Redigerer Halvgud

[[Fil:Met, gandhara, hercules and the nemean lion, 1st century.JPG|thumb|[[Herakles]] og løven, relieff fra Gandhara i India, 100-tallet e.Kr.]]
'''Halvgud''', eller semigud er [[mytologi]]ske figurer hvor den ene av foreldrene er en [[gud]] og den andre er et [[menneske]].<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?term=demigod Demigod], ''Online Etymology Dictionary''</ref> Som sådan er halvguder [[hybrid]]er, delvis guddommelig, delvis menneskelige. I en del mytologier finnes det også beskrivelser av mennesker som har blitt guder, eller ganske enkelt ekstremt mektige figurer som har krefter som er likestilt med kreftene til gudene, selv om de i seg selv ikke er guder. Disse halvgudene framstår i mytene som [[helt]]er, ved å være mer enn mennesker, er de symbolsk begunstiget, forklart konkret ved at de var av guddommelig opphav.

Eksempel på halvguder er [[Fionn mac Cumhaill]] fra [[irsk mytologi]] (sønn av en høvding og en [[druide]]s datter); trollmannen [[Merlin]] (en legende hevdet at han ble unnfanget av [[djevel]]en med en prinsesse i et [[kloster]]); den [[sumer]]ske kongeguden [[Gilgamesj]] (som ble beskrevet som to-tredjedeler guddommelig); den [[Romerriket|romerske]] helt [[Aineias]] (sønn av prins [[Ankhises]] og gudinnen [[Afrodite]]); og den greske helt [[Herakles]] (sønn av himmelguden [[Zevs]] og [[Alkmene]], dronning i [[Theben (Hellas)|Theben]]).

Mennesker i mange kulturer og sivilisasjoner, særlig konger og herskere, har hevdet at de å nedstamme fra gudene eller fra halvguder, og uten at de selv nødvendigvis var guddommelig, ble det guddommelige opphavet et bevis på at de hadde guddommelig gunst og lykke.

== Greske halvguder ==
Ettersom gudene i [[antikken]]s [[Gresk mytologi|greske religion]] er meget menneskelike spiller halvguder en betydningsfull rolle i mytologien. En del av den dualistiske rollen til greske helter ga opphav til den moderne oppfattelsen av konseptet halvgud, et gjentatt tema i fortellingen om heltenes fødsel er nettopp deres tosidige opphav hvor den ene av foreldrene er dødelig og den andre udødelig. 

Heltens mor greier å lyve for kongen og guden i løpet av den samme natten (som med mor til [[Thesevs]]) eller bli besøkt i sengekammeret av en gud (som [[Danaë]], mor til [[Persevs]]), og sæden til to fedre som blandes i [[livmor]]en. Således har heltene overgangskvaliteter som ga dem stor styrke og muligheten til krysse terskelen mellom verdene til de levende og de døde, og likevel reise trygt tilbake, og være overmenneskelig eller oversanselig formidler etter deres død mellom det menneskelige og det guddommelige.<ref>Ruck, Carl A.P. & Staples, Blaise Daniel (1984), part 3; Kerenyi (1959)</ref>

[[fil:Sandro Botticelli - La nascita di Venere - Google Art Project - edited.jpg|thumb|''Venus' fødsel'', av [[Sandro Botticelli]] ca. 1485–1486.]]
Det faktum at mannlige guddommer i greske myter hadde langt flere kjente barn med vanlige mennesker enn med kvinnelige gudinner kan bli tilskrevet at det mannsdominerte greske samfunnet ble reflektert i deres religion. Hovedsakelig Zevs og [[Poseidon]] hadde tallrike affærer med dødelige kvinner. Zevs prøvde å holde dette skjult for sin himmeldronning [[Hera]] som fremsto som svært sjalu når hun ble oppmerksom på utroskapet. Kvinner var forventet å forbli lojale overfor sine ektefeller mens mennene nærmest ble forventet å ha tallrike elskerinner. Flertallet av halvgudene i greske myter ble født på jorden av menneskelige mødre framfor i [[Olympen]] av gudinner.

Disse hybridgudene var sterkere, modigere, og raskere enn andre dødelige, som utførte overmenneskelige dåder som var mulig utelukkende på grunn av deres guddommelige opphav. De dro ut i verden for å vise sin tapperhet, ofte i kamp med store monstre eller udyr, med den hensikt å gjøre sine navn kjent. Andre, som [[Herakles]] (Herkules), ble kjent for å gjenvinne sin tapte ære. [[Thesevs]] kjempet for å redde sitt hjemland, ettersom han drepte monsteret [[Minotauros]] (halvt menneske, halvt okse) for å stoppe den årlige ofringen av mennesker fra [[Athen]] til dyret.

Zevs ble far til mange helter som et resultat av sin kurtisering av menneskelige kvinner, og etter døden ble disse halvgudene gitt særskilt ære, særlig de grekere som hevdet å være deres etterkommere, og som således kunne hevde at de spesielt hadde gudenes beskyttelse og gunst («Gud er med oss»). Opphøyelsen av helter var en del av [[Ktoniske guder|ktoniske ritualer]] i den greske religion. Slike halvguder var alltid dødelig, men var levde framtredende blant mennesker og en del hadde uvanlige krefter. Et unntak var Herakles, som ble akseptert i tidens løp til å bli opptatt blant gudene.

== Guder som mennesker ==
[[File:BLEgerton3028Fol30rStonehengeCropped.jpg|thumb|En kjempe hjelper Merlin å reise [[Stonehenge]]. Fra et manuskript av [[Roman de Brut]] av [[Wace]] (British Library, Egerton 3208).]]
Strukturert faller [[Myte|mytiske]] fortellinger om slike heltefigurer i den [[Ridderroman|romantiske]] litterære [[sjanger]], slik den [[Canada|kanadiske]] litteraturforskeren [[Northrop Frye]] definerte og beskrev det. [[Aleksander den store]] oppmuntret mytemakerne i hans følge til å spre [[legende]]n om hans «hemmelige» olympiske opphav. Hans legende overlevde slutten på antikken, en syklus av middelalderromanser ([[ridderroman]]er) ble utviklet rundt hans legende.

[[Antropoteisme]] (fra gresk ''antropo''- + ''teisme'', «menneskeforgudelse») en betegnelse for å tilskrive menneskelig form til guder, eller troen på at guder er kun gudeliggjorte mennesker, noe som særlig er assosiert med antikkens greske og romerske trosforestillinger. Den franske [[antropologi|antropologen]] [[Pascal Boyer]] hevdet at selv om det finnes et mangfold av overnaturlige konsepter i verden har overnaturlige vesener en tendens til overføre seg som mennesker. Det er i seg selv et fellestrekk for religion. Særlig gresk mytologi er mer preget av [[såpeopera]] enn noe annet religiøst system.<ref>Boyer, Pascal (2001): [http://books.google.com/?id=wreF80OHTicC&pg=PA142&lpg=PA142&dq=boyer+modern+soap+opera ''Religion Explained'']{{Død lenke}}, New York: Basic Books. ISBN 0-465-00696-5. ss. 142–243.</ref> [[Émile Durkheim]] var en av de første til å påpeke at guder representerte en forlengelse av menneskelig sosialt liv som omfattet overnaturlige vesener. [[Sigmund Freud]] foreslo at gudskonsepter er i seg projeksjoner av ens [[far]]sfigur.<ref>Barrett, Justin (1996): [http://www.yale.edu/cogdevlab/People/Lab_Members/Frank/Frank's%20papers%20pdfs%20/Frank's%20articles/conceptualizingnonnaturalentity.pdf Conceptualizing a Nonnatural Entity: Anthropomorphism in God Concepts] (PDF)</ref>

== Kristendommen ==
Selv om [[Jesus]] har [[Jahve|Gud]] som far og [[jomfru Maria]] som mor, ''Gudføderske'' eller ''Guds Mor'', gresk ''theotokos'', aksepterer [[Kristendommen|kristne]] ikke betegnelsen halvgud og han faller således ikke innenfor definisjonen som halvt menneske og halvt gud. Den kristne lære har slått fast i [[Den nikenske trosbekjennelse]] at Kristus er helt gud og helt menneske. Tilsvarende ble det etablert i [[Den athanasianske trosbekjennelse]] at Jesus er gud og menneske, men ikke to, men én. 

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Burkert, Walter (1984): ''Greek Religion''.
* Kerenyi, Karl (1959): ''The Heroes of the Greeks''.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Guddommer]]
[[Kategori:Gresk mytologi]]