Redigerer Halsten Knudsen

{{Ingen fotnoter}}
{{Infoboks biografi}}
'''Halsten Knudsen''' (født [[1805]] i [[Drammen]], død 7. september [[1855]] i [[Christiania]]) var [[hattemaker]] og lokal leder av [[thranebevegelsen]] på [[Ringerike]]. Han sto sterkt i den lokale [[arbeiderbevegelsen]] og var radikal i sine synspunkter. Han stiftet dessuten arbeiderforeninger både på [[Hadeland]] og i [[Land i Oppland|Land]].

== Arbeiderbevegelsen på Ringerike ==
Arbeiderforeningene på Ringerike var mange og blant de største og mektigste i landet. Foreningene i [[Norderhov]] og [[Hønefoss]] hadde mellom tre- og firehundre medlemmer hver. Knudsen, som kan sies å ha vært den første lederen av den lokale arbeiderbevegelsen på Ringerike, var selv i opposisjon til [[Marcus Thrane]] og protesterte mot ham på det første landsmøtet for bevegelsen. Han var uenig i Thranes synspunkt om at man måtte søke å unngå voldshandlinger. På det andre landsmøte, det såkalte ''[[lilletinget]]'', var Knudsen igjen i venstreopposisjon og agiterte mot respekt for loven.

Marcus Thrane ([[1817]]&ndash;[[1890]]) sjøl var den som startet flest arbeiderbevegelser i landet. Knudsen kom til Hønefoss med borgerbrev som hattemaker fra Drammen, og fikk jobb hos hattemaker ''Lars Andresen'', og den [[21. juli]] [[1851]] startet bråket. [[Sorenskriver]] [[Jørgen Meinich]] holdt rettslig forhør av [[hole]]væringen [[Christian Fjeld]] i Madame Glatvedts gård på Norsida. Bakgrunnen var at Fjeld hadde vært [[Hole Arbeiderforening]]s representant til sentralstyremøtet i [[Christiania]], og der hadde det blitt tatt opp en del radikale punkter, som [[Stortinget]] besluttet å gripe inn mot. Dagen etter skulle hattemaker Knudsen avhøres, og da ble det bråk for alvor.

== Hattemakerfeiden ==
{{Utdypende|Hattemakerfeiden}}
En av hattemakerens våpendragere, den velvokste ''Helge Gunbjørnsen Tytodden'', ropte ut til folk som hadde samlet seg: «''Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!''» Da hattemakeren fikk fri for å spise, benyttet han anledningen til oppfordre folk om ikke å svikte han, for da mente han at han ville bli arrestert. Flere kom til, og nå hadde Knudsen opp mot femti mann som støttet han. Det var amper stemning da sorenskriveren gikk ut på trappen for å roe gemyttene. Da ørvrigheta skulle føre Knudsen til arresten i [[Norderhov]] kom det til håndgemeng. En ''Nils Kittelsen'' ropte: «Hurra for Knudsen!». Kittelsen var svoger til [[politi]]betjent ''Peter C. Aas'', som var en av de som skulle føre Knudsen til arresten. De to andre var politiassistent ''Syver Sonerud'' og [[Lensmann (politi)|lensmann]] ''Robshahm''. I håndgemenget som fulgte sprang Tytodden fram og frigjorde Knudsen. Han ble imidlertid snart arrestert igjen, men nok engang frigjort av sine venner. Lensmannen var nær blitt kastet i [[Hønefossen]] under håndgemenget, så han innså at det ikke lot seg gjøre å arrestere hattemakeren på denne måten.

Om kvelden [[26. juli]] 1851 ankom derfor to [[kompani]]er fra det [[Jegerkorpset-Akershus regiment|Norske Jegerkorps]] til Klokkergården ved Hønen i Norderhov. De hadde blant annet med seg to 6-punds [[kanon]]er. Straks etter ankom dessuten også et kompani fra [[Modum]]. Knudsen forsto at det begynte å brenne under føttene hans, og dro derfor opp i [[Ådal]]en på kvelden den [[22. juli]]. Der mobiliserte han mer enn hundre trosfeller, fortelles det, som etter å ha hørt hans flammende tale marsjerte mot byen. De skal ha vært bevæpna med møkkagreip, hakker og kjepper. Vel framme hevdet ådølingene at de ikke hadde brutt noen lov, og forlangte å få være til stede under avhørene av formannen deres, [[Johan Semmen]]. Dette ble innvilget og situasjonen roet seg.

Hattemakeren følte seg imidlertid ikke like trygg, og dro straks oppover Ådalen igjen. Der samlet han på nytt en horde med trosfeller, men denne gangen ville han at det skulle bryte ut bråk for alvor. Det hjalp ikke at folk forsøkte å roe ned Knudsen, som klarte å mobilisere nær 300 mann ved at han lovet hjelp fra både [[Vestlandet]] og [[Trøndelag]]. På vei ned dalen fikk de imidlertid høre at [[militær]]e avdelinger med kanoner ventet på dem i Hønefoss, og motet sank brått. Knudsen forsøkte å oppildne flokken igjen, men den snudde allikevel. Slaget var tapt for hattemakeren, som sammen med flere andre ledere snart ble arrestert. De ble låst inne i kornmagasinet ved [[Norderhov kirke]] og sendt videre til [[Akershus festning]] den [[2. august]]. Etter dette ble Thranebevegelsen satt under lupen av myndighetene.

== Dommen ==
Ett år senere ble det reist tiltale mot 149 av bevegelsens medlemmer, hvorav flere kom fra [[Ringerike]]. Saken endte til slutt i [[Norges Høyesterett|Høyesterett]], som avsa sin dom våren [[1855]]. Opprinnelig ble Knudsen og Semmen dømt til henholdsvis 15 og ti års [[tukthus]] av kommisjonen, men begge fikk redusert straffene i Høyesterett. Knudsen fikk ni år og Semmen tre år. [[Marcus Thrane]] fikk til slutt fire års tukthus, og utvandret til [[USA]] etter soningen.

Det har blitt hevdet at Knudsen i sin dype fortvilelse over dommen tok rennefart og stanget hodet i en kakkelovn så han døde, men dette er ikke tilfelle.{{Tr}} Knudsen døde riktignok natten før han skulle overføres til fengsel den 4. juli 1855, men av [[Kolerapandemien i 1846–1860|kolera]]<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Indenlandske Efterretninger|publikasjon=Arbeider-Foreningernes Blad|url=https://www.nb.no/items/29ac8e2a42566ae2e13b7e693cdb451f?page=|dato=1855-09-08}}</ref>. Knudsen ble begravet på kolerakirkegården ved [[Tøyen]] i Oslo.

Andre ringerikinger som ble dømt var Anders Larsen Sundløkken (3,5 år), Anders Gulsplads (to år), Gulbrand Johnsrud (ett år), Elling Semmen (ett år), Ole Mælingen (ni måneder),  Hans Olsen Holt (åtte måneder), [[pottemaker]] Nils Andersen (syv måneder), Anders Kristiansen Marigaard (30 dagers vann og brød), Fredrik Hvalseie (30 dagers vann og brød). I tillegg ble Ole Ingebrigsten Semmen, far til Johan Henrik Semmen, dømt til to års fengsel. Han var [[blind]] og hadde diktert fullmakten sønnen fikk til Lilletinget i 1851. Helge Tytodden, som kommisjonen opprinnelig dømte til syv års fengsel, druknet i en fløtningsulykke før saken hans kom opp i Høyesterett, slik at retten avviste saken hans. En rekke andre personer ble dessuten dømt til kortere fengselsstraffer.

Det skulle gå mange år før det ble ny fart i arbeiderbevegelsen igjen, men i 1887 ble sagbruksarbeideren [[Anders Andersen]] (1846&ndash;1931) fra Hønefoss valgt til [[Det norske Arbeiderparti]]ets første [[partiformann]].

==Referanser==
<references/>

== Kilder ==
* Arbeiderbevegelsens historie i Norge 1: Arbeiderklassen blir til, av Edvard Bull

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Knudsen, Halsten}}
[[Kategori:Lokalpolitikere i Buskerud]]
[[Kategori:Thranittbevegelsen]]
[[Kategori:Personer i arbeiderbevegelsen i Norge]]
[[Kategori:Personer fra Drammen kommune]]