Redigerer Hedonisme

Med '''hedonisme'''{{efn|fra [[gresk]] ἡδονή &#61; ''hedone'', som betyr ''velbehag'', ''lyst''}} siktes det til en [[Filosofi|filosofisk]] [[Etikk|etisk]] strømning som betrakter [[vellyst]]/nytelse som det øverste gode og som en betingelse for [[lykke]] og «det gode liv». I motsetning til [[Epikur]]s forståelse av hva ''lyst'' innebærer, tenker hedonistene i sin alminnelighet utelukkende på den lyst som er innrettet mot de materielle og kjødelige nytelser, og dermed på en livsinnstilling som er grunnleggende egoistisk orientert mot fysisk nytelse. 

Når ''hedonisme'' benyttes nedsettende, er det denne egoistiske nytelsestrang, ikke bare – men kanskje særlig – på det seksuelle område, som tilsiktes. 

==Moderne hedonistisk livsideologi==
Den bevisste moderne hedonist streber først og fremst (likesom hans/hennes historiske forløpere) etter nytelse. Men samtidig vil han/hun som regel også være av den oppfatning at alle mennesker skulle være på like fot, og at man for å nå dette ideal bør tillate svært mye større personlig frihet enn det de fleste moderne samfunn gjør. For å uttrykke det som organisasjonen «Hedonist International» gjør det, ønsker hedonisten seg 
''«joyful togetherness, anarchy, epicurean ideas, multifaceted joy, sensuality, diversion, friendship, justice, tolerance, freedom, sexual freedom, sustainability, peace, free access to information, the arts, a cosmopolitan existence, and a world without borders or discrimination, and everything else that is wonderful but not a reality today.»'' (Hedonist Manifesto)<ref>''Hedonist Manifesto'', Hedonist International  http://www.hedonist-international.org {{Wayback|url=http://www.hedonist-international.org/ |date=20170610024422 }} , nettside besøkt 4. november 2007.</ref>

==Filosofisk hedonisme==
[[Aristippos av Kyrene]] (ca. [[435 f.Kr.|435]]–[[355 f.Kr.]]), som var en samtidig med [[Sokrates]] og grunnleggeren av [[Kyrenaikene|den kyreneeiske skole]], betraktes som hedonismens grunnlegger. Aristippos skjelner mellom to sjelelige tilstander. Den ene er lystens tilstand, som er myk og behagelig; den andre er smertens tilstand, som er rå og stormende. Han mener videre at det ikke er noen egentlig forskjell mellom lystene. Det innebærer at uavhengig av lystenes overflatekarakter så tilsvarer de den samme indre grunnrealitet. Veien til menneskelig lykke ligger i å maksimere vellysten og unngå smerten. Han hevder at den kjødelige lyst er livets egentlige mening. 

[[Epikur]] beskriver lysten som det vellykkede livs selve prinsipp. Denne lyst betegner han som befrielsen fra enhver ulyst. Men han ser ikke på lysten som målet – målet er frigjørelsen fra lidelse. Dermed dreier den epikureiske lykkesfilosofi seg om å være fri fra all uro ([[ataraxi]]) og smerte (aponetos), og dermed oppnå lykken. Dette forstås imidlertid ikke som den grenseløse nytelse av de verdslige goder, men som en konsentrasjon om de virkelig ''nødvendige'' behov. Blant dem regner Epikur også ''vennskapet''.

[[Utilitarisme|Utilitarianeren]] [[Jeremy Bentham]] taler om en [[Den hedonistiske kalkyle|hedonistisk kalkyle]].

[[Henry Sidgwick]], som har presentert [[1800-tallet]]s utilitarianisme svært grundig i sitt verk «The Methods of Ethics», skjelner mellom etisk og psykologisk hedonisme. ''Psykologisk'' hedonisme er en antropologisk antagelse som går ut på at mennesker alltid er ute etter å maksimere sin lyst og glede, det vil si at utsikten til lyst (eller unngåelse av ulyst) er det eneste som ''kan'' motivere mennesket til handling. ''Etisk'' (eller universell) hedonisme er derimot en normativ teori eller type teorier som hevder at menneskene ''bør'' forsøke på å maksimere sine lystopplevelser. 

Sidgwick selv gikk inn for den universelle hedonisme, mens [[Jeremy Bentham]] var både psykologisk og universell hedonist. Han hevder at naturen har stilt menneskeheten under to suverene størrelsers herrevelde: lidelse og glede. Det er disse som forteller oss både hva vi kan gjøre og hva vi kommer til å gjøre. Det er ved deres trone at målestokken for rett og galt fastlegges, og likeså sammenhengen mellom årsak og virkning.

==Nyere kristen hedonismekritikk==
I kristen [[moralteologi]] omtales hedonismen fortrinnsvis i sammenheng med fremtredende utviklingstrekk i de moderne samfunn hva gjelder holdningen til seksualitet. Men hedonisme kan også gi seg utslag i kontekster som overhodet ikke er nær den fysiske seksualnytelse.   

En hedonistisk livsoppfatning i denne kontekst innebærer at mennesket finner livstilfredsstillelse (''lykke'') hovedsakelig gjennom nytelsen, særlig nytelse på seksualitetens område. Oppfatningen av «kjærlighet» reduseres ned til dette ene. Mange mennesker er ikke nådd frem til en dømmekraft eller beslutningsfasthet som gjør at de kan skjerme seg mot et påtrengende seksualiseringstrykk som kan prege deres omverden (''seksualisering av offentligheten''). 

På forskjellige former for massemediale uttrykk, og ikke minst gjennom [[internet]]tet, kan man møtes av det som samlet sett virker som en propaganda for fri seksuell utfoldelse. Et viktig uttrykk i denne sammenheng er [[pornografi]]en. Enkelte tilbakevendende moteretninger innen klesmotene kan også bidra til en forvrengende overbetoning av seksualitetens betydning. Alt dette styrker tilbøyeligheten til å utvikle et hedonistisk livssyn.

== Fotnoter ==
{{Fotnoter}}

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Bettina Dessau og  Bernulf Kanitscheider: ''Von Lust und Freude. Gedanken zu einer hedonistischen Lebensorientierung'', Insel-Verlag, Frankfurt a.M., Leipzig, 2000.
* Otfried Höffe: ''Einführung in die utilitaristische Ethik: Klassische und zeitgenössische Texte'', 2., überarbeitete Auflage. Tübingen: Francke, 1992. {{ISBN|3-7720-1690-1}}
* Malte Hossenfelder: ''Antike Glückslehren'', Stuttgart: Kröner 1996, {{ISBN|3-520-42401-0}}
* Malte Hossenfelder: ''Epikur'', Münster: 1996 / Graz: 2005, {{ISBN|3-406-54122-4}}
* Henry Sidgwick: ''The Methods of Ethics'', Cambridge, 1981 [1907], {{ISBN|0-915145-28-6}}
* [[Michel Onfray]]: ''La puissance d'exister. Manifeste hédoniste'', Grasset & Fasquelle 2006, {{ISBN|978-2-246-71691-4}}.
 
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Religionsfilosofi]]
[[Kategori:Livssyn]]