet møttes i [[Blackfriars]]. Katarina gledet det pavevennlige partiet ved å møte i egen person. Hun viste følelser og kastet seg for Henriks føtter og tagg ham om å ikke støte henne og datteren fra seg. Etter dette utbruddet, som Henrik ikke reagerte på, løp hun ut. Hun kom ikke tilbake til tribunalet igjen. For Campeggio var det nok; når Katarina hadde kommet med en så klar appell foran pavens representant, var det ingen tvil om at saken allikevel måtte avgjøres i Roma. 

[[Fil:John Fisher by Hans Holbein the Younger.jpg|thumb|Biskop [[John Fisher]] av Rochester forsvarte Katarina av Aragón under annullasjonshøringen.]]
Biskop [[John Fisher]] av [[Rochester bispedømme (England)|Rochester]] førte et glimrende forsvar for Katarina, selv om dette knapt var nødvendig. Mot slutten av juli erklærte Campeggio at siden det pavelige hoff hadde trukket seg tilbake for sommeren måtte også det pavelige tribunalet gjøre det. Saken skulle dermed vente til oktober. Henrik ble rasende og sendte hertugene av Norfolk og Suffolk for å insistere på at prosessen fortsatte uavbrutt. Men Campeggio sto på sitt. 

For Wolsey var avbruddet en katastrofe. Etter kort tid ankom pavelige sendebud som innkalte alle deltagere til Roma, og dermed var det klart at Wolsey hadde mislykkes. Da Campeggio forlot England snakket man åpent om Wolseys forestående fall. Wolsey var klar over dette og måtte be om tillatelse til å overvære Campeggios avskjedsaudiens den [[19. september]] 1529. Da han ankom palasset var hans vanlige rom opptatt. Etter å ha skiftet i en venns rom kastet han seg for kongens føtter i audienssalen. Kongen var ikke så rasende som han hadde fryktet; hans smilte, bad kardinalen reise seg og tok ham til side for en lengre samtale. Under middagen spiste kongen med Anne Boleyn, noe som var et dårlig tegn for Wolsey. Men etterpå snakket han igjen åpent med kardinalen. De bestemte at de skulle snakke videre neste dag, og Wolsey reiste ettersom han ikke hadde noe rom. 

Da Wolsey kom tilbake neste dag fant han kongen i hestesalen, på vei ut på et ritt arrangert for Anne. Henrik skulle ikke komme tilbake før utpå kvelden, og da ville Wolsey være langt avsted ettersom han skulle følge Campeggio på den første delen av reisen mot Roma. Wolsey, en av sin tids slueste forhandlere, var blitt utmanøvrert av en kvinne. To dager senere kom Norfolk og Suffolk og bad med skadefryd om at Wolsey overleverte det store riksseglet &ndash; dermed ville han ikke lenger være rikskansler. Wolsey nektet og krevde å få se kongens ordre; da han fikk se kongens håndskrift brøt han sammen i gråt. 

Den [[29. november]] [[1530]] døde Wolsey i [[Leicester]]. Han var ved sin død under arrest, på vei til en rettssak hvor han kunne være sikker på å bli dømt til døden.

==Nye favoritter== 

Da Wolsey ble avsatt som rikskansler tok [[Thomas More]] over. Dette var knapt det heldigste valg i forhold til kongens store sak. More var svært lojal mot paven, og han var en ytterst samvittighetsfull person. 

[[Fil:Thomas Cranmer by Gerlach Flicke.jpg|thumb|[[Thomas Cranmer]] ble en sentral person i utformingen av den nye kirkeordningen i England.{{byline|Gerlach Flicke|1564|&nbsp;}}]]

På samme tid som Wolsey begynte å falle ut av nåde fant Henrik flere unge menn med et helt annet temperament, og gav disse forskjellige embeter. Blant de viktigste var to talentfulle unge klerikere, [[Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex|Thomas Cromwell]] og [[Thomas Cranmer]]. Det var Cranmer som i 1529 oppfordret kongen til å konsultere de teologiske fakulteter ved universiteter på kontinentet med tanke på en bedømmelse av ekteskapets gyldighet. Hjulpet av bestikkelser og tjenester oppnådde man de ønskede resultater, og i [[1530]] ble en positiv rapport lagt frem for [[Det engelske parlamentet]]. Cranmers støtte til kongen ble belønnet med en posisjon som ambassadør til det keiserlige hoff, og kort tid etter ble han utpekt til å etterfølge [[William Warham]] som [[erkebiskop av Canterbury]]. 

Cromwell skapte seg et navn som kongens fremste rådgiver. Han foreslo den drastiske utvei å avskaffe pavens suverenitet i riket, og at kongen skulle erklære seg selv om overhode for kirken i England. Både Cromwell og Cranmer hadde Boleyn som beskytter, og delte hennes voksende sympati med den [[protestantisme|protestantiske]] tro som utviklet og spredde seg på kontinentet. 

Etter å ha forsøkt med trusler om å holde igjen tiende fra England til pavestolen uten at Klemens VII gav etter, tok Henrik saken i egne hender. Han giftet seg i hemmelighet med Boleyn i januar [[1533]], og kort tid etter fikk han sine allierte i parlamentet til å vedta en lov som forbød anker til Roma, ''[[Statute in Restraint of Appeals]]''. [[9. april]] dro en gruppe utsendinger ledet av Norfolk til Katarina av Aragón i [[Ampthill]], hvor hun i praksis satt i husarrest, og fortalte henne at saken var over.

Erkebiskop Cranmer skyndte seg å erklære ekteskapet med Katarina ugyldig og det nye med Anne Boleyn gyldig. Dette gjorde han ikke i London, men i den lille byen [[Dunstable]]. Saken ble åpnet [[10. mai]] 1533, og etter fire sesjoner erklærte han den [[23. mai]] at ekteskapet hadde vært ugyldig. Han kunne så skynde seg til [[Lambeth Palace]] og erklære ekteskapet mellom kongen og Anne for gyldig. 

[[1. juni]] 1533 ble Anne Boleyn kronet som Englands dronning. Hun fødte en datter, den senere [[Elizabeth I av England]], tre måneder etter. Henrik hadde arrangert en stor folkefest, men folket var ikke i festhumør. Anne bemerket at hun så mange som ikke tok av seg hattene, og de fleste var stille. Unge lærlinger, utkommandert av laugene, gjorde narr av parets monogram med deres initialer og ropte «ha ha», og en tilskuer våget til og med å rope «Gud bevare dronning Katarina, vår egen rettmessige dronning».<ref name="Lacey">Robert Lacey, ''The Life and Times of Henry VIII'', s. 133</ref>

==Brudd med Roma==

Paven reagerte ved å true med å [[ekskommunikasjon|ekskommunisere]] Henrik i juli [[1533]]. Historikere er uenige om datoen for den faktiske ekskommunikasjonen. Ifølge [[Winston Churchill]] var bullen fra 1533 en kladd<ref>Winston Churchill, ''History of the English Speaking Peoples''</ref>, og den offisielle kom ikke før i [[1535]]. Andre mener at han ikke ble ekskommunisert før i [[1538]], av pave [[Paul III]]. Uansett fulgte en dramatisk endring i de religiøse forholdene i England. På Cromwells tilskyndelse vedtok parlamentet flere lover som fastla et brudd med Roma i løpet av våren [[1534]]. Den tidligere nevnte ''Statute in Restraint of Appeals'' forbød engelske borgere fra å anke saker til pavestolen, og samtidig hindret den kirken i å regulere forhold uten kongens samtykke. ''[[Ecclesiastical Appointments Act 1534]]'' fastslo at klerikerne måtte velge biskoper som var nominert av monarken. ''[[Act of Supremacy 1534]]'' erklærte at monarken var «det eneste overhode på jorden for kirken i England», og ''[[Treasons Act 1534]]'' fastslo at å fornekte denne status var høyforræderi, for hvilket straffen var døden. Paven fikk heller ikke lenger [[Peterspenger]] fra England. 

Parlamentet bekreftet ekteskapet mellom Henrik og Anne gjennom ''[[First Succession Act]]''. Katarinas datter [[Maria I av England|Maria]] ble fjernet fra arvefølgen til tronen, og Annes barn ble tronarving. Alle borgere i riket måtte anerkjenne innholdet i loven gjennom en troskapsed, og de som nektet kunne fengsles på livstid. Den som utgav en tekst som hevdet at ekteskapet med Anne var ugyldig var automatisk skyldig i høyforræderi, og kunne ilegges dødsstraff. Loven stengte også paven ute fra kirkelige affærer i England.

==Katolikken Henrik VIII==
[[Fil:Henry-VIII-kingofengland 1491-1547.jpg|thumb|Henrik malt av [[Hans Holbein den yngre]] ca. 1537. Monarken er iført polstret [[skamkapsel]] som midtpunkt i en rikt dekorert mannsdrakt i samtidens overdrevent brede herremote. Han bærer en myk, flatpullet [[barett]], polstret [[vams]] med lange skjøter, pelsforet [[shaube]] (kappeliknende jakke), [[knebukse]]r, [[strømper]] med strømpebånd og brede [[oksemulesko]]. Denne stilen blir i England ofte omtalt som [[tudor]]stil, også kalt engelsk sen-[[gotikk]], og tilsvarer [[høyrenessansen]] på kontinentet.]]

Henrik anså seg selv som katolikk inntil sin død. Striden med paven så han først og fremst som et oppgjør om hvem som hadde makten i England, og ikke et religiøst opprør. 

Sommeren [[1521]] skrev han verket ''Assertio septem sacramentorum'', «Forsvar for de syv sakramenter». Dette var et velskrevet angrep på [[Martin Luther]]s lære, spesielt rettet mot Luthers bok ''De captivitate Babylonia'' fra [[1520]]. Verket ble presentert i en stor seremoni i [[St. Paulskatedralen]] den [[12. mai]] 1521. Under seremonien ble noen av Luthers bøker brent. Noen dager senere skrev Henrik til paven for å fortelle at han ville dedisere verket til ham, og i august ble omkring tretti eksemplarer sendt til Roma. Et av dem var prydet med vers utvalgt av Wolsey som Henrik selv hadde skrevet ned, og dette eksemplaret ble gitt til paven mens de andre var til kardinaler. Boken ble en bestselger både i England og på kontinentet, med mer enn tyve utgaver i forskjellige byer i løpet av det 16. århundre. 

Da verket ble utgitt hadde Henrik og Wolsey allerede i flere år forsøkt å sikre kongen en pavelig tittel. Den spanske kongen hadde tittelen «Hans katolske majestet», mens den franske var «Hans kristne majestet». Den [[11. oktober]] 1521 lyktes de som en følge av ''Assertio septem sacramentorum'', da paven gav ham tittelen ''Fidei Defensor'', «Troens beskytter». Selv etter bruddet med Roma bar Henrik stolt denne tittelen, og den er faktisk fortsatt skrevet på kanten av britiske pundmynter ettersom også senere monarker bruker tittelen.

Denne innstillingen skulle sette et spesielt preg på reformasjonen i England. Mens Henrik til slutt så seg tvunget til å bryte med Roma var han ikke interessert i noen omfattende reform av kirken. Andre, med Thomas Cromwell og Thomas Cranmer som tidlige eksempler, var drivkrefter i den religiøse reformen, mens kongen heller var en bremsende kraft.

I dette var Thomas More en god alliert. Han var som nevnt svært lojal mot paven, men han hadde også sterke prinsipper som fikk ham til å kritisere verdslighet blant geistlige. Den anti-klerikale stemning som lenge hadde kokt under overflaten, men som hadde blitt holdt igjen av Wolseys makt, kunne nå komme til overflaten. More ønsket ikke en reformasjon eller et brudd med Roma, men hans frittalenhet bidro til at andre kunne gå lenger.

==Opposisjon og reaksjon==

[[Fil:Portrait of Thomas More by Hans Holbein d. J. in the Frick Colllection.jpg|thumb|left|[[Thomas More]] var en av de som nektet å anerkjenne Henrik VIII som kirkens overhode; for dette ble han henrettet i 1535.]]
Opposisjon mot Henriks religionspolitikk ble raskt slått ned på. Et antall munker ble torturert og henrettet. Blant de mest kjente opposisjonelle var biskop [[John Fisher]] og [[Thomas More]]. Begge nektet å avlegge eden, og ble følgelig henrettet som forrædere. Fisher sendte i 1533 i hemmelighet en appell til Karl V om å bruke makt mot Henrik. Dette var et desperat trekk, som klart måtte regnes som høyforræderi. Våren 1534 ble han satt i [[Tower of London]], og dagen etter fulgte Thomas More ham. More hadde blitt kalt til erkebiskop Cranmer den [[13. april]] 1534. Da han forlot sitt hjem i [[Chelsea]] følte han at han aldri ville se det igjen. Han nektet å sverge eden Cranmer avkrevde. Han kunne sverge en ed om å respektere arvefølgen, det kunne selv Fisher gjøre, men å akseptere Henrik som kirkens overhode var for mye. Dermed ble det veien til Tower og skafottet også for More.

Fishers og Mores endelige skjebne ble faktisk endelig beseglet av pave [[Paul III]]. Den [[20. mai]] 1535 kunngjorde han formelt at Fisher hadde blitt utnevnt til kardinal. De to hadde sittet i Tower et års tid, uten at kongen fikk seg til å henrette dem. Men da Fisher ble utnevnt til kardinal ble Henrik så rasende at han sa at han skulle hjelpe paven ved å sende biskopens blødende hode til Roma så Paul kunne sette kardinalshatten på det. Fisher ble ført til skafottet [[22. juni]] 1535. Han omtalte det som sin «bryllupsdag». Han slet med å gå fordi han var utsultet, men de tilstedeværende så entusiasme og iver i øynene hans. Hans hode ble satt på [[London Bridge]], men ble fjernet av en venn så snart det ble mørkt. Thomas More ble henrettet [[6. juli]] samme år.

Dette var langt fra de eneste religionspolitisk motiverte henrettelsene i perioden. Den [[4. mai]] 1535 ble tre [[karteuserordenen|karteusermunker]], en [[birgittinerordenen|birgittinermunk]] og sogneprest [[John Hale (sogneprest)|John Hale]] fra [[Isleworth]] [[hengning, trekking og kvartering|hengt, trukket og kvartert]] ved Tyburn. Flere munker fra et karteuserkloster i London, blant den Henriks gamle venn Sebastian Newdigate, ble lenket fast utenfor klosteret sitt, hvor de døde av sult og utmattelse etter flere dager<ref name="Lacey"/>.

==Henrettelsen av Anne Boleyn==

Egentlig var det ikke lenger behov for religiøse endringer. Katarina av Aragón døde [[7. januar]] [[1536]], og Henrik var dermed ikke lenger bundet til henne i Den katolske kirkes øyne. Han kledde seg i gult for å feire hennes død. Den [[27. januar]] 1536, den dagen Katarina ble gravlagt, hadde Anne en spontanabort. Hun forklarte dette med sjokket over å høre at Henrik hadde blitt slått av hesten under en turnering og hadde ligget bevisstløs i over to timer. Fallet hadde vært stygt, og noen historikere har hevdet at han fikk en hjerneskade. For Henriks del var det ingen unnskyldning. En spontanabort kunne være et tegn på at flere ville følge, slik han hadde opplevd med Katarina.

[[Fil:Tower ScaffoldSite01.jpg|thumb|Retterstedet på [[Tower of London|Tower Green]]; her endte Anne Boleyn sitt liv.]]
Forholdet mellom Henrik og Anne begynte etterhvert å surne. Henriks gamle frustrasjoner fra ekteskapet med Katarina ble vekket til live igjen. Han var svært opptatt av å få en mannlig arving, og begynte å tenke på å kvitte seg med henne. Thomas Cromwell fikk ordre om å undersøke om det var mulig å få en ny annullasjon. Han hentet inn biskop [[John Stokesley]] av London, som hadde vært med under den første prosessen. Men ingen av dem kunne finne noen feil som kunne føre til annullasjon, selv med en vennlig innstilt erkebiskop som Cranmer. Det eneste måtte være at den første prosessen ikke ble sluttført før han giftet seg med henne, men Cranmer hadde etter å ha annullert det første godkjent det andre ekteskapet. Selv med Henriks fleksible innstilling til regler og moral var det for mye å forsøke å bruke den utveien. 

En mer dramatisk løsning måtte til. Henrik begynte å lete etter feil ved Anne. Våren 1536 ledet Cromwell og Norfolk en hemmelig kommisjon, som fant anklagepunkter. Kongen fikk Anne arrestert under anklager om at hun hadde brukt [[heks]]ekunster for å få ham til å gifte seg med henne, utenomekteskapelige forhold med fem menn inkludert et incestuøst forhold med broren [[George Boleyn, vicomte Rochford]], og å skade kongen og konspirere for å drepe ham. Hun ble også anklaget for å ha forsøkt å forgifte Henriks uektefødte sønn [[Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset]]. Hvert enkelt av anklagepunktene, som alle ser ut til å ha vært fabrikkert, kunne ført til dødsstraff. 

Domstolen hun ble stilt for ble presidert over av hennes onkel, [[Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk]]. I mai [[1536]] ble hun og broren George dømt til døden, enten ved [[brenning på bål]] eller [[halshogging]]; kongen kunne velge mellom de to metodene. De andre fire mennene ble dømt til [[hengning, trekking og kvartering]], men dette ble omgjort til halshogging. Under den siste [[gudstjeneste|messen]] hun var med i sverget Anne på sin uskyld i en prests og flere vitners nærvær. Hun ble henrettet på [[Tower of London|Tower Green]] den [[19. mai]] 1536. Bøddelen var en ekspert fra [[St Omer]], som utførte jobben med sverd i stedet for øks.

Kongens reaksjon da han fikk høre at hun var død var ikke som ved Katarinas død å kle seg i festfargen gult, men han var såpass uberørt at ham prompte satte seg i en båt som førte ham til Jane Seymour.

==Tredje ekteskap: En prins blir født==

[[Fil:Hans_Holbein_d._J._032b.jpg|thumb|left|Jane Seymour fødte en mannlig arving, og forble Henriks favoritt blant hans seks koner.]]
Bare én dag etter henrettelsen av Anne ble Henrik forlovet med [[Jane Seymour]], og ti dager senere giftet han seg med henne. Jane var en av Annes hoffdamer, og kongen hadde vist interesse for henne en tid. Allerede i september 1534 hadde han begynt å vie henne mye oppmerksomhet. Som med Anne var det ikke mulig å få henne som elskerinne; en pung med gull ble avvist og brev fra kongen ble returnert uåpnet. Henriks forelskelse må ha spilt en betydelig rolle i behandlingen av Anne, ved siden av spørsmålet om en mannlig arving.

En ny tronfølgelov fulgte etter bryllupet. ''[[Second Succession Act]]'' av 1536 erklærte at Henriks barn med Jane ville være først i arverekken, og både Mary og Elizabeth ble erklært uektefødt og dermed utelukket fra rekken. Kongen ble også gitt myndighet til å komme med videre bestemmelser om arvefølgen i sitt testamente.

Ekteskapet førte også til endringer ved hoffet. Cromwell ble, allerede før ekteskapet var inngått, kastet ut av sin leilighet i palasset og Janes bror [[Edward Seymour, 1. hertug av Somerset|Edward Seymour]] flyttet inn. 

Jane fødte en sønn i [[1537]], den fremtidige [[Edvard VI av England|Edvard VI]]. Hun døde [[24. oktober]] samme år i [[Greenwich Palace]] av [[barselfeber]]. Etter hennes død fulgte en lengre periode med [[hoffsorg]]. Henrik regnet Jane som sin eneste «virkelige kone». Hun gav ham den mannlige arving han så lenge hadde ønsket, og hennes tidlige bortgang sparte henne for den skjebne fire andre koner ble rammet av, at han gikk lei av dem og så seg om etter andre hustruemner.

==Annekteringen av Wales==

Omtrent samtidig som han giftet seg med Jane godkjente Henrik ''[[Laws in Wales Act 1535]]''. Da han tiltrådte følte han ikke at det var noe presserende behov for å reformere styresettet, men etterhvert oppfattet han en trussel fra den walisiske adelen. Dermed ble [[Wales]] lovmessig annektert av den engelske kronen, og de to nasjonene ble et forent rike. Loven foreskrev at [[engelsk]] skulle være eneste administrasjonsspråk i Wales, noe som ikke minst med tanke på rettsvesenet var vanskelig for mange [[walisisk språk|walisisktalende]]. Den walisiske loven ble avskaffet, og engelsk lov ble dermed gjeldende i hele riket. 

På den positive siden for waliserne ble det med den nye loven mulig for dem å bli valgt inn i Det engelske parlamentet. Wales hadde lenge, helt siden [[Rhuddlan-statuttene]] av [[1284]] i praksis vært underlagt England, uten noen representasjonsrett i parlamentet. Grensen mellom Wales og England ble også definert, noe som lenge hadde vært et stridsspørsmål.

==Gjenerobring av Irland==

Henrik bestemte seg i 1536 for å gjenerobre [[Irland (øy)|Irland]] og legge øya under kronen. I det 15. århundre hadde [[jarl av Kildare|jarlen av Kildare]] blitt øyas ''de facto'' hersker, og jarlene var ikke Tudormonarkenes sikreste allierte. De hadde blant annet invitert [[burgund]]iske tropper til [[Dublin]] for å krone pretendenten [[Lambert Simnel]] som konge av England i [[1497]]. 

Den utløsende årsak til Henrik VIIIs beslutning om å gjenerobre øya var jarl [[Thomas FitzGerald, 10. jarl av Kildare|Silken Thomas Fitzgerald]] av Kildares opprør mot kronen i 1536. Selv om kongen ikke ville miste mye territorium om han mistet Irland, fryktet han at øya kunne bli brukt som base for invasjoner av England dersom England ikke lenger kontrollerte noe av den. 

I [[1541]] proklamerte Henrik VIII opprettelsen av [[kongeriket Irland]], med ham selv som monark. Dermed ble tittelen Lord av Irland erstattet med konge av Irland. Dette ble gjort under et møte i [[det irske parlamentet]], det første der også de gæliske og hiberno-normanniske adelsmennene var invitert. Etter å ha etablert dobbeltmonarkiet begynte han gjenerobringen, som skulle ta nesten et århundre med kamper og forhandlinger. Først under Elizabeth I og Jakob I ble denne prosessen sluttført.

==Oppløsningen av klostrene==

{{Utdypende artikkel|Oppløsningen av Englands klostre}}

[[Fil:Fountains Abbey.jpg|thumb|Ruinene av [[Fountains Abbey]], et resultat av oppløsningen av klostrene.]]
Thomas Cromwell ble instruert til å visitere klostrene. Den offisielle forklaringen var at han skulle kontrollere at de fulgte kongens instrukser, men i realiteten vurderte han klostrenes verdi. Klostrene var et problem for kongen, fordi munkene var vanskelige å overtale til å akseptere den nye ordningen med kongen som kirkens overhode. Samtidig var de rike, og kongen trengte penger til mer krigføring. 

I [[1536]] vedtok parlamentet en lov som lot kongen beslaglegge eiendommene til de mindre klostrene, de med en årsinntekt på 200 pund eller mindre. Dette var starten på [[oppløsningen av Englands klostre|oppløsningen av klostrene]]. Handlingen førte til økt motstand i folket, og i oktober begynte ''[[Pilgrimage of Grace]]'', et større religiøst opprør i nord. Det brøt ut opptøyer i [[Louth (Lincolnshire)|Louth]] den [[1. oktober]] 1536. Opprørerne samlet seg under et banner som viste [[Kristi sårmerker]]. De forfattet formelle krav til kongen i [[Pontefract]] i desember. Hovedkravene var at Katarinas datter Mary skulle legitimiseres, at pavens autoritet skulle gjenopprettes og at kirken skulle få tilbake den makt staten hadde overtatt.

Kongen kunne ikke møte dem med makt; opprørerne var simpelthen for mange til det. Henrik lovte i stedet opprørerne at han ville benåde dem, og takket dem for å ta opp viktige spørsmål. Han inviterte lederen [[Robert Aske]] til en kongelig bankett. Under banketten bad han Aske om å skrive ned hva som hadde skjedd, så han lettere kunne vite hva som måtte endres. Dette gjorde Aske, men det han skrev ble senere lagt frem som en tilståelse. Aske mente at kongen var Guds utvalgte, og kunne derfor ikke få seg til å tvile på Henriks ord. Han fortalte opprørerne at de hadde lykkes, og bad dem om å reise hjem. 

Men kongen mente at de var forrædere, og at hans ord derfor ikke hadde noen betydning. Han fikk også et påskudd til å bryte sitt ord da en av opprørslederne, [[Francis Bigod]], erklærte at Askes handling var et forræderi mot opprøret. I februar [[1537]] ledet han mange ut i et nytt opprør. De forsøkte å ta [[Kingston-upon-Hull|Hull]] og [[Scarborough]], og bønder fra [[Grevskapet Cumberland|Cumberland]] og [[Westmorland]] beleiret [[Carlisle]]. Men de var ikke like sterke som den første gangen, og kongen kunne slå ned opprøret. [[George Talbot, 4. jarl av Shrewsbury]] og [[Thomas Manners, 1. jarl av Rutland]] kunne rykke inn med sine styrker, etter at de lenge hadde måttet nøye seg med å forsøke å forsvare steder som var under angrep. Lederne, blant dem Aske, ble arrestert og henrettet for høyforræderi. Thomas Howard, hertug av Norfolk, reiste rundt og holdt rettssaker mot opprørere, med det resultat at mer enn 150 ble henrettet. Blant dem var en kvinne som ble brent.  

I april [[1539]] fulgte en ny lov som lot kongen beslaglegge også de store klostrene. Opprøret var en viktig årsak til at dette kunne skje. Parlamentet hadde vært skeptisk til å tillate at alle klostre ble tatt, ikke minst fordi de var viktige institusjoner innen skole- og helsevesen rundt om i landet. Men samtidig var de arnesteder for opprør, og riket måtte beskyttes. Mange av kongens støttespillere beriket seg kraftig på dette, blant annet fikk Shrewsbury og Rutland flere abbedier som takk for deres rolle i å slå ned opprøret. Da det siste store klosteret, [[Waltham Abbey]], forsvant i [[1540]] hadde kongens inntekter økt med femti prosent, og han eide mer jord enn noensinne. Og vel så viktig for ham var det at han hadde kunnet belønne sine trofaste støttespillere. 

Kongen fortsatte også forfølgelsen av religiøst motiverte opposisjonelle. Han godkjente i 1540 ødeleggelsen av alle helligdommer viet til [[helgen]]er. Som belønning for sin rolle i oppløsningen av klostrene og undertrykkelsen av en del katolske skikker ble Thomas Cromwell belønnet med tittelen [[jarl av Essex]]. [[Abbed]]er og priorer mistet sine seter i [[House of Lords]]; blant geistlige var det kun [[biskop]]er og [[erkebiskop]]er som fortsatt fikk sitte der. Dette betydde at ''[[Lords Spiritual]]'' ble tallmessig underlegne i forhold til ''[[Lords Temporal]]'', de verdslige adelsmennene i overhuset.

==Elskerinner==

[[Fil:Horenbout HenryFitzRoy.jpg|thumb|Henry FitzRoy var kongens uektefødte sønn med Elizabeth Blount.]]
Man kjenner navnet på to av kongens elskerinner: [[Elizabeth Blount]] og [[Mary Boleyn]]; sistnevnte var Anne Boleyns søster. Elizabeth fødte i [[1519]] kongens sønn [[Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset|Henry FitzRoy]]. Gutten ble [[hertug av Richmond]] i juni [[1525]], noe en del trodde var et skritt på veien mot å legitimisere ham, noe som ikke skjedde. I [[1533]] giftet han seg med [[Mary Howard, hertuginne av Richmond|Mary Howard]], som var datter av [[Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk]]. Bare tre år senere døde han uten arvinger. Da han døde var kongen i ferd med å få gjennom en lov som ville gjort ham til tronarving uten å legitimisere hans fødsel. 

Det finnes også beviser som peker mot forhold til flere andre kvinner, uten at disse er like godt dokumentert. Blant dem finner man Jane Popicourt i [[1510]], en fransk kvinne tilknyttet hoffet; [[Anne Stafford, grevinne av Huntingdon|Lady Anne Stafford]] i [[1514]], søster av [[Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham|hertugen av Buckingham]] og hustru til Lord Hastings, samt Margaret Shelton i [[1534]]&ndash;[[1535]], en kusine av Anne og Mary Boleyn. Det skal også ha vært en kvinne som han plasserte på en herregård i et ukjent år, en ukjent kvinne i 1534 og en kvinne fra [[Tournai]] under en reise til [[Frankrike]] i [[1513]].

==Hofflivet==

Henrik var et renessansemenneske, og hans hoff var et sentrum for innovativ forskning og kunst. Oppdagelsen av [[Amerika]], «Den nye verden», bidro til en stemning hvor nyskapning stod høyt i kurs. Henrik var blant de første europeiske herskere som lærte om verdens geografi slik den faktisk er. I [[1507]] publiserte kartografene [[Martin Waldseemüller]] og [[Matthias Ringmann]] det første moderne verdenskartet, hvor Nord- og Sør-Amerika var tegnet inn og [[Atlanterhavet]] og [[Stillehavet]] var to adskilte hav.

==Anna av Kleve==

[[Fil:AnneCleves.jpg|thumb|Dette portrettet av Anna av Kleve, er malt av [[Hans Holbein den yngre]] ut fra originalen som fikk kongen til å si ja til ekteskap.]]
Henrik ønsket etterhvert å gifte seg igjen, for å sikre at han hadde en mannlig arving. Thomas Cromwell foreslo [[Anna av Kleve]], en søster av den protestantiske hertugen [[Johann III av Kleve|Johann III]] av [[De forente hertugdømmene Jülich-Kleve-Berg|Kleve]], en viktig alliert i tilfelle et katolsk angrep på England. [[Hans Holbein den yngre]] ble sendt for å male hennes portrett slik at kongen kunne se hvordan hun så ut. Etter å ha sett Holbeins portrett, som skal ha vært smigrende og å ha hørt beskrivelser fra personer ved hoffet som hadde sett henne, gikk han med på å gifte seg med Anna. Da hun kom til England viste det seg at virkeligheten var en annen, og han skal ha funnet henne fullstendig utiltrekkende. Privat skal han ha kalt henne en «merr fra Flandern». Maleriet unnlot for eksempel å vise [[kopper (sykdom)|kopparrene]] som merket ansiktet hennes. Allikevel giftet han seg med henne den [[6. januar]] [[1540]]. 

Kort tid etter ønsket Henrik å avslutte ekteskapet, ikke bare på grunn av personlige følelser, men også av politiske hensyn. Hertugen av Kleve hadde kommet i en disputt med den tysk-romerske keiseren, og Henrik ønsket ikke å bli dratt inn i det. Anna forsto at hun ikke måtte stå i veien for kongens ønske om annullering, og vitnet om at ekteskapet aldri hadde blitt fullbyrdet. Henrik skal ha kommet inn i hennes rom hver kveld og kysset henne på pannen før de la seg hver for seg. Ekteskapet ble så annullert, ikke på grunn av at det ikke var fullbyrdet, men fordi Anna tidligere hadde vært lovet bort til en adelsmann. Hun fikk en spesiell tittel, «The King's Sister» («Kongens søster»), og fikk Boleynfamiliens tidligere residens [[Hever Castle]] som sitt nye hjem. 

Thomas Cromwell falt i unåde på grunn av ekteskapet. Den [[10. juni]] 1540 ble han arrestert i rådskammeret. Han forstod ikke hva som foregikk da Norfolk rev av ham dekorasjonene kongen hadde tildelt ham. Cromwell ble rasende, og skal ha kastet hatten i gulvet. [[28. juli]] samme år ble han henrettet.

==Katarina Howard==

[[Fil:CatherineHoward.png|thumb|left|Henriks femte kone, den unge Katarina Howard. Ekteskapet skulle ende tragisk etter mindre enn to år.]]
Den [[28. juli]] 1540, samme dag som Cromwell ble henrettet, giftet Henrik seg med den unge [[Katarina Howard]], Anne Boleyns kusine. Han var svært fornøyd med sin nye dronning. I [[1538]] hadde såret på Henriks lår tettet seg igjen, uten å gro. Dette førte til en blodpropp som satte seg i lungene, og i en ukes tid kunne kongen ikke snakke. Men da han giftet seg på nytt kom helsen tilbake; hans overvekt og dårlige ben var glemt i forelskelsens rus. 

Katarina var tilsynelatende ikke like henrykt, og kort tid etter bryllupet hadde hun et forhold med hoffmannen [[Thomas Culpeper]]. Hun ansatte også [[Francis Dereham]], som hadde vært uformelt forlovet med henne og med hvem hun hadde hatt et forhold før hun giftet seg med kongen, som sin sekretær. 

Hennes affærer med andre menn skyldtes nok ikke minst at Henriks helse igjen sviktet etter at den første forelskelsen hadde roet seg. I mars [[1541]] lukket såret seg igjen, og kongen lå i dyp depresjon og med store smerter i flere uker.

Thomas Cranmer, som var en fiende av den mektige, katolske Howardfamilien, brakte bevis for hennes aktivitet til kongen. Henrik nektet først å tro på det, men lot Cranmer utføre en etterforskning. Denne resulterte i at dronningens upassende oppførsel ble dokumentert. Da hun ble spurt direkte vedgikk hun å ha hatt en tidligere avtale om ekteskap med Dereham, noe som ville ha gjort ekteskapet med kongen ugyldig. Men hun hevdet at denne avtalen ble brutt ved at Dereham tvang henne inn i et seksuelt forhold før ekteskapet. Dereham valgte på sin side å få fokus vekk fra seg selv ved å avsløre dronningen forhold til Culpeper. 

Katarinas ekteskap med kongen ble muligens annullert, og den [[13. februar]] [[1542]] ble hun henrettet for høyforræderi i form av utroskap mot kongen. Hun var da omkring atten år gammel.

==Ny krig i Skottland og Frankrike==

Sommeren 1542 ble engelske tropper igjen stilt opp ved grensen til Skottland. Karl V og Frans var igjen fiender, og Henriks drøm om å erobre Frankrike kunne igjen bli en realitet. Men først måtte Skottland nøytraliseres, slik at han ikke ble angrepet fra nord igjen. Jakob V ble bedt om å signere en traktat som ville ha gjort Skottland til et lydrike. Han nektet, og Norfolk ledet et seksdagers raid mot [[Kelso]]. Soldatene plyndret og brente, og etterlot seg et tydelig spor av ødeleggelse. 

Måneden etter slo Jakob tilbake. De skotske hæren, som var den engelske langt overlegen, marsjerte sørover. Men den ble sittende fast i myrlandet ved [[slaget ved Solway Moss|Solway Moss]] og ble slått. Det var få drepte, men flere hundre skotter ble tatt til fange, blant dem mange adelsmenn. Jakob ble svært skuffet da han fikk nyheten, og døde kort tid etter. Hans datter [[Maria I av Skottland|Maria]] ble dronning, bare seks dager gammel.

Hadde Henrik på det tidspunkt marsjerte nordover kunne han tatt Skottland. Men krigføring var i det 16. århundre fortsatt tildels styrt av æresbegreper, og det å ta et spedbarns rike var det liten ære i. Hans hovedmål var også det nordlige Frankrike, og Skottland utgjorde ikke lenger noen trussel mot et felttog der.

For å sikre Skottlands nøytralitet fullstendig ble det [[1. juli]] [[1543]] inngått en avtale om ekteskap mellom Maria av Skottland og Henriks sønn Edward.

Fem tusen soldater krysset [[Den engelske kanal|kanalen]] for å forberede felttoget. Karl V og Henrik ble enige om å sette inn tilsammen 42&nbsp;000 mann innen [[20. juni]] [[1544]]. Men skottene endret planene. De nektet å undertegne ekteskapsavtalen, og Henrik ble klar over at han først måtte underlegge seg Skottland. Han instruerte Edward Seymour, som var kommandant i nord, om å knuse [[Edinburgh]], [[Leith]] og [[St. Andrews]]. Seymour svarte at dette ville, på lang sikt, hisse opp skottene mot England heller enn å nøytralisere dem. Han ble overstyrt, og i løpet av ti dager utførte Seymour det meste av det han var blitt beordret til. Kongen kunne så vie seg til felttoget i Frankrike igjen.

[[14. juli]] 1544 ble Henrik båret inn i Calais. Den [[18. september]] ble [[Boulogne-sur-Mer|Boulogne]] tatt. Men der stoppet Henrik. Han marsjerte ikke videre mot [[Paris]] slik han hadde lovet Karl V. Keiseren svarte med å slutte fred med Frankrike, og forholdet mellom keiser og konge surnet kraftig, så ille at det kunne blitt krig mellom dem. Den engelske hæren led samtidig under dårlige forhold. Norfolk og Suffolk var dyktige kommandanter, men de hadde begge begynt å trekke på årene, og denne gang var det ingen Wolsey som ordnet det praktiske ved felttoget. Soldatene var på mytteriets rand. Kongen slet også økonomisk. Felttoget var budsjettert til en kvart million pund, men han brukte nesten to millioner. Klostereiendommer ble solgt for å finansiere det, og de nesten 800&nbsp;000 pund som kom inn gjennom [[Court of Augmentations]] gikk for det meste rett til militære leverandører. Kongens svar på problemet var [[devaluering]], som førte til en kraftig prisvekst. Henrik hadde tidligere vært Europas rikeste monark, men han måtte nå gå til pengelånere for å skaffe 75&nbsp;000 pund til mellom ti og fjorten prosent rente.

==Katarina Parr==
[[Fil:Catherine Parr from NPG.jpg|thumb|Den rike enken Katarina Parr ble Henrik VIIIs sjette og siste kone.]]
I [[1543]] giftet Henrik seg for siste gang, med den rike enken [[Katarina Parr]]. Hun kranglet med ham om religiøse spørsmål, idet hun var radikal mens han hele livet forble konservativ. Dette førte nesten til hennes fall, men hun reddet seg selv ved å vise seg som underdanig. Hun klarte å gjenforene Henrik med sine to første døtre, Mary og Elizabeth. Som følge av dette ble det i [[1543]] vedtatt nok en lov om arvefølgen, ''[[Third Succession Act]]'', som plasserte dem i rekken etter prins Edward. De ble dog fortsatt ansett som uektefødte. Nok en gang fikk kongen rett til å komme med endringer i arvefølgen i sitt testamente. 

I sine siste år ble Henrik mer ondsinnet og tyrannisk. Dette sammenfalt med at hans helse ble verre. Den lange serien av politisk motiverte henrettelser som begynte med [[Edmund de la Pole, 3. hertug av Suffolk]] i [[1513]] endte med [[Henry Howard, jarl av Surrey]] i januar [[1547]]. Ifølge Holinshed ble 72&nbsp;000 mennesker henrettet i løpet av Henrik VIIIs regjeringstid.

==Henrik VIII's seks ekteskap==

{| class="wikitable"
|-
!Nr
!Hustru
!Endelikt
!Inngått
!Avslutning
!Varighet
!Bakgrunn
!Videre liv
!Barn
|-
| 1
| [[Katarina av Aragón]]
| Skilt<br>''Divorced''
| 11. juni 1509
| Separert juli 1531, annulert 23. mai 1533
| 23 år 11 mndr
| Enke etter [[Arthur, prins av Wales|prins Arthur]], kongens eldre bror
| Naturlig død (av kreft) 7. januar 1536 på [[Kimbolton Castle]] 
| [[Henrik, hertug av Cornwall|Prins Henrik]]<br>[[Maria I av England]]
|-
| 2
| [[Anne Boleyn]]
| Halshogd<br>''Beheaded''
| 25. januar 1533
| Henrettet for utroskap, incest og forræderi 19. mai 1536
| 3 år 4 mndr
| [[Hoffdame]] som ikke ønsket å bli kongens elskerinne uten ved ekteskap
| (Intet)
| [[Elizabeth I av England]]
|-
| 3
| [[Jane Seymour]]
| Døde<br>''Died''
| 30. mai 1536
| Døde av barselfeber 24. oktober 1537
| 1 år 5 mndr
| Hoffdame for Katarina av Aragón og Anne Boleyn
| (Intet)
| [[Edvard VI av England]]
|-
| 4
| [[Anna av Kleve]]
| Skilt<br>''Divorced''
| 6. januar 1540
| Erklært ugyldig 9. juli 1540
| 6 måneder
| Tysk prinsesse
| Naturlig død 16. juli 1557 på [[Richmond House]]
| Ingen (ekteskapet var ikke ''fullbyrdet'')
|-
| 5
| [[Katarina Howard]]
| Halshogd<br>''Beheaded''
| 28. juli 1540
| Henrettet for høyforræderi (ekteskapsbrudd) 13. februar 1542
| 1 år 7 måneder
| Hoffdame for Anna av Kleve, senere kongens elskerinne
| (Intet)
| Ingen
|-
| 6
| [[Katarina Parr]]
| Overlevde<br>''Survived''
| 12. juli 1543
| Kongen døde 28. januar 1547
| 3 år 6 mndr
| Engelsk adelsdame
| Naturlig død 7. september 1548 på [[Sudeley Castle]]
| Ingen
|}

Det er laget to regler som gjør det lett å huske hvordan det gikk med Henrik VIIIs hustruer. Den mest kjente, som gir rekkefølgen på deres skjebner, er: «Divorced, beheaded, died, divorced, beheaded, survived» («Skilt, halshogd, døde, skilt, halshogd, overlevde»). En annen versjon er «King Henry the Eighth, to six wives he was wedded: One died, one survived, two divorced, two beheaded»

I forhold til ekteskapslover er dette noe villedende. Annullering av ekteskap er en erklæring om at et ekteskap aldri har funnet sted, ulikt en moderne [[skilsmisse]] som oppløser et eksisterende ekteskap. Minst tre av ekteskapene ble annullert (Katarina av Aragón, Anne Boleyn og Anna av Kleve), og muligens også et fjerde (Katarina Howard). Ifølge engelsk lov, religiøs og sivil, var han dermed gift enten to eller tre ganger. 

Etter katolsk lovgivning, som er av interesse fordi den definerte opposisjonelles forhold til kongen og hans hustruer og arvinger, var han gift med Katarina av Aragón inntil hennes død i 1536, ettersom annullasjonssaken ikke ble avgjort i henhold til reglene da ankemuligheten ble fjernet og Cranmers posisjon som erkebiskop i beste fall var uklar. Hans ekteskap med Jane Seymour var gyldig, da dette ble inngått etter Katarinas død. Ekteskapet med Anna av Kleve var også gyldig, mens de to siste var ugyldige ettersom Anne levde til [[1557]].

==Død og tronfølge==
{{Huset Tudor|henry8}}
Henrik fikk til slutt en kraftig feber, og ble liggende i sin seng i [[St. James's Palace]]. Legene turde ikke å fortelle ham at de mente at feberen var dødelig; å si at en monark lå for døden var høyforræderi. De spurte om han ville ha en prest, og kongen svarte at da måtte det bli Cranmer, men han måtte sove litt først. Etter et par timers søvn spurte han etter erkebiskopen, som raskt kom til palasset. Kongen tok imot den siste av sine følgesvenner fra 1530-årene. Han kunne ikke lenger snakke og var nær bevisstløs, men tok erkebiskopens hånd. 

[[Fil:Windsor St George chapel.JPG|thumb|Henrik ble stedt til hvile ved siden av Jane Seymour i St George's Chapel på Windsor Castle.]]
Han døde omkring klokken to om natten [[28. januar]] [[1547]] i [[Palace of Whitehall]], på det som ville vært hans fars nittiårsdag. Først tre dager senere, den [[31. januar]], ble nyheten om kongens død offentliggjort for parlamentet. 

Den [[8. februar]] ringte alle kirkeklokker i England, og morgenen etter ble det feiret [[rekviemmesse]] for ham i alle sognekirker. Henrik ble gravlagt en uke senere i [[St. George's Chapel]] på [[Windsor Castle]], ved siden av Jane Seymour. Innen ti år hadde gått hadde alle hans tre ektefødte barn sittet på tronen, uten å etterlate seg arvinger. 

I henhold til  den siste arvefølgeloven var det Edvard som fikk tronen. Som Edvard VI ble han Englands første protestantiske monark. Da han var bare ni år gammel ved farens død ble det i Henriks testamente utnevnt seksten verger som skulle utgjøre et regentråd. De skulle styre inntil Edvard fylte atten. Rådet valgte Jane Seymours eldre bror [[Edward Seymour, 1. hertug av Somerset|Edward Seymour, 1. jarl av Hertford]] som [[Lord Protector]]. 

Dersom Edvard hadde dødd før sin far uten å etterlate seg arvinger skulle tronen ha gått videre etter følgende rekke:

* [[Maria I av England|Mary]], datter av Henrik og Katarina av Aragón, eller hennes arving
* [[Elizabeth I av England|Elizabeth]], datter av Henrik og Anne Boleyn, eller hennes arving
* [[Maria Tudor, dronning av Frankrike|Maria Tudors]] arvinger

Arvinger av kongens eldre søster, [[Margaret Tudor]], var utelatt fra arvefølgen.

==Referanser==

<references />

==Litteratur==

* Bowle, John (1964): ''Henry VIII: A Study of Power in Action'' Little, Brown.
* Lloyd, John & Mitchinson, John (2006): ''The Book of General Ignorance''. Faber and Faber.
* Bryant, M: ''Private Lives''. Cassell, 2001.
* Eakins, L. E. (2004): [http://tudorhistory.org/wives/ ''The Six Wives of Henry VIII'']
* Farrow, John V. (1956): ''The Story of Thomas More''. Collins.
* Kranes, Marsha et al. (1998): ''Know It All''. New York: Tess Press.
* Jokinen, A. (2004): [http://www.luminarium.org/renlit/tudor.htm ''Henry VIII (1491&ndash;1547)'']
* Lacey, Robert (1996): ''The Life and Times of Henry VIII'', Weidenfeld and Nicholson, London, ISBN 0-297-83163-1.
* Moorhouse, Geoffrey (2009): ''Great Harry's Navy: How Henry VIII Gave England Seapower'', W&N.
* Public Broadcasting Service. (2003): [http://www.pbs.org/wnet/sixwives/ ''The Six Wives of Henry VIII'']
* Thurston, H. (1910): [http://www.newadvent.org/cathen/07222a.htm «Henry VIII»] i: ''The Catholic Encyclopedia''. (bind VII). New York: Robert Appleton Company.
* Vallieres, S. (1999): [http://www.luminarium.org/renlit/vallieres.htm «Tudor Succession Problems»]
* Wagner, John A.: (2003): ''Bosworth Field to Bloody Mary: An Encyclopedia of the Early Tudors'', Greenwood. ISBN 1-57356-540-7.
*[[Alison Weir|Weir, Alison]] (1991): ''The Six Wives of Henry VIII''. Bodley Head.
* Henrik VIII (1521): «Assertio septem sacramentorum aduersus Martin Luther» [https://web.archive.org/web/20070520054923/http://libraries.theeuropeanlibrary.org/VaticanCity/treasures_en.xml Treasure 9] National Library of Vatican City via The European Library

==Stamtavle==
{{stamtavle|[[Henrik VII av England]]|[[Elizabeth av York]]|[[Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond]]|[[Margaret Beaufort]]|[[Edvard IV av England]]|[[Elizabeth Woodville]]|[[Owen Tudor]]|[[Catherine av Valois]]|[[John Beaufort, 1. jarl av Somerset]]|[[Margaret Holland, hertuginne av Clarence|Margaret Holland]]|[[Richard Plantagenet, 3. hertug av York]]|[[Cecily Neville, hertuginne av York]]|[[Richard Woodville, 1. jarl Rivers]]|[[Jacquetta av Luxembourg]]}}

{{s-start}}
{{s-hou|[[Huset Tudor]]|28. juni|1491|28. januar|1547|}}
{{s-reg}}
{{s-bef|rows=2|before=[[Henrik VII av England|Henrik VII]]}}
{{s-ttl|title=[[Liste over britiske monarker|Konge av England]]|years=21. april 1509 – 28. januar 1547}}
{{s-aft|after=[[Edvard VI av England|Edvard VI]]}}
{{s-ttl|title=[[Liste over Irlands monarker|Herre av Irland]]|years=1509 – 1541}}
{{s-non|reason=Erklært konge av<br />[[det irske parlamentet]]}}
|-
{{s-bef|before=Ingen<br /><small>tidligere [[Edward Bruce]]</small>}}
{{s-ttl|title=[[Liste over Irlands monarker|Konge av Irland]]|years=1541 – 1547}}
{{s-aft|after=[[Edvard VI av England|Edvard VI]]}}
{{s-off}}
{{s-bef|before=[[William Scott av Scotts Hall|William Scott]]}}
{{s-ttl|title=[[Lord Warden of the Cinque Ports]]|years=1493 – 1509}}
{{s-aft|after=[[Edward Poynings]]}}
{{s-roy|en}}
{{s-bef|before=[[Arthur, prins av Wales]]}}
{{s-ttl|title=[[Liste over arvinger til den britiske tronen|Arving til den engelske tronen]]'''<br />''som [[kronprins|arveprins]]''|years='''2. april 1502 – 21. april 1509}}
{{s-aft|after=[[Margaret Tudor]]}}
{{s-reg|en}}
{{s-bef|before=[[Arthur, prins av Wales|Arthur]]}}
{{s-ttl|title=[[Prins av Wales]]|years=1502 – 1509}}
{{s-aft|after=Ingen<br /><small>neste tittelholder: [[Edvard VI av England|Edvard VI]]</small>}}
{{s-new}}
{{s-ttl|title=[[Hertug av York]]|creation=3. opprettelse|years=1494 – 1509}}
{{s-non|reason=Inkludert i tronen}}
{{end}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Henrik 8}}
[[Kategori:Engelske monarker]]
[[Kategori:Hertuger og hertuginner av Cornwall]]
[[Kategori:Earl Marshals]]
[[Kategori:Lords Warden of the Cinque Ports]]
[[Kategori:Huset Tudor]]
[[Kategori:Reformasjonen i England]]
[[Kategori:Stiftere av kristne trosretninger]]
[[Kategori:Personer fra London]]
[[Kategori:Hosebåndsordenen]]
[[Kategori:Fødsler i 1491]]
[[Kategori:Dødsfall i 1547]]