Redigerer Helge Ingstad

{{forveksle|KNM «Helge Ingstad» (F313)}}
{{infoboks forfatter}}
'''Helge Marcus Ingstad''' (født [[30. desember]] [[1899]] i [[Meråker]], død [[29. mars]] [[2001]] ved Diakonhjemmet i Oslo) var en [[Norge|norsk]] [[jurist]] og [[forfatter]].

== Oppvekst og pelsjegerliv ==
Ingstad var sønn av tidligere stadsingeniør i [[Tromsø]], fabrikkbestyrer i [[Kopperå]] Olav Ingstad og hustru Olga Marie Qvam fra Tromsø.{{Sfn|Skarstein|2010|s=18}} Helge var bror av drakthistorikeren [[Gunvor Ingstad Trætteberg]] og diplomaten [[Kaare Ingstad]]. Familien flyttet til [[Bærum]] i 1902 og videre til [[Bergen]] i 1905.{{Sfn|Skarstein|2010|s=18}} I 1911 begynte Ingstad som elev på [[middelskole]]n ved [[Bergen katedralskole]], og senere gikk han [[gymnas]]et ved samme skole. Etter å ha utdannet seg til cand.jur. i 1922 praktiserte han først som sorenskriverfullmektig og senere sakfører i [[Levanger]].{{Sfn|Skarstein|2010|s=22}} I 1925 solgte han praksisen.{{Sfn|Skarstein|2010|s=15}} Fra februar til oktober 1926 oppholdt han seg i Frankrike. Deretter reiste han til [[Canada]] for å leve som pelsjeger.  Der oppholdt han seg i fire år. Ved hjemkomsten vant han raskt berømmelse for debutboken ''[[Pelsjegerliv|Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere]]'' (1931).

== Som sysselmann ==
[[Fil:Helge Ingstad - 1942 - Oslo Museum.jpg|thumb|left|Helge Ingstad, 1942]]
Da Ingstad vendte hjem fra Canada var [[Grønlandssaken]] under oppseiling. Sterke krefter i Norge mente at man hadde folkerettslig bakgrunn for å legge Øst-Grønland under norsk myndighet. I 1931 heiste fangstmann og [[cand.oecon.]] [[Hallvard Devold]] det norske flagget ved radiostasjonen i [[Myggbukta]], støttet av en sterk nasjonal aksjonsgruppe. Devold hadde siden 1930 hatt norsk politimyndighet på Øst-Grønland. Regjeringen ble presset til å følge opp okkupasjonen, og det måtte skaffes en offisiell representant på stedet. Valget falt på Ingstad, som var jurist og hadde erfaring fra arktiske strøk, og han ble offisielt satt inn som [[sysselmann]] på Øst-Grønland. Det var han fram til 1933, da den internasjonale domstolen i Haag ga Danmark rett til hele Grønland. Oppholdet på Grønland resulterte i boken ''Øst for den store bre'', som kom ut i 1935.

Da var imidlertid Ingstad igjen sysselmann, denne gangen på [[Svalbard]] der han satt i perioden 1933-35. Her begynte han arbeidet med manus til ''Landet med de kalde kyster'', som kom ut først i 1948. Da hadde Ingstad vært på ekspedisjon til [[apache]]ne i [[New Mexico]], på jakt etter [[Geronimo]]s tapte stamme, fra 1936-38. Han var på en tilsvarende ekspedisjon til [[Nunamiut]]-inuitene i Nord-Alaska 1949-50.

== Tjenestemann i Røde Kors ==
Under felttoget i Norge i april-mai 1940 tjenestegjorde Ingstad for [[Røde Kors]], og utredet senere befolkningen i Nord-Norge og deres behov for materiell hjelp. For rapporten ble han tildelt Norges Røde Kors’ hederstegn. Mot slutten av krigen fikk han oppdraget med å organisere Røde Kors’ arbeid for å hente norske og danske fanger ut av de tyske [[konsentrasjonsleir]]ene. Men tyskerne nektet å forholde seg til norske statsborgere i dette arbeidet, og oppdraget ble derfor isteden gitt til [[Greve|grev]] [[Folke Bernadotte]]. Under landssvikoppgjøret var han juridisk rådgiver for [[byretten]] i [[Lillehammer]].

== Mot Vinland ==
Etter krigen var han en kort periode igjen sysselmann på Svalbard, før han igjen begynte å gå videre med studiene som hadde ligget bak ''Landet med de kalde kyster''. Han hadde giftet seg med arkeologistudenten [[Anne Stine Ingstad|Anne Stine Moe]] i 1941, og sammen begynte de å gå grundig gjennom [[saga]]tekster og [[arkeologi]]sk materiale fra nordområdene. I dette arbeidet kom han over en hypotese som var satt fram av den svenske [[filolog]]en [[Sven Söderberg]], om at [[prefiks]]et ''-vín'' i Vinland ikke nødvendigvis hadde med drikkevaren å gjøre, men heller med det norrøne ''vín'' i betydningen eng, jorde, gressmarker, som i det gamle navnet for Bergen, «Bjørgvin». Han fikk støtte for dette fra [[Magnus Olsen]], og Ingstad ville på den bakgrunn forsøke å etterspore Vinland i nordområdene. (Se diskusjon om stedsnavnet i artikkelen [[Vinland]])

Etter flere års arbeid med de norrøne bosetningene på Vest-Grønland begynte Ingstad å søke Vinland langs den nordkanadiske kysten. I 1960 kom han til [[L'Anse aux Meadows]] på nordspissen av [[Newfoundland]] og ble vist noen hustufter som han mente kunne minne om liknende han hadde sett på Grønland. Fra 1961 til 1968 ble det gjennomført arkeologiske undersøkelser, ledet av Anne Stine Ingstad, på stedet. En rekke [[radiologisk datering|radiologiske dateringer]] daterte anlegget til ca. 1000 e.Kr. (mellom 975-1020).<ref>[http://20juli2012.blogspot.no/2012/10/ny-norrn-bosetting-funnet-i-canada.html Ny Norrøn bosetting funnet i Canada].</ref><ref>Winchester, Simon (2011): [https://books.google.no/books?id=W7J7BAAAQBAJ&pg=PT46&lpg=PT46&dq=L%E2%80%99Anse+aux+Meadows+%2B+radiologisk+datering&source=bl&ots=JnE7WflR-u&sig=lwLsSkj1ELG4WSr-rhhx7_jV_5Y&hl=no&sa=X&ved=0CBcQ6AEwAWoVChMI3MPXkMGIyQIVJ75yCh1cMQbX#v=onepage&q=L%E2%80%99Anse%20aux%20Meadows%20%2B%20radiologisk%20datering&f=false ''Atlanterhavet''], Font Forlag AS,</ref> Dessuten ble det funnet et [[spinnehjul]] av [[kleberstein]] og en ringnål av bronse, begge av umiskjennelig skandinavisk opphav.

Ekteparet Ingstad fikk til å begynne med langt fra generell oppslutning for resultatene. Men [[The National Geographic Society]] ga dem støtte, og motstanden ga seg etter hvert. I dag er tuftene ved L’Anse aux Meadows anerkjent som norrøne, og de er nå oppført på [[UNESCOs liste over verdens kulturarv]].

Deres datter er forsker og professor  [[Benedicte Ingstad]].

== Utmerkelser ==
Ingstad mottok [[statsstipendiat|statsstipend]] fra 1970. Han engasjerte seg sterkt i [[naturvern]]saken, og var blant de mest profilerte deltakerne i [[Alta-konflikten|lenkegjengen ved Stilla i Alta]] i 1981. Han var også en meget aktiv motstander mot [[EU]] (den gang EEC) under avstemningsstriden i 1972.

Ingstad ble utnevnt til ridder av 1.klasse av [[St. Olavs Orden]] i 1965, kommandør av samme i 1970, og fikk storkorset av samme i 1991. Han var også ridder av [[Vasaordenen]]. Han var æresdoktor ved universitetene i [[Oslo]] og Bergen, Memorial University i [[St. John's (Newfoundland og Labrador)|St.Johns]], Newfoundland, St.Olaf College i Minnesota og en rekke andre universiteter i Nord-Amerika. I 1965 ble han tildelt Fridtjof Nansen-medaljen fra [[Universitetet i Oslo]] og The Franklin L. Burr Award fra The National Geographic Society, i 1991 The Patron Medal fra [[Royal Geographic Society]], og en rekke andre utmerkelser. Han var også æresmedlem av [[Det Norske Videnskaps-Akademi]], [[Det norske Geografiske Selskap]] og av [[Explorer’s Club]] i [[New York]].

I Alaska har Ingstad fått det 1461 meter høye fjellet ''Ingstad Mountain'' i Brooks-kjeden oppkalt etter seg. Navnet ble foreslått av representanter for Nunamiut-stammen i takknemlighet overfor det nordmannen hadde gjort. Det ble offisielt godkjent av ''US Board on Geographic Names'' 17. april 2006. I Canada har Ingstad fått elven ''Ingstad Creek'', som renner inn i Snowdrift River, oppkalt etter seg. Asteroiden [[8993 Ingstad]] er også oppkalt etter ham. Fra 2009 til 2018 var fregatten [[KNM «Helge Ingstad»]] i tjeneste i [[Sjøforsvaret]].

== Bibliografi ==
* ''[[Pelsjegerliv – blant Nord-Canadas indianere]]'' (1931)
* ''[[Øst for den store bre]]'' (1935)
* ''[[Apache-indianerne. Jakten på den tapte stamme]]'' (1939)
* ''[[Klondyke Bill]]'' (1941)
* ''[[Siste båt]]'' (fremført på [[teater]] i 1946)
* ''[[Landet med de kalde kyster]]'' (1948)
* ''[[Nunamiut - blant Alaskas innlands-eskimoer]]'' (1951)
* ''[[Landet under Leidarstjernen]]'' (1959)
* ''[[Vesterveg til Vinland]]'' (1965)
* ''[[The Norse Discovery of America]]'' (1985)
* ''[[Nunamiut Stories]]'' (1987)
* ''[[The Viking Discovery of America]]'' (1991)

== Se også ==
* [[KNM «Helge Ingstad»]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
*{{Kilde bok|ref={{SfnRef|Skarstein2010}}|forfatter=[[Frode Skarstein|Skarstein, Frode]]|utgivelsesår=2010|tittel=Helge Ingstad : En biografi|utgivelsessted=Oslo |forlag=Spartacus|ISBN=9788243005044}}
* [[Benedicte Ingstad|Ingstad, Benedicte]] (2009): ''Eventyret – en biografi om Helge Ingstad''. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-39097-3
* Ingstad, Benedicte (2010): ''Oppdagelsen – en biografi om Anne Stine og Helge Ingstad''. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-39554-1

== Eksterne lenker ==
* [http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/09/05/475795.html «Nordmann får fjell i Alaska oppkalt etter seg»], ''Dagbladet'' 5. september 2006
* [http://www.polarhistorie.no/personer/Ingstad%2C%20Helge Kort biografi om Helge Ingstad] {{Wayback|url=http://www.polarhistorie.no/personer/Ingstad%2C%20Helge |date=20191025230719 }}, Norsk Polarhistorie
* {{SNL|Helge_Marcus_Ingstad}}
* {{NBL}}

{{Startboks}}
{{Prisvinner|Forrige=[[Lars Brandstrup]]|Pris=[[Norsk kulturråds ærespris]]|År=[[1986]]|Neste=[[Nils Johan Rud]]}}
{{Sluttboks}}

{{Portal|arkeologi}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Ingstad, Helge}}
[[Kategori:Norske arkeologer]]
[[Kategori:Norske sakprosaforfattere]]
[[Kategori:Norske jurister]]
[[Kategori:Norske oppdagere]]
[[Kategori:Norske fangstmenn]]
[[Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo]]
[[Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Bergen]]
[[Kategori:St. Olavs Orden]]
[[Kategori:Vasaordenen]]
[[Kategori:Gunnerusmedaljen]]
[[Kategori:Statsstipendiater]]
[[Kategori:Sysselmenn på Svalbard]]
[[Kategori:Personer fra Meråker kommune]]
[[Kategori:Norske sjakkspillere]]
[[Kategori:Norske hundreåringer]]
[[Kategori:Alumni fra Bergen katedralskole]]
[[Kategori:Begravelser på statens bekostning]]