Redigerer Hans Hedtoft

:''For skipet, se [[MS «Hans Hedtoft»]].''
{{Infoboks biografi}}
'''Hans Hedtoft Hansen''' (1903–1955) var [[politiker]] i [[Danmark]].  

== Bakgrunn og virke ==
Han vokste opp i et fattig hjem som den yngste av 11 barn.  Faren var skredder med verksted i husets kjeller, men hans tidlige død gjorde at gutten måtte slutte på skolen og finne seg arbeid. Hans Hedtoft utdannet seg til [[litografi]]sk trykker.  Opprinnelig het han Hansen, men på 30-tallet skiftet han navn til Hedtoft-Hansen, og ble siden hetende Hedtoft.

Som sekstenåring ble han formann for lærlingeforeningen i Århus og var i 1920 med på å stifte DsU ([[Danmarks socialdemokratiske Ungdom]]) hvor han ble sekretær og i 1927 formann. Da hadde han i en periode studert på den sosialdemokratiske partihøyskolen [[Tinz]] i [[Thüringen]] i [[Tyskland]]. I 1929 flyttet han til [[København]], der han på [[Thorvald Stauning]]s anbefaling ble assistent i partiet og sekretær for dets folketingsgruppe. Fra 1935 var han medlem av [[Folketinget]]; fra da av var han drivkraft bak HIPA (Hovedorganisationernes Informations- og Propagandaafdeling) som hovedsakelig drev antikommunistisk agitasjonsvirksomhet for å hindre kommunistisk innflytelse på arbeidsplasser og i fagorganisasjoner. Fra 1939 avløste han Stauning som partiformann, men ble av okkupasjonsmakten tvunget til å fratre posten i 1941.  Han var likevel sterkt politisk aktiv, ikke minst når det gjaldt å skape kontakt mellom politikere og motstandsbevegelsen, da han ønsket å unngå at partiet fikk rykte på seg for å samarbeide med tyskerne – et taktisk klokt trekk.   

I [[1945]] kom han tilbake som formann, og var det til sin død i 1955. Han var arbeids-og sosialminister i frigjøringsregjeringen [[Vilhelm Buhls andre regjering|Buhl]] i 1945.

Etter venstreregjeringen Knud Kristensens fall ble Hans Hedtoft [[statsminister]] for en sosialdemokratisk mindretallsregjering fra [[13. november]] [[1947]] til [[30. oktober]] [[1950]]. Han var en sterk tilhenger av nordisk samarbeid, og skuffet over at det ikke lyktes å skape et nordisk forsvarsforbund. Deretter gikk han inn for en nyorientering av den sosialdemokratiske sikkerhetspolitikken, og det resulterte i Danmarks tilslutning til Atlantpakten, senere kalt [[NATO]], i 1949. I 1953 ble han den første [[president]]en for [[Nordisk råd]].

22. januar 1948 foreslo den britiske utenriksministeren [[Ernest Bevin]] en forsvarsunion mellom [[Storbritannia]], [[Frankrike]], [[Nederland]], [[Belgia]] og [[Luxembourg]], der han unnlot å nevne [[Skandinavia]] for ikke å sette de nordiske land i en ubehagelig situasjon i forhold til [[Sovjetunionen]]. Som et mottrekk fulgte 22. februar [[Josef Stalin]]s forslag til [[Finland]]s president [[Juho Kusti Paasikivi]] om at Sovjetunionen og Finland skulle inngå en samarbeidspakt etter modell av avtalen Sovjetunionen hadde inngått med [[Ungarn]] og [[Romania]]. Avtalen la klare begrensninger på finsk selvstyre.  I begynnelsen av mars fikk det norske [[Utenriksdepartement]] meldinger fra representasjonene i [[Moskva]], [[Helsingfors]], [[Warszawa]] og [[Washington]] om at det i neste omgang ble [[Norge]] som ville få et slikt tilbud. Kommunistene hadde tatt makten i [[Tsjekkoslovakia]] i slutten av februar 1948, fulgt av brutale utrenskninger og politisk ensretting. Vestlig presse bekymret seg nå for om man kunne vente seg forsøk på en sovjetisk ekspansjon i [[Norden]].  I mars 1948 kom det skarpe sovjetiske presseangrep på Danmarks utenrikspolitikk.  Rykter om kommunistiske kupplaner skapte frykt og uro. I påsken i slutten av mars iverksatte dansk forsvar og politi for sikkerhets skyld omfattende beredskapstiltak. Den danske sendemann i [[Praha]] fikk opplyst at «Danmark stod på programmet like etter Tsjekkoslovakia». Så anspent var stemningen blitt i påsken, at da den ferierende Hedtoft en morgen ble vekket av høylytte motorer, trodde han det var den sovjetiske invasjonen han hørte – i virkeligheten var det motordur fra landbruksmaskiner på vei ut i marken.<ref>Sven Holtsmark: ''A.M.Kollontaj og forholdet Norge-Sovjetunionen'', fra ''Revolusjon, kjærlighet, diplomati'', forlaget Unipub, ISBN 978-82-7477-287-8</ref>  

Planene om et skandinavisk forsvarsforbund brøt sammen fordi Norge siktet mot medlemskap i NATO, og da gikk også Hedtoft inn for dansk NATO-medlemskap. Etterhvert måtte han også gi tapt når det gjaldt forhåpninger om kontroll av dansk økonomi og markedskrefter. Slik sett mislyktes hans politiske ambisjoner. I 1950 måtte han også gå av som statsminister, men etter VK-regjeringen under Erik Eriksen dannet han på ny en sosialdemokratisk regjering 30. september 1953.  Han døde av [[hjerteslag]] under et møte i Nordisk råd i Stockholm i 1955.

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Politiker}}

{{Startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Laurits Hansen]]|Hva=[[Liste over Danmarks sosialministre|Danmarks sosialminister]]|Startår=[[1945]]|Sluttår=[[1945]]|Etterfølger=[[Søren P. Larsen]]}}
{{Sluttboks}}

{{Danmarks statsministre etter 1945}}
{{Socialdemokraternes formenn}}
{{Presidenter for Nordisk råd}}
{{Autoritetsdata}}
{{Portal|Danmark}}

{{STANDARDSORTERING:Hedtoft, Hans}}
[[Kategori:Danske statsministre]]
[[Kategori:Danske sosialministre]]
[[Kategori:Danske arbeidsministre]]
[[Kategori:Socialdemokratiet-ministre]]
[[Kategori:Folketingsmedlemmer fra Socialdemokratiet]]
[[Kategori:Danske partiledere]]
[[Kategori:Personer fra Aarhus]]